søndag 26. april 2020

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Bok I

Wow! For et verk! Jeg skrev et lite innlegg som kan innlede denne anmeldelsen, det kan (og bør) du lese her. Anbefaler også innlegget om boken Det grådige hjerte av Hege Duckert, som inneholder noen tanker om Beauvoir (1908-86). Toril Moi har skrevet et innledende essay i Det annet kjønn hvor hun først redegjør for den store påvirkningen boken har hatt for henne personlig, og så litt om hvem denne kvinnen var, "som har inspirert generasjoner av unge kvinner." For min egen del har jeg vært litt redd for boken, litt redd for personen Simone de Beauvoir. Boken kjøpte jeg i 2013, men det har vært til hjelp å ha lest litt om henne på forhånd, spesielt Toril Mois bok om denne franske forfatter og filosof som skrev om frihet og ansvar, mål og middel, og ikke minst kvinnens stilling i samfunnet. Det hjalp også stort å lese den sammen med Hedda.

For hvem har vel ikke hørt om Simone de Beauvoir og Det annet kjønn? Jeg får en følelse av at jeg bør lese Toril Mois bok om henne om igjen. Tanken om at man ikke fødes som kvinne, man blir det, er virkelig aktuell i dag også. Beauvoir hevdet at kvinnen ble oppdratt til underdanighet, til å hele tiden se seg selv i forhold til mannen; som det andre kjønn. Frihet er et viktig begrep hos henne, og i Det annet kjønn forsøker hun å forstå hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn.

Hva er en kvinne?


Simone de Beauvoir skriver i innledningen om hvorfor hun har skrevet boken, og hva som gjør at hun mener den er viktig. For hva en en kvinne? "Bare det å ta opp problemet antyder straks første svar. Det er betegnende at det er jeg som tar det opp. En mann ville aldri ha kommet på den tanken å skrive en bok om hankjønnets spesielle situasjon blant menneskene". På latin betyr homo menneske, mann eller person. Mannen "oppfatter kroppen sin som et direkte og normalt forhold til verden." Aristoteles sa at "hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," og Thomas Aquinas erklærte at kvinnen er en "mislykket mann", i tråd med Skapelsesberetningen, der Eva blir skapt av et av Adams overflødige ribben. Menneskeheten er mannlig, og mannen definerer ikke kvinnen i seg selv, men sett i forhold til ham; hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen. Kvinnen er det mannen bestemmer, derfor blir hun kalt "kvinnekjønnet", hun er et kjønnsvesen. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlig. Han er Subjektet, hun er Objektet.

Begrepet Den andre er viktig, og Beauvoir bruker det for å forklare forskjellen mellom kjønnene, og sier at denne kategorien er like opprinnelig som som selve bevissthet. Hun snakker om en dualisme som alltid er til stede i de mest primitive samfunn og de eldste mytologier, men som til å begynne med ikke var inndelt i kjønn. "Intet fellesskap definerer seg noen gang som Den ene uten umiddelbart å sette opp Den andre overfor seg," (jf. Varuna-Mitra, Uranus-Zevs, Sol-Måne, Dag-Natt), annetheten er en grunnleggende kategori i den menneskelig tanke. Med Hegels syn på dette, at selve bevisstheten vil være fiendtlig innstilt til enhver annen bevissthet, og at subjektet hevder seg bare ved å stå i opposisjon ved å bekrefte seg selv som det vesentlige og gjøre den andre til det uvesentlige, kan vi se det tydeligere. Men, sier Beauvoir, den andre bevisstheten vil komme med et tilsvarende krav, så hva er det som gjør at gjensidigheten som oppstår blant individer og grupper ikke gjelder mellom kjønnene, men at en av termene er blitt bekreftet som den eneste vesentlige?

Hegel mente altså at det i alle sosiale sammenhenger utspiller seg en dialektikk mellom subjektet (Selvet eller Den første) og objektet (Den andre). Disse tankene utviklet Beauvoir videre da hun mente at det egentlig handler om dialektikk mellom mann og kvinne, og hun bruker teorien hans om herre og trell for å forklare hvordan undertrykkelsen oppstod. Hos Beauvoir står kvinnen utenfor denne dialektikken; mennene kjemper om anerkjennelse seg imellom og bekrefter seg som transcendens overfor hverandre, mens kvinnen har blitt lukket inne i immanensen og berøvet sin frihet og mulighet til å hevde seg som uavhengig, selvstendig bevissthet. Så hvorfor protesterer ikke kvinnene? Den andre har blitt definert av Den ene, fordi vedkommende hevder seg som Den ene. "Men for at Den andre ikke skal forandres til Den ene, må vedkommende underkaste seg denne fremmede synsvinkelen." Hvor kommer denne underkastelsen fra?

Hun går grundig gjennom sine tanker om Den andre, med fakta og eksempler, og hun gir gode sammenligninger og argumenter. Én sammenligning er der majoriteten har lykkes med å dominere et mindretall, men siden kvinnene ikke er et mindretall, er undertrykkelse av kvinnen noe annet enn at for eksempel at industriarbeidere eller etniske grupper (som de sorte i USA) blir undertrykt.
Men det som på en spesiell måtedefinerer kvinnens situasjon, er at hun, samtidig som hun er en selvstendig frihet, lik ethvert menneske, oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre: de vil gjøre henne til en stivnet gjenstand og dømme henne til immanens, fordi hennes transcendens stadig blir transcendendert av en annen vesentlig og herskende bevissthet.
s. 18

Transcendens og immanens, hva er det? Begrepene er av stor betydning. Innimellom bruker Beauvoir mange ord og lange setninger, noe som gjorde at jeg noen ganger måtte konsentrere meg ganske mye for å henge med, og hente informasjon fra andre kilder. Hvordan forklare dette enkelt? Det er nemlig i det ikke-gjensidige forholdet mellom kjønnene at vi kan finne en forklaring på ulikheten. Ved hjelp av wikipediadenne artikkelen og denne fikk jeg en følelse av å ha grepet disse begrepene: Mannen bekrefter seg selv som et handlende subjekt, han utvikler seg og grenseoverskrider (transcenderer) seg selv i det han gjør. Han er det vesentlige, Den ene, som definerer hva et menneske er. Kvinnen er fastlåst i den rollen som er påtvunget henne, hun forblir i immanensen (der hun er) som objekt, som den absolutte Andre. Hun er det uvesentlige, hun stagnerer, ønsker ikke å gjøre noe risikabelt og utvider ikke sine grenser, hun har ingen vilje til å gå ut over seg selv.

Beauvoir mener at den menneskelige væren er transcendens, men hun trekker dette lengre enn for eksempel Sartre. Hun sier at det er en norm som må realiseres for at individet skal få virkeliggjort sin menneskelighet, og at det historisk sett er mannen som har definert seg som det absolutte transcenderende subjekt, mens kvinnen er blitt værende i immanens. Her ligger mer av svaret på underkastelsen: hvis kvinnen skulle nekte å være Den andre, ville det bety å gi avkall på alle de fordeler som fører med alliansen med mannen. Kvinnens situasjon er at hun er påtvunget rollen som Den andre, og dermed er hun ikke skyld i undertrykkelsen. Puh! Håper du som leser fant dette forståelig, for jeg har brukt litt tid på å nøste det sammen, til tross for at jeg lærte om Beauvoir, Sartre og eksistensialismen på høgskolen.


Skjebne, historie og myter


Det annet kjønn er i to bind, hvor den første boken er i tre deler og har tittelen Fakta og myter. Av disse til sammen 778 sidene, er bok I på 274 sider. Det er sannelig et stort prosjekt Simone de Beauvoir satte seg! Hvordan har skillet og alliansen oppstått, og hvilke fordeler og privilegier er det snakk om? Her sier Simone de Beauvoir at det finnes biologiske kjensgjerninger som er viktige fordi de spiller en fremtredende rolle i kvinnens historie, men hun avviser tanken på at de utgjør en fastlåst skjebne. Dette legger hun frem interessant og spennende dokumentasjon for. Hun skriver svært levende, og for eksempel etter en lang utlegning om arter og eksistens, sier hun: "men vi må stanse her, for......", og på denne måten blir dette mer enn en tørr vitenskapelig og filosofisk tekst, hun har enkelte saftige uttalelser som gir argumentasjonen et ekstra løft. Beauvoir trekker frem synsvinkler som er både for og imot, hun diskuterer både påstander som hun er enig og uenig i, og lister ikke bare opp fakta som kan støtte hennes egen mening. Hun bruker vel egentlig argumenter hun er uenig i til sin egen fordel.

Beauvoir sier som nevnt at verden alltid har tilhørt mennene. For å finne et svar på hvorfor kvinnen er Den andre, undersøker hun biologien, i den psykoanalytiske og den historiske materialismens synsvinkel, men finner at ingen av dem er tilstrekkelig. For når oppstod dette skillet? Hun sier: "Det er ved å ta opp igjen kjensgjerningene fra forhistorien og etnografien i lys av den eksistensielle filosofi at vi kan forstå hvordan kjønnenes hierarki har etablert seg". Dette viser hun oss utførlig, men sier at det er vanskelig å vite hvordan kvinnens stilling var i tiden før åkerbrukperioden. Sannsynligvis hadde mannen det privilegium å være fysisk sterkest, slik det ennå er. For kvinnen, uansett robusthet, ga "reproduksjonens harde nødvendigheter" et behov for beskyttelse i en fiendtlig verden. Mannen har anledning til å "forme verdens utseende, han skaper nye redskaper, han finner opp ting, han smir fremtiden, og etablerer seg som hersker. Kvinnen blir hans medhjelper, for hun er også et eksisterende vesen, og har i seg transcendensen.

Hunnen er, mer enn hannen, et bytte for arten; menneskeheten har alltid forsøkt å unnslippe sin spesifikke skjebne; ved oppfinnelsen av redskapet er opprettholdelsen av livet blitt en aktivitet og et prosjekt for mannen, mens kvinnen er forblitt uløselig bundet til sin kropp gjennom moderskapet, lik dyret.
s. 75

Videre argumenterer hun for at det er mennenes økonomiske privilegium, deres sosiale verdi, ekteskapets prestisje og nytten av mannlig støtte som gjør at kvinnene er deres medhjelpere, fordi det gir dem den nødvendige beskyttelsen, og at de fremdeles i det store og hele er i en vasallsituasjon (Hegel), og hun ser seg selv slik mannen definerer henne. Et viktig element er at Beauvoir påviser at patriarkatets seier ikke er en tilfeldighet eller resultatet av en voldsom revolusjon, slik mange (menn) ynder å hevde, men at det fra menneskehetens opprinnelse har vært mennenes privilegium å kunne bekrefte seg alene, som vesentlige subjekter, og dermed har kvinnen blitt dømt til å spille rollen som den uvesentlige Andre. Hvis det produktive arbeidet hadde svart til kvinnens krefter, hvis hun hadde blitt hans arbeidskamerat, ville hun kanskje virkeliggjort erobringen av naturen sammen med mannen, sier hun.

Beauvoir gjennomgår de ulike historiske periodene, med fremgang og tilbakeslag, for helt frem til våre dager (i hennes skrivende stund) er kvinnen underlagt mennenes vilje. I det 18. århundret ble det demokratiske og individualistiske idealet gunstig for kvinnene, og "de fleste av filosofene oppfatter dem som menneskelige vesener som er likeverdige med det sterke kjønn". Likevel gjorde heller ikke "Revolusjonen" kvinnenes situasjon bedre, og i det 19. århundre forsterkes de strenge lovene. Beauvoir viser hvordan tenkere og filosofer definerte familien og kjønnenes hierarki, og nevner flere. Men den reformistiske bevegelsen som utviklet seg var positive overfor kvinnebevegelsen, fordi den søkte "rettferdigheten i likeverdigheten." Det foregikk selvfølgelig teoretiske debatter for å rettferdigjorde undertrykkelsen, men så skjer den store revolusjonen som forandrer kvinnenes skjebne og åpner en ny æra for henne. Både Marx og Engels lover kvinnene en frigjøring lik proletariatets. Likevel tar det tid, for det var ingen umiddelbar solidaritet mellom proletariatets sak og kvinnenes sak. Det var først når kvinnene organiserte seg i fagforeningene at de kunne forsvare sine egne interesser.

Et av de mest grunnleggende problemene for kvinnen, sier Beauvoir, er å kunne forene sin reproduserende rolle med et produktivt arbeid. "Den egentlige grunnen, som i historiens begynnelse dømmer kvinnen til hjemmearbeid og forbyr henne å ta del i oppbyggingen av verden omkring, er at hun er slavebundet av reproduksjonsfunksjonen." Her trekker hun frem prevensjon- og aborthistorie, og det er mye interessant å lese! For eksempel visste jeg ikke at abort var tillat i tidlige sivilisasjoner (den orientalske og greske). At kvinnen nå kunne redusere antallet svangerskap og gjøre dem til del i sitt liv på en rasjonell måte, i stedet for å være slave av dem, har hatt stor betydning, og i løpet av det 19. århundre frigjør kvinnen seg fra naturen; hun får herredømme over sin egen kropp. Det er gjennom sammenfallet av disse to faktorene, deltakelse i produksjonen og frigjøring fra reproduksjonens slaveri, at utviklingen av kvinnenes stilling kan forklares. Likevel tar det tid før kvinnen får ta del i det politiske liv, stemmeretten lar vente på seg. Mange land var før Frankrike, som først i 1945 ga kvinner sine politiske rettigheter. 10. desember 1948 ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt i Paris, og med det kan det se ut som om slaget er vunnet - "fremtiden kan bare føre til at kvinnen likestilles stadig mer i det samfunnet som før var mannlig."

Men - hun ser at det ikke er likeverdighet mellom kjønnene, og skisserer opp samfunnets områder hvor mannen har større fordel enn kvinnen. Hun undersøker også argumenter mot kvinnesaken, og sier at det er en overgangsperiode fordi verden, "som alltid har tilhørt mennene, er fremdeles i deres hender; den patriarkalske sivilisasjonens institusjoner og verdier overlever for en stor del," og det "faktum som styrer dagens situasjon for kvinnen, er at de eldste tradisjoner overlever på en hardnakket måte i det nye samfunnet som er i ferd med å oppstå." For eksempel ville det være til stor hjelp at kvinnen kunne slippe "utmattende krumspring" for å forene familielivet med et yrke.

Så - historien viser oss at "mennene alltid har hatt all konkret makt," men hvordan skal vi snu dette, hvordan endre på det faktum at kvinnen fortsetter å være bare Den andre? I utgangspunktet har det ikke eksistert frigjorte kvinner som mennene har undertrykt, og kjønnsskillet har aldri dannet en oppdeling i kaster, og selv om det har fantes frie kvinner, har de godtatt mannens herredømme og han har ikke kjent seg truet at et opprør som i sin tur kunne forvandle ham til et objekt. På den måten fremsto kvinnen som det uvesentlige som aldri vender tilbake til det vesentlige, som den absolutte Andre, uten gjensidighet. Beauvoir mener at alle skapelsesmyter gir uttrykk for denne overbevisningen, og nevner som eksempel Skapelsesberetningen som fremstiller kvinnen som mannens privilegerte bytte, hans eiendel. Men, sier hun, man kan aldri egentlig eie noe eller noen, så for å bekrefte at en eiendel er min, er det sikrest å hindre at andre bruker den.

Paradokset er at kvinnen blir undertrykt, samtidig som hun blir elsket og respektert. Skal hun bryte ut og bli fri, har hun ingen annen skjebne enn den hun fritt skaper seg, og det er skremmende for mannen! Denne ambivalente situasjonen for kvinnen gjør at hun, ved å være Den andre også er en annen enn seg selv, en annen enn det som blir ventet av henne, og da kan hun aldri være det hun burde; men blir selve skuffelsen over eksistensen, den som aldri greier å nå seg selv, eller utover seg selv, hun stagnerer. Det er så mye som er verdt å lese, så du må rett og slett anskaffe boken og finne ut av det, for det er noe helt annet å lese hennes tankerekker og analyser som fører frem til hennes berømte hovedtanker.

Toril Moi skriver at selv om Beauvoirs analyse av kvinnenes skjebne, med vekt på kvinners historie, var nytt stoff da boken kom ut, er likevel hennes hovedtese (at kvinner ikke har hatt sin egen historie) like utfordrende i dag som i 1949. Innledningskapitlet presenterer alle hovedtankene i essayet, og er i seg selv et mesterverk i feministisk filosofi. Er ikke det spennende! Til tider er teksten vanskelig, det krever konsentrasjon og ingenting kan skummes gjennom, men den er ikke totalt utilgjengelig, og nå gleder jeg meg til å lese annet bind; Levd erfaring, og mer om hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn. Ikke minst gleder jeg meg til å lese Heddas tanker om boken.

Det finnes et godt prinsipp som har skapt orden, lyset og mannen, og et dårlig prinsipp som har skapt kaos, mørket og kvinnen.
- Pythagoras


Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

torsdag 16. april 2020

Min følgesvenns tempel ~ Alice Walker

I lesesirkelen 1001 bøker denne måneden bestemte jeg meg for Min følgesvenns tempel av Alice Walker, og siden jeg allerede holdt på med noen engelske bøker ville jeg lese denne på norsk. Det skulle vise seg å være vanskelig å få tak i den, ikke hadde de den på biblioteket og ikke i vanlige bokhandlere, men jeg fant heldigvis et brukt eksemplar på Bokloftet til slutt, kun 89 kroner. Forfatteren hadde jeg hørt om, og da Adichie nevnte henne i Americanah tenkte jeg at det ville være noe for meg. Jeg håper baksideteksten kan friste, for jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne beskrive boken:

"En romanse fra de siste 500 000 år." Slik beskriver Alice Walker selv denne frodige, innfallsrike kjærlighetsromanen som fører oss tilbake i tid og rom, helt til menneskenes urtid på jorden. I forgrunnen står tre par: Suwelo, en middelaldrende historielærer, tilhørende en generasjon av men som har "sviktet kvinner", og Fanny, hans tidligere kone som har en tendens til å bli forelsket i ånder. Arveyda, en berømt gitarist og komponist på søken etter sin fortid, og Carlotta, hans latinamerikanske kone som er en flyktning fra sin. Lissie, en kvinne med tusen fortider, og hennes malervenn Hal. Vi møter også Miss Celie og Miss Shug fra Fargen bortenfor. Disse fargerike kvinner og menn kommer vekselvis til orde og vever fortid og nåtid sammen. Her skildres undertrykkelse og opprør på flere plan, hat og kjærlighet, "åpne" ekteskap, sjalusi og kommunikasjonssvikt, ny innsikt og forsoning...

Det kan hevdes at mye stereotypt er blitt sagt og skrevet om afroamerikanske kvinner som viser deres undertrykkelse i USA, og blant andre Toni Morrison, Alice Walker og Chimamanda Ngozi Adichie har vist dette i sine romaner, essay og artikler. Ifølge wikipedia er Walker opphavet til begrepet Womanism, som byr på en positiv selvdefinisjon av den svarte kvinne i alle kontekster. Videre at hun "uttrykker vanskelighetene og kampen til afroamerikanere, særlig kvinner, og deres liv i et rasistisk, sexistisk og voldelig samfunn. Hennes forfatterskap fokuserer også på fargete kvinners rolle i kulturen og i historien. Walker er en respektert figur i den liberalpolitiske samfunnet for hennes prinsipielle støtte til ukonvensjonelle og upopulære syn og oppfatninger."

I Min følgesvenns tempel er det mye ukonvensjonelt, en del ville selv i dag resultert i mangt et hevet øyenbryn. Parene i romanen får frem hvordan livene til den svarte befolkningen i USA kan arte seg, men også andre som ikke tilhører den hvite majoriteten, spesielt i det at de tilhører forskjellige aldersgrupper og etnisitet. Det var interessant å lese boken samtidig som jeg holdt på med starten av Det annet kjønn, hvor Beauvoir ser på hva som førte til mennenes overherredømme. Ifølge henne er teorier om at det i primitive tider eksisterte et veritabelt kvinnestyre og at overgangen fra matriarkatet til patriarkatet var "kvinnekjønnets store historiske nederlag", bare en myte, noe hun understøtter med grundige undersøkelser. Alice Walker kommer med en alternativ historietime: Lissie er nemlig en forhistorisk gudinne som har vært inkarnert mangfoldige ganger, og med det hun forteller tar Walker oss tilbake til begynnelsen av menneskeheten (eller det J. M. Coetzee kaller (wo)mankind). Disse beretningene snur opp-ned på det vi har lært om historie (som jo er oppfunnet av menn), for opphavlig fantes det et matriarkat. Som en digresjon; Frida Kahlo brukte tehuana-drakter som ledd i sin selvskapelse som sagnomsust personlighet, hun valgte seg en ny identitet da hun tok på seg drakten. Kvinnene fra Tehuantepec er kjent for å være staselige, vakre, sensuelle, intelligente, modige og sterke, og samfunnet skal ifølge folketradisjonen ha vært et matriarkat. Jeg liker å tenke at Kahlo var en representant for womanism.

Det er kanskje litt vel mye av 1980-årenes New Age atmosfære i denne romanen, men likevel er mulighetene som fremlegges besnærende, selv om vi ser at mye av det som ble omtalt som alternativt den gangen, er mer vanlig i dag. Det jeg vil vektlegge i favør for Min følgesvenns tempel er det sterke ønsket om frihet. I dette ligger også religion, og når Walker utforsker vår fjerne fortid med at Lissie forteller om da dyr og mennesker levde sammen i fortrolighet, så er det dette som ligger til grunn for religionen. Paradiset vi higer etter har jo allerede vært, og det er disse fordekte drømmene om paradiset som har gjort at vi har innlemmet det i vår religion. Egentlig begynte alt i Afrika, fredfylt og paradisisk. Og vi kastet vrak på det. Alternativet er kanskje utopisk, men jammen er det godt å lese! Uansett er karakterenes frigjøring absolutt aktuell, der de gjennom selvransakelse og terapi, søken etter sitt Jeg, og boken anbefales varmt.


Min følgesvenns tempel av Alice Walker
Originaltittel: The Temple of My Familiar (1989)
Oversatt av Isak Rogde
Aschehoug, 1989
Norsk, bokmål
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

fredag 3. april 2020

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist ~ Marta Breen

Dette var en perfekt bok å lese i mars, og en perfekt håndbok å ha på skrivebordet, stuebordet eller i bokhyllen! Marta Breen har tidlige skrevet flere bøker som er supre å ha, for eksempel Kvinner i kamp: 150 år med frihet, likhet, søsterskap og 60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, skrevet sammen med Jenny JordahlFørstnevnte utgitt på selve kvinnedagen for to år siden. Breen ble kjent da hun i 2006 skrev boken «Piker, vin og sang», der hun setter fokus på en del kvinnelige artister og musikkgrupper opp gjennom historien. Hun ville rette på skjevheten der det har etter hennes mening vært for lite fokus på jenter og jentegrupper i media opp gjennom historien.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist har Marta Breen samlet trådene fra tidligere publikasjoner, oppsummert i tyve punkter. Hun tar for seg en del myter og misforståelser rundt den feministiske bevegelsen og gir en innføring i hva som kjennetegner "den fjerde feministiske bølgen", som hun mener vi er midt oppe i akkurat nå. Hun håper å gi både ferske og mer erfarne feminister håndfaste råd om hvordan man selv kan bidra på veien mot et postpatriarkalsk samfunn.

Har feminismen gått for langt?


Årets kvinnedagsmarkering var preget av usikkerhet rundt korona, men det det var stort oppmøte på Torgalmenningen og jeg var også der i regnet. Leder for Bergen Rødt, Sofie Marhaug, holdt den første appellen og snakket om at den internasjonale kvinnedagen handler om solidaritet, og at en streng og urettferdig innvandringspolitikk rammer kvinner. Hun kom med flere eksempler. Leder for AUF Vestland, Leonora Hjelle, tok opp abortsaken i sin appell, og Kadra Yusuf hold et innlegg om trakassering fra sinte menn på grunn av sine uttalelser, og mente at samfunnet må gjøre mer for å unngå at menn blir tapere; "Jeg er ikke fri før min søster er fri. Og hvis hun skal være fri, må også min bror være fri." Parolene viser at det fremdeles er en vei å gå når det gjelder likestilling; "Ja til heltid og faste stillinger!", "Lik lønn for likt arbeid!" Vi hører ofte, spesielt når det nærmer seg kvinnedagen, at feminismen har gått for langt, at vi har likestilling og ergo trenger vi ikke noen kvinnedag.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.


Breens opplevelse etter å ha reist rundt både i Norge og andre land for å holde foredrag og snakke om feminisme, er at det er mye usikkerhet knyttet til begrepet, og at det her i Norge er stor kunnskapsløshet rundt det skandinaviske likestillingsprosjektet. "Folk vet generelt nokså lite om hvilke kamper som er blitt utkjempet og hvorfor, om hvem som har stått på barrikadene og ikke minst: Hvilke kamper som gjenstår." Dette mener jeg denne lille boken bidrar til å rette opp i.

Jeg har hørt mange si at de er for likestilling, men at de for alle del ikke er en feminist. Breen tar til orde for at feminisme ikke handler om en kjønnskamp, slik mange feilaktig tror, men at alle vinner på et mer likestilt samfunn. Det handler om frihet for begge kjønn. Definisjonen på feminisme i Store norske leksikon viser akkurat det; "Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn." Grunnen til parentesen i bokens tittel er at vi i Norden har oppnådd mange rettigheter og muligheter som kvinner i mange andre land bare kan drømme om, og derfor har vi "ansvar for å kjenne våre formødres historie, for å videreføre deres mange kamper - og samtidig støtte alle dem som nå seiler i motvind." Det er mye står på spill, og viser til utviklingen hvor autoritære ledere har tatt makten i flere land (for eksempel Ungarn, Polen, Tyrkia, USA, Brasil). Her er både ytringsfrihet og menneskerettigheter truet, og det synes som om de helst vil skru tiden tilbake til da "kvinner var kvinner og menn var menn." Gamle seiere er tydeligvis ikke hugget i stein! 

Feminismens historie omtales ofte i bølgemetaforer, og Marta Breen sier det er stor enighet om at vi befinner oss midt i en slik bølge. Skjønt, noen mener at det hadde vært bedre hvis feminismen gikk fremover istedenfor. Uansett, Breen nevner de tre foregående: Den organiserte feminismen som begynte med stemmerettsaksaktivistene rundt det forrige århundret, kvinnebevegelsen i 1970-årene og feminismens inntog i akademia i 1990-årene. Historien viser at det går an å forandre tingenes tilstand, men da må vi være radikale, åpne og nysgjerrige. Virginia Woolf påpekte allerede i 1929 at "historien om menns motstand mot kvinners frigjøring er kanskje enda mer interessant enn historien om selve frigjøringen." 

Marta Breen har en del oppfordringer til oss i boken, men poengterer at en feminist ikke skal kunne alt om emnet. Det er ikke slik at fordi vi kaller oss feminist kan svare på alt, og derfor er denne boken veldig grei å ha som oppslagsverk. Breen nevner aktuelle bevegelser og kampanjer, gir oss en innføring i likestillingspolitisk historie, og mener at vi også bør løfte frem menns utfordringer, for eksempel ved å markere den internasjonale mannsdagen. Økonomisk selvstendighet har vært en viktig kampsak i over hundre år, noe som (dessverre) fremdeles er en aktuell sak, spesielt globalt. I boken tar Breen også opp kvinnehat og prostitusjon, som hun mener er kvinneforakt satt i system.

For å vise hvorfor vi protesterer og demonstrerer mot fremmarsjen av reaksjonære krefter holder Breen frem The Handmaid's Tale som et eksempel, og det fungerer utrolig bra! Det er virkelig flott at boken fra 1985 nå er blitt en filmserie, for slik kan unge i dag se en tenkt, og mulig, utvikling. "Frihet er ferskvare," sier Breen, og hevder at det er viktigere enn noen gang at feminister står sammen på tvers av landegrensene.

Språk er makt, og ord og begreper kan hjelpe oss til å "kjenne igjen strukturer, normer og mekanismer på ulike områder i samfunnet." Patriarkat er ikke et utdatert begrep. Hun tar også opp begrepene biologisk og sosialt kjønn, samt mansplaining som Rebecca Solnit problematiserer i Menn forklarer meg ting. Nye ord og begreper er også med, forklart på en lettfattelig måte. Hersketeknikker og whataboutism er teknikker som er viktige å avsløre. Ikke minst oppfordrer hun oss til å ha det gøy underveis, og le av patriarkatet (det hater nemlig å bli ledd av). Og å våge å bli upopulær, for noen ganger må vi stå i det og ta kampen når vi brenner for en sak.

Det eneste jeg savnet med med boken var litt mer om hvordan unge i dag oppfatter feminismen og hvilke former den har tatt, men det er kanskje stoff til et kapittel i nest bok.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist av Marta Breen
Cappelen Damm, 2020
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, kjøpt