torsdag 27. desember 2018

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del I]

Elizabeth Gaskell møtte Charlotte Brontë første gang i august 1850. Da hadde Gaskell vært nysgjerrig på Jane Eyre og dens mystiske forfatter en god stund, og selv om de var ganske forskjellige med ulike oppfatninger om det meste, holdt de kontakt, besøkte hverandre og skrev brev. Noen måneder etter at Brontë døde i 1855, spurte faren om Gaskell ville skrive datterens biografi. Gaskell samlet sammen alt materiale hun kunne og begynte arbeidet med The Life of Charlotte Brontë.

Min utgave starter med en introduksjon skrevet av Elisabeth Jay, som sier at biografien var et grunnleggende verk i to viktige betydninger. For det første var boken den første suksessfulle biografi om en kvinnelig forfatter og skrevet av en kvinne, og for det andre kan det sies at Gaskell med biografien har skapt det Jay kaller Brontë-myten. For profesjonelle biografer har det å verne om sitt eget rykte, samt subjektets, alltid vært av avgjørende betydning. Kvinnelige biografer i Victoriatiden hadde mer å bevise - samtidig som de måtte arbeide under samtidens konvensjonelle forhold og virkelig vise at de fortjente retten å kalle seg forfatter, måtte de også løfte frem subjektets verdi. Gaskell var svært opptatt av kvinners manglende muligheter til selvstendig arbeid, og da især som forfatter. Da Jane Eyre ble utgitt i 1847, ble den beskrevet som et revolusjonerende forsvar for kvinners rettigheter, noe som altså var av stor interesse for Gaskell. I alle fall tilsynelatende, skal man tro Elisabeth Jay. Hun sier nemlig at det ikke var noen hemmelighet at Gaskell hadde stor glede av litterær sladder, og at hun i sine romaner demonstrerte større interesse i å utforske andres liv heller enn å vise antydning til selvransakelse og selvinnsikt. Jay gir realistiske eksempler fra Mary Barton (1848), Cranford (1851–1853) og Ruth (1853).

Uansett, Gaskell tok en beslutning om å "honour her as a woman, separate from her character as an authoress", og hun ville ikke etterkomme Charlottes fars innstendige ønske om å uttrykke sin kritiske mening om datterens publikasjoner. Hun sa at "public opinion had already pronounced her fiat, and set her seal". En viktig årsak til dette kan sies å være at hun var usikker på om hun i det hele tatt likte Charlotte Brontës romaner. Dermed kan ikke biografien The Life of Charlotte Brontë sees på som sannheten om Brontës liv, ettersom Gaskell utelot alt som kunne virke pinlig og sårende. Istedet ga hun et forbedret versjon av Charlottes liv, og slik oppstod Brontë-myten; bildet av en feminin dydig kvinne, til tross for at Brontës egne ord motsier dette bildet. Visstnok var Charlotte Brontë en utfordrende skikkelse for sine samtidige; hun var singel med et forførende drag av sex omkring seg, hun skrev storslåtte og lidderlige bøker, og det gikk rykter om et forhold med en gift mann.

Elisabeth Jay utforsker Gaskells motiver og bruker hennes romaner for å underbygge argumentasjonen, noe som gir et godt bilde av datidens forhold for kvinnelige forfattere og til tross for at Gaskells beretning om Charlotte Brontë er et glansbilde, har den mange kvaliteter om man ser bortenfor selve livshistorien som sådan. Jeg har kun kommet til side 47 i selve biografien, både på grunn av andre bøker som leses og fordi selve introduksjonen er lang og med et noe komplisert språk, men jeg kommer til å lese videre og vil oppdatere etterhvert. Heldigvis er ikke Gaskells språk like vanskelig tilgjengelig.


The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt


Med dette benytter jeg anledningen til å ønske alle et fantastisk nytt leseår!




søndag 11. november 2018

En smakebit på søndag: The Life of Charlotte Brontë

Denne uken har jeg startet på The Life of Charlotte Brontë, en biografi skrevet av Elizabeth Gaskell (1810-1865). Gaskell skrev, som Charlotte, romaner og hun beskrev detaljert livene til ulike samfunnslag og dermed har blant annet sosialhistorikere brukt disse i sin forskning. Hun var nær venn med Charlotte, og historisk sett regnes biografien som den mest berømte av Charlotte Brontë. Jeg har akkurat lest ut introduksjonen, som faktisk var utrolig vanskelig å lese på grunn av språket. Sjeldent har jeg måttet slå opp så mange ord, og lese setninger om igjen for å få med innholdet. Nå ser jeg frem til å lese selve biografien, spesielt ettersom Gaskell var kjent for å slarve. Smakebiten er fra introduksjonen, skrevet av Elisabeth Jay

If one of Gaskell's aims in this biography was to redeem Charlotte from the charge of 'a total ignorance of the habits of society, a great coarseness of taste, and a heathenish doctrine of religion' to which Lady Elizabeth Rigby consigned Currer, Ellis and Acton Bell in the pages of the Quarterly Review, it might be that Emily would have to be offered up as the scapegoat.
s. xx


fredag 26. oktober 2018

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger ~ Anka Ryall

Hvem har ikke hørt om Virginia Woolf! Det er ingen tvil om at hun var en grensesprengende forfatter, og hun regnes som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Anka Ryall åpner boken med et sitat fra essayet Impassioned Prose (1926), som kan leses i et tidligere innlegg, hvor Woolf uttrykker sin glede over at det finnes forfattere som volder kritikerne hodebry; de som nekter å gå i flokk, men skrever over grenselinjene. Det er nettopp dette boken tar for seg, for Ryall hevder at Virginia Woolf fremdeles volder hodebry. "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger henvender seg til norske lesere, og tar for seg Woolfs forfatterskap sett således "med norske øyne". Store politiske omveltninger, og sosial og kulturell utvikling pågikk mens Woolf levde, og hun var selv med på å påvirke samfunnsdebatten. Likevel, hun hadde "ett ben i en tradisjonell britisk dannelsekultur og ett i en moderne og internasjonalt orientert avantgardisme," og denne dobbeltheten sier Anka Ryall er viktig å ha i tankene når vi leser forfatterskapet hennes.

Boken har jeg lest i forbindelse med Biografilesesirkelen og kategorien Genderbender Realness, og selv om den nok ikke kan passe helt inn i kategorien, er det mye ved Virginia Woolf som utfordret også kjønnsidentitet. Se bare på Orlando! Og for sin tid utfordret hun sannelig tradisjonene, også ved å ha, i alle fall ett, lesbisk forhold. Uansett er Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger interessant lesing som har åpnet opp for større forståelse av damen. Selv om Woolf ikke skrev selvbiografisk, sier tekstene mye om hennes livsopplevelse. Hun var opptatt av å formidle "moments of being": Ifølge Ryall var hun "opptatt av hvordan hvert øyeblikk i døgnet har et fortettet innhold, der nået brytes med et kompleks av drømmer og refleksjoner som egentlig er for rike til å sette ned i skrift. De rikeste øyeblikkene er ikke de særskilte anledninger, de som markeres i tradisjonelle biografier. I stedet oppstår de i hverdagen. Da kan det plutselig skje noe som setter i gang minner og tanker". Det er disse øyeblikkene Virginia Woolf har skrevet om i romaner, noveller og essays, og hun fant etter hvert sitt språk og sin form.

I essayet Moderne litteratur, som jeg leste i essaysamlingen Indiskresjoner og andre essaykritiserer Woolf samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode. Hun mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter".

Jeg merker at dette er en svært vanskelig bok å skrive om, den rommer så mye og har vist meg større dybde når det gjelder Virginia Woolf som person og hennes forfatterskap. Hun etterlot brev, dagbøker og personlige memoarer som gir et godt innblikk i hennes verden, og jeg skal sannelig lese mer om henne! Anka Ryall tar opp Woolfs barndom, men i et skrivende perspektiv, om hvordan hun ga sine erfaringer mening ved å skrive om dem. Videre utforsker Ryall bøkene i et kronologisk blikk, sammen med det som Woolf selv har skrevet i dagbøker, brev og andre skriftlige materiell. Hun tar også opp hennes psykiske lidelse, og setter alt i sammenheng med hennes liv og det som skjer både med familie og venner, og med det som skjer i samfunnet og i verden. Gjennom romaner og essay vises Woolf interesse for kvinners vilkår og historie, samt hennes vilje til å eksperimentere med å blande sjangrer og overskride de tradisjonelle skillene mellom diktning og dokumentasjon.

Kanskje alt ikke er fryd og gammen med Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, jeg kom over en artikkel (denne kunne jeg dessverre ikke lese som helhet ettersom jeg ikke abonnerer) som særlig påpeker at den mangler problemstillinger og skarpe hypoteser, noe jeg helst vil trykke til mitt akademikerhjerte når jeg finner slike. Likevel synes jeg denne boken er perfekt for meg og andre som ikke vet allverden om Virginia Woolf, som har lest litt og har litt kunnskap å bygge det Ryall formidler på. Jeg ser meg nødt til å si at denne boken må leses!


Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger av Anka Ryall
Pax Forlag, 2011
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, kjøpt

mandag 22. oktober 2018

The Bell Jar ~ Sylvia Plath

The Bell Jar av Sylvia Plath (f. 1932) er hennes beskrivelse av psykisk lidelse, og den ble utgitt bare noen uker før hun begikk selvmord i 1963. Nettopp selvmord er et sentralt tema i romanen, hvor vi følger Esther Greenwood første møte med New York, innledningen til et sammenbrudd og sykdommen. Derav tittelen; livet under "glassklokken". Plath slet med alvorlig depresjon gjennom hele livet og ble blant annet behandlet med elektrosjokk-terapi. I 1953 forsøkte hun å ta sitt eget liv for første gang, og etter et opphold ved en psykiatrisk klinikk ble hun tilsynelatende bedre. Både sykehusoppholdene og selvmordsforsøket er beskrevet i The Bell Jar. Romanen karakteriseres derfor som semi-biografisk. Hun er kjent for sin diktning, og mottok også flere priser for sine dikt. Denne boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den HER.

Esther Greenwood tenker tilbake til da hun som nittenåring tilbrakte sommeren i New York sammen med elleve andre jenter på samme alder. Oppholdet er premien hun har vunnet en konkurranse ved å skrive essay, historier og dikt. Meningen var å ha en opplevelse for livet, men overgangen til voksenlivet er turbulent. Men det er mer enn det; det handler både om tilhørelse og om å bli sett for den man er. Esther ønsker ikke et tradisjonelt liv som hjemmeværende husmor, eller å være gift med en mann som ser verden på den tradisjonelle måten. Samtidig er det ikke enkelt, for det var forventet at en ung kvinne giftet seg, fikk barn og stelte huset. Hun er opptatt av kjønnsforskjellene, av det at det er andre forventninger til kvinner enn til menn:  "I hated the idea of serving men in any way" (s. 72). Esther kan ikke fordra det overfladiske med oppholdet, og når hun kommer tilbake til Boston kommer hun ikke inn på studiet hun søkte. Hun legger planer, men plan etter plan begynner å hoppe ut av hodet "like a family og scatty rabbits", og hun ser sine nitten år som telefonstolper langs en vei, koblet sammen av ledninger. I horisonten kan hun ikke se en eneste stolpe, ledningene henger i luften, og en frykt kommer snikende. Frykten for livet, for innholdet, og for at det vil fortone seg som en endeløs linje uten mening. 

Det er etter min mening en realistisk fremstilling av psykisk lidelse, og depresjonen beskrives som en følelse av å være fanget under en glassklokke, hivende etter pusten. Siden romanen er skrevet som tilbakeblikk med refleksjoner underveis, vet vi at det gikk bra for Esther. Etter flere selvmordsforsøk blir hun innlagt på psykiatrisk klinikk. Hun blir gradvis bedre, og kan se tilbake på denne tiden med et annet perspektiv, spesielt siden hun nå har et lite barn. Sylvia Plath klarte til slutt å gjøre slutt på livet, og et av hennes dikt gir innblikk i hennes selvmordsforsøk; Poppies in October. Likevel, jeg leste at det først og fremst er en hyllest til de strålende røde blomstene. Uansett, det får meg til å tenke på hvordan det må være å ønske seg bort fra livet:

Poppies in October

Even the sun-clouds this morning cannot manage such skirts.
Nor the woman in the ambulance
Whose red heart blooms through her coat so astoundingly –

A gift, a love gift
Utterly unasked for
By a sky

Palely and flamily
Igniting its carbon monoxides, by eyes
Dulled to a halt under bowlers.

Oh my God, what am I
That these late mouths should cry open
In a forest of frosts, in a dawn of cornflowers.
~ Sylvia Plath (27 October 1962)

The Bell Jar er en sterk historie som jeg absolutt anbefaler! 



The Bell Jar av Sylvia Plath
Faber and Faber, 2013
Engelsk
234 sider
Pocket, kjøpt

søndag 14. oktober 2018

En smakebit på søndag: Everything Under

I dag åpnet jeg Everything Under og leste en god del sider. Det var noe ved teksten som tiltalte meg, og som gjør at jeg absolutt kommer til å lese videre i løpet av dagen. Boken er Daisy Johnsons debutroman, men hun har også skrevet en novellesamling som kom ut i fjor. Du kan lese mer om boken her.

I'd always understood that the past did not die just because we wanted it to. The past signed to us: clicks and cracks in the night, misspelled words, the jargon of adverts, the bodies that attracted us or did not, the sounds that reminded us of this or that. the past was not a thread trailing behind us but an anchor. That was why I looked for you all those years, Sarah. Not for answers, condolences; not to ply you with guilt or set you up for a fall. But because - a long time ago - you were my mother and you left.
s. 14



lørdag 6. oktober 2018

Sommeroppdatering og høstlesing

Fra forrige oppdatering har jeg faktisk klart å lese de fleste bøkene som var kommet til bokhyllen min, slett ikke verst! Fire av bøkene som er anskaffet etter det er plukket fra årets langliste for Bookerprisen, én er lest (Washington Black), én holder jeg på med (The Overstory) og én skal jeg lese sammen med Ina (Everything Under). Ellers har jeg lest Løven og Hvalen av de nyanskaffede bøkene, og denne kan jeg varmt anbefale videre! En fin poesibok om å finne mening i livet. Og Vinterdans var en overraskende bra bokFremover høsten og vinteren er planen å lese Det annet kjønn av Simone de Beauvoir sammen med Hedda. Det er en skikkelig murstein, så det vil gå lang tid før den er ferdiglest. Spesielt siden jeg mistenker den for å være temmelig tunglest og da må jeg ha annet å lese innimellom, men erfaringen tilsier at bøker har en tendens til å plutselig trenge seg frem på leselisten og derfor lager jeg ingen planer utover dette.

Ønsker alle en fin høst!









Til bokhyllen siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur
Washington Black av Esi Edugyan
Løven og Hvalen av Kamilla Davis
Hekseyngel av Margaret Atwood
Everything Under av Daisy Johnson
The Overstory av Richard Powers
The Water Cure av Sophie Mackintosh
The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss
Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Sakprosa
Vinterdans av Marit Beate Kasin

søndag 23. september 2018

En smakebit på søndag: The Overstory

Denne boken har jeg såvidt startet på, og kommet til side 24 av 502. The Overstory kom videre til Bookerprisens kortliste, så jeg skal lese videre med stor interesse. Margaret Atwood har uttalt at “If Powers were an American writer of the 19th century, which writer would he be? He’d probably be the Herman Melville of ‘Moby-Dick.’ Jeg har ikke lest noe av Richard Powers tidligere, men han skal visst være en formidabel historieforteller, og så langt liker jeg boken. Trær er sentralt, og særlig et som ble plantet for mange generasjoner siden og har vokst seg stort og sterkt:

No other family in the country had a tree like the Hoel tree. And no other family in Iowa could match the multigeneration photo project for pure weirdness. And yet the adults seemed sworn never to say where the project was going. Neither his grandparents nor his father could explain to him the point of the thick flip-book. His grandfather said, "I promised my father and he promised his." But another time, from the same man: "It makes you think differnet about things, don't it?" It did.
s. 19



lørdag 22. september 2018

Løven og Hvalen ~ Kamilla Davis


Denne lille poesiboken er Kamilla Davis sin debutbok, utgitt i år. Forlaget sier om forfatteren at hun er tidligere låtskriver og rapartist, har stor interesse i poetisk og abstrakt skriving og har latt seg inspirere av hverdagen som flyvertinne, artist og menneske. I forordet ligger en varm hyllest til de mennesker Davis har møtt på sin vei gjennom livet og som har betydd mye for henne. Det er mennesker som har sett det hun selv ikke så, og som muliggjorde et utvidet syn på seg selv. Alle trenger å bli sett, det er bare å tenke på egen person; hvis ingen noensinne virkelig så deg så hadde du visnet og hvem vet hva som ville skjedd. Davis deler i poesiform sin opplevelse av dette, og hun gjør det på en fenomenalt imponerende måte! Mange av diktene er nydelig illustrert av Olav Tokerud, noe som forsterker de bildene som dannes på netthinnen under lesingen.

Allegoriene hennes gir en opplevelse av noe betydningsfullt i livet, noe som har skjedd og noe som skjer. Henholdsvis løven og hvalen beskrives i flere av diktene som styrkeforhold. De er konger, de er deler av flokken på hvert sitt vis. Og på hvert sitt vis bryter de ut. Men drømmene de har gjør dem ensomme, for flokken skal være samlet og gjøre det flokker gjør. Likevel drømmer de om en annen tilværelse, om at livet skal være mer enn bare overlevelse. Om å leve, ikke bare å overleve. Sånn sett handler diktene om å høre til, selv om man er annerledes. Men når hører man egentlig til? Man er kanhende alltid alene og tilhørelse kan være en abstrakt måleenhet. Livet er brutalt. Høre til, høre ikke til. Det er spørsmålet.

Slik Davis fremstiller sin livsreise og sin erfaring med mennesker som har utgjort en betydning for henne, vil jeg si hun har beskrevet dette helt briljant. For det å kunne reise seg etter å ha lagt nede, det å se det positive hos en selv og erkjenne at en er god som en er - ja, det er livsvisdom.



Jeg har forsøkt å følge Anitas diktlesesirkel, men kan ikke skryte på meg en spesielt stor deltagelse. Kategorien denne gangen er å lese en norsk diktsamling utgitt i år, og selv om Løven og Hvalen ikke kan sies å være en diktsamling linker jeg til lesesirkelen likevel.

Andre som har skrevet om boken:
Beathe og Tine.

Løven og Hvalen av Kamilla Davis
Prego Mobile, 2018
Norsk, bokmål
112 sider
Innbundet, leseeksemplar

torsdag 13. september 2018

Washington Black ~ Esi Edugyan

Dette er første bok jeg bevisst leser fordi den er med på listen til Bookerprisen, altså langlisten. Det blir spennende å se om den kommer videre til kortlisten, noe jeg absolutt synes den bør. Men - jeg har ikke lest flere av bøkene, så jeg kan ikke gjøre noen sammenligninger. Jeg har akkurat startet på The Overstory, og den er jeg svært spent på. Men altså - Washington Black!

Boken er delt inn i fire deler, og handlingen foregår tidlig på attenhundretallet. I første del beskrives en sukkerplantasje på øyen Barbados, 1830. Det vil si, det er George Washington Black som gir beskrivelsene, i retrospektiv, og forteller om årene på plantasjen Faith. Fra hans perspektiv får vi kjennskap til forholdene der og hvordan Wash, som han blir kalt, og de andre slavene har det. I oppveksten har han kun hatt Big Kit, som har tatt seg av ham siden han var fem. Hun forteller ham at døden er en dør videre. Til friheten. Det er kommet en ny master på plantasjen, som er temmelig streng og Wash, som er tolv år, blir en dag kalt inn for å servere ved middagen sammen med Big Kit. Her sitter the master, Erasmus Wilde og broren, Christopher som blir kalt Titch. De er temmelig forskjellige og med ulikt syn på verden. Det er en brutal hverdag for slavene, men Titch ønsker at Wash skal være hans assistent i byggingen av en luftballong og ellers i hans forskning, noe som blir springbrettet for Wash på veien mot frihet da det viser seg at han har et stort talent for tegning.

Boken minner litt om Cry, the Beloved Country, skjønt den er fra en senere periode (1948), men tematikken er den samme: frihet. Big Kit snakker mye om frihet, og Wash bærer med seg det hun lærer ham. Titch viser ham veien, og fra å vokse opp til å adlyde uten å stille spørsmål utvikler Wash seg til å bli en reflektert ung mann. Men det koster, og det er mildt sagt en humpete vei. Det er interessant at Edugyan fikk ideen fra the Tichborne claimant trial; en sann historie i Viktoriatiden hvor en mann ble antatt død etter et skipsforlis. Hans mor klamret seg seg til at han fremdeles var i live og sendte en tidligere slave til Australia da hun hørte om en mann som påstod at han var sønnen. Edugyan ønsket å utforske hvordan det kunne være for denne tidligere slaven å tre inn i et nytt samfunn som en svart mann, og hvordan noen kan ta eierskap og ansvar over eget liv etter å ha vokst opp i et undertrykkende system.

Etter min mening har Edugyan klart dette godt, og selv om historien på sett og vis kan virke urealistisk er det tross alt fiksjon og da kan alt skje. Også at en hvit mann og en svart gutt reiser avgårde med The Cloud Cutter, havner i Amerika, drar til Arktis og den svarte gutten blir til ung mann i området Nova Scotia og foretar flere reiser utover dette. Han forsøker å frigjøre seg fra sin fortid, men den henger ved ham som en lenke. I fjerde og siste del innser han at det er han selv som holder lenken, og klarer å bryte den. Avslutningen er utrolig fin, det er bare å glede seg! Washington Black handler ikke bare om frihet, eller - jeg vil si den handler om frihet på flere plan. En slaves ønske om å være en fri mann, en gutt som ønsker å frigjøre seg fra sin "omsorgsperson", frihet til å kunne mene og si det høyt. Med friheten kommer også ansvar for eget liv, og dette er vanskelig for Wash å begripe. Men på sin ferd innser han at selv om livet er hardt er mye opp til ham selv.

Smussomslaget er nydelig! Forstørr gjerne bildet for bedre å se detaljene.



Washington Black av Esi Edugyan
Serpent’s Tail Books, 2018
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 9. september 2018

En smakebit på søndag: The Bell Jar

Sammen med Ina leser jeg The Bell Jar av Sylvia Plath, en amerikansk forfatter som er kjent for sine dikt og særlig for denne romanen. The Bell Jar (Glassklokken på norsk) er en semi-biografisk beretning om hennes kamp mot depresjon. Boken ble utgitt under pseudonym i 1963, noen uker før hun begikk selvmord. Jeg er kommer over halvveis og synes hun beskriver depresjon svært virkelighetsnært.

I omtalen fra Den Norske Bokdatabasen fremgår det at et grunntema i romanen er selvmordet. Den handler om Esther Greenwood, en ung kvinnes første møte med New York, innledningen til et sammenbrudd og sykdommen - livet under "glassklokken".
Sitting in the front seat, between Dodo and my mother, I felt dumb and subdued. Every time I tried to concentrate, my mind glided off, like a skater, into a large empty space, and pirouetted there, absently.
'I'm though with that Doctor Gordon,' I said, after we had left Dodo and her black wagon behind the pines. 'You can call him up and tell him I'm not coming next week.'
My mother smiled. 'I knew my baby wasn't like that.'
I looked at her, 'Like what?'
'Like those awful people. Those awful dead people at that hospital." She paused. 'I knew you'd decide to be all right again.'
s. 140



lørdag 8. september 2018

Land ingen har sett ~ Edvard Hoem

Nå er det snart ett år siden jeg begynte på serien om Hoem-slekten, og hvem vet når jeg blir ferdig! Den første, Slåttekar i himmelen, likte jeg godt. En fin og lettlest bok om om Edvard Hoems oldefar, Nesje, men også om landets historie på slutten av 1800-tallet. Den andre boken, Bror din på prærien, som handler hovedsaklig om en av sønnene til Nesje, Eilert Knudson, som reiste til USA, og om andre slektninger som reiste. Eilert dro videre til Alberta-prærien i Canada, hvor han bygde seg hus, sådde jord og stiftet familie. Nå har jeg altså lest den tredje boken, Land ingen har sett. Den handler mye om Anton Edvard, yngste sønn til Nesje som ble fostret bort til onkelen og tanten da han var syv år gammel. De var barnløse, og ønsket en arving til gården. Tjuefem år gammel ble han bonde på gården, og begynte en utstrakt modernisering av gårdsdriften, noe som satte ham i dyp gjeld.

Anton Edvard og Eilert skriver lange brev til hverandre om hvordan det går med dem og familiene, fra 1912 til 1927. Det er nok på bakgrunn av disse brevene Hoem har fått materiale til det meste av boken. På Alberta-prærien følger vi Eilert gjennom et hardt liv, og han begynner virkelig å merke hvordan kroppen reagerer på dette. Han ønsker å se igjen moren, men når første verdenskrig starter må han vente. Hoem skriver også om kvinnene, som ofte beskrives som sterke og med egne meninger. Det som opptar de to brødrene mest, er å bli gjeldfrie slik at de kan få en god alderdom og sikre etterfølgerne. Vi følger dem i deres strev og slit for å få endene til å møtes, og uten sine hustruer ville de nok aldri ha klart det like godt, for de er støttende og har ideer om såvel gårdsdrift som økonomi. Svangerskap er også et tema Hoem tar opp, for det satte sine spor å få det ene barnet etter det andre. Ikke var det lett å holde seg unna hverandre heller, for det er sterke følelser med i bildet. Og det går galt til slutt - Martha, dør i barselseng og Eilert blir enkemann med åtte barn. Han ser at livet kan ta plutselige vendinger og om han ikke reiser til Norge nå, kan det være for seint. Trettifire år siden han forlot landet, står han igjen på norsk jord.   

Som jeg nevnte i innlegget om Bror din på prærien, er det en spennende historie, og Hoem skriver virkelig godt. Men det blir litt i meste laget, og han dveler for mye ved detaljer og enkelthendelser. Boken kunne godt vært kortet ned, for jeg skumleste ganske mye uten å gå glipp av handlingen. Dette oppleves enda mer enn hva jeg gjorde i bok nummer to. Jeg vil likevel poengtere at jeg ikke ville vært foruten bøkene, det er som sagt spennende og dessuten mye interessant historie å lese om, og er en fin fortsettelse på slekthistorien. Det å lese om hvordan de små samfunnene (husklyngene) på prærien utvides, og at de forsøker å holde på sin norske kultur og språk - noe som ikke er enkelt, spesielt når barna vil bli mest mulig integrert i det nye landets språk og sammensmeltede kultur. Edvard Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før er lik menneskene nå, og at selv om personene han skriver om faktisk har levd, blir de mer og mer romanpersoner jo mer han skriver om dem. Forståelig nok; alle detaljene, tanker og følelser, er umulig å vite noe om, men når han har det utgangspunktet fungerer det helt utmerket.

Jeg kommer til å lese den fjerde boken, Liv andre har levdskjønt hvem vet når det blir. I alle fall får Anton Edvard en sønn i denne tredje boken, som er Edard Hoems far. Og hans , så det blir spennende å følge denne historien videre.

Land ingen har sett av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2016
Norsk, bokmål
413 sider
Innbundet, kjøpt

lørdag 1. september 2018

The Man Booker Prize

Det er alltid mye snakk om Bookerprisen på tvangslesekafétreffene, og jeg fant ut at jeg skulle forsøke meg på noen av bøkene. I år vil kortlisten bli annonsert tyvende september, så jeg får ikke lest alle bøkene før den tid, men det er en fin anledning til å lese bøker jeg ikke ellers hadde lest. Så får jeg se hvor mange andre jeg kan putte inn mellom de andre bøkene på leselisten.

Langlisten består av bøkene under, og de med oransje farge har jeg anskaffet. Washington Black er lest, og likt - fire sterner på Goodreads, anmeldelse kommer snart.


onsdag 29. august 2018

The Waves ~ Virginia Woolf

Virginia Woolf regnes som en av modernismens mest sentrale forfattere, og var med å fornye romankunsten. Hun syntes ikke den tradisjonelle romanformen kunne uttrykke det hun ønsket og begynte å eksperimentere med fortellingens form. Med teknikken stream of consciousness skildret hun karakterenes indre liv og virkelighet. Hun var opptatt av å utforske forholdet mellom identitet, tid og bevissthet, og hennes frie prosaform ga henne mye anerkjennelse.

Det jeg likte så godt med Til fyret, var å få innblikk i det som befinner seg under overflaten; det indre livet til karakterene. Merete Alfsen, som har oversatt boken til norsk, sier at med The Waves går Woolf aller lengst i å fjerne seg fra den tradisjonelle romanformen, og det kan jeg absolutt være enig i! I et tidligere innlegg nevnte jeg hvor spesiell denne boken er, og der Til fyret regnes blant de mest vanskelige bøkene, går The Waves den en høy gang.

Boken ble publisert i 1931 og handler om seks venner som møtes etter mange år. Det er Bernard, Susan, Rhoda, Neville, Jinny og Louis. De deler opplevelser fra barndommen som har innvirket på livene deres. Boken har ingen plott, og om den norske oversettelsen sier forlaget at Woolf selv har sagt at hun ville skrive ”til en rytme, ikke til en handling”. Virginia Woolf ønsket å vise at ulike mennesker kan ha ulik oppfatning av en enkelt hendelse, og var opptatt av tema som liv og død. Dette synes jeg kommer godt frem i The Waves; at den eneste meningen med livet er at døden kommer, spesielt mot slutten hvor Bernard oppsummerer. Det er ingen samtaler, men karakterenes monologer som er det dominerende. De seks personene møtes i begravelsen av en god venn, Percival, og Woolf har benyttet seg av den indre dialogen, eller stream of consciousness, på en noe annerledes måte enn i for eksempel Til fyret. Riktig nok er personene beskrevet ved deres egne tanker og enetaler, og ikke utfra ytre kjennetegn, men samtidig er disse monologene ekstremt fortettet og komplekse. Spesielt de første sidene er vanskelige å komme gjennom fordi det som nevnt er så annerledes enn andre romaner. Et handlingsreferat er derfor vanskelig å komme med ettersom det skjer ingenting som kan beskrives på et ytre plan. Vi blir altså kjent med personene gjennom hver enkelt sine tanker og monologer om seg selv og hverandre, og slik utforsker Woolf livets gang. Innimellom brytes dette med det som i introduksjonen kalles interludes, eller mellomspill, som består av nydelige landskapsbeskrivelser. Det er ni av dem, og i den første, har solen ennå ikke stått opp. Disse beskrivelsene følger solens gang, som i det siste går ned og mørket overtar. Et eksempel kan leses i dette innlegget.

Det er en utrolig fin bok, og det er mye som er skrevet og sagt om den. Jeg velger å fokusere på det poetiske språket, og hvordan Woolf makter å belyse menneskers bevissthet. Skjønt, det er ikke usannsynlig at jeg vil finne andre meninger i boken ved en gjenlesing, slik Margaret Atwood gjorde da hun leste Til fyret på nytt. Og bølgene! Det er selvfølgelig et viktig element i romanen, og det handler om rytmen: "All writing is nothing but putting words on the backs of rhythm. If they fall off the rhythm one’s done." Merete Alfsen har oversatt det til "Å skrive er å få ord til å ri på rytmer." Videre at rytmene kan sammenlignes med bølger, og at bevisstheten er "flytende, men syklisk og gjentagende snarere enn lineært." Virginia Woolf skrev i dagboken at hun strevde med å "få de gode formuleringene til å skinne. Den ene bølgen etter den andre." Det synes jeg hun klarte utmerket! Til og med lesingen av boken kom inn i en rytme, etter å ha forsert de første sidene.

The Waves av Virginia Woolf
Oxford World's Classics, 2015
Engelsk
190 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

søndag 26. august 2018

En smakebit på søndag: Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger

I går startet jeg på denne boken om Virginia Woolf som jeg jeg kjøpte tidligere i år. Til nå har jeg kun lest noen få sider, og her er en smakebit fra første side:

Men heldigvis finnes det til alle tider enkelte forfattere som volder kritikerne hodebry, som nekter å gå i flokk. Gjenstridig står de der og skrever over grenselinjene -
Virginia Woolf: Impassioned Prose, 1926

Virginia Woolf er selv blant de gjenstridige. 70 år etter sin død har hun for lengst blitt anerkjent som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Like fullt volder hun fremdeles hodebry. Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner. Å lese henne kan være blant de erfaringene som snur opp ned på livet. Noen av oss blir aldri ferdige med henne og vender tilbake til forfatterskapet hennes igjen og igjen. Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger er skrevet med utgangspunkt i en slik mangeårig interesse, som bare har blitt større over tid og med stadig nye gjenlesninger [...] Boken er den første på norsk som favner hele Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Dermed innebærer den også en mulighet til å plassere de mest kjente romanene hennes i sammenheng med forfatterskapet som helhet.
s. 7  


Baksideteksten:
Virginia Woolf er en ruvende skikkelse i 1900-tallets litteratur. Hun er mest kjent for sine nyskapende formeksperimenter. I romaner og kortprosa utforsker hun språkets muligheter med en lyrikers omtanke og presisjon. Likevel står Virginia Woolf gjennom hele forfatterskapet midt i sin tids brennbare litterære, politiske og kulturelle debatter. Som litterær provokatør overskrider hun alle tradisjonelle grenser – mellom roman og biografi, drama og essay, mellom prosa og poesi, mellom kanoniske og marginaliserte sjangrer. Som modernistisk språkkunstner er hun motstander av politisk agitasjon i litteraturen, samtidig som hun alltid bruker litterære eksperimenter til å utfordre etablerte sannheter og tankemønstre. Som feminist hevder hun kvinners rett til et eget rom, men også at det er fatalt for en forfatter å la kjønnsforskjeller dominere tankene.

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger følger Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Anka Ryall løfter frem hele bredden i livsverket hennes og ser henne både som skjønnlitterær pioner, feministisk tenker, samfunnskritiker og debattant.



fredag 24. august 2018

Cry, the Beloved Country ~ Alan Paton


Enda en bok jeg er glad for å ha lest! Ikke bare på grunn av innholdet, men også måten forfatteren har klart å fremstille temaet fra flere perspektiv. Cry, the Beloved Country fra 1948 gjorde Alan Paton internasjonalt kjent, og var et av de første vitnesbyrdene på apartheidstatens rasediskriminering som gikk ut i verden. Den er oversatt til norsk med tittelen Gråt, mitt elskede land (Wikipedia). Boken kjøpte jeg på Boksalongen mot slutten av fjoråret, og hadde den med på sommerens ferie til Gran Canaria hvor den for det meste ble lest på Amadores-stranden.

Alan Paton (1903-1988) var en sørafrikansk forfatter, liberaler og antiapartheidaktivist som jeg ikke hadde hørt om før. Jeg kan godt forstå at denne boken har havnet på 1001 bøker å lese-listen, spesielt med tanke på det jeg skrev innledningsvis. Først i boken har forfatteren skrevet et notat hvor han redegjør for bokens tilblivelse. Litt artig at han startet å skrive den i Trondheim! Det var i september 1946, og avsluttet i San Francisco julaften samme år. Cry, the Beloved Country handler i utgangspunktet om en far som drar for å lete etter sin sønn som ikke har gitt livstegn fra seg. Presten Stephen Kumalo mottar et brev underskrevet Msimangu, også prest, som forteller om Kumalos søster, Gertrude, som er syk, og videre at han ønsker at Kumalo skal komme til Sophiatown (en forstad til Johannesburg).

Kumalo looked at his letter. It was dirty, especially about the stamp. It had been in many hands, no doubt. It came from Johannesburg; now there in Johannesburg were many of his own people. His brother John, who was a carpenter, had gone there, and had a business of his own in Sophiatown, Johannesburg. His sister Gertrude, twenty-five years younger than he, and the child of his parent's age, had gone there with her small son to look for the husband who had never come back from the mines. His only child Absalom had gone there, to look for his aunt Gertrude, and ha had never returned. And indeed many other relatives were there, though none so near as these.
s. 9

All roads leads to Johannesburg


Sør-Afrika. Johannesburg. Det er her det skjer. Stephen Kumalo reiser til den store byen for å hjelpe søsteren, og kanskje finne sønnen. Stephen Kumalo og hustruen har kun ett barn; sønnen Absalom. I denne søken oppdager han en ny verden. Han blir møtt av Msimangu, og får bo hos en kristen kvinne som har et kall for å hjelpe andre mennesker. Når han møter søsteren er hun ikke syk i den forstand han først trodde, men i psykisk nød fremtvunget av pengemangel og fortvilelse. Dette har ledet henne ut i prostitusjon og fremstilling av ulovlig brennevin, og Kumalo får vite at mange driver med dette. Hun vil gjerne være med tilbake til landsbyen, og broren får henne innkvartert hos Mrs Lithebe, sammen med sin lille sønn. Så møter han broren sin, som er annerledes enn han husker. Istedenfor å arbeide som snekker, er han nå politisk aktiv og sier han er mer fri fordi han er sin egen herre med eget foretak. Sammen med Msimangu drar Kumalo rundt på leting etter sønnen, og underveis får han kunnskap om mye av det som skjer i storbyen og i folks bevissthet. Dette skildrer Paton på en fantastisk måte, uten å moralisere i selve teksten. Men han beskriver de faktiske hendelsene og ved at karakterene snakker om det, får vi innblikk i de sosiale forholdene i datidens Sør-Afrika, altså rett før innføringen av apartheidsystemet. Selv om systemet ennå ikke var gjeldene, var samfunnet gjennomsyret av diskriminering av den svarte befolkningen.

The white man has broken the tribe. And it is my belief—and again I ask your pardon—that it cannot be mended again. But the house that is broken, and the man that falls apart when the house is broken, these are the tragic things. That is why children break the law, and old white people are robbed and beaten.
s. 25

Msimangu har en drøm om at alle en dag skal bli forenet, både svarte og hvite. Han og Kumalo snakker mye sammen om forholdene i samfunnet. De følger sporene etter Kumalos sønn, som til slutt ender med mord. Absalom har sammen med to andre brutt seg inn i et hus i en hvit bydel for å stjele, men blir overrasket av eieren, Arthur Jarvis, som blir skutt. Det er Absalom som trykker på avtrekkeren. Arthur var en kjent ingeniør som var opptatt av sosiale problemer og for sin innsats for den ikke-europeiske befolkningen. 

Det er her jeg mener at Paton har fremstilt temaet fra flere perspektiv på en glimrende måte. Han skildrer Kumalos søken og hvordan han får kunnskap om de sosiale problemene underveis. Samtidig får vi høre om hvordan den faren til Arthur, James, opplever sønnens død. Først med sinne og fortvilelse, men når de to møtes, oppdager de blant annet at de kommer fra samme sted. De to historiene sammenflettes, og begge får en ny innsikt; i hverandres situasjon og i samfunnets. På denne måten viser Paton samfunnet fra begge sider, og menneskene som er involvert blir fremstilt levende og dynamiske. Det fine med boken er nettopp at begge sider blir beskrevet uten å være formanende, men likevel får forfatteren frem sitt budskap om hvordan diskriminering fører til at familier blir splittet og at de som diskrimineres utvikler hat mot overmakten. Og om hvordan mennesker fra den hvite befolkningen enten mener de har full rett til makten, har sympati med den svarte befolkningen, eller også forsøker å gjøre endringer. Men som oftest skjer det hver for seg. Om de hadde gått sammen ville apartheid kanskje vært mulig å unngå.

Nå føler jeg at jeg har gjentatt meg selv flere ganger, og skal ikke si mer enn at de to mennenes historier er viktige vitnesbyrd om forholdene like før apartheidsystemet ble innført, sammen med folks historier, tanker og følelser som spesielt Kumalo møter. Det er virkelig bra skrevet og interessant å lese, samt at man får en god innsikt i hvilken innvirkning dette hadde for menneskene som ble berørt. Også  J.M. Coetzee skriver også om hvordan det systemet skapte og befestet sosiale og mentale mønstre hos folk, om enn på ulik måte enn Paton.

Landet mitt er rikt på mineraler og edelstener som ligger under bakken, men jeg har alltid visst at landets største rikdom er folket, finere og mer ekte enn de reneste diamanter.
Nelson Mandela, Veien til frihet, 1994

Denne boken har jeg forøvrig ulest i bokhyllen, den bør jo ikke være ulest så veldig lenge!

Cry, the Beloved Country av Alan Paton
Vintage Publishing, 2002
Engelsk
240 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

søndag 19. august 2018

Frankenstein ~ Mary Wollstonecraft Shelley

Frankenstein or, The Modern Prometheus er en roman jeg lenge har hatt lyst til å lese, og da med spørsmålet i bakhodet; er den slik som Ringeren i Notre Dame, hvor den opprinnelige fortellingen har lite til felles med Disney-versjonen? Uansett, beretningen om romanens tilblivelse er minst like spennende som selve boken, og om dette skriver Mary Shelley (1797-1851) i forordet. Boken ble utgitt i 1818, og introduksjonen skrev hun in 1831 på oppfordring om å si noe om opphavet til historien. Ettersom hun var datter av to kjente forfattere (Mary Wollstonecraft og William Godwin), mener hun at det ikke var besynderlig at hun tidlig tenkte på skriving selv. Sommeren 1816 tilbrakte hun og ektemannen, den kjente poeten Percy Bysshe Shelley, i Sveits hvor de ble kjent med Lord Byron. På grunn av dårlig vær, oppholdt de seg mye innendørs (les gjerne mer i i dette innlegget), hvor de leste spøkelseshistorier som de mente var altfor lite skremmende. Lord Byron foreslo at de skulle skrive hver sin skrekkhistorie, og etter et mareritt en natt visste Mary nøyaktig hva hennes historie skulle handle om. "What terrified me will terrify others; and I need only describe the spectre which had haunted my midnight pillow."

Og som vi vet ble skrekkhistorien hennes umåtelig populær, og regnes i dag som den første science fiction-romanen og som en av de tre store grøsserromanene ved siden av Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Dracula. Veddemålet innbefattet fire personer; Mary Shelley, hennes ektemann Percy Bysshe Shelley, Lord Byron og John Polidori. Sistnevntes The Vampyre er i ettertid blitt kjent og han regnes ofte som de moderne vampyrfortellingenes stamfar.


Romanen Frankenstein starter med brev fra Robert Walton til sin søster i London hvor han forteller om forberedelsene til en ekspedisjon nordover. En slik ferd har vært hans drøm siden han var barn, og nå er det gått seks år siden han besluttet å foreta reisen til områder som ikke tidligere er utforsket. Det første brevet er preget av entusiasme, men med innsikt i farene ved en slik ekspedisjon. For selv om han forgjeves forsøker å overbevise seg selv om at Nordpolen består utelukkende av is, frost og tomhet, så tenker han om det at "it ever presents itself to my imagination as the region of beauty and delight. There, Margaret, the sun is for ever visible, its broad disk just skirting the horizon, and diffusing a perpetual splendour." Mary Shelley beskriver hans intense ønske om å gjøre noe ingen andre har gjort før ham og bli berømt for det, på en fantastisk måte. Skjønt, skrivemåten er svært gammeldags sett med våre moderne øyne, med mange ord og uttrykk som man ikke finner i det engelske språket i dag. Teksten er ikke slik at leseren skal tolke eller lese noe mellom linjene, og handlingen er kronologisk fortalt etterhvert som fortellingen glir fremover og ender med en uventet avslutning.

Brevene er datert 17-, så handlingen er lagt til en eller annen gang på 1700-tallet. I neste brev er Robert Walton fremdeles full av entusiasme og pågangsmot, men han savner en venn å dele en (eventuell) suksess med, og forteller at selv om han skriver ned sine tanker, er det ikke det samme som å ha en følelsesmessig kommunikasjon. Det første brevet er fra desember, og i august skriver han om en merkelig hendelse hvor han og mannskapet på båten har observert en hundeslede i rask fremgang bortover isen. Deretter drar de opp en forfrossen mann, og det er ikke den samme de så forsvinne i horisonten. Etterhvert som han kommer til live, utvikles et vennskap mellom de to mennene, og Walton ser på ham som vennen han har savnet. Men når Walton forteller om ekspedisjonen sin, blir han advart på det sterkeste, og gjesten forteller sin historie slik at den andre skal forstå hvilken galskap det kan være å følge én kurs for å søke kunnskap, visdom og suksess. Som sagt har Walton mål om å være først til Nordpolen, slik Victor Frankenstein ønsket å være først med å skape det perfekte menneske.

Heretter er boken delt inn i kapitler, hvor vennen forteller sin historie. Han ble født i Genève, Sveits, og heter Victor Frankenstein. Handlingen er forsåvidt godt kjent; han forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men ender opp med å skape et monster som fører til stor ulykke. Mer skal jeg ikke si om handlingen, den må leses og oppleves! Men det er klart at det var mange strømninger i tiden som gjorde at blant andre Mary Shelley så sitt snitt til å advare menneskeheten. Mot et jag etter suksess, mot konsekvensene ved å tukle med naturen, og i vårt moderne samfunn kan det advares mot blant annet genteknologien. Det er interessant å merke seg ulike dystopier som er kommet opp gjennom årene, det være seg bøker eller filmer. For eksempel holder jeg på å se serien Westworld på HBO, som er basert på spillefilmen Westworld fra 1973. Den handler om underholdning i fremtiden, hvor man betaler en formue for å få ethvert ønske og begjær oppfylt i en fornøyelsespark med menneskelignende roboter. Temaet i originalfilmen var hvordan verden kollapser når vi tukler med vitenskapen: En elektronisk feil i datasentralen gjør at robotene begynner å styre seg selv. Det oppstår kaos når de inntar en fiendtlig holdning til stedets gjester.

I don't want to play cowboys and Indians anymore, Bernard! I want their world. The one they've denied us!
- Dolores Abernathy

Skapningen til Frankenstein ønsker også en del av verden. Noen å snakke med, dele tanker med og ha omsorg for. Stifte familie og han noen å dele gleder og sorger.


Undertittelen, The Modern Prometheus, henviser sannsynligvis til den greske guden Prometevs, som skapte de første menneskene av leire. Men som jeg leste i neste åndedrag, var denne referansen vanlig i Storbritannia på den tiden når når det var snakk om at vitenskap og teknologi kunne ha dyptgripende innvirkning for menneskene, og var nok ikke myntet spesifikt på Frankenstein. Til spørsmålet innledningsvis må jeg si at ja, romanen var helt annerledes enn filmer jeg har sett og annerledes enn den historien om Frankenstein jeg vanligvis har assosiert tittelen med. Og mange tror faktisk at det er monsteret som har fått navnet Frankenstein. Jeg skal ikke begi meg ut på analyser av romanen, da jeg ikke har forutsetninger i så henseende, men en inngående artikkel her har mange interessante betraktninger (NB! spoilere!). Romanen inneholder mange referanser til andre bøker og tekster som utvider handlingen på en god måte.

Om du ikke har lest Frankenstein, er det bare å hive seg rundt og starte! Jeg ble forbauset over dens imponerende dybde, og mener det er mesterlig skrevet. Spesielt beundringsverdig er det å tenke på at Shelley kun var atten år da hun begynte å skrive den. Nå har jeg jo en forkjærlighet for dystopier og fantastisk litteratur, og må absolutt trekke frem Margaret Atwood som er en mester i å skissere foruroligende scenarioer om hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. Selv om romanen Frankenstein er gammel, er den fortsatt aktuell og relevant til dagens forskning. Boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den her.

Jeg sier bare: skynd deg å les!

Frankenstein or, The Modern Prometheus av Mary Wollstonecraft Shelley
Penguin Clothbound Classics, 1985 (2013, denne utgaven)
352 sider
Engelsk
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

torsdag 16. august 2018

Vinterdans ~ Marit Beate Kasin


Vinterdans av Marit Beate Kasin valgte jeg å lese i forbindelse Moshonistas biografilesesirkel i kategorien 'Polfar-ing og Villmark-ing' som hadde bloggdato i går. Jeg ble noe usikker på hvorvidt boken kunne kalles en biografi, eller selvbiografi ettersom forfatteren er den samme som det fortelles om. Etter å ha lest om dette, kan jeg absolutt argumentere for sjangeren selvbiografi.

1000 kilometer. 14 hunder. Én kvinne. Bokens undertittel lover dramatikk og spenning, og omslaget gir et ekstra løfte om dette. Jeg gledet meg til lesingen! Den starter rett på beskrivelser fra Kasins første Finnmarksløp. Hun og hundene er 813 kilometer inn i løpet. Kroppen hennes er i ulage, det er voldsom vind og dårlige forhold på fjellet. Jeg merker umiddelbart at skrivemåten er uvant, jeg føler meg ikke helt komfortabel med å lese tekster som hakker slik som denne og har ord og uttrykk som er fjerne fra mitt vokabular. For eksempel å kalle hunder for bikkjer, det lyder så negativt i mine ører. Men jeg tar meg i det og tenker at det nok er dialekten, for teksten er i en muntlig sjanger. Denne skildringen er kort og stopper helt plutselig, deretter kommer en dobbeltside av Kasin og hundespannet, og neste kapittel er faktaorientert. Her holdt jeg på å miste tråden, for om meningen er å la leseren få et dramatisk innblikk i forholdene i hundeløpet ved at forfatteren forteller om det direkte og så ut av det blå begynner å ramse opp fakta om løpet, om planene for det, og hvordan forberedelsene hadde vært, så holdt jeg på å falle av lasset. Dett var ikke helt det jeg hadde forventet, men jeg var fast bestemt på å lese videre. For det første hadde jeg kjøpt boken, og for det andre ville jeg delta i biografilesesirkelen.

Innimellom skildringene av løpet kommer altså fakta om selve løpet, men også Kasins egne kommentarer til hvordan hun pleier å gjøre det på sjekkpunktene, hvor avhengig kjørerne er av handlerteamet, detaljer om foring, om hva som skjer med kroppen når søvnmangelen blir stor, hva som skjedde i løpet året før, og så er det inn i selve løpet igjen. Og nye fakta bryter opp teksten. Men samtidig gir hun innblikk i hvordan humør og motivasjon svinger. Fra å juble og tenke at "nå lever vi drømmen" til å virkelig lure på hva hun holder på med, med smerter, apati og manglende fokus.

Etter hennes første Finnmarksløp ble hun klar over sin egen utrente fysikk. Prøvelsene med smertene hadde ødelagt mye av opplevelsen, tanker og følelser hadde strømmet på uten kontroll og hun bestemte seg for at det ikke skulle skje igjen. Hun hadde prioritert at hundene var i toppform, men hadde oversett seg selv.

Økt selvinnsikt var noe av det viktigste jeg tok med meg hjem fra mitt første Finnmarksøp, sammen med en sterkere selvtillit og fornyet tro på at drømmer blir virkelighet, om man er villig til å forplikte seg til konkrete mål, og legge ned den nødvendige arbeidsinnsatsen.
s. 42

Å leve drømmen


Dermed startet hun å tilegne seg mest mulig om fysisk og mental trening, og fikk seg mange aha-opplevelser. Også det "at vi allerede har det vi trenger, bare vi lærer å se det og bruke det". Så følger et kapittel hvor Kasin forteller om oppveksten, at hun ble kalt hundejenta og at hun - endelig - fikk sin egen hund etter å ha hatt med familiens hunder å gjøre. "Respekt for og kjærlighet til dyr og natur var noe foreldrene mine overførte til meg og mine to brødre," og dette kjenner jeg meg igjen i! Nå begynte jeg å like boken bedre. For jeg innså at det handlet ikke om tåpelig stahet for å skulle gjennomføre et løp til tross for smerter og andre prøvelser, eller om litterære kvaliteter. Det handlet om "å leve drømmen", det enkle og ekte, det sterke samspillet mellom menneske, hund og natur, slik hun hadde følt så sterkt i oppveksten. Sammen med samboeren, Susana, begynte de å planlegge fremtiden, og resultatet er kennelen Vinterdans. Kasin forteller om det økonomiske aspektet som aldri vil bety en strøm med penger. Deres valuta er hverdagslykke, noe som er verdt mye mer enn penger. Videre forteller hun om hvordan de har bygget opp sitt egen hundespann, og deres første valpekull hvor kun tre av syv valper overlevde etter en smittsom leverbetennelse. Dette ga et nytt perspektiv på livet, med fokus på ubetinget kjærlighet, om håp og vilje, om verdien om å kjempe for enkeltindividene og jobbe med de hundene man har.

Så var det klart for Finnmarksløp nummer to, som startet med kaos for deres del, men endte med andre plass. Kasin begynte å tenke på verdens lengste og mest prestisjefylte langtistanseløp; The Iditarod Trail Sled Dog Race i Alaska, og vi får mye historie knyttet til dette løpet og hennes tanker rundt det. I et hundeløp kan det oppstå mange farlige situasjoner, og Kasin sier at det bare er ved å være redde at vi kan handle med mot. Hun slår et slag for sårbarheten, frykten for å feile, at det å være sårbar ikke er det samme som å være svak.

Lykkes jeg, er det fint. Lykkes jeg ikke, er det også greit, for uansett har jeg vist mot og erfart. Med dette tankesettet går ikke suksessen til hodet, eller feilene til hjertet. Det handler om å akseptere det som kanskje er det viktigste av alt: Du kan ikke bli bedre, med mindre du er villig til å mislykkes. Målet mitt er ikke å komme frykten til livs, men aldri å la den stoppe meg.
s. 123

Videre forteller Kasin om Finnmarksviddas mystiske landskap, om sjamaner og om da hun mistet spannet sitt under sitt tredje Finnmarksløp og ingen hadde stoppet dem. Likevel fant hun dem igjen stående uskadd og på linje, klare til å løpe videre. Da var følelsen av å ha fått hjelp, at de ikke hadde vært alene i uværet, sterk. Selv om påkjenningene, både fysiske og psykiske, er store foran, under og i tiden etter et løp, er hun aldri i tvil om det er verdt det. Mye av fascinasjonen ligger nettopp i at det er krevende, for det handler like mye om å overvinne som om å vinne. Dette gjør boken leseverdig både for hundeinteresserte, og for andre. I det at Kasin forteller om sin egen erfaring og sin vei mot større selvinnsikt. At vi har det i oss, det gjelder bare å åpne opp, å finne veien innover. For meg ble dette en fin leseopplevelse som viste meg at en bok kan ha kvaliteter selv om de tilsynelatende er fraværende i starten.


Urinstinktet vårt vekkes når de første snøfillene legger seg. Da er vi igjen pionerer på sporet av opprinnelsen, på leting i det ukjente, søkende, lekende, dansende i alt det hvite.
s. 137

Fra forlaget: Marit Beate Kasin (f. 1983) er hundekjører og journalist. 2008 startet hun kennelen Vinterdans. Marit og hundene konkurrerer i norgeseliten og har mange gode resultater, blant annet ble de beste rookie/førstegangskjører på Finnmarksløpet i 2015, Norgesmester i 2016 og sammenlagtvinner på Finnmarksløpet i 2016 og 2017. Marit jobber i redaksjonen i avisa Valdres på Fagernes, og bor i Øystre Slidre i Valdres.

Vinterdans av Marit Beate Kasin
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
214 sider
Innbundet, kjøpt

mandag 13. august 2018

Bel Canto ~ Ann Patchett

Tidligere i år fikk jeg denne boken anbefalt av Ann Helen da vi hadde et tvangslesekafétreff i Boksalongen hvor vi ransaket hyllene for interessant lesestoff. Hun hadde lest den og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse etter å ha hørt hva den handlet om. Bel Canto er Ann Patchetts fjerde roman, utgitt i 2001. Den ble tildelt den britiske Orange Prize, som ved siden av Man Booker Prize og Costa Book Awards er den største heder en kvinnelig forfatter kan få i England. Den fikk også den anerkjente prisen PEN/Faulkner Award, og kom på flere topplister, inkludert Amazon's Best Books of the Year. I romanen er opera sentralt og tittelen henviser til et uttrykk innen opera som betyr "vakker sang", og i 2015 ble det laget en opera på bakgrunn av romanen.

Nok opplisting, nå til selve boken! I et fattig Sør-Amerikansk land blir det arrangert et bursdagsselskap for en mulig investor, Katsumi Hosokawa, som er styreleder for et stort japansk selskap. Han er operaentusiast og en kjent operasanger, Roxane Coss, er invitert for å synge. Selskapet holdes i visepresidentens hus, og mot slutten blir de avbrutt av terrorister som stormer bygningen og vil ta presidenten som gissel. Det viser seg at presidenten ikke er tilstede, han har meldt avbud i siste liten. Dermed blir hele selskapet tatt som gisler istedenfor. Ganske snart blir kvinner og syke satt fri, men Roxanne Coss blir som eneste kvinne igjen. Terroristene vil ikke sette flere fri før de har fått innvilget sine (nye) krav.

Ann Patchett ble inspirert av gisseltakingen i den japanske ambassaden i Peru i 1996, og har sagt at "I definitely have a theme running through all my novels, which is people are thrown together by circumstance and somehow form a family, a society. They group themselves together. So as I'm watching this on the news, it was as if I was watching one of my own novels unfold. I was immediately attracted to the story." 

Og det er nettopp dette det handler om. For når terroristene og gislene befinner seg i det samme huset over lang tid utvikles interaksjoner, det er tross alt mennesker det handler om. Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom Hosokawa og Cross, og mellom Hosokawas oversetter, Gen, og en ung terrorist som heter Carmen. Dette paret må, av opplagte grunner, holde sin kjærlighet hemmelig. Det er spesielt disse relasjonene som har hovedfokus i romanen, men vi får også innblikk i andre relasjoner og hvilke tanker enkelte av gislene gjør seg, både direkte og indirekte. 

Etterhvert er det flere som faktisk håper at de kan fortsette å være i huset, at de kan leve sammen i fordragelighet. Det er kanhende fordi livet er blitt satt på vent, ingen trenger å bekymre seg over dagligdagse saker annet enn det som er der og da, og dag for dag. Og dette skildres slik at jeg også håper det. Nesten. For det kan jo ikke vare, det må ta en slutt, selv om den ble brå og om enn ikke uventet, så kom den bardust. Men ved beskrivelsene av personenes håp, drømmer, deres fortid og hva de tenker om fremtiden, både terrorister og gisler, får jeg sympati for dem. Patchett skildrer dem dynamiske, og selv om noen av karakterene kan sies å være litt klisjéaktige, er ikke dette noen hindring for en god leseopplevelse. Musikk har som sagt en viktig rolle, og det er interessant hvordan denne kobler både terrorister og gisler sammen. Roxane synger, "as if she was saving the life of every person in the room." Helt til slutt ender boken med en epilog som var overraskende, men likevel ikke etter å ha tenkt meg om. Jeg vil ikke gi noen spoilere for dere som vil lese boken, og det håper jeg virkelig at mange gjør, for den ga meg noe å tenke på! 

Jeg leste at denne romanen kan kategoriseres under sjangeren magisk realisme. Da hevet jeg øyenbrynene, men det fantastiske med den er at terroristene gjør det operasangeren forlanger, og gislene oppdager et lykkelig fellesskap i fangenskapet. Dette tøyer sannelig reglene for hva som faktisk kan skje i virkeligheten. 


Bel Canto av Ann Patchett
Fourth Estate/ Harper Collins, 2002
Engelsk
318 sider
Pocket, kjøpt

lørdag 11. august 2018

Eva Trout ~ Elizabeth Bowen

Denne boken leste jeg helt uten forventninger ettersom jeg ikke visste noe om forfatteren eller bøkene hennes på forhånd. Grunnen til at jeg kjøpte boken var at den var månedens bok (mai) i 1001 Monthly Book Club i gruppen Boxall's 1001 Books You Must Read Before You Die på Goodreads. Elizabeth Bowen (1899-1973) var en irsk forfatter, som i dag regnes som et av 1900-tallets store navn i den engelske litteraturen. The Death of the Heart (1938) anses som en av hennes mest sentrale verk; en av de store romanene fra førkrigstidens England.

Jeg kan med én gang si at jeg likte boken svært godt! Den er annerledes enn noe annet jeg har lest, ganske atypisk for å være en roman. Som da jeg leste Til fyret, som var min første Virginia Woolf bok, også en atypisk roman som jeg likte særdeles godt. Til fyret bryter med den tradisjonelle måten å formidle en fortelling på, og har ikke et typisk plot, men følger karakterenes strøm av tanker.

Men tilbake til Eva Trout. Boken leste jeg for det meste på stranden, jeg hadde som sagt kun med meg pocketbøker bortsett fra Frankenstein og likevel hadde jeg overvekt på flyet! Eva Trout er Bowens sist skrevne bok, utgitt i 1968, og den kom på kortlisten til Bookerprisen i 1970. En introduksjon av Tessa Hadley forteller meg at etter at foreldrene døde, lærte Bowen seg å se det usedvanlige under overflaten av det som fremstår som høyst ordinært. Hun var, ifølge Hadley, opptatt av ulikhetene i folks liv, mer enn det de har til felles. Det atypiske er skrivemåten, og jeg skal forsøke å forklare det nærmere.

Eva er en karakter man ikke helt blir klok på. Det er kanskje ikke så rart, for hun blir ikke helt klok på seg selv. Hun er foreldreløs, da moren døde tidlig uten at hun fikk bli kjent med henne, og faren døde senere. Ingen har lært henne noe om livet og hvordan man takler det. Bowen skriver på ingen måte slik at man får forklart noe som helst, her kreves det sannelig sin leser! Jeg ble forbauset over hvor lite informasjon man får og samtidig er teksten spekket med nettopp informasjon. Det gjelder å lese mellom linjene, og å være oppmerksom hele tiden. Og da mener jeg absolutt hele tiden, for det nytter ikke med skumlesing.

Hvor vil forfatteren med denne teksten? Eva vokser opp avskjermet fra livet i sin helhet, og etter at faren dør er det hans elsker, Constantine, som er vergen hennes. Hun venter på sin millionarv som hun skal få når hun blir 25, som er neste bursdag. I mellomtiden bor hun hos the Arbles. Iseult Arble har vært hennes skolelærer, og de to utviklet et nært forhold. Nå er situasjonen ganske annerledes. Forholdet er forsåvidt fremdeles nært, men vi får vite svært lite om hva som gjorde at de stagnerte i dette forholdet. Det vil si, gjennom samtaler og tilbakeblikk gis det akkurat så mye opplysninger til at jeg som leser kan sette dem i sammenheng. For hvordan har det vært for Eva å ikke bli sett? Hun har ikke nok kunnskap eller erfaring til å oppføre seg som en voksen, eller til å klare seg i samspill med andre voksne uten å lage katastrofer. Det er en intrikat skrivestil, og det atypiske er som i Til fyret; ingen tråder nøstes opp slik at leseren får et oppklarende plot. Skjønt, slutten kan virke uunngåelig, men samtidig ble jeg nesten litt arg ettersom Eva endelig begynte å få nok erfaringer og erverve seg livskunnskap og modenhet til å være en selvstendig kvinne. Slik jeg oppfatter teksten, ønsker Bowen å skildre hvordan en mangelfull barndom fører til at et menneske blir ufullstendig i forhold til følelser og tanker.

Boken anbefales, det er interessant å lese bøker som krever såpass mye av leseren, og denne har satt seg godt fast. Jeg kommer til å sette opp flere av bøkene hennes på leselisten.

Amadores, Gran Canaria
Eva Trout av Elizabeth Bowen
Vintage Publishing, 1999
Engelsk
268 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker