Americanah ~ Chimamanda Ngozi Adichie

I 1001-lesesirkelen denne måneden er den aktuelle kategorien bok fra Afrika, og jeg var ikke i tvil om Americanah som jeg har villet lese siden En halv gul sol. Det angrer jeg ikke på!

Americanah, Adichies tredje roman, ble valgt til en av "The 10 Best Books of 2013" av flere amerikanske medier. Som i En halv gul sol handler også Americanah om vennskap og kjærlighet, om konflikter og forsoninger, kontraster, diskriminering og korrupsjon, men kanskje mest av alt om identitet. Selv om romanen ikke har det samme historieaspektet, er den likevel sterkt knyttet til rase. For selv om raselovene ble opphevet i 1964, eksisterer det fremdeles kategorisering av mennesker basert på fysiske forskjeller.

Romanen starter med at Ifemelu er på vei fra Princeton til Trenton for å flette håret. Allerede på disse første sidene dukker de nevnte forskjellene opp, for hvorfor må hun dra helt til Trenton for å få flettet håre? Hun skriver en anonym blogg kalt Rasestikka eller Diverse observasjoner om svarte i Amerika (de som tidligere var kjent som negre) av en svart ikke-amerikaner. Situasjoner og hendelser fra hverdagen danner utgangspunkt for blogginnleggene. Men selv om "[bloggen] gjorde det bra, med tusener av unike treff hver måned, hun fikk godt betalt for foredrag, og hun hadde et stipend ved Princeton og et forhold til Blaine," og likevel var det noe som ikke stemte. I livet hennes, med henne. Hun kjente seg utmattet. Det var en dysterhet og grenseløshet som førte med seg uklare lengsler, formløst begjær, korte innbilte glimt av andre liv hun kunne ha levd. Hjemlengsel. Hos frisøren tenker hun tilbake på livet. På sin første kjærlighet, Obinze, som nå var gift og hadde barn. Femten år har hun vært i Amerika, og nå skulle hun hjem til Nigeria, og var rammet av tvil. Tante Ujus bekymring om hun vil klare seg, antydningen om at hun var endret av Amerika.

Obinze får også frem sitt perspektiv, først hvordan livet artet seg for ham etter at Ifemelu reiste. Rikdommen, sin vakre kone og lille datter. Men også hans trang til å flykte, til å bli fri: "Han var ikke lenger sikker på, han hadde faktisk aldri vært sikker på om han likte livet sitt fordi han virkelig likte det, eller om han likte det fordi det var sånn det skulle være." Gjennom hans stemme får jeg innblikk i hvordan ting fungerer i Nigeria, og etterhvert også hvordan det var under statskuppene og frem til opprettelsen av republikk. Selv om det formelt er demokrati, preges landet av konflikter, vold og korrupsjon. Og ikke minst hans møte med Storbritannia som flyktning uten papirer.

Mens Ifemelu sitter de timene det tar å flette håret, får vi høre fra barndommen hennes. Om å vokse opp som enebarn i middelklassen, morens kristne tro og faren som var hjemsøkt av alt han ikke hadde, tante Uju og Generalen. Om da hun møtte Obinze og erklærte at han var hennes store kjærlighet. Ikke nødvendigvis som i klisjeene; han fikk henne til å like seg selv, med ham slappet hun av og det kjentes som "om huden var i riktig størrelse". Ifemelu så frem til å gå på universitetet, men det oppstod stadige studentdemonstrasjoner og streiker blant lærerne, og med Obinze oppmuntring søker hun studieplass i Amerika. De andre spøker med at neste gang de ser henne er hun en skikkelig americanah.

Møtet med Amerika annerledes enn hun hadde forventet, og hun drøyer med å opprettholde kontakten med Obinze. Ettersom tiden går, og ting skjer, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta kontakt. Det har oppstått en avstand. I Amerika oppdager hun at rase og rasisme er mer utbredt enn i hjemlandet, og skriver i en bloggpost at det er først i utlandet at man oppdager at man er svart. Veldig mange amerikanere, svarte som hvite, er av den oppfatning at de som kommer til landet bør se det som et privilegium, men Adichie motbeviser dette. Det er ikke alltid et privilegium. Argumentene ligger i historiene, i tankene og som munner ut i Ifemelus bloggposter skrevet med en snert. Et godt grep, for i istedenfor å være belærende, viser hun oss at det handler om «a long train of abuses», noe som ble skrevet allerede i uavhengighetserklæringen av 1776. I romanen har Barack Obama en fremtredende plass, Ifemelu og samboeren Blaine følger hans valgkamp og dagen han blir president. Adichie har uttalt at rasismen i dag er mer subtil enn den var for førti-femti år siden, men at den er farligere fordi den ofte er vanskeligere å avsløre og snakke om.

I begynnelsen bestreber hun seg for å tilpasse seg den amerikanske drømmen, men etterhvert legger hun av seg den amerikanske aksenten og lar håret være i en naturlig afrofrisyre. Det var slitsomt å måtte forklare seg hele tiden, som Obinze sa det da han var i Storbritannia: "[de] forstod alle sammen dette med å flykte fra krig, fra den typen fattigdom som knuste menneskesjeler, men de ville ikke forstå trangen til å flykte fra den undertrykkende apatien som kom av ikke å ha noen valg. De ville ikke forstå hvorfor folk som ham, som ble godt oppdratt og fikk nok mat og drikke, men som sank ned i misnøyen, født til å se mot noe annet, evig overbevist om at ekte liv skjedde i dette andre, nå var fast bestemt på å gjøre farlige ting, ulovlige ting, for å kunne dra, selv om ingen av dem flyktet sultende og voldtatte fra brennende landsbyer, men simpelthen hungret etter valg og visshet".

Tilbake i Nigeria oppdager Ifemelu at hun er forandret, selv om hun ikke helt vil vedkjenne seg det, hun har blitt en americanah, et begrep som på nigeriansk refererer til de som har vært i utlandet og blitt amerikanisert, de snakker annerledes og at adoptert amerikansk tankegang. Men selv om hun føler seg noe fremmed også i hjemlandet, opplever hun nå at hun endelig er hjemme.

Jeg fikk lyst til å lese Den dypeste grunn av Graham Green, som er nevnt flere ganger gjennom romanen, så den er nå satt på listen. Americanah anbefales! De femhundreogfemti sidene ble ganske raskt lest, med tanke på at jeg er en treg leser og leste en annen bok samtidig, men på grunn av innholdet og måten den er skrevet på valgte jeg heller denne enn den andre.

Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie
Originaltittel: Americanah (2013)
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal, 2013
Norsk, bokmål
550 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

En halv gul sol ~ Chimamanda Adichie

Verden var taus da vi døde

En halv gul sol er Chimamanda Adichies andre roman og ble hennes internasjonale gjennombrudd. Den kom ut i 2007, og Adichie ble tildelt The Orange Broadband Prize For Fiction og nominert til National Book Critics Award. Tittelen viser til Biafras flagg, der motivet er en halv sol, og handlingen foregår i Nigeria på 1960-tallet før og under Biafrakrigen. Nigeria fikk sin fulle uavhengighet 1. oktober 1960, med Sir Abubakar Tafawa Balewa som første statsminister.

Boken er delt inn i fire deler. Den starter tidlig på sekstitallet og landsbygutten Ugwu som er på vei for å arbeide for Odenigbo, en revolusjonær universitets-professor, i byen Nsukka sør-øst i Nigeria. Odenigbo blir bestyrtet over Ugwus manglende skolegang og skriver ham inn på en skole. For Ugwu blir dette starten på et helt nytt liv og etter hvert er det flere ting som går opp for ham. For eksempel at han ikke er en vanlig boy, men får eget rom og en seng å sove i og bøker å lese. Så kommer Olanna, en velstående og vakker kvinne som Odenigbo kjenner. Hun har tatt en mastergrad i England og skal bo sammen med Odenigbo nå som hun er tilbake, og undervise i sosiologi på universitetet. Men konflikter oppstår. For eksempel lar Odenigbo seg terge av uttalelser fra Olannas far om at Nsukka ikke trenger et eget universitet.

Men når Olanna og Odenigbo lå i sengen med omslyngende bein, ble hun slått av at hennes liv i Nsukka kjentes som å være omgitt av et lag av mykt dun, selv de dagene da Odenigbo stengte seg inne på arbeidsrommet i flere timer. Hver gang han foreslo at de skulle gifte seg, sa hun nei. De var for lykkelige, farlig lykkelige, og hun skulle vokte over denne samhørigheten; hun fryktet at giftermål ville forflate det til prosaisk partnerskap.

s. 65

Olanna har en tvillingsøster som er ganske ulik henne selv; "Kainene hadde alltid vært det tilbaketrukne barnet, den mutte og ofte syrlige tenåringen". Deres nære forhold har med årene endret seg. Hun pleier å kalle Odenigbo for "denne revolusjonære kjæresten". Han på sin side har politiske kveldsmøter og er opptatt av å gi afrikanerne en sjanse til å omgås hverandre. Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard, og foreslår at han besøker dem når han skal til Nsukka. Her blir han raskt innlemmet i kretsen som diskuterer politikk og situasjonen i landet. Fra hans perspektiv fortelles årsaken til at han er i Nigeria, hvordan han møter Kainene og opplever at det er første gang i hans liv det kjentes som han kunne høre til et sted. "[...] Kainenes melankolske gåtefullhet, som beruset og forvirret ham".

Boken handler forholdet mellom enkeltpersoner. Det oppstår konflikter og forsoninger. Det er kontraster, diskriminering og korrupsjon, men også kjærlighet og vennskap. Den handler om generasjonskløften og de komplekse årsakene til utbruddet av biafrakrigen. Som Odenigbo sier det:

Den virkelige tragedien i vår postkoloniale verden er ikke at flertallet ikke hadde noe de skulle ha sagt med hensyn til om de ville ha denne nye verden eller ei, det er at flertallet ikke har fått redskapene til å takle denne nye verden.

s. 123 

De fire delene skifter fra tidlig og sent på sekstitallet, en god måte å feste løse tråder som får historien til å henge sammen. På et tidspunkt er Ugwu på besøk i landsbyen og sammenligner med livet han nå er blitt vant til; han kan ikke komme fort nok tilbake. Men folkene i landsbyen er intelligente og lar seg ikke pille på nesen - det er noe jeg finner svært positivt. For hva visste jeg om dette fra før? Biafrabarn. Jeg er født i -71 og uttrykket "biafrabarn" var vanlig om underernærte barn da jeg vokste opp og ble også brukt om de som var tynne, så det er ingen tvil om at denne hendelsen har satt sine spor. Adichie lar Richard være den som sier at det var sulten som knekket Biafra, som gjorde Biafra berømt og fikk verdens folk til å reagere og utløse protester og demonstrasjoner. Som fikk Det internasjonale Røde Kors til å kalle Biafra den alvorligste nødssituasjon man hadde stått ovenfor siden andre verdenskrig.

Biafra var Land of the Rising Sun. I 1966 ble det gjennomført et militærkupp og statsministerern, Balewa, ble drept. Senere samme år tok offiserer fra nord over makten gjennom et motkupp. Konflikten førte til at mange ble drept, og forfølgelsen av de som flyktet til igbo-områdene i Øst-Nigeria gjorde at kravet om selvstendighet blant igoene ble styrket og i mai 1967 løsrev øst-regionen seg fra Nigeria og erklærte seg selvstendig under navnet Biafra. Dette førte til Biafrakrigen (1967-70), som krevde antageligvis over en million menneskeliv, de fleste sivile som døde av sult. Biafra oppnådde anerkjennelse fra noen få stater, men opprøret ble slått ned av den føderale hæren og endte med at biafransk overgivelse og gjeninnlemmelse i Nigeria.

Det er sterkt å lese om bekymringene for penger, mat, luftangrep. Ofte må de løpe i dekning i en bunkers, og på sykehuset har de sluppet opp for medisiner. Frykten. Sulten. Richard skriver bok. Etter flere redigeringer kaller han boken Verden var taus da vi døde, og det passer godt med min opplevelse av En halv gul sol med sine beskrivelser; hverdagslige, skjønt med sterke inntrykk og historie sammenflettet med hendelser fra tiden og stedet. Denne boken kan jeg anbefale, og jeg skal absolutt lese flere av bøkene til Adichie!

En halv gul sol av Chimamanda Adichie
Originaltittel: Half of a Yellow sun
Oversatt av Mona Lange
Gyldendal forlag, 2007
De norske Bokklubbene AS, 2010 for denne utgaven
Norsk, bokmål
503 sider
Kjøpt

En smakebit på søndag [en halv gul sol]

Søndag og tid for en smakebit fra boken jeg leser; En halv gul sol av Chimamanda Adichie. Handlingen er lagt til Nigeria på sekstitallet, det er vanskelige tider og da krigen bryter ut blir familier og hjem splittet og venner settes opp mot hverandre. Dette er en skildring av enkeltskjebner før og under borgerkrigen, om Olanna og Kainene, som er så ulike som to tvillingsøstre kan bli. Olanna har arvet morens skjønnhet, er imøtekommende og vennlig. Kainene er innesluttet, tøff og bestemt på å gjøre egen karriere. Krigen fører til at de alle blir ofre for hendelser som sliter i stykker livene deres. 

Da han gikk på toget, lurte han på hva Harrison gjorde i helgene. Kanskje han laget små, utsøkte måltider til seg selv. Han burde ikke ha vært så gretten mot den arme mannen; det var ikke Harrisons skyld at Okeoma hadde syntes han var nedlatende. Det som plaget ham mest, var uttrykket i Okeomas øyne: en foraktfull mistillit som fikk ham til å tenke på at han hadde lest et sted at afrikaneren og europeeren aldri ville kumme forsones. Det var galt av Okeoma å anta at han var en av disse engelskmennene som ikke tilskrev afrikaneren likeverdig intelligens. Når han tenkte etter, hadde han nok kanskje hørtes forbauset ut, men han ville ha gitt uttrykk for den samme forbauselsen hvis man hadde gjort et lignende funn i England eller et hvilket som helst annet sted i verden.

s. 135

Boken på vent [en halv gul sol]

En halv gul sol av Chimamanda Ngozi Adichie har jeg hatt på leselisten siden jeg kjøpte den tidlig på sommeren i fjor. Boken er forfatterens andre roman, og tittelen viser til Biafras flagg, der motivet er en halv sol. Med denne fikk Adichie sitt store internasjonale gjennombrudd som forfatter.

Det er Biafra-krigen hun skriver om, og handlingen utspiller seg i Nigeria på 1960-tallet. Ifølge forlaget er det en sterk og stor episk fortelling om Biafra-krigens redsler, kjærlighetens kraft, svik og forsoning. Om to tvillingsøstre: den ene imøtekommende og vennlig, den andre innesluttet og tøff. Når krigen bryter ut blir de ofre for hendelser som sliter i stykker livene deres. Hjem og familier splittes, og venner settes opp mot hverandre - en skildring av enkeltskjebner før og under borgerkrigen.

Chimamanda Adichie (født 1977) vokste opp i Nigeria. Hun tilhører ibo-folket, som utgjør hovedtyngden av befolkningen av Nigeria som i 1967 forsøkte å løsrive seg under navnet Biafra. Som nittenåring reiste hun etter to års universitetsstudier til USA hvor hun studerte kommunikasjon, statsvitenskap og "creative writing".  I dag er hun gift og veksler på å reise mellom landene, i Nigeria driver hun skriveundervisning. Hun debuterte i 2003 med den kritikerroste Dyprød hibiskus og har vunnet flere litterære priser for bøkene sine. Hun har også skrevet dikt, noveller, essays og skuespill. Senere har hun skrevet romanene Kvelningsfornemmelser (2009) og Americanah (2013).

Om sin start som forfatter har hun uttalt:

I didn't ever consciously decide to pursue writing. I've been writing since I was old enough to spell, and just sitting down and writing made me feel incredibly fulfilled.

Bilde fra Gyldendal Norsk Forlag