En dramatisk og sterk historie fra slutten av 1950-tallet, om annerledeshet. Og om et mørkt kapittel i psykiatriens historie.
Etter mange år i Oslo reiser Mikal tilbake til hjembygden på Vestlandet hvor han besøker bestemoren, Sara, som han hadde sluttet å besøke. Det var en frigjørende tanke han hadde kommet frem til. Etter at han flyttet fra bygden "hadde han ikkje funne nåde for hennar blikk".
Forandringen ved at han vokste og ikke lengre var en guttunge la ikke Sara merke til og hun mente han var en annen. Å plutselig bli avskåret og utestengt er uendelig sårt og forvirrende for et barn som ikke får vite noe om det som skjer. Bestemoren var den som forandret seg, en forandring som førte til at hun ble stemplet som "galen" og innlagt på sinnsykehuset. Det gjorde også sønnen hennes, Sam. "Som berre mangla ein K i namnet for å heita Skam".
Jeg skjønner fort at det har vært noe spesielt med denne bestemoren. Mennesket. Som var så annerledes enn de andre i bygden. Som kunne snakke om følelser der andre var tause. Etterhvert folder sidene seg ut for en annerledeshet som gjør vrangforestillingene sterkere og hun blir mer og mer uimottakelig for andre mennesker. Bortsett fra Sam. Når han blir borte bikker det over for henne. Hennes forestilling om at hun er adoptert og at hennes egentlige mor er dronningen av Arabia blir mer og mer levende for henne.
Historien veksler mellom fortid og nåtid, og rommer flere forteller-perspektiv. Det første er barnet Mikal. Han har vært i huset til bestemoren, bestefaren og Sam så lenge han kan huske og det er hans erindringer fra den tiden første del av boken handler om. Han går i fjerde klasse når Sam blir innlagt og like etterpå Sara, og han klarer ikke å holde seg borte fra huset selv om han har fått beskjed om det. Han lister seg inn i hagen og noen ganger ser han bevegelse, men det er aldri Sara eller Sam. Når Sara er "frisk" og kommer hjem, blir ingenting som før. Selvsagt. Hun er stemplet som galning og ser fortsatt syner og hører stemmer. Selv om det er mye hun har glemt etter alle elektrosjokkene er det andre ting hun husker. Som er verre og hun kjenner at hun er blitt mer ensom, "men hjarta var ikkje viska ut".
Vaage har uttalt at elektrosjokk ble brukt som straff, "de kalte det behandling, men jeg synes det er vanskelig å tro på at det går an å kombinere behandling og straff".
Både Saras og Sams stemme forteller deres historie på en annen måte enn barnet Mikal, og som leser får en innblikk i hvordan virkeligheten fortoner seg for dem. Om annerledesheten, hvordan den blir oppfattet og mottatt av omverden. Sterke og såre følelser formidles gjennom et poetisk språk, ved at det ikke blir hverdagslig og banalt og samtidig gir de hverdagslige ordene klarhet til språket.
Vaage fikk Melsom-prisen i 2011 for Skuggen og dronninga, en pris som skal fremme nynorsk. Begrunnelsen var blant annet at han har vært opptatt av de som skiller seg ut eller faller utenfor på ulike måter, og denne "utanforposisjonen" utforsker han med sitt "leitande, presise og musikalske språk".
Dette er en bok som festet seg og som gjorde det vanskelig å begynne på en ny. Jeg gjorde det likevel, det var nemlig En dåre fri, som omhandler det samme tema og kanskje på grunn av det ble det enklere å hoppe rett i ny lesing.
Skuggen og dronninga av Lars Amund Vaage
Forlaget Oktober, 2010
153 sider
Lånt på biblioteket
