En sterk bok om å leve med psykisk lidelse.
På forhånd hadde jeg hørt mye positivt om denne boken, blant annet at det skulle være sterk lesing, men mesterlig fortalt. Det sier jeg meg enig i.
Det er ikke alltid like enkelt å si noe om en bok. Aller minst skrive det ned. Dette er en slik bok. Jeg skal gjøre et forsøk:
Fra bokens bakside:
Dette er historien om Eli og stemmene hun har levd med hele livet. I barndommen dukker Espen, Erik og Emil opp, og i voksen alder, den stilige og dekadente kunstnerprinsen Eugen. Stemmene har i stor grad dominert hennes liv, hindret hennes livsutfoldelse og noen drevet henne ut i psykosen. Eli er forfatter, og selv om kunstneren noen ganger har gavn av stemmene, trenger Eli hjelp for å makte hverdagen og retten til å bestemme i eget liv. Med sitt magiske lysende språk åpner Beate Grimsrud døren til en fascinerende og dramatisk verden. En gripende roman om et menneskes kamp mellom styrke og skjørhet.
Beate Grimsrud, født 1963, er en norsk forfatter, dramatiker og regissør. Hun har bodd i Stockholm siden 1984. Grimsrud debuterte med novellesamlingen Det fins grenser for hva jeg ikke forstår i 1998 og har senere utgitt flere romaner, og mottatt flere priser.
Boken starter med en presentasjon, "Det er jeg som er Eli". Når hun som 6-åring være med i et skuespill har hun helst lyst til å spille Espen Askeladd og rope "Jeg fant, jeg fant!", men med sine lyse lange krøller og nydelige kjoler blir det bestemt at hun er perfekt for prinsesse-rollen. Da skjer det et bytte, og hun er med ett Askeladden. En stemme sier inne i hodet hennes: "Du er Espen. Du er ikke bare Eli. Du er Espen Askeladd på ordentlig. Og ikke alene i kroppen din." Eli blir målløs av en stemme i sitt eget hode, og jeg blir nesten målløs selv når jeg leser det.
Som voksen prøver Eli å lære seg å ikke la seg styre av stemmene, noe som ikke er enkelt. "Velkommen til virkeligheten" og "Velkommen til galskapen" blir samme sak. Innimellom klarer hun sammen med terapeuten å la være å høre på stemmene.
Det er mye positivt, som at hun vet tidlig at det er forfatter hun vil bli. Og så er det så mye smerte! Volds-fantasiene som får henne til å knuse ting.
"Det var Erik som ville ødelegge glassdøren [...] En knust glassdør skulle erstatte smerten. Det som er inni meg skulle strømme ut og fins i glasskårene. Det var sånn han hadde tenkt. Men nå er det jeg som har vondt i hele kroppen. Som har blitt ødelagt."
Hun ser på alkohol og narkotika som selvmedisinering. 22 år gammel stiller hun seg spørsmålet om det er mulig å få hjelp til å bli kvitt stemmene, men det skal vise seg at hjelpen er vanskelig å få. Hun har for store bakenforliggende problemer, får hun vite.
En dag hun er ute og går dukker plutselig tittelen til den første boken opp: "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår", og hun tenker det kunne vært tittelen på hele livet sitt.
Å være dyslektiker og svaksynt har hele tiden bydd på mange problemer, men hos synssentralen får hun hjelpemidler som åpner opp en ny verden. Ikke minst er hun glad for lydbokspilleren som gir henne hele verdenslitteraturen.
Det er ikke slik at romanen ender med at Eli lever lykkelig resten av sine dager, men hun ser en åpning og blir klar på at hun ikke vil la sykdommen hindre henne i å gjøre ting. Det er sårt å lese om Elis kamp for sin tilværelse, hennes kamp mot stemmene, og som leser føler jeg har fått større innsikt i hvordan det er å leve med en sykdom som denne.
Noen utdrag:
"Jeg har med meg sykkelen inn på rommet og sykler i korridoren. Det er noe jeg vil ha sagt. Men kan bare si det gjennom å slå. Eller ved å miste taleevnen og ligge og skjelve. Jeg slår over i tøylesløse manier. Galskap og utallige ideer. Skriver jeg eller skriver jeg ikke? Lever jeg eller går jeg i søvne Det dunker på innsiden. Jeg er innelåst i flere kropper, lag på lag med Eli og guttene. Vet ikke hvordan de prøver å hjelpe meg. Er det bare tiden? Bare å vente. Måneder går."
"Heller ikke presten ser med øyne som vil redde meg."
"Jeg husker ikke, men kan ikke glemme."
Prestens ord i farens begravelse: "Hvis man ser stort på det, og tar hele universet i betraktning, da er det et unntak, et gigantisk unntak: Å være i live."
"Jeg har et hull under meg. Et tomrom under gulvet, der alt bare er fremmed og tomt. Der svarene skulle vært, men ikke er. Er jeg fortsatt meg? [...] De har fortalt meg at jeg heter Eli. Hvem skal jeg stole på? Det er bare et smalt, smalt felt i hodet hvor jeg kan stole på noen. Det er ytterst lite som tilhører virkeligheten."
"Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal."
"Jeg blir fulgt tilbake til avdelingen. Går inn i spisesalen. Ingen der. Står foran vognen med kaffe og te, termoser og kavringer. Tenker på det varme vannet mot hånden da jeg var barn. Jeg slapp glasset uten å ville det. Det var en refleks. Bare farmor kunne straffe meg. Jeg tar termosen med kokvarmt tevann og heller det over hodet. Det svir i hodebunnen. Renner i ansiktet, ned på halsen, ned i nakken, ned på ryggen. Smerten vekker meg. Bare jeg kan straffe meg selv."
En smakebit fra s. 463 her.
Flere utdrag kan leses hos Cappelen.
Mange har lurt på om boken er selvbiografisk, men Grimsrud selv har uttalt at kun første kapittel er selvopplevd. Likevel; Elis ytre biografi er identisk med med forfatterens, og her er mange likheter og mot slutten står det at hun er redd for at familien skal lese boken.
Jeg hadde tenkt å gjøre en sammenligning mellom En dåre fri og Skuggen og dronninga, men det har andre gjort allerede her og her, så jeg skal ikke begi meg ut på noe sånt. I alle fall ga begge bøkene innsikt i det å leve med en psykisk lidelse, og jeg anbefaler dem begge!
Kritikerprisen 2010 for beste voksenbok.
Sveriges Radios Romanpris 2011.
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2011, både i Norge og Sverige.
Nominert til Brageprisen 2010.
En dåre fri av Beate Grimsrud
Cappelen Damm, 2010
Mitt eksemplar: Pocket 2012, kjøpt
510 sider
