Mitt menneske ~ Herbjørg Wassmo

Mitt menneske er en oppfølger til romanen Det sjuende møte (2000), noe jeg ikke ble jeg ikke klar over før boken var ferdiglest. Det står for så vidt i baksideteksten at den er en frittstående oppfølger, men står godt alene (jeg opplevde ikke at jeg gikk glipp av noe).

Forlagets omtale av boken:

Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. I denne romanen utforsker Wassmo videre noen av de temaene som har preget forfatterskapet: det avgjørende opprøret mot vilkårene livet byr deg, og de omkostningene dette opprøret har for en selv og omgivelsene. Men først og fremst handler det om det brennende behovet for å møte det mennesket i livet som du kan kalle ditt.

Mitt menneske på fjellet.

Jeg likte denne boken godt, og synes jeg fant tilbake til Wassmo slik jeg leste Dina-trilogien. Handlingen spenner over tidsrommet 1984-2019, og gjennom romanen veksler Gorm og Rut som fortellerstemme. Nå som de har funnet hverandre igjen, skriver han i notatboken sin, den han tyr til for å sortere tankene; "For hun er hans menneske. Ikke for at han skal eie henne. Men for at han skal møte henne med kjærlighet." Og det er jo nydelig, å elske noen betingelsesløst. Men klarer de å håndtere dette største av alt, gjennom alle problemene som dukker opp?

Wassmo har sagt at det var mannen, hennes menneske, som utfordret henne til å skrive om å møte mennesket i sitt liv og å tørre å skrive om det som kan blir banalt - "for kjærligheten er jo banal for alle andre enn de det gjelder". Wassmos fortellerkunst gjør lesingen både spennende og interessant, og hun skriver om vanlige liv. Kjærligheten er ikke banal, men noe vakkert som skjer mellom to mennesker. Om Rut sitt nye, frie liv som hun undrer på om hun har kompetanse for å klare. Gorm som innser at han må ta tak i sjelelivet sitt. Begge har mye bagasje med inn i forholdet, og det er mye som går dem imot. Likevel klarer de å holde fast. På kjærligheten, og på søken etter en dypere personlig mening. For det er ikke utelukkende forholdet deres boken handler om, men like mye Gorm og Rut som individer og deres individuelle utvikling. Kunst har en sentral rolle, der Rut er maler, og Gorm utdanner seg innen litteraturvitenskap og blir forfatter. Wassmo har lagt inn mange referanser til både billedkunst og litteratur, og Gorms lesing av Trolldomsfjellet går igjen som en rød tråd i hans utvikling. 

Selv om forutsetningene deres kan virke ulike, har Wassmo lagt til rette for at det skal være enklere for dem å holde fast. Som Marta Norheim sier, hjelper det at hun har gjort karakterene symmetriske. Særlig det at begge har skyldfølelse for et søsken som døde, de har barn de ikke har fulgt opp, de sliter med dårlige relasjoner til enkelte i familien, og begge er kunstnere. Men absolutt en troverdig roman som skildrer livets turbulens, og Wassmo klarer å få frem at kjærligheten er verdt å ta var på til tross for problemer og dramatiske hendelser. Om det å satse på det mennesket du vil ha nær. 

Virkeligheten finnes i menneskesinnet, og ingen andre steder.

George Orwell, 1984

(sitat i starten av boken)

Mitt menneske av Herbjørg Wassmo
Gyldendal, 2021
Norsk
464 sider
Innbundet, kjøpt

Den som ser ~ Herbjørg Wassmo

Tyve år etter at siste bok i trilogien om Dina kom ut (Karnas arv, 1997), var Wassmo klar med enda en oppfølger om Dina Grønelv og familien. Denne gangen handler det mest om barnebarnet, Karna, men også sønnen, Benjamin, og hans kone, Anna. Jeg husker godt da jeg for mange år siden leste Dinas bok (1989), og deretter Lykkens sønn (1992). Før det hadde jeg ikke lest noe av Wassmo, men gikk straks i gang etter siste side i Lykkens sønn å låne bøkene hennes på biblioteket, før jeg kunne lese Karnas arv. Det var litt uvirkelig at det nå kom enda en bok. Jeg hadde slått meg til ro med at det var en trilogi. En trilogi som jeg gjerne kunne tenke meg å lese om igjen. Og så: pang! Der var det én til gitt! Jeg kjøpte den, men lot den ligge. Var jeg redd for at den ikke skulle holde mål? Den siste jeg leste var Disse øyeblikk, og den holdt mål som bare det. I anmeldelsen skrev jeg at Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv, og at "bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt." Det er nettopp derfor. Tenk om Wassmo har skrevet en krampaktig fortsettelse, bare for å skrive en fortsettelse? Herbjørg Wassmo har sagt i et intevju at Karna-skikkelsen forfulgte henne, etter at hun forlot henne i steinkirken for å vitne. Hun ble traumatisk, og prøvde å ta livet av seg. På grunn av dette fikk Wassmo en trang til å følge opp. Etterhvert dukket de andre personene også opp, som da fikk sin stemme. 

Den som ser starter med en begravelse. Året er 1890, Reinsnes hovedgård har brent ned og to mennesker er døde; Dina og Hanna. I talen har Karna vitnet om Dinas forbrytelser, slik farmoren ville at hun skulle. Etter det lukker hun seg inne i seg selv. Forsvinner fra omverdenen. Da bestemmer Anna seg for å ta henne med til et anerkjent mentalsykehus i København. Etterhvert kommer også Benjamin for å være i nærheten sin datter og kone. Jeg har ikke tenkt å si særlig mer om boken, annet enn at mens Karna behandles, tvinges Anna og Benjamin å se på ekteskapet sitt. Hver for seg reflekterer de over fortid og nåtid, og hvordan fremtiden kan bli. Anna på sin side, kjemper for frihet og det stilles spørsmål om hva frihet kan være. Herbjørg Wassmo skriver mesterlig om menneskers indre liv, og om de vanskelige mellommenneskelige forhold.   

Nå skal det sies at Herbjørg Wassmo har begeistret og irritert i snart førti år, og det er blitt hevdet at det er "Wassmos sterke kvinner som er problemet i Dina-romanene - heller enn å utfordre patriarkalske strukturer, bekrefter de dem på måter som tar oss to århundrer tilbake i tid." Joda, jeg ser den, men likevel hadde jeg ingen grunn til å grue meg til denne boken! Den holdt mål så det holder.

Jeg har kastet meg på BuJo-bølgen.
Spørsmålet er om det kommer til å gjøre meg mer organisert,
eller om det vil ta mer av tiden min!

Andre som har skrevet om boken: Åslaug, Tine, Anita, Berit. Er det flere som har lest den?

Den som ser av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017
Bokserie
Norsk, bokmål
474 sider
Innbundet, kjøpt

Disse øyeblikk ~ Herbjørg Wassmo

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 har jeg lest Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo. Ifølge forlaget er dette en selvbiografisk roman, selv svarer Wassmo noe svevende i et intervju: "I den grad noen av mine personer virkelig er meg, er denne hun mer meg enn noen av de andre [...] dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Personene i boken har ikke navn, og hovedpersonen er hun, i starten av boken en jente på 15 år som ønsker at hun kunne bodd alene med moren og søsteren. Faren hater hun, og planlegger å ta livet av ham. Disse øyeblikk er en fortsettelse på Hundre år som handler om Wassmos oldemor, mormor og mor, hvor det kommer frem at hun ble seksuelt misbrukt av faren. Nå er hun ikke lenger redd for ham: "Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne så er det en som kan finne det." Moren ser hennes sinne og advarer henne mot å bli som ham.

Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv. Bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt. Å lese slik liker jeg, at alt ikke serveres fiks ferdig. Som Sara Lidman, en av de døde som hun snakker med i drømmene, sa om å skrive: "Er det noe som er for vanskelig, så avskyelig, voldsomt, så fortell noe annet, noe som kan speile uten avsky. Ingen grusomme detaljer må drepe alvoret i det som skjer og gjøre at leserens innlevelse blokkeres. Stol på leserens fantasi."

Hun føler seg som en outsider, kan ikke vise hvem hun egentlig er. Blir gravid uten å være gift, faren omtaler henne som 'skammen' og hun tenker på å ta livet sitt. Hun snakker med døde mennesker, for eksempel Hamsun som ble født i samme rom som sønnen hennes. Senere er det hans kone, Marie, hun har samtaler med. En hel måned før hun skal begynne på gymnaset sitter de i hagen og snakker. Moren skal passe gutten, og om lørdagene tar hun fergen over fjorden for å besøke ham. Hun kjenner på ensomhet, føler seg feig og unnvikende, at hun vasser rundt i livet sitt og bare venter.

Etter å ha lest Raskolnikov (også utgitt som Forbrytelse og straff) har hun lange samtaler med ham, han blir hennes storinkvisitor. En dag kommer han hun møtte en sommer, sier han er glad i henne og de skriver brev mens han er i militæret. Selv vet hun ikke hva hun føler, hun opptrer avvisende, men kjenner på aleneheten og det at hun er utskjemt. Hele tiden må hun passe på så hun ikke blir som faren - hun får ikke sove, og de få timene hun faktisk sover drømmer hun om drapet - som Raskolnikov og hans indre kamp. Alle disse tankene hun ikke kan dele med noen! Hun klarer ikke å dra tilbake til skolen, blir værende hos gutten og foreldrene. Går inn i en depresjon, men en dag bestemmer hun seg for å skaffe seg en utdannelse slik at hun og gutten kan klare seg selv. Kommer inn på lærerskolen, det gjør også han som skriver brev. Nå opplever hun mestring, dette skal hun klare! De to gifter seg og etter utdannelsen flytter de langt nord i landet hvor unge lærere "blir premiert for å binde seg der for fire år", og tar gutten med seg og får senere en datter.

Romanen handler mye om å stå opp for egne meninger, selv i svigerfarens hus. "Det hjelper ikke å ha utdannelse og fast arbeid som pedagog. Kvinner protesterer ikke i patriarkens hus. Det sitter i veggene." Mennene drar på jakt og til fjells for å fiske, men det er forventet at kvinnene holder seg i heimen. En dag bestemmer hun seg for å dra til fjells alene. Mannen stirrer vantro på henne og når hun kommer tilbake etter noen dager møter svigerfaren henne i døren: "E du her, endelig? Fysj, du ter dæ som et mannfolk! sier han med den dype stemmen full av dom." Likevel kan hun tyde noe som ligner respekt i blikket hans. Når mannfolkene er på jakt eller parterer kjøtt er de i øyeblikket, uten tanker for morgendagen. Hun kunne lært mye av det, men går på med alt som må gjøres.

En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke tanker uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både dag og natt.

s. 137

"Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult." Hun føler seg ensom, "prøver å kamuflere seg ved å være vennlig. Av og til tror hun at de gjennomskuer henne. Det gjør dagen tom." Å være "likanes" er viktig, det å ikke skille seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. "Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke." Hun undres om de andre ser at hun ikke er den som hun gir seg ut for, og inkvisitoren kommer stadig tilbake: "Du tror du vet alt og ser ned på dem som ikke skryter så mye av sitt engasjement som du?" Men hun lar seg ikke skremme, og i den travle hverdagen skriver hun i stjålne øyeblikk.

Hun kjenner bølger av noe som må være tilfredshet. Sitter på en stein med en sydvest under baken og vet at dette må hun ta vare på. Huske. Ørsmå øyeblikk av noe merkelig hun ikke kan formulere. En sinnstillstand av varme og ro.
Lykke? Det vet hun ingenting om.

s. 184

Hvordan kan vi forklare med ord hvem vi er, "er det mulig å forklare sannheten om det å være menneske?" Simone de Beauvoir er også en hovedpersonen snakker med, og hun sier at man skriver ut fra det man har gjort seg selv til - "Man fødes ikke som kvinne, man blir det." Simone sier videre at livet får mening bare gjennom handling og selv om man har ansvar for mye er en selv det største ansvaret. Disse samtalene gjør henne tryggere på seg selv, og gjennom romanen får vi innblikk i Wassmos vei frem til etablert forfatter. Det er en lang reise, og hun tenker at øyeblikkene, "de merkelige små øyeblikk som man bare husker, lenge, selv om de kanskje ikke er så storartede" er viktige. Slik er romanen også bygget opp, av ulike øyeblikk fra et liv som til slutt gir henne en erkjennelse av endelig å ha sitt eget rom og hun blir fri fra fortielsen og skammen.

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2013
Norsk, bokmål
384 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

En smakebit på søndag (disse øyeblikk)

I formiddag leste jeg ut Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo, en bok som nå har gitt meg tilbake den Wassmo jeg likte så godt å lese med Dina- og Tora-bøkene. Anmeldelse kommer snart, jeg har akkurat startet tre ukers ferie og skal ikke reise noen steder så det blir god tid til både lesing og skriving. Her er en smakebit fra romanen:

Trygt.
I drømmen er utryggheten det andre mennesket. Skikkelsen som snur seg og går. Det forårsaker denne tomheten. Noen ganer vet hun hvem det andre mennesket er, men ikke alltid. Oftest er det bare en som er tapt. En som skal et sted hun ikke skal følge med. En som vender ryggen til og går.
I drømmen blir hun stående et øyeblikk før hun går i motsatt retning. Helt frivillig. Uten opprør. Sier til seg selv at ingen kan bli stående i all evighet i et veikryss bare fordi noen gikk.
Den forlatte er sin egen tomhet.