Storm i juni ~ Irène Némirovsky

Irène Némirovsky er best kjent for den posthumt utgitte romanen Suite Française, utgitt på norsk under tittelen Storm i juni, som beskriver hvordan folk i Frankrike opplevde okkupasjonen fra 4. juni 1940 og 1. juli 1941.

Som jeg har nevnt tidligere utgjør forordet i boken en historie i seg selv og som gjorde lesingen av boken spesielt dramatisk. Det handler om Irène Némirovskys liv og da hun i 1941 begynte å skrive på en roman som skulle skildre livene i Paris den måneden Frankrike ble invadert av Tyskland. Hun var allerede en suksessfull forfatter bosatt i Paris og hadde planlagt en serie på fem bøker, men kun Storm i juni og Dolce ble ferdig før hun ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun døde i 1942. Manuskriptet fikk hun gjemt unna i en koffert, som de to døtrene fikk berget. Først på 1970-tallet leste de morens manuskript og den eldste datteren, Denise Epstein, brukte mange år på å maskinskrive notatene og senere lagret på en datamaskin. Søstrene besluttet så å få boken utgitt, i Frankrike kom den ut i 2004, og på norsk ble den utgitt i 2006.

Familien Némirovsky flyktet fra den russiske revolusjonen i 1918 da Irène var tenåring. I Frankrike ble hun en anerkjent forfatter, men var nødt til å flykte fra Paris sammen med mann og barn til en landsby da landet ble okkupert.

I forordet får jeg vite at Irène Némirovsky tviler på at hun får fullført sitt store verk, og 3. juni 1942 skriver hun testamente og instrukser for barnas formynder. Hun har en fornemmelse om at hun ikke kommer til å overleve krigen, og skriver notater som hun kaller Notater om Frankrikes tilstand, samtidig som hun holder på med Storm i juni.

11. juli skriver hun til forlagsredaktøren: "Kjære venn [...] tenk på meg. Jeg har skrevet mye. Jeg går ut fra at det kommer til å bli posthume verk, men det får tiden til å gå." To dager etter blir hun arrestert.

Utgivelsen av romanen har sin egen historie: Formynderen flyktet med de to døtrene, og hadde med seg en koffert med fotografier, familiepapirer og det siste manuskriptet som var skrevet med små bokstaver for å spare på blekk og papir under krigen. I dette siste verket hadde Irène "trukket opp et nådeløst portrett av det veike, beseirede og okkuperte Frankrike". Et øyeblikksfoto av Frankrike og franskmennene, som Myriam Anissimov skriver i forordet.

Det er altså med dette som bakteppe at jeg leser romanen. Leser om menneskene som flykter fra Paris i Storm i juni, fra alle samfunnslag og hvordan krigen og Frankrikes sammenbrudd virker på dem. Dolce skildrer livet i en okkupert landsby, med fokus på enkeltskjebner. En tanke jeg noterte ned etter de to første innledende kapitlene samt forordet, er at jeg glad for at jeg bestemte meg for å være med på lesesirkelen. Det spørs om jeg hadde lest denne boken ellers, men likevel så jeg frem til å bli ferdig med den, starten var treg og det ble ikke bedre før i annen del. Og selv der kommer jeg ikke skikkelig innpå personene.

De to delene kan leses hver for seg, men etter å ha lest notatene fra notisboken til Irène Némirovsky skjønner jeg at Storm i juni kun er innledningen til et større verk. Delene henger sammen og karakterene skal være bindeleddet. I denne sammenheng trer de to bindene bedre frem, og jeg forestiller meg at å lese resten ville gitt en helt annen leseopplevelse.

"Det som knytter alle disse menneskene sammen, er tross alt tiden, utelukkende tiden. Er det nok? Jeg mener: Merker man dette båndet tilstrekkelig sterkt?"

- Fra notisboken, 24. april 1942

"Jeg tror at det som gir Krig og fred den vidden Forster snakker om, ganske enkelt er det faktum at boken i Tolstojs tanker bare var et første bind, som skulle etterfølges av Dekabristene. Det han gjorde ubevisst (kanskje, for jeg er naturligvis ikke sikker, jeg bare forestiller meg det) - nå ja, det har gjorde bevisst eller ubevisst, er svært viktig i en bok som Storm, og så videre. Selv om enkelte personer kommer frem til en konklusjon  må selve boken gi inntrykk av bare å være en episode...slik vår epoke i virkeligheten er, i likhet med alle epoker, naturligvis."

- Fra notisboken, 3. juli 1942

Det siste hun skriver er notater til tredje bind, Fangenskap: "Furutrærne rundt meg. Jeg sitter på den blå genseren min, midt i et hav av gjennombløtt og råttent løv etter nattens uvær, som på en flåte, med bena under meg. I vesken har jeg 2. bind av Anna Karenina, K.M.s dagbok og en appelsin.

[...] Det viktigste her, og det mest interessante, er følgende: Historiske og revolusjonære fakta, og så videre, må bare berøres lett, mens det som skal utdypes, er dagliglivet, følelseslivet og først og fremst den komedien dette utgjør."

- Fra notisboken, 11. juli 1942

Storm i juni av Irène Némirovsky
Oxford University Press, 2008

560 sider

Kjøpt, paperback

Lesesirkel 1001 bøker

Irène Némirovsky

Jeg har kommet ganske langt i boken Storm i juni av Irène Némirovsky, hver morgen leser jeg noen sider før jeg drar avgårde til skole eller jobb. Å stå tidlig opp og drikke kaffe, lese avis og bok er egentlig en ypperlig morgenrutine i en travel hverdag. Uten denne spørs det om jeg hadde kommet gjennom en eneste av de påbegynte bøkene. Nå var det ikke meningen å snakke om boken jeg leser, men om forfatteren. Det er nemlig med hennes egen dramatiske historie i bakhodet at bokens handling trer frem spesielt dramatisk.

Irène Némirovsky var en russisk-fransk forfatter av jødisk slekt, født 1903 i Kiev. Hennes mest kjente verk er den posthumt utgitte romanen Suite Française, altså Storm i juni. Den første romanen David Golder som hun begynte på i 1925 og ga ut i 1929, gjorde henne til en kjent og respektert forfatter i Frankrike. Selv ble hun overrasket over at hennes "lille roman" ble møtt med begeistring og lovprisninger.

Familien Némirovsky hadde gjort det godt innen kornhandel, og Irènes far var en av Russlands rikeste banksjefer. Irène vokste opp under tilsyn av guvernanten da foreldrene fulgte lite opp i hjemmet, og mangel på omsorg og kjærlighet gjorde henne til et ulykkelig og ensomt barn som henga seg til bøkene og skrivingens verden. Da Irène var femten flyktet familien til Frankrike etter den russiske revolusjonen, men en flammende antisemittisme gjorde livet i det nye landet vanskelig.

Hun giftet seg i 1926 med Mikhail Epstein, og konverterte sammen med sine døtre til Den romersk-katolske kirke i 1939, men til tross for sin berømmelse ble søknadene om fransk statsborgerskap avvist. I 1940 ble de ofre for nazistenes raselover som sa at alle med jødiske forfedre, uavhengig om de selv praktiserte den jødiske religion, skulle betraktes som jøde. Sammen med døtrene forlot de Paris og bosatte seg i en landsby i øst.

Juni 1942 ble hun arrestert som statsløs jøde av det franske politiet og deportert til Auschwitz hvor hun i følge det offisielle leirkartoteket døde av tyfus. Ifølge senere kilder skal hun ha blitt drept i gasskammeret 17. august 1942.

Til sammen skrev Iréne Némirovsky femti noveller og femten romaner, og betraktes i dag som en av de største forfatterne i 1900-tallets eruopeiske litteratur. Fire av bøkene er oversatt til norsk. Hun skrev også i antisemittiske tidsskrifter og omgikk folk fra ytterste høyre side. Det er diskutert hvorvidt Iréne var påvirket av anti-jødiske holdninger og selvhat. Hennes beskrivelser av pengegriske jøder ble i alle fall godt mottatt av trettitallets antisemitter, men selv nektet hun aldri for at hun var jøde. Hun beskrev jøder slik de ble behandlet, og der bøkene hennes har trekk av antisemittisme er det mer et utslag av tidens jødiske selvhat.

Historien om hennes liv er like fascinerende og dramatisk som hennes fortellinger.

En smakebit på søndag [storm i juni]

Morsdag og fastelavn, det betyr boller og kake - herlig! Men først søndagens smakebit, fra Storm i juni av Irène Némirovsky. Sitatet er fra bokens del to, Dolce, som jeg straks skal starte på:

Kuldskjær pelsdott

På side 64 i Storm i juni beskrives en person:

Herr Langelet burde ha reist for lengst. Han innrømmet det for seg selv nå, men han var like sterkt knyttet til de gamle vanene sine som om de skulle ha vært nære slektninger. Han var kuldskjær og nedlatende, og det eneste han elsket her i verden, var leiligheten sin og de gjenstandene som nå lå strødd utover gulvet foran bena hans - teppene var rullet sammen i naftalin og lå skjult i kjelleren.

Så tenker jeg: Har ordet kuldskjær et synonym? Eller betyr det utelukkende at personen er svært ømfintlig ovenfor kulde? Han var kuldskjær og nedlatende. Som om det ikke passer å sette de to adjektivene sammen. Anyone?

Her er en som kan kalles å være kuldskjær. Hun har vært ute i bånd noen ganger nå i kulden sammen med sekstenåringen, men kryper oppover bena hennes og legger seg rundt nakken oppi hetten. Nei, best å ligge i sofakroken foran peisen!

En smakebit på søndag [storm i juni]

Kafka på stranden er ferdig lest og jeg har tatt fatt på en ganske annen historie: Storm i juni av Irène Némirovsky. Bare forordet i seg selv utgjør en liten historie! Bokens bakside forteller om en av 1930-årenes mest kjente franske forfattere, Irène Némirovsky, som i 1941 begynte å skrive på en roman som skulle bli mer enn en krigsskildring. Hun så krigen som et middel for å nå frem til det innerste i mennesket - og planla sitt litterære storverk: en suite med fire deler. Némirovsky rakk å fullføre de to første, og gjemte manuskriptet i en koffert før hun ble deportert til Auschwitz, der hun døde i 1942. Like etter led hennes mann samme skjebne. De to døtrene fikk berget kofferten, men det gikk mange år før de orket å lese. Først i 2004 ble boken utgitt i Frankrike og i 2006 kom den ut på norsk.

s. 57

Romanens to deler - Storm i juni og Dolce - følger flere familiers og enkeltpersoners strabaser og skjebner, og bindes sammen med toneart og stemning: temaer og karakterer som går igjen. Her skildres arroganse, dobbeltmoral, likefremhet  kurtise og kjærlighet...Boken åpner med flukten fra Paris i juni 1940, preget av redsel, uvisshet, bombing og mangel på bensin og mat. I Dolce skildres livet i en okkupert landsby, der hverdagen med tyskerne har tatt over.