Boktema [feelgood]

Forrige uke lanserte Geir et nytt boktema som jeg straks ble med på, jeg har nemlig savnet Anettes Boktema så dette var kjærkomment. Geirs boktema går ut på å laste opp en gammel bokomtale, eller lage en ny, for å fortelle om en bok som passer til ukens tema. Meningen er at flere skal få anledning til å lese bokomtaler som har passert usett.

Denne ukens tema er en fin "feelgood" roman, og jeg tenkte først på Kate Morton. Likevel; jeg vil ikke plassere henne i denne kategorien selv om bøkene hennes ligger tett opptil.

Så kom jeg på at jeg har lest Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons. Ikke den mest originale historien, men velskrevet, underholdende og med en seriøs undertone. Forutsigbar, uten at det er et minus og med en nydelig avslutning på en historie om tap og savn.

Hvis du vil lese hele omtalen, kan du finne den her :)

Fortellingen i fiolinen ~ Natasha Solomons

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons fikk jeg i en giveaway fra Anette tidligere i år og etter å ha gjort meg ferdig med En svunnen tid og Den hemmelige historien fikk jeg endelig begynt på denne. Jeg leste et sted at om man liker Kate Morton, er dette en roman som vil falle i smak, så jeg ble veldig glad når dette eksemplaret kom meg i hende!

Originalens tittel: The Novel in the Viola (2011)
Oversetter: Elisabet W. Middelthon
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 388
Språk: Norsk, bokmål
Sjanger: Skjønnlitteratur
Kilde: Gave

Romanen, som er Natasha Solomons andre, handler om jødiske Elise Landau som nitten år gammel må forlate familien og sitt overklasseliv i Wien for å bli stuepike på godset Tyneford i Dorset i Enlang, året er 1938. Hun bærer morens perler under uniformen og skjuler farens manuskript i en filoin. Elise møter kjærligheten på Tyneford, og fremtiden ser lys ut, men så kommer krigen. Elises forlovede blir borte og foreldrene blir sendt i konsentrasjonsleir. Elise sørger, men erfarer samtidig at man i løpet av et liv kan være mer enn én person og at man kan elske mer enn én gang.

"Når jeg erindret Elise i Wien og hennes behagelige liv med konserter, parfymerte bad og familietilhørighet, var det som om jeg husket en annen person."

s. 129

Inspirasjonen til romanen fikk Solomons fra "spøkelsesbyen" Tyneham som under andre verdenskrig ble bestemt brukt til militære formål og alle innbyggerne måtte forlate byen for aldri å vende tilbake. Før dette hadde mange jødiske kvinner kommet til Tyneham for å jobbe som tjenestepiker, og dette gjorde at forfatteren fikk trang til å fortelle byens historie gjennom en ung jødisk kvinne fra Wien. Det ble imidlertid hengt en notis på døren til kirken: "Vennligst behandle kirken og husene med forsiktighet. For å bidra til å vinne krigen og befri vårt folk har vi gitt fra oss våre hjem, der mange av oss har levd i generasjoner. Vi kommer tilbake en dag, og vi takker dere for at dere har behandlet landsbyen pent."

Boken er velskrevet med gode beskrivelser, og selv om historien ikke er den mest originale er den underholdende og har samtidig en seriøs undertone. Ganske forutsigbar, og jeg lurte på om boken kom til å ende slik jeg tenkte. Og det gjorde den, uten at det er et stort minus. Nydelig avslutning på denne historien om tap og savn. Skal det være noe å plukke på må det være at den engelske dialekten blir oversatt med Stavanger-dialekt, dette skurrer voldsomt - jeg er ikke vant med å lese engelsk landsby-dialekt på denne måten. Pluss at jeg synes Morton er bedre.

"Elise husket den spesielle pesach for lange siden, og farens stemme: "En mann som har opplevd stor sorg og skjønt at den er over, våkner hver morgen og gleder seg over soloppgangen."

s. 378

Boken hadde jeg med da jeg reiste til Gran Canaria og ville vært perfekt strand-lektyre, hadde det ikke vært for at jeg leste den ut på flyet :)