Brød og melk ~ Karolina Ramqvist

 

Karolina Ramqvist oppdaget jeg for en tid tilbake, og igjen kjenner jeg på dette personlige og nære, og vet at denne teksten har festet seg under huden. Også i denne boken handler det om kvinners liv. Denne gangen i tre generasjoner.

Fra forlaget:

I Brød og melk skriver Karolina Ramqvist om en ensom jentes oppvekst fylt av dufter, farger og smaker. Hun minnes mandarinene, det ristede brødet, bollene i fryseren – og fatet med pannekaker på kjøkkenbenken.

I sentrum for minnene står spisebordet som har gått i arv, et bord ment for store middager, men som hun oftest har sittet alene ved. Hvem var hun som liten, og hvem ble hun som voksen? Hvordan kan mat fylle henne med et slikt sinne og samtidig true med å fortære henne helt? Alt hun ønsker, er å bli kvitt den sterke dragningen mot mat – og å lage rispudding så datteren vil smake.

Brød og melk er en vakker og sterk fortelling om barndom, oppvekst, morsroller og kvinnekamp, og med maten som omdreiningspunkt for alt som er godt og vanskelig.

Mat er kjærlighet. Kjærlighet er mat. Sies det. 

Boken starter med at fortelleren har søkt hjelp hos andre som har et vanskelig forhold til mat, og skal fortelle historien sin, "for det er den eneste måten å bli fri fra dette på, har de sagt." Men det er ikke enkelt. Både fordi hukommelsen er upålitelig, og fordi minnene fremkaller et vell av følelser. Hun tror ikke fortellingen vil befri henne, men prøver likevel. Det blir en reise bakover til barndommen og oppveksten, hvor mat er sentralt. Eller er det hun som gjør det til noe sentralt? 

Hun vokser opp sammen med moren, som ofte er opptatt med jobb, venner eller kjæreste. Spiseforstyrrelser handler som kjent først og fremst om følelser, og den lille jenten er stadig overlatt til seg selv. Hun er engstelig, urolig og ensom. Maten hjelper henne å fortrenge de vonde følelsene. Det er vanskelig å sette ord på dette og at hun har behov for at moren er mer til stede. Mormor og morfar bor lengre unna, men kommer med toget hvis hun trengte pass og hun er ofte hos dem. De står for en lun varme, hun blir sett og akseptert. Og så lager mormoren så god mat. Helt annerledes enn den hun får hjemme hos moren. De vanskelige følelsene fortsetter i voksen alder, "så fort noe ble vanskelig, kom jeg til å tenke på mat."

For meg var maten så mye. Den fysiske sulten var én del, men de andre måtene jeg sultet på, og suget etter det virket som jeg alltid hadde i meg, var større. Jeg hadde blitt vant til å vende meg mot maten for å fylle alle mine behov, og virkningene av spisingen hadde nådd så dypt inn i meg at jeg ikke kunne se omfanget av det.

s. 45

Det enkle språket Ramqvist bruker, og som jeg kjenner igjen fra de andre bøkene, er så kraftfullt! Det at fortellingen er selvbiografisk gjør den mer personlig og sterkere. Selv om spiseforstyrrelse er hovedtema i boken, er dette også en fortelling om oppvekst og familie med mye varme og gode minner. Boken anbefales til alle, enten man selv har et problematisk forhold til mat eller kjenner noen som har det. Ramqvist skriver som sagt bra og lesingen var oppslukende, interessant og jeg hadde vanskeligheter med å legge den fra meg. Nå gleder jeg meg til å lese mer av forfatteren!

 

Brød og melk av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Bröd och mjölk (2022)
Gyldendal, 2023
Oversatt av Trude Marstein
Norsk, bokmål
267 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Karitas ~ Kristin Marja Baldursdottir

En uke av sommerferien skulle tilbringes med sekk og telt på Hardangervidda, noe som betydde at jeg måtte ha med en lett bok. Valget ble denne pocketboken som jeg lånte av min mor etter at hun hadde gitt den gode skussmål. Jeg var litt skeptisk da jeg så omslaget og leste forlagets beskrivelse av romanen som storslått "om drømmer og lengsler, om uventet lykke og bunnløs sorg - og om sterke kvinneskjebner på begynnelsen av 1900-tallets Island," men tenkte det kunne være grei lesing mens solen gikk ned over vidda. 

Boken starter i 1915 og handler om islandske Karitas Jónsdóttir som er nest yngst i en søskenflokk på seks. Faren ble slukt av havet for flere år siden, og på tross av trange kår bestemmer moren seg for at alle skal ha en utdanning slik at de kan få seg en bedre tilværelse. Hun ønsket også at jentene skulle få ta del i forandringene som tiden var fylt med, at kvinner går på skole, sitter i bystyret og stiftet fagforening. Veiskillet for Karitas blir et tilfeldig møte med en malende kvinne som fører til at hun begynner på kunstakademiet i København.

Kunsten blir en viktig del av livet for Karitas, men så forelsker hun seg i fiskeren Sigmar, og livet tar igjen en vending. Hun flytter med ham til hans lille hus hvor de gifter seg og får barn. Etter hvert innser at det blir vanskelig å kombinere kunstneriske ambisjoner med den tradisjonelle islandske husmorrollen. Sigmar har sine planer som skal bidra til at de får et bedre liv, men Karitas opplever mye sorg og tap og reiser til slutt til en kvinne, Audur, som er kjent for å ha helende effekt på kvinner med arr.

En smakebit fra der Audur tar Karitas med for å plukke urter, men hennes egentlige plan er å bestige Islands høyeste topp slik at Karitas skal kunne se sitt eget liv i perspektiv:

Den bitreste erfaringen er den man får mest nytte av senere, sa öræfikvinnen med usedvanlig dyp stemme. Hun så seg over skulderen og betraktet den hvite vidda og vill fortsette. Fortsette? sa Karitas skeptisk, og humøret sank litt, når skal vi plukke, da? På veien ned, sa Audur helt rolig, det er livsfarlig, ropte Karitas, det er folk som har falt ned i sprekkene og omkommet her oppe! Audur så skarpt på henne: Livet er fullt av sprekker. Det er derfor hvert skritt er så viktig. Folk har falt ned i sprekker og dratt seg opp igjen ved hjelp av mot og tålmodighet. Har du aldri falt ned i en sprekk? Befinner du deg ikke i en sprekk nå? Så fortsatte hun å gå mens hun mumlet: Sprekkene er fortsatt lukket. Vi går over til det nordligste punktet på Skerjatangi og spiser matpakken der.

s. 390

Romanen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2006, noe som kan være forståelig fordi temaer som drømmer og lengsler, lykke og sorg, stor lidenskap beskrives på en fengslende måte. Jeg synes derimot dette ble litt lite realistisk ettersom ytterpunktene er så store, enten voldsom lykke eller bunnløs sorg. Det er altså mye dramatikk gjennom hele boken. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er positivt, men rent språklig har den ikke mye ved seg. Det er underholdningsverdien den skårer på, og det å lese om hvordan kvinner hadde det på Island på den tiden er absolutt svært interessant. Jeg skal uansett lese oppfølgeren, Karitas: Kaos på lerret, ganske snart.

Karitas av Kristin Marja Baldursdottir
Originaltittel: Karítas án titils (2004)
Gyldendal, 2013
Norsk
464 sider
Pocket, lånt

Smakebit: House of Leaves

 

Can Navidson's house exist without the experience of itself?

Is it possible to think of that place as "unshaped" by human perceptions?

s. 172 og 173

For tiden leser jeg House of Leaves sammen med Ina. Det er en meget spesiell bok, både når det gjelder selve plotet og den innvendige layouten. Bokens grafiske design forsterker leseopplevelsen med sitt ukonvensjonelle format, det er rett og slett genialt hvordan forfatteren har eksperimentert med typografien på en måte jeg ikke har sett før. Og så er selve historien utrolig spennende. Den er omtalt som en grøsser, men andre har definert den som en kjærlighetshistorie, og andre igjen har sagt den er en satire av akademisk kritikk. 

Kort fortalt handler House of Leaves om en ung mann som finner et manuskript som han blir temmelig besatt av. Dette manuskriptet beskriver hvordan Navidson-familien oppdager at huset de har flyttet inn i er større på innsiden enn på utsiden. Det er en dør, eller en åpning, til enorme ganger og korridorer. Hva befinner seg der inne? En mørk stillhet, og knurring. Smakebiten er fra siden jeg er kommet til.

Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

Årets siste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og jeg valgte meg Mrs Dalloway, en roman av Virginia Woolf som jeg skulle helst ha lest før Cunninghams The Hours. Boken er en av Woolf best kjente romaner, og et eksempel på stream of consciousness-teknikken som hun benyttet seg mye av for å skildre karakterenes indre liv og virkelighet. 

I denne romanen er handlingen konsentrert om en enkelt dag i Clarissa Dalloways liv, en junidag i 1923, og hun drar om morgenen for å kjøpe blomster til selskapet hun skal holde senere. Junimorgenens friske luft får henne til å tenke på tiden da hun var i familiens hus Bourton og var forelsket i Peter Walsh. Nå har hun bodd i Westminster i over tjue år. Clarissa elsker livet i London akkurat nå i midten av juni! Det kommer plutselig over henne, hva om Peter hadde vært her nå? Uten den gamle bitterheten kretser tankene rundt ham, også det at de er svært ulike og kranglet mye. 

Selv om Clarissa og Peter er hovedkarakterene, er det også andre stemmer, som Septimus. Clarissa kjenner ham ikke, og jeg oppfatter hans historie som det mørke som kan ligge i underbevisstheten vår. Han lider av posttraumatisk stresslidelse etter krigsopplevelser og det at hans beste venn døde. Septimus har trukket seg inn i sin egen verden, og truer med å ta selvmord. Å se verden fra hans perspektiv skiftevis med Clarissas' gir romanen en dybde som nok ikke ville vært der om alt var lyst og lett. Clarissa er glad i det vakre, og liker å holde selskaper, men hun grubler også over livet og døden. Og selv om hun utad virker selvsikker og rolig, er hun også full av tvil og ting hun er redd for. Det som Peter tenker om henne er ganske annerledes enn hva hun tenker om seg selv. Han har vært mange år i India, og hatt noen mislykkede kjærlighetsaffærer. Det kommer fort frem at han fremdeles er glad i Clarissa, selv om han knapt vil innrømme det for seg selv. 

Clarissa tenker stadig på hvordan livet hadde blitt hvis hun giftet seg med Peter, også når hun kommer hjem til Dalloway-huset. Selv om hun vet at valget var rett, tenker hun likevel på at de elsket hverandre, men hun hadde ikke fått det aristokratiske livet i the upper class miljøet som hun har nå, for dette er noe Peter ikke liker. Hun ønsket også at de skulle dele av seg selv, noe som er en av tingene hun frykter. Det å skulle dele tanker og følelser, å skulle si alt til en annen slipper med Mr Dalloway. Et slikt forhold har hun kun hatt med Sally, sin beste venninne i ungdomstiden, som hun også kysset en gang. Med Richard Dalloway har hun kunnet opprettholde livet i overklassen slik hun har vært vant til da hun vokste opp. 

Romanen har ikke en tradisjonell oppbygging med en begynnelse, midtdel og en avslutning, men Woolf lar karakterenes tanker gli frem og tilbake, mellom fortid og nåtid, og ved vekslende overganger fra den ene til den andre. Woolf gjør dette virkelig bra, og det blir portretter av mennesker med mange lag. Det er nok mye jeg går glipp av, for Virginia Woolf har en svært særegen stil. De store temaene som opptok Woolf var kjærlighet, døden og meningen med livet, noe hun absolutt utforsker i Mrs Dalloway. Jeg funderte litt over slutten, og gjør det ennå. Det er noe optimistisk ved den, og det at Clarissa tenker på den unge mannens (Septimus) sitt selvmord, forstår det og således velger å se på livet sitt på en ny måte. For meg ser det ut til at hun har utviklet en indre ro, i forhold til de intense følelsene hun viser gjennom boken, og hun overkommer sin største frykt, nemlig døden. 

Virginia Woolf viser oss kvinnenes situasjon på den tiden, hvor trivielle livene deres var på grunn av begrensningene i kjønnsrollene. Clarissa er blitt Mrs Dalloway, uten egen identitet. Jeg tror også at det var vanskeligere å forme seg en identitet når man hovedsakelig ble assosiert med ektemannen. Mener jeg leste et sted at dette er årsaken til at Woolf valgte tittelen, for å poengtere at kvinners muligheter var begrensede, og ved å gifte seg mistet de sin egen identitet.

She would have been, like Lady Bexborough, slow and stately; interested in politics like a man; with a country house; very dignified, very sincere. Instead of which she had a narrow pea-stick figure; a ridiculous little face beaked like a bird’s. But often now this body she wore (she stopped to look at a Dutch picture), this body, with all its capacities, seemed nothing—nothing at all. She had the oddest sense of being herself invisible, unseen; unknown; there being no more marrying, no more having of children now, but only this astonishing and rather solemn progress with the rest of them, up Bond Street, this being Mrs. Dalloway; not even Clarissa anymore; this being Mrs. Richard Dalloway.

s. 13

Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Penguin Classics, 1996
Utgitt første gang, 1925
Engelsk
213 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Smakebit: Vår

Vår er tredje boken i en årtidsserie som starter med Høst og fortsetter med Vinter. Nå gleder jeg meg til den siste boken! Forlaget skriver at romanen "er en umulig fortelling om en umulig tid. Ali Smith skriver poetisk og politisk om utestengelse og umenneskelighet, men også om håpet og verdigheten som fortsatt finnes. Slik åpner hun døren og lar vårlyset sive inn."

 Her er en liten smakebit:

April.
Den lærer oss alt.
Årets kaldeste, mest utrivelige dager kan komme i april. Det gjør ikke noe. Det er april.

[...]

April, den lovløse, siste måneden av våren, det store konnektivet.
Gå forbi en hvilket som helst blomstrende busk eller tre, og du kan ikke unngå å høre det, maskinduren, det nye livet i full gang i tidsfabrikken.

En smakebit på søndag: The Way of Kings [Part One]

The Way of Kings er første bok i serien The Stormlight Archive, skrevet av Brandon Sanderson, en amerikansk forfatter kjent for Cosmere-universet og serien Mistborn. The Stormlight Archive er også lagt til dette universet. Sanderson er også kjent for å ha fullført Robert Jordans fantasyserie The Wheel of Time da Jordan døde før han hadde fått skrevet den ferdig.

Jeg har ikke kommet særlig langt ennå, men skjønner allerede at det er mye å holde rede på. Heldigvis kommer det etterhvert, og ikke listet opp. Det er en skrivestil jeg liker, og hittil er det spennende, selv om starten var noe kronglete.

Fra baksideteksten:

Roshar is a world of stone and storms. Its terrifying and frequent tempests have shaped ecology and civilization alike. Animals hide in shells and trees pull in branches. Cities are built only where the land offers shelter.

It has been centuries since the fall of the ten consecrated orders known as the Knights Radiant, but their Shardblades and Shardplate remain: mystical swords and suits of armor that transform ordinary men into near-invincible warriors. Men trade kingdoms for Shardblades. Wars were fought for them, and won by them.

One such war is about to swallow up a soldier, a brightlord and a young woman scholar.

There always seemed to be a reason Kaladin survived when those he'd tried to help died. Some men might have seen that as a blessing, but he saw it as an ironic kind of torment. He'd spent some time under his previous master speaking with a slave from the West, a Selay man who had spoken of the Old Magic from their legends and its ability to curs people. Could that be what was happening to Kaladin?

Don't be foolish, he told himself.

s. 49

Smakebit: Det annet kjønn

Sammen med Hedda har jeg gått i gang med en skikkelig murstein, en bok vi lenge har snakket om, men ikke helt våget å gyve løs på; Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, som er på 778 sider og består av to bøker; den første heter Fakta og myter og den andre Levd erfaring. Toril Moi har skrevet et innledende essay, og beskriver hvor viktig denne boken har vært for henne. Det at en så eksepsjonell kvinne hadde påtatt seg arbeidet med å forklare hvorfor de fleste andre kvinner ikke hadde muligheter til å leve like fritt som henne selv, var for Moi noe av det store med boken:

Det annet kjønn (1949) er det 20. århundres viktigste feministiske tekst fordi den gir filosofisk dybde til kvinners dagligdagse erfaringer. Beauvoirs klarsynte forståelse av frihet, og hennes grunnleggende analyse av hvordan kvinner formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn, har inspirert kvinner over hele verden til å se sine egne erfaringer i et nytt lys. det eneste en trenger for å la seg inspirere av denne boken, er et dypt og brennende ønske om frihet. Dette er en tekst for forandrer liv. Jeg snakker om egen erfaring.

Simone de Beauvoir gjør rede for bokens bakgrunn i innledningen, og jeg fikk umiddelbart en følelse av at det er akkurat det samme vi snakker om i dag:

Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke nytt. Striden om kvinnesaken har fått nok blekk til å renn, nå er den nesten avsluttet; ikke la oss snakke mer om den. Men likevel gjør vi det. Og det virker ikke som om alle de dumhetene som har vært bragt til torgs i løpet av det siste århundret har bidratt noe særlig til å belyse problemet. Og er det forresten noe problem? Hva består det i så fall i? Finnes det i det hele tatt kvinner? 

En smakebit på søndag: The Accidental

Mens regnet pøser ned her i Bergen, og kvinnedagen skal markeres, man kommer til å bli gjennomvåt i toget (men det er verdt det), leser jeg The Accidental av Ali Smith. Boken har jeg valgt til denne månedens kategori, kvinnelig forfatter, i Lesesirkelen 1001 bøker.

Baksideteksten sier at det er en roman "about the ways that seemingly chance encounters irrevocably transform our understanding of ourselves, The Accidental explores the nature of truth, the role of fate and the power of storytelling."

Jeg holder på med siste del, og liker boken selv om Smith har en særegen skrivestil som ikke alltid lar seg forstå umiddelbart. Fra før har jeg lest Autumn og Winter, som er de første bøkene i en kvartett om brexit og retter blikket mot en splittet nasjon. Autumn har ofte blitt beskrevet som den første post-brexit romanen, men begge de nevnte er mer enn det, noe Spring og den siste, Summer, også vil være.

Her er en smakebit på The Accidental:

There are things that can't be said, because it's hard to have to know them. There are things you can't get away from after you know them. It is very complicated to know anything.

s. 151

En smakebit på søndag: Middlemarch

Det blir en litt annerledes smakebit i dag da jeg fremdeles holder på med de samme bøkene og det går tregt fremover utelukkende på grunn av andre distraksjoner. Men i alle fall, George Eliot (1819-1880) var en engelsk romanforfatter, essayist og oversetter, og brukte et pseudonym fordi hun ville unngå stereotypene som kvinnelige forfattere ble assosiert med på den tiden, nemlig det vi på norsk kaller triviallitteratur. Men hun ønsket også at skjønnlitteraturen hun skrev skulle vurderes uavhengig av arbeidet med redigering og journalistikk, samt å beskytte sitt privatliv og spesielt den skandalen det ville vært om det kom ut at hun levde sammen med George Henry Lewes som var gift.

Hennes egentlige navn var Mary Ann (Marian) Evans. Nå som jeg leser Middlemarch, kom jeg i tanker om Charlotte Brontë som beundret Lewes og brevvekslet med ham, blant annet kan vi lese at hun kritiserte hans fascinasjon for Jane Austen. Uansett, ifølge Elizabeth Gaskell kunne ikke Charlotte like hans privatliv i så henseende, men etter at George Eliot leste Villette skrev hun (dette kom jeg over da jeg leste Villette, hos The Telegraph) følgende:

“Villette! Villette!” wrote George Eliot. “It is a still more wonderful book than Jane Eyre. There is something almost preternatural in its power.” It was unlike the strong-minded Eliot to be reduced to exclamation marks and vague talk of a “something”. But Villette was so innovative for its time, and remains to this day so potently strange, that critics have struggled to find words to describe it. “There are so few books, and so many volumes,” wrote Eliot’s partner GH Lewes. “Among the few stands Villette.” Lewes thought it was unique. Lesser authors were “reverberating the vague noise of others”. Brontë spoke out boldly in a voice that was all her own.

En smakebit på søndag: Middlemarch

Jeg har begynt å lese Middlemarch sammen med Hedda, en bok i to bind som jeg leste for veldig mange år siden og som absolutt egner seg utmerket til igjenlesing. Nå oppdager jeg flere nyanser enn ved første gang, som det å se hovedkarakteren, Dorothea, i ett nytt perspektiv. Jeg skal begynne på kapittel syv og ser frem til å lese om utviklingen av Dorotheas forestående ekteskap, hun er nemlig ikke som andre unge piker og setter høyest av alt den store sannheten, og å leve i pakt med Guds ord.

Til tross for all praten om ekteskap kan ikke romanen karakteriseres som en romantisk fortelling, noe A.S. Byatt har skrevet i et innledende essay til en annen utgave enn min; "Dette er ikke en romantisk roman, selv om det er en svært lidenskapelig en. Den er anti-romantisk."

For eksempel er Sir James Chettam en mann som betraktes som et godt gifte for en ung lady, men Dorothea ønsker "en mann som står over [seg] både når det gjelder dømmekraft og kunnskaper."

Men kanskje ingen av dem som levde på den tiden - i hvert fall ikke i traktene rundt Tipton - ville ha forstått en pike hvis forestillinger om ekteskapet ble farget ene og alene av overspent religiøst svermeri og tanker rundt de store spørsmål. Særlig ikke når denne begeistringen fikk næring bare fra sin egen glød og hverken enset brudeutstyr eller servise, nei, ikke engang de søte gleder og den ære som ventet en ung, blomstrende frue.

s. 33

En smakebit på søndag: The Blind Assassin av Margaret Atwood

Forrige uke startet jeg sammen med Ina på The Blind Assassin av Margaret Atwood. Det er hennes første Atwood, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å like denne da jeg har jo Atwood som en favoritt.

Fra baksideteksten:

In The Blind Assassin, Margaret Atwood weaves together stands of gothic suspense, romance, and science fiction into one utterly spellbinding narrative. The novel begins with the mysterious death - a possible suicide - of a young woman named Laura Chase in 1945. Decades later, Laura's sister, Iris, recounts her memories of their childhood and the dramatic deaths that have punctuated their wealthy, eccentric family's history. Intertwined with Iris's account are chapters from the scandalous novel that made Laura famous, in which two illicit lovers amuse each other by spinning a tale of a blind killer on a distant planet. These richly layered stories-within-stories gradually illuminate the secrets tat have long haunted the Chase family, coming together in a brilliant and astonishing final twist. 

For whom am I writing this? For myself? I think not. I have no picture of myself reading it over at a later time, later time having become problematical. For some stranger, in the future, after I'm dead? I hve no such ambition, or no such hope.

Perhaps I write for no one. Perhaps for the same person children are writing for, when they scrawl their names in the snow.

I'm not as swift as I was. My fingers are stiff and clumsy, the pen wavers and rables, it takes me a long time to form the words. And yet I persist, hunched over as if sewing by moonlight.

s. 43

En smakebit på søndag: Winter av Ali Smith

When four people, strangers and family, converge on a fifteen-bedroom house in Cornwall for Christmas, will there be enough room for everyone?   

Christmas Eve morning, 10am, and the disembodied head was dozing. Lacy green growth, leafy looking, a tangle og minuscule leaves and fronds, had thickened and crisped round its nostrils and upper lip like dried nasal mucus and the the head was making the sounds of inhalation and exhalation in such a lifelike way that if anyone standing outside this room heard it he or she'd have been convinced that a real whole child, was having as nap in here.

s. 29

Multitasking

En smakebit på søndag: The Life of Charlotte Brontë

Denne uken har jeg startet på The Life of Charlotte Brontë, en biografi skrevet av Elizabeth Gaskell (1810-1865). Gaskell skrev, som Charlotte, romaner og hun beskrev detaljert livene til ulike samfunnslag og dermed har blant annet sosialhistorikere brukt disse i sin forskning. Hun var nær venn med Charlotte, og historisk sett regnes biografien som den mest berømte av Charlotte Brontë. Jeg har akkurat lest ut introduksjonen, som faktisk var utrolig vanskelig å lese på grunn av språket. Sjeldent har jeg måttet slå opp så mange ord, og lese setninger om igjen for å få med innholdet. Nå ser jeg frem til å lese selve biografien, spesielt ettersom Gaskell var kjent for å slarve. Smakebiten er fra introduksjonen, skrevet av Elisabeth Jay

If one of Gaskell's aims in this biography was to redeem Charlotte from the charge of 'a total ignorance of the habits of society, a great coarseness of taste, and a heathenish doctrine of religion' to which Lady Elizabeth Rigby consigned Currer, Ellis and Acton Bell in the pages of the Quarterly Review, it might be that Emily would have to be offered up as the scapegoat.

s. xx

En smakebit på søndag: Everything Under

I dag åpnet jeg Everything Under og leste en god del sider. Det var noe ved teksten som tiltalte meg, og som gjør at jeg absolutt kommer til å lese videre i løpet av dagen. Boken er Daisy Johnsons debutroman, men hun har også skrevet en novellesamling som kom ut i fjor. Du kan lese mer om boken her.

I'd always understood that the past did not die just because we wanted it to. The past signed to us: clicks and cracks in the night, misspelled words, the jargon of adverts, the bodies that attracted us or did not, the sounds that reminded us of this or that. the past was not a thread trailing behind us but an anchor. That was why I looked for you all those years, Sarah. Not for answers, condolences; not to ply you with guilt or set you up for a fall. But because - a long time ago - you were my mother and you left.

s. 14

En smakebit på søndag: The Overstory

Denne boken har jeg såvidt startet på, og kommet til side 24 av 502. The Overstory kom videre til Bookerprisens kortliste, så jeg skal lese videre med stor interesse. Margaret Atwood har uttalt at “If Powers were an American writer of the 19th century, which writer would he be? He’d probably be the Herman Melville of ‘Moby-Dick.’ Jeg har ikke lest noe av Richard Powers tidligere, men han skal visst være en formidabel historieforteller, og så langt liker jeg boken. Trær er sentralt, og særlig et som ble plantet for mange generasjoner siden og har vokst seg stort og sterkt:

No other family in the country had a tree like the Hoel tree. And no other family in Iowa could match the multigeneration photo project for pure weirdness. And yet the adults seemed sworn never to say where the project was going. Neither his grandparents nor his father could explain to him the point of the thick flip-book. His grandfather said, "I promised my father and he promised his." But another time, from the same man: "It makes you think differnet about things, don't it?" It did.

s. 19

En smakebit på søndag: The Bell Jar

Sammen med Ina leser jeg The Bell Jar av Sylvia Plath, en amerikansk forfatter som er kjent for sine dikt og særlig for denne romanen. The Bell Jar (Glassklokken på norsk) er en semi-biografisk beretning om hennes kamp mot depresjon. Boken ble utgitt under pseudonym i 1963, noen uker før hun begikk selvmord. Jeg er kommer over halvveis og synes hun beskriver depresjon svært virkelighetsnært.

I omtalen fra Den Norske Bokdatabasen fremgår det at et grunntema i romanen er selvmordet. Den handler om Esther Greenwood, en ung kvinnes første møte med New York, innledningen til et sammenbrudd og sykdommen - livet under "glassklokken".

Sitting in the front seat, between Dodo and my mother, I felt dumb and subdued. Every time I tried to concentrate, my mind glided off, like a skater, into a large empty space, and pirouetted there, absently.

'I'm though with that Doctor Gordon,' I said, after we had left Dodo and her black wagon behind the pines. 'You can call him up and tell him I'm not coming next week.'

My mother smiled. 'I knew my baby wasn't like that.'
I looked at her, 'Like what?'
'Like those awful people. Those awful dead people at that hospital." She paused. 'I knew you'd decide to be all right again.'

s. 140

En smakebit på søndag: Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger

I går startet jeg på denne boken om Virginia Woolf som jeg jeg kjøpte tidligere i år. Til nå har jeg kun lest noen få sider, og her er en smakebit fra første side:

Men heldigvis finnes det til alle tider enkelte forfattere som volder kritikerne hodebry, som nekter å gå i flokk. Gjenstridig står de der og skrever over grenselinjene -

Virginia Woolf: Impassioned Prose, 1926

Virginia Woolf er selv blant de gjenstridige. 70 år etter sin død har hun for lengst blitt anerkjent som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Like fullt volder hun fremdeles hodebry. Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner. Å lese henne kan være blant de erfaringene som snur opp ned på livet. Noen av oss blir aldri ferdige med henne og vender tilbake til forfatterskapet hennes igjen og igjen. Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger er skrevet med utgangspunkt i en slik mangeårig interesse, som bare har blitt større over tid og med stadig nye gjenlesninger [...] Boken er den første på norsk som favner hele Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Dermed innebærer den også en mulighet til å plassere de mest kjente romanene hennes i sammenheng med forfatterskapet som helhet.

s. 7  

Baksideteksten:
Virginia Woolf er en ruvende skikkelse i 1900-tallets litteratur. Hun er mest kjent for sine nyskapende formeksperimenter. I romaner og kortprosa utforsker hun språkets muligheter med en lyrikers omtanke og presisjon. Likevel står Virginia Woolf gjennom hele forfatterskapet midt i sin tids brennbare litterære, politiske og kulturelle debatter. Som litterær provokatør overskrider hun alle tradisjonelle grenser – mellom roman og biografi, drama og essay, mellom prosa og poesi, mellom kanoniske og marginaliserte sjangrer. Som modernistisk språkkunstner er hun motstander av politisk agitasjon i litteraturen, samtidig som hun alltid bruker litterære eksperimenter til å utfordre etablerte sannheter og tankemønstre. Som feminist hevder hun kvinners rett til et eget rom, men også at det er fatalt for en forfatter å la kjønnsforskjeller dominere tankene.

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger følger Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Anka Ryall løfter frem hele bredden i livsverket hennes og ser henne både som skjønnlitterær pioner, feministisk tenker, samfunnskritiker og debattant.

En smakebit på søndag: The Waves

Med meg i bagasjen til Gran Canaria hadde jeg blant annet The Waves. Jeg valgte utelukkende pocketbøker på grunn av vekten, ja bortsett fra Frankenstein, som jeg leste sammen med Ina. Jeg har lest omtrent halve boken, og liker den godt. Likevel, det er en svært annerledes roman enn det jeg er vant til. Også annerledes enn Til fyret. Jeg skal ikke si mer om det nå, det kommer i anmeldelsen når boken er ferdiglest. Her er i alle fall en liten smakebit. Skjønt, det er vanskelig å finne frem til én som kan vise bokens fortreffelighet.

The sun fell in sharp wedges inside the room. Whatever the light touched became dowered with a fanatical existence. A plate was like a white lake. A knife looked like a dagger of ice. Suddenly tumblers revealed themselves upheld by streaks of light. Tables and chairs rose to the surface as if they had been sunk under water and rose, filmed with red, orange, purple like the bloom on the skin of ripe fruit. The veins on the glaze of the china, the grain og the wood, the fibres of the matting became more and more finely engraved. Everything was without shadow. A jar was so green that the eye seemed sucked up through a funnel by its intensity and stuck to it like a limpet. Then shapes took on mass and edge. Here was the boss of a chair; here the bulk of a cupboard. And as the light increased, flocks of shadow were driven before it and conglomerated and hung in many-pleated folds in the background.

s. 64 

En smakebit på søndag: Frankenstein

Frankenstein er en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, med en historie som jeg har vært nysgjerrig på og som jeg har tenkt om den er som filmene eller mer som opplevelsen med Ringeren i Notre Dame. Spesielt nysgjerrig ble jeg da det ble klart for meg at forfatteren var en kvinne; Mary Shelley. Etter at jeg kjøpte den på Boksalongen en gang på høsten i fjor har den ligget i stabelen for uleste bøker, inntil nå da Ina og jeg bestemte oss for å lese den sammen. Denne utgaven har en lang introduksjon, 63 sider for å være nøyaktig, samt forfatterens egen introduksjon, så det tok lang tid før jeg kunne begynne på selve historien. På wikipedia ble jeg opplyst om at hennes mor var filosofen og feministen Mary Wollstonecraft, noe som var ganske artig for disse bøkene har ligget i samme stabel lenge og uten at jeg visste at forfatterne var i familie. 

Uansett, Mary Wollstonecraft Shelley (1797-1851) var en engelsk forfatter som skrev romaner, noveller, drama, essay, biografier og reiseskildringer. Hun er best kjent for denne gotiske romanen, Frankenstein; eller den moderne Prometheus som ble utgitt i 1818. Smakebiten her er fra hennes introduksjon til boken, skrevet i 1817, hvor hun redegjør for bakgrunnen til romanens tilblivelse. I 1816 var hun og mannen i Sveits og ble kjent med Lord Byron. Sommeren var regntung og de tilbrakte flere dager innendørs med å lese spøkelseshistorier.

"We will each write a ghost story," said Lord Byron; and his proposition was acceded to. There were four of us. The noble author began a tale, a fragment of which he printed at the en of his poem of Mazeppa. [...] I busied myself to think of a story, - a story to rival those which had excited us to this task. One which would speak to the mysterious fears of our nature and awaken thrilling horror - one to make the reader dread to look round, to curdle the blood, and quicken the beatings of the heart. If I did not accomplish these things, my ghost story would be unworthy of its name. I thought and pondered - vainly. I felt that blank incapability of invention which is the greatest misery of authorship, when dull Nothing replies to our anxious invocations. "Have you thought of a story?" I was asked each morning, and each morning I was forced to reply with a mortifying negative.

s. 7-8

En smakebit på søndag: Good Morning, Midnight

Sammen med Ina leser jeg nå Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton. Jeg har bare kommet til side 26, men liker boken så langt. Den handler om Augustine, en strålende eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og ønsker å fortsette dette arbeidet. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene. Hun har også forsonet seg med det hun har måttet forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.  

In crystalline prose, Good Morning, Midnight poses the most important questions: What endures at the end of the world? How do we make sense of our lives?

After a while, when the sun had begun to linger in the sky for several hours at a time, Augustine considered the animals in a new context. He thought of the small armory at the observatory, the rack of shotguns he had never used. Ha thought of the taste of fresh meat after almost a year of timeless, tasteless food. He tried to picture himself butchering one of these woolly creatures, cutting away steaks and ribs, dissecting the organs and the bones from the meat, but even in his imagination he couldn't bear it. He was too squeamish, too weak to stomach the blood and the violence. But what about when their supplies waned - would he be able to bear it then?

s. 21