lørdag 19. desember 2015

Kjerringer ~ Helene Uri

Litt artig at jeg listet Kjerringer av Helen Uri opp for et år siden som planlagt lest i januar i utfordringen Bokhyllelesing. Noen bøker har (heldigvis, takk og pris) blitt lest i mellomtiden, men utfordringen har altså ikke blitt prioritert. Nå er den i alle fall lest, og jeg skal forsøke å si noen ord om den.

Finn frem din indre kjerring!
Mannfolk. Hva gjør du når sjefen tar all æren for arbeidet du har gjort? Når universitetskollegaen åpenbart vil mobbe deg ut av karrierekonkurransen? Eller når tenåringsdatteren din blir forført av en direktør? Frøydis, Celeste, Ella og Jenna møtes på latinkurs og oppdager at de har mer til felles enn lysten på gloser fra et utdødd språk. De har rett og slett fått nok. Nå vil de handle. Gjennom finurlig hverdagsfeminisme og humørfylte hevnaksjoner prikker damene inn presise anslag mot maktens menn.
Helene Uri har skrevet en fandenivoldsk, klok og munter bok om å ta grep og gjøre noe med mennene som bruker kvinnene som fotskamler. De fire kvinnene bestemmer seg kort sagt for å bli ... kjerringer.

Slik står det å lese bakpå boken, og jeg hadde høye forventninger til lesingen. Det kan like gjerne sies med én gang at jeg ble skuffet såpass at det ble et langt opphold og lesing av andre bøker før jeg fant Kjerringer frem igjen og fullførte den. Innledningen likte jeg godt, den åpnet handlingen in medias res på en slik måte at jeg gledet meg til å fortsette. Dessverre gikk det i nedoverbakke etter det.

De fire kvinnene danner en liga, nemlig Kjerringer, og hevner seg på menn som har forårsaket lidelse og tap av verdighet for dem. Det er god underholdning å lese om hevnaksjonene, selv om jeg skumleste flere steder fordi det blir for inngående beskrivelser og mye repetering. Det positive er at Uri setter fokus på likestilling. Selv om vi ligger godt an, er det et aktuelt tema ettersom det fremdeles er store forskjeller mellom kjønnene på mange områder som likelønn, deltidsarbeid, kjønnsdelt arbeidsliv, og makt og ressurser er ujevnt fordelt, både økonomisk og politisk. Men, jeg er tilhenger av at folk skal forstå hvorfor de bør endre holdning ut fra logikk, ikke bli overkjørt av en veivals for å få seg en tankevekker. 

Kjerringer av Helene Uri
Gyldendal Norsk Forlag, 2011
Norsk, bokmål
464 sider
Innbundet, kjøpt
Bokhyllelesing

onsdag 11. november 2015

Stone Mattress: nine wicked tales ~ Margaret Atwood

Denne boken har jeg holdt på med en stund, og endelig lest den ferdig. Bakpå boken står det at Stone Mattress "gives us nine unforgettable tales that reveal the grotesque, delightfully wicked facets of humanity", og sannelig gjør den det! Nyansene som Atwood trekker opp gir virkelig et innblikk i ulike perspektiver på livet og verden. Mørke perspektiver til tider. Og med mennesker som viser seg å ha lag på lag av levd liv, akkurat som tittelen. I fortellingen Stone mattress benytter Verna seg av en stromatolitt som drapsvåpen. "The word comes from the Greek stroma, a mattress, coupled with the root word for stone. Stone mattress: a fossilized cushion, formed by layer upon layer of blue-green algae building up into a mound or dome. It was this very same blue-green algae that created the oxygen they are now breathing. Isn't that astonishing?"

Det er i det hele tatt mye astonishing ved disse fortellingene, og Atwood fortsetter å begeistre meg. Det handler mye om eldre mennesker som i tilbakeblikk ser på deler av sine liv, og jeg tenker det er dette tittelen viser til. Mye ligger under lagene et menneske består av, og mye kan ligge der som ikke uten videre er synlig. På den måten var det en del overraskende elementer i fortellingene, lagene kommer frem etterhvert.

De tre første fortellingene handler om de samme menneskene, men fra tre ulike perspektiver. Enda en måte å få frem flere av et menneskets mange lag, glimrende utført av Atwood! Constance, forfatter av fantasyserien Alphinland, er ute og går i kraftig snøstorm. Hun tar seg i å sammenligne seg med folkene i Alphinland, serien befinner seg nå i datamaskinen hennes. Det er her hun har gamlekjæresten, poeten Gavin, stashed inside. Han får vi møte i Revenant, avhengig av sin yngre kone til å hjelpe seg på sine eldre dager. I det han dør, møter han igjen Constance, i Alphinland? Dark Lady forteller om et tvillingpar som stadig snakker om det som har vært, de har en pågående samtale hvor de stadig kommer tilbake til tidligere punkt i denne samtalen. Det virker nok litt kjedelig, men wow! for noen historier, og for en avslutning! Disse blir stående som de jeg likte best av disse ni fortellingene.

Lusus Naturae handler om en jente med en uvanlig sykdom som gjør at hun ikke kan leve slik som sine jevnaldrende. Ganske hjerteskjærende, familien arrangerer hennes begravelse og gjemmer henne så på et rom. I The Freeze-Dried Groom blir Sam kastet ut av sin kone, og finner til gjengjeld noe meget interessant. I Dream of Zenia with the Bright Red Teeth fant jeg ut er en oppfølger til en annen historie av Atwood som jeg ikke har lest; The Robber Bride. Tre eldre kvinner snakker om følgende av at Zenia la seg etter mennene deres, og det er tydelig at dette har påvirket dem svært mye. Ved at de snakker sammen om det kommer de til ny erkjennelse, både på godt og vondt. Så er det Jack som har skrevet en International Horror Classic, The Dead Hand Loves You. I utgangspunktet for å tjene penger som fattig student, med følger som å signere en kontrakt med sine tre venner slik at de skulle få prosenter av salget siden han skylte dem penger. Boken blir etterhvert en stor suksess, og en god inntektskilde. Men Jack er ikke særlig fornøyd med livet sitt, og bestemmer seg for å oppsøke de tidligere vennene angående kontrakten. Her får vi innblikk i menneskers handlinger med ulike intensjoner, temmelig interessant! Den nest siste fortellingen bærer tittelen til hele samlingen, The Stone Mattress. Verna er på cruise, og møter igjen mannen som hun klandrer for å være direkte årsak til at livet hennes har blitt ødelagt. Han voldtok henne brutalt som 14-åring, noe som ødela hennes evne til å få barn, og det ødela hennes tillit til andre mennesker. Hun tar revansj så det synger. Den siste fortellingen, Torching the Dusties, handler om Wilma som bor tilbaketrukket på i en privat omsorgsbolig. Hun har Charles Bonnet syndrom, som medfører blindhet og hallusinasjoner, men "the little people" som hun ser trives hun godt med. Når en gruppe aktivister samles ved porten fordi de ønsker at de eldre skal forsvinne og gi plass til de yngre, blir Wilma utfordret i sin virkelighetsoppfatning. Denne historien er også en favoritt.

Det tydelig at fortellingene ikke utelukkende er skrevet for å vise eldre menneskers liv, men at aldring handler om mye mer enn å sitte å se tilbake på et levd liv. Alle lagene som utgjør et menneske, med personlighet, erfaringer, opplevelser, kunnskap og selvinnsikt, kjærlighet, anger, hevn, misforståelser og mye mer er med på å gjøre et menneske til det det er. Disse fortellingene bidrar til å vise dette på en meget god måte - nettopp fordi livet ikke er en dans på roser, men også wicked. Både hvordan man er som menneske, men også det å balansere på kanten av liv og død. Anbefales!


Lesing ute i høstsolen.


Stone Mattress: Nine wicked tales av Margaret Atwood
Emblem Editions, McClelland & Stewart, a division of Random House of Canada     Limited, a Penguin Random House Company, 2015
Engelsk
289 sider
Paperback, gave

fredag 2. oktober 2015

Margaret Atwood and the "cuteness" of an cat's eye

Mitt siste studieår blir virkelig litt av et hardkjør! 75% studie og 50% jobb og ekstreme mengder med oppgaver og gjøremål gir ytterst lite anledning til å lese skjønnlitteratur. Men innimellom får jeg lest litt, lese rett og slett. Er man addicted så er man det. Fremdeles er det Kjerringer det går i, og denne uken påbegynte jeg en novellesamling av Margaret Atwood som jeg har fått tilsendt av en bekjent i Canada. Stone Mattress heter den, utgitt i 2014. Atwood beskriver den som "tales" heller enn noveller, "as they draw from the mythical and fantastical aspects associated with fables and fairy tales, rather than from conventional literary realism." Jeg er virkelig begeistret så lang! Se bare hva som står bakpå boken:

In this extraordinary collection, Margaret Atwood gives us nine unforgettable tales that reveal the grotesque, delightfully wicked facets of humanity. “Alphinland,” the first of three loosely linked tales, introduces us to a fantasy writer who is guided through a stormy winter evening by the voice of her late husband. In “Lusus Naturae,” a young woman, monstrously transformed by a genetic defect, is mistaken for a vampire. And in the title story, a woman who has killed four husbands discovers an opportunity to exact vengeance on the first man who ever wronged her.
By turns thrilling, funny, and thought-provoking, Stone Mattress affirms  Atwood as our greatest creator of worlds—and as an incisive chronicler of our darkest impulses.

Ellers har vi fått nytt familiemedlem da katten fikk fem skjønne små som fikk gode hjem, og den ene har vi beholdt. Første bilde er av broren, så er det min mister som gjør det svært vanskelig å arbeide foran pc-en.



søndag 9. august 2015

MaddAddam ~ Margaret Atwood

MaddAddam er siste boken i en trilogi skrevet av Margaret Atwood. Den første, Oryx og Crake, introduserer Jimmy "Snømann" som tilsynelatende eneste overlevende etter en global katastrofe. Men det viser seg å være flere. I Flommens år blir vi kjent med Toby og Ren, også overbevist om at de er eneste overlevende. Denne siste boken er virkelig oppsummerende, samtidig som handlingen går fremover og vi kan ane en fremtid i en ny verden. I kjent Atwood stil er ikke fortellingen kronologisk, skjønt denne ganger synes jeg det retrospektive er mer glidende. Bakgrunnshistoriene blir beskrevet etterhvert, og de kommer som forventet, men selve historiene er langt fra som forventet. Det er hele tiden ting som er overraskende, men den røde tråden er der og slingrer seg mellom alt som skjer. Det er Atwood! Det er en dystopisk aktualitet! Det er fantastisk! Jeg kunne egentlig ha avsluttet anmeldelsen her og nå, men tenkte jeg skulle skrive litt mer utfyllende om trilogien. Det fortjener den.

Selv om MaddAddam er fiksjon, inneholder romanen ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige.
s. 523 (takk fra forfatteren)

Det har med håp å gjøre, noe som også blir holdt oppe i begge de foregående bøkene. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold - selv om det er uhyggelig, hardt og brutalt. På mange måter er vi oss selv lik uansett hva som skjer. I alle fall viser Atwood på en glimrende måte hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. De menneskelignende skapningene vi ble kjent med i Oryx og Crakecrakerene, er fremdeles tilstedeværende, og utvikler seg i takt med gruppen av mennesker vi følger i boken. Stemningen i boken ligger i at jeg ikke blir skremt eller deprimert over hva som kan skje, men snarere oppløftet for hva vi som mennesker kan utrette. Og da mener jeg ikke stort, men i det små. Å overleve, utføre daglige gjøremål, finne mat, beskyttelse. Løse konflikter, problemer. Likevel, det er alltid en fare liggende på lur. Det er her håpet ligger - kanskje vi kan gjøre det bedre neste gang?

MaddAddam er et nettverk av folk som protesterer, som forsøker å forberede seg til katastrofen. Det er fremdeles snakk om hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken. Som i de to foregående bøkene er også interessante spørsmål aktuelle her, se Oryx og Crake og Flommens år. Og menneskene er fremdeles opptatt av sitt eget.

Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer.
s. 30

MaddAddam handler mye om Toby. Sannsynligvis fordi hun har erfaring og kunnskap, og den som forsøker å holde en kronologi i hverdagen, føre en ny historie videre til de som kommer etter.

Nattsvermere flagret omkring faklene, over dem raslet løvet i kveldsbrisen. Hvor langt hadde de gått egentlig? Toby syntes de hadde gått i flere timer, men tiden blir diffus i måneskinn. De hadde kurs vestover, gjennom Heritage Park - bak dem fjernet lyden av bølgene seg. Selv om det var en sti der, var hun usikker på veien, men crakerne lot til å vite hvor de skulle.
Hun lyttet etter lyder lenger borte mellom trærne - trinn, en kvist som knakk, et grynt,  - holdt seg bakerst i følget med geværet parat. Det lød noen kvekk, et par skrik: noen amfibier, en fugl som rørte seg i natten. Hun var klar over hvordan mørket lukket seg bak henne: hvordan skyggen hennes ruvet og så ble oppslukt av skygger som var enda svartere.
s. 37

Mange doble betydninger underveis, noe av det jeg liker så godt ved Atwood. Toby er en karakter jeg fikk sansen for. Hun er i stand til å tilpasse seg den forandrede verden, og samtidig har hun hele tiden det kjente i tankene. Mye tar hun med seg videre, men synes det er vanskelig å forestille seg en fremtid. Hvordan ser den i så fall ut, og finnes det noen der som vil være interessert i historier hun forteller og skriver ned?

Vi har historien, og så har vi den virkelige historien, og så historien om hvordan det gikk til at historien ble fortalt. Så har vi det som utelates av historien. Som også er en del av historien.
s. 84

Gjennomgående i romanen er historier om tiden før, hvordan det ble som det ble, fortalt som livshistorier. Den røde tråden nøstes opp og settes sammen til en fascinerende fortelling som denne siste boken gir en eminent avslutning på. Anbefales på det varmeste!

Boken skulle jeg ha lest sammen med Hedda, men jeg har vært ufattelig treg med lesing i det siste så hun har nok lest den allerede :)


Har hatt disse to på leselisten lenge, nå fortsetter jeg med Helen Uri.


MaddAddam av Margaret Atwood
Originaltittel: MaddAddam
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2015 - utkommet først i 2013 av O.W. Toad Ltd.
Norsk bokmål524 sider
Innbundet, frieksemplar

torsdag 2. april 2015

Bli best med mental trening ~ Erik Bertrand Larssen

Lurer du på hvordan du kan få ut potensialet ditt og prestere bedre enn du hadde trodd var mulig? Mentaltrener Erik Bertrand Larssen får næringslivstopper, Norges beste idrettsutøvere og helt vanlige folk til å nå målene sine, både i hverdagslivet og når det virkelig gjelder. Metoden hans virker, gang på gang. Erik Bertrand Larssen skriver enkelt, men uten å forenkle, om hvordan du kan hente frem dine skjulte ressurser og bli den beste versjonen av deg selv.

Slik presenteres Bli best med mental trening i baksideteksten, og illustrasjonen på fremsiden er med på å forsterke inntrykket om at her har vi med å gjøre en total forvandling. Fra før har jeg lest Kunsten å lede seg selv av Randi B. Noyes, som også går på det å oppdage ens sterke sider og bevisstgjøring ved å tenke at man ikke lever for alltid. Det å finne svar på spørsmål om hva jeg vil og foreta valg, og begge fokuserer på følelser. Når det gjelder denne boken er det mange som har sagt at den føyer seg inn i rekken av selvhjelpsbøker man kan klare seg uten, eller at den ikke presenterer noe nytt og så henseende om man har lest én har man lest alle. Det kan godt hende, og som sagt var det mye likt.

"Det handler ikke om talent. Det handler om valg." Det er mange valg vi gjør i løpet av en dag, og summen av alle disse er det som utgjør en forskjell. Skal jeg spise en sunn frokost, eller skal jeg ta et pizzastykke fra i går? Bertrand Larssen hevder at vi mennesker ønsker å ha det behagelig, å være i komfortsonen er det vi liker best av alt. Det er følelsene som trekker oss, men for å kunne ble en bedre utgave av oss selv må vi innimellom ut av denne sonen. For eksempel om "du er sliten etter en lang dag på jobben og spør deg selv: Skal jeg ta meg en joggetur, eller skal jeg legge meg på sofaen og se på tv?" - da er det følelsene som forteller deg at du vil legge deg på sofaen. Forfatteren har tre mål med boken:

  1. Bidra til å skjerpe bevisstheten om deg selv og måten du tenker på.
  2. Endre noen av tankemønstrene som virker begrensende på din evne til å prestere.
  3. Bidra til å gi deg mer av godfølelsen (som følge av mestring).

Gir den dette? Til en viss grad. Bertrand Larssen forteller om sin tid som fallskjermjeger og den harde, vanskelige veien dit. Disse erfaringene bruker han for å få sine klienter til å nå målene de har satt seg. Det handler om å sette livet i perspektiv ved å tenke på at man en gang skal dø (se et sitat HER), livet er kort og det er ingen vits i å utsette det du har lyst til. Her kommer forfatteren med et godt poeng som jeg vil ta med meg videre, nemlig om 40-årskrisen. Han har et annet syn på den enn det at den er en narsissistisk konstruksjon: 

40-åringen setter livet i perspektiv - kanskje for aller første gang. Som barn er du bekymringsløs og øyeblikksorientert. Som ungdom er du fremtidsrettet. Som ung voksen er du gjerne full av planer og tro på deg selv. 40-åringen, derimot, begynner sakte, men sikkert å innse at tiden beveger seg ubønnhørlig, at det haster.
s. 43

En annen måte er å tenke at "når han eller hun har fått det til, da kan jeg også klare det." Noe som er svært effektivt. Jeg husker min mor sa dette til meg da jeg skulle ta lappen og jeg var nervøs for ikke å klare det. Det gjorde noe med tankegangen min, og jeg tenkte at "selvfølgelig klarer jeg det! Se på alle de som kjører rundt!" 

Uten å si så mye mer om innholdet vil jeg bare nevne at Bertrand Larssen spiller på følelsene, får frem tanken på at livet er kort og at det er unødvendig å kaste bort tiden på å utelukkende gjøre ting i komfortsonen. Oppskriften er enkel, men likevel så vanskelig. For en må gå mange runder med seg selv for i det hele tatt ta valgene som fører til en bedre utgave av en selv. Har jeg blitt en bedre utgave av meg selv etter å ha lest boken? Tja, han anbefaler å lese den på nytt og notere underveis for eksempel ens verdier og mål. Noyes' bok er mer praktisk med konkrete øvelser, mens Bli best med mental trening er mer generell, likevel er metoden lik og beskrevet inngående ved hjelp av historier fra forfatterens arbeid med sine klienter. Han forteller også suksesshistorier fra dette arbeidet, og selv om det dreier seg mest om toppledere og idrettsutøvere henvender boken seg også til "helt vanlige folk". Skjønt, siste halvdel av boken var enkel å skumme da det ble litt i overkant mye. Men - jeg er blitt mer bevisst på hvordan jeg tenker, og på viktigheten av å endre tankemønstre for å kunne prestere og selv om jeg ikke kan rope høyt hurra for mer godfølelse har jeg i alle fall begynt å tenke over at jeg vil ha mer av den. Sånn sett har Bertrand Larssen oppnådd målene sine og vekket noe i meg, slik Noyes gjorde i 2012.

Nå gjenstår det å se om jeg kommer meg mer ut av komfortsonen, eller om jeg blir værende der! Men da må jeg lese boken en gang til, og det har jeg ikke tid til.

Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen
J.M. Stenersen forlag, 2013
Norsk, bokmål
248 sider
Pocket, kjøpt

søndag 29. mars 2015

Hopp da, så blir vi kvitt deg! ~ Tanja Wibe-Lund

Ny forskning viser at barn som blir mobbet på skolen ofte sliter med helseskader og sosiale plager i voksen alder. De som ble mobbet på ungdomsskolen sliter mer med samlivsforhold, arbeidsliv og rus enn jevnaldrene som ikke ble mobbet.

Hopp da, så blir vi kvitt deg! handler om Tine-Mari, som blant annet opplever sosial angst og dødsangst etter å ha blitt mobbet helt fra barnehage-tiden og gjennom videregående. I dag er hun gift og har to barn, og selv om hun har det bra vil hun alltid bære preg av en vanskelig oppvekst. I et intervju sier hun at boken Hopp da, så blir vi kvitt deg! viser "at det kommer til å ordne seg, selv når alt virker helt svart."

Journalist og forfatter Tanja Wibe-Lund håper boken vil gjøre en forskjell, og det tror jeg den vil. Ved å lese Tine-Maris historie får vi innblikk i skadevirkningene for mobbeofte, men også hvordan mobbingen foregår gjennom mobberne selv og mennesker rundt dem. Det er så lett å tenke at det ikke angår meg, overse det og legge skylden på den som blir mobbet, eller tenke at barn ordner opp selv. Men boken forteller oss at barn ikke lærer bedre å godta hverandre dersom de får anledning til å ordne opp selv.

Den kjente mobbeforskeren professor Dan Olweus definerer mobbing slik:

En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. [...] Det er en negativ handling når noen med hensikt påfører, eller prøver å påføre, en annen person skade eller ubehag. [...] For å kunne snakke om mobbing, må det være en viss ubalanse i styrkeforholde: den som blir utsatt for de negative handlingene, har vanligvis ikke så lett for å forsvare seg og er ofte litt hjelpeløs ovenfor den eller de som plager ham eller henne (Olweus, s. 17-18).

Mobbing er svært traumatisk mens det står på, og ettersom de som blir mobbet vil kunne slite med skader for resten av livet, har vi et ansvar for å hindre at mobbing skjer. I en bok om barn og etikk leste jeg at forskning viser tre faktorer som fører til at noen barn blir aggressive og begynner å mobbe andre: Mangel på omsorg, empati og positiv interesse fra foreldre er trolig den viktigste årsaken, men også om mobbing ikke stanses med klare grenser eller om den negative atferden stanses med fysisk avstraffelse eller sterke følelsesmessige utbrudd. Undersøkelser viser at mobbing forekommer også i barnehagen, og der kan i alle fall jeg gjøre en forskjell. Selvtillit og et godt selvbilde vil for eksempel være forebyggende.

Men nå ble det ikke så mye om selve boken, til det sier jeg bare: les den! Det er sterke saker.

Jeg var jo som alle andre. Forskjellen var bare at jeg ikke fikk gå i fred, hverken for løgner, rykter eller uten at noen måtte plage meg. Mange behandlet meg som en dritt, og fikk meg til å føle meg som en dritt.
s. 49  

Hopp da, så blir vi kvitt deg! av Tanja Wibe-Lund
Aschehoug & Co., 2015
Norsk, bokmål
219 sider
Innbundet, fått fra forlaget

søndag 22. mars 2015

En smakebit på søndag: Bli best med mental trening

Etter en periode med lite lesing kastet jeg meg over Hopp da, så blir vi kvitt deg!, og har nå startet på Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen. Det er sjeldent jeg leser slike selvhjelps-bøker da jeg synes de ofte inneholder de samme rådene, og jeg har ikke akkurat kommet over noe revolusjonerende i denne hittil. Likevel, det kan være greit med en repetisjon og påminnelse om at livet en gang tar slutt og vil en noe er det best å starte med én gang. Det handler om å sette livet i perspektiv:

Jorden er omtrent 4,54 milliarder år gammel. Du skal være her i 80 av disse årene hvis du er heldig. Du utgjør en så forsvinnende liten del av jordens samlede historie at når du først er her, burde du virkelig gjøre gjøre det beste ut av det. Tiden du har på denne planeten, er ikke engang synlig for det blotte øyet på en tidslinje som er tre meter lang.
Hva i all verden er vitsen med å la være å gå for drømmen?
s. 44

Fra baksiden: Lurer du på hvordan du kan få ut potensialet ditt og prestere bedre enn du hadde trodd var mulig? Mentaltrener Erik Bertrand Larssen får næringslivstopper, Norges beste idrettsutøvere og helt vanlige folk til å nå målene sine, både i hverdagslivet og når det virkelig gjelder. Metoden hans funker, gang på gang.

Erik Bertrand Larssen skriver enkelt, men uten å forenkle, om hvordan du kan hente frem dine skjulte ressurser og bli den beste versjonen av deg selv.


Smakebit

mandag 16. mars 2015

Good Omens for spring

Det har vært lite aktivitet her på bloggen i det siste, noe som skyldes manglende lesing. Jeg startet jo på Good Omens av Neil Gaiman for lenge siden og har forsøkt å lese innimellom slik jeg pleier når det er mye pensum som skal konsumeres samtidig, men har gitt opp. Boken fenger ikke og det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er, men jeg kjeder meg rett og slett. Hver gang jeg har åpnet (og jeg har faktisk kommet omtrent halvveis) legger jeg den raskt fra meg igjen. Så i helgen plukket jeg opp en annen bok som da ble ferdiglest på noen timer. Nå skal det sies at den var svært lettlest, men uansett: jeg avslutter lesingen av Good Omens, setter den på bero til et senere tidspunkt og kaster meg over noe annet.




Bilder tatt ved Troldhaugen i dag.


søndag 8. februar 2015

The flood is coming, but there is hope

Ettersom jeg venter på siste boken i MaddAddam er det interessant å følge med på hva Atwood uttaler seg om serien og temaet. Hun postet en link til et intervju som ble gjort i forbindelse med the Future Library project, et 100-års langt kunstprosjekt i Oslo. I intervjuet blir hun spurt om hvilket spørsmål hun ville stilt om fremtiden, og svarer: Will there be people in a hundred years?

Det henger sammen med hennes syn på endringene:

Bilde hentet herfra.




Atwood sier at når folk tenker på klimaendringer, tror de at det kanskje kommer til å regne mer eller noe slikt, men det er mye mer omfattende enn som så fordi når en endrer hvor det regner, hvor mye eller hvor lite, så påvirkes omtrent alt ettersom vi er avhengige av vann og oksygen.

Planeten er i endring, vi trenger kreative, ambisiøse og noen sterke nye historier for å forstå hvordan vi kan endres med den. Men det er håp, ifølge Atwood er håpet innebygget: "I'm counting on it."

søndag 1. februar 2015

Alias Grace ~ Margaret Atwood

Til nå er det dystopier jeg har lest av Margaret Atwood: The Handmaid's Tale, Oryx og Crake og Flommens år. Alias Grace er ganske annerledes. Og likevel ganske lik. Uansett er det et ganske stort tidssprang i forhold til de nevnte romaner da den er basert på faktiske forhold som fant sted i 1840-årene, om en historisk skikkelse ved navn Grace Marks som ble beskyldt for og dømt til livsvarig fengsel for å ha drept sin arbeidsgiver og hans husholderske. Bokens baksidetekst kan du lese i et smakebit-innlegg jeg postet tidligere.

Margaret Atwood

Historien fortelles ut fra flere perspektiv slik Atwood liker det, og som gjør romanene hennes så intrikate og spennende. Historien presenteres ikke kronologisk, men leseren må selv sette sammen trådene og i Alias Grace blir ikke alt oppklart til slutt. Den sanne historien om Grace Marks er at hun var 16 år da dommen falt og sendt i fengsel for å være delaktig i mordene, men hennes rolle ble aldri helt klargjort. Hennes medsammensvorne, James McDermott ble hengt 21. november 1843. Marks kom til Canada fra Irland sammen med familien, og fikk etterhvert arbeid som tjenestepike hos Thomas Kinnear. Han hadde et forhold til sin husholderske Nancy Montgomery, noe folk i området var klar over. Mordene fant sted 23. juli 1843, og Atwood skriver i etterordet at saken ble utførlig omtalt både i kanadiske, amerikanske og britiske aviser. Videre at detaljene var oppsiktsvekkende: Marks var ualminnelig vakker og særdeles ung, husholdersken hadde tidligere født et uekte barn, og var gravid da hun ble myrdet. Marks og Marks og McDermott rømte til USA og pressen tok det for gitt at de var elskere. "Blandingen av sex, vold og underklassens sørgelige oppsetsighet virket uhyre tiltrekkende på datidens journalister." I 1840-årene var Grace Marks en av Canadas mest beryktede kvinner, og det ble skrevet om henne utover i århundret mye fordi holdningene til henne viste tidens syn på kvinnens natur.

Grace Marks' historie fortelles av henne selv enten henvendt til leseren eller til den unge legen Simon Jordan som Atwood introduserer for å utforske Grace's ubevissthet. Det er mange hull i historien, forårsaket enten av hukommelsestap eller som bevisst middel for å bedre sin egen situasjon. På den tiden var det vanlig å leie ut fanger som dagarbeidere, og i boken er Grace tjenestepike hos fengselsdirektøren, men føres tilbake til fengselet om kvelden. I starten vet jeg ikke hva som har skjedd, noe som er litt forvirrende. Etterhvert som Grace forteller om sitt liv til dr. Simon Jordan utvikles sympati for henne, til tross for at jeg vet hun er dømt for et brutalt dobbeltmord. Spørsmålet dukker stadig opp, slik det må ha gjort for mange da dette faktisk skjedde, er hun skyldig eller ikke? Et spørsmål som Simon håper å få besvart ved å anvende psykologiske grep og ideer som på den tiden var nye og ble møtt både med nysgjerrighet og motstand. Han ønsker å dykke ned i ubevisstheten hennes for på den måten å hente frem informasjon om hva som hendte den dagen Kinnear og Montgomery ble drept, den dagen Grace sier hun husker svært lite av. I alle fall når det gjelder selve mordene, ellers har hun sylskarp hukommelse av detaljerte gjøremål, vær og annet som kan sees som irrelevant. På denne måten er det ikke bare det Grace er dømt for som utforskes i boken, men også kvinners situasjon og levekår. Noe av det som er likt til for eksempel The Handmaid's Tale er sosiale konvensjoner og undertrykkelse av kvinner. Atwoods dystopier tar for seg situasjoner som enten kan skje eller som faktisk allerede har skjedd. I det nittende århundret var man ekstremt opptatt av kvinners galskap. Kvinner var det svake kjønn, skrøpelige, dydig og slett ikke i stand til drap. Meningen med å være kvinne var giftermålet, som ble sett på som fullbyrdelsen av den kvinnelige natur. Fromhet, renhet, underdanighet og huslig var kvinnelige dyder som ble satt høyt, og de forstyrrede, hysteriske og tøylesløse kvinnene er sterkt representert i litteratur fra det nittende århundret.

Kapitlene har navn etter quilt (lappe)-mønstre, og kan symbolisere lagene av lapper i Grace's underbevissthet. Samtidig innledes kapitlene med utdrag fra dokumenter fra saken, men også dikt og sitater som fungere som symboler for selve historien. Slik kan det sies at selv om romanen ikke serverer en løsning på hva som skjedde morddagen, er den et lappeteppe av sann og oppdiktet historie som oppfordrer leseren til selv å tenke gjennom detaljene og hendelsene for å finne sin egen konklusjon. Som nevnt før er det nettopp dette som er så fascinerende med Atwoods forfatterskap, hun utforsker karakterenes indre liv på en elegant måte. Selv om fengsellivet arter seg temmelig monotont, skjer det desto mye på det indre plan hos Grace. Det tar tid før leseren fullt ut forstår hva romanen dreier seg om. Det som et puslespill hvor alle bitene ikke nødvendigvis er til stede, det er fantastisk, og jeg anbefaler boken på det varmeste.

Alias Grace av Margaret Atwood
Originaltittel: Alias Grace (1996)
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 1997
Norsk bokmål
568 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 25. januar 2015

En smakebit på søndag: Good Omens

Lesemål og lesemål. Allerede første måned gikk planen rett ad undas! Men jeg er i alle fall ferdig med Alias Grace, fascinerende lesing forresten, og har startet på Good Omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman sammen med Ina og Marianne.

Good Omens er humoristisk fantasy, og baksideteksten forteller:

According to The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch - the world's only completely accurate book of prophecies, written in 1655, before she exploded - the world will end on a Saturday. Next Saturday, in fact. Just after tea...

People have been predicting the end of the world almost from its very beginning, som it's only natural to be sceptical when a new date is set for Judgemnet Day. This time though, the armies of Good and Evil really do appear to be massing. The four Bikers of the Apocalypse are hitting the road. But both angels and demons - well, one fast-living demond and a somewhat fussy angel - would quite like the Rapture not to happen.

And someone seems to have misplaced the Antichrist...

Jeg har kun lest forordet, og smakebiten er derfra:

People say: What was it like writing Good Omens?
And we say: We were just a couple of guys, okay?
We still are. It was a summer job.We had a great time doing it, we split the money in half, and we swore never to do it again. We didn't think it was important.
s. 11


Terry Pratchett - Neil Gaiman

Smakebit

søndag 4. januar 2015

En smakebit på søndag: Alias Grace

Margaret AtwoodFørste smakebit i 2015! Jeg startet på Alias Grace av Margaret Atwood i desember som månedens 1001-bok, og er så langt kommet godt over halvveis, men det må altså bli et januar innlegg. Romanen er basert på faktiske hendelser fra 1800-tallet, baksideteksten forteller:

Hva er sann historie? Det er spørsmålet i denne fascinerende beretningen om Grace Marks fra forrige århundres Canada. Grace er seksten år gammel da hun blir dømt til livsvarig fengsel for det brutale drapet på sin arbeidsgiver, Thomas Kinnear og hans husholderske og elskerinne Nancy Montgomery. Hennes medsammensvorne, James McDermot blir hengt for drapene 21. november 1843. 

Men hvilken rolle spilte egentlig Grace i det grusomme dobbeltdrapet? Var hun en femme fatale som stod bak forbrytelsen og som manipulerte James McDermot slik noen av samtidens eksperter hevdet? Eller var hun tvert imot en vettskremt jentunge, som ble trukket inn i er drama hun ikke kunne ane rekkevidden av, slik de som arbeidet for benådning mente? 

Margaret Atwood lar henne møte legen Simon Jordan, en ung lovende psykiater, som interesserer seg for det ubevisste og som vil prøve å løse gåten ved å nå fram til Grace's ubevisste. Grace forteller ham villig om sitt liv, men får han vite sannheten om det som skjedde i Thomas Kinnears hjem?

Smakebiten er fra en formiddag Dr. Simon Jordan står foran speilet for å kytte sitt halsbind og ergrer seg over de stive og korrekte plaggene. Han undres over hvorfor den siviliserte mann finner det for godt "å martre sitt legeme ved å klemme det inn i det uklanderlige antrekks tvangstrøye.

Han er i det minste ikke kvinne, og derfor ikke nødt til å gå med korsett og snøre seg inn inntil det deformerte. Den utbredte oppfatning at kvinner av naturen er gelélignende skapninger uten ryggrad og ville sige sammen som smeltet ost hvis de ikke var surret inn, har ha bare forakt til overs for. Mens han studerte medisin, dissekerte han en god del kvinner - fra arbeiderklassen, naturligvis - og deres ryggrader og muskulatur var i det store og hele ikke svakere enn mennenes, selv om mange led av engelsk syke.
s. 94-95

Smakebit