Odinsbarn ~ Siri Pettersen

Da klarte jeg akkurat å lese ferdig enda en 2013-utgivelse på tampen av året og har enda en bok å nominere. Dette var spenning på høyt nivå, og så er den skrevet av en norsk forfatter! Siri Pettersen har skapt en fantasyroman som inneholder mange av de karakteristiske trekkene ved fantasy-fortellingen, og temaet er kampen mellom det onde og det gode. På en original måte ved at skillet ikke er like tydelig som i andre bøker jeg har lest i sjangeren.

Tenk deg å mangle noe alle andre har.

Noe som beviser at du hører til i denne verden.

Noe så viktig at uten det, er du ingenting. 

En pest. En myte. Et menneske.

Odinsbarn er første boken i en trilogi kalt Ravneringene og handler om Hirka, en femtenårig jente som ble funnet i snøen bare noen dager gammel. Mannen som fant henne oppdrar henne som sitt eget barn. Dette får hun ikke vite før senere. I mellomtiden holder faren henne borte fra omverden og forteller henne at folk betyr fare. Hirka er annerledes enn andre i det at hun ikke har hale, noe faren forklarer ved at den ble tatt av ulv da hun var liten. "Halelaus" er et tilnavn mange bruker om henne. Allerede på første side er det dramatikk og farer som truer.

Imponerende fantasy!

Siri Pettersen har selv sagt at universet i Ravneringene er et nordisk-norrønt naturmiljø, men med asiatiske innslag. Handlingen er lagt til Ymslanda, et oppdiktet rike bestående av elleve land. Det pågår en konflikt mellom nord og sør, to vidt forskjellige samfunn. Samtidig finnes det en parallell verden, en verden hvor odinsbarn eksisterer. Når Hirka får vite sannheten om hvor hun er fra, at hun er et et menneske fra den andre verdenen forstår hun hvorfor hun aldri helt har følt at hun hører hjemme der. Det er dessuten andre skapninger som også er kommet gjennom fra den andre siden... 

Konflikten mellom nord og sør tilspisser seg og sammen med Rime, arving til en mektig posisjon i samfunnet, blir Hirka etter hvert klar over hvordan ting henger sammen. Er alt folk tror på basert på en løgn? Begge lærer mye om seg selv, som å stole på at valgene de tar er det riktige å gjøre. Historien viser hvor viktig det er å ha mot til ta beslutninger selv om det betyr å rokke ved gamle sannheter. Å bryte med det bestående og yte motstand mot et samfunn som er enerådende og suveren på bekostning av folket. Som med politisk maktspill manipulerer folk til å tro på beskyttelse som egentlig ikke finnes. Boken viser også hvordan en opprinnelig idé om en fri og trygg verden kan bli utvannet og vrengt på, og det å stille spørsmål ved tingenes tilstand kan drive en på flukt. Utstøtt og jaget. Boken handler også om kjærlighet og tilhørighet, og å finne sin egen identitet. Hirka må stå på egne ben, men hun er ikke alene og sammen med andre kan mye utrettes.

Selv om Odinsbarn har mange av de karakteristiske trekkene for sjangeren, er også noe av det originale ved boken at Pettersen har brutt med flere av dem. I et intervju sier hun at dette blant annet er at hovedpersonen er en jente, og at hun ikke har spesielle krefter eller er utvalgt til noe - det var langt mer interessant å skrive om det å mangle noe. Utrolig spennende! Spesielt det at Hirka ikke har noen form for fantastiske krefter, noe som også viser at hun er annerledes. Historien tar også opp tema som fremmedfrykt, blind tro og det å kunne lede.

Språket er godt og personene driver handlingen fremover. Jeg liker som nevnt før at ikke alt blir fortalt og forklart, men at jeg som leser må tenke og finne ut av ting selv. Når noe forklares er det ved hjelp av handlinger eller tanker hos personene. Jeg gleder meg til neste bok som skal ha mange overraskelser!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter, mest kjent for serien Anti-Klimaks og nå romanen Odinsbarn. Hun tegner seriene sine digitalt, og har selv laget omslaget til debutboken.

Odinsbarn av Siri Pettersen
Gyldendal Norsk Forlag, 2013
Norsk, bokmål
620 sider
Innbundet, kjøpt

Marengshjerte ~ Frode Håkonsen

Jeg må le - julens bøker liksom! Lest har jeg, men kun kommet halvveis i Odinsbarn. Og så har jeg lest Marengshjerte som slett ikke var på listen, men da Beathe tilbydde seg å låne meg den ble det til at jeg satt med nesen i den noen dager. Det er jeg glad for!

Marengshjerte er Frode Håkonsens debutbok, og forlaget skriver at det er poesi om livet, guttens reise mot det å bli mann. For meg var det fantastisk å ta del i reisen. "Dikt kan være så mangt. Det kan være rim og regler. Det kan være lek med ord". For Håkonsen ble diktskrivingen en slags uttrykkskanal, har han uttalt. Poesien i Marengshjerte inneholder også eksistensielle spørsmål, som meningen med livet. Det handler om følelser. Savn, sorg, kjærlighet, lengsel.

Håkonsen håper at de som leser diktene finner en slags resonans i seg selv, kanskje reflektere over ting man ikke vil tenke på. Jeg fant det i mange av diktene, i helheten da jeg lukket boken, og det er dette jeg tror appellerer til folk flest og ikke kun et smalt publikum. Det er noe med å slakke på forsvarsverkene vi setter opp rundt sårbarheten, åpne opp for det som er innerst inne, som er for sårt til å vises frem. Det skal så lite til for å nærme seg hverandre, og likevel så mye. Det handler om å ikke ha mye å gi, men likevel alt. Hvor innestengt det føles med hemmeligheter, og drømmen om å bli fri, om å finne ro i uroen. Glede; gleden ved nærhet, kjærlighet og erotikk. Om å bli seg selv, være det som er en selv. Men også kraften som finnes i oss, hvor godt det er å kjenne når energien raser gjennom kroppen - kanskje vi burde slippe den til oftere? Diktene rører ved noe innerst inne i meg, får frem sårbarheten, følelser jeg nødig vil kjenne på. Dette er en svært fin poesidebut!

Innimellom er det lagt inn linker til multimedia som gjør det mulig å høre diktene opplest og tonesatt, samt ekstra dikt og en novelle. Håkonsen har sagt at han nok er mer litterært påvirket av karer som Bob Dyland og Ole Paus. Han er også veldig fascinert av Charles Bukowski og er farget av råheten, humoren og nakenheten hos ham. Nå har jeg enda en grunn til å lese Bukowski, som Heidi har skrevet mye om.

Frode Håkonsen (f. 1966) begynte å skrive dikt i godt voksen alder etter en fuktig aften på byen. Det begynte som en slags renselsesprosess og har etter hvert utviklet seg til en mer helhetlig uttrykksform, og publiserte diktene opprinnelig på bookface (en litterær gruppe på facebook). Han skriver både dikt, essay, kåseri og noveller. Det han skriver og da særlig poesien kommer brått til ham i inspirerte øyeblikk, enten fra egenopplevde situasjoner og innblikk i andres liv, eller gjennom litteratur, film og musikk som berører ham. På nettsiden hans finnes flere dikt og annet som er interessant å lese.

Marengshjerte av Frode Håkonsen
Nova Forlag, 2013
Norsk, bokmål
104 sider
Innbundet, lånt

The History of Love ~ Nicole Krauss

Nicole Krauss (født 1974) er en amerikansk forfatter, bosatt i Brooklyn, New York City sammen med sin mann, forfatteren Jonathan Safran Foer og deres to barn. Krauss er best kjent for sine tre romaner, Man Walks Into a Room (2002), The History of Love (2005) og Great House (2010).

The History of Love handler om fjortenåringen Alma Singer som gjør alt hun kan for at moren ikke skal være så trist og ensom. Hun tenker løsningen finnes i en gammel bok som moren holder på å oversette, og forsøker å finne forfatteren. Så er det Leo Gursky, en eldre mann som prøver å holde fast ved livet en stund til. Hans tanker kretser om henne han forelsket seg i for over seksti år siden i Polen, og som inspirerte ham til å skrive en bok. Selv om han ikke vet om det, har boken overlevd. Den krysset hav og generasjoner, og den forandret liv.

Romanen er litt treg i starten, men etter hvert klarte jeg knapt å legge den fra meg og leste den ferdig en uke før julaften. Jeg satt ved frokostbordet, kaffen ble kald og gjøremålene ble utsatt. Dette var en fin historie! Eller, egentlig er det flere historier, de krysser hverandre og jeg liker måten Krauss binder trådene sammen. Til tider er det hjerteskjærende og jeg kjenner på meg at denne boken kommer til å sitte lenge. Kjærlighet, mysterier, tap. Ta for eksempel Alma Singer, som etter farens død forsøker å gjøre moren lykkelig ved å finne en ny kjæreste til henne. Hun er oppkalt etter en person i The History of Love, boken moren oversetter, og jakten på en kjæreste til moren fører henne ut på leting etter sin navnesøster. Leo Gursky på sin side har mange tanker i hodet på tampen av livet, og sin egen leting han strever med. Litt etter litt møtes de parallelle historiene; oppklaringen på mysteriene er overraskende og sår lesing. Jeg opplevde boken som rørende og sterk. Anbefales!  

Once upon a time there was a boy who loved a girl, and her laughter was a question he wanted to spend his whole life answering.

s. 11

De ulike personenes historier blir fortalt etter hvert, det er en form for stream of consciousness, og om den komplekse strukturen har Krauss sagt at hun bestemte seg for at boken ikke skulle ha et plot, men etter hvert som hun skrev kom det flere og flere elementer til; "The plot was just a way of giving everything I was thinking about a place: a street, an alley, a square, a boulevard, a bridge". Krauss' The History of Love og ektemannens Extremely Loud and Incredibly Close ble utgitt samme år, og har visstnok mange likhetstrekk, men sistnevnte har jeg ikke lest. Den står i bokhyllen på syttenåringens rom så jeg tar den nok frem en dag.

The History of Love av Nicole Krauss
Penguin Books, 2006
Engelsk
255 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Utsikten fra Castle Rock ~ Alice Munro

Alice Munro regnes som en av de fremste novellefortatterne og fikk nettopp Nobelprisen i litteratur. Hun ble født i 1931 i Ontario, Canada, hvor hun vokste opp og senere studerte. Munro har vunnet en rekke priser og utmerkelser, blant annet to av Canadas mest ettertraktede, The Governor General's Award og The Scotiabank Giller Prize. I 2009 mottok hun The Man Booker International Prize.

master of the contemporary short story

Den første novellesamlingen, Dance of Happy Shades, kom ut i 1968 og mange av fortellingene finner sted i Canada, slik også Utsikten fra Castle Rock gjør. Skjønt, den første delen handler om forfedrene fra 1700-tallet i Skottland som tidlig på 1800-tallet emigrerte til Canada. I andre del skildrer Monro historier som er inspirert av hendelser fra sitt eget liv. Boken kom ut i 2006, og Munro har skrevet i forordet at hun samlet materiale om familien gjennom flere år. Informasjonen tok etterhvert form som noveller, og selv om dette er en slags slektshistorie og novellene er fortalt innenfor rammene av en sann beretning, har de glidd over i fiksjon.

Så heldig hun er som har brev og erindringer fra generasjoner tilbake! Sånn sett er det synd at brevskriving nærmest har forsvunnet som kommunikasjonsmiddel. Moren het Anne Clarke og faren Robert Eric Laidlaw, det er denne grenen hun skriver om i Utsikten fra Castle Rock. Laidlaw'ene kom fra Ettrick, en dal som omtales i Statistisk årbok for Skottland fra 1799 som et sted uten fortrinn. Tittelen viser til gutten som blir fortalt at det er kysten av Amerika de kan se fra Castle Rock, mens det egentlig er Fife. Drømmen om "den nye verden" fører dem til Canada og det er fantastisk hvordan Munro gir liv til disse skikkelsene fra så lenge siden, og så livaktig! Og like levende skriver hun om opplevelser fra barndommen og videre frem til hun i voksen alder utforsker landskapet i Ontario. Hun beskriver natur og landskap så uttrykksfullt at det ikke var noe vanskelig å se det for meg. Selv om jeg skummet noen deler av fortellingene nøler jeg ikke med å anbefale boken, dette er stor fortellerkunst!

Her er også forbindelser til Brontë-søstrene: En av slektningene skrev en livaktig beskrivelse av en storm som ble trykt i bladet Blackwoods Magazine. Munro skriver at "dette var de unge søstrene Brontës yndlingslesing på prestegården, og når barna lekte og skulle velge en helt, valgte Emily gjeteren fra Ettrick" og hennes store roman, Wuthering Heights (Stormfulle høyder) starter med beskrivelsen av en fryktelig storm.

Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro
Originaltittel: The View from Castle Rock
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2009
Norsk, bokmål
316 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

For mye lykke ~ Alice Munro

Da den kanadiske forfatteren Alice Munro vant Nobelprisen i litteratur, satte Bjørg, i gang en samlesing, både for å kunne gjøre seg en oppfatning av forfatterskapet og for å bli kjent med bøkene.

For meg var Munro ukjent, det kommer utvilsomt av at jeg leser sjeldent noveller. For å si det først som sist; det skal det bli en slutt på! Dessuten likte jeg godt novellesamlingen til Etgar Keret og nå har jeg startet på Utsikten fra Castle Rock, som er boken bibliotekaren var så vennlig å nevne at jeg kunne sette meg opp på fordi den hadde kortere ventetid, men det er altså For mye lykke jeg nå har lest siden det var den opprinnelige planen og den ble ledig tidligere enn jeg trodde.

Baksideteksten kan du lese i et tidligere innlegg, så jeg skal ikke gå inn på den her. Derimot skal jeg først si noe om noveller generelt. De kjennetegnes blant annet ved at de er korte, det er få personer og handlingen foregår innenfor et begrenset tidsrom. Bortsett fra å være kort er det spesielle med noveller at de helt fra begynnelsen av forbereder avslutningen som kan betegne et vendepunkt eller en krise, men som i den moderne novelle gjerne representerer et øyeblikk av (mulig) klarsyn og forståelse av dypere sammenhenger (snl). Det blir ofte brukt antydninger fremfor klartekst og en må lese mellom linjene for å forstå hva novellen egentlig handler om. Slutten er gjerne åpen, med rom for flere tolkninger. Noen er overraskende, andre kan invitere leseren til å dikte videre.

Det er akkurat slik jeg opplever For mye lykke, å måtte lese mellom linjene. Allerede den første novellen fikk meg til å skjønne at dette ikke kom til å bli enkelt. I novellene handler det om vanlige liv, vanlige mennesker, og gjenkjennelsen i at det også i de dagligdagse kan være hendelser som har stor innvirkning i våre liv. Det er noe med hvordan Munro formidler dette som jeg liker. Menneskesinnet er ikke klart og entydig, men derimot med irrganger til og med en selv frykter å søke i. Hun skriver om det å kunne konstruere sin egen tilværelse, utvikling av identitet - å speile seg i andre for å oppleve seg selv..."[...]med folk hastende forbi meg [...] underveis til gjerninger de ennå ikke visste de hadde i seg". En av novellene handler om å leve et konvensjonelt liv, men med fjerne øyer i sikte kontra det å leve i øyeblikket, å være strandet på øyer man selv har valgt og være tilfreds med det. Eller er man? En kvinne finner det nødvendig å beskytte seg mot frie radikaler. Som kjent vil et overskudd av disse skade kroppens celler og utløse sykdommer som kreft, diabetes og hjerte- og karsykdommer - best å kvitte seg med! Mange overraskende vendinger.

Novellene tar blant annet opp hvordan enkelte hendelser kan innvirke på resten av livet, hvordan en bærer med seg opplevelser fra barndommen, bevisst eller ubevisst. "Jeg ble voksen, og gammel". Ulike mennesker kan ha ulike opplevelser av hendelser, man eier sin egen opplevelse og følelse. Mens jeg holdt på å øve til artsprøven i naturfag leste jeg novellen "Tre" som har fine beskrivelser av trær og skoglandskap. Munro sammenligner trærne og skogen med menneskenes individualitet og fellesskap, om å leve i skyggen av store trær, som Henningsen sa det, og å erkjenne at opplevelsen av et fellesskap har noe ved seg.

Tittelnovellen "For mye lykke" er ganske lang og handler om Sophia Kovalevsky. Jeg tenkte på essayene Virginia Woolf skrev om kvinner som Brontë-søstrene og Christina Rossetti, og hvordan personene ble levendegjort på en helt annen måte enn i en biografi. Det gjør Munro med Kovalevsky:

Så hadde de gitt hennes Bordinprisen, hadde kysset henne på hånden, holdt taler og gitt henne blomster i de mest elegante, strålende opplyste saler. Men de hadde lukket dørene når det ble snakk om å tilby henne en stilling..[...] Hustuene var voktere på barrikadene, en usynlig, uslåelig armé. Ektemennene trakk oppgitt på skuldrene over hindringene, men lot dem få drive på. Menn med hjerner som blåste gamle forestillinger i fillebiter, var fortsatt slavebundet av kvinner hvis hoder ikke tumlet med annet enn nødvendigheten av at stramt korsett, visittkort og en konversasjon som fylte strupen med en slags parfymeduftende tåke.

s. 298

Og gjett hva dere: Margaret Atwood (hun er jo også kanadier) har skrevet om Alice Munros vei til Nobelprisen, og den var visst ikke enkel! Hun ble født i 1931 og i utgangspunktet betraktet som en husmor som skrev om kjedelige ting som vedrørte hjemmet. "A male writer told her she wrote good stories, but he wouldn't want to sleep with her", hvorpå Munro sarkastik sa at "nobody invited him".

For mye lykke av Alice Munro
Originaltittel: Too Much Happiness
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2010
Norsk, bokmål
339 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Porselenspiken ~ Gunn Marit Nisja

Porselenspiken har jeg hatt stående i bokhyllen siden i sommer og da Bjørg anmeldte boken på bloggen sin Mellom linjene kommenterte jeg at boken trolig kom til å bli stående. Årsak: hennes opplevelse var at hun ikke fant plass til seg som leser, og som leser følte hun seg undervurdert fordi hun mener historien er ferdig fordøyd og dermed ikke inviterer leseren til å aktivt delta. En god leseropplevelse definerer hun ved at en tekst utfordrer, "ved å gå inn i ein tekst og utforske dei språklege elementa, oppdage samanhengar og aktivt gjere ein innsats i lesinga, opplever eg at eg blir utfordra, at lesinga gir meg noko".

I forbindelse med Bokbloggerprisen passet det likevel bra å lese Porselenspiken siden den stod no der i hyllen, og jeg leste den med Bjørgs anmeldelse i bakhodet. Det var umulig å la være.

Porselenspiken har fått mange gode omtaler og jeg kan forstå hvorfor. Forfatteren, Gunn Marit Nisja, sier at den handler om mennesker som møtes og hvordan livene deres påvirker hverandre. Det er nettopp dette som treffer, man kjenner seg igjen i mye av det som hovedpersonen, Kristin, opplever og tenker, og ellers i de mellommenneskelige relasjoner som oppstår. Samtidig kan jeg se det som Bjørg mener om å ikke bli utfordret som leser.

Boken handler om Kristin. Hun er i slutten av tredveårene, singel, uten barn. Som odelsjente venter foreldrene på at hun skal "komme til fornuft" når det gjelder gården. Farmoren er den eneste som ikke har presset henne med forventninger, hun er den som gir henne gode råd i form av livsvisdom, kjærlighet, varme og et åpent sinn. Dette gjør Kristin rustet til veien videre - til å velge selv hva hun ønsker å gjøre med livet. I en alder av 33 år tar hun fagbrev som kokk og når faren dør åpner hun sitt eget spisested, kafeen "Små Gryter". Kristin ansetter en ung jente Marta, selv om hun er skeptisk til den magre skikkelsen med utvasket hettegenser, som får stor betydning for hennes vei videre i livet.

Starten av boken er preget av Kristins anstrengte forhold til moren. Dette blir i løpet av historien kun et moment som skyves tilside, noe som er synd fordi det kunne ha vist bedre Kristins behov for å ta Marta under vingene om konflikten ble tatt ut. I stedet får jeg som leser lite innblikk i dette forholdet fordi forfatteren velger å la det ligge til fordel for forholdet mellom Kristin og Marta. Når moren sier at hun er stolt over det Kristin har utrettet med kafeen stusser jeg, hun som var så negativ til det hele. Men etter farens død og Kristins egne valg har hun kanskje innsett en ting eller to? I alle fall synes jeg dette belyses dårlig, om enn ikke i det hele tatt. Dette er til syvende og sist en mangel ved boken, for det blir så overfladisk. Selv om mye er gjenkjennelig blir det lite troverdig fordi teksten går for fort frem. Plutselig jobber moren i kafeen og det er ingen flere konflikter mellom dem, moren blir en perifer person.

Likevel er Kristin en sympatisk person og det jeg nevnte over om at det er en del gjenkjennelig, for eksempel hvordan hun skal få Marta til å snakke om hva som plager henne. Her gjør Kristin noe veldig fint når Marta sier det er ting hun ikke kan snakke med noen om - hun sier "si det du kan", og da kommer hele hennes "historie om vanskjøtsel, skyldfølelse og ensomhet". Det som er synd at personene ikke trer ordentlig frem, jeg blir ikke kjent med dem på en slik måte at jeg får en følelse av hvordan de virkelig har det, føler og tenker. Vi har alle vårt å stri med, men Martas bakgrunn gjør at Kristins problemer fortoner seg som bagateller. Og det er de nok å regne for også, i forhold til hva Marta har opplevd, men uansett har slikt betydning på et individuelt plan. Kristin blir voksen. Hun blir mer bevisst, og det er positivt at boken tar opp forhold som gjelder verdisyn og det å gjøre valg.

Meningen med historien er nok å vise at en kan komme til selverkjennelse ved å møte mennesker som er dårligere stilt enn en selv, men hva gjør Kristin på slutten - jo, hun lager en utvei. Ikke for å finne seg selv eller få større selvinnsikt, for det gjør hun dessverre ikke. Selv om historien ikke til punkt og prikke er gitt på forhånd gir den ingen rom for tankevirksomhet omkring det som skjer fordi jeg som leser hele tiden blir det fortalt. Boken er lettlest, utlest på en lørdagskveld og passer godt når en er på farten, så slipper man å tenke.

Lørdag: meg og Pjusken i sofaen.

Porselenspiken av Gunn Marit Nisja
Juritzen forlag, 2013
Norsk, bokmål
267 sider
Pocket, lesereksemplar

The Hours ~ Michael Cunningham

Da Virginia Woolf arbeidet med utkastet til romanen Mrs. Dalloway, kalte hun den The Hours, og hun skrev i dagboken sin i 1923:

I have no time to describe my plans. I should say a good deal about The Hours, and my discovery: how I dig out beautiful caves behind my characters: I think that gives exactly what I want; humanity, humor, depth. The idea is that the caves shall connect and each come to daylight at the present moment.

Tittelen The Hours viser til timene gjennom en dag, "studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag" sier Virginia Woolf i essayet Moderne litteratur. Cunningham leste boken som femtenåring uten helt å forstå innholdet eller betydningen av romanen, men kunne se symmetrien i setningene:

I thought, wow, she was doing with language something like what Jimi Hendrix does with a guitar. By which I meant she walked a line between chaos and order, she riffed, and just when it seemed that a sentence was veering off into randomness, she brought it back and united it with the melody.

Å lese Mrs. Dalloway forvandlet ham til en leser. Selv har jeg dessverre ikke lest den, hvilket er synd siden det skal være mange paralleller til romanen som jeg har gått glipp av. Boken står klar i hyllen så den skal jeg lese snarest, men jeg vet at det dreier seg om en dag i Mrs. Dalloways liv hvor hun arrangerer et selskap. Det gjør også The Hours. Cunninghams barndom var uten høydepunkter, og det er en av grunnene til at han liker så godt Mrs. Dalloway. Forstaden han bodde i var et helt vanlig sted, men for ham var det magisk, merkelig, komplisert og enestående, og da han leste Mrs. Dalloway som handler om en vanlig dag i livet til en vanlig person tenkte han sannelig skulle han forsøke det samme, å formidle magien i det vanlige og alminnelige!

The Hours ble utgitt i 1989 og starter med at Virginia Woolf er på vei mot en elv, hun fyller lommene sine med stein og vasser ut i vannet og drukner. Deretter følger vi tre ulike kvinner i tre forskjellige tidsperioder, en dag i deres liv. Utenom Woolf, som arbeider med romanen Mrs. Dalloway i 1923, er det i nåtid Clarissa Vaugne, og i 1949 Laura Brown, som presenteres og kapitlene veksler mellom disse. Romanen fletter sammen historiene; Virginia skriver den, Laura leser den og Clarissa lever den.

For å imitere Woolfs Mrs. Dalloway har Cunningham benyttet teknikken stream-of-consciousness, noe jeg synes han har gjort på en bra måte ettersom strømmen av tanker og følelser gjør at jeg som leser kommer på innsiden av personene. På denne måten kommer handlingen til syne, sammen med en del dialog. Likevel er det nok denne teknikken som har vært vanskeligst å kopiere. Det er når jeg leser om den fiktive Woolf at jeg ikke helt skjønner hvor Cunningham vil, derfor var det så greit å lese om bakgrunnen for hvorfor han skrev boken. For hva kunne han vite om hvordan hun tenkte eller handlet, men så viser det seg at The Hours har ført til at Cunningham er blitt en slags godkjent ekspert på hennes liv og arbeid. Han har visst gjort mye reasearch for å skrive boken.

For eksempel er det mye Clarissa tenker på når hun om formiddagen er på vei for å kjøpe blomster til et selskap hun skal holde. Da hun var atten fikk hun tilnavnet Mrs. Dalloway av, sin beste venn og tidligere elsker, Richard. Hun dveler ved denne tiden, og forsøker å se for seg hvordan livet hadde vært om hun hadde tatt andre valg den gangen, "still, there is this sense of missed opportunity", og hun innser at det faktisk var lykke hun opplevde den gangen for over tretti år siden. Virginia våkner til en god dag og bestemmer seg for å jobbe med romanen, "at this moment there are infinite possibilities, whole hours ahead", men sliter med tilbakevendende hodepine og stemmene hun hører. Og Laura Brown skal lage til bursdags-middag for sin mann, men hun strever med husmorrollen, og befinner seg i en tilstand der hun vakler mellom det hun ønsker å gjøre og det som er forventet av henne - "...overhead was what she loved; life; London; this moment of June" er en setning fra Mrs. Dalloway hun stadig kommer tilbake til. Etter å ha bakt kake, ordnet med middagen og fått pass til sønnen tar hun inn på hotell for å lese ferdig boken.

Det handler om eksistens og væren i verden og i egne liv, om lykke, kjærlighet, identitet. Eller mangel på sådan. På hver sin måte føler de tre kvinnene seg ulykkelige og maktesløse i møte med konvensjonene i tiden de lever, og det til tross for at de er aksepterte medlemmer av samfunnet. Likevel, det er noe som mangler og det er dette Woolf fikk så godt frem i Til fyret, som er den eneste romanen jeg har lest, men også i essayene. Tankestrømmen og refleksjonene omkring disse som jeg likte så godt å lese i Til fyret kommer ikke like godt frem i The Hours. Men for all del, boken er bra! Og med en overraskende sammenfletting av historiene når dagen går mot slutt, litt slik som var Woolf egen intensjon. Dette er den type bøker jeg foretrekker å lese, men denne havner ikke på favorittlisten min, i den forbindelse var jeg nok for skeptisk i utgangspunktet ettersom The Hours blir betraktet som en imitasjon. Det er uansett ingen kopi og forskjellene er kanskje dens styrke, det får jeg forhåpentligvis vite mer om når jeg leser Mrs. Dalloway. Eller kanskje jeg bare var trøtt da jeg leste ut boken i går kveld!

The Hours av Michael Cunningham
Harper Perennial, 2006
Engelsk
226 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Honningkrukken ~ Gert Nygårdshaug

Honningkrukken er første boken i krimserien om Fredric Drum, gastronom og hobbyarkeolog. Han er også vinkjenner og sjef for den lille gourmetrestauranten "Kasserollen" i Oslo. Det er høst og Drum er i Frankrike for å kjøpe vin til restauranten, nærmere bestemt i en kommune i Bordeaux; St. Emilion, vinkjennernes Mekka - "bare navnet hadde en god vins ingredienser i seg; bløte vokaler som trillet og vokste i munnen. Lang ettersmak; etterlyd".

Boken starter in medias res; Fredric Drum faller ned i en underjordisk grotte. Etterhvert kommer det frem hvordan han har havnet der, men ikke hvorfor. Selv tenker han at noen har arrangert "ulykken" for å bli kvitt ham, men jeg synes det er lite sannsynlig utifra det lille jeg vet i begynnelsen av historien. Og lite vet også Drum på det tidspunktet. Jeg synes han nok var litt for konspiratorisk i tankegangen så tidlig. Hvorfor i all verden skulle noen ønske en vin-oppkjøper av veien? Årsakssammenhengene blir tydeligere lengre ut i historien, og på denne måten holdes spenningen vedlike. For spennende er det, og sidene snus i raske vendinger! For etterhvert skjønner jeg jo at Drum har reist rundt i verden og erfart mange farlige episoder i sin søken etter svar på oldtids-myter.

Sittende sammen med vinkjennerne og château-eierne på torget får Drum vite om tragedien som har rammet vinbyen; syv mennesker er sporløst forsvunnet. Drum har alltid med seg en fem-takket krystall som han konfererer med når vanskeligheter oppstår. Som kjent stimulerer krystallene intuisjonen og fremhever den "sjette" sans, og selv om Drum ikke er overtroisk mener han at denne kommuniserer med ham ved at han må tolke fargene. Han har nok bruk for den, for han har altså rotet seg bort i mye i løpet av sine tretti to år.

Romantikk er det også plass til. Fredric Drum drømmer om en var og fin romanse, og det kan endelig se ut til å skje når han møter Geneviéve - hun får hjertet hans til å banke i en helt annen takt. I mellomtiden er han opptatt av hemmelig skrifter, kodeløsing og rebuser, og som utdannet dechiffreringsekspert er hobbyen hans å tyde hittil utydede urspråk. For eksempel har han i mange år prøvd å tyde Linear B, skriften som ble brukt til å skrive det språket som i dag kalles mykensk, en tidlig form av gresk. Til syvende og sist er det dette som hjelper ham i å løse mysteriet med de forsvunne menneskene i St. Emilion. Han dechiffrerer nemlig også mennesker, og det er fort gjort med Geneviéve. Når hun er den neste som forsvinner får Drum bruk for alle sine kodenøkler.

Jeg liker ikke så godt romaner med lydhermende ord, som "splæsj" og "knakk", men heldigvis er dette ikke et påtrengende problem. Drum havner i den ene farlige situasjonen etter den andre, og mange ganger er han centimeter fra døden. Jeg er fremdeles en padawan når det gjelder krim og vet ikke helt hvordan en god krim skal være i følge kriteriene, men at Honningkrukken er spenning er det ingen tvil om! Skjønt; spenning er relativt og noen vil nok finne romanen som en smule saktegående.

Når Drum mener å ha funnet løsningen er det ekstra engasjerende fordi jeg ikke får vite hva det er før mange sider senere, og at kapitlene avsluttes med cliffhangere gjør jo sitt til at jeg ble drevet videre i bladvendingen. Oppklaringen på sin side var overraskende og original, om enn makaber. Knut Faldbakken skrev i sin anmeldelse at dette kanskje var utslagsgivende for at han "bare" fikk annenpris i Aschehougs krim- og spenningsbokkonkurranse i 1985. Det er også hevdet at Nygårdshaug fornyet krimsjangeren (husk vi snakker medio åttitallet) ettersom han brøt med sjangerkravene ved å trekke inn historie, myter og eventyrlige elementer. Bøkene om Drum ble mottatt som spennende og annerledes krim. For meg er det et positivt tegn siden jeg fremdeles famler meg frem i krimverden og ikke vet hva som er en god krimkarakter eller en dårlig, og siden jeg liket Drum tyder det bra for meg.

Det handler mye om vin, men jeg ble ikke like vintørst som Faldbakken siden jeg foretrekker tørr hvitvin og i St. Emilion snakkes det mest om rødvin. Jeg har ikke peiling på vin og ser utelukkende på etikettene for å finne ut om vinen er tørr slik jeg liker den. I boken er det mye om årganger og den slags uten at jeg kan relatere meg til det fordi jeg mangler kunnskaper på området. Likevel; jeg fikk et innblikk i produksjon av vin og ikke minst konkurransen rundt vinproduksjon og handel.

Enkelte ganger stusset jeg litt over hvor overivrig Fredric Drum er til å begi seg ut på farlige veier (les: dumdristige), men spenning er spenning og forbindelsen til Linear B er interessant, spesielt siden oppklaringen gir et nytt spørsmål; om minoskulturen - og jeg får virkelig lyst til å lese neste bok i denne serien for å se om Drum finner ut hvordan denne kulturen bukket under. Det at løsningen ligger i at Drum tolker de urgamle tekstene er ekstra spennende! 

Jepp, jeg fortsetter med høstbladene mine :)

Anita, som er den som fikk meg nysgjerrig på Nygårdshaug, skriver etter at hun var på litterær salong med forfatteren, at han alltid har vært opptatt av myter, arkeologi, mystiske steder og å finne svar på det som ennå er ukjent. Mye av dette kombinerer han i serien om Fredric Drum, og etterhvert Skarphedin Olsen. Nygårdshaug liker å besøke stedene han skriver om, og til tross for slunken lommebok har han smakt årgangen av St. Emilion han skriver om i Honningkrukken. Hun likte boken og jeg nikker gjenkjennende i det hun sier om Drums "overlevelsesinstinkt og humor og type" og at plotet faktisk er "ganske brutalt og bestialsk".

Gert Nygårdshaug var nemlig en fattig forfatter i 1985 da han gjorde research i vinbyen Saint-Emilion. Ikke hadde han råd til hotell og ikke til å kjøpe Bordeaux-vinene han skrev om i Honninkrukken. Turistkontoret innlosjerte ham hos en eldre mann på Château Cardinal Villemaurine som han brukte som utgangspunkt. Til sammen har Nygårdshaug skrevet elleve bøker i serien og jeg har satt dem alle på listen over bøker å lese.

Honningkrukken av Gert Nygårdshaug
Aschehoug & Co., 1985
Norsk bokmål
203 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Anette arrangerte en lesesirkel hvor novemberboken var Honningkrukken og siden hun nå har tatt en bloggpause har jeg likevel fullført boken, sammen med:

Hollases krønike ~ Ragnhild Jølsen

"Ragnhild Jølsen gikk sine egne veier både som privatperson og forfatterinne", skriver Astrid Lorenz i etterordet til Rikka Gan. Tenk å leve i denne tiden, å oppleve endringene som århundreskiftet 1900 - 2000 førte med seg! Kvinnefrigjøringen som gjør at vi kan føle oss så til de grader heldige at disse kvinnene gikk i bresjen for oss! Camilla Collett og Amalie Skram skrev om kvinneundertrykkelse og foreslo løsninger, men var samtidig bundet av samfunnets konvensjoner. Jølsen levde ganske annerledes; som ugift og med arbeid i mange år som telegrafist, hun hadde også prøvd seg som guvernante. Hun skrev med en annen stemme, en hun brukte til å male litterære bilder for å diskutere kvinnesak. Skjønt, beskrivelsene av kvinners følelser, erotiske begjær og lengsler vakte oppsikt og fikk kritikerne til å tvile på om det faktisk var en kvinne som stod bak bøkene fordi tekstene var altfor "ukvinnelige".

Jeg blir full av beundring og respekt med tanke på hvordan dette kunne virke inn på et menneske i et samfunn der pseudonym helst ble brukt når man ikke ville bli avfeid pga feil kjønn når en ønsket å oppfattes som seriøs, og at Jølsen åpent skrev slik hun gjorde! Selv om Jølsen ble anerkjent i samtiden og regnes som en meget original og talentfull forfatter, er bøkene hennes lite lest i dag. Det er som Marianne Bjørneboe sier det, "nærmest en aura av noe lukket, tilbaketrukket og mystisk over både forfatter og verk".

La meg bli som leoparden 

Ved siden av Rikka Gan (1904) er Hollases krønike (1906) et av Ragnhild Jølsens storverk. Den handler om den hensynsløse Hollas som har slått seg ned i en bygd og på uhederlig vis overtatt storgården Munkejord. Boken, som jeg nå har jeg lest sammen med Hedda, åpner med en beskrivelse av Hollas. Hollas, den onde, som smidde mens jernet var varmt, bokstavelig og i overført betydning. Hollas har flyttet inn på Munkejord gård og hvor han kommer fra er uvisst, men første del av boken dveler ved å vise hans vesen: han skyr ingen midler for å få det som han vil og lyver gjerne for å unngå skader på seg selv og for å øke sitt jordiske gods. Det er kun Krumholt, eieren av nabogården, som våger å gå i mot Hollas. Han er like slu og hensynsløs, og han representerer bondelist der Hollas representerer ondskap.

Her er mystikk, overtro og religion, eventyr og sagn. Det er spennende å tenke på at alle historiene og sagnene Jølsen fikk høre fra blant annet sin mor fra området hun vokste opp gjorde sitt til å fargelegge hennes fantasi.

Hollas bruker sine sambygdinger som marionetter. Da han kjøper kirken blir han den mektigste i bygden og får tilnavnet "kirkefyrsten". Når han smir mens jernet er varmt betyr det at han forfalsker penger, men også at han legger planer for hvordan ting skal gå hans vei. Selv om han er oppfarende og impulsiv er handlingene hans gjennomtenkte slik at de en dag skal bære frukt. En dag får han øynene opp for Angelica, prestens søster, som kom til bygden for kort tid siden. Hun er hans motsetning i det at hun søker skjønnhet og maler i lyse farger. Hollas selv har hang til å utsmykke i mer mørke tema. Angelica bestemmer seg for, i en stemning av høytid og hellig begeistring, å male et stort bilde av Kristus, menneskeguden.

Teksten er ispedd gamle sagn, for eksempel om kirketaket som reflekterer landskapet, og ingen kunne vel finne på å spasere på kirketaket som var "[...] laget av bly [...], men  - hva stenger vel ondskap ute?". Hollas bruker også dette til sitt formål, han er sin egen herre, og med sin veltalenhet snakker han presten rundt. I alle fall er presten tvilende og usikker på Hollases fremferd i det at han ønsker å gjøre fromme gjerninger - disse er selvsagt kun for å nå frem til Angelica. Angelica er på sin side forelsket i Otto Kefas, "manndommens gud - mannen - Adam - [...] som vi kvinner gjerne ville gi eplet til, og som godtroende og uten visdom gjerne tar den røde frukt og trøstig biter til."

Jeg ser at jeg har undervurdert mannstypen Jølsen skriver om, da jeg leste de to andre romanene. Otto Kefas er samme type som Daniel Falbe i Rikka Gan, en som kvinner finner ytterst tiltrekkende, men som er vanskelig å oppnå for kvinnen når hun ønsker tilfredsstillelse. Da tenker jeg seksuelt, men også som en leder og som en likeverdig partner. Disse rollene kumulerer i farsfiguren, mannsfiguren, noe kvinnene til Jølsen forsøker å løsrive seg fra og samtidig driver mot. Kan det være tidsånden?

Naturen stod sterkt hos Jølsen, og hun brukte den mye i sin dikting. I Hollases krønike går Angelica til åkeren, som er et bilde på ekte kjærlighetsliv, og har sex med "ham hun attrådde". Det er et skjønt eventyr, "skjønnere enn noengang drømt". Skjønnere enn virkeligheten. Men kan det vare? Neida, Hollas, den onde, manipulerer og spolerer til sitt eget beste og har ingen medlidenhet med andre. Han klarer å veilede Angelica i maleriet, som på sin side er i sin drømmeverden og han i sin egosentriske. Dette kan ikke forenes, og det gjør det heller ikke. Bygdefolket ser at bildet ligner Hollas, den onde djevelen, der Angelica, prestens søster, mente det skulle være Kristus - Otto Kefas. Etter at Angelica har malt over tavlen med svart, ber hun en bønn. En bønn for kvinner og for seg selv. Om at hun må få bli som leoparden; hvis pletter er dens kjennemerke, slik hennes egne nå er blitt, men likevel fri og frank i skogen.

Det skjedde etter denne time, at Angelica, prestens søster nærmest ble å ligne med en eolsharpe. Men den, hvis såre klang bukter seg som spindelvev i blest, river seg løs, flommer så vidt over jord, sukker i sum - om alle de kvinner, hvis lengsler er store, og hvis drømmer er skjønne; men hvis lengsler og drømmer røres av sorten jord, slik at de springer frem med gjenferdsøyne, hvorover de kvinner gremmer seg og sørger og vanker som i hjemløst land. Inntil den dag de forstår å bli som leoparden, så frie og franke, så smidige og sterke - i verdens store menneskeskoger.

Hollases forfengelighet krenkes da Angelica maler over kirketavlen, og siden hun er reist fra bygden kan han ikke hevne seg på henne. Dermed blir det andre som får unngjelde. Blant annet lar han en forhekset stokk være veibudstikke som sendes fra hus til hus, resulterende i at pesten bryter ut i bygden. Jølsen innleder ofte kapitler og avsnitt med en formaning. For eksempel: "Men den som graver en grav for andre, skal selv falle i den". Og det gjør Hollas til slutt. Men ikke uten først å lure presten. Kvinners kår og kjærlighetens konflikter preger bøkene til Jølsen, og i Hollases krønike belyses dette på en mer munter måte enn i Rikka Gan, som er mye mørkere. Romanen handler også om striden mellom bondelist og ondskap, og denne striden fortsetter selv etter Hollases død. "Hollas lever evindelig", det er en evig strid mellom godt og ondt.  

Jeg liker å tenke at Jølsen drepte sin engel og ble som leoparden; fri og frank.

Hollases krønike av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger, Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Hollases krønike: 144
Innbundet, lånt på biblioteket

The Handmaid's Tale ~ Margaret Atwood

The Handmaid's Tale. Jeg satte meg ned lørdag formiddag, åpnet et nytt innlegg for å skrive om boken som jeg hadde gledet meg til å si noe om. Den er jo så bra! Med fingrene på tastaturet satt jeg der og stirret inn i skjermen. Hodet var til stede. I historien. I Gilead. Hos Offred. Men fingrene var fremdeles i ro. Skulle det være så vanskelig å skrive om hva det er jeg liker så godt med denne boken! Til slutt endte jeg opp med å drikke kaffe og lese artikler Atwood har skrevet i The Guardian. Blant annet fant jeg at boken har vært forbudt på skoler fordi innholdet er så tydelig seksuelt og den virket støtende på kristne og andre religiøse. Den har blitt filmatisert og laget opera av, og tittelen er blitt en forkortelse for kvinneundertrykkende regimer.

Nytt forsøk i dag: jeg liker at handlingen ikke er kronologisk der all informasjon kommer på løpende bånd. Derimot tok det tid før jeg fikk vite hva boken dreier seg om, nemlig at handlingen er lagt til en nær fremtid i republikken Gilead, tidligere USA. Strålingskatastrofer, forurensning, sykdommer, ufruktbarhet og skremmende lave fødselstall har ført til ekstrem puritanisme, og kvinnene har mistet alle rettigheter i det patriarkalske diktatursamfunnet som er innført.

Skremmende hva-om fortelling

Født i 1939 vokste Atwood opp med George Orwell, hun leste Animal Farm som niåring. Den ble utgitt i 1945 og på det tidspunktet koblet hun ikke boken til historiske hendelser, men ble sjokkert over innholdet: "The fate of the farm animals was so grim, the pigs so mean and mendacious and treacherous, the sheep so stupid". Senere har Orwell hatt stor innflytelse på hennes forfatterskap og hun mener at han ville hatt mye å si om verden etter 9/11. Boken ga henne innsikt i hvor lett de som har styrtet et undertrykkende regime tar over deres vaner, og at det ikke er merkelappene - kristendom, sosialisme, islam, demokrati som er avgjørende, men handlingene utført i deres navn.

A revolution often means only that: a revolving, a turn of the wheel of fortune, by which those who were at the bottom mount to the top, and assume the choice positions, crushing the former power-holders beneath them. We should beware of all those who plaster the landscape with large portraits of themselves, like the evil pig, Napoleon.

Orwells roman 1984 kom i 1949 og handler om hvordan fremtiden kan bli med et totalitært system der individuelle rettigheter er fraværende. Animal Farm viser utviklingen av en idealistisk frigjøringsbevegelse i retning mot et totalitært diktatur ledet av en despotisk tyrann, 1984 beskriver hvordan det er å leve innenfor et slikt system. Atwood har sagt at Orwell ble en modell for henne da hun begynte å skrive, faktisk i 1984 da hun startet på dystopien The Handmaid's Tale, som ble utgitt i 1985. Dette var en tid med konservativ oppblussing på begge sider av Atlanterhavet (Reagan og Thatcher), spenninger fra den kalde krigen og økende militarisme, miljøbevegelser ble marginaliserte og man fryktet at det man hadde oppnådd av rettigheter for kvinner ville reverseres, for eksempel vokste det frem en kristen fundamentalisme som ønsket å oppheve rettigheter som fri abort. Med denne bakgrunnen skrev Atwood The Handmaid's Tale, som viser hvordan samfunnet kan bli dersom dette skjer.    

The Handmaid's Tale er en dystopi sett fra et kvinnelig synspunkt, i motsetning til de fleste andre dystopier fra tiden før boken kom ut. Fortelleren er Offred. Hun er blitt fratatt navnet sitt og hennes nye navn er avledet fra hennes Commander som heter Fred (eller Frederick). The Commander er en høytstående tjenestemann i Gilead, og Offred bor hos ham og hans Wife, Serena Joy. Offred har blitt fortalt at det er et privilegium å være der, men når jeg leste om rommet hun beskriver virker det mer som et fengsel. Hun har ingen personlig tilknytning til rommet og kler på seg upersonlige røde plagg, "the colour of blood, which defines us", the Handmaid's. Atwood har sagt at klærne som skiller de forskjellige samfunnsklassene er inspirert av gamle nederlandske vaskemiddelbokser, men også av viktoriatiden og chadorene i Afghanistan. Privilegiet er å være den som skal gi et barn til the Commander og the Commander's Wife. Offred er nemlig av de få fruktbare kvinnene. Statusen til the Handmaid's er usikker. På den ene siden har de en ærefull posisjon; "the future is in your hands" - de er en nasjonal ressurs, men alle er ikke er enige i dette. Serena Joy snakker kun til henne hvis hun må, for henne er Offred en nødvendig byrde.  

Absolutt alt er kontrollert og når the Commander's sjåfør, Nick, blunker til henne utgjør det en stor risiko for henne. Han kan være en spion, en Eye. Bortsett fra å være fødemaskin har Offred ansvar for husholdets innkjøp. Dette gjøres sammen med en annen Handmaid, Ofglen, slik at de i praksis blir hverandres spioner. Skjønt, det sies at det er for beskyttelse. "The nature of our service" betyr at de skal vises respekt, men de opplever at det ikke alltid er slik. De blir hvisket om og snakket om, sett ned på av andre kvinner. Offred hadde valget mellom to onder. Det var enten dette eller å bli sendt til koloniene, hvor hun hadde måttet være med på å rydde opp giftig avfall. Den sikre død. Offred vil heller sørge for å være i live, for å få vite hva som har skjedd med Luke, hennes mann, og datteren som også ble tatt da de forsøkte å flykte.

Tilbakeblikk gir innsyn i hennes tidligere liv, i tiden før Gilead. Små øyeblikk holde henne oppe, hendelser som for henne betyr litt motstand mot reglene, som også kan være muligheter. Offred fremstår som sympatisk og jeg ønsker at hun skal klare å flykte. Likevel, hun blir ikke med i motstandsbevegelsen som Ofglen snakker om, og etterhvert virker det som hun slår seg til ro med tingenes tilstand selv om minner om datteren og Luke stadig velter opp i henne. Samtidig gjør hun opprør ved å fortelle historien, både ved å snakke ut og ved å nekte regimet kontroll over sitt indre liv. Samfunnet er strengt klasseinndelt, det er angivere over alt og kvinnene er blitt omskolert for å glemme sine tidligere liv. "This may not seem ordinary to you now, but after a time it will. It will become ordinary". Meningen er at de skal fungere som en overgangs-generasjon og de neste vil akseptere situasjonen fordi de ikke kjenner til noe annet. Kroppen er forbundet med skam og redusert til kjøtt rundt en livmor som må fylles for at kvinnene skal være til nytte.

Men fortiden lar seg ikke utslette, og begjær vil absolutt være til stede. Gilead løser problemet med ufruktbarhet ved at de få kvinnene som ikke er sterile må ha sex med menn fra den herskende klassen. Dette gjøres med seremonier og opplesing fra Bibelen, og det seksuelle er kun for reproduksjon. The Handmaid ligger mellom bena på the Wife mens mannen har sex med the Handmaid. Regimet har bestemt at erotikk er tabu fordi sex er nedverdigende for kvinner, men de fleste bryter reglene.    

There is more than one kind of freedom, said Aunt Lydia. Freedom to and freedom from. In the days of anarchy, it was freedom to. Now you are being given freedom from. Don't underrate it.

s. 34

Endringer skjer gradvis. Man ser tegnene, men tenker ikke over følgene. Man er opptatt av det daglige liv. Det som skal til er utnytting av frykt for langsomt å bryte ned demokratiet, og noe av det første det nye regimet i The Handmaid's Tale gjør er å systematisk frata kvinnene borgerlige rettigheter. Det er ganske utrolig at boken er skrevet for så mange år siden og at det for mange er hverdagen i dag. I Saudi-Arabia er det for eksempel forbudt for kvinner å kjøre bil. USA overvåker sine egne borgere og andre land, og den konservative Tea-Party-bevegelsen presser landet mot høyre i politikken. Talibans regime i Afghanistan fratok kvinner alle rettigheter og selv om de fikk rettighetene tilbake etter Talibans fall risikerer de trakassering og trusler hvis de trosser tradisjonelle samfunnsnormer, og sikkerhetssituasjonen tvinger dem til å kle seg i burka når de går ut. Noen steder må kvinner ha et mannlig familiemedlem med seg når de skal ut.

På Wikipedia leste jeg at Atwood har laget sin egen versjon av den bibelske fortellingen om slavinnen Bilha som ble gitt til Jakob som elskerinne da Rakel ikke kunne bli gravid. Barna fikk navn av Rakel som også oppfostret dem, og hun uttalte at "hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne". Oppsettet i The Handmaid's Tale er lik Bibelen og regimet som har etablert det nye samfunnet kaller seg "Sons of Jacob" og boken innledes med tre sitater. Det første er fra fortellingen nevnt over, og Atwood har sagt at dette bør advare leseren mot faren som ligger i å ta alt som står i Bibelen bokstavelig.

Ifølge Atwood inneholder dystopien et lite utopia og omvendt. I The Handmaid's Tale er det to: fortiden (som er vår egen nåtid) og en fremtid utover hovedfortellingen. Atwood beskriver en mulig fremtid som er troverdig. Det kan faktisk skje. Sånn sett er The Handmaid's Tale en advarsel om hvordan verden kan se ut uten feminisme.

People would blithely say, "it couldn't happen here", but this kind of thing can happen anywhere given the right kind of turmoil.

Margaret Atwood

Atwood mener det lenge så ut til at verden forandret seg i positiv retning etter Berlinmurens fall i 1989, men at dette endret seg etter 9/11, med stadig økt statlig overvåkning. Det er skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Som miljøaktivist er Atwood bekymret for fremtiden, men hun mener at trusselen mot planeten er oss, "it's actually not a threat to the planet - it's a threat to us". Hun mener det vil være liv på planeten etter oss, i en eller annen form, og at vi bør ta vare på levedyktige forhold for menneskene heller enn å si "Save the planet". Selv om historiske fakta viser at de beste intensjoner har vært fånyttes, betyr det ikke at vi skal la være å rette opp våre feil. Rådet hennes er at vi bør forsøke å gjøre ting bedre:

We're stuck with us, imperfect as we are; but we should make the most of us. Which is about as far as I myself am prepared to go, in real life, along the road to Ustopia.

Margaret Atwood

Romanen har en åpen slutt. Om The Handmaid's Tale er i ferd med å bli virkelighet har Atwood sagt at det er to fremtider i boken, og hvis den første blir virkelighet, kan også den andre bli det. Boken anbefales på det varmeste, den er ytterst aktuell i dagens samfunn, og både skremmende og en fin beskrivelse av et menneskets indre liv, i en ekstrem situasjon. Som jeg har nevnt før seilte The Handmaid's Tale høyt opp på favoritt-listen min!

Margaret Eleanor Atwood (født 1939 i Ottawa, Ontario) er en kanadisk forfatter, litteraturkritiker, essayist og miljøaktivist.

The Handmaid's Tale av Margaret Atwood
Norsk tittel: Tjenerinnens beretning
Bloomsbury Publishing, 2009 for denne utgaven
Engelsk
324 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Löwenskölds ring ~ Selma Lagerlöf

Löwenskölds-trilogien av Selma Lagerlöf har jeg lenge ønsket å lese og da Hedda skulle lese Lagerlöf denne måneden ble det til at jeg fant frem trilogien fra bokhyllen. Jeg har lest den første, det var greit nok siden den ikke er særlig lang. Bøkene er basert på et folkesagn som ble fortalt "i skymningen vid eldbrasan" da Lagerlöf i Lagerlöfs barndomshjem Mårbacka.

Trilogien kom ut i 1925 og er en slektskrønike som strekker seg fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet, og starter med Löwenskölds ring som er en spøkelsesfortelling og en skjebnehistorie om forbannelsen som skal hvile over familien Löwensköld i generasjoner. Det har seg nemlig sånn at gamle general Löwensköld hadde skaffet Löwensköldene både navn og gård og adelskap, og etter tro tjeneste under kong Karl den tolvte fikk Hedeby herregård som lønn. Han fikk også en signetring som han hadde villet ha med seg i graven. Mange mente det var feil at ringen lå unyttig i en tilskrudd kiste nede i en gjenmurt gravkjeller for det var mange som kunne tenke seg å eie kostbarheten. Når ringen blir stjålet fører dette til mange hendelser som får betydning for mange i flere generasjoner fremover.

Handlingen er lagt til Lagerlöfs hjemsted Värmland og rammen er historien om ringen som er årsak til at generalen går igjen, han får ikke hvile før ringen er på plass i graven. I dette har Lagerlöf flettet inn mange personskildringer og det er deres historier som utspinner seg i den korte boken.  Her er mye mystikk, sagn og overtro, men også rasjonalitet ved at noen evner å se naturlige årsaker til mystiske hendelser. Likevel er mystikken hele tiden til stede og overtroen følger menneskene hele veien, og det religiøse går hånd i hånd med myter og overtro. Til tross for spøkelser og tragiske hendelser er det også mye humor i teksten, Lagerlöfs skrivestil er fornøyelig å lese! Hun hadde mye igjen for den muntlige fortellertradisjonen hun vokste opp med, hvor det overnaturlige hadde en naturlig plass. Kjærlighet er det også, og nå som jeg har kommet et godt stykke inn i Charlotte Löwensköld er jeg spent på hvordan forholdene utvikler seg. Plutselig kan historien ta en annen retning enn det først ser ut som, Lagerlöf hadde en stor porsjon fantasi!

Selma Lagerlöf (1858-1940) debuterte med Gösta Berlings saga i 1891. Hun arbeidet som lærer og guvernante frem til hun fikk kongelig stipendium og kunne være forfatter på heltid, og i 1909 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur, som første kvinne.

Löwenskölds ring av Selma Lagerlöf
Originaltittel: Löwensköldska ringen
i bindet Löwenskölds-trilogien

Oversatt av Per Qvale
De norske Bokklubbene as, 2012 for denne utgaven
Norsk, bokmål
661 sider
Innbundet, kjøpt

Fernanda Mona ~ Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsens mest kjente roman er Rikka Gan, som hun skrev like etter at slektsgården Ekeberg måtte selges fordi faren var konkurs og boken kan leses på bakgrunn av denne hendelsen som gikk sterkt inn på Jølsen. Historien fortsetter i Fernanda Mona som jeg nå har lest sammen med Hedda; jeg våknet tidlig i morges og lå i sengen og leste de siste sidene. Å igjen oppleve dette magiske universet som nærmest er litt eventyraktig var fantastisk og denne gigantboken vil det bli lenge til biblioteket ser igjen!

Enhver beskikkes jo sitt kors i denne verden, 
men enkelte beskikkes også flere kors enn ett.

Arnhild Skre, som har skrevet biografien La meg bli som leoparden, påtok seg en dristig oppgave da hun skulle skrive om den myteomspunnede Ragnhild Jølsen. En slektning av Jølsen mente at det var bortkastet tid - det finnes nemlig lite skriftlig kildemateriale, men historier om henne skorter det ikke på. Skre mener å ha avlivet mange av mytene om Jølsen, blant annet at hun neppe var gravid da hun bare 32 år gammel døde. Videre at hun misbrukte både opiater, alkohol og sovemidler, men at det er lite trolig at hun begikk selvmord. Hun var en oppsiktsvekkende person som hadde forhold til mange menn og flere av dem var gift, blant annet hadde hun et stormfullt forhold med maleren Carl Dörnberger.

Fernanda Mona ble utgitt året etter Rikka Gan, i 1905, og starter med den gamle prokuratoren som vender hjem etter mange år i syden. Slik står det skrevet i hans gamle håndskrifter:

For kvinnene på Gan, de utdør ikke lett. Så er min tro at først opphører deres saga, når de farer langt ifra gården, og blodet blandes med andre slekters blod.

Prokuratoren var ankeret for Rikka og han ønsker å hjelpe niesen, Fernanda, til et bedre liv enn hva Rikka fikk. Men slektslenken tynger, og han skjønner at hennes sjeleliv har fått en brist slik at hun er blitt trett av livet, før det har begynt. En dag vil han at hun endrer navnet sitt, noe Fernanda motsetter seg. Han forteller henne at "hva du selv vil, det kan du, hva enten det er et navn eller en skjebne, du vil bytte" og gir henne tilnavnet Mona. Gjennom samtaler med prokuratoren klarer Fernanda å se det hvite i det sorte og også oppofrelsen til Rikka i det hun har ofret for slekten. Han må likevel se sitt håp om en bedre tilværelse for henne bli knust, selv om hun ønsker å se lyset. Hun får nemlig innblikk i dette kjærlighetens lys, forelsker seg i gården Herbys eier og får kjenne elskovens hete omfavnelser. Likevel blir motsetningene mellom det dystre og mørke Gan og lysets og kjærlighetens gård, Herby, for store og umulige å utholde. Elskeren viser seg å være en rundbrenner og Fernanda ender i depresjon og tomhet. Motsetningene kan også sees i kvinnekarakterene som svinger mellom ønsket om å være selvstendig og sterk, og samtidig sårbarheten i for eksempel behovet for å bli elsket. I dette sees også at Fernanda mot slutten opplever en glede, en rik og mektig følelse av å ikke være bundet i "drageklør" og med kjærligheten hun kjenner strømme innover seg ser hun frem til å starte sitt nye liv.

Fernandas to yngre søstre er hennes motsetning og har fått tilnavnet "Gangaupene" ved at de til stadighet fartet omkring i skog og mark, og "med en sterkt hang til å skremme". De erter oksene, plager lærerne, drikker seg full, forfører fetteren og de prøver å ta livet av Mattias Aga. Det ender med at han temmer dem, men han får ikke Fernanda slik han lyster. Deres møter og samtaler får henne til å innse at han påfører straff til seg selv for hva som skjedde med Rikka og at det er mer enn nok. Prokuratoren vekket hennes kjærlighet for det vakre, noe hun utøver i hagen hvor hun steller blomstene. Men Fernanda skulle aldri få oppleve et liv hvor blomstene aldri visnet i hagen.

Jeg liker godt hvordan Jølsen har flettet inn legenden om Melusine, måten hun har brukt sagnet til å illustrere forholdet mellom Fernanda og elskeren fra Herby! At jeg kvapp da jeg leste dette er kanskje ikke så rart. For det første ventet jeg ikke å finne et slikt sagn i denne boken og for det andre...vel, det er opplagt. Men at jeg nå har funnet meg en ny favorittforfatter som samtidig har skrevet om Melusine, ja, det er mer enn forventet. En annen forfatter jeg setter høyt er Sigrid Undset og i biografien om Undset forteller Tordis Ørjasæter at Undset og Nils Collett Vogt snakket sammen etter Jølsens død og var enige om at hun var et geni. Sigrid Undset mente, ifølge Arnhild Skre, at Jølsen var den største av de to.

Jølsen var banebrytende på flere måter, for eksempel var hun den første som skrev om orgasmer i litteraturen. Tittelen på biografien har Arnhild Skre valgt fordi Jølsen ønsket å være fri og frank som leoparden, og hun har sagt at Jølsen skrev detaljert om oppsiktsvekkende ting som utroskap, morfinisme, rus, kvinners drifter og attrå - store temaer og sterke saker for sin tid som gjorde at det ble stilt spørsmål om tekstene virkelig var skrevet av en kvinne.

For å kunne skrive som hun ville måtte Virginia Woolf ta livet av "Engelen i huset"; selvsensuren som stadig hang over henne, stemmen fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive: "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev" (fra essayet Yrker for kvinner). Ragnhild Jølsen drepte også sin engel og skapte en ny sjanger- og språkform og tekstene hennes viser at hun så kropp og sinn som en helhet.

Fascinerende lesing!

Oppdatering: Hedda har skrevet om boken her :)

Fernanda Mona av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger
Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Fernanda Mona: 175
Innbundet, lånt på biblioteket

Jeg tør ikke fly ~ Erica Jong

"Livet har ikke noe plot" 

Når jeg ser andres opplevelser med boken skulle jeg gjerne ha lest denne boken tidligere. Sånn for tjuefem år siden eller deromkring. Kanskje jeg hadde turt å fly tidligere. Men jeg leste sånne bøker på den tiden og. Skjønt, saftige og erotiske skildringer var det lite av. Sånn sett var jeg mer lik Isadora og smugleste Lady Chatterleys elsker. Senere leste jeg amerikanske feminister som Marilyn French, Fay Weldon, Naomi Wolf før jeg søkte hjemover til våre egne. Jeg kan ikke si at Jeg tør ikke fly handler ikke så mye om sex, den gjør jo det forsåvidt, men den handler mer om hvordan kan frigjøre seg og leve ærlig med seg selv. Den handler om å vokse opp i et motsetningsfylt samfunn hvor skjønnhetsmyten tilsier at kvinner skal gjøre hva de kan for å se bra ut og tiltrekke seg menn. For menn blir det å være "vakker og sterk, potent og rik" og "få hjertet ditt til å hoppe (eller stå stille), gjøre deg svimmel, hjelpe deg til å fly til månen (helst på florlette vinger), hvor du ville leve fullstendig lykkelig resten av livet".

Isadora Wing er redd for å fly. Hun har en intens, åndeløs følelse av å miste fotfestet, av å falle utfor stupet og måtte gi seg over til det store ukjente … Slik kjenner hun det også når hun setter seg på flyet i New York for å reise til en psykoanalytikerkongress i Wien. Vel fremme blir Isadora lokket med på en svimlende, erotisk reise tvers over hele Europa – et vilt eventyr som ender på et hotell i Paris. Der blir hun forlatt av sin demoniske elsker, Adrian Goodlove, som finner det opportunt å vende tilbake til sitt stabile familieliv.

Men Isadora har ikke tapt! Hun har vunnet en sterk følelse av frihet.

Og flyskrekken er borte …

Isadora bor i New York og er i romanens start på på vei til Wien sammen med sin mann for å delta på en psykoanalytikerkongress. Han fordi han er psykoanalytiker, hun for å skrive en artikkel. Her reflekterer hun over sine behandlinger hos psykoanalytikere, ekteskap og sex. For eksempel at en enslig kvinne blir antatt å ha sammenheng med at ingen har interesse av henne og ikke fordi hun har valgt det selv, og følgelig behandlet som en paria. Isadora vet at det er uamerikansk å ville noe annet enn å "være halvparten av et par" og kjenner på tilstanden med motstridende lengsler, men kan ikke for å tenke annerledes:

Og et annet punkt er enda viktigere: Kvinnen kan aldri godta seg selv på denne måten. Hun lever som om hun ustanselig stod på randen av en eller annen kolossal opplevelse. Som om hun ventet på at Prince Charming skulle redde henne ut av alt sammen. Alt hva for noe? Ensomheten ved å leve med sin egen sjel? Visshethen om å være seg selv istedenfor halvparten av noe annet?

Menns definisjonsmakt har holdt kvinner nede i uminnelige tider, sier Isadora, og Jong bruker henne som talsperson for det faktum at kvinner ikke har kommet til orde før de begynte å skrive bøker - noe som også Virginia Woolf hevdet: at vi alltid vet noe om våre forfedre, men hva er igjen etter våre mødre, bestemødre og oldemødre? Interessant at Woolf skrev dette i 1929 og at kvinner ikke følte det særlig mye bedre i 1973 da Jeg tør ikke fly kom ut. Den halvbiografiske romanen handler altså ikke bare om sex, men om identitet og valg. Om den patriarkalske tankegang og om forholdet til våre foreldre. Isadoras mor hevdet at "kvinner kan ikke gjør begge deler [...], man er nødt til å velge. Enten bli kunstner eller få barn." Den handler om eksistensielle spørsmål som meningen med livet og hvordan man ved å akseptere ens spøkelser kan bli i stand til å "skrelle av maskene" og være ærlig ovenfor en selv. Isadora sensurerte seg selv når hun skrev, nektet å skrive om det som egentlig opptok henne.

Den ultimate sexistiske ydmykelsen: pikken som legger seg ned på jobben. Det ultimate våpenet i kampen mellom kjønnene: den slappe pikken. Flagget i fiendens leir: pikken på halv stang. Sybolet på apokalypsen: pikken med atomstridshode som selvdestruerer. Det var den grunnleggende ulikheten som aldri kunne rettes opp: Ikke at mannen hadde en fantastisk ekstraattraksjon som het penis, men at kvinnen hadde en fantastisk allværsfitte. Verken snø eller sludd eller kulde eller mørke eller natt kunne vippe den av pinnen. Den var alltid der, alltid klar. Ganske skremmende, når man tenker på det. Ikke så rart at menn hatet kvinner. Ikke rart at de oppfant myten om kvinnens utilstrekkelighet. 

Motsetningene mellom ønsket om trygghet og uhemmet livsutfoldelse er en rød tråd gjennom boken. I løpet av ungdomstiden mistet Isadora sine illusjoner om å finne en mann å dele alt med - når skulle man egentlig kunne føle seg komplett, med eller uten mann? Hvor var de kvinnene som var virkelig frie eller frigjorte? For eksempel foretok Simone de Beauvoir "seg aldri noe uten å tenke: Hva ville Sartre mene?" og Anna Wulf kan ikke få orgasme uten at hun er forelsket.

Isadora møter Adrian, en fullstendig frigjort type, en eksistensialist med Laing-teorier som etterhvert viser seg å være en tvangstrøye. Hans væremåte har likevel ikke noe med spontanitet eller eksistensialisme å gjøre, men ren desperasjon. Når Isadora innser dette tør hun å fly. Hun får en innsikt, om seg selv, hun begriper noe vesentlig: "Jeg ønsket å utslette meg selv i en mann, slutte å være meg selv, bli båret inn i himmelen på lånte vinger. [...]. Og de lånte vingene satt aldri fast når jeg mest trengte dem. Kanskje jeg i virkeligheten trenge å få mine egne vinger?" og hun opplever at frykten, "den kalde steinen", er borte. Og uansett hva som enn skjer vet hun at hun kan overleve og først og fremst fortsette å arbeide.

Det er interessant å lese etterordet til denne nyutgivelsen hvor Jong skriver om vanskelighetene ved å være forfatter og hennes overbevisning om at "ingen roman skrevet fra et kvinnelig synspunkt kunne oppnå den litterære prestisjen" hun ønsket. Det er mye av det samme Virginia Woolf skrev om flere tiår tidligere, at for å bli tatt på alvor måtte en være mann. "De fleste kvinnene som tok pennen fatt [...] skjulte seg i populærlitteraturens kvinneavdeling", men i syttiårenes andre feministbølge ville alle vite hva kvinner følte og tenkte, noe som førte til at den "kvinnelige litteraturen forårsaket dyptgående forandringer i hele vår litteratur".

"Spørsmålet er ikke: Når begynte det å gå galt? Men heller: Var det noen gang riktig?"

Erica Jong vokste opp i New York. Hun studerte ved Columbia University der hun tok eksamen i engelsk 1700-tallslitteratur. 31 år gammel skrev hun Jeg tør ikke fly. Romanen fikk en flying start, ryktet om den spredte seg som ild i tørt gress blant lesere verden over. Aldri før hadde noen skrevet om kvinners sexliv på denne måten. Mange var dypt sjokkert over Jongs frimodighet og ærlighet, mens berømte, mannlige forfattere som John Updike og Henry Miller hyllet henne. Med ett slag hadde Erica Jong snudd opp ned på vante forestillinger. Erica Jong skrev om kvinnens rett til å være seg selv, og hun stilte spørsmål  ved kvinnens avhengighet av å bli sett av menn. Boken hennes bidro til å forandre en hel generasjons syn på hva det innebar å være kvinne, og har blitt en moderne klassiker som har solgt i 20 millioner eksemplarer.

Jeg tør ikke fly av Erica Jong
Originaltittel: Fear of Flying
Oversatt av Carl Hambro/Børge Lund
Silke forlag, 2011
Norsk, bokmål
352 sider
Pocket, lånt

Jazz ~ Toni Morrison

Jazz er andre boken i en trilogi skrevet av Toni Morrison. Den første er Elskede og den tredje er Paradis. Jazz ble utgitt i 1992 (til norsk samme år).

Baksideteksten:
Vi er i 1920-årene. Det fargete ekteparet Joe og Violet Trace flytter fra landsbygda i Virginia for å skape et nytt liv i Harlem, New York. Storbyens pulserende liv og jazzens tidsalder kombinert med en brutal råskap påvirker beboernes liv og psyke i den grad at Joe ta livet av sin unge elskerinne da hun vil forlate ham. Derfra føres historien bakover i tid og følger mønstrene og sammenhengene i Joe og Violets liv frem til et nytt utgangspunkt i nåtiden.

Jazz er en bok full av kjærlighet til Byen, menneskene og deres historier som formidler noe vesentlig om afro-amerikansk kultur og amerikansk historie, samtidig som de sier noe universelt om menneskenes søken etter tilhørighet, om kjærlighetens kår og irrganger.

Året er 1926 og romanen åpner med at Violet forstyrrer i begravelsen til mannens elskerinne, for å se henne og "skjære opp det døde ansiktet hennes". Fortellerstemmen er en "jeg" som beretter om Violet og antyder at hun kanskje trodde hun kunne løse kjærlighetens mysterium - "lykke til, og si fra hvordan det går", men "det nytter ikke å konkurrere med de døde om kjærlighet". Violet og Joe bor sammen i en leilighet i Harlem, men ekteskapet er ikke så lykkelig som det en gang var. Noe gjorde at Joe forelsket seg i attenåringen Dorcas og fortellingen gir ingen direkte svar på hverken det ene eller det andre, men tilbakeblikkene fungerer slik at jeg som leser gjør meg mine tanker. For eksempel det at Violet har sluttet å snakke. Hun har nemlig ikke alltid vært slikt. En gang var hun "en kvikk, målbevisst jente og en arbeidsom ung kvinne, med en friserdames slagferdige tunge". Fortelleren kaller det sprekker; "mørke brister i kuppelen av dagslys". Forsnakkelser fører til at hun sier mindre og mindre. Selv om fortelleren i klartekst sier at tausheten hennes til slutt gjør Joe deprimert, har han sitt eget i bagasjen som ligger til grunn for hans handlinger - de har tatt sine spøkelser med til Byen.

Minnet om jenten blir som en sykdom i huset for Violet, men for Joe er det annerledes. Ømheten han fant tilhører egentlig noe i barndommen hans, og han ønsker tilbake tiden de to hadde. Sin nye elskede kan han fortelle ting han aldri har fortalt Violet. Noen ganger er teksten som en gåte og jeg må lese om igjen, gå tilbake, grunne over det før jeg kan gå videre. For eksempel tingene Joe kan forteller til Dorcas, som han ikke en gang kan fortelle seg selv:

Viktige ting som hvordan hibiskus lukter på en elvebredd i skumringen; at han knapt kan se knærne sine stikke ut av hullene av buksa, så hva får ham til å tro at han kan se hånden hennes selv om hun skulle bestemme seg for å strekke den ut gjennom buskene og bekrefte, en gang for alle, at hun virkelig var moren hans?

s. 39-40

Her øynes en sårhet, men hva menes med at hun var moren hans? Svaret kom etterhvert. Dette er Morrisons måte å fremstille sine personer på, og der er ingen kronologi i historien, men som nevnt gjør man seg sine tanker underveis. Som slett ikke alltid holder stikk, overraskelsene kan komme på løpende bånd og perspektivene skifter ofte. En rød tråd finnes, selv om den kan være vanskelig å følge. Da jeg skrev om Paradis nevnte jeg at Morrison ser på livet som opplevd i øyeblikket, liknende som Woolf uttrykte det: sinnet mottar myriader av inntrykk og denne bevissthetsstrømmen omgir oss gjennom hele livet. Som utgangspunkt i en roman kan det gjøre historien komplisert å følge. Likevel, det et dette som gjør det så spennende å lese, man må rett og slett improvisere som leser! Bare det å skrive dette slynger meg tilbake i fortellingen, i Morrisons magisk-realistiske verden og får meg til å tenke på hva man kan ha opplevd som gjør at en handler som en gjør. For selv om skrivestilen hennes til tider oppleves komplisert, er dette noe av det jeg liker så godt (jeg gjentar sikkert meg selv i det uendelige); at det som er vanskelig å få tak på gjør nettopp at forbindelsen mellom det hun skriver om og metoden hun bruker får helheten i boken (og de andre for den saks skyld) tryllet frem, som om jeg kan føle den pulserende byen og endringene som er i anmarsj. Det er vrient å forklare, men Morrison får frem så mye med så lite. For eksempel er parallellene til de andre bøkene stukket inn hvor man minst skulle ane det: Paradis! Det er ganske intenst. Flere historier trer frem, og slik sett kan det overføres til i dag: man sitter stramt fast i oppdragelsen og fører videre noe man sverget på ikke å gjøre. Man gir det videre likevel. Rene krigstilstanden! Alle disse tankene som farer gjennom hodet. Det er som med Rikka, jeg må tenke, tygge, undre meg. Finne en betydning etterhvert som jeg leser. Setninger som "lyden som kom fra munnen hennes, tilhørte noe med skinn istedenfor kåpe" - fantastisk! og når tanker og følelser blir voldsomt tilstedeværende er det få komma eller punktum eller andre skilletegn:

Jeg plukket ham ut blant alle de andre ingen var som Joe han kunne får hvem som helst til å stå ute på åkeren midt på natta; få en hvilken som helst kvinne til å drømme seg sånn bort om dagen at hun bommet med plogen og måtte slite verre for å få muldyra tilbake på plass.

Denne måten å skrive frem personligheter, skjebner, livsvilkår og ens drømmer og håp på - å komme inn under huden på ens tanker og handlinger, følelse av tilhørighet og det å kunne se at foreldrene ikke hadde mulighet til å se etter barna sine i sin harde hverdag: "Vi plukket bomull, hogg ved, pløyde. Jeg har aldri visst hva det vil si å sitte med henda i fanget før nå". Å spise stivlese, velge når du ville ta bærestykket, sy, plukke, lage mat, hogge ved. Violet tenkte på det alt sammen og sukket. "Jeg trodde det ville være noe mer enn dette. Jeg visst at det ikke kom til å vare, men jeg trodde det ville være noe mer."

Jeg skal ikke gå mer inn i bokens handling, men kan uten videre anbefale den. Og de to andre. Og alle de andre! Men noen aspekter har jeg lyst til å gå inn på, for eksempel det med musikken. Morrison lar Byens pulserende liv være bakteppe og fletter det inn i menneskenes livshistorier. Jeg er ikke særlig stø i musikk og av nysgjerrighet slo jeg opp musikksjangeren jazz for å få et innblikk i årsaken til tittelen. På wikipedia fant jeg at jazz har røtter i blues, musikken de afrikanske slavene utviklet da de ble bortført til Amerika. I begynnelsen var det ren dansemusikk og rytmen det vesentlige. Denne rytmen finnes i Morrisons beskrivelser av Byen (New York) siden improvisasjon er sentral hos musikerne. En annen ting jeg leste på wikipedia (hva skulle man gjort uten!) er at det er vanlig å se fortellerstemmen i Jazz som Morrisons egen, eller kanskje boken selv. Det hadde jeg ikke tenkt på og jeg lurte nemlig på hvem som fortalte - det kom aldri frem.

Slutten er ganske åpen, akkurat som jazzmusikken kan være det, noe som er interessant ettersom Morrisons romaner er preget av en blanding av fabulering og realisme. Rasisme er et overordnet tema, i varierende form. Kanskje Morrison ønsker at vi skal improvisere frem våre egen bilder av å føle, kjenne, erfare på kropp og sinn hvordan det er å være diskriminert på bakgrunn av rase, av kjønn? Det å leve med sine spøkelser, men også å kunne finne utløp for dem. Ja, bøkene til Morrison har gitt meg mye i så henseende, og vist en veg. Den handler også om frigitte slaver som dro ut for å finne et bedre liv. Det er også en vei.

Jeg fikk som sagt ikke helt taket på denne fortelleren. Hvem er hun, som på slutten minner oss på at historien også handler om henne? Og mens Violet og Joe opplever kjærligheten sammen og lever lykkelig videre innser fortelleren at hun har brukt for mye tid på å observere andre og lite til å leve selv. Jeg søkte på nettet og fant en side med mange tankevekkende drøftinger fra boken. For eksempel at hun også ønsker seg kjærlighet, og hun antyder at det ikke er tilstrekkelig å observere, man må være mer enn det: man må også leve. Og ved å finne sin egen mor finner hun sin tilhørighet. I løpet av fortellingen sin har hun funnet det samme som Violet og Joe: helbredelse.

Morrison har sagt at det som binder romanene sammen er kjærlighet, men her er også traumer. Både i Paradis og Elskede er dette gjennomgående og de traumatiske opplevelsene kommer frem ved tilbakeblikk og bearbeides med personenes indre dialoger og i samspill med andre. Dette oppleves som frigjørende og helbredende, og både Violet og Joe erfarer til slutt at en ødelagt barndom lar seg leve med bare de kan tilgi seg selv. Og det som er skjedd. Det handler om å bli fri. Fra savn, skam og kunne bli et helt menneske.

“Freeing yourself was one thing, claiming ownership of that freed self was another.”

Toni Morrison, Elskede

Jazz av Toni Morrison
Originaltittel: Jazz
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1992
Norsk, bokmål
212 sider
Innbundet, lånt på biblioteket