Lest 2024

 

1. Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh

Gjentakelsen ~ Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth altså! Det er noe helt spesielt med måten hun klarer å beskrive vanskelighetene en tenåring går gjennom, og det på såpass få sider! Det er så levende og følelsesladet, og likevel nøkternt språk. Boken, i likhet med Femten år. Den revolusjonære våren, er kort, men intens og med så mye innhold!  

Forlaget skriver at Gjentakelsen "handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus."

Boken leste jeg i september 2023. Året før ble jeg syk av covid 19 og har ennå ikke blitt helt frisk, noe som har resultert i mindre lesing og enda mindre blogging. Utmattelse og hodepine er hovedsymptomene hos meg, og selv om det er blitt bedre er det fremdeles et stykke igjen. I alle fall, jeg var på Litteraturhuset november samme år og hørte Hjorth snakke om Søren Kierkegaards betydning for henne som forfatter og blant annet for boken Gjentakelsen, hvis tittel er hentet fra nettopp Kierkegaards egen Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi, 1843 hvor han utforsker det filosofiske begrepet gjentakelsen. Virkelig interessant! 

Men nå var det boken til Hjort som skulle være i fokus. Den starter med en forfatter som observerer en tenåringsjente og sine foreldre i en konflikt, noe som får frem egne minner fra sin tenåringstid. 16 år i 1975 og morens smerte er sentrum i hennes tidlige ungdoms tilværelse. Hjorth skriver så intenst, så inderlig, det er som om jeg er til stede eller mer at jeg kjenner hvordan det er å være 16-åringen som opplever å være skyld i morens lidelse. Morens redsel, sinne og kontrollerende væremåte. Mest av alt det å være voksen og kjenne på at noe rører seg i sitt indre uten helt å få tak på det. For det er som voksen hun forstår morens redsel, og at denne forståelsen gjorde erkjennelsen mulig. 

Forholdet mellom gjentakelser og erindringer er den røde tråden i boken. Gjentakelsen er tilværelsens alvor, skriver Hjorth, den er tilværelsens daglige brød som metter med velsignelse. Hun har Kierkegaard i tankene, som mente at gjentakelsen er erindringens motsetning, at den innebærer handling rettet mot fremtiden (snl). Det er mye i livene våre som gjentas. Hver dag eller av og til. Gjentakelsen som roman ser jeg på som gjentakelse av tidligere tema som Hjorth har skrevet om, blant annet i Arv og miljø hvor hun også skriver om familiekonflikter og seksuelle overgrep begått av far. Jeg tenker på gjentakelse som forandring. Når Hjorth skriver om minner fra oppveksten igjen og igjen, har det ført til en erkjennelse; at det som hendte faktisk hendte. En erkjennelse kan skape sammenheng i tilværelsen og en forståelse som gir helbredelse og vekst. 

Hjorths forfatterskap anbefales varmt! Selv gikk jeg videre til Leve Posthornet.

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2023
Norsk, bokmål
142 sider
Innbundet, kjøpt

Do You Dream of Terra-Two? ~ Temi Oh

Etter langt fravær her på bloggen oppdaterer jeg med et innlegg om en bok jeg har lest sammen med Ina. Det tok tid å lese den, både fordi det er mange sider og fordi handlingsforløpet er temmelig saktegående og jeg for min del hadde behov for å lese i andre bøker innimellom. Underveis delte vi noen opplevelser med boken som gjorde det klart at jeg likte den bedre enn henne. Hennes anmeldelse kan du lese her.

Do You Dream of Terra-Two? Yes, I do! Dette virket som spennende lesning, en noe annerledes sci-fi. Og det var det. Til dels. Jeg har alltid vært fascinert av ideen om at det finnes en beboelig planet der ute som bare venter på å bli oppdaget. Før vår egen ødelegges totalt. Hvordan vil det være å reise så langt og i flere tiår, sammen med mennesker man ikke har valgt selv. Som man må samarbeide med, akseptere og ikke minst tolerere. Hva skal til for ikke å få klaustrofobi, for ikke å bli fullstendig gal der oppe i det uendelige verdensrommet? Dette var utgangspunktet mitt. Tittelen fenget absolutt! 

Baksideteksten:

Have you ever hoped you could leave everything behind?
Have you ever dreamt of a better world?
Can a dream sustain a lifetime?

A century ago, an astronomer discovered an Earth-like planet orbiting a nearby star. She predicted that one day humans would travel there to build a utopia. Today, ten astronauts are leaving everything behind to find it. Four are veterans of the twentieth century’s space-race.

And six are teenagers who’ve trained for this mission most of their lives.

It will take the team twenty-three years to reach Terra-Two. Twenty-three years locked in close quarters. Twenty-three years with no one to rely on but each other. Twenty-three years with no rescue possible, should something go wrong.

And something always goes wrong. 

Ja, det går galt. Harry, Poppy, Juno, Astrid, Eliot og Ara (hun blir i siste liten erstattet av Jesse) har brukt mesteparten av livene sine for å bli klare til oppdraget og er 18-19 år under oppskytingen. Oppbyggingen er som sagt svært saktegående, noe som fungerte bra i starten, men når det fortsetter over fem hundre sider? Jeg ventet hele tiden på et høydepunkt. Selv om handlingens nåtid hovedsakelig foregår de siste to døgnene før og kun ett år av de 23 som turen skal ta, får vi også vite mye om ungdommenes oppvekst og veien for å bli godkjent til programmet. Innimellom synes jeg det ble litt langtekkelig å lese om hva de har gått gjennom, intriger og tanker som viser at uansett hvor forberedt de er for oppdraget er det en del som ikke er godt nok gjennomtenkt. 

På tross av sakte handlingsforløp og langtekkelige partier likte jeg boken, spesielt nå i ettertid synes jeg Temi Oh behandler det mellommenneskelige aspektet på en nydelig måte med språket, og det at hver av karakterene, noen mer enn andre, viser både sine styrker og sårbarhet. Ungdomsårene betyr jo en modningsprosess og byr på mange forandringer. Dette er på ingen måte en tradisjonell science fiction med mye ytre dramatikk i form av aliens, romkriger eller lignende. Dramatikken ligger på det menneskelige plan, selv om det også skjer tekniske uhell, noe den sakte oppbyggingen bidrar med på en god måte. Oh har konsentrert seg om utfordringene og problemene blant mannskapet, hvordan de løser det eller om de i det hele tatt løser det. Hva som foregår i tankene deres, hvilke drømmer de har. Sånn sett kom nok høydepunktet etter endt lesing. Denne utradisjonelle måten å skrive science fiction på fungerte godt, at spenningskurven er så annerledes enn forventet.

Mange spørsmål melder seg under lesingen, men Temi Oh gir ikke svar på alt. Minst av alt hva som skjer på slutten, som jeg gjerne skulle lest mer om. Men det var kanskje meningen, at leseren skal forestille seg selv fortsettelsen? I så fall klarte forfatteren det. Jeg lærte også mye om romtermologi og ulike fakta om romskip, hva som skal til for å klare seg så lenge der oppe (noenlunde realistisk). Boken kan absolutt anbefales hvis du liker tanken på en langsom science fiction :)

I still dream.

Do You Dream of Terra-Two? er Temi Oh (Temitoyen Ochugboju) sin debutroman, publisert i 2019. Hun fikk Alex Award-prisen for den i 2020, og i 2023 ble hennes andre roman, More Perfect, publisert. Temi Oh er født og oppvokst i London hvor hun utdannet seg innen nevrovitenskap. 

Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh
Simon & Schuster, 2019
Engelsk
520 sider
Pocket, kjøpt