fredag 26. mai 2017

The Heart Goes Last ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood hevder at "any fiction that shows a society which is worse than your own is dystopian", og at hun skriver virkeligheten slik den folder seg ut. The Heart Goes Last starter i alle fall i en nær fremtid hvor ekteparet Charmaine og Stan bor i bilen din etter at samfunnet har kollapset på grunn av økonomisk krise. Noe lignende har allerede skjedd, nemlig under finanskrisen i 2008 som førte til at mange folk måtte bo på gaten eller i bilene sine. For å unnslippe en virkelighet hvor det ikke finnes et eneste lys i tunnelen, melder de seg på the Positron Project etter at Charmaine ser en tv-reklame.

Dystopisk virkelighetsnært


"Tired of living in your car?" he says to her. Really, straight to her! It can’t be, because how would he even know she exists, but it feels like that. He smiles, such an understanding smile. "Of course you are! You didn’t sign up for this. You had other dreams. You deserve better." Oh yes, breathes Charmaine. "Better! It’s everything she feels.
s. 30

Bokens baksidetekst kan leses her, og det er et foruroligende scenario Atwood skisserer, i likhet med MaddAddam og The Handmaid's Tale, men med en lettere tone. Temaet er alvorlig nok, men Atwood skriver med mørk humor og tørrvittige pasjer akkurat slik jeg liker. Som med begge de nevnte romanene inneholder også The Heart Goes Last elementer som allerede finnes, er under utvikling, eller er teoretisk sannsynlige. Atwood er som vanlig full av håp, takk og pris!  I forbindelse med sitt bidrag til the Future Library, et prosjekt her i Norge hvor forfattere donerer tekster de neste hundre årene for at de skal leses om hundre år, sier Atwood at hun er med fordi det er et håpefullt prosjekt, og om man ikke skal være håpefull ender det med at man blir deprimert. Skjønt, håp alene vil ikke endre noe, men inspirere til handling. Nettopp.

The Positron Project foregår i den lukkede byen Consilience hvor Charmaine og Stan er vanlige mennesker og selv om det er noen gnisninger mellom dem (hvilke par opplever vel ikke det), så har de det generelt bra sammen. I denne mulige (og sannsynlige) verden bytter de frihet mot trygghet. Tror de ihvertfall. Prosjektet er et eksperiment hvor deltakerne skal ha hvert sitt hus og en jobb i én måned, og deretter blir det en måneds opphold i fengsel uten partneren. Slik går årene, helt til en dag noe utenom det vanlige skjer. Underveis har de, spesielt Stan, vært litt tvilrådig til hele opplegget, men hvem vil ikke ha et meningsfullt liv med jobb, trygghet og hus!

Midt oppi den dystopiske og mørke fremtiden, utforsker Atwood også seksualitet og parforhold, frihetsbegrepet og spørsmålet om hva man er villig til å gjøre så lenge hensikten (tilsynelatende) er god. Som Atwood selv har sagt det: "For once I managed to write a kind of romantic comedy, though admittedly a somewhat screwed-up one". For selv om de har mer sex enn da de bodde i bilen, ønsker Stan en sex hvor han ikke kan styre seg. Ikke slik Charmaine utfører den, som yoga med forsiktig pustekontroll. Margaret Atwood reiser spørsmål om hvorvidt mennesket egentlig er monogame, for begge parter har seksuelle lyster som den andre ikke kan tilfredsstille. Eller de har laget seg forestillinger om den andre som forhindrer tilfredsstillelse. Så er det hva man må gjøre for å overleve; "something you didn't want that had to be accepted because of something you did want" (s. 246).

Mens Stan og Charmaine er opptatt med sine egne liv, skjer det ting i kulissene, og før de vet ordet av det er de uten å ville det involvert og skjønner at alt ikke er som det ser ut til og tilværelsen er ikke lengre trygg. De innser at enkelte etiske og moralske aspekter må revurderes for å overleve. Dette er et tema som Atwood ofte har vært innom i sine fremtidsromaner; hva er man villig til å gjøre for å overleve, hvor langt er man villig til å gå? I slike situasjoner får sannelig menneskerettigheter en ny betydning!

Som jeg har nevnt før liker jeg Atwood sin måte å fortelle på, hun har en fornøyelig skrivestil hvor ulike perspektiver presenteres, og karakterenes indre liv utforskes. Det ytre miljøet er ikke viet like mye oppmerksomhet, noe som tvinger leseren til å lage egne bilder. Det at historien tar en overraskende vending synes jeg er et særdeles godt fortellergrep, og etterhvert som Charmaine og Stan oppdager hverandre på nytt, tenker jeg på det Atwood har sagt om håp. Men kanskje viktigst; de ser seg selv i nytt lys. Spesielt Charmaine som virkelig må klare seg på egen hånd og kun har seg selv å stole på.

Anbefales!

The heart goes last av Margaret Atwood
Emblem paperback, Penguin Random House Canada, 2016
Først utgitt, 2015
Engelsk
382 sider
Pocket, gave

lørdag 20. mai 2017

Olav Audunssøn i Hestviken ~ Sigrid Undset: Del I

Olav AudunssønFørste bok i tobindsromanen om Olav Audunssøn er ferdiglest. Romanen, Olav Audunssøn i Hestviken, ble utgitt i 1925, året etter at Sigrid Undset konverterte til katolisismen. Handlingen er lagt til middelalderen, og består av tre deler: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Jeg leser bøkene sammen med Hedda som har skrevet om delene hver for seg; første del, andre del og tredje del. Boken har vært med meg lenge. Jeg startet på den første januar, den har besøkt varmere strøk og holdt meg med selskap gjennom vinteren og utover våren. Syvende mai ble jeg ferdig, og nå er det på tide å skrive noen ord. Hvilket forekommer meg svært vanskelig. Hedda var smart og skrev etterhvert, og jeg er redd dette innlegget blir i overkant langt. Det er en utfordring å skulle skrive kort og samtidig vettugt. Dette er en roman å dvele ved, den kan ikke på noen måte slukes, og derfor har jeg brukt tid på å komme gjennom den. Det er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter. Derfor velger jeg å dele opp innleggene, fordi jeg vil anbefale alle å lese romanen og da har jeg behov for å si noe mer enn kun en kort omtale.

Tema for romanen er Olavs strid med Guds vilje. Baksideteksten (kan leses her) forteller at handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet, og sier noe om hva Olavs sjelekvaler dreier seg om, nemlig "de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn." Jeg synes det er interessant å se dette i sammenheng med en masteroppgave jeg kom over hvor Kristine Sverresen har analysert romanen, og kommet frem til at ære er et grunnleggende motiv. Forestillingene om ære har sitt opphav i det norrøne samfunn hvor æren stod sterkt, slik det gjerne gjør i tradisjonelle samfunn hvor familie og klan er viktige sosiale institusjoner. Etter kristningen av landet fikk dette mindre betydning, men var likevel vanskelig å få bukt med ettersom æren var nedfelt i samfunnets normsystem. Sverresen påpeker at selv om ærens betydning er varierende for de ulike personene, er likevel ære og skam bakenforliggende faktorer som styrer personene i deres handlinger i de fleste situasjoner. Dermed er bakteppe for lesingen at æren fremdeles står sterkt, i alle fall hos Olav, og er årsak til hans sjelekvaler og strid med Guds vilje. Dette er et interessant motiv også fordi interessen for verket stort sett har dreid seg om den religiøse tematikken, ifølge Sverresen, og da særlig overgangen mellom hedenskap og kristendom.

Olavs mor døde i barselseng, og da han var syv år gammel avtalte hans far, Audun, og deres frende Steinfinn Toressøn festemål mellom ham og Steinfinns eldste datter, Ingunn. Olav ble så med til gården Frettastein, og samme år kom det bud om farens død. Dermed vokser Olav opp hos Steinfinn Toressøn og hans hustru, Ingebjørg Jonsdatter, ved Mjøsen. Steinfinn skjøttet eiendommen sin dårlig, og omstendighetene lager seg slik at barna for det meste blir overlatt til seg selv. Olav ble godt likt på gården, men det var ingen som kom innpå ham og det ble sagt at "han var godlynt og tjenestvillig på sin fåmælte og åndsfraværende måte." Undset beskriver ham som vakker, sterk og smidig. Han var av en god og gammel ætt og selv om den var liten og ikke hadde mye makt, så var ættesetet i Hestviken en storgård.

En sommer da Olav er seksten og Ingunn femten, bestemmer de seg for å ro til Hamar med Olavs øks som trenger reparasjon. Det viser seg å bli en lang og eventyrfylt dag som Olav alltid vil huske; dagen da han forstod at de ikke lengre var barn. Nå jages han av dette nye, lengre og lengre bort fra barndommens trygge selvsikkerhet. Som Hedda sier så bærer romanen Olavs navn, men at Ingunn også har en stor rolle. Hun er vakker og ven, men ikke så vakker som sin yngre søster, Tora. Selv om hun ble sett på som lite klok eller kvikk i ord, var hun stort sett som barn flest, og mer avholdt av folket enn Tora som var mer stille. I mangel på småmøer på samme alder holdt Ingunn sammen med guttene, og var med i leker og idrett som de arrangerte. Hun var høy og tynn, med spinkle lemmer, og bar sitt legeme yndefullt.

Turen til Hamar forandret mye, både for Olav og Ingunn, og disse forandringene beskriver Undset så nydelig! Stemningen er til å ta og føle på, det er som om jeg kan lukte vårens duggfriskhet og kjenne barnas oppvåkning. Allerede her kommer Undset inn på emnene skyld og skam. Olav som kjenner at en velkjent verden blir snudd opp ned, og han føler seg ydmyket og skamfull. Heftig begjær, ulovlig, men likevel bene veien frem til kirkedøren og høgsetet og brudesengen. Deres første kyss på vei hjem fra Hamar...ingenting kunne være så søtt som det morgenkysset av alt fremtiden gjemte til dem.

Men alt har sin pris, og denne vakre kjærlighetshistorien likeså.




Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang: 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 14. mai 2017

En smakebit på søndag: The Heart Goes Last

Stan and Charmaine, a young urban couple, have been hit by job loss and bankruptcy in the midst of nationwide economic collapse. Forced to live in their third-hand Honda, where they are vulnerable to roving gangs, they think the gated community of Consilience may be the answer to their prayers. If they sign a life contract, they'll get a job and a lovely house... for six months out of the year. On alternating months, residents must leave their homes and serve as inmates in the Positron prison system. At first, this seems worth it: they will have a roof over their heads and food on the table. But when a series of troubling events unfolds, Positron begins to look less like a prayer answered and more like a chilling prophecy fulfilled.



Slik står det å lese bakpå The Heart Goes Last av Margaret Atwood. Jeg har kommet til side 120 og liker historien så langt. Her er smakebiten:

Stan is trimming the hedge, making an effort to appear not only useful but also cheerful. The hedge doesn't need trimming - it's the first of January, it's winter, despite the lack of snow - but he finds the activity calming for the same reason nail biting is calming: it's repetitive, it imitates meaningful activity, and it's violent. the hedge trimmer emits an menacing whine, like a wasp's nest. The sound gives him an illusion of power that dulls his sense of panic. Panic of a rat in a cage, with ample food and drink and even sex, though with no way out and the suspicion that it's part of an experiment that is sure to be painful.
s. 113 



Smakebit

søndag 7. mai 2017

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah ~ Stephen King

Sangen om Susannah har Stephen King dedikert til sin hustru, Tabitha, "som visste når den var ferdig." Kanskje ikke så rart, King er nemlig ikke hel uten å skrive og Tabby har nok måttet utholde en god del. Det kan forøvrig skyldes at også hun er forfatter. Uansett, det er en spennende serie som jeg absolutt kan anbefale! Roland og hans ka-tet er på leting etter Det mørke tårn for å redde det fra ødeleggelse, og på den måten å redde alt liv og all eksistens. Det finnes seks stråler som binder sammen tolv porter, og disse portene befinner seg ved jordens tolv ender. Strålene kollapser, én etter én, og ka-tetet har liten tid for strålene holder Tårnet - og allting - oppe.

Forrige bok, Ulvene, endte med at Susannah var i stor fare ettersom hennes nye identitet, Mia, tok kontrollen og fikk dem sendt til vår verden for å føde "krabaten". I Ulvene syntes jeg at karakteren Susannah var redusert og overlatt til å bli reddet av mennene. Hvorvidt dette inntrykket bedret seg i denne boken skal jeg si noe om. Mennene drar i alle fall etter, ved hjelp av Mannifolket. Susannah befinner seg i 1999, trettifem år etter at hun forlot New York. Hun er nå helt alene og må gjøre noen grep for å overleve, og dessuten får hun vite at den mektigstes blikk er rettet mot "den sanne" revolvermannen, og at han vil bli tilintetgjort.

Etterhvert som lesingen av boken skred frem opplevde jeg Sangen om Susannah som svært merkverdig, men jeg tenker at dette er en serie og at denne historien må ha vært et nødvendig ledd. I alle fall får jeg vite mer om både verdenene, tidsreiser, det mørke tårn og dets betydning, og ikke minst om de onde som er ledet av den karmosinrøde kongen. Jeg synes Susannah trer bedre frem med tanke på valgene hun gjør for å overleve og for å forsøke å redde tårnet. På den måten har King klart å rette opp mitt inntrykk fra forrige bok, men hun er fremdeles avhengig av å bli reddet. Jake og Callahan (som de møtte i forrige bok) finner Susannah og gjør seg klar til kamp idet "krabaten" ser dagens lys. Med en slik cliffhanger avsluttes boken og jeg innrømmer at forventningene til den siste boken er temmelig høye nå. Jeg leser serien sammen Ina, og hennes anmeldelse finner du her.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

Sangen om Susannah av Stephen King
Originaltittel: Song of Susannah (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
496 sider
Pocket, gave