Stillitsen ~ Donna Tartt

Stillitsen har stått i bokhyllen min siden 2014, og med sine 841 sider passet det utmerket å lese den i månedens 1001-bok som skulle være en på 500 sider eller mer. Jeg har irritert meg, jeg har grublet og tenkt, jeg har vært oppgitt og frustrert, men mest av alt har jeg likt denne historien om Theo. Tartt har gitt stemmen til Theo, som skriver denne historien for å forstå, men samtidig ønsker han ikke å forstå, fordi det vil innebære å svike faktum. På slutten kommer han til en innsikt: 

SPOILER! Hopp over skriften i kursiv, den avslører ikke så mye, men det kan være nok :)

Han snakker om en mellomsone, den som er mellom virkeligheten på den ene siden og punktet der bevisstheten treffer virkeligheten, en regnbueende, der skjønnheten blir til, der to helt forskjellige flater blandes og flyter sammen for å tilgodese oss med det livet ikke gir oss; og det er her, i dette rommet, all kunst eksisterer, og all magi.

Og - vil jeg også hevde - all kjærlighet. [...] Og på samme måte som musikk befinner seg i rommet mellom notene, på samme måte som stjernene er vakre takket være verdensrommet rundt, på samme måte som solen treffer regndråper i en viss vinkel og kaster et prisme av farger over himmelen - slik er rommet der jeg eksisterer, og ønsker å fortsette å eksistere, og som jeg, skal jeg være helt ærlig, håper jeg dør i, nettopp denne mellomstrekningen: der fortvilelsen traff ren annerledeshet og skapte noe sublimt.

Og det er derfor jeg har valgt å skrive disse sidene slik jeg har skrevet dem. For bare ved å gå inn i mellomsonen, i den mangefargede randsonen mellom sannhet og usannhet, er det mulig å holde ut å være her og skrive alt sammen.

Så, jeg startet med slutten. Men hele historien kulminerer med denne innsikten Theo gradvis erkjenner for seg selv og sitt liv, og det starter da han som trettenåring opplever at moren dør i en eksplosjon på et av New Yorks kunstmuseum. I forvirringen som oppstår, får han med seg et maleri; Stillitsen (The Goldfinch) av Carel Fabritius fra 1654. Tartt har sagt at kunstverket er spesielt, siden fuglen er både fanget og fri, noe som jeg synes er et sentralt tema i romanen. 

Mange mener boken er for lang, og at de siste 400 sidene er skuffende. Ikke hør på dem! Ja, den er lang, men på en positiv måte. Hvordan skal man kunne si noe om sitt liv uten å bruke mye plass? Når moren dør flytter Theo inn hos familien til en skolekamerat hvor han bor til faren plutselig annonserer at han kommer for å ta ham med seg til Las Vegas. Tiden her blir avgjørende for livet hans videre; hans valg, mangel på handling, forelskelse og kjærlighet, vennskap. Underveis er Tartt innom store spørsmål som hva er sannhet, hvordan kan man gjenkjenne skjønnhet, og finnes udødelighet? Theo sliter med identiteten, å finne seg selv i denne til tider vanskelige verden, men det er så fint å lese om prosessen og hvordan han kommer frem til en erkjennelse for seg selv. 

Stephen King sier at dette er en "rarity that comes along perhaps half a dozen times per decade, a smartly written literary novel that connects with the heart as well as the mind." Han har mye rett i det, og bildet som Theo har med seg blir et symbol på det som er vakkert og ekte. Stillitsen kan jeg absolutt anbefale, den ga meg mye å tenke på og Tartt har en svært god skrivestil som uten å være belærende gir næring til tankevirksomhet og nye perspektiver. 

Stillitsen av Donna Tartt
Originaltittel: The Goldfinch (2013)
Oversatt av Hilde Lyng
Tiden Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
841 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Den hemmelige historien ~ Donna Tartt

Originaltittel: The secret history
Forfatter: Donna Tartt
Oversetter: IdaLou Larsen
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Først utgitt: 1992
Denne utgaven: 2008
Format: Paperback
Språk: Norsk, bokmål
Sideantall: 584
Sjanger: Krim
Kilde: Kjøpt 

Den hemmelige historien er debutromanen til Donna Tartt, en bok hun brukte ti år på å skrive, og den ble en stor suksess da den kom ut. Den lå 13 uker på New York Times bestselgerliste og er oversatt til 24 språk. Donna Tartt er født i 1963, Mississippi, hvor hun vokste opp og allerede som femåring skrev hun sitt første dikt, tretten år gammel fikk hun publisert en tekst i et litterært tidsskrift. Hun studerte ved University of Mississippi og senere ved Bennington College hvor hun ble kjent med blant annet Bret Easton Ellis som anbefalte henne ovenfor en anerkjent agent. Etter utgivelsen av Den hemmelige historien trakk hun seg tilbake, og fikk mange myter spunnet om seg. I 2002 ble Den lille vennen publisert, en roman som ble mottatt med blandet kritikk. 

Fra bokomslaget:
Fem studenter er håndplukket av en eksentrisk lærer til studier i gresk. Det er en eksklusiv gruppe på flere måter. Richard Papen er nitten år, han vil gjerne studere gresk, men får avslag . Etter mange viderverdigheter blir han opptatt i den lille kretsen. Da oppdager han hemmeligheten deres. Studentene har begått et drap fordi de ble iakttatt under en seanse i en skog. Men beæret som han er over å få være med, reagerer han ikke. Han reagerer heller ikke når de planlegger et nytt drap...

Boken er delt inn i fire deler: en prolog hvor mordet på Bunny blir beskrevet, bok I som omhandler det som skjedde før, bok II som handler om tiden etter og en epilog. Det er seks hovedpersoner, først og fremst fortellerstemmen i jeg-form Richard Papen. Så er det Henry, Francis, Camilla og Charles (tvillinger) og Edmund (Bunny). Alle fra dysfunksjonelle familier som viser seg å ha sterk virkning på deres videre livsførsel.

Her er intriger, mysterier og besettelser og vi blir tidlig introdusert for det dionysiske vanviddet:

"Som uten tvil er det mest gåtefulle," sa Julian. "Vi er blitt vant til å tenke at religiøs ekstase er noe som bare eksisterer i primitive samfunn, til tross for at den ofte forekommer hos de mest kultiverte folkeslag. Grekerne var egentlig ikke så forskjellige fra oss, vet dere. Som folkeslag var de meget formelle, ekstremt siviliserte, og hadde ganske mange hemninger. Og likevel ble de ofte revet med en masse av den villeste entusiasme - dans, raseri, blodbad, visjoner - som vi, så vidt jeg skjønner, ville betrakte som ugjenkallelig klinisk vanvidd. Men grekerne, iallfall noen av dem, kunne gå inn og ut av en slik tilstand som de ville. Vi kan ikke fullstendig avvise beretningene om det som myter. De er ganske godt dokumenterte, selv om de var like gåtefulle for datidens kommentatorer som for oss. Noen sier de var resultatet av bønn og faste, andre at de oppsto i alkoholrus. Hysteriets gruppekarakter hadde utvilsomt også noe med det å gjøre. Det later til at de festende ble slynget tilbake til et ikke-rasjonelt, før-intellektuelt stadium, hvor personligheten ble erstattet av noe fullstendig annet - og med "annet" mener jeg noe etter alt å dømme ikke dødelig. Noe overmenneskelig."

Det er tanken på å miste beherskelsen som er så fascinerende og gresklæreren mener at alle virkelig siviliserte mennesker har sivilisert seg ved å undertrykke det gamle dyriske jeget. 

Nettopp dette er det Richard får vite at de andre ønsket å oppleve da det fatale mordet skjedde. Tanken på å kunne holde opp å være seg selv, miste seg selv for en stund, var så fascinerende at det ble en besettelse for dem, men etterhvert ble Bunny utelatt siden han ikke tok det like seriøst som de andre. Men også det å blir gjenfødt til det uavbrutte livs prinsipp, hinsides dødelighetens og tidens fengsel var en fordel som kunne oppnås. Men hvordan arbeidet man seg inn i en slik tilstand? Etter å ha prøvd utallige metoder opplever fire av studentene at det fungerer, men seansen ender altså med et mord som de skjuler.

Mange av beskrivelsene i boken er svært gode, som vinteren Richard må bo iskaldt loft og de andre har reist bort, det er som om jeg kan kjenne kulden sive ut fra boksidene og han er virkelig ille ute: "Livet mitt, som før bare hadde vært ensomt og elendig, ble nå uutholdelig."  Disse sidene kunne vært dørgende kjedelige, men Tartt skriver feiende bra!

Etter at Bunny finner ut om mordet de andre har begått, lar ham dem gjennomgå fordi han føler seg sveket. Det er som om hans tidligere lite tiltalende trekk vokser til skremmende styrkenivå:

"Vi var alle smertelig klar over den symbolske ampullen med nitroglyserin som Bunny gikk rundt med både dag og natt, og som han med jevne mellomrom lot oss ta en titt på, og at det stod i hans makt å kyle den i gulvet når det måtte behage ham."

Bok II er derimot mer langtekkelig, med omstendelig detaljerte beskrivelser som rett og slett blir temmelig kjedelig lesing etter min mening, og boken kunne med fordel ha vært kortet ned, men den totale leseropplevelsen oppveier dette for det meste.

Her er ingen direkte ondskap eller på noen måte gjennomtenkt eller planlagt plot som skal etterforskes, og en kan kalle romanen for en omvendt kriminalhistorie siden leseren får presentert mordet allerede på den første siden. Det blir klart for Richard at han ble innviet i hemmeligheten for at de andre skulle ha en syndebukk og at alt er nøye planlagt. Egentlig en trist bok, det er ingen "så levde de lykkelig resten av sine liv", men på mange måter et portrett av hvordan en ødelegges av svakheter i personligheten. Bok I åpner med Richard sin historie og han tenker tilbake: "Finnes det andre steder enn i litteraturen noe slikt som den skjebnesvangre karakterbristen, den grelle mørke sprekken som deler et liv i to?"

Boken har jeg lest i forbindelse med Lesesirkel 1001-bøker og for meg som sjeldent leser krim synes jeg dette var en bra og engasjerende leseropplevelse.

En smakebit på søndag [tartt]

"Det var den viktigste natten i mitt liv," sa han rolig. 

"Den gjorde det mulig for meg å gjøre det jeg alltid har hatt mest lyst til."

"Og hva er det?"

"Å leve uten å tenke".

s. 521

Den hemmelige historien av Donna Tartt