Plattform ~ Michel Houellebecq

Valg av septemberboken i 1001 lesesirkelen, som var mannlig forfatter, falt på Plattform av Michel Houellebecq. Forfatteren er kjent for sine romaner som har skapt debatt og skandale. De grunnleggende bestanddeler førte til en mediedebatt som raste i over ett år da den ble publisert i 1998, og likeledes med Plattform som kom ut tre år etter. Både i Frankrike og internasjonalt vakte romanen stor oppsikt, og jeg skrev etter å ha lest De grunnleggende bestanddeler at jeg ikke kom til å lese mer av Houellebecq, til det var jeg for uenig i hans beskrivelse av tilværelsen. Likevel, hver gang navnet hans dukker opp blir jeg nysgjerrig, og bestemte meg for å utfordre meg selv. Plattform er også ubehagelig lesing, men er det en dårlig bok?
  

Baksideteksten:

Bokas hovedperson, Michel, er en desillusjonert byråkrat i kulturdepartementet. Ingenting ser ut til å kunne rokke ved hans resignerte livsholdning, inntil han treffer Valérie, som jobber for en av landets største reiseoperatører. Sammen finner de løsningen på det moderne menneskets grunnleggende ensomhet: sexturisme. Det vestlige mennesket har blitt kaldt, rasjonelt og ekstremt individorientert, seksualiteten klinisk og steril. For å kunne bryte dette mønsteret, gjenoppdage kroppens gleder og lære å hengi seg til noe større enn seg selv, er nytelsesreiser til Thailand svaret. Reiser vi ikke alle på ferie for å få et lite eventyr?, spør Michel.

Igjen har Houellebecq skrevet en roman det ikke er mulig å forholde seg likegyldig til. Karakterenes høyst kontroversielle oppfatninger om seksualitet, religion og moral sjokkerer. Men bak de sensasjonspregete ytringene møter vi mennesker som også evner å vekke sympati. Det er noe ubehagelig aktuelt ved denne romanen – både ved Michels usminkede refleksjoner om seg selv og samtiden, og ved den desperasjonen som kommer til uttrykk gjennom hans ekstreme løsninger.

Jeg har ikke tenkt å skrive særlig mye om boken, men den er ikke dårlig. Den tar opp enkelte tema som kan være ubehagelige å lese om, som sexturisme. Og spørsmålet melder seg; er det en menneskerett å ha sex? Begjær, lyst, kåthet. Det er noe alle (tror jeg) kjenner på og ønsker seg. Men har vi rett til å utnytte andre for å få det? I boken argumenteres det for at det ikke nødvendigvis er utnyttelse, men at det har en gjensidig nytteverdi. Det er jo bare tull all den tid vi vet at prostitusjon er utnyttelse av svakerestilte mennesker. Plattform er en roman, men selv om det er fiktivt, vises forfatteren selv gjennom hovedpersonen, som heter Michel (!). Og mye er samsvarende fra De grunnleggende bestanddeler, det at tilværelsen er kjip og hovedpersonens gjennomgående negativitet ovenfor det meste er en irriterende befrielse fra alt det som skal være så korrekt. Nå er det særdeles søkt, at Michel som er en såpass lite imøtekommende fyr skal ende opp med den flotte, unge og seksuelt sultne Valérie. I boken får til og med de prostituerte orgasme på orgasme, det må være en  manns våte drøm. Men akk så usannsynlig. Houellebecq har har nok skrevet om sin fantasi. Det som gjør at boken faktisk kan sies å være bra, er at denne desillusjonerte mannens tanker om det ene og det andre er interessante og relevante for tiden vi lever i. Jeg er overbevist om at hvis vi kun leser om det som interesserer oss og som ligger nært verdiene og livssynet vi har, får vi et begrenset perspektiv. For å få øye på helheten, ubehagelig eller ikke, må vi også få med oss hva som rører seg hos ulike mennesker og på ulike plan.  

Plattform av Michel Houellebecq
Originaltittel: Plateforme (2001)
Oversatt av Per E. Fosser
Cappelens Forlag, 2002
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

De grunnleggende bestanddeler ~ Michel Houellebecq

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq var september-boken i lesesirkelen 1001-bøker som jeg er på etterskudd med. Som nevnt hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg leste denne boken, men gjentar at ifølge store norske leksikon førte Houellebecqs gjennombruddsroman til en mediadebatt som raste i over ett år da den kom ut i 1998, spesielt på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet som et positivt syn på eugenikk. Hans kretsing om det seksuelle og sine uttalelser om islam, kloning og politisk radikalisme i sine tekster har vakt heftig oppsikt og debatt.

Cappelen skriver om boken at det er "romansensasjonen som fikk franskmennene til å rase" og har tatt med et sitat fra The Independent (1999) som forteller at "Boken omtales nå - med rette, kan man trygt hevde - som den viktigste romanen mot slutten av et millennium".

Hva er det så med denne boken? En ting er i alle fall sikkert, jeg kommer ikke til å lese den om igjen. Eller andre av forfatteren. Uansett klarer jeg ikke å få den ut av hodet. Betyr det at den er bra? Eller fordi om innholdet er ubehagelig betyr det at det var en dårlig leseopplevelse?  

Houellebecq snakker om en metafysisk forvandling, altså "radikale og globale forandringer av massenes verdensbilde" (s. 5) og fremholder kristendommen som et eksempel. Slikt skjer ikke ofte, men ettersom metafysikken tar for seg de mest grunnleggende spørsmål og kan defineres som "viten om de første prinsipper og årsaker" blir det ytterst interessant når en forandring inntreffer. 

Fra skjebnesamfunn til valgsamfunn

I alle fall, en samfunnsendring har funnet sted innenfor de fleste områder de siste årene. For meg som nå holder på med førskolelærerutdanningen er paradigmeskiftet i synet på barn og barndom interessant. Dette har sammenheng med synet på mennesket. Før ble barn sett på som objekter, tomme kar, som skulle fylles med kunnskap, mens nå er det vesentlig å se barn som subjekter, altså aktive og medskapende til egen kunnskap. De grunnleggende bestanddeler følger Michel og Bruno, to halvbrødre som vokser opp hos bestemødrene sine og på internatskoler fordi foreldrene er opptatt av å realisere seg selv. Moren er midt i en egen frigjøringsprosess blant hippiene i California og fedrene er opptatte på sine kanter. 

Guttene vokser opp og blir særdeles desorientert som individer og i samfunnet, hver på sin måte. Frigjøring sees på i denne boken som noe ekstremt negativt og forfatteren bruker de to brødrene for å vise hvordan. Forfatteren bruker fakta og vitenskapelige ord og vendinger for å få frem sitt poeng, som er kritikk av samfunnet slik det har utviklet seg, og når jeg leste etterordet hadde jeg vanskeligheter med å forstå hvor Houellebecq vil hen - "Denne bok er tilegnet mennesket."

De to guttene har liten tilknytning til voksne, noe som gir dem begrensninger i bagasjen som samfunnsmedlemmer. I vårt nydefinerte samfunn kan man si at mennesket konstruerer sin egen virkelighet, men forfatteren støtter seg til Nietzsche og Kant som mener at moral er absolutt. De grunnleggende bestanddeler tillegger moralen som vesentlig fordi den 

i praksis alltid [er] resultat av en blanding av rent moralske bestanddeler, i variable proporsjoner, og andre bestanddeler av mer hellener mindre obskur opprinnelse, oftest religiøs. Jo viktigere de rent moralske bestanddelene er, jo lenger og lykkeligere vil det samfunnet som bekjenner seg til moralen kunne leve. I sin ytterste konsekvens vil et samfunn som styres etter rent moralske prinsipper kunne leve like lenge som verden selv

s. 35

Michel tenker kun på forskningen sin og har så og si knapt vært sammen med en kvinne, mens Bruno har sex som sin hovedbeskjeftigelse. Som førtiåringer har ingen av dem noen illusjoner igjen, som Bruno tenker, "Men hva hadde han igjen å leve for? [...] Hans viktigste mål i livet hadde vært sex, og han var klar over at det kunne han ikke lenger gjøre noe med. I så henseende var Bruno et uttrykk for sin tid" (s. 65). Det ender dårlig for dem begge, og når Bruno ikke en gang klarer å få seg et knull skyldes det ikke utelukkende samfunnet, men like mye ham selv.

Fra nå av fantes det bare to hypoteser. Enten var de skjulte verdier som bestemte partiklenes atferd ikke stedegne, det vil si at partiklene kunne ha forskjellige slags momentan innflytelse, avhengig av en vilkårlig avstand. Eller man måtte avstå fra teorien om elementære partikler, det vil si grunnleggende bestanddeler som, uten at man hadde kunnet konstatere det, besitter iboende verdier. Man stod med andre ord foran et stort ontologisk tomrom - med mindre man forholdt seg radikalt positiv og nøyde seg med å utvikle en matematisk formalisme som forutsatte konstaterbare størrelser, og definitivt ga avkall på tanken om en underliggende virkelighet. Naturligvis var det dette siste alternativet som vant de fleste forskeres oppslutning.

s. 131 

At dette skal være "den viktigste romanen mot slutten av et millennium" kan jeg ikke helt forstå. Samfunnskritikken er lite konstruktiv og teksten fokuserer utelukkende på påvirkningen mellom samfunn og individ, og de grunnleggende bestanddelene som Houellebecq skriver om er ikke statisk slik jeg ser det. Det kan hevdes at et skikkelig ungdomsopprør trengs hvis en ser på samfunnet som et prestasjonsamfunn, og mye kan diskuteres om hvorvidt dagens livsvilkår er til det positive for alle. Kroppsfikseringen er også et tema som bør være gjenstand for kritisk blikk. Likevel synes jeg ikke denne boken bidrar til dette. Det er ikke det at jeg vegrer meg for å lese sexskildringer eller kynisme slik den råder i De grunnleggende bestanddeler, jeg har ikke behov for å fremstå som politisk korrekt i så måte. Romanen peker på at 60- og 70-tallets ungdomsopprør og frigjøring har spilt fallitt og at det kun er økonomien som faktisk har utviklet seg i liberal retning, og at kjærlighet er reduseres til en alles-mot-alles kamp. Samfunnsutviklingen sees da som økonomisk og seksuell konkurranse, fordi liberalismen som skulle frigjøre mennesket førte til individualisme. Jeg synes det har avgjørende betydning at menneskesynet er endret og at barn nå ses som aktive og kompetente her fra første stund, noe som uten tvil kommer både samfunnet og individet til gode. Å lese om de to brødrene som ser på seg selv som offer for samfunnsomveltningen og ute av stand til å gjøre noe med livene sine, men kun peker på at samfunnet har gjort dem slik, blir heller søkt for meg.

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq
Originaltittel: Les particules élémentaires (1998)
Cappelen Damm, 2000
Oversatt av Per E. Fosser
Norsk, bokmål
332 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag: De grunnleggende bestanddeler

I morges avrundet jeg lesingen av Guden for små ting etter lang tids lesesperre, en forunderlig bok forresten. Dermed startet jeg på De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq som handler om førtiåringen Miches Djerzinski. Her i sitatet er han ti år:

Ofte blir han på rommet sitt helt fram til middagsmåltidet. Han leser Jules Verne, Hunden Pif eller De fem, men som oftest dukker han ned i samlingen sin av Hele Universet. Der snakkes det om materiens motstand, om skyformasjoner og bienes dans. Der kan han lese om Taj Mahal, et slott som ble bygd av en kong for veldig lenge siden, som en æresbevisning til hans døde dronning, om Sokrates' død eller hvordan Euklid oppfant geometrien for tre tusen år siden.

s. 31

Denne forfatteren hadde jeg ikke hørt om og på store norske leksikon fant jeg at De grunnleggende bestanddeler er Houellebecqs gjennombruddsroman og da den kom ut i 1998 førte den til en mediedebatt som raste i over ett år. Det var særlig på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet som et positivt syn på eugenikk. Hans kretsing om det seksuelle og sine uttalelser om islam, kloning og politisk radikalisme vakte voldsom oppsikt og debatt. Houellebecq bruker elementer fra filosofi- og vitenskapshistorie på en nyskapende måte, og mange kritikere understreker hans originalitet og episke kraft.