Det røde rommet ~ August Strindberg

Det røde rommet er August Strindbergs gjennombruddsroman. Den ble første gang utgitt i 1879 og betegnes som svensk litteraturs første moderne roman, og et gjennombrudd for 1880-årenes ideer (se lengre ned). Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter, og er kjent for sine kraftige angrep på samfunnet. Noe denne romanen også er: en satire over det borgerlige samfunn som ble starten på en rekke nordiske romaner om individets prøvelser, og dannelse av karakter og intellekt.

Romanen kan karakteriseres som en utviklingsroman, men også dannelseroman. Noen steder opereres det med et skille mellom de to begrepene, mens andre omtaler dem synonymt. Jeg velger å konsentrere meg om definisjonen på utviklingsroman; en roman som "følger en eller flere personers personlig utvikling gjennom en periode fra deres problem starter til den slutter". Der lærte jeg noe om sjangere, supert! Utenfor Norden var utviklingsromanen som sjanger allerede etablert, med Charles Dickens David Copperfield (1849-50) og Charlotte Brontës Jane Eyre (1848) i England. Tapte illusjoner (1837-45) av den franske Honoré de Balzac ble en inspirasjon for Strindberg til Det røde rommet, med sine beskrivelser fra forskjellige sosiale miljøer. Det røde rommet skildrer forfatterens bohemtid i Stockholm og gjorde ham til en omtalt forfatter ettersom han her går til angrep på Riksdag og regjering, byråkrati, presse, forretningsvesen, kirke og kultur. Men også språklig var romanen nyskapende, og markerte begynnelsen på en ny språkhistorisk periode i Sverige.

I etterordet leste jeg at Strindberg hørte til åttiotalismen, en retning innen svensk litteratur i 1880-årene som trakk samfunnsspørsmål og den vitenskapelige diskusjon inn i litteraturen. Denne romanen førte altså til at naturalismen, en radikal form for realisme innen litteraturen, feide innover Sverige (enda mer kunnskap, det er nesten som romanen førte til en liten utviklingsreise for meg selv!). Tittelen viser til det røde rommet i Berns salonger, en restaurant og underholdningsetablissement i Stockholm som på "denne tiden akkurat [hadde] begynt å spille sin kulturhistoriske rolle i Stockholmslivet" (s. 81). Det røde rommet var en samlingsplass for ungkarer i 1870-årene hvor de møttes til diskusjoner om samfunnets svakheter.


Stockholm i fugleperspektiv

Det røde rommet handler om unge Arvid Falk, Strindbergs alter ego, som vi følger gjennom et år med prøvelser og til slutt tilpasning. Hovedkarakteren presenteres i løpet av de første sidene hvor han blant annet i fugleperspektiv over Stockholm hever en "knyttet neve, som ville han utfordre den stakkars byen, eller true den". Etterordet i boken hevder vi her ser en splittelse; både mellom individ og samfunn, og mellom individ og familie, og at utviklingsromanens prosjekt er gjenforeningen.

Falk virker full av forhåpninger for fremtiden og livet, og av idealisme har han sagt opp sin byråkratiske stilling for å bli forfatter. Han ønsker endringer i samfunnet og vil være de svakes talsmann, men hans venn Struve fraråder ham dette:

Kjære venn, du har ikke lært deg livets kunst ennå; du skal få se hvor vanskelig det er å skaffe seg et levebrød, og siden hvordan det blir hovedsaken i livet. Man arbeider for å få brød og man spiser sitt brød for å kunne arbeide for mer brød, for å kunne arbeide! Tro meg, jeg har kone og barn og jeg vet hva det vil si. Man må tilpasse seg forholdene, ser du. Man må tilpasse seg! Og du vet ikke hvordan litteratens stilling er. Litteraten står utenfor samfunnet!

s. 18

Falk svarer at han avskyr samfunnet, som er "en vev av løgner" og han ser frem til å flykte fra det.

Barndommen har vært preget av at foreldrene døde og at broren, Carl Nicolaus Falk, har fungert som en farsfigur. Han er Falks motsetning - Arvid Falk er idealist, mens broren er materialist. Carl Nicolaus har ambivalente følelser for Arvid Falk, både velvilje og forakt: "to følelser som ikke var til å adskille hos ham, for han var ikke uvennlig stemt mot dem som stod under ham på et eller annet vis, og han foraktet dem". Dette har vært en del av oppveksten til Falk som har utviklet et negativt selvbilde en "beskjeden og timid natur". Carl Nicolaus betrakter sine venner som "pålitelige, hengivne som hunder, underdanige, behagelige, alltid ladet med smiger og aldri hadde de noen innsigelser". Det verste som kunne ramme ham var at han kunne bli vanæret, noe han blir da han får vite at broren skriver artikler som går på tvers av alt han står for.

Mye er morsomt å lese, som samtalen mellom de to kunstnerne som skal legge seg til å sove på side 76. Eller på side 81 hvor Berns Salong beskrives som et sted hvor det samlet "seg ved syvtiden skarer av unge mennesker som befant seg i den abnorme tilstand som inntrer når man forlater foreldrehjemmet og varer til man kommer i eget bo; her satt flokker av ungkarer som hadde flyktet fra sitt enslige kammers eller kvistværelse for å få sitte i lys og varme og treffe et menneskelig vesen å samtale med". Det er også artig å lese hvordan man går frem for å finne en redaktør til avisen Gråfrakken. Slik sett er satiren til stede hele tiden.

Senere er Falk tilbake på høyden fra starten av boken, men nå føler han seg gammel, trett, likegyldig. Han ønsket å flykte fra samfunnet, men innser at Struve hadde rett. Veven av løgner finnes overalt, og nå har han mistet selvrespekten. Som forsvarer for de dårlig stilte har han kun blitt møtt med forakt.

Etter hvert som jeg leste ble det mer og mer interessant å finne ut om Falk mister absolutt alle sine idealistiske overbevisninger, eller om han erfarer noe som kan støtte disse. Mot slutten nærmer sommeren seg, Falk er "mindre velpleid og øynene brenner med en illevarslende flamme", og han føler en fortvilelse over å møte sin åndelige død så tidlig. Strindberg lar legen Borg, som også har vært en del av forsamlingen i det røde rommet, fortelle om Falks vei videre. Dette er gjort i brevform, hvor han beskriver "redningen" av Falk og hans tilbakegang til samfunnet.

Som utviklingsroman beskrives hovedkarakterens utvikling, altså Arvid Falk, som dannelsesroman betyr det også at han utvikler seg i en samfunnssammenheng, altså at det er en sosialisering. Det er lett å skjønne at romanen sjokkerte da den kom ut, nå til dags er vi vant til allslags historier. Idealisten Falk med sin destruktive og kritiske innstilling til livet får problemer med å beholde moralen i møte med samfunnets løgnaktighet og skuespill hvor det eneste som betyr noe er kapitalen. Dette belyses med gode beskrivelser av samfunn og mennesker, selv om jeg ikke alltid fikk helt tak på hvorfor karakterene gjorde som de gjorde. Mot slutten må leseren selv sette seg inn i Falks utvikling mot en mer positiv innstilling til livet ettersom den beskrives av en utenforstående. Strindberg lykkes bra med utviklingsromanens prosjekt om gjenforening i Det røde rommet. Falk tilpasser seg samfunnet, selv om han fremdeles holder på sine idealistiske ideer - om enn skjult under en borgerlig fasade. Likevel ender han opp desillusjonert og kynisk, og det spesielle med romanen er den satiriske måten Strindberg fremstiller utviklingsromanens tema på. Miljøskildringene av datidens Stockholm, både selve byen og de forskjellige samfunnsforholdene, er inngående og detaljerte og særlig innledningen med beskrivelsen av utsikten fra Mosebacke har av mange blitt kalt malerisk. Jeg liker å lese utviklingsromaner, og Det røde rommet er intet unntak. Lesingen har til og med gitt meg oppfrisking og ny innsikt i en litterær periode som jeg faglig sett ikke har hatt med å gjøre siden ungdommens skoleår.

Samfunnet fremstilles som forbindelser mellom menn, og kvinnene vi møter er stort sett intrigemakere og femme fatale. Jeg leste et sted at Strindberg ikke delte Ibsens syn på at Nora burde forlate hjemmet, og at hans syn fortsatt er aktuelt og kontroversielt. Likevel stod han for det meste på kvinnens side i kampen for likestilling, men hadde et ambivalent forhold til kvinner generelt. Han beskrev kvinners femme fatale i flere av sine verker og mente at Ibsen hadde altfor ensidige og positive kvinneskikkelser. På slutten av 1800-tallet var kvinnespørsmålet sentralt, men Strindberg så ikke på denne frigjøringen med bare velvillige øyne. Amalie Skram skrev i et brev at "[...]selve stykkerne er heller ikkje til at holde ud. Det er snart nok nu med disse vanvittig ensidige skildringer af fruentimmervampyrer dær eder op sine ægtemager med hud og hår efter ½ års ægteskab og er udrustet med bare luciferlige egenskaber" (1889). Dette ble kanskje en avsporing, men et veldig interessant et synes jeg. Og enda et sidespor, men et artig sådan; romanen finnes også som tegneserie :)

Det røde rommet av August Strindberg
Originaltittel: Röda rummet
Oversatt av Per Qvale
Oktober Forlag, 1995
Norsk, bokmål
325 sider
Lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag [det røde rommet]

Jeg har startet på månedens lesesirkel bok som er August Strindbergs gjennombruddsroman Det røde rommet, og faktisk kommet ganske langt allerede. Forunderlig hvor mye tiden om morgenen med kaffe og bok har å si! Boken er en satire utgitt i 1879 og regnes som svensk litteraturs første moderne roman. Den skildrer hans bohemtid i Stockholm og gjorde ham til en omtalt forfatter ettersom han her går til angrep på Riksdag og regjering, byråkrati, presse, forretningsvesen, kirke og kultur.

August Strindberg (1849 - 1912) var en svensk forfatter, dramatiker og maler. Han ble født og oppvokst i et borgerlig miljø i Stockholm, og var en sentral kulturell skikkelse i sin samtid med en produktiv bibliografi som er banebrytende innen flere genre og han ansees generelt som en nyskaper innen det svenske språket.

Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter, og er kjent for sine kraftige angrep på samfunnet. Han blir også omtalt som "det moderne teaterets far" ved at han la opp til et friere teater og representerte et brudd med den klassiske tradisjonen.



En smakebit fra Det røde rommet:

Ved grunnmuren vokste løvetann  brennesle og tungress, alle sammen menneskets trofaste følgesvenner i nøden; og spurvene badet seg i den glohete jorden som føk omkring dem, og unger med store maver og bleke ansikter som så ut som de ble fødd opp på 90% vann, bandt seg halskjeder og armbånd av løvetannstenglene og prøvde forøvrig gjensidig å forbitre sin triste tilværelse med å plage og kjefte på hverandre.

s. 190