Leve Posthornet! ~ Vigdis Hjorth

Tilbake til gjentakelser og Søren Kierkegaard, en av Hjorths favorittfilosofer. Epigrafen i starten av boken er et sitat fra Kierkegaards Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (1843) hvor hun har hentet tittelen til denne boken. 

Omtale

Fra forlaget:

Ellinor, en kommunikasjonsrågiver i tredveårene, kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. At livet hennes er for banalt for fortvilelsen hun føler. Da en kollega forsvinner, må hun overta jobben fra Postkom som han sto midt oppe i. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal hun bistå dem i arbeidet mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011.

Livets betydning

Leve Posthornet! starter med at Ellinor leser dagboken fra 2000. Det hun har skrevet er fullt av overfladiskhet som gjør henne kvalm - er dette livet hennes? Hun savner sammenheng, bevegelse, alvor og glede. Fortvilelsen øker for Ellinor, hun kjenner på en eksistensiell krise. Hjort klarer å formidle denne fortvilelsen slik at jeg som leser kjenner på den også. Romanen handler mye om kommunikasjon og hvordan vi kommuniserer med verden rundt oss. Det er så bra! Jeg bøyer meg i støvet og blir enda mer nysgjerrig på eksistensialismen. Og kommunikasjon. Ettersom alt er kommunikasjon, hva gjør den med oss? Er det mulig å kommunisere slik at andre faktisk forstår eller oppfatter hva som er meg? Mange spørsmål.

Gjentakelser

Og så er det opplevelsene fra barndommen. Hjort skriver mye om hvordan de former oss som mennesker. Det at de ikke forsvinner, men ligger der under overflaten og kommer opp når vi minst venter det. Eller når vi sover, i nattkinoen. Igjen og igjen. Gjentakelse. Hvordan blir vi fri? 

Nå var Kierkegaard en troende mann som "mente at sannheten kan bli funnet ved å se på hvordan et individ forstår sin egen eksistens. Han mente også at tro var en måte å finne sannhet på, og at den hjalp folk til å forstå seg selv bedre." 

Å leve og å være
Gjentakelser og erindringer. Som ateist kan jeg ikke svelge at en gud skal hjelpe til med å forstå meg selv, men det filosofiske ved vår eksistens som blant andre Simone de Beauvoir har skrevet mye om kjenner jeg at jeg har lyst til å dykke dypere ned i. Litt på siden av en bokanmeldelse, men jeg kan i alle fall anbefale Vigdis Hjorts forfatterskap på det varmeste :)

Leve Posthornet! av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2012
Norsk, bokmål
184 sider
Innbundet, kjøpt

The Silent Companions ~ Laura Purcell

 

Ina og jeg har igjen lest en grøsser, The Silent Companions, en gotisk roman skrevet av Lura Purcell. Det overnaturlige i boken er tilstedeværende helt fra starten, men mer og mer creepy utover i historien. Her kan du lese hennes anmeldelse.  

Baksideteksten:

Newly married, newly widowed Elsie is sent to see out her pregnancy at her late husband's crumbling country estate, The Bridge.

With her new servants resentful and the local villagers actively hostile, Elsie only has her husband's awkward cousin for company. Or so she thinks. For inside her new home lies a locked room, and beyond that door lies a two-hundred-year-old diary and a deeply unsettling painted wooden figure - a Silent Companion - that bears a striking resemblance to Elsie herself...

Handlingen i The Silent Companions er satt til viktoriatiden, i året 1866. Elise er i fengsel, anklaget for å ha satt fyr på The Bridge. Omstendighetene rundt dette har gjort henne stum, hun er fullstendig taus etter traumatiske hendelser som vi etter hvert får innblikk i. På grunn av tausheten har hennes versjon ikke kommet frem, hun har også fortrengt sannheten for seg selv, for hvem vil tro henne? Men en ny lege ankommer for å finne ut av hvordan hun kan være den eneste overlevende, og med nye og moderne metoder prøver han å redde henne fra galgen.

Året før hadde hun kommet som enke til The Bridge sammen med mannens litt tafatte kusine, Sarah. Hun var stresset og i dårlig humør, tjenestefolket uflidd og uten dannelse, huset i dårlig forfatning - alt ser mørkt ut. Og det ville bli mørkere. Lyder fikk henne til å åpne en låst og barrikadert dør hvor noen svært livaktige trefigurer står. De blir kalt Silent Companions. Trefigurer er ikke noe å være redd for, eller? Det er bare det at disse flytter på seg. Og det er creepy! Purcell skriver slik at det går kaldt nedover ryggen, hvis det hadde vært en film ville jeg knepet øynene igjen. Hvem vet hva slike kan finne på...

En mystisk familiehistorie fra 1600-tallet brettes ut fra en gammel dagbok og sånn sett er dette tre historier i en, noe som kan være vanskelig å få til, men Purcell klarer det glimrende. The Silent Companions har det meste en bra gotisk roman skal ha: Det overnaturlige, hjemsøkte bygninger, død, galskap, arvelige forbannelser, lyn og torden, og en helt som står alene mot det som skjer. 

Ina har anbefalt The Shape of Darkness, som hun mener er hakket bedre enn The Silent Companions, så den skal jeg få med meg. Uansett er The Silent Companions et bra valg! 

Laura Purcell er en britisk forfatter av blant annet historisk skjønnlitteratur og horrorbøker. Hun bor i Colchester, den eldste registrerte byen i England, med sin mann og et marsvin. Den mørkere siden av kongelig historie er hun fascinert av og har skrevet to historiske romaner om Hannover-dynastiet.

The Silent Companions av Laura Purcell
Raven Books, Bloomsbury, 2018

Engelsk
371 sider
Pocket, kjøpt

Lest 2024

 

1. Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh
2. The Silent Companions av Laura Purcell
3. Leve Posthornet! av Vigdis Hjorth

Gjentakelsen ~ Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth altså! Det er noe helt spesielt med måten hun klarer å beskrive vanskelighetene en tenåring går gjennom, og det på såpass få sider! Det er så levende og følelsesladet, og likevel nøkternt språk. Boken, i likhet med Femten år. Den revolusjonære våren, er kort, men intens og med så mye innhold!  

Forlaget skriver at Gjentakelsen "handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus."

Boken leste jeg i september 2023. Året før ble jeg syk av covid 19 og har ennå ikke blitt helt frisk, noe som har resultert i mindre lesing og enda mindre blogging. Utmattelse og hodepine er hovedsymptomene hos meg, og selv om det er blitt bedre er det fremdeles et stykke igjen. I alle fall, jeg var på Litteraturhuset november samme år og hørte Hjorth snakke om Søren Kierkegaards betydning for henne som forfatter og blant annet for boken Gjentakelsen, hvis tittel er hentet fra nettopp Kierkegaards egen Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi, 1843 hvor han utforsker det filosofiske begrepet gjentakelsen. Virkelig interessant! 

Men nå var det boken til Hjort som skulle være i fokus. Den starter med en forfatter som observerer en tenåringsjente og sine foreldre i en konflikt, noe som får frem egne minner fra sin tenåringstid. 16 år i 1975 og morens smerte er sentrum i hennes tidlige ungdoms tilværelse. Hjorth skriver så intenst, så inderlig, det er som om jeg er til stede eller mer at jeg kjenner hvordan det er å være 16-åringen som opplever å være skyld i morens lidelse. Morens redsel, sinne og kontrollerende væremåte. Mest av alt det å være voksen og kjenne på at noe rører seg i sitt indre uten helt å få tak på det. For det er som voksen hun forstår morens redsel, og at denne forståelsen gjorde erkjennelsen mulig. 

Forholdet mellom gjentakelser og erindringer er den røde tråden i boken. Gjentakelsen er tilværelsens alvor, skriver Hjorth, den er tilværelsens daglige brød som metter med velsignelse. Hun har Kierkegaard i tankene, som mente at gjentakelsen er erindringens motsetning, at den innebærer handling rettet mot fremtiden (snl). Det er mye i livene våre som gjentas. Hver dag eller av og til. Gjentakelsen som roman ser jeg på som gjentakelse av tidligere tema som Hjorth har skrevet om, blant annet i Arv og miljø hvor hun også skriver om familiekonflikter og seksuelle overgrep begått av far. Jeg tenker på gjentakelse som forandring. Når Hjorth skriver om minner fra oppveksten igjen og igjen, har det ført til en erkjennelse; at det som hendte faktisk hendte. En erkjennelse kan skape sammenheng i tilværelsen og en forståelse som gir helbredelse og vekst. 

Hjorths forfatterskap anbefales varmt! Selv gikk jeg videre til Leve Posthornet.

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2023
Norsk, bokmål
142 sider
Innbundet, kjøpt

Do You Dream of Terra-Two? ~ Temi Oh

Etter langt fravær her på bloggen oppdaterer jeg med et innlegg om en bok jeg har lest sammen med Ina. Det tok tid å lese den, både fordi det er mange sider og fordi handlingsforløpet er temmelig saktegående og jeg for min del hadde behov for å lese i andre bøker innimellom. Underveis delte vi noen opplevelser med boken som gjorde det klart at jeg likte den bedre enn henne. Hennes anmeldelse kan du lese her.

Do You Dream of Terra-Two? Yes, I do! Dette virket som spennende lesning, en noe annerledes sci-fi. Og det var det. Til dels. Jeg har alltid vært fascinert av ideen om at det finnes en beboelig planet der ute som bare venter på å bli oppdaget. Før vår egen ødelegges totalt. Hvordan vil det være å reise så langt og i flere tiår, sammen med mennesker man ikke har valgt selv. Som man må samarbeide med, akseptere og ikke minst tolerere. Hva skal til for ikke å få klaustrofobi, for ikke å bli fullstendig gal der oppe i det uendelige verdensrommet? Dette var utgangspunktet mitt. Tittelen fenget absolutt! 

Baksideteksten:

Have you ever hoped you could leave everything behind?
Have you ever dreamt of a better world?
Can a dream sustain a lifetime?

A century ago, an astronomer discovered an Earth-like planet orbiting a nearby star. She predicted that one day humans would travel there to build a utopia. Today, ten astronauts are leaving everything behind to find it. Four are veterans of the twentieth century’s space-race.

And six are teenagers who’ve trained for this mission most of their lives.

It will take the team twenty-three years to reach Terra-Two. Twenty-three years locked in close quarters. Twenty-three years with no one to rely on but each other. Twenty-three years with no rescue possible, should something go wrong.

And something always goes wrong. 

Ja, det går galt. Harry, Poppy, Juno, Astrid, Eliot og Ara (hun blir i siste liten erstattet av Jesse) har brukt mesteparten av livene sine for å bli klare til oppdraget og er 18-19 år under oppskytingen. Oppbyggingen er som sagt svært saktegående, noe som fungerte bra i starten, men når det fortsetter over fem hundre sider? Jeg ventet hele tiden på et høydepunkt. Selv om handlingens nåtid hovedsakelig foregår de siste to døgnene før og kun ett år av de 23 som turen skal ta, får vi også vite mye om ungdommenes oppvekst og veien for å bli godkjent til programmet. Innimellom synes jeg det ble litt langtekkelig å lese om hva de har gått gjennom, intriger og tanker som viser at uansett hvor forberedt de er for oppdraget er det en del som ikke er godt nok gjennomtenkt. 

På tross av sakte handlingsforløp og langtekkelige partier likte jeg boken, spesielt nå i ettertid synes jeg Temi Oh behandler det mellommenneskelige aspektet på en nydelig måte med språket, og det at hver av karakterene, noen mer enn andre, viser både sine styrker og sårbarhet. Ungdomsårene betyr jo en modningsprosess og byr på mange forandringer. Dette er på ingen måte en tradisjonell science fiction med mye ytre dramatikk i form av aliens, romkriger eller lignende. Dramatikken ligger på det menneskelige plan, selv om det også skjer tekniske uhell, noe den sakte oppbyggingen bidrar med på en god måte. Oh har konsentrert seg om utfordringene og problemene blant mannskapet, hvordan de løser det eller om de i det hele tatt løser det. Hva som foregår i tankene deres, hvilke drømmer de har. Sånn sett kom nok høydepunktet etter endt lesing. Denne utradisjonelle måten å skrive science fiction på fungerte godt, at spenningskurven er så annerledes enn forventet.

Mange spørsmål melder seg under lesingen, men Temi Oh gir ikke svar på alt. Minst av alt hva som skjer på slutten, som jeg gjerne skulle lest mer om. Men det var kanskje meningen, at leseren skal forestille seg selv fortsettelsen? I så fall klarte forfatteren det. Jeg lærte også mye om romtermologi og ulike fakta om romskip, hva som skal til for å klare seg så lenge der oppe (noenlunde realistisk). Boken kan absolutt anbefales hvis du liker tanken på en langsom science fiction :)

I still dream.

Do You Dream of Terra-Two? er Temi Oh (Temitoyen Ochugboju) sin debutroman, publisert i 2019. Hun fikk Alex Award-prisen for den i 2020, og i 2023 ble hennes andre roman, More Perfect, publisert. Temi Oh er født og oppvokst i London hvor hun utdannet seg innen nevrovitenskap. 

Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh
Simon & Schuster, 2019
Engelsk
520 sider
Pocket, kjøpt