Gjentakelsen ~ Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth altså! Det er noe helt spesielt med måten hun klarer å beskrive vanskelighetene en tenåring går gjennom, og det på såpass få sider! Det er så levende og følelsesladet, og likevel nøkternt språk. Boken, i likhet med Femten år. Den revolusjonære våren, er kort, men intens og med så mye innhold!  

Forlaget skriver at Gjentakelsen "handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus."

Boken leste jeg i september 2023. Året før ble jeg syk av covid 19 og har ennå ikke blitt helt frisk, noe som har resultert i mindre lesing og enda mindre blogging. Utmattelse og hodepine er hovedsymptomene hos meg, og selv om det er blitt bedre er det fremdeles et stykke igjen. I alle fall, jeg var på Litteraturhuset november samme år og hørte Hjorth snakke om Søren Kierkegaards betydning for henne som forfatter og blant annet for boken Gjentakelsen, hvis tittel er hentet fra nettopp Kierkegaards egen Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi, 1843 hvor han utforsker det filosofiske begrepet gjentakelsen. Virkelig interessant! 

Men nå var det boken til Hjort som skulle være i fokus. Den starter med en forfatter som observerer en tenåringsjente og sine foreldre i en konflikt, noe som får frem egne minner fra sin tenåringstid. 16 år i 1975 og morens smerte er sentrum i hennes tidlige ungdoms tilværelse. Hjorth skriver så intenst, så inderlig, det er som om jeg er til stede eller mer at jeg kjenner hvordan det er å være 16-åringen som opplever å være skyld i morens lidelse. Morens redsel, sinne og kontrollerende væremåte. Mest av alt det å være voksen og kjenne på at noe rører seg i sitt indre uten helt å få tak på det. For det er som voksen hun forstår morens redsel, og at denne forståelsen gjorde erkjennelsen mulig. 

Forholdet mellom gjentakelser og erindringer er den røde tråden i boken. Gjentakelsen er tilværelsens alvor, skriver Hjorth, den er tilværelsens daglige brød som metter med velsignelse. Hun har Kierkegaard i tankene, som mente at gjentakelsen er erindringens motsetning, at den innebærer handling rettet mot fremtiden (snl). Det er mye i livene våre som gjentas. Hver dag eller av og til. Gjentakelsen som roman ser jeg på som gjentakelse av tidligere tema som Hjorth har skrevet om, blant annet i Arv og miljø hvor hun også skriver om familiekonflikter og seksuelle overgrep begått av far. Jeg tenker på gjentakelse som forandring. Når Hjorth skriver om minner fra oppveksten igjen og igjen, har det ført til en erkjennelse; at det som hendte faktisk hendte. En erkjennelse kan skape sammenheng i tilværelsen og en forståelse som gir helbredelse og vekst. 

Hjorths forfatterskap anbefales varmt! Selv gikk jeg videre til Leve Posthornet.

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2023
Norsk, bokmål
142 sider
Innbundet, kjøpt

A Girl is a Half-formed Thing ~ Eimear McBride

 

For en leseopplevelse! Intenst, rått, nakent og sårt. Helt annerledes enn noe jeg har vært borti tidligere. Skrevet i en stream-of-consciousnes-stil som nok er mer McBride sin egen stream-of-consciousnes-stemme enn slik vi gjerne tenker oss denne skrivestilen. Måten hun bruker teknikken på er helt unik, jeg bare leste og leste og leste, og klarte ikke å legge boken fra meg lenge om gangen. 

Fra baksideteksten:

Eimear McBride’s award-winning debut novel tells the story of a young woman’s relationship with her brother, and the long shadow cast by his childhood brain tumour. It is a shocking and intimate insight into the thoughts, feelings and chaotic sexuality of a vulnerable and isolated protagonist. To read A Girl is a Half-formed Thing is to plunge inside its narrator’s head, experiencing her world at first hand. This isn’t always comfortable – but it is always a revelation.

Karakterene er ikke nevnt ved navn, stedet hvor handlingen utspilles er uspesifisert og det er heller ingen tidsplassering (bortsett fra at det er i Irland ikke langt fra Dublin og noen få referanser til 1980-tallet). Hovedkarakteren er to år i starten av boken, og broren er rundt fem. En operasjon forlenger livet, men det er ikke håp om at hjernesvulsten vil forsvinne. Faren har flyttet ut, de to søknene står hverandre nært og bor sammen med sin mor, som i det ene øyeblikket er kjærlig og god og det neste full av hån, slag og spark.  

Språket gjør at jeg settes direkte inn i karakterens opplevelser, og det er sterkt. Det er dristig! Mange av tankesprangene er vanskelige å følge, og i dialoger er det krevende å skille hvem som sier hva på grunn av fravær av komma og punktum, iblandet hovedkarakterens tanker. Det er mye sinne og sårhet, og det kommer til uttrykk i tekstens intensitet og denne skrivemåten som nærmest er helt uredigert, men som nettopp av den grunn gjør innholdet så mye sterkere. Følelsene rundt overgrepet hun utsettes for og morens negative holdning og væremåte ovenfor henne blir ekstremt tydelig - det er som om raseriet, avmakten og sårheten skrikes ut over sidene. Jeg forestiller meg at blyanten knekker der den risser inn bokstavene. Fortelleren, den "half-formed girl" påføres mye vondt, og det at hun ikke blir møtt eller sett gjør at hun volder smerte for seg selv, som for å få de vanskelige følelsene på avstand. Men kjærligheten til broren viker ikke for noe. 

Boken har jeg lest i Lesesirkelen 1001 bøker i kategorien Forfatter fra Europa. Eimear McBride har fått en rekke priser for denne debutromanen, blant annet Women’s Prize for fiction, noe som er vel fortjent. En spennende stemme som jeg kommer til å lese mer av!

A Girl is a Half-formed Thing av Eimear McBride

Faber & Faber, 2014
Første gang publisert, 2013
Engelsk
205 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Crooked Thing ~ Mary MacDonald

 

På Instagram følger jeg en kanadisk poet og forfatter som ofte poster tankevekkende og stemningsfylte dikt (gjerne haiku) og som jeg synes utvider bildene. I 2020 utga hun en novellesamling som forlaget sier at "For fans of Alice Munro and Carol Shields comes an emotional and hopeful collection of short stories that delve into the tragedies that befall each of us in the search for goodness and meaning." Spennende! Nå har jeg lest den, og jeg likte disse historiene om det (tilsynelatende) hverdagslige, men vi vet jo at i det hverdagslige ligger selve livet. Med alt det innebærer. Kjærlighet, sorg, savn, lengsler, frykt, gleder og minner. 

Også Norge er nevnt, samt andre land hvor karakterene enten har vært eller reiser til. Det var jo litt artig! Mary MacDonald skriver godt og jeg kan forstå sammenligningen med Alice Munro (Carol Shields har jeg ikke lest, men hun nevnes i Bildøens litterære salong). Som med Munro er det mye mellom linjene, slik det gjerne er med noveller, og det er gjort på en slik måte at karakterene kommer til å huskes lenge. Noen mer enn andre.

Hennes poetiske skrivestil er med på å gjøre historiene mer tankevekkende og bidro til en langsom lesing fordi jeg ønsket å få med meg alt og ikke gå glipp av det mellom linjene eller det lyriske språket. Det er noe gjenkjennbart i karakterenes selvrefleksjon i møte med andre mennesker eller situasjoner, på godt og vondt, som er fint å lese om. Nettopp fordi de er mennesker som meg selv, med tanker og følelser i hverdagen.

Anbefales! 

The Crooked Thing av Mary MacDonald
Caitlin Press, 2020
Engelsk
200 sider
Pocket, kjøpt

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det ~ Thomas Korsgaard

 

To av bøkene i trilogien om Tue er nå lest. Jeg registrerer at bøkene har fått strålende kritikker og selv om jeg ikke ville brukt superlativer som sensasjonelt sterk, så gjør historien absolutt inntrykk. Tue vokser opp på en gård i Nord-Jylland, "ved enden av verdens lengste grusvei." Baksideteksten forteller at det er en roman om fattigdommen i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å vokse opp i en familie uten overskudd og å være overlatt til seg selv. Men det er også en fortelling om en oppfinnsom og kreativ gutt som finner sin vei en vanskelig verden, uten noen gang å glemme hvor han kommer fra. 

Jeg kunne tenkt meg å kommet enda tettere på Tue. Hva han teker om seg selv, om moren og faren, og hva han føler om den vanskelige ungdomstiden. Det kommer frem til dels, men da beskrivende og ikke i form av hva som foregår på innsiden. Først når karakterenes indre liv trer frem synes jeg at en fortelling blir sterkere. Da lever jeg meg mer inn i hvordan deres liv er. Men det er virkelig sårt å lese hvordan gutten Tue blir møtt av sine foreldre. Noen ganger måtte jeg trekke pusten dypt og jeg er sikker på at leppene ubevisst formet seg til en smal strek av harme. Sånn sett fungerer beskrivelsene og den enkle fortellende stilen, og jeg ser frem til den siste boken i serien.

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard
Originaltittel: Hvis der skulle komme et menneske forbi (2017)/En dag vil vi grine af det (2018)
Bonnier, 2023
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Norsk, bokmål
281 sider
Innbundet, kjøpt

Brød og melk ~ Karolina Ramqvist

 

Karolina Ramqvist oppdaget jeg for en tid tilbake, og igjen kjenner jeg på dette personlige og nære, og vet at denne teksten har festet seg under huden. Også i denne boken handler det om kvinners liv. Denne gangen i tre generasjoner.

Fra forlaget:

I Brød og melk skriver Karolina Ramqvist om en ensom jentes oppvekst fylt av dufter, farger og smaker. Hun minnes mandarinene, det ristede brødet, bollene i fryseren – og fatet med pannekaker på kjøkkenbenken.

I sentrum for minnene står spisebordet som har gått i arv, et bord ment for store middager, men som hun oftest har sittet alene ved. Hvem var hun som liten, og hvem ble hun som voksen? Hvordan kan mat fylle henne med et slikt sinne og samtidig true med å fortære henne helt? Alt hun ønsker, er å bli kvitt den sterke dragningen mot mat – og å lage rispudding så datteren vil smake.

Brød og melk er en vakker og sterk fortelling om barndom, oppvekst, morsroller og kvinnekamp, og med maten som omdreiningspunkt for alt som er godt og vanskelig.

Mat er kjærlighet. Kjærlighet er mat. Sies det. 

Boken starter med at fortelleren har søkt hjelp hos andre som har et vanskelig forhold til mat, og skal fortelle historien sin, "for det er den eneste måten å bli fri fra dette på, har de sagt." Men det er ikke enkelt. Både fordi hukommelsen er upålitelig, og fordi minnene fremkaller et vell av følelser. Hun tror ikke fortellingen vil befri henne, men prøver likevel. Det blir en reise bakover til barndommen og oppveksten, hvor mat er sentralt. Eller er det hun som gjør det til noe sentralt? 

Hun vokser opp sammen med moren, som ofte er opptatt med jobb, venner eller kjæreste. Spiseforstyrrelser handler som kjent først og fremst om følelser, og den lille jenten er stadig overlatt til seg selv. Hun er engstelig, urolig og ensom. Maten hjelper henne å fortrenge de vonde følelsene. Det er vanskelig å sette ord på dette og at hun har behov for at moren er mer til stede. Mormor og morfar bor lengre unna, men kommer med toget hvis hun trengte pass og hun er ofte hos dem. De står for en lun varme, hun blir sett og akseptert. Og så lager mormoren så god mat. Helt annerledes enn den hun får hjemme hos moren. De vanskelige følelsene fortsetter i voksen alder, "så fort noe ble vanskelig, kom jeg til å tenke på mat."

For meg var maten så mye. Den fysiske sulten var én del, men de andre måtene jeg sultet på, og suget etter det virket som jeg alltid hadde i meg, var større. Jeg hadde blitt vant til å vende meg mot maten for å fylle alle mine behov, og virkningene av spisingen hadde nådd så dypt inn i meg at jeg ikke kunne se omfanget av det.

s. 45

Det enkle språket Ramqvist bruker, og som jeg kjenner igjen fra de andre bøkene, er så kraftfullt! Det at fortellingen er selvbiografisk gjør den mer personlig og sterkere. Selv om spiseforstyrrelse er hovedtema i boken, er dette også en fortelling om oppvekst og familie med mye varme og gode minner. Boken anbefales til alle, enten man selv har et problematisk forhold til mat eller kjenner noen som har det. Ramqvist skriver som sagt bra og lesingen var oppslukende, interessant og jeg hadde vanskeligheter med å legge den fra meg. Nå gleder jeg meg til å lese mer av forfatteren!

 

Brød og melk av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Bröd och mjölk (2022)
Gyldendal, 2023
Oversatt av Trude Marstein
Norsk, bokmål
267 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket 

10:04 ~ Ben Lerner

Jeg er så glad for Lesesirkelen 1001 bøker! Jeg hadde nok aldri kommet over Ben Lerner uten den, og nå ivrer jeg etter å lese mer av ham. Han har to andre romaner som jeg ble nysgjerrig på, og han har også skrevet en del poesi. 10:04 valgte jeg fordi jeg vil lese mer samtidslitteratur, og det finnes en del spennende på 1001-listen. 

Boken åpner med en epigraf, som sier mye om teksten som kommer: 

The Hassidim tell a story about the world to come that says everything there will be just as it is here. Just as our room is now so it will be in the world to come; where our baby sleeps now, there too it will sleep in the other world. And the clothes we wear in this world, those too we will wear there. Everything will be as it is now, just a little different.

Allerede fra første side skjønte jeg at dette ville bli en tekst å bruke tid på, den kunne ikke skummes gjennom. Boken betegnes som autofiksjon, og denne miksen av Lerners eget liv og fiksjon er interessant, men også undrende nettopp fordi jeg innimellom begynner å tenke på hva som er hva. 

Den handler om en ung mann som står ovenfor en usikker fremtid. New York, hvor han bor, rammes av stadige superstormer og sosial uro, han har nylig blitt diagnostisert med en potensiell dødelig sykdom og mottatt et uventet forskudd på en bok, og nå har hans beste venn, Alex, spurt om han kan hjelpe henne med å få barn. Bekymringene hans rundt alt dette gjør at han engstelig funderer over fremtiden. Jeg ble så fascinert av skrivemåten og hvordan han tenker om sin egen eksistens og om verden både generelt og på individnivå. Det satte i gang tankeprosesser og filosoferinger som jeg sjeldent har opplevd at en bok har bidratt til, å se livet i nye og andre perspektiver. Fremtiden, og tilbake til fremtiden (ja, filmen Back to the Future fra 1985) er sentralt, nemlig for hvordan vi ser på vår eksistens i den store sammenhengen, eller rett og slett de små nære tingene. Videre er viser tittelen til det tidspunktet i Back to the Future hvor lynet slår ned i klokketårnet og Marty reiser tilbake til sin egen tid, som er ett av klippene i installasjonen fortelleren og Alex går for å se. Denne 24-timers filmen med klipp av tid og klokker fra ulike filmer satt sammen slik at de tilsynelatende viser reell tid får ham til å fundere over tiden, tidsreiser og dette med at det kan finnes mangfoldige fremtider eller verdener eksisterende parallelt, og om Everything will be as it is now, just a little different.

Underveis i boken viser den seg å være den som fortelleren (altså Ben) skriver for forskuddet han fikk, ganske spesielt og ganske artig! Det er vanskelig å gi et ordentlig handlingsreferat eller en god nok beskrivelse av min opplevelse av boken, men jeg kan absolutt anbefale å lese den!

Benjamin S. Lerner (født i 1979 i Topeka, Kansas, USA) er en amerikansk forfatter, poet, essayist og kritiker. Han har studert politisk teori og poesi ved Brown University, og arbeider som professor i engelsk ved Brooklyn College.

Boken hadde jeg med meg overalt, 

her på telttur i Gulen seint på våren :)

.

10:04 av Ben Lerner

Granta Books, 2015

Første gang publisert, 2014

Engelsk

245 sider

Pocket, kjøpt

1001 bøker

Dei vaksnes løgnaktige liv ~ Elena Ferrante

Fint gjensyn med Ferrante! Fra før har jeg lest Svikne dagar og sett filmatiseringen av Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten), begge ble godt likt. Dei vaksnes løgnaktige liv nådde derimot ikke helt opp, men god lesing var det uansett. For meg har det vært en lykksalig følelse å få lest mer. Siden september har jeg slitt med long covid, og det verste har vært kraftig hodepine og utmattelse. Ute av stand til å verken lese eller gjøre noe av det som hører med til hverdagen. Nå endelig kjenner jeg at det løsner, og jeg er optimistisk med tanke på å bli helt frisk!

Baksideteksten:

Ungjenta og einebarnet Giovanna får livet snudd på hovudet den dagen ho overhøyrer far sin, som ho elskar så høgt, seie at han synest ho er stygg. Denne vesle augneblinken er starten på den første av mange oppdagingar Giovanna gjer, som får grunnmuren i den trygge heimen til å smuldre. Foreldra er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.

Elena Ferrante er ein av vår tids største forfattarar. Med Napoli-kvartetten gjekk ho tett på kvinners liv og vilkår i det 20. hundreåret og skildra vennskap på ein måte som manglar sidestykke i litteraturhistoria.

I «Dei vaksnes løgnaktige liv» er handlinga lagd til eit middelklassemiljø i Napoli i 1990-åra. Ferrante legg opp til eit stort og tett familiedrama om oppvekst, identitet og klasse, om seksualitet, utruskap og kunsten å balansere sanning og løgn.

Romanen åpner altså med at Giovanna en dag overhører faren si til moren at hun begynner å bli like stygg som sin søster. Før det var livet enkelt. En trygg barndom med foreldre som viste omsorg og øste av sine moderne overbevisninger. Men plutselig er det ikke slik lengre. Hun er tolv år og skoleresultatene er nedslående, sannsynligvis har det å gjøre med puberteten, men faren avfeier det og sammenligner henne med sin forhatte søster, Vittoria. For Giovanna er det et sjokk. Å være i denne berg- og dalbane- fasen av livet hvor den eneste trøsten er å vite at faren verdsetter absolutt alt ved henne, og så krasjer alt! Hun opplever at identiteten hennes omgjøres til en flokete smerte. Finnes det en tråd som kan nøstes opp til forsoning?

Giovanna gjennomgår en prosess hvor hun får voksenlivet kastet på seg, og må finne sin egen vei. Det blir en litt heseblesende lesing å følge henne mot en gryende voksen kvinne. Hvordan navigerer man i dette landskapet? Ferrante er kjent for å skrive fra et kvinneperspektiv og Dei vaksnes løgnaktige liv diskuterer en jentes oppvekst, men også voksnes kvinners vilkår i en brytningstid hvor kjønnsrollemønstrene ble utfordret og hvilke konsekvenser det får for individet. Det er herlig å lese, men også sårt, særlig det at man får høre at alle dører er åpne, men opplever at det ikke er tilfelle. Giovanna får erfare at det i den trygge tilværelsen skjuler seg mye og på leiting etter sin egen identitet og sin egen vei opplever hun et følelsesmessig kaos. Hvem har vel ikke vært der! Skjønt, det er mye å forholde seg til, både for Giovanna og for leseren. Som forfatteren selv sier; "jeg har mistanke om at et stykke ungdomstid alltid dukker opp i alle bøker, i alt man forteller om, nettopp fordi denne tiden er full av lyn og tordenvær, storm og forlis."  

Elena Ferrante skriver godt og medrivende, og det fungerer ypperlig på nynorsk. Det er mange tema i boken, men først og fremst handler den om overgangen mellom barn/voksen og det å bli sett for den man er. Det er en vanskelig balansegang som jeg synes Ferrante formidler på en utmerket måte, selv om karakteren Giovanni til tider uttrykker seg vel modent for alderen. Romanen er i lengste laget, litt for mye av det gode rett og slett. Jeg mistet konsentrasjonen mot midten av boken på grunn av gjentakelser og lange passasjer med grubling og tankekjør. Men alt i alt en bok som er verdt å lese, og det er jo gjerne slik livet er :) 

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante
Originaltittel: La vita bugiarda degli adulti, 2019
Oversatt av Kristin Sørsdal
Det Norske Samlaget, 2020
Norsk, nynorsk
400 sider
Innbundet, kjøpt

The Master of Petersburg ~ J. M. Coetzee

Så er andre 1001-boken lest i år, og med mange spennende på listen kan jeg tilgi The Master of Petersburg for å være en smule søkt. Ja, rett og slett anstrengt og til tider fjern. Fjern i den forstand at den var litt vanskelig å få ordentlig tak på. Likevel, jeg likte boken. Den handler om Fjodor Dostojevskij og da er det ikke så rart at Coetzee har skrevet en såpass alvorstung roman, og en ganske annerledes bok enn de jeg tidligere har lest av ham. 

En mann i slutten av førtiårene ankommer St. Petersburg i en hestedrosje. Det er høsten 1869 og mannen er Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij som har kommet for å hente tingene til sin nylig døde sønn, Pavel Alexandrovich Isaev, som har bodd i et leid rom hos Anna Sergeyevna Kolenkina i St. Petersburg. Pavel er egentlig sønnen til hans første kone og som han har tatt seg ansvarsfullt av etter de giftet seg og siden etter hun døde. Dostojevskij er full av sorg, men også skyldfølelse. Han flytter inn på sønnens rom, tar på seg klærne hans, leser i dagboken hans og prøver å finne ut av dødsfallet. En digresjon: i virkeligheten døde ikke Pavel før i år 1900, så kanskje Coetzee fant at dette passet bra inn i denne fortellingen om Dostojevskij. Nå har det seg slik at jeg ikke har lest mye av Dostojevskij. Faktisk, når jeg tenker meg om, ingenting. Jeg har Idioten stående i bokhyllen, og jeg startet en gang på Forbrytelse og straff. Så før jeg åpnet permene til The Master of Petersburg gjorde jeg litt research for å forstå litt av intertekstualiteten i romanen. 

Jeg fant ut at det særlig er De besatte (utgitt i 1873), "en kritisk fremstilling av et knippe rådende ideologier i dikterens samtid" og en av Dostojevskijs mest kjente romaner, som Coetzee har brukt i The Master of Petersburg, og dette prøvde jeg å ha i bakhodet under lesingen. Men, uten å bli for opphengt i det, for jeg ville ha min egen opplevelse av boken. På mange måter er The Master of Petersburg en dialog med Dostojevskijs liv og arbeid, men boken er altså ikke biografisk korrekt. Det som er interessant med Dostojevskij er at alle de store romanene hans kan sees på "som én fortelling, ett stort prosjekt, og De besatte kan leses som et nytt kapittel i verket han hadde skissert allerede som 18-åring: utforskningen av mennesket." De besatte er den mest politiske av Dostojevskijs romaner, som "har en undertone av religiøs diskusjon, brutt gjennom nihilismen, hvor han også viser "hvordan det går i praksis når man oppkaster seg til Gud"". Nihilismen var "en viktig politisk kraft i Russland på 1800-tallet da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå." Og kanskje Coetzee med The Master of Petersburg får frem sin egen motstand mot nettopp nihilisme. 

Dette synes jeg ga nok bakgrunnsinformasjon til å lese The Master of Petersburg. Men kanskje kjedelig for deg å lese, så jeg skal heller si noe om min opplevelse av boken. Altså, Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij møter byråkratisk motstand hos politiet når han skal hente Pavlovs ting. Det viser seg at etterforskningslederen Maximov mener han har bevis for at Pavlov var involvert med revolusjonæren Netsjajev, som var med i nihilist-bevegelsen og kjent for å kjempe med alle tilgjengelige midler. Netsjajev er en sentral karakter i romanen og Dostojevskij møter ham ved flere anledninger. Underveis blir han bedre kjent med Anna Sergeyevna Kolenkina, ja rett og slett forelsket. Han sier til seg selv at sorgen gjør at han ikke vil reise hjem, men vet innerst inne at det er løgn. Etter hvert viser det seg at Pavel hadde en liste som Maximov hevder er navn på personer som skal myrdes, og slites mellom det som kommer fra og sin egen versjon. 

Når vi vet at Dostojevskijs karakterer ofte befinner seg "i en psykologisk spenning som utløser alle motstridende krefter i deres ubevisste sjelsliv," er det spennende å følge forfatterens (altså Dostojevskij) grubling over filosofiske spørsmål, og hvordan dette gjør ham temmelig desillusjonert. Selv om The Master of Petersburg til tider er langdryg, er den ikke kjedelig. Det er bare mye å ta inn og mye å tenke over. Slik jeg ser det, har Coetzee klart å få frem det Dostojevskijske ved å la Dostojevskij være hovedperson i sin egen roman, akkurat slik jeg forestiller meg en av hans romaner er.

Vel verdt tiden!

The Master of Petersburg av J. M. Coetzee
Vintage, 2004

Første gang publisert, 1994
Engelsk
250 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Surfacing ~ Margaret Atwood

Surfacing er Atwoods andre roman, utgitt i 1972, og handler om en ung kvinne som drar for å lete etter sin far på en fjerntliggende øy nord i Quebec. Det er her hun har vokst opp sammen med sine foreldre og en eldre bror. Moren og broren er døde, og faren har nå forsvunnet på mystisk vis. I denne boken kan jeg se at allerede i Atwoods tidlige forfatterskap finnes hennes særegne måte å flette inn opplysninger i teksten uten å gi det til leseren kronologisk eller i tydelige formuleringer, men lar det dukke opp i opplevelser og tanker som (den ikke navngitte) kvinnen i Surfacing har. Dette gir en ekstra dybde i lesingen, noe jeg liker godt.

Sammen med kjæresten, Joe, og to venner, ekteparet Anna og David, drar hun fra byen til barndomshuset i ødemarken hvor hun gjenopplever hendelser og følelser mens hun forsøker å finne spor etter faren. Etter hvert innhentes hun av fortiden som hun iherdig har forsøkt å holde på avstand. 

Men det er lenge siden hun har vært der, ingenting er som det var og hun husker ikke en gang veien ordentlig. En stund har hun rett og slett lyst til å snu. Hun liker følgesvennene, men de kommer ikke til å forstå hvis hun forteller om familien sin. Om barndommen. Det ville gjort dem brydd hvis hun fortalte årsaken til reisen.  

Det er juli og varmt. Jeg liker godt stemningen, og det som kommer frem i tankene hennes. Om hva som har vært medvirkende til at hun dro og ikke ønsket å returnere. Men det er ikke alltid hun kan stole på sine egne minner. Som det Linn Ullmann sier om fortellingen om våre egne historier så er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på.  

I have to be more careful about my memories. I have to be sure they're my own and not the memories of other people telling me what I felt, how I acted, what I said.

Letingen etter faren blir mer en leting etter seg selv. Hun har undertrykt barndommen og fortiden fra hjemstedet, men tar nå mer og mer avstand fra samfunnet hun har prøvd å innordne seg i og det er dette hun slites mellom. Måten Atwood linker tittelen til opplevelsen av å leve akkurat i overflaten, holde seg flytende og at det kvinnen har med seg i "bagasjen" hele tiden har vært nedsenket og nå kommer opp til overflaten, er rett og slett en skikkelig god leseopplevelse! Heia Atwood!

Margaret Atwood skriver ofte om kvinners liv og hvordan kvinner blir diskriminert, og i Surfacing kan man si at hennes ikke-navngitte hovedperson står for kvinner generelt. Hun føler seg fremmedgjort, noe de fleste kvinner har opplevd, også i dagens samfunn. Boken ble utgitt i 1972 og mye av det som Atwood tar opp var mer fremtredende og kjentes sterkere for flere enn det gjør i dag. Heldigvis har vi kommet lengre. Men resultatet for hovedpersonen er psykose og tilbaketrekking fra verden rundt seg. 

Romanen tar opp et viktig tema, nemlig at dypene som finnes under overflaten er nødvendige å utforske for å bli kjent med og leve i balanse med seg selv. Uten å avsløre for mye, vil jeg nevne at hovedpersonen tar et oppgjør med sitt liv hvor fortiden har holdt henne fastlåst og gjør seg klar for et nytt kapittel i livet. Jeg gleder meg allerede til neste Atwood-bok!

Surfacing av Margaret Atwood
Virago, 2022
Første gang publisert, 1972
Engelsk
251 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Toll House ~ Carly Reagon

Ina og jeg fortsetter å lese sammen og denne gangen falt valget på grøsseren The Toll House skrevet av Carly Reagon. Forfatteren bor i Wales og arbeider som universitetslektor på Cardiff University, og etter å ha gjennomført et seks måneders kurs ved Curtis Brown Creative ble hun kortlistet i 2019 for the Lucy Cavendish College Fiction Prize. 

Carly Reagon har alltid likt spøkelseshistorier og ønsket å skrive en selv. Resultatet er The Toll House, som er inspirert av en bomstasjon i hennes lokale museum og en dødsmaske som hun tilfeldig kom over på et skrivekurs. 

Fra smussomslaget: 

A house with history. That's how the estate agent described the old toll house on the edge of the town. For Kelda it's the perfect rural home for her young son Dylan after a difficult few years.

But when Kelda finds a death mask concealed behind one of the walls, everything changes. Inexplicable things happen in the house, Kelda cannot shake the feeling of being watched and Dylan is plagued by nightmares, convinced he can see figures in his room. As Dylan's behaviour becomes increasingly challenging, Kelda seeks answers in the house's mysterious past. But she's running out of time.

Because something has awoken.

And now it won't rest . . .

Handlingen har to ulike tidslinjer, og starter med at Kelda og sin seksårige sønn Dylan flytter inn i et hus som på 1800-tallet var en bomstasjon. Og ja, huset har en historie og de er ikke alene der. Dylan er redd og vil ikke sove på rommet sitt på grunn av det Kelda tenker er mareritt, og som hun prøver å berolige han med, men han sier han har vært våken og at han har sett en kvinne. Den andre tidslinjen strekker seg over to år, og gir oss innblikk i hendelser som fant sted i årene 1863 og 1864 da huset fungerte som bomstasjon. Det virker som en nydelig kjærlighet mellom to mennesker som elsket hverandre, men det er kun fra jeg-perspektivet som fortelles. 

Kelda sliter med dårlig samvittighet for at hun har liten tid til sønnen, at han må skifte sted og få nye venner. Etter hvert merker hun også at noe er merkelig i huset. Det er en følelse av å bli iakttatt, og hun prøver å finne ut hva som kan ha skjedd i huset. 

The feeling grew stronger. Not just a feeling, a presence. There was someone here [...]. Someone who wanted her, who wouldn't let her go. Inexplicably, she began to cry. She felt sorrow like she'd never felt before, like all the bad things that had ever happened to her rolled into one.

s. 106

Hva er det som lurer innenfor husets vegger? Historien beveger seg i sakte tempo, noe som gir en snikende stemning og vekslingen mellom tidslinjene gjør lesingen mer spennende på en nervepirrende måte. Andre karakterer bidrar til troverdighet i historien, både i det at noen er skeptiske mens andre har et åpent sinn. Uten å røpe mer av historien, for den må leses for å få atmosfæren under huden, må jeg likevel si at vendepunktet som kommer mot slutten er overraskende. 

Absolutt en bok jeg anbefaler! Det grøssende elementet er et godt plot, og samtidig synes jeg nærheten til hovedkarakteren er positivt. Også det at Keldas hverdagslige utfordringer tilsynelatende gir henne en følelse av at hjernen spiller henne et puss, samt at hun kommer nærmere de menneskene hun har behov for å ha tett. Godt sammenvevd!  

Inas innlegg kan du lese her :)

The Toll House av Carly Reagon
Sphere, 2022
Engelsk
341 sider
Innbundet, kjøpt

Årene ~ Annie Ernaux

Ja, vi blir glemt. Livet er nå en gang slik, det er ikke noe å gjøre ved det. Alt vi synes er viktig og betydningsfullt, det vil bli glemt. Eller, etter en stund, så synes vi ikke at det er så viktig lenger. Det er underlig å tenke på at vi ikke vet hva som i fremtiden vil bli regnet for viktig og betydningsfullt, eller smått og latterlig. [...] Og vår tilværelse, alt dette som vi er så opptatt av, vil kanskje i fremtiden bli betraktet som et underlig, dumt og urent liv, kanskje til og med syndig. 

Anton Tsjekhov 

Dette er ett av to epigrafer i Årene, og som jeg synes oppsummerer boken på en god måte sammen med innledningen "alle bildene vil forsvinne." Annie Ernaux har bygget opp boken med nettopp bilder. Bilder av seg selv etter hvert som årene går, og fyller på med minner og erindringer hun bærer med seg. 

Virkelig en fascinerende bok! Jeg liker utrolig godt måten hun skaper en sammenheng fra årene 1941 til 2006, fra sine første minner til hun som sekstifemåring avslutter med å reflektere over selve boken; skrivingen, formen, ønsket om "å gripe lyset som strømmer over ansikter som er blitt usynlige, over duker fulle av svunnen mat, et lys som allerede fantes i fortellingene fra barndommens søndager, og som ikke har sluttet å falle på ting så snart de er opplevd, et fortidig lys." Ønsket om "å bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes."

Og det synes jeg hun har klart. Det at hun i starten forteller om hvordan det var å høre om etterkrigstiden under de endeløse måltidene på høytidsdagene, en tid som var før "oss" barna og selv om de (barna) ikke hadde tålmodighet til å høre på, fikk de likevel med seg "brokker av den andre store fortellingen, som var flettet inn i fortellingen om krigen: historien om slekten vår."

Når Ernaux skal fortelle sin egen historie, fletter fortsetter hun på de to store fortellingene, men da sin egen samtid og sin egen rolle. Det er skikkelig engasjerende! Og hun bruker ikke jeg, men vi, "som om hun, i sin tur, skapte fortellingen om tiden som var før." Ikke minst liker jeg hennes refleksjoner rundt det å være kvinne, og hvordan hun i takt med samfunnsendringene både utvikler nye perspektiver og ser verdien av det som har vært. Skrivestilen med oppramsinger over flere sider og fotografier som utgangspunkt for minner bidrar til at fortellingen om hennes liv blir personlig, men samtidig distansert slik at det som skjer i samfunnet etter hvert som årene går oppleves som påvirkninger på henne som person og på andre, nemlig "vi". Ernaux har selv kalt Årene "en upersonlig selvbiografi," og Sandra Lillebø skriver i etterordet at de underliggende spørsmålene er mange: Hvordan former bildene vi bærer med oss, historien og tingenes historie? Hva skjer med tingene som ingen lenger ser? Og hvordan finnes verden uavhengig av vår bevissthet om den? 

 

Boken anbefales varmt, det er utrolig at jeg ikke har lest noe av Annie Ernaux tidligere! Tine leste flere bøker av Èdouard Louis for en stund siden, og i kommentarfeltet på En kvinnes frigjøring ble det nevnt at han hadde Ernaux som litterært forbilde. Han har for øvrig sagt at Årene er et av de viktigste verkene i fransk litteratur, så det er ingen grunn til å vente med å lese dem.

Fra forlaget:

Annie Ernaux ble født i 1940. Hun debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet en lang rekke bøker siden det. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner der hun utforsker temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og opptatt av kjønn og klasse. Hun er hyllet av kritikere og lesere verden over.

Annie Ernaux er en av Frankrikes viktigste forfattere. 

I 2022 mottok hun Nobelprisen i litteratur.

Årene av Annie Ernaux
Originaltittel: Les années, 2008
Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal, 2020 (min utgave, 2022)
Norsk, bokmål
249 sider
Innbundet, kjøpt