Viser innlegg med etiketten Charles Dickens. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Charles Dickens. Vis alle innlegg

søndag 6. oktober 2019

Bleak House ~ Charles Dickens

Til leses lesesirkelen 1001 bøker i august og kategorien mannlig forfatter, falt valget på Bleak House av Charles Dickens. Dette er hans niende roman, og ble først publisert som en føljetong i tjue deler, fra mars 1852 til november 1853. Min utgave er på 1071 sider, en skikkelig murstein med andre ord!

Jeg likte romanen svært godt, og som Store forventninger, den eneste av Dickens jeg tidligere har lest, er Bleak House velskrevet og med skildringer i særklasse. I bokens åpningsscene befinner vi oss i London, og kanslerretten hvor arvesaken Jarndyce mot Jarndyce pågår og har pågått i mange år. "Ubønnhørlig novembervær," med gjørme, røyk fra skorsteinene, tåke og kulde, og "aldri vil det bli en tåke for tett, aldri vil det bli en gjørme for dyp til å kunne sammenlignes med hvor famlende og vaklende denne kanslerretten fremstår, den forferdeligste av urgamle syndere, her i dag, for alles åsyn i himmel og på jord." Det er lett å forestille seg både London-været og atmosfæren i retten, hvor det eneste gode som er kommet ut av saken Jarndyce mot Jarndyce er at den er blitt en vits slik den har trukket ut i langdrag uten noen som helst løsning, bortsett fra at arvemidlene er i ferd med å fordufte. I saken er det nå to unge mennesker som dommeren skal avgjøre hvorvidt de skal bo hos sin slektning eller ei.

Det blir et innblikk i livet til Sir Leicester Dedlock og Mylady, og deres advokat Mr. Tulkinghorn, som leseren blir bedre kjent med etterhvert, før den autorale fortelleren erstattes av en jeg-forteller. Det er Esther Summerson som skriver sin historie. Hun vokste opp hos sin gudmor og fikk ikke vite noe om hverken sine foreldre eller noe annet, bortsett fra at moren var en skam, og blir en ung jente med liten selvtillit og tanker om at hun ikke er verdt noens kjærlighet, men livet skal komme til å bli ganske annerledes enn hun kunne forestille seg. Da gudmoren dør, kommer et tilbud fra Mr. Jarndyce, det viser seg at han er hennes formynder, og hun reiser først for å få undervisning som skal gjøre henne skikket som guvernante. Men istedenfor møter hun Ada og Richard, som er slektninger av Mr. Jarndyce, og de flytter inn hos formynderen. Her ser vi at Esther er svært intelligent og fornuftig, og sammen med sine to venner opplever hun mangt og meget, og hun blir både elsket og satt pris på av flere mennesker. Hun har også evnen til å inngå dype relasjoner. Formynderen viser seg som en godhjertet mann, og gjennom deres bevegelser møter vi flere ulike karakterer, alle beskrevet levende og med en humoristisk snert. Det er Mrs. Jellyby, som virkelig er et kapittel for seg selv der hun er så sterkt opptatt av Afrika-saken at hun ikke ser sin egen familie, den sjarmerende Mr. Skimpole som avviser ethvert ansvar og følgelig slipper unna med det meste, og mange flere. Det handler også om kvinners situasjon på den tiden, hvor det å forelske seg under sin stand var utenkelig, og å få et barn utenfor ekteskap den verste skandale.

Richard mener at kanslerretten absolutt ikke skal få påvirke dem på noen negativ måte, men det er nettopp hva den gjør, og med sorgfulle følger. Det er vanskelig å skrive kort om denne omfattende boken, men jeg skal ikke si særlig mer om selve innholdet, du må simpelthen lese selv for å glede deg over både skildringene og Dickens innsikt menneskers personlighet! Det som er spennende, er at romanen ikke kan settes i en enkelt genre, den har elementer av flere typer; romantikk, krim, politikk, samfunnskritikk og vanlig hverdagsliv. Karakterene krysser hverandres veier på ulike måter, og det hele nøstes opp på en noe overraskende måte. Selvfølgelig kunne boken ha vært mye kortere, men det passende ved dens lengde er parallellen til Jarndyce mot Jarndyce-saken som dras ut i det uendelige. Dickens får på denne måten frem sin kritikk av rettsystemet som suger ut både energi og penger av de involverte, og romanen bidro til å reformere systemet på 1870-tallet.

Jeg anbefaler boken for alle som er interesserte i klassisk litteratur, historie eller rett og slett en fornøyelig fortelling som inneholder lag på lag av kuriositeter. Min leseopplevelse har virkelig vært positiv, og til tross for mangelfull omtale håper jeg at jeg har klart å vekke lysten hos andre til å begi seg i kast med denne mursteinen. Det er vel verdt det!



Charles Dickens (1812–1870) var en britisk forfatter, født i Portsmouth, men vokste opp i London under vanskelige forhold og fikk ikke ordentlig skolegang. På 1800-tallet var han en sentral skikkelse i britisk litteratur, og blant de mest kjente bøkene er Pickwick-klubben, Oliver Twist, den delvis selvbiografiske David Copperfield og Store forventninger. Kjent er også novellen om den gjerrige Ebenezer Scrooge, En julefortelling (kilde: snl).



Bleak House av Charles Dickens
Originaltittel: Bleak House (1852-1853)
Oversatt av Ragnhild Eikli
Aschehoug, 2012
Norsk, bokmål
1071 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker

søndag 29. april 2012

Store forventninger ~ Charles Dickens

Da jeg meldte megLesesirkel 1001 bøker tenkte jeg ikke over at første bloggdato var bare en snau uke etter, men jeg skyndet meg til biblioteket og heldigvis hadde de den inne!. I år er det 200 år siden Dickens ble født, så det passer godt å starte med en Dickens roman. Dessuten er det år og dag siden jeg leste Oliver Twist og ikke har lest noe annet av ham.

Store forventninger (Great Expectations, 1860–61) startet jeg altså med forrige søndag. Boken er på 526 sider, med innledning og etterord, og jeg regnet ut at det ble omtrent 75 sider per dag, noe som var enkelt de første dagene før jeg hang lengre og lengre etter og som resulterer i at jeg ikke ble ferdig i tide. I skrivende stund har jeg kommet til kapittel 52, side 430.

Omtale fra De norske bokklubbene:
Romanen følger Pip fra oppveksten hos en håndfast søster og hennes godhjertede ektefelle, gjennom livet som ung gentleman som lever høyt på midlene til en ukjent velgjører og fram til den store personlige krisen som snur opp ned på alle store forventninger til et liv i velstand og lykke.

Romanen starter med at Pip opplever et skrekkinngytende møte med en rømt straffange og ganske snart blir han invitert til Miss Havisham. Etter dette besøket reflekterer han at det

”var en minnerik dag, for den medførte store forandringer i mitt liv. Men slik er det med alle liv. Tenk deg en enkelt dag i et liv, og tenk på hvor forskjellig den kunne ha artet seg. Du som leser dette, stopp og tenk et øyeblikk på det lange kjedet av jern eller gull, av torner eller blomster, som aldri ville ha blitt bundet rundt deg om det ikke var for det første leddet som ble smidd på en minneverdig dag”.

Pips ønske om å bli en fin herre er sterk uten at han kan se utsikter til noe slikt.

”Litt lengre ut i læretiden kan jeg huske at jeg ofte gikk bort til kirkegården på søndagskveldene, akkurat når det begynte å bli mørkt, og at jeg pleide å sammenligne mine egne utsikter med utsikten over den forblåste myren. Begge var helt flate, uten noen høydepunkter, begge gikk over i et ukjent landskap utenfor synsvidden, og begge munnet ut i en mørk tåkedis og hav”.

Etter hvert som jeg leser lurer jeg jo sterkt på hvem velgjøreren er, lengre ut i romanen er det ikke like selvsagt at det er Miss Havisham, og når Pip endelig møter vedkommende er det nærmest som jeg kjenner følelsene på meg selv! ”Sannheten om mitt liv flimret foran meg. Alle skuffelser, farer, all skjensel og alle slags konsekvenser raste over meg med en slik overveldende kraft at jeg følte jeg ble kvalt og måtte hive etter pusten”.

John Irving skriver i etterordet at ”det er flere ting ved denne romanen som enkelte ikke liker - og spesielt er det én ting som de ikke liker ved Dickens generelt. Her kommer det som står høyest på listen over alt det de ikke liker: en roman av Charles Dickens har som formål å tale til leseren gjennom følelsene, ikke gjennom intellektet; og det er ved følelsenes hjelp Dickens vil forme leseren syn på samfunnet. Dickens er ingen analytiker, hans forfatterskap er ikke analytisk - selv om det kan være pedagogisk. Han har en genial evne til å skildre; han kan skildre en ting så levende - og med en slik suggestiv kraft - at ingen kan se på den tingen med samme øyne igjen”.

Det er nettopp hva jeg sitter igjen med; velskrevet og med fremragende skildringer. Store forventninger frister avgjort til mer lesing av Dickens!

Nå må jeg lese slutten, hvordan går det med den snobbete Pip og ikke minst; hva med Estella, som han så uløselig er knyttet til?

Lesesirkel Januar

(eksportert fra gamlebloggen)