Med Atonement ville jeg gi McEwan en ny sjanse etter at jeg opplevde Saturday som ganske annerledes enn det jeg forventet, noe som bidro til å forringe leseopplevelsen. Boken var bra, men noe skurret. Ville det samme skje denne gangen? Spørsmålet klorte seg fast til tross for mine iherdige forsøk på å føyse det unna.
Bakpå boken står det:
On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner, her childhood friend who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge.
By the end of that day the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will have crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.
Det første jeg gjorde var å holde forventningene nede, og ikke umiddelbart vente meg dramatiske begivenheter fra første stund slik jeg hadde med Saturday. For å si det først som sist: her er det begge deler; spenning og mindre spenning, og det er ikke til å komme ifra at baksideteksten lover store dramatiske begivenheter.
Boken er i likhet med Saturday ganske langsom. Ting skjer, men McEwan bruker lang tid på karakterene, og det er her jeg etterhvert klarte å løsne grepet i forhold til min opplevelse med Saturday. Jeg nevnte i anmeldelsen at jeg liker fortellerteknikken stream of consciousness, spesielt som i Til Fyret. Og McEwan gjør noe lignende, selv om jeg ikke kom nært nok karakterene i Saturday til å synes at boken var bra nok. Da er det annerledes med Atonement, hvor leseren kommer svært nær med denne teknikken.
Tiden er lagt til noen år før andre verdenskrig, i familien Tallis sitt engelske overklassehjem. Briony forbereder et skuespill for å ønske broren velkommen hjem, moren ligger med migrene, faren er i London, Cecilia har nettopp kommet hjem fra Oxford, tantens barn er på besøk grunnet foreldrenes skilsmisse, og Robbie gjør hagearbeid. Rundt enhver av disse tilsynelatende hendelsene skjer det svært mye, i personenes indre liv. Og det er virkelig bra, jeg liker denne skrivestilen godt! Teksten må dveles ved, ta den innover meg, og det er positivt.
Romanen åpner med et sitat fra Northanger Abbey.
Da jeg googlet det fant jeg en forklaring; både Atonement og Northanger Abbey er bøker om bøker, og sistnevnte er en satire over de gotiske romanene. Miss Catherine Morland leser bunker av slike bøker, og fordyper seg såpass at hun blir "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". Briony, som er hovedpersonen i Atonement, har lett for å fordype seg i sine tanker, skriverier og bøker. Catherine lar fantasien løpe løpsk, og innbiller seg skrekkelige ting. Det samme gjør Briony. I Austens roman går det godt til slutt, men gjør det det i Atonement?
Robbie må sone i fengsel for en forbrytelse han ikke har gjort, og Cecilia bryter alle bånd med familien. Vi følger Robbie videre ut i krigen, gjennom grusomme opplevelser, savn og håp. Når de endelig kan være sammen, er mye skjørt og etterhvert gjør Briony seg gjeldende fordi hun ønsker å bli tilgitt. Akkurat som Catherine, brøt hun ut i "tears of shame" da hun oppdaget hvilket forferdelig feilgrep hun har gjort. Men går det an å tilgi noen som har ødelagt ens liv? Atonement handler dermed om, nettopp - atonement - soning. Briony sitt forsøk på å sone sin forbrytelse.
Jeg kan absolutt anbefale denne romanen, og skal ikke styre unna McEwan heretter. Boken har jeg lest sammen med Ina, og vi har holdt på med den en stund. Hun var ikke særlig begeistret for boken, og det er interessant å lese hennes opplevelse av den.
Boken er i likhet med Saturday ganske langsom. Ting skjer, men McEwan bruker lang tid på karakterene, og det er her jeg etterhvert klarte å løsne grepet i forhold til min opplevelse med Saturday. Jeg nevnte i anmeldelsen at jeg liker fortellerteknikken stream of consciousness, spesielt som i Til Fyret. Og McEwan gjør noe lignende, selv om jeg ikke kom nært nok karakterene i Saturday til å synes at boken var bra nok. Da er det annerledes med Atonement, hvor leseren kommer svært nær med denne teknikken.
Tiden er lagt til noen år før andre verdenskrig, i familien Tallis sitt engelske overklassehjem. Briony forbereder et skuespill for å ønske broren velkommen hjem, moren ligger med migrene, faren er i London, Cecilia har nettopp kommet hjem fra Oxford, tantens barn er på besøk grunnet foreldrenes skilsmisse, og Robbie gjør hagearbeid. Rundt enhver av disse tilsynelatende hendelsene skjer det svært mye, i personenes indre liv. Og det er virkelig bra, jeg liker denne skrivestilen godt! Teksten må dveles ved, ta den innover meg, og det er positivt.
Romanen åpner med et sitat fra Northanger Abbey.
Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?
They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.
Jane Austen, Northanger Abbey
Da jeg googlet det fant jeg en forklaring; både Atonement og Northanger Abbey er bøker om bøker, og sistnevnte er en satire over de gotiske romanene. Miss Catherine Morland leser bunker av slike bøker, og fordyper seg såpass at hun blir "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". Briony, som er hovedpersonen i Atonement, har lett for å fordype seg i sine tanker, skriverier og bøker. Catherine lar fantasien løpe løpsk, og innbiller seg skrekkelige ting. Det samme gjør Briony. I Austens roman går det godt til slutt, men gjør det det i Atonement?
Robbie må sone i fengsel for en forbrytelse han ikke har gjort, og Cecilia bryter alle bånd med familien. Vi følger Robbie videre ut i krigen, gjennom grusomme opplevelser, savn og håp. Når de endelig kan være sammen, er mye skjørt og etterhvert gjør Briony seg gjeldende fordi hun ønsker å bli tilgitt. Akkurat som Catherine, brøt hun ut i "tears of shame" da hun oppdaget hvilket forferdelig feilgrep hun har gjort. Men går det an å tilgi noen som har ødelagt ens liv? Atonement handler dermed om, nettopp - atonement - soning. Briony sitt forsøk på å sone sin forbrytelse.
Jeg kan absolutt anbefale denne romanen, og skal ikke styre unna McEwan heretter. Boken har jeg lest sammen med Ina, og vi har holdt på med den en stund. Hun var ikke særlig begeistret for boken, og det er interessant å lese hennes opplevelse av den.
Ian McEwan (født 1948 i Aldershot, England) er en engelsk forfatter av romaner og filmmanuskripter som i 2008 ble listet av The Times som en av "de femti største britiske forfattere siden 1945".
Atonement av Ian McEwan
Vintage, 2002
Første gang utgitt, 2001
Engelsk
372 sider
Pocket, kjøpt