fredag 18. mai 2018

Dødevaskeren ~ Sara Omar

Sara Omar
Dødevaskeren er en urovekkende beretning om kvinners stilling i islam, og fikk meg til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad som omhandler en sann historie om to søstre som reiser til Syria for å gjøre en forskjell ved å gifte seg med fremmedkrigere og gjøre sitt for å leve slik de mente var et sannere og renere muslimsk liv. Denne handler i hovedsak om radikalisering, og er et bidrag til større forståelse og bredere innblikk. Om Dødevaskeren er en historie fra virkeligheten vil ikke Omar si direkte, men det hun sier forstås dit hen at deler er selvopplevd, og at romanen er inspirert av virkeligheten. Men denne virkeligheten tilhører ikke bare Omar.

Romanen har en brutal åpning, hvor en liten jente blir slått av sin far og får tungen skåret av, fordi hun har falt på sykkel og begynt å blø. Det handler om ære, og denne episoden forfølger Frmesk gjennom livet. Hun ble født i Zamwa (nå Suleimania) i Kurdistan-regionen i Nord-Irak, 1986. I nåtid (2016) ligger hun på sykehus i Danmark, og gjennom sin kontakt med den unge legestudenten, Darya, får vi vite om Frmesk sitt ståsted i forhold til islam som er farget av hva hun har opplevd gjennom livet og da spesielt i barndommen. Dette presenteres i tilbakeblikk gjennom nåtidshistorien og gir meg som leser innblikk i et barns tilværelse av kjærlighet og omsorg, men også om trusler og mørke hemmeligheter som lurer. For det handler ikke bare om Frmesk, men om kvinner generelt.

Som nyfødt er Frmesk uønsket av faren fordi han vil ha en sønn, og farmoren insisterer på at hun må omskjæres. Moren frykter at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet, og enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Hun velger å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.

Islam trenger en reform


Boken er ikke en kritikk av religionen islam; Omar sier hun er muslim, men at religionen trenger en reform. Det minner meg på noe jeg leste for en tid tilbake, og som jeg ikke finner tilbake til, men hovedtanken var at kristendommen har sin reform - islam trenger en også. Der noen mener at islam må reformeres for å gi kvinner samme status som menn, mener andre at det slett ikke er løsningen. Så hva skal vi tro på? Vi kan lese bøker som Dødevaskeren, og vi kan kreve at menneskerettighetene skal gjelde alle. Når noen kan mene at det er bedre å myrde eller begå seksuelle overgrep mot barn enn å glemme en bønn, så er det sannelig på sin plass å forlange en reform også innen denne religionen.

Det er så enkelt sagt; når en jente eller en kvinne ikke har noen rettsikkerhet, må det gjøres noe! Og dette er ikke kritikk av selve religionen, for boken har ikke noe med fremmedhat å gjøre. "Min bok og mine budskap er et forsvar for menneskerettigheter. Et forsvar for kvinners og barns rettigheter og rett til å være frie i denne verden".

Viktig bok


Dette er en ekstremt viktig bok som jeg er glad for å ha lest, selv om det gjorde vondt langt inn i hjerterøttene! Det er ikke bare i Kurdistan for tretti år siden, men det skjer nå i dag. Det Darya opplever og forteller til Frmesk, viser at æresbegrepet fremdeles er fullt operativt. Jeg blir nødt til å henvise til middelalderens Norge med Sigrid Undset sin trilogi om Olav Audunssøn, hvor æresbegrepet lå sterkt på hvordan kvinner oppførte seg. Omar selv mener reformasjonen av islam allerede er igang fordi vi kan se at muslimske kvinner lever annerledes enn Koranen foreskriver. "De har sex utenfor ekteskapet, forelsker seg i ikke-muslimer, danser, utdanner seg og blir til store tenkere. De må bare tørre å sette ord på dette, for det er nettopp et reformert liv de lever."

Jeg anbefaler denne boken på det varmeste, skynd deg og les!

Min "lille" Pelle - alltid klar for å være med å lese!

Sara Omar (f. 1986) er dansk-kurdisk. Hun har bodd i Danmark siden 2001. Hun er født og oppvokst i Kurdistan, men måtte flykte derfra på slutten av nittitallet på grunn av krig. Omar studerer statsvitenskap og er aktiv i flere av Danmarks kvinneorganisasjoner- og foreninger. Hun har tidligere bidratt med dikt i antologiutgivelser. Dødevaskeren er hennes romandebut (fra forlaget).

Andre som har lest og skrevet er Beathe og Rose-Marie.

Dødevaskeren av Sara Omar
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
333 sider
Innbundet, leseeksemplar

tirsdag 8. mai 2018

Hestvik ~ Gerdur Kristny

Lettlest underholdning fra Island


Romanen Hestvik utspiller sin historie på Island, og handler om Elín. Hun arbeider som lærer og bor sammen med sønnen Dóri på 12 år. De to skal tilbringe litt tid sammen i sommerhuset hun har arvet etter foreldrene sine. Et sted hun som barn elsket å være, men for Dóri er det ikke helt det samme. Uten strøm og internet ville han heller vært på ferie med sin far. Plutselig står en liten jente utenfor døren, og det viser seg at faren hennes er klassens plageånd fra Elíns oppvekst. Utpå kvelden forsvinner datteren, og snart skjønner de at også Dóri er borte.

Det er en handlingstett historie, og det skjer mye både på det ytre og det indre plan. Likevel opplever jeg det som om at trådene blir for løse, de munner ikke ut i noe og som leser har jeg lite å holde fast ved. Dermed fremstår historien som som ufullstendig og lite troverdig. Der en roman kan ha løse tråder og meningen er at leseren skal bruke en åpen slutt til å trekke egne konklusjoner, blir denne historien for vag. Det er rett og slett for mange sidespor og for lite stoff til hvert av dem til å kunne trekke dem sammen til noe som helst. Enkelte frampek tyder på hva som vil skje, men det er ikke nok til å få en helhet.

Jeg likte hvordan forfatteren bruker tilbakeblikk for å bygge opp under karakteren Elín, og man kan tenke seg årsaker til hennes atferd og tankemønstre som voksen. Slutten leste jeg to ganger, for etter første tenkte jeg at det var bussturen som var trettende. Det var det ikke, for jeg var våken og oppegående da jeg leste den for andre gang. Eller, selvsagt, så er det at jeg generelt ikke er så oppegående som jeg liker å tro! Om jeg hadde skjønt mer av hva alle de løse trådene skal bety i forbindelse med handlingen så er det godt mulig at jeg ville likt boken bedre.



Gerdur Kristny (f. 1970) vant Islandsk litterære pris i 2010 for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har skrevet 30 bøker, inkludert novellesamlinger og romaner for voksne og for barn. Kristny er blitt tildelt en rekke priser for sitt forfatterskap, og er oversatt til flere språk (fra forlaget).


Beathe har skrevet mer utfyllende og sammenknyttende av løse tråder, jeg anbefaler å lese hennes innlegg. 
Hestvik av Gerdur Kristny
Oversatt av Tone Myklebost
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
157 sider
Innbundet, leseeksemplar

lørdag 5. mai 2018

I det mørke landet ~ J.M. Coetzee

I det mørke landet er en av J.M. Coetzees tidlige bøker;
den andre, og ble publisert i 1977. Det er en merkverdig roman som minner meg litt om Toni Morrisons bøker. Romanen handler om Magda, en ung kvinne boende på en farm i Karoo ørkenen i Sør-Afrika. Helt i starten av romanen kommer det frem at historien er et produkt av hennes fantasi. Men det er hun som forteller, så det er kanskje nettopp det det er; en fortelling utifra hennes fantasifulle tankevirksomhet. Tankevirksomhet er det i alle fall ikke mangel på, om det enn er mangel på andre ting. Som kjærlighet, venner, mening med livet. Hun bor sammen med faren, moren døde tidlig, og faren har aldri vist henne oppmerksomhet eller kjærlighet. Det blir ikke konkret sagt, men jeg skjønner at fortellingen er lagt til begynnelsen av det 20. århundre.

Det er vanskelig å gi en oppsummering av handlingen, spesielt uten å gå i dybden og dermed spoile en eventuell lesing for andre. Dette er en roman som må leses - ja, jeg anbefaler den i all sin merkverdighet. For meg ble det helt naturlig at Magda utviklet sin fantasi på den avsidesliggende farmen, uten kontakt med andre enn sin mutte og dystre far samt deres tjenere. Hun har sterkt behov for at noen trenger henne, det er snakk om grunnleggende behov som ikke har blitt og heller ikke på noe tidspunkt blir dekket.

En gang i fremtiden vil en forsker slå fast at uret er den oppfinnelsen som har temmet villmarken. Men vil han noensinne fornemme trøstesløsheten når siestatimen kimer i svale, grønne, høyloftede hus, hvor koloniens døtre ligger og teller med lukkede øyne? Landet er fullt av melankolske gamle jomfruer som jeg, tapt for historien, bedrøvelige som kakerlakker i hjemmene vi har arvet efter forfedrene, og hvor vi holder kobberet blankt og hermetiserer frukt og bær.
s. 7-8

Språket! Det er dette som minner om Toni Morrison, og det er ikke helt enkelt å forklare, men det beskriver historien slik at jeg blir helt bergtatt. Og jeg tenker at utifra dette er et eksempel på hvordan et individ formes i møte med sine omgivelser, der det å bli sett er grunnleggende.

Jeg leste et sted at tittelen (den originale) hentyder på flere mulige betydninger. For det første er Magdas situasjon den arketypiske Cape Dutch/Afrikaans posisjonen. På samme tid antyder ordet "hjerte" en fokusering på følelse; Magda forteller om det som muligens vil være den emosjonelle opplevelsen for en isolert kvinne på landet. Og fordi frasen "in the heart of the country" ofte blir brukt for å vise det sentimentale ved det landlige livet, blir det temmelig ironisk her ettersom romanen langt i fra er sentimental. 


I det mørke landet av J.M. Coetzee
Originaltittel: In the Heart of the Country
Cappelens Forlag AS, 1985
Norsk, bokmål
160 sider
Pocket, lånt på biblioteket
1001 bøker