tirsdag 23. juni 2020

På stedet mil ~ Ali Smith


Å ja, jeg skal nok være glad for å ha lest denne på norsk! Oversetterens første reaksjon var at boken ikke går an å oversette, den engelske skal være så engelsk i engelsken at det er omtrent umulig å se for seg hvordan det kan bli til brukbar norsk. Men Merete Alfsen er ingen nybegynner, og sier at hun har vært opptatt av at den norske utgaven skal fungere på vanlig, folkelig norsk, og da hun hadde fått det til, visste hun at boken lot seg oversette.

Som i The Accidental blir livene til flere mennesker forstyrret av en utenforstående. For i et selskap en dag går en av gjestene ovenpå og låser seg inne på et av rommene, hvor han blir værende. Vertinnen vil ikke ødelegge døren, men skriver om saken i avisen, og snart samles en fascinert folkemengde utenfor huset. Den fremmede, Miles, blir Milo og det oppstår etterhvert en kultstatus rundt hans person.

Ordspill er det mye av, noe som er Smiths varemerke, men slik jeg leste boken var det vel så mye historiene som fenget meg. I boken er det referanser til Middlemarch, både navn og miljø. Man skulle tro at viktigheten av stille og rolige liv i en "celebrity culture" er bannlyst, men ifølge Smith vil den tilbaketrukne og private personen være den mest fascinerende. Det må jeg si meg enig i! Tittelen er temmelig spesiell og jeg så etter koblinger i teksten da jeg leste boken, men da jeg mente å ha funnet den, kom jeg på at tittelen er annerledes på engelsk. Så jeg søkte det opp, og fant at Smith har brukt et kjent engelsk uttrykk, «There but for the grace of god, go I», som skal ha blitt sagt av en engelsk evangelist og martyr tidlig på 1500-tallet. Han var fengslet og ventet på dødsstraffen. Når han så noen andre bli ført til skafottet, ytret han denne setningen, altså et uttrykk for lettelse over at det takket være guds nåde ikke var hans tur ennå. Den norske tittelen passer likevel godt til handlingen i romanen, spesielt tydelig blir det mot slutten da Miles sitter på ergometersykkelen i rommet han har låst seg inne på. Syklende, uten å egentlig komme noen vei. Som Tine sier: "Tittelen på denne romanen gir egentlig ikke mening, verken på norsk eller engelsk, men etter jeg hadde lest bokens 285 sider, ga det litt mening allikevel."

Men! Det er jo det som er så spennende med Ali Smith, for der han sitter frivillig innelåst, skjer det mye på utsiden av rommet. Anna, som han møtte på en ungdomstur, kommer og selv om det ikke får ham ut, får vi likevel glimt av av ham som person. Glimt får vi også gjennom Mark, som er den han ankom selskapet med. Og den demente kvinnen som på sine gamle dager ser tilbake på livet. Men mest av alt gjennom niåringen Brooke, som ikke har møtt ham før. Hun er svært opptatt av historie og faktiske hendelser, og elsker ordspill. På denne måten er det mer de andre personene som driver handlingen fremover, enn han som låser seg inne. Gjennom disse karakterenes erfaringer og tanker ser vi at livet er mer enn det som er faktum. Det er mye mer. Ali Smith har sagt at som forfatter bruker hun mye tid på å sitte å glo ut av vinduet, at det er "et privilegium i en verden der det blir mindre og mindre spillerom for å være alene. Vi er stadig utsatt for avbrytelser, fra mobiltelefoner, sosiale nettverk og så videre. De blinker og beep-er overalt. Det fins en gammel drøm å sitte helt alene og gruble over ting. Presset på den drømmen er veldig sterkt. Vi bruker ikke nok tid på å kjede oss. Gjøre ingenting. Kunne vi gjøre det litt oftere, ville verden blitt et bedre sted å være i." Fordi vi da hadde hatt anledning til å bli bedre kjent med oss selv og hverandre, sett bortenfor alle faktum og oppdaget nye perspektiver.

Som med de andre bøkene jeg har lest av forfatteren, kommer jeg til et punkt hvor jeg undres på hvor historien tar veien. Kanskje jeg er blitt vant med skrivestilen, slik at jeg ikke hang meg så mye opp i det, for med På stedet mil var den tanken ikke like fremtredende. Hvis du ikke har lest Ali Smith, vil jeg absolutt anbefale bøkene! Jeg likte i alle fall På stedet mil veldig godt, og i bokhyllen står den tredje boken i en serie på fire, Vår, som jeg ser frem til å lese i sommer. 


Fra forlaget:
Ali Smith er født i Inverness i Skottland i 1962. Hun debuterte i 1995 med den prisbelønte novellesamlingen Free Love and Other Stories, og i 1997 fulgte romanen Like. Hun har vært finalist til Bookerprisen og Orange-prisen tre ganger, og ble tildelt Whitbread-prisen for romanen Levende bilder i 2005. How to be both utkom i England i 2014, og brakte henne Baileys Women’s Prize for Fiction (tidl. Orangeprisen), Goldsmiths-prisen og Costa Novel Award. Ali Smith bor i Cambridge i England.


På stedet mil av Ali Smith
Originaltittel: There but for the (2011)
Oversatt av Merete Alfsen
Forlaget Oktober, 2012
Norsk, bokmål
285 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

søndag 21. juni 2020

En smakebit på søndag: The Way of Kings [Part One]

The Way of Kings er første bok i serien The Stormlight Archive, skrevet av Brandon Sanderson, en amerikansk forfatter kjent for Cosmere-universet og serien MistbornThe Stormlight Archive er også lagt til dette universet. Sanderson er også kjent for å ha fullført Robert Jordans fantasyserie The Wheel of Time da Jordan døde før han hadde fått skrevet den ferdig.

Jeg har ikke kommet særlig langt ennå, men skjønner allerede at det er mye å holde rede på. Heldigvis kommer det etterhvert, og ikke listet opp. Det er en skrivestil jeg liker, og hittil er det spennende, selv om starten var noe kronglete.

Fra baksideteksten:

Roshar is a world of stone and storms. Its terrifying and frequent tempests have shaped ecology and civilization alike. Animals hide in shells and trees pull in branches. Cities are built only where the land offers shelter.

It has been centuries since the fall of the ten consecrated orders known as the Knights Radiant, but their Shardblades and Shardplate remain: mystical swords and suits of armor that transform ordinary men into near-invincible warriors. Men trade kingdoms for Shardblades. Wars were fought for them, and won by them.

One such war is about to swallow up a soldier, a brightlord and a young woman scholar.



There always seemed to be a reason Kaladin survived when those he'd tried to help died. Some men might have seen that as a blessing, but he saw it as an ironic kind of torment. He'd spent some time under his previous master speaking with a slave from the West, a Selay man who had spoken of the Old Magic from their legends and its ability to curs people. Could that be what was happening to Kaladin?
Don't be foolish, he told himself.
s. 49


onsdag 17. juni 2020

Å lese Lolita i Teheran ~ Azar Nafisi

Å lese Lolita i Teheran: En historie om kjærlighet, bøker og revolusjon har stått lenge i bokhyllen min, og i en pustepause mellom andre bøker, hentet jeg den frem fordi jeg ved en tilfeldighet hadde lest noe om den. Jeg kan ikke huske hvor, men tittelen og en liten notis dukket opp et sted og jeg ble nysgjerrig på den siden den handler om litteratur.

Boken åpner med at Nafisi forteller om høsten 1995 da hun startet en studiegruppe hjemme hos seg med syv av sine beste og mest engasjerte studenter. Alle er kvinner, for det var for risikabelt med en blandingsklasse. Boken er i fire deler; Lolita i Teheran, Gatsby, James og Austen. Første del forklarer tittelen, og her må jeg si at jeg lærte noe nytt. Lolita er en bok på 1001-listen, og når man vet hva den handler om er det ikke gitt at man har lyst til å lese den. Den er skrevet av den russiske forfatteren Vladimir Nabokov og ble utgitt i 1955. I rommet hjemme hos Nafisi kan kvinnene kaste av seg kappe og sjal, uniformen, og bare være seg selv. Nafisi selv hadde sverget på å aldri ta på seg sjal, men måtte til slutt underkaste seg loven hun som alle andre. Likevel gjorde de opprør; neglelakk under hanskene, Reebok joggesko, jeans og fargeglade t-skjorter under kappen. Og diskusjonene! De ville blitt rapportert om noen visste.

Det er som sagt litteratur det dreier seg om, men vel så mye om livet i Iran etter revolusjonen i 1979 og fram til midten av 90-tallet. Og Lolita? For Nafisi er det dette litterære verket som svarer mest til livet under Irans Islamske Republikk. Diskusjonene og analysen av romanen er utrolig interessante, og det gir mening at det er en viktig bok.


For meg er litteraturen et magisk rom hvor politikk, nasjonalitet og språk ikke står i veien for noe. Litteratur er det som binder oss sammen. Den transcenderer alle kulturelle grenser av den enkle grunn at den gjør oss menneskelige.


Nafisi skriver at hun er akademisk anlagt og derfor har vansker med å omforme sine erfaringer uten å dosere. Ja, det blir litt belæring innimellom, noen ganger som om det er en fagbok hun skriver, men det er helt i orden. Hun måtte kanskje ha skrevet en roman, og lagt sine doseringer i munnen på karakterene ellers. Uansett synes jeg det er interessant og engasjerende, og det er en handlingsmettet bok. Forfatteren hopper mye frem og tilbake i tid, noe som kan være forvirrende fordi det ikke alltid er klart hvilken periode hun snakker om. Men det kommer frem etterhvert i teksten, så det er bare å henge med. Sprangene mellom romanene de leser og egne liv er mange, for eksempel sammenlignes Invitasjon til halshugging med det totalitære regimes vilkårligheter. Slik flettes romanene de leser sammen med situasjonen i landet og sammen med livene deres.

Den store Gatsby er en annen bok som har fremtredende plass. Hun mener at verdiene i romanen var motsatte av det revolusjonen i Iran bygget på, og at det ironisk nok var disse som skulle triumfere. Det handler om drømmer, som Fitzgerald og andre skriver om på ulike måter, og som folket ønsker å realisere i en revolusjon. Som Mike Gold skriver; "Det gamle må dø..." og "La oss kaste alt det vi er, ned i revolusjonens heksegryte. For opp av vår død skal herlighet og ære stige." Setninger som kunne stått i en hvilken som helst avis i Iran. Men "det skulle vise seg at ved å bruke islam som middel til undertrykkelse, skadet den islamske revolusjonen islam mer enn noen fremmed makt noensinne kunne gjort."

Noen av studentene er så imot Gatsby at Nafisi lar seg provosere til å sette den på tiltalebenken, og lesingen av denne rettsaken er underholdende, men mest av alt virkningsfull med tanke på det som kommer ut av den. Staten hadde uansett stilt romaner for retten før, og mange ble bannlyst. Hva er moral i en roman? Skal romaner leses bokstavelig? Nafisi sier at man ikke leser Gatsby for å finne ut om utroskap er bra eller dårlig, men "for å lære noe om hvor kompliserte temaer som utroskap, trofasthet og ekteskap er. En stor roman skjerper våre sanser og vår sensibilitet for hvor sammensatt livet og individet er." Til felles med Fitzgerald, hadde de i Iran drømmen. Det ble en besettelse som overmannet virkeligheten. "Denne grusomme, vakre drømmen, umulig å sette ut i livet, skulle rettferdiggjøre og gi tilgivelse for all mulig vold." Deres deres skjebne var begynt å ligne Gatbys, som ønsket å oppfylle sin drøm gjennom å gjenta fortiden, og til slutt oppdaget han at fortiden var død, nåtiden humbug, og at det ikke fantes noen framtid. "Var det ikke det samme som med vår revolusjon, som hadde kommet i vår kollektive fortids navn og ødelagt livet vårt til fordel for en drøm?" Da ayatolla Khomeini døde i 1989 ble det tydelig hvilken bevisst myteskaper han hadde vært. Han hadde omskapt seg selv til en myte, og "som alle store myteskapere hadde han forsøkt å gjøre drømmen sin til virkelighet, og til slutt hadde han, som Humbert [Lolita], klart å ødelegge både virkeligheten og drømmen." Slik bruker Nafisi litteraturen for å belyse det som skjer; "i tillegg til forbrytelsene, som mordene og torturen, ble vi nå stilt overfor denne siste nedverdigelsen - mordet på våre drømmer. Men han hadde gjort det med vårt fulle samtykke. Vi hadde vært totalt ettergivende, vi hadde medvirket." De hadde støttet revolusjonen for å få flere rettigheter, ikke færre. Muligheter og frihet var noe alle ønsket, men så ble det alt annet enn det.

Henry James er en annen forfatter som blir omtalt, spesielt Daisy Miller. Jeg synes det er interessant å lese betraktningene om romaners karakterer og deres dypere betydninger. Blant annet om hvordan Daisy og Catherine (Washington Square) trosser konvensjonene, slik som også Elizabeth Bennet, Catherine Earnshaw og Jane Eyre nektet å føye seg. Nafisi bruker forfatterskapet til James til å illustrere dette på en god måte.

Og Jane Austen! Spesielt gir lesingen av Stolthet og fordom paralleller til deres egne personlige liv. De diskuterer kjærlighet, følelser, ekteskap og sex. Som en av studentene sier; "Det er en allment anerkjent sannhet at en muslimsk mann, uansett formue, nødvendigvis trenger en ni år gammel jomfrubrud." Han trenger også flere koner, og en løsning er midlertidige ekteskap. Erfaringene og tankene kvinnene i studiesirkelen deler gir meg assosiasjoner til Dødevaskeren, hvor Sara Omar retter hard kritikk mot kvinnefiendtlige tolkninger av islam. Det ble jo mye debatt rundt dette og rundt Omar som person etter at den ble utgitt i 2017. Men også Embroideries og Persepolis viser hvordan regimet undertrykker kvinnene. Der Austen snakket om individuell frihet, hvordan skulle de, som befant seg i slutten av et annet århundre, gjøre det samme? Nafisi argumenterer for at det i Austens romaner er rom for motsetninger, og for selvrefleksjon og selvkritikk, noe som skaper forandring. Ikke rart at Austen ble betraktet som farlig, når vi tenker på demokratiets kjerne: Retten til å velge!

Mellom disse ideologiske konfliktene, undertrykkelsen og utrenskningen, arrestasjoner og henrettelser, blir også kvinnenes liv og historier varmt beskrevet. Det er forferdelig å lese om hva kvinnene (og menn) kunne bli utsatt for av moralskvadronene og av regimet forøvrig. Mange begynte å snakke om å reise fra Iran. Kvinnene manglet ingenting hva intelligens og intellekt angår, men de manglet frihet. En av studentene stiller spørsmål om hvem som skal hjelpe til med å gjøre landet til noe hvis alle reiser. I 1997 reiste Nafisi med sin ektemann og to barn til USA, men sier at "Jeg forlot Iran, men Iran forlot ikke meg."

Jeg har begynt å tro at et virkelig demokrati ikke kan eksistere uten frihet til å drømme og frihet til å bruke diktverk uten restriksjoner. For å få et fullstendig liv, må man ha muligheten til offentlig å skape og gi uttrykk for private ord, drømmer, tanker og ønsker, til hele tiden å ha tilgang til dialog mellom den offentlige og den private verden. Hvordan kan vi ellers vite at vi har eksistert, følt, begjært, hatet, fryktet?

Jeg tenker dette sitatet sier noe om hovedessensen i boken, og grunnlaget for det glødende engasjementet for litteratur og i særlig grad de nevnte bøker. Nafisi har senere også skrevet en bok om sin egen oppvekst og Irans historie som hun har kalt Det jeg aldri snakket om, og The Republic of Imagination: America in Three Books; om viktigheten av litteratur i et demokratisk samfunn.




Å lese Lolita i Teheran: En historie om kjærlighet, bøker og revolusjon av Azar Nafisi
Originaltittel: Reading Lolita in Tehran. A memoir in books (2003)
Oversatt av Hilde Sophie Plau
Humanist forlag, 2007
Norsk, bokmål
401 sider
Pocket, gave

torsdag 11. juni 2020

… som duften av en drøm … ~ Bjarne Benjaminsen

For en spennende novellesamling! Og svært tankevekkende... Boken har undertittelen kybernetiske fabler, og som vi vet oppfattes begrepet kybernetikk som læren om regulerende og selvregulerende mekanismer i naturen og teknologien. Denne oppfatningen stammer fra matematikeren Wiener som i 1948 publiserte boken Cybernetics hvor han fremlegger ideen om at regulering og styring i både biologiske og tekniske systemer følger felles lover som kan uttrykkes matematisk.

Men nok tørrprat! For denne boken er milevis fra å være noe i den retningen. Novellene handler om det å være menneske i vår digitale og sosialt distanserte tid, og det er virkelig foruroligende lesing. Jeg er jo svak for dystopier nettopp fordi denne sjangeren kan være et varsko om hvordan fremtiden kan bli seende ut. Ta MaddAddam for eksempel. Men der Atwood skriver at selv om trilogien er fiksjon, inneholder den ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige, har Benjaminsen gått enda lengre. Disse korte historiene viser tilsynelatende lykkelige, eller i alle fall tilfredse mennesker som lever sine daglige liv en gang i fremtiden. Men under overflaten truer drømmer om et annet liv å forstyrre tilværelsen deres. Mange spørsmål melder seg, som det står bakpå boken:

Hvor verdifulle er sanseinntrykk av tapte naturlandskap?
Hvem fortjener å dele ditt nervesystems innerste signaler?
Hva kan meditasjon brukes til i den digitale hverdagen?
Henger suget i bringen sammen med de elektriske uværene som herjer planeten?
Og hva slags stoff er egentlig drømmer vevet av?
I disse ti ”kybernetiske fablene” stilles vågale og skremmende spørsmål. Gjennom science fiction og fabelprosa kretser boka inn en rystende tematikk: Hva vil det si å være et menneske i en digital verden? Er menneskenes hjerter like til alle tider – eller står vi i dag overfor en sosial og teknologisk omkalfatring av selve menneskenaturen?

Jeg som er uvant med å lese noveller, ville egentlig ha mer etter den første, for hva skjer videre med miljøkonservator Palle? Han har vært i samme jobb i femten år, og er nå på det årlige oppdraget med avgangsstudenter som ønsker jobb i Virtuell Veritas. Midt ute i naturen hvor det er nødvendig med beskyttelsesdrakt. Palle begynner å tvile på vitsen med hele opplegget, og Villdyret rører på seg...

Så blir jeg mer vant til disse korte historiene, og leser videre om Siv som gjør sine daglige rutiner, i en leilighet som kjenner alle hennes behov, til og med drømmene får hun ikke ha for seg selv. Jeg leser om han som tenker på barndommen; den gang man kunne springe nakne på insektjakt. Og den svevende parken; en oase av gammeldags natur, verdens vakreste sted som dessverre krever mye innhenting av informasjon og identiteter for firmaet for å tilbringe en halvtime. Femåringen Rikard drømmer seg innover hullet i den idylliske himmelen over barnehagen, og om hun gjør sitt ytterste for å finne den rette. Den siste novellen er virkelig interessant, og gir meg lyst på en fortsettelse.

Alt er informasjon, alt lagres, ingenting overlates til tilfeldighetene. Vi logger, samler og matrisene ruller. Våre liv kan gjøres bedre, lettere, mer komfortable, enklere å håndtere. Men er det virkelig slik vi vil ha det? Hvor ble det av friheten? Som sagt så melder det seg mange spørsmål, og fortellingene nærmest lar meg fly avgårde til en tenkt fremtid. Jeg tenker på The Terminator, på Avatar, 1984, The Day After Tomorrow, WALL-E, og mange flere som gir fantasien fritt spillerom. Men novellene i ... som duften av en drøm... har et eget særpreg, både i fortellerstil og det at de korte tekstene har så mye å si. De er kraftfulle i måten de formidler drømmen som menneskene bærer i seg - en drøm om noe som er langt fra den tilværelsen de lever i...

Anbefales for alle, uansett om du liker science fiction eller ikke!




… som duften av en drøm … Kybernetiske fabler av Bjarne Benjaminsen
Orkana forlag, 2020
Illustrert av Thore Hansen
Norsk bokmål, 134 sider
Innbundet, fått av forfatteren/forlaget

søndag 7. juni 2020

The Institute ~ Stephen King

Endelig en King-bok igjen! Det er en stund siden Ina og jeg leste Det mørke tårnen fascinerende serie. Nå har vi lest The Institute, som ble utgitt i fjor og handler om ondskap satt i system, et grusomt system hvor barn blir brukt som brikker i et spill. King har tatt med en opplysning i starten av boken hvor det står at ifølge National Center for Missing and Exploited Children, blir rundt 800 000 barn rapportert savnet hvert år i USA. De fleste blir funnet. Tusenvis blir det ikke.

Med dette som innledning møter vi Tim Jamieson som er på vei til New York etter å ha måttet slutte i stillingen som politi. På ferden havner han på et gudsforlatt sted hvor han sier ja til jobben som nattlig sikkerhetsvakt. For som han sier: Great events turn on small hinges.

Jeg liker hvordan King bygger opp karakterene, og selv om jeg ikke helt skjønte hvorfor han skal være så omstendelig med Tim og omgivelsene i den lille byen, kommer det tydeligere frem mot slutten da Tims holdninger og væremåte, er med på å føre plottet i havn og den noe åpne slutten. Jeg kjenner igjen Tim i Roland, den ensomme ulven som til tross for sin hardbarkede fremtoning synes å ha en god rettferdighetssans og en magefølelse som fører ham inn i farlige situasjoner og halsbrekkende omgåelser av loven.

Den andre hovedpersonen er Luke, en svært intelligent gutt på tolv år, som en dag våkner opp på et sted som ligner gutterommet hans, men som viser seg å være Instituttet, dypt inne i Maines skoger, etter å ha blitt kidnappet. Med sterk hjemlengsel og mange spørsmål finner han ut at det er mange andre barn der, med spesielle evner som telekinese, som Luke har et snev av, og telepati. Barna blir utsatt for ulike eksperimenter for å stimulere disse evnene, og sammen med noen av barna finner Luke ut den forferdelige sannheten om stedet og hvorfor de er fanget der. Hvis barna samarbeider under eksperimentene, får de tokens som de kan bruke til å kjøpe seg blant annet godteri og sigaretter. Derimot er det brutale straffer hvis de lager trøbbel. Instituttet delt i Front Half, hvor Luke er, og Back Half, hvor barna havner når evnene er godt nok forbedret. Men ingen har noensinne sett igjen de som havner i Back Half og når vennene hans blir hentet dit, legger han en plan for å rømme og hente hjelp.

The Institute forteller en skremmende historie, som til tross for sitt overnaturlige preg, kunne ha skjedd. Ondskapen som menneskene ved Instituttet viser kan ikke forstås, men blir rettferdiggjort av instituttets leder; “Thousands of children have died in this process, but billions of children have been saved”. Men hvordan kan noen mishandle barn? Og la det bli en rutine fordi det er en del av jobben? Boken er på nesten fem hundre sider, men blir aldri langdryg. Det skjer hele tiden noe, og spenningen bygges opp gradvis på en intens måte. Som i Det mørke tårn har også The Institute en åpen slutt, og jeg satt igjen med et hva om spørsmål. Mer skal jeg ikke røpe, for jeg tenker at denne romanen må du lese! Absolutt å anbefale, og jeg tror at selv ihuga King-fans som kanskje venter seg noe i retning Ondskapens hotell og It, vil like The Institute.



The Institute av Stephen King
Hooder & Stoughton, 2019
Engelsk
485 sider
Innbundet, kjøpt