"Livet har ikke noe plot" Når jeg ser andres opplevelser med boken skulle jeg gjerne ha lest denne boken tidligere. Sånn for tjuefem år siden eller deromkring. Kanskje jeg hadde turt å fly tidligere. Men jeg leste sånne bøker på den tiden og. Skjønt, saftige og erotiske skildringer var det lite av. Sånn sett var jeg mer lik Isadora og smugleste Lady Chatterleys elsker. Senere leste jeg amerikanske feminister som Marilyn French, Fay Weldon, Naomi Wolf før jeg søkte hjemover til våre egne. Jeg kan ikke si at Jeg tør ikke fly handler ikke så mye om sex, den gjør jo det forsåvidt, men den handler mer om hvordan kan frigjøre seg og leve ærlig med seg selv. Den handler om å vokse opp i et motsetningsfylt samfunn hvor skjønnhetsmyten tilsier at kvinner skal gjøre hva de kan for å se bra ut og tiltrekke seg menn. For menn blir det å være "vakker og sterk, potent og rik" og "få hjertet ditt til å hoppe (eller stå stille), gjøre deg svimmel, hjelpe deg til å fly til månen (helst på florlette vinger), hvor du ville leve fullstendig lykkelig resten av livet".
Isadora Wing er redd for å fly. Hun har en intens, åndeløs følelse av å miste fotfestet, av å falle utfor stupet og måtte gi seg over til det store ukjente … Slik kjenner hun det også når hun setter seg på flyet i New York for å reise til en psykoanalytikerkongress i Wien. Vel fremme blir Isadora lokket med på en svimlende, erotisk reise tvers over hele Europa – et vilt eventyr som ender på et hotell i Paris. Der blir hun forlatt av sin demoniske elsker, Adrian Goodlove, som finner det opportunt å vende tilbake til sitt stabile familieliv.
Men Isadora har ikke tapt! Hun har vunnet en sterk følelse av frihet.
Og flyskrekken er borte …
Isadora bor i New York og er i romanens start på på vei til Wien sammen med sin mann for å delta på en psykoanalytikerkongress. Han fordi han er psykoanalytiker, hun for å skrive en artikkel. Her reflekterer hun over sine behandlinger hos psykoanalytikere, ekteskap og sex. For eksempel at en enslig kvinne blir antatt å ha sammenheng med at ingen har interesse av henne og ikke fordi hun har valgt det selv, og følgelig behandlet som en paria. Isadora vet at det er uamerikansk å ville noe annet enn å "være halvparten av et par" og kjenner på tilstanden med motstridende lengsler, men kan ikke for å tenke annerledes:
Og et annet punkt er enda viktigere: Kvinnen kan aldri godta seg selv på denne måten. Hun lever som om hun ustanselig stod på randen av en eller annen kolossal opplevelse. Som om hun ventet på at Prince Charming skulle redde henne ut av alt sammen. Alt hva for noe? Ensomheten ved å leve med sin egen sjel? Visshethen om å være seg selv istedenfor halvparten av noe annet?
Menns definisjonsmakt har holdt kvinner nede i uminnelige tider, sier Isadora, og Jong bruker henne som talsperson for det faktum at kvinner ikke har kommet til orde før de begynte å skrive bøker - noe som også Virginia Woolf hevdet: at vi alltid vet noe om våre forfedre, men hva er igjen etter våre mødre, bestemødre og oldemødre? Interessant at Woolf skrev dette i 1929 og at kvinner ikke følte det særlig mye bedre i 1973 da Jeg tør ikke fly kom ut. Den halvbiografiske romanen handler altså ikke bare om sex, men om identitet og valg. Om den patriarkalske tankegang og om forholdet til våre foreldre. Isadoras mor hevdet at "kvinner kan ikke gjør begge deler [...], man er nødt til å velge. Enten bli kunstner eller få barn." Den handler om eksistensielle spørsmål som meningen med livet og hvordan man ved å akseptere ens spøkelser kan bli i stand til å "skrelle av maskene" og være ærlig ovenfor en selv. Isadora sensurerte seg selv når hun skrev, nektet å skrive om det som egentlig opptok henne.
Den ultimate sexistiske ydmykelsen: pikken som legger seg ned på jobben. Det ultimate våpenet i kampen mellom kjønnene: den slappe pikken. Flagget i fiendens leir: pikken på halv stang. Sybolet på apokalypsen: pikken med atomstridshode som selvdestruerer. Det var den grunnleggende ulikheten som aldri kunne rettes opp: Ikke at mannen hadde en fantastisk ekstraattraksjon som het penis, men at kvinnen hadde en fantastisk allværsfitte. Verken snø eller sludd eller kulde eller mørke eller natt kunne vippe den av pinnen. Den var alltid der, alltid klar. Ganske skremmende, når man tenker på det. Ikke så rart at menn hatet kvinner. Ikke rart at de oppfant myten om kvinnens utilstrekkelighet.
Motsetningene mellom ønsket om trygghet og uhemmet livsutfoldelse er en rød tråd gjennom boken. I løpet av ungdomstiden mistet Isadora sine illusjoner om å finne en mann å dele alt med - når skulle man egentlig kunne føle seg komplett, med eller uten mann? Hvor var de kvinnene som var virkelig frie eller frigjorte? For eksempel foretok Simone de Beauvoir "seg aldri noe uten å tenke: Hva ville Sartre mene?" og Anna Wulf kan ikke få orgasme uten at hun er forelsket.
Isadora møter Adrian, en fullstendig frigjort type, en eksistensialist med Laing-teorier som etterhvert viser seg å være en tvangstrøye. Hans væremåte har likevel ikke noe med spontanitet eller eksistensialisme å gjøre, men ren desperasjon. Når Isadora innser dette tør hun å fly. Hun får en innsikt, om seg selv, hun begriper noe vesentlig: "Jeg ønsket å utslette meg selv i en mann, slutte å være meg selv, bli båret inn i himmelen på lånte vinger. [...]. Og de lånte vingene satt aldri fast når jeg mest trengte dem. Kanskje jeg i virkeligheten trenge å få mine egne vinger?" og hun opplever at frykten, "den kalde steinen", er borte. Og uansett hva som enn skjer vet hun at hun kan overleve og først og fremst fortsette å arbeide.
Det er interessant å lese etterordet til denne nyutgivelsen hvor Jong skriver om vanskelighetene ved å være forfatter og hennes overbevisning om at "ingen roman skrevet fra et kvinnelig synspunkt kunne oppnå den litterære prestisjen" hun ønsket. Det er mye av det samme Virginia Woolf skrev om flere tiår tidligere, at for å bli tatt på alvor måtte en være mann. "De fleste kvinnene som tok pennen fatt [...] skjulte seg i populærlitteraturens kvinneavdeling", men i syttiårenes andre feministbølge ville alle vite hva kvinner følte og tenkte, noe som førte til at den "kvinnelige litteraturen forårsaket dyptgående forandringer i hele vår litteratur"."Spørsmålet er ikke: Når begynte det å gå galt? Men heller: Var det noen gang riktig?"
Erica Jong vokste opp i New York. Hun studerte ved Columbia University der hun tok eksamen i engelsk 1700-tallslitteratur. 31 år gammel skrev hun Jeg tør ikke fly. Romanen fikk en flying start, ryktet om den spredte seg som ild i tørt gress blant lesere verden over. Aldri før hadde noen skrevet om kvinners sexliv på denne måten. Mange var dypt sjokkert over Jongs frimodighet og ærlighet, mens berømte, mannlige forfattere som John Updike og Henry Miller hyllet henne. Med ett slag hadde Erica Jong snudd opp ned på vante forestillinger. Erica Jong skrev om kvinnens rett til å være seg selv, og hun stilte spørsmål ved kvinnens avhengighet av å bli sett av menn. Boken hennes bidro til å forandre en hel generasjons syn på hva det innebar å være kvinne, og har blitt en moderne klassiker som har solgt i 20 millioner eksemplarer.
Jeg tør ikke fly av Erica Jong
Originaltittel: Fear of Flying
Oversatt av Carl Hambro/Børge Lund
Silke forlag, 2011
Norsk, bokmål
352 sider
Pocket, lånt
