søndag 19. juli 2020

Stillitsen ~ Donna Tartt

Stillitsen har stått i bokhyllen min siden 2014, og med sine 841 sider passet det utmerket å lese den i månedens 1001-bok som skulle være en på 500 sider eller mer. Jeg har irritert meg, jeg har grublet og tenkt, jeg har vært oppgitt og frustrert, men mest av alt har jeg likt denne historien om Theo. Tartt har gitt stemmen til Theo, som skriver denne historien for å forstå, men samtidig ønsker han ikke å forstå, fordi det vil innebære å svike faktum. På slutten kommer han til en innsikt: 

SPOILER! Hopp over skriften i kursiv, den avslører ikke så mye, men det kan være nok :)

Han snakker om en mellomsone, den som er mellom virkeligheten på den ene siden og punktet der bevisstheten treffer virkeligheten, en regnbueende, der skjønnheten blir til, der to helt forskjellige flater blandes og flyter sammen for å tilgodese oss med det livet ikke gir oss; og det er her, i dette rommet, all kunst eksisterer, og all magi.

Og - vil jeg også hevde - all kjærlighet. [...] Og på samme måte som musikk befinner seg i rommet mellom notene, på samme måte som stjernene er vakre takket være verdensrommet rundt, på samme måte som solen treffer regndråper i en viss vinkel og kaster et prisme av farger over himmelen - slik er rommet der jeg eksisterer, og ønsker å fortsette å eksistere, og som jeg, skal jeg være helt ærlig, håper jeg dør i, nettopp denne mellomstrekningen: der fortvilelsen traff ren annerledeshet og skapte noe sublimt.

Og det er derfor jeg har valgt å skrive disse sidene slik jeg har skrevet dem. For bare ved å gå inn i mellomsonen, i den mangefargede randsonen mellom sannhet og usannhet, er det mulig å holde ut å være her og skrive alt sammen.

Så, jeg startet med slutten. Men hele historien kulminerer med denne innsikten Theo gradvis erkjenner for seg selv og sitt liv, og det starter da han som trettenåring opplever at moren dør i en eksplosjon på et av New Yorks kunstmuseum. I forvirringen som oppstår, får han med seg et maleri; Stillitsen (The Goldfinch) av Carel Fabritius fra 1654. Tartt har sagt at kunstverket er spesielt, siden fuglen er både fanget og fri, noe som jeg synes er et sentralt tema i romanen. 

Mange mener boken er for lang, og at de siste 400 sidene er skuffende. Ikke hør på dem! Ja, den er lang, men på en positiv måte. Hvordan skal man kunne si noe om sitt liv uten å bruke mye plass? Når moren dør flytter Theo inn hos familien til en skolekamerat hvor han bor til faren plutselig annonserer at han kommer for å ta ham med seg til Las Vegas. Tiden her blir avgjørende for livet hans videre; hans valg, mangel på handling, forelskelse og kjærlighet, vennskap. Underveis er Tartt innom store spørsmål som hva er sannhet, hvordan kan man gjenkjenne skjønnhet, og finnes udødelighet? Theo sliter med identiteten, å finne seg selv i denne til tider vanskelige verden, men det er så fint å lese om prosessen og hvordan han kommer frem til en erkjennelse for seg selv. 

Stephen King sier at dette er en "rarity that comes along perhaps half a dozen times per decade, a smartly written literary novel that connects with the heart as well as the mind." Han har mye rett i det, og bildet som Theo har med seg blir et symbol på det som er vakkert og ekte. Stillitsen kan jeg absolutt anbefale, den ga meg mye å tenke på og Tartt har en svært god skrivestil som uten å være belærende gir næring til tankevirksomhet og nye perspektiver. 



Stillitsen av Donna Tartt
Originaltittel: The Goldfinch (2013)
Oversatt av Hilde Lyng
Tiden Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
841 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

søndag 5. juli 2020

Bak skapet står øksen ~ Torborg Nedreaas

Bak skapet står øksen
Som jeg satt og leste årets første nyhetsbrev fra Torborg Nedreaasselskapet som kom i slutten av juni, og forfatter og litteraturprofessor Willy Dahls tanker om Nedreaas, ble jeg oppmerksom på at jeg ennå hadde mer å lese fra denne bergenske forfatteren. Dahl sier at kravet hun satte til seg selv, at det kunstneriske uttrykket måtte være ekte - bare da kunne det være sant, ga ham assosiasjoner til dagens virkelighetslitteratur. Verdt å lese! Så jeg klikket meg inn på nettsiden og Nedreaas sin første publikasjon, nemlig Bak skapet står øksen. Det er link til boken hos Nasjonalbiblioteket, så jeg begynte å lese. Og kunne ikke stoppe. 

Torborg Nedreaas er mest kjent for fortellingene om Herdis; Trylleglasset (1950), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971), og romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947), hvor hun skriver om tabubelagte tema som kvinners seksuelle begjær og abort. 

Bak skapet står øksen er en novellesamling utgitt høsten 1945, som skildrer forholdene i Norge under den tyske okkupasjonen. Novellene er sterk lesing, og gjorde dypt inntrykk på meg. Til tider var fortellingene rett og slett ubehagelige. Fortellingene er et forsvar for tyskerjentene, altså de norske kvinnene som var sammen med tyske soldater. Disse kvinnene har fått liten plass i skjønnlitteraturen, og den dag i dag er deres historier blitt mindre undersøkt enn andre deler av krigshistorien. Benedicte Jensen Araldsen skriver i sin masteroppgave at hun "har til gode å lese annen skjønnlitteratur som har et så nyansert syn på tyskerjentene så tett opptil krigen", og hun har rett. For novellene tar også for seg livet til småkårsfolk generelt, der krigen i sin unntakstilstand satte hele det hverdagslige livet på hodet. Tyskerjente eller tyskertøs, bare ordet gir negative assosiasjoner! Og Nedreaas skrev så modig om disse kvinnene rett etter krigens slutt, da folk flest så på dem som de verste svikerne. 

Og det er nettopp dette som kommer frem i novellene. Ved å velge å være sammen med "fienden" utfordret de konvensjonene, og selve begrepet "tyskerjente" viser at de ble sett på som styrt av sine drifter, at de var uansvarlige og lite selvstendige individer. Det nyanserte ved novellene er også at mennene, barna og andre stemmer kommer frem, og gir leseren innblikk i hvordan det kunne være å leve slik, midt i unntakstilstanden og den usikre tiden. Mye fortvilelse kommer frem! Men også hvordan en ung jente kunne ta det skritt å være sammen med en tysker. Det kunne være forelskelse. Eller at hun kom fra fattige kår og krigen muliggjorde et bedre liv. Omsorgssvikt er et annet tema Nedreaas bringer opp. Og begjær. Uten å bryte en nedskrevet lov, ble kvinnene som var sammen med tyske soldater utsatt for psykiske og fysiske overgrep. Jeg har selv en i familien som var sammen med en tysk soldat, de var forelsket og det var ikke enkelt for dem. Etter krigen flyttet de til Tyskland, og han ønsket aldri å besøke Norge igjen.

Romantikken og erotikken er sterk, og den kjenner ingen nasjonale grenser, skriver Araldsen, og sier videre at novellene hovedsaklig formidler "poenget om at tyskerjenter ikke kan dømmes likt og kjapt – uten å ta hensyn til de store individuelle forskjellene." Novellene kan gi bevissthet og refleksjon om at ingen må være for snare til å dømme andre. Torborg Nedreaas var en av dem som høsten 1945 tok til orde mot en statlig kommisjon som foreslo å "løse problemet" med tyskerjentenes barn med å sende dem ut av landet. Hun skrev i kommunistavisen Arbeidet i Bergen og spurte ironisk, men med stort sinne, hva som hadde skjedd: Hadde norske myndigheter brukt krigen til å lære det nazistene visste, at uønskede mennesker kunne deporteres og dermed forsvinne?




Bak skapet står øksen av Torborg Nedreaas
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1975
Utgitt første gang: 1945
Norsk, bokmål
136 sider
Nasjonalbiblioteket