søndag 4. juni 2017

Av måneskinn gror det ingenting ~ Torborg Nedreaas

Lenge har jeg hatt lyst til å lese Torborg Nedreaas og vel ferdig med The Heart Goes Last grep jeg etter Av måneskinn gror det ingenting som har stått i bokhyllen siden 2014. Romanen kom ut i 1947 og er Nedreaas' første, etter to publiserte novellesamlinger. Det var Hedda som tipset meg med sine positive omtaler om forfatterverket, og hennes anmeldelse av denne boken gjorde at jeg bestemte meg for å starte med den.

Det er sterk lesing om tabubelagte tema, som kvinners seksuelle begjær og abort. På forhånd hadde jeg innhentet noen opplysninger om romanen og leste den utifra det, blant annet at den kan feiltolkes til fordel for fri abort. Bokens budskap er derimot at kvinner må ha rett og mulighet til å få de barna de ønsker selv. Litteraturforsker Irene Iversen sier at Av måneskinn gror det ingenting "retter en sterk anklage mot samfunnets behandling av kvinner, fordømmelsen mot dem som fikk barn uten å være gift og de illegale abortene som fulgte av det."

En mann møter en kvinne som blir med ham hjem. Hun spør om han vil ha sjelen eller kroppen hennes, og ettersom han ikke kan få begge deler velger han sjelen. Og hun begynner å fortelle. Hun har mye som skal ut, mye som hun har gått og båret på så lenge. Nå skal han lytte. Og det gjør han. Historien er det han som forteller slik hun forteller til ham. Ved at historien likevel formidles som førstepersonfortelling blir jeg trukket inn i hennes verden og ser det hun forteller fra hennes ståsted. Det handler om svik, løgn og hykleri. Hun forteller at hun aldri passet inn på det lille stedet hvor hun vokste opp, og da hun forelsket seg i læreren var det en kjærlighet som ikke kunne vises offentlig. De møttes i smug, og som oftest på hans premisser. Han var nemlig forlovet, og giftet seg ett år etter de møttes første gang. Første gang...hun var sytten og etterpå sa han at de skulle gå tilbake hver for seg slik at ingen så dem. Det var så vondt, et slag, en uforberedt smerte. Og så hører hun ingenting fra ham hele våren.

Har du opplevd våren noen gang - fra den gale siden, spurte hun sakte. Jeg mener - har du noensinne kjent, hvor ond våren kan være, mot den som har det vondt?
s, 29

Til slutt passet hun ham opp, etter at han har vært hos forloveden. Den natten begynte de å ødelegge hverandre. I den lille bygden rådet janteloven, og kirken hadde sin del av skylden. Prestene er blant dem som holder liv i løgnen, "at driftene er skapt av Satan og at utukten plutselig blir til kjærlighet, når folk blir gifte." Hun fant trøst i orgelmusikken, og ville også være glad slik som de andre unge. Det kom ikke så mye godt ut av det, bortsett fra at hun oppdaget alkoholen. Det ble gleden hennes. For en stund. For hun har alltid elsket alt som var skjønnhet. Ikke bare til å se på, men gleden! Gleden i skjønnheten...

Etterhvert som hun forteller får vi ta del i hennes kjærlighet for Johannes, og deres stjålne møter. Møter som hun lever for, og hun blir mer og mer alene og ensom. Foruten den ulykkelige kjærlighetshistorien handler boken også om samfunnskritikk. Om sosial ulikhet og nød. For eksempel faren som ble syk på grunn av sitt arbeid som gruvearbeider og moren som slet seg ut hjemme, og det at de aldri hadde nok penger. I veggene hang angsten som en tykk tåke, angsten for morgendagen. Det gjorde dem bitre og hatefulle.

Det er sårt å lese. Sårt og vondt. Beskrivelsene av selvpåførte aborter og hvordan hennes sjel gradvis blir mer og mer ødelagt. Hennes eneste venn sier det til henne; Av måneskinn gror det ingenting. "Menneskene er så svake for måneskinn. Det blender dem ikke. Det brenner dem ikke." Det er en nydelig tittel til fortellingen. Nettopp på grunn av alt som må skjules, døyves og holdes hemmelig. Alt som for all del ikke må komme frem i lyset. Kjærlighet, seksuelt begjær, politisk overbevisning, det å være en outsider. Å drømme om å være fri for alt som er vondt. Frihet for smerte og angst - det er det som er lykke. Jeg håper virkelig at Torborg Nedreaas ikke går i glemmeboken. Hennes novellistiske stil er en fryd å lese! Det er ingen tilfeldighet at hun bidro til å utarbeide en moderne norsk novelle, og samfunnskritikken var absolutt betimelig.  

I går så jeg også første del av Fjernsynsteatrets filmatisering i tre deler fra 1987 på NRK nett-tv (anbefales!), og neste lesning blir Herdis-trilogien.

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2008
Utgitt første gang: 1947
Norsk, bokmål
208 sider
Pocket, kjøpt

fredag 26. mai 2017

The Heart Goes Last ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood hevder at "any fiction that shows a society which is worse than your own is dystopian", og at hun skriver virkeligheten slik den folder seg ut. The Heart Goes Last starter i alle fall i en nær fremtid hvor ekteparet Charmaine og Stan bor i bilen din etter at samfunnet har kollapset på grunn av økonomisk krise. Noe lignende har allerede skjedd, nemlig under finanskrisen i 2008 som førte til at mange folk måtte bo på gaten eller i bilene sine. For å unnslippe en virkelighet hvor det ikke finnes et eneste lys i tunnelen, melder de seg på the Positron Project etter at Charmaine ser en tv-reklame.

Dystopisk virkelighetsnært


"Tired of living in your car?" he says to her. Really, straight to her! It can’t be, because how would he even know she exists, but it feels like that. He smiles, such an understanding smile. "Of course you are! You didn’t sign up for this. You had other dreams. You deserve better." Oh yes, breathes Charmaine. "Better! It’s everything she feels.
s. 30

Bokens baksidetekst kan leses her, og det er et foruroligende scenario Atwood skisserer, i likhet med MaddAddam og The Handmaid's Tale, men med en lettere tone. Temaet er alvorlig nok, men Atwood skriver med mørk humor og tørrvittige pasjer akkurat slik jeg liker. Som med begge de nevnte romanene inneholder også The Heart Goes Last elementer som allerede finnes, er under utvikling, eller er teoretisk sannsynlige. Atwood er som vanlig full av håp, takk og pris!  I forbindelse med sitt bidrag til the Future Library, et prosjekt her i Norge hvor forfattere donerer tekster de neste hundre årene for at de skal leses om hundre år, sier Atwood at hun er med fordi det er et håpefullt prosjekt, og om man ikke skal være håpefull ender det med at man blir deprimert. Skjønt, håp alene vil ikke endre noe, men inspirere til handling. Nettopp.

The Positron Project foregår i den lukkede byen Consilience hvor Charmaine og Stan er vanlige mennesker og selv om det er noen gnisninger mellom dem (hvilke par opplever vel ikke det), så har de det generelt bra sammen. I denne mulige (og sannsynlige) verden bytter de frihet mot trygghet. Tror de ihvertfall. Prosjektet er et eksperiment hvor deltakerne skal ha hvert sitt hus og en jobb i én måned, og deretter blir det en måneds opphold i fengsel uten partneren. Slik går årene, helt til en dag noe utenom det vanlige skjer. Underveis har de, spesielt Stan, vært litt tvilrådig til hele opplegget, men hvem vil ikke ha et meningsfullt liv med jobb, trygghet og hus!

Midt oppi den dystopiske og mørke fremtiden, utforsker Atwood også seksualitet og parforhold, frihetsbegrepet og spørsmålet om hva man er villig til å gjøre så lenge hensikten (tilsynelatende) er god. Som Atwood selv har sagt det: "For once I managed to write a kind of romantic comedy, though admittedly a somewhat screwed-up one". For selv om de har mer sex enn da de bodde i bilen, ønsker Stan en sex hvor han ikke kan styre seg. Ikke slik Charmaine utfører den, som yoga med forsiktig pustekontroll. Margaret Atwood reiser spørsmål om hvorvidt mennesket egentlig er monogame, for begge parter har seksuelle lyster som den andre ikke kan tilfredsstille. Eller de har laget seg forestillinger om den andre som forhindrer tilfredsstillelse. Så er det hva man må gjøre for å overleve; "something you didn't want that had to be accepted because of something you did want" (s. 246).

Mens Stan og Charmaine er opptatt med sine egne liv, skjer det ting i kulissene, og før de vet ordet av det er de uten å ville det involvert og skjønner at alt ikke er som det ser ut til og tilværelsen er ikke lengre trygg. De innser at enkelte etiske og moralske aspekter må revurderes for å overleve. Dette er et tema som Atwood ofte har vært innom i sine fremtidsromaner; hva er man villig til å gjøre for å overleve, hvor langt er man villig til å gå? I slike situasjoner får sannelig menneskerettigheter en ny betydning!

Som jeg har nevnt før liker jeg Atwood sin måte å fortelle på, hun har en fornøyelig skrivestil hvor ulike perspektiver presenteres, og karakterenes indre liv utforskes. Det ytre miljøet er ikke viet like mye oppmerksomhet, noe som tvinger leseren til å lage egne bilder. Det at historien tar en overraskende vending synes jeg er et særdeles godt fortellergrep, og etterhvert som Charmaine og Stan oppdager hverandre på nytt, tenker jeg på det Atwood har sagt om håp. Men kanskje viktigst; de ser seg selv i nytt lys. Spesielt Charmaine som virkelig må klare seg på egen hånd og kun har seg selv å stole på.

Anbefales!

The heart goes last av Margaret Atwood
Emblem paperback, Penguin Random House Canada, 2016
Først utgitt, 2015
Engelsk
382 sider
Pocket, gave

lørdag 20. mai 2017

Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset: Del I

Olav AudunssønFørste bok i tobindsromanen om Olav Audunssøn er ferdiglest. Romanen, Olav Audunssøn i Hestviken, ble utgitt i 1925, året etter at Sigrid Undset konverterte til katolisismen. Handlingen er lagt til middelalderen, og består av tre deler: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Jeg leser bøkene sammen med Hedda som har skrevet om delene hver for seg; første del, andre del og tredje del. Boken har vært med meg lenge. Jeg startet på den første januar, den har besøkt varmere strøk og holdt meg med selskap gjennom vinteren og utover våren. Syvende mai ble jeg ferdig, og nå er det på tide å skrive noen ord. Hvilket forekommer meg svært vanskelig. Hedda var smart og skrev etterhvert, og jeg er redd dette innlegget blir i overkant langt. Det er en utfordring å skulle skrive kort og samtidig vettugt. Dette er en roman å dvele ved, den kan ikke på noen måte slukes, og derfor har jeg brukt tid på å komme gjennom den. Det er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter. Derfor velger jeg å dele opp innleggene, fordi jeg vil anbefale alle å lese romanen og da har jeg behov for å si noe mer enn kun en kort omtale.

Tema for romanen er Olavs strid med Guds vilje. Baksideteksten (kan leses her) forteller at handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet, og sier noe om hva Olavs sjelekvaler dreier seg om, nemlig "de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn." Jeg synes det er interessant å se dette i sammenheng med en masteroppgave jeg kom over hvor Kristine Sverresen har analysert romanen, og kommet frem til at ære er et grunnleggende motiv. Forestillingene om ære har sitt opphav i det norrøne samfunn hvor æren stod sterkt, slik det gjerne gjør i tradisjonelle samfunn hvor familie og klan er viktige sosiale institusjoner. Etter kristningen av landet fikk dette mindre betydning, men var likevel vanskelig å få bukt med ettersom æren var nedfelt i samfunnets normsystem. Sverresen påpeker at selv om ærens betydning er varierende for de ulike personene, er likevel ære og skam bakenforliggende faktorer som styrer personene i deres handlinger i de fleste situasjoner. Dermed er bakteppe for lesingen at æren fremdeles står sterkt, i alle fall hos Olav, og er årsak til hans sjelekvaler og strid med Guds vilje. Dette er et interessant motiv også fordi interessen for verket stort sett har dreid seg om den religiøse tematikken, ifølge Sverresen, og da særlig overgangen mellom hedenskap og kristendom.

Olavs mor døde i barselseng, og da han var syv år gammel avtalte hans far, Audun, og deres frende Steinfinn Toressøn festemål mellom ham og Steinfinns eldste datter, Ingunn. Olav ble så med til gården Frettastein, og samme år kom det bud om farens død. Dermed vokser Olav opp hos Steinfinn Toressøn og hans hustru, Ingebjørg Jonsdatter, ved Mjøsen. Steinfinn skjøttet eiendommen sin dårlig, og omstendighetene lager seg slik at barna for det meste blir overlatt til seg selv. Olav ble godt likt på gården, men det var ingen som kom innpå ham og det ble sagt at "han var godlynt og tjenestvillig på sin fåmælte og åndsfraværende måte." Undset beskriver ham som vakker, sterk og smidig. Han var av en god og gammel ætt og selv om den var liten og ikke hadde mye makt, så var ættesetet i Hestviken en storgård.

En sommer da Olav er seksten og Ingunn femten, bestemmer de seg for å ro til Hamar med Olavs øks som trenger reparasjon. Det viser seg å bli en lang og eventyrfylt dag som Olav alltid vil huske; dagen da han forstod at de ikke lengre var barn. Nå jages han av dette nye, lengre og lengre bort fra barndommens trygge selvsikkerhet. Som Hedda sier så bærer romanen Olavs navn, men at Ingunn også har en stor rolle. Hun er vakker og ven, men ikke så vakker som sin yngre søster, Tora. Selv om hun ble sett på som lite klok eller kvikk i ord, var hun stort sett som barn flest, og mer avholdt av folket enn Tora som var mer stille. I mangel på småmøer på samme alder holdt Ingunn sammen med guttene, og var med i leker og idrett som de arrangerte. Hun var høy og tynn, med spinkle lemmer, og bar sitt legeme yndefullt.

Turen til Hamar forandret mye, både for Olav og Ingunn, og disse forandringene beskriver Undset så nydelig! Stemningen er til å ta og føle på, det er som om jeg kan lukte vårens duggfriskhet og kjenne barnas oppvåkning. Allerede her kommer Undset inn på emnene skyld og skam. Olav som kjenner at en velkjent verden blir snudd opp ned, og han føler seg ydmyket og skamfull. Heftig begjær, ulovlig, men likevel bene veien frem til kirkedøren og høgsetet og brudesengen. Deres første kyss på vei hjem fra Hamar...ingenting kunne være så søtt som det morgenkysset av alt fremtiden gjemte til dem.

Men alt har sin pris, og denne vakre kjærlighetshistorien likeså.




Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang: 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 14. mai 2017

En smakebit på søndag: The Heart Goes Last

Stan and Charmaine, a young urban couple, have been hit by job loss and bankruptcy in the midst of nationwide economic collapse. Forced to live in their third-hand Honda, where they are vulnerable to roving gangs, they think the gated community of Consilience may be the answer to their prayers. If they sign a life contract, they'll get a job and a lovely house... for six months out of the year. On alternating months, residents must leave their homes and serve as inmates in the Positron prison system. At first, this seems worth it: they will have a roof over their heads and food on the table. But when a series of troubling events unfolds, Positron begins to look less like a prayer answered and more like a chilling prophecy fulfilled.



Slik står det å lese bakpå The Heart Goes Last av Margaret Atwood. Jeg har kommet til side 120 og liker historien så langt. Her er smakebiten:

Stan is trimming the hedge, making an effort to appear not only useful but also cheerful. The hedge doesn't need trimming - it's the first of January, it's winter, despite the lack of snow - but he finds the activity calming for the same reason nail biting is calming: it's repetitive, it imitates meaningful activity, and it's violent. the hedge trimmer emits an menacing whine, like a wasp's nest. The sound gives him an illusion of power that dulls his sense of panic. Panic of a rat in a cage, with ample food and drink and even sex, though with no way out and the suspicion that it's part of an experiment that is sure to be painful.
s. 113 



Smakebit

søndag 7. mai 2017

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah ~ Stephen King

Sangen om Susannah har Stephen King dedikert til sin hustru, Tabitha, "som visste når den var ferdig." Kanskje ikke så rart, King er nemlig ikke hel uten å skrive og Tabby har nok måttet utholde en god del. Det kan forøvrig skyldes at også hun er forfatter. Uansett, det er en spennende serie som jeg absolutt kan anbefale! Roland og hans ka-tet er på leting etter Det mørke tårn for å redde det fra ødeleggelse, og på den måten å redde alt liv og all eksistens. Det finnes seks stråler som binder sammen tolv porter, og disse portene befinner seg ved jordens tolv ender. Strålene kollapser, én etter én, og ka-tetet har liten tid for strålene holder Tårnet - og allting - oppe.

Forrige bok, Ulvene, endte med at Susannah var i stor fare ettersom hennes nye identitet, Mia, tok kontrollen og fikk dem sendt til vår verden for å føde "krabaten". I Ulvene syntes jeg at karakteren Susannah var redusert og overlatt til å bli reddet av mennene. Hvorvidt dette inntrykket bedret seg i denne boken skal jeg si noe om. Mennene drar i alle fall etter, ved hjelp av Mannifolket. Susannah befinner seg i 1999, trettifem år etter at hun forlot New York. Hun er nå helt alene og må gjøre noen grep for å overleve, og dessuten får hun vite at den mektigstes blikk er rettet mot "den sanne" revolvermannen, og at han vil bli tilintetgjort.

Etterhvert som lesingen av boken skred frem opplevde jeg Sangen om Susannah som svært merkverdig, men jeg tenker at dette er en serie og at denne historien må ha vært et nødvendig ledd. I alle fall får jeg vite mer om både verdenene, tidsreiser, det mørke tårn og dets betydning, og ikke minst om de onde som er ledet av den karmosinrøde kongen. Jeg synes Susannah trer bedre frem med tanke på valgene hun gjør for å overleve og for å forsøke å redde tårnet. På den måten har King klart å rette opp mitt inntrykk fra forrige bok, men hun er fremdeles avhengig av å bli reddet. Jake og Callahan (som de møtte i forrige bok) finner Susannah og gjør seg klar til kamp idet "krabaten" ser dagens lys. Med en slik cliffhanger avsluttes boken og jeg innrømmer at forventningene til den siste boken er temmelig høye nå. Jeg leser serien sammen Ina, og hennes anmeldelse finner du her.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

Sangen om Susannah av Stephen King
Originaltittel: Song of Susannah (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
496 sider
Pocket, gave

fredag 14. april 2017

Vinteroppdatering og vårlesing


Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde et oppdateringsinnlegg tidlig i vinter, og nå er det på tide med et nytt ettersom det, ifølge kalenderen, er vår. 

Ina og jeg holder fremdeles på med Stephen Kings serie om Det mørke tårn, og nå holder vi på med bok nummer seks. I alt er det syv bøker, pluss en til som ble utgitt i 2012 og som kronologisk sett hører til mellom fjerde og femte bok; The Wind through the Keyhole. Stephen King har forøvrig uttalt at han aldri blir ferdig med serien og at det fremdeles er historier som burde vært skrevet. På seriens offisielle nettsider leste jeg at der også finnes en forløper til det første bindet; Little Sisters of Eluria, som er en kort historie. Jeg leser på norsk, mens Ina leser på engelsk.

Olav Audunssøn i Hestviken har Hedda og jeg nesten lest ut nå. Det er et stort verk som tar tid, og neste ut er Olav Audunssøn og hans barn, som jeg nå har bestilt hos Bokklubben.

Innimellom har andre bøker blitt lest og jeg har laget en egen side for leste bøker for hvert år, se under bloggtittelen. Det har vært som forventet, men det har også vært rom for plutselige innfall.





Ved siden av Det mørke tårn og bøkene om Olav, har jeg planer om Margaret Atwood. Henne er det lenge siden jeg leste, kjenner at abstinensene melder seg, og jeg har en bok fra forrige oppdatering: The Heart Goes Last som jeg skal starte med nå i påsken. Brontë-søstrene har jeg lenge hatt lyst til å lese mer av, og i bokhyllen står The Tenant of Wildfell Hall klar. Edvard Hoem hadde jeg på leselisten uten at det ble noe av, så han får være med videre med en klar prioritering etter Atwood. Jeg skaffet meg Land ingen har sett og gleder meg til å starte på den. Knausgård må nok vente enda lengre, men det er mulig jeg skviser ham inn mellom de andre bøkene.

Ellers har det blitt lite faglitteratur, men de to bøkene av Marianne Undheim skal jeg snarest gå i gang med da jeg holder på med et prosjekt med animasjonsfilm og digitale fortellinger på jobben. Det tror jeg blir spennende både for barna og for meg!


Kjøpt/mottatt siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur:

Sakprosa:

torsdag 13. april 2017

Svikne dagar ~ Elena Ferrante

Rundhåndet med superlativer har kritikerne gjort meg nysgjerrig på Elena Ferrante, og ikke minst det faktum at forfatteren skriver under pseudonym. Visstnok er det kun det italienske forlaget som kjenner identiteten til Elena Ferrante. Hun har siden debuten i 1992 gitt ut syv romaner, der Svikne dagar er nummer to i rekken, nå oversatt til norsk, og da denne nettopp var hovedbok i Bokklubben lot jeg være å avbestille for å stille min nysgjerrighet.

Lettlest om ny selvinnsikt

Boken er kort og lettlest, det tok ikke lang tid å lese den. Den var svært fengende og medrivende, og vanskelig å legge fra seg. Historien er også sår, men til syvende og sist med progresjon. Motgang gjør sterk, som man sier. Baksideteksten kan du lese i dette innlegget, men romanen handler om Olga som opplever at mannen etter femten års ekteskap kunngjør at han går fra henne til fordel for en annen kvinne. Parallelt med at situasjoner beskrives i fortellingen, tenker hovedpersonen tilbake på hendelser i barndommen, og da spesielt da en nabokvinne ble forlatt av sin mann. Dette har bidratt til hennes gode oppdragelse og hvordan hun skal være en feminin kvinne som kan holde på sin mann. Noe hun likevel ikke klarer. Hun føler seg sveket. Olga fylles med et raseri, og bitterhet. Et indre opprør vokser i henne, men hun sier til seg selv at hun ikke må gi etter og fortsetter på den forsiktige og vaktsomme linjen slik hun har hatt for vane i møte med vanskeligheter i livet. Men det bobler frem likevel - raseriet, sårheten, spørsmålene. For hva er hun nå? Hun er ikke lengre konen til Mario. Hva fikk hun i lønn for å være hjemme med barna, ta seg av hus, innkjøp, holde seg ren og pen, følge mannen på sin vei mot karriere? Jo, han fant seg en annen kvinne.

"Kvar er eg? Kva gjer eg? Kvifor?"

Tekster om bedratte kvinner som hun tidlig leste, som Anna Karenina og La femme rompue, og ikke minst det som hendte naboen - aldri om hun skulle ende slik! "Desse kvinnene er dumme. Velståande, danna kvinner som gjekk i tusen knas som nipsfigurar i hendene på sine fråverande menn. Eg syntest dei var sentimentale fjols, eg ville vere noko anna, eg ville skrive om sterke kvinner." Hun tenkte mye på hvem hun var, og hva hun var i ferd med å bli. Hun hadde sett på seg selv som ambisiøs, med gode fremtidsutsikter. Hun hadde jobb, giftet seg med Mario, og skrev en bok da hun gikk gravid. Nå var hun redusert til ingenting, til og med uten evne til å oppføre seg slik hun selv mente hun burde. Annas ord; "Kvar er eg? Kva gjer eg? Kvifor?"følger henne som en skygge.

Det er gripende å følge Olga i denne tiden, hvordan hun er i ferd med å endre seg. Hun slutter å sminke seg og legger om til et mindre elegant språk hvor hun med sarkasme latterliggjør og slenger dritt. Etterhvert gir hun også etter for en obskøn språkbruk. Hun kjenner på det tunge ansvaret for to barn, men også redselen for å ikke skulle klare å ta seg av dem. Tryggheten om at Mario delte ansvaret, selv om han stort sett var på jobb, var borte. Hun var alene. Med alt. Olgas sinnstemning og tanker driver handlingen fremover, og Ferrantes skrivestil gjør meg nesten andpusten! På en særlig positiv måte, for på denne måten kjenner jeg virkelig på hvordan Olga har det. Uansett hvor mye hun formaner seg selv om ikke å gi etter for raseriet, mister hun likevel kontrollen. Tanken på Mario og det han har gjort mot henne blir altoppslukende i tilværelsen hennes.

Endring. 

Fra begynnelse til slutt oser historien av endring. Olga oppnår etterhvert en ny innsikt om selv selv, en innsikt hun sannsynligvis ikke hadde fått hvis alt fortsatte som før. Det jeg liker godt med Svikne dagar er at hovedpersonen på egen hånd kommer frem til svarene på Annas spørsmål, og at hun således definerer seg utifra seg selv og ikke mannen. Denne endringen, eller innsikten, forekommer meg å være utslagsgivende og av grunnleggende karakter. Ved første øyekast kan det virke som et utdebattert tema som denne romanen kommer drassende med, men er det det? Jeg tror ikke det. Boken anbefales for alle, og for min egen del skal jeg lese mer av Elena Ferrante.

Svikne dagar av Elena Ferrante
Originaltittel: I giorni dell´abbandono (2002)
Oversatt av Kristin Sørsdal
Samlaget forlag, 2017
Norsk, sidemål
221 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 9. april 2017

En smakebit på søndag: Svikne dagar

Denne helgen har jeg startet på Svikne dagar av Elena Ferrante. Det er mitt første møte med denne forfatteren, og jeg liker det jeg leser så langt. På baksiden av boken står det:

Olga blir forlaten av mannen sin etter 15 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på livet sitt. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Svikne dagar er ein samtidsklassikar av ein forfattar som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har gripe lesarar over heile Europa med den usentimentale skildringa av moderskap, ekteskap og åleineliv.

Smakebiten er fra sidene 36 og 37:

Eg skamma meg. Likevel klarte eg ikkje å gjere noko med det, det einaste eg tenkte på, var korleis eg skulle få han tilbake. Eg var martra av denne eine tanker: møte han, fortelje at eg ikkje heldt det ut lenger, vise kor redusert eg var utan han. Eg var overtydd om at han, på grunn av ein eller annan kjenslebrest, ikkje var i stand til å oppfatte kor vanskeleg situasjonen var for meg og ungane, men heller trudde at vi levde i ro og mak slik vi alltid hadde gjort. Kanskje han til og med trudde at vi var letta. No var eg ikkje lenger nøyd til å ta omsyn til han, ungane trong ikkje lenger frykte autoriteten hans, kort sagt: Gianni fekk ikkje lenger kjeft viss han slo Ilaria, og Ilaria fekk ikkje lenger kjeft viss ho plaga broren, vi levde alle lykkeleg på kvar vår kant. Det var altså nødvendig å opne auga hans, sa eg til meg sjølv. 



Smakebit

søndag 2. april 2017

Saturday ~ Ian McEwan

Det er alltid fint å gjøre nye bekjentskap på forfatterfronten, og Ian McEwan har vært et greit møte som jeg har gjort sammen med Ina. Hun har forøvrig lest McEwan tidligere. Lesingen av Saturday startet med nysgjerrighet og ble avsluttet med at jeg følte meg noe forkommen. Jeg skal straks forklare hvorfor. Det jeg leste på baksiden av boken ga meg forventninger som ikke innfridde.

Saturday, February 15, 2003. Henry Perowne is a contented man - a successful neurosurgeon, the devoted husband of Rosalind and proud father of two grown-up children. Unusually, he wakes before dawn, drawn to the window of his bedroom and filled with a growing unease. As he looks out at the night sky he is troubled by the stat of the world - the impending war against Iraq, a gathering pessimism since 9/11, and a fear that his city and his happy family life are under threat. 

Later, as Perowne makes his way through London streets filled with hundreds of thousands of anti-war protestors, a minor car accident brings him into a confrontation with Baxter, a fidgety, aggressive, young man, on the edge of violence. To Perowne's professional eye, there appears to be something profoundly wrong with him. But it is not until Baxter makes a sudden appearance as the Perowne family gathers for a reunion that Henry's earlier fears seem about to be realised. 

For meg lovet dette et thrilleraktig innhold, og dere som følger bloggen min vet at jeg ikke er av det slaget som må ha actionfylt og handlingsmettet innhold for å like en bok. Men når verken den ytre handlingen eller i det som foregikk i hodet på Henry Perowne. Baksideteksten forespeiler en psykologisk thriller, og poenget mitt er at jeg venter hele tiden på spenningskurven. Hele boken foregår sett fra hovedpersonens synsvinkel, og tidlig tenkte jeg på om teksten var skrevet i en stream of consciousness stil. Jeg liker meget godt fortellerteknikken slik Woolf utførte den. Stream of consciousness er "en form for tankegjengivelse som søker å avspeile bevissthetens ustrukturerte strøm ved å oppløse den strukturerte tekstens mønstre og ved å bryte med syntaktiske og eventuelt også ortografiske konvensjoner. Ved å forkaste de normale reglene for skriftlig tekst vil denne litterære teknikken gi inntrykk av å være en form for uredigert referat av den menneskelige tankestrømmen, slik at teksten framstår som en avskrift av tankens flukt snarere enn som et planlagt og gjennomarbeidet kunstnerisk produkt." (Kilde: Bibliotekarstudentenes nettleksikon). Men istedenfor å bruke Joyces eller Woolf sine teknikker, har McEwan en mer tradisjonell fortellermåte hvor en tredjepersons tale kombineres med fri indirekte tale, og som forsterkes med bruken av nåtid. Som indirekte fri stil opplever jeg ikke at det er Perownes indre stemme jeg leser slik jeg gjorde det i Til fyret, selv om det kommer godt frem at det er hans tanker og opplevelser som er i sentrum. Det kan nok sies å være en form for stream of consciousness, men med en vri. Uansett så er ikke dette virkemiddelet forfatterens hensikt med Saturday, selv om det å følge Henry Perowne gjennom dagen gir godt innblikk i hans indre liv. Ian McEwan har sagt at han ønsket å beskrive en vellykket mann med et stabilt kjærlighetsforhold og hvor barna ikke er på kjøret. Det er bare ikke nok. Jeg kommer ikke nært nok til at karakteren blir troverdig.

Henry Perowne våkner i det store huset sitt, og blir stående å se ut vinduet. Der blir han vitne til at et fly må nødlande, noe som utløser bekymrede tanker om hva som skjer. Er det et terrorangrep? Og slik fortsetter dagen. Alt Perowne foretar seg utløser lange tankerekker om assosiasjoner til hendelsene, og det er virkelig flott skrevet. Jeg liker hvordan McEwan beskriver hver minste detalj, og helt uten at vi får vite noe om de andre personene bortsett fra gjennom Perowne. Innimellom tenker jeg at slike tanker som faller i hodet på denne mannen, kan like gjerne falle i andres hoder. Mitt inkludert. Når han møter Baxter får forsterkes forventningen om et høydepunkt, at han skal terrorisere Henry Perowne og familien hans. Familien Perowne skal nemlig komme sammen etter noen år atskillelse, og det ville vært en utmerket fortellergrep. Etter å ha ventet og ventet, hender det faktisk at Baxter kommer for å terrorisere familien. Men - det blir intet høydepunkt, det blir snarere en fortsettelse på Perownes flytende dagligliv med en skremmende hendelse som en ørliten topp på barometeret over dagens hendelser. Dermed sitter jeg igjen med et utilfreds inntrykk av boken. Ikke fordi den var dårlig, men fordi den ikke var som forventet. Derfor følte jeg meg noe forkommen. McEwan har mottatt prestisjetunge priser og flere av bøkene hans er blitt film, så jeg skal gi ham en sjanse til. Dessuten likte jeg skrivestilen, og hvordan han bruker intertekstualitet. Også perspektivet på det som skjer i verden, og at det diskuteres uten å være enten svart eller hvitt. Neste gang skal jeg forsøke å fri meg fra forventningene som jeg føler ødela leseropplevelsen av Saturday.

Jeg har lest boken sammen med Ina, hun har skrevet om den HER


Saturday av Ian McEwan
Vintage, 2006
Først utgitt, 2005
Engelsk
281 sider
Paperback, lånt på biblioteket
1001-bøker

onsdag 29. mars 2017

Raushetens tid ~ Kathrine Aspaas

Kathrine Aspaas er en viktig stemme i medie-Norge og med sin nye bok, Raushetens tid, sier hun:

Vi er på vei mot en tid der åpenhet, vennlighet og raushet er sosiale drivere.
Du og jeg bidrar til å åpne mer opp, dele mer og våge mer.
Dette gjelder hjemme, på jobben, og i vennegjengen – i politikken, i business og i akademia.
Omtanken er den nye effektiviteten.
Samarbeidet er den nye konkurransen.
Ansvaret er den nye friheten.
Manpower kaller dette The Human Age.
Jeg kaller det Raushetens Tid.

Kathrine Aspaas ønsker å "være med på å gjøre verden til et fredeligere og morsommere sted". Nobelt og edelt. Derimot er hennes tanker ikke nye, vi har hørt det meste før. Og det er greit, vi trenger å høre det gjentatte ganger. Muligheten for at flere får øynene opp for denne gamle visdommen blir større og vi kommer nærmere et åpnere samfunn med mer raushet og tillit. Allerede i 1997 kjøpte jeg Emosjonell intelligens av Daniel Goleman hvor han nettopp slår fast viktigheten av å tenke med hjertet, ikke kun fornuften. EQ er evnen til å oppfatte og forstå egne og andres følelser og emosjoner, å skille mellom dem og bruke denne informasjonen i tenkning og handlinger. Aspaas er tilhenger av en emosjonell revolusjon, og snakker om en ny humanisme hvor reisen går innover, hvor man våger å løfte frem andre og erkjenne sin menneskelighet. Til dette bruker hun referanser til andre bøker, forskning, de syv dødssynder, mental trening, og ikke minst fra personer som Brené Brown, Åsne Seierstad, Karl Ove Knausgård, Albert Einstein, Randi Noyes

For å oppnå åpenhet trengs det selvinnsikt, og da må en gå ut av boksen. Dialog fremmer denne prosessen, og indre styrke er viktig. Å bli værende i boksen er ensbetydende med å bedra seg selv. Mener Kathrine Aspaas. Jeg håper virkelig vi er på vei mot et samfunn preget av mer åpenhet, og da tror jeg som forfatteren at vi trenger å øve. Vi må ha tillit, og gi slipp på slikt som kommer i veien. Negative følelser, som misunnelse, må aksepteres og kanaliseres til positiv energi. Vi må gi slipp på dem, ikke kjempe imot. Finne vår indre styrke. Jeg synes det er fascinerende flott!

Boken er lettlest og uten språklige krumspring. Jeg synes Aspaas berører temaet litt for overfladisk, hun virker som en nyomvendt som prater i vei om sin fantastiske overbevisning uten å gå nærmere inn på hvordan det kan arte seg i praksis. Selv om hun har med personlige eksempler til å belyse teksten, blir det litt knapt når en skal sette seg inn i viktige tanker som dette. Men igjen, ettersom visdommen er gammel trengs det kanskje ikke.


Raushetens tid av Kathrine Aspaas
Aschehoug, 2012
Norsk, bokmål
199 sider
Innbundet, lånt

tirsdag 21. mars 2017

The Handmaid's Tale in the Age of Trump

Hin dagen kom jeg over en interessant artikkel i The New York Times hvor Margaret Atwood stiller spørsmål ved hvorvidt tema fra The Handmaid’s Tale har betydning i det hun kaller "the Age of Trump".

Atwood begynte å skrive på The Handmaid's Tale i 1984 da hun bodde i Vest-Berlin, som var inngjerdet av Berlinmuren. Hun fikk virkelig kjenne hvordan det var å måtte være forsiktig, følelsen av å bli spionert på, tausheten, skift av samtaleemner, måten folk utvekslet informasjon på og de ombygde bygningene som pleide å tilhøre folk som hadde forsvunnet.

Ifølge Atwood har det oppstått frykt og uro etter presidentvalget i USA. Både grunnleggende menneskerettigheter og rettigheter kvinner har oppnådd er truet. I dette splittede klimaet, hvor det ser ut til at hat er økende hos mange grupper og alle typer ekstremister uttrykker forakt for demokratiske institusjoner, mener Atwood at det er opplagt at noen skriver ned hva som skjer slik det blir opplevd. Eller de vil huske, og skrive det senere. Hennes spørsmål er: Vil deres budskap bli undertrykt, forbudt og gjemt? Vil de bli funnet århundrer senere, i et gammelt hus, bak en vegg?

Let us hope it doesn’t come to that. I trust it will not.


søndag 19. mars 2017

Det mørke tårn V: Ulvene ~ Stephen King

Femte bok i serien om Det mørke tårn er ferdiglest. Dette er nesten som da jeg leste Harry Potter for mine barn og vi knapt kunne vente å komme i gang med neste bok. Hver kveld ble stell og måltid raskt unnagjort med stor iver for hva kveldens kapittel ville gi oss. Det mørke tårn er slik, nesten, og om jeg ikke har sagt det før så sier jeg det nå: Anbefales! Serien leser jeg sammen med Ina.

Medrivende spenning


Roland og hans ka-tet (hans følge) er igjen på vandring langs Strålens vei, på jakt etter Det mørke tårn. I grenselandet ligger Calla Bryn Sturgis, hvor folk må klare seg selv uten hverken sheriff eller myndigheter. Og det er synd, for hver generasjon opplever at Ulvene kommer og stjeler barna. De blir levert tilbake, men da psykisk forstyrret. Heldigvis har de kommunikasjonsroboten Andy som forteller dem når ulvene er på vei. Det er ikke lenge til. Men også revolvermennene er på vei, kanskje de kan hjelpe?

Når Roland, Eddie, Susannah, Jake og Utt møter byens representanter, bestemmer de seg for å være behjelpelige selv om de har en viktigere oppgave foran seg. Det er ka, altså en plikt. I byen blir de kjent med presten Callahan som kommer fra 1983 og får høre hans utrolige historie. En historie de neppe hadde trodd om det ikke var for det de selv hadde opplevd, men de "kan ikke si om den besvarer flere spørsmål enn den stiller, eller motsatt." Samtidig har de andre problemer å forholde seg til. I bok to, Ødemarken, har Susannah sex med en demon for å hindre den i å angripe Eddie når han hjelper Jake gjennom til den verden de befinner seg i. Nå er hun gravid, og det vites ikke om faren er Eddie eller demonen, skjønt vi aner det er sistnevnte. Imellomtiden har en ny identitet utviklet seg hos Susannah; Mia, datter av ingen. Hun skal beskytte "krabaten" og kjemper om plassen.

Callahan har den verste av Trollmannens glasskuler, Sorte Tretten, også kjent som Bends o´the Rainbow. Den har fryktelige krefter, men også krefter slik at de kan reise mellom verdenene. Det blir flere turer til New York, som ledd i letingen etter Det mørke tårn, og det er mye foruroligende som skjer; tiden er i oppløsning, kraften og Tårnet som holder verdenene sammen er i oppløsning. Og tallet nitten går stadig igjen - hva er vel så spesielt med tallet nitten? Så mens de forbereder seg på at Ulvene skal komme er det også mye annet som skjer, og Roland har fremdeles sin oppgave i tankene; Det mørke tårn: "Det redder ikke denne verdenen vi befinner oss i, eller universet, men alle universer. Alt liv og all eksistens." Mot slutten blir deres ka-tet brutt, og en av dem er i stor fare.

Alt i alt en spennende bok, og jeg gleder meg til filmen om Det mørke tårn kommer. Noen irritasjoner må jeg likevel tilføye. For det første glemmer jeg at Jake kun er en guttunge. I sine resonnementer og samtaler med de andre fremstår han som mye eldre, og jeg undres på hva King kan ha ment med å gjøre ham såpass moden for alderen. Det blir for mye rett og slett. Dessuten er det Susannah. Hun har virkelig alle odds mot seg (svart, funksjonshemmet og gravid med et demonbarn). Som kvinnelig karakter fremstilles hun nå hjelpeløs, og kun hennes ka-tet (altså mennene) kan hjelpe henne. Neste bok heter Susannahs sang, forhåpentligvis balanseres dette inntrykket der.

Det er mange referanser til andre bøker, blant annet Harry Potter og Star Wars. Jeg har også fått med meg at Callahan er en karakter fra en av Kings tidligere romaner, Salem's Lot. Og akkurat denne boken dukker opp i Ulvene hvor Callahan kan lese om seg selv. Det får meg til å undres over hvor historien ender, og vil Roland og hans ka-tet lese om seg på et tidspunkt? Det er mye underlig, men King gjør det mulig og fullt troverdig i forhold til sjangeren. Mye av det som hender i Ulvene kan sies å være en digresjon, fordi det fører ikke våre venner nærmere tårnet, de vet like mye, eller lite, som da de ankom stedet. Men hendelsene fører dem enda tettere sammen og jeg forestiller meg at det vil være til stor hjelp i den videre letingen. Dessuten så jeg Continuum hvor tidsreiser er sentralt, og som jeg skrev i anmeldelsen av De utvalgte er det mange paradokser knyttet til det å reise i tid. I Continuum brukes teorien om at nye tidslinjer oppstår når noen forsøker å endre fortiden eller fremtiden, og det er mye det samme som skjer i Det mørke tårn.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

→ Ina leser serien på engelsk og hennes anmeldelse finner du her.

Ulvene av Stephen King
Originaltittel: Wolves of the Calla (2003)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2009
Norsk, bokmål
831 sider
Pocket, gave

søndag 12. mars 2017

The Every Other Day Diet: The only fasting diet proven by science ~ Dr Krista Varady

Det er en stund siden jeg sist leste en bok om helse, og for å være helt ærlig synes jeg svært lite om alle de ulike tilnærmingene til emnet. Rett og slett fordi det finnes så mange av dem, og de er tilsynelatende forskjellige og skal alle gi fasiten for hvordan oppnå god helse. Når alt kommer til alt dreier det seg som oftest om å gå ned i vekt. Jeg har vært interessert i periodisk faste, et spisemønster som passer meg bra. Da jeg kom over denne boken som skal være den eneste vitenskapelig beviste diett om å faste ble jeg i overkant nysgjerrig. Men det dreier seg altså om å, ja, nettopp: gå ned i vekt. Det trenger jeg strengt tatt ikke, men jeg leste boken likevel og kommer til å anbefale den og samtidig slå et slag for en mer helsefremmende livsstil.


Diets don't work!

Forfatteren, Dr Krista Varady, sier i introduksjonen at dietter ikke virker fordi man er på diett hver dag og maten man liker best av alt er forbudt. Motsatt vil the Every-Other-Day Diet (heretter EOD) fungere fordi den tillater maten som man ellers er berøvet. Varady støtter seg til sin mangeårige, rigorøse vitenskapelige forskning. Sammen med Bill Gottlieb resulterte forskningen i denne boken som utkom i 2014. EOD dietten gjør det gøy å miste vekt, påstår de, for det er ingen langvarige forbud og det er kun én regel:

Spis 500 kalorier dagen du faster (Diet Day), og spis hva du vil og hvor mye du vil den neste dagen (Feast Day).

Det startet med at Varady undersøkte hvilken effekt kalorirestriksjon hadde på kreft. Andre studier viste at mus som fikk mindre mat levde lengre enn mus med normalt kosthold, og dessuten at noen av de biokjemiske mekanismene utløst av kalorirestriksjon reduserte sjansene for å utvikle kreft. Her spisset jeg oppmerksomheten, for dette er interessant! Problemstillingen for undersøkelsen var: kan den ultimate form for kalorirestriksjon - faste - redusere veksten av kreftceller, uten at dyret går ned i vekt? Men musene gikk likevel ned i vekt. Dette førte til hell i uhellet; konseptet the Every-Other-Day Diet. For - kan det også fungere på mennesker?

Hvorfor 500?

Videre kunne Varady konstatere at vitenskapelig litteratur om vekslende faste mot kreft og hjertesykdommer viste at mange av risikofaktorene for de to sykdommene ble mest effektivt redusert når dyret spiste kun 25 prosent av de vanlige kaloriene på fastedagene. Ikke 75 eller 50 prosent, ei heller 0. Neb altså 25. Dette hindret også svinn av muskelmasse, som ellers viste seg ved for eksempel 0 prosent. Så for et menneske vil det si omtrent 500 kalorier. Dermed gikk Varady i gang med studiet av hvordan dette kunne fungere på mennesker, og fant at det fungerte som bare det.


  • EOD Diet er en effektiv strategi for å hjelpe overvektige personer med å gå ned i vekt.
  • Den hjelper til med å beskytte mot, og reversere, hjerte- og karsykdommer. 
  • Ingen overspising på spisedagen.
  • Sultfølelsen forsvant etter ca to uker.
  • Dietten fungerer like godt ved kosthold med høyt fettinnhold, som med et lavt sådan.
  • Kombinert med fysisk aktivitet blir resultatene mer effektive.
  • Det er høy sannsynlighet for at vekten forblir den samme etter nedgangen.


Spise nøyaktig den maten du vil?

Ja, det er det studiene viser. Varady sier til og med at et kosthold med høyt fettinnhold er bedre enn et med lavere fettinnhold, og begrunner det med at fett er essensielt. Altså kan man spise akkurat hva man vil på spisedagene. Skjønt, boken har mange konkrete tips til hva som kan være smart å spise. Hvilket kan være nyttig, for man vil vel ikke spise granidosa og sjokolade annenhver dag? 

Dietten er svært enkel å sette seg inn i, og boken er oversiktlig inndelt:
  1. Det vitenskapelige materialet og bakgrunn
  2. Fastedagen
  3. Spisedagen
  4. Oppskrifter for fastedagen
  5. Dietten og trening
  6. Metode for vedlikehold 

Hva tenker jeg?

Vel, for meg fremstår forfatterne og boken troverdig, forskningen peker i retning av en metode som fungerer hvis man ønsker å gå ned i vekt. Grunnlaget er at man ikke endrer hva man spiser, men selve spisemønsteret. Det forekommer meg som en enkel og effektiv metode.

Likevel; jeg mener at man bør passe litt på hva man putter i oss, for eksempel bearbeidet mat tilført sukker og tilsetningsstoffer. Generelt er jeg positiv til faste, noe kroppene vår er mer tilpasset enn å spise gjennom hele dagen. Jeg har ellers skrevet om lavkarbo-bøker her, som kan være nyttig å ta en titt på om du kunne tenke deg å forsøke faste eller bedre helsen gjennom kostholdet:


Dette er forøvrig flettet inn i tips og råd, oppskrifter og vitenskapsbasert forskning. Periodisk faste har vært utfordrende i forhold til trening, da man helst skal trene på tom mage. For meg er det sjelden anledning til å trene før jobb, så jeg har planlagt at jeg skal forsøke dette spisemønsteret og skrive om det her etterhvert som jeg merker noen forandringer. Wish me luck! 

The Every Other Day Diet: The only fasting diet proven by science av Dr Krista Varady og Bill Gottlieb
Yellow Kite, Hodder & Stoughton Limited, 2014
Engelsk
214 sider
Paperback, kjøpt

søndag 5. mars 2017

En smakebit på søndag: Olav Audunssøn i Hestviken

For tiden leser jeg Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset sammen med Hedda, og vi er begge enige om at dette er en fantastisk historie! Nå har jeg kommet til slutten av del tre, Ingunn Steinfinnsdatter, og ser frem til fortsettelsen. Bakpå boken, som ble utgitt første gang i 1925, står det:

"Olav Audunssøn i Hestviken" er første bok i tobindsverket om Olav som hele livet fører kampen mellom egen vilje og Guds lov. Handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. 

Olavs sjelekvaler dreier seg om de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn. Fortellingen om den unge Olav og Ingunns reise til Hamar der de oppdager hverandre som mann og kvinne, er en vakker kjærlighetshistorie. Men alt har sin pris, og mørke krefter driver inn i Olavs sinn og gjerning.


Og hun kjente gleden piple opp i sitt hjerte - over at verden var full av sol og fagerhet og glede. Om hun hadde satt seg selv utenfor, dømt seg til kroken. Det var da godt at det var så godt å leve likevel - for noen andre, for alle som ikke hadde ugjort seg.
s. 281


Smakebit

tirsdag 21. februar 2017

The Name of the Wind ~ Patrick Rothfuss


The Name of the Wind (2007) er første bok i trilogien The Kingkiller Chronicle, skrevet av Patrick Rothfuss. Andre bok, The Wise Man's Fear kom ut i 2011, mens den tredje er ennå ikke kommet. Boken fikk jeg anbefalt av min datter og da jeg skulle reise til Gran Canaria i januar tok jeg den med i kofferten. Hun hadde selv lest den på stranden med solkrem og sand, dermed gjorde det ingenting om jeg lagde flekker på sidene. Uten forventninger til innholdet startet jeg med baksideteksten:


I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.

You may have heard of me.

Interessen ble absolutt vekket, men det er fantasy vi snakker om her og fantasy kan være så mangt. Handlingen er satt til en verden kalt the Four Corners of Civilization, og leseren presenteres for en vertshusholder ved navn Kote og hans assistent Bast. Etterhvert blir det klart at Kote egentlig heter Kvothe, hvis rykte skal ha det til å ha drept en konge og forårsaket en krig som fremdeles pågår. En gjest ankommer vertshuset, og da det viser seg å være en omreisende skribent ved navn Devan Lochees, kalt "Chronicler", ønsker Kvothe at han skal skrive ned hans historie. The Name of the Wind er basert på den første dagen Kvothe forteller om sitt liv. Fortellerstemmen har en personal synsvinkel og veksler mellom tredje-person og første-person. Som leser blir handlingen presentert ved at fortelleren er én av personene, samtidig som det er Kvothes jeg-perspektiv vi får når han forteller sin historie. Bast bekymrer seg for Kvothe fordi han synes å ha mistet livsgnisten, og han håper at Chroniclers tilstedeværelse vil endre situasjonen slik at Kvothe finner igjen meningen med sin eksistens, og rykkes ut av sin resignasjon.

Selv om starten er treg synes jeg i ettertid at det fungerte utmerket for resten av historien i denne første boken. Det jeg mente med at fantasy kan være så mangt, er at The Name of the Wind er noe annerledes enn tradisjonell fantasy hvis man sammenligner med sjangerens moderne forbilde, J.R.R. Tolkien. Joda, det handler om kampen mellom det gode og det onde, og det er en drage med, samt magi og demoner. Og handlingen foregår i en oppdiktet verden. I en fantasy kan eventyrlige og fantastiske ting skje, men her er det Kvothe selv som må få dem til å skje. Og mye av hans fortelling handler nettopp om hvordan en myte eller en legende oppstår, for det er stor divergens mellom ryktene og Kvothes egen versjon av historiene.

Min datter har anskaffet bok nummer to, og når hun er ferdig er det min tur. Jeg er spent på fortsettelsen, og synes forfatteren har et utrolig fint språk og skildrer troverdige karakterer. For eksempel har Kvothe og andre sentrale karakterer både gode og dårlige sider. Til nå er det ikke fremkommet at helten må redde verden fra de mørke kreftene, snarere at det er mye som ennå ikke er blitt sagt og jeg ser frem til å lese om. Hvis du liker fantasy anbefales The Name of the Wind på det varmeste.


It's like everyone tells a story about themselves inside their own head. Always. All the time. That story makes you what you are. We build ourselves out of that story. 

Om forfatteren på Goodreads: Patrick Rothfuss. Han har også sin egen nettside: patrickrothfuss.com.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle: Day One
Gollancz, the Orion Publishing Group, 2007
Engelsk
661 sider
Pocket, lånt

tirsdag 14. februar 2017

Prinsessen av Clèves ~ Madame de la Fayette

Prinsessen av ClèvesI forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker hadde jeg planlagt å være med oftere enn hva faktisk ble tilfelle, og for november i fjor skulle det leses en bok utgitt før 1800-tallet. Jeg kjøpte til og med inn en bok til formålet, men kom aldri så langt som å lese den. I går fikk den lysende idé å finne frem boken: Prinsessen av Clèves som ble utgitt i 1678, skrevet av den franske forfatteren Marie-Madeleine Pioche de La Vergne (bedre kjent som Madame de La Fayette). Den er ikke lang, og ble fort lest.

Elisabeth Aasen skriver i Kvinners spor i skrift at litteraturen på 1600-tallet var preget av den kompliserte kjærligheten, det var nemlig ansett som en umulighet å være gift og samtidig forelsket. I Frankrike samlet kvinner fra overklassen seg i salonger hvor de diskuterte språk, litteratur og kunst. De ble kalt les précieuses (de presiøse), og Madame de la Fayette var en hyppig gjest. Prinsessen av Clèves var en oppsiktsvekkende roman, som regnes for den første psykologiske romanen i fransk litteratur. Hennes romaner representerte et radikalt brudd med den franske lange barokkromanen og dens innviklede handling med usannsynlige hendelser. Les précieuses tok opp det psykologiske aspektet ved mennesket, og mente at sjelelivet var interessant. De var kjent for å tilstrebe en åndfull og korrekt konversasjon om kjærlighetens vesen og kvinnenes situasjon, samt en særegen språkbruk som var rik på metaforer, omskrivinger og neologismer.

Handlingen i Prinsessen av Clèves utspiller seg rundt kong Henrik IIs hoff på midten av 1500-tallet, og jeg må si det er fornøyelig lesing! Først presenteres hoffets medlemmer, som aldri før har bestått av "så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser". Midt oppi dette dukker det sannelig opp en skjønnhet ved hoffet som tiltrakk seg alles blikk ("og man må tro det var en fullkommen skjønnhet, siden hun vakte oppsikt på et sted hvor man var så vant til å se vakre kvinner.") Moren, Madame de Chartres, vil presentere henne ved hoffet, og Mademoiselle de Chartres som er i sitt sekstende år møter prinsen av Clèves. Han blir hodestups forelsket, og selv om han innser at han ikke vekker de samme følelsene hos den unge pike ønsker han å gifte seg. Madame de Chartres hadde med stor omhu oppdratt datteren til "dydig atferd", og ved hoffet var det særlig nødvendig ettersom det var så mange farlige eksempler. "Ærgjerrighet og koketteri var sjelen i dette hoffet og opptok både menn og kvinner." Her var mange fraksjoner og det gjaldt å stå på god fot med den som hadde sammenfallende interesser. Mademoiselle de Chartres mottok mange ekteskapstilbud, men hun sier til moren at hun ikke vil ha noe i mot å gifte seg med prinsen, til tross for at hun ikke føler noen spesiell dragning mot hans person. Bryllup blir holdt, og den unge piken blir Madame de Clèves. Prinsen får snart nok erfare et slør over sin lykke og han beklager seg ofte til sin hustru om at han ikke har vekket noen følelser hos henne.

Så har vi hertugen av Nemours, som "var et naturens mesterverk; det minste av hans glimrende fortrinn var å være den vakreste og mest velskapte blant hoffets kavalerer." Når han og Madame de Clèves møtes oppstår lidenskapelige følelser og hun forstår at det hun føler for ham, er det samme som Monsieur de Clèves ønsket så inderlig av henne. Hun bestemmer seg imidlertid for å avvise hertugen, tross hans iherdige forsøk på å nærme seg henne i sin lidenskapelige forelskelse. At han er hoffets Don Juan får prinsessen til å tvile på at kjærligheten vil vare; hun har selv sett hvordan affærene ved hoffet skjer mer eller mindre i det skjulte. "Hvis du dømmer efter det ytre her på stedet, [...], vil du ofte ta feil: det man kan se, er nesten aldri sannheten", hadde moren sagt. Da Monsieur de Clèves dør, velger hun å trekke seg tilbake fra offentligheten heller enn å gifte seg med Monsieur de Nemours.


Tittelsiden til Princesse de Clèves, utgave fra 1678
Det som gjør Prinsessen av Clèves så interessant er nettopp det aspektet at den var nyskapende på den tiden og at den nå regnes som en av de viktigste forløperne for den moderne romanen på grunn av den psykologiske dybden. Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, har i etterordet skrevet at romanen er en tragisk kjærlighetsroman fordi kjærligheten viser seg umulig å virkeliggjøre. Prinsessens motstand mot kjærligheten er stor fordi hun frykter dens død. På den måten handler romanen om "kjærlighetens altbeseirende makt og om dens håpløse utsikter i denne verden." For oss som er vant til helt andre samfunnsstrukturer og etikette, kan det være vanskelig å lese boken uten å tenke at både personer og handling er fremstilt i overkant svulstige vendinger. Noen ganger undres jeg over om det hele er ironisk ment, men nettopp derfor er det interessant lesning. For eksempel var noen av de radikale tankene som det ble diskutert av les précieuses at ekteskapet skulle tidsbegrenses og at menn skulle passe barna fra ett årsalderen. Kjærlighetsromanene var ikke ment som underholdning, men de skulle vise at for å være fri måtte kvinnene unngå å følge sine seksuelle lidenskaper.

Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette
Originaltittel: La Princesse de Clèves (Paris, 1678)
Oversatt av Anne-Lisa Amadou
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000
Norsk, bokmål
187 sider
Innbundet, kjøpt
1001-bøker

mandag 6. februar 2017

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt ~ Marta Breen og Jenny Jordahl

For en stund siden leste jeg om tegneserieboken 60 damer du skulle ha møtt hos barnebokkritikk.no og bestilte boken på biblioteket. Da jeg kom hjem fra ferie var den klar og nå er den lest. I mellomtiden leste jeg hos Anita at boken var på kortlisten til Bokbloggerprisen, og sannelig måtte jeg lese den raskt fordi den kunne ikke lånes om igjen ettersom det var venteliste. For ikke så lenge siden leste jeg Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen, som er et supplement til norsk litteraturhistorie. Den boken har jeg stor glede av, det er blitt et oppslagsverk som jeg kan bla opp i både av nødvendighet og nysgjerrighet. Aasen startet sitt prosjekt nettopp fordi litteraturhistoriebøkene hadde ytterst få kvinner med, og hun ville løfte frem de glemte stemmene.

Men altså, kvinnehistorie i tegneserieformat! Som introduksjon, i tegneserieformat, forteller forfatterne om bakgrunnen for boken. De fant det deprimerende at historien i stor grad er fortalt av menn og om menn. En svensk undersøkelse fra 2015 viste at 87 prosent av alle personer som nevnes i skolens lærebøker, er menn. Av den grunn har de samlet seksti historiske kvinner som vi alle burde vite om.

Først ut er Camilla Collett som i 1855 fikk sitt gjennombrudd med Amtmandens døtre, og som i dag regnes som Norges første tendensroman, altså en samfunnskritisk roman som tar opp problemer og skjevheter i samfunnet.

Så nevnes Aasta Hansteen, som ble landets første kvinnelige profesjonelle kunstmaler. Hun stod på barrikadene for kvinners rettigheter og regnes som en pionér for kvinnebevegelsen. Som første kvinne som holdt offentlige foredrag i Norge, ble hun uthengt og karikert.

Sigrid Undset, "Bikkje-Lisa" Kristoffersen, Cathinka Guldberg, Fredrikke Marie Qvam, Amalie Skram og Ragna Nielsen. Gina Krog var med å starte opp fire kvinneorganisasjoner og hun var redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra første nummer 1887 til sin død, fra 1894 også utgiver.

Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen, de første kvinnene i Europa som etablerer eget skipsrederi. Før dette hadde kvinner kun overtatt eller arvet rederier. Oda Krohg, som ble en av de mest myteomspunne kvinner i norsk kulturhistorie: 


Fernanda Nissen, Ellisif Wessel og Marie Høeg. Betzy Kjelsberg var med å starte diskusjonsklubben Skuld, som ble en forløper for Norsk Kvinnesaksforening. Hun ble Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og var en forkjemper for kvinnesaken. Hun er forøvrig Siv Jensens oldemor:



Mot slutten av boken presenteres vi for ulike foreninger og bevegelser, som Holmenkollstafetten, Engebret-Bevegelsen og Kvinnene på Våler Skurlag. Boken avsluttes med en tidslinje og et persongalleri.


En nyttig bok som er grei å ha tilgjengelig. Mange mener at den burde være pensum i grunnskolen, og det sier jeg meg enig i. Den er rask å lese, man får korte presentasjoner av hver kvinne og boken er enkel å bla i. Jeg savner utdypende tekst om hver enkelt person, men selvsagt, en bok i tegneserieformat må nødvendigvis være mangelfull i så henseende. Boken burde stå i enhver bokhylle!  

Andre som har skrevet om boken: Ellikken, Anita, Elida, Tine.

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt av Marta Breen og Jenny Jordahl
Forlaget Manifest, 2016
Norsk, bokmål
160 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

søndag 5. februar 2017

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen ~ Stephen King

Stephen King
Jakten på Det mørke tårn fortsetter, og nå har Ina og jeg lest fjerde bok i denne fantastiske serien. Roland, Eddie, Susannah og Jake er nå et ordentlig Ka-tet, en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik. Det er etterhvert blitt en sammensveiset gruppe som alle ønsker å finne ut av hva som er i ferd med å skje med verden. Eller verdenene. Det finnes flere, og det finnes dører mellom dem.

Forrige bok, Ødemarken, sluttet svært dramatisk og Trollmannen og glasskulen starter der den slapp. Bortsett fra et lite resymé og prolog som setter leseren raskt inn i historien om det er lenge siden forrige bok ble lest, noe som godt kan tenkes ettersom det er en del år mellom de to utgivelsene. De fire følgesvennene befinner seg altså fremdeles i toget Blaine, gåte etter gåte. De får en fornemmelse av dommedag. "Tro aldri at gåter utelukkende dreier seg om intelligensen til den som spør. Det dreier seg også om sorte hull hos den som blir spurt," sier Roland. Men sorte hull har til og med en sofistikert og intelligent datamaskin som Blaine. Toget nærmer seg endestasjonen og, hvis de ikke finner Blaines sorte hull, døden. Alle forsøker å finne en gåte som kan sette toget fast, og samtidig kjemper de for seg selv. I dette trer karakterene bedre frem, mer troverdige, fordi de har sitt å slite med. Sine tanker og spøkelser. Men, som Jake tenker; når alt kommer til alt, så finnes det andre verdener enn disse. Roland får noe å tenke på når det viser seg at Eddie ikke er slik en stor narr som han kanskje mistenker; han akter nemlig å skyte. Med forstanden.

Vel fremme, og i live, viser det seg at de befinner seg i Kansas. Skjønt; ikke det Kansas de kjenner, de befinner seg svært nær stedet der Mellomverdenen slutter og Endeverdenen begynner. Første etappe av deres søken er over, men kraften til Det mørke tårn er svekket, og tiden renner ut. Det kommer for dem at de kan ha krysset verdener på ferden med Blaine, stedet de er kommet til ligner ikke den verden de forlot. Etter å ha vandret et stykke, nærmer de seg en vakker bygning, et palass med mange tårn og spir.

En kveld forteller Roland om Susan, sin store kjærlighet. I forbindelse med de tre foregående bøkene er hun blitt nevnt og jeg har skjønt at hun er en viktig del av Rolands liv. Først nå kommer det frem hvorfor. Og vi får vite hva som gjorde at han reiste fra Gilead sammen med sine venner, Cuthbert og Alain. De blir sendt langt mot øst, til baroniet Mejis hvor faren, Stephen Deschain, mener de er trygge. Roland forteller om et borgspill hvor de siste trekkene er innledet. John Farson, også kalt Den gode mannen, står for demokrati og avskaffelse av "klasseslaveri og gamle eventyr", for forandringer. Han er en farlig mann som ønsker å styrte Unionen. Som tittelen tilsier handler boken også om en glasskule, det er en av Trollmannens glasskuler som kan brukes til å se med. I Mejis oppdager Roland og vennene en hemmelig allianse, de stikker nesene sine i mektige menns saker, og det får fryktelige konsekvenser.



I likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er også sann kjærlighet kjedelig - så snart historien om møtet og oppdagelsen er fortalt, blir kyssene fort harske og kjærtegnene langtekkelige... unntatt, selvfølgelig, for de som utveksler kyssene, og som gir og tar imot kjærtegnene mens hver eneste lyd og farge i verden synes å bli dypere og klarer omkring dem. I likhet med et hvilket som helst annet sterkt stoff, er sann kjærlighet egentlig bare interessant for dem som er blitt dens fanger.
Og i likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er den første, sanne kjærligheten farlig.
s. 489 
Innimellom stusser jeg litt over betraktninger som fjortenåringen Roland gjør, noe er rett og slett for viderekomne. Jeg synes han er for ung og uerfaren til å gjøre seg enkelte tanker, det er som om King har glemt alderen til sin helt. Noen ganger blir beskrivelsene av kjærligheten mellom Roland og Susan svulstige og klisjéaktige, men det går fort over. Det er nemlig en gripende historie, til tider hjerteskjærende, og uhyrlig spennende!

De tre første bøkene har jeg skrevet om her:

Trollmannen og glasskulen av Stephen King
Originaltittel: Wizard and Glass (1997, 2003)
Oversatt av Frank Lie
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2008
Norsk, bokmål
960 sider
Pocket, gave