søndag 21. januar 2018

Atonement ~ Ian McEwan

Med Atonement ville jeg gi McEwan en ny sjanse etter at jeg opplevde Saturday som ganske annerledes enn det jeg forventet, noe som bidro til å forringe leseopplevelsen. Boken var bra, men noe skurret. Ville det samme skje denne gangen? Spørsmålet klorte seg fast til tross for mine iherdige forsøk på å føyse det unna.

 Bakpå boken står det: 

On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner, her childhood friend who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge. 

By the end of that day the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will have crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.

Det første jeg gjorde var å holde forventningene nede, og ikke umiddelbart vente meg dramatiske begivenheter fra første stund slik jeg hadde med Saturday. For å si det først som sist: her er det begge deler; spenning og mindre spenning, og det er ikke til å komme ifra at baksideteksten lover store dramatiske begivenheter.

Boken er i likhet med Saturday ganske langsom. Ting skjer, men McEwan bruker lang tid på karakterene, og det er her jeg etterhvert klarte å løsne grepet i forhold til min opplevelse med Saturday. Jeg nevnte i anmeldelsen at jeg liker fortellerteknikken stream of consciousness, spesielt som i Til Fyret. Og McEwan gjør noe lignende, selv om jeg ikke kom nært nok karakterene i Saturday til å synes at boken var bra nok. Da er det annerledes med Atonement, hvor leseren kommer svært nær med denne teknikken.

Tiden er lagt til noen år før andre verdenskrig, i familien Tallis sitt engelske overklassehjem. Briony forbereder et skuespill for å ønske broren velkommen hjem, moren ligger med migrene, faren er i London, Cecilia har nettopp kommet hjem fra Oxford, tantens barn er på besøk grunnet foreldrenes skilsmisse, og Robbie gjør hagearbeid. Rundt enhver av disse tilsynelatende hendelsene skjer det svært mye, i personenes indre liv. Og det er virkelig bra, jeg liker denne skrivestilen godt! Teksten må dveles ved, ta den innover meg, og det er positivt. 

Romanen åpner med et sitat fra Northanger Abbey.

Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?
They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.
Jane Austen, Northanger Abbey

Da jeg googlet det fant jeg en forklaring; både Atonement og Northanger Abbey er bøker om bøker, og sistnevnte er en satire over de gotiske romanene. Miss Catherine Morland leser bunker av slike bøker, og fordyper seg såpass at hun blir "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". Briony, som er hovedpersonen i Atonement, har lett for å fordype seg i sine tanker, skriverier og bøker. Catherine lar fantasien løpe løpsk, og innbiller seg skrekkelige ting. Det samme gjør Briony. I Austens roman går det godt til slutt, men gjør det det i Atonement?

Robbie må sone i fengsel for en forbrytelse han ikke har gjort, og Cecilia bryter alle bånd med familien. Vi følger Robbie videre ut i krigen, gjennom grusomme opplevelser, savn og håp. Når de endelig kan være sammen, er mye skjørt og etterhvert gjør Briony seg gjeldende fordi hun ønsker å bli tilgitt. Akkurat som Catherine, brøt hun ut i "tears of shame" da hun oppdaget hvilket forferdelig feilgrep hun har gjort. Men går det an å tilgi noen som har ødelagt ens liv? Atonement handler dermed om, nettopp - atonement - soning. Briony sitt forsøk på å sone sin forbrytelse.

Jeg kan absolutt anbefale denne romanen, og skal ikke styre unna McEwan heretter. Boken har jeg lest sammen med Ina, og vi har holdt på med den en stund. Hun var ikke særlig begeistret for boken, og det er interessant å lese hennes opplevelse av den.  

Ian McEwan (født 1948 i Aldershot, England) er en engelsk forfatter av romaner og filmmanuskripter som i 2008 ble listet av The Times som en av "de femti største britiske forfattere siden 1945".

Atonement av Ian McEwan
Vintage, 2002
Første gang utgitt, 2001
Engelsk
372 sider
Pocket, kjøpt

lørdag 20. januar 2018

Den som ser ~ Herbjørg Wassmo

Tyve år etter at siste bok i trilogien om Dina kom ut (Karnas arv, 1997), var Wassmo klar med enda en oppfølger om Dina Grønelv og familien. Denne gangen handler det mest om barnebarnet, Karna, men også sønnen, Benjamin, og hans kone, Anna. Jeg husker godt da jeg for mange år siden leste Dinas bok (1989), og deretter Lykkens sønn (1992). Før det hadde jeg ikke lest noe av Wassmo, men gikk straks i gang etter siste side i Lykkens sønn å låne bøkene hennes på biblioteket, før jeg kunne lese Karnas arv. Det var litt uvirkelig at det nå kom enda en bok. Jeg hadde slått meg til ro med at det var en trilogi. En trilogi som jeg gjerne kunne tenke meg å lese om igjen. Og så: pang! Der var det én til gitt! Jeg kjøpte den, men lot den ligge. Var jeg redd for at den ikke skulle holde mål? Den siste jeg leste var Disse øyeblikk, og den holdt mål som bare det. I anmeldelsen skrev jeg at Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv, og at "bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt." Det er nettopp derfor. Tenk om Wassmo har skrevet en krampaktig fortsettelse, bare for å skrive en fortsettelse? Herbjørg Wassmo har sagt i et intevju at Karna-skikkelsen forfulgte henne, etter at hun forlot henne i steinkirken for å vitne. Hun ble traumatisk, og prøvde å ta livet av seg. På grunn av dette fikk Wassmo en trang til å følge opp. Etterhvert dukket de andre personene også opp, som da fikk sin stemme. 

Den som ser starter med en begravelse. Året er 1890, Reinsnes hovedgård har brent ned og to mennesker er døde; Dina og Hanna. I talen har Karna vitnet om Dinas forbrytelser, slik farmoren ville at hun skulle. Etter det lukker hun seg inne i seg selv. Forsvinner fra omverdenen. Da bestemmer Anna seg for å ta henne med til et anerkjent mentalsykehus i København. Etterhvert kommer også Benjamin for å være i nærheten sin datter og kone. Jeg har ikke tenkt å si særlig mer om boken, annet enn at mens Karna behandles, tvinges Anna og Benjamin å se på ekteskapet sitt. Hver for seg reflekterer de over fortid og nåtid, og hvordan fremtiden kan bli. Anna på sin side, kjemper for frihet og det stilles spørsmål om hva frihet kan være. Herbjørg Wassmo skriver mesterlig om menneskers indre liv, og om de vanskelige mellommenneskelige forhold.   

Nå skal det sies at Herbjørg Wassmo har begeistret og irritert i snart førti år, og det er blitt hevdet at det er "Wassmos sterke kvinner som er problemet i Dina-romanene - heller enn å utfordre patriarkalske strukturer, bekrefter de dem på måter som tar oss to århundrer tilbake i tid." Joda, jeg ser den, men likevel hadde jeg ingen grunn til å grue meg til denne boken! Den holdt mål så det holder.


Jeg har kastet meg på BuJo-bølgen.
Spørsmålet er om det kommer til å gjøre meg mer organisert,
eller om det vil ta mer av tiden min!

Andre som har skrevet om boken: ÅslaugTineAnitaBerit. Er det flere som har lest den?

Den som ser av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017
Bokserie
Norsk, bokmål
474 sider
Innbundet, kjøpt

mandag 15. januar 2018

Little Women ~ Louisa May Alcott

Labbens lesesirkel har Little Woman som januarbok, og fornøyd med meg selv hentet jeg boken på biblioteket. Men det var litt kjedelig å komme hjem med en tynn sak som kun fortalte begynnelsen av historien. Det var raskt gjort å lese den, 84 sider inkludert ACTIVITIES: After Reading. Boken er omskrevet av John Escott, og "retold for learnes of English", og ble første gang publisert i to volumer i 1868 og 1869.

De fire søstrene Meg, Jo, Beth og Amy vokser opp under den amerikanske borgerkrigen, og historien starter med at de sitter sammen hjemme og prater. Det er jul, og det kommer frem at familien nylig har mistet formuen og nå har svært lite penger. Jentene gjør så godt de kan med å være glade, fornøyde og gode jenter slik at faren skal være stolt av sine "little women" når han kommer tilbake fra krigen. Men det er ikke alltid like lett. Vi følger jentene gjennom ett år, til neste jul. Det er mye de lærer og erfarer i løpet av den tiden.

Språket er svært enkelt og innholdet moraliserende, det er ikke overlatt noe til fantasien eller egen tankevirksomhet. Det er synd fordi handlingen dreier seg om det å vokse opp som jente, og motsetningene mellom ønske om selvrealisering og samfunnets konvensjoner. Sett i lys av tiden romanen ble skrevet, kan det tenkes at kvalitetene hadde en ganske annen plass hos det yngre lesende publikum enn hva en bok som dette ville hatt i dag. Det skulle være oppdragende, og da kan det sies at jentene etterhvert ser at det lønner seg å følge moralnormene. Likevel skal det sies at spesielt Jo går til tider sine egne veier. Selv om jeg likte boken så som så, synes jeg det er flott at kvinner skrev bøker som dette på den tiden, og at de kunne bidra til å inspirere unge jenter til å tenke litt utenfor samfunnets konvensjoner. Dessverre slutter boken så altfor brått. Nå skal jeg sjekke på biblioteket om det er en serie med flere bøker.

Louisa May Alcott (1832 - 1888) var en amerikansk forfatter. Hennes mest kjente bok er Little Women (1868), som er oversatt til norsk med tittelen Småfrøkner. Boken er basert på hennes egen barndom i Concord, Massachusetts (wikipedia).
Little Women av Louisa May Alcott
Oxford Bookworms Library Level 4: Retold by John Escott
Oxford University Press, 2000
Engelsk
84 sider
Pocket, lånt på biblioteket

mandag 1. januar 2018

Harry Potter and the Cursed Child ~ J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany

Kjekt møte med Harry Potter og universet at trollmenn og hekser! Jeg leste bøkene for mine barn for mange år siden, og det ble rett og slett en egen epoke. "Harry Potter-perioden", kaller vi det. Etter hver bok så vi den tilhørende filmen. Nå i juleferien har jeg sett filmen Fantastic Beasts and Where to Find Them.

Harry Potter and the Cursed Child er et skuespill i to deler. Denne spesialutgaven er basert på prøvemanuset, og ble utgitt i 2016. Boken er min datters, og hun hadde den med seg hjem i juleferien og ville at jeg skulle lese den. Det har jeg gjort, og ble ferdig i går, akkurat i tide til at det ble 24 bøker lest i 2017. Skuespillet er fortsettelse på historien om Harry Potter, men denne gangen er det barna som er i fokus. Det er gått nitten år og Harry er nemlig blitt en voksen mann, gift med Ginny Weasley og har tre barn. Historien handler om den yngste sønnen, Albus Severus Potter. Han blir venn med sønnen til Draco Malfoy, Scorpio, og sammen står de ansikt mot ansikt med den største fare.

Litt artig å lese om den voksne Harry som nå har en hektisk hverdag, og som foreldre flest strever han med å forstå sin tenåringssønn. Og det er heller ikke enkelt å være sønn av den berømte trollmannen. Slik sett handler skuespillet også om vennskap, det å vokse opp og, selvsagt, kampen mellom det onde og det gode. 

Det er lenge siden jeg har vært i Harry Potter-universet, ikke siden siste filmen i 2011. Som sagt har det vært fint å møte igjen dette kjente universet, men jeg ville nok a foretrukket å lese historien i tradisjonell form og ikke som skuespill da jeg savnet å bli bedre kjent med karakterene. Men for all del, jeg er glad for å ha lest den, og boken er et must for alle Harry Potter elskere!


Harry Potter and the Cursed Child av J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany
Little, Brown, 2016
Engelsk
343 sider
Innbundet, lånt