Atonement ~ Ian McEwan

Med Atonement ville jeg gi McEwan en ny sjanse etter at jeg opplevde Saturday som ganske annerledes enn det jeg forventet, noe som bidro til å forringe leseopplevelsen. Boken var bra, men noe skurret. Ville det samme skje denne gangen? Spørsmålet klorte seg fast til tross for mine iherdige forsøk på å føyse det unna.

 Bakpå boken står det: 

On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner, her childhood friend who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge. 

By the end of that day the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will have crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.

Det første jeg gjorde var å holde forventningene nede, og ikke umiddelbart vente meg dramatiske begivenheter fra første stund slik jeg hadde med Saturday. For å si det først som sist: her er det begge deler; spenning og mindre spenning, og det er ikke til å komme ifra at baksideteksten lover store dramatiske begivenheter.

Boken er i likhet med Saturday ganske langsom. Ting skjer, men McEwan bruker lang tid på karakterene, og det er her jeg etterhvert klarte å løsne grepet i forhold til min opplevelse med Saturday. Jeg nevnte i anmeldelsen at jeg liker fortellerteknikken stream of consciousness, spesielt som i Til Fyret. Og McEwan gjør noe lignende, selv om jeg ikke kom nært nok karakterene i Saturday til å synes at boken var bra nok. Da er det annerledes med Atonement, hvor leseren kommer svært nær med denne teknikken.

Tiden er lagt til noen år før andre verdenskrig, i familien Tallis sitt engelske overklassehjem. Briony forbereder et skuespill for å ønske broren velkommen hjem, moren ligger med migrene, faren er i London, Cecilia har nettopp kommet hjem fra Oxford, tantens barn er på besøk grunnet foreldrenes skilsmisse, og Robbie gjør hagearbeid. Rundt enhver av disse tilsynelatende hendelsene skjer det svært mye, i personenes indre liv. Og det er virkelig bra, jeg liker denne skrivestilen godt! Teksten må dveles ved, ta den innover meg, og det er positivt. 

Romanen åpner med et sitat fra Northanger Abbey.

Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?

They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.

Jane Austen, Northanger Abbey

Da jeg googlet det fant jeg en forklaring; både Atonement og Northanger Abbey er bøker om bøker, og sistnevnte er en satire over de gotiske romanene. Miss Catherine Morland leser bunker av slike bøker, og fordyper seg såpass at hun blir "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". Briony, som er hovedpersonen i Atonement, har lett for å fordype seg i sine tanker, skriverier og bøker. Catherine lar fantasien løpe løpsk, og innbiller seg skrekkelige ting. Det samme gjør Briony. I Austens roman går det godt til slutt, men gjør det det i Atonement?

Robbie må sone i fengsel for en forbrytelse han ikke har gjort, og Cecilia bryter alle bånd med familien. Vi følger Robbie videre ut i krigen, gjennom grusomme opplevelser, savn og håp. Når de endelig kan være sammen, er mye skjørt og etterhvert gjør Briony seg gjeldende fordi hun ønsker å bli tilgitt. Akkurat som Catherine, brøt hun ut i "tears of shame" da hun oppdaget hvilket forferdelig feilgrep hun har gjort. Men går det an å tilgi noen som har ødelagt ens liv? Atonement handler dermed om, nettopp - atonement - soning. Briony sitt forsøk på å sone sin forbrytelse.

Jeg kan absolutt anbefale denne romanen, og skal ikke styre unna McEwan heretter. Boken har jeg lest sammen med Ina, og vi har holdt på med den en stund. Hun var ikke særlig begeistret for boken, og det er interessant å lese hennes opplevelse av den.  

Ian McEwan (født 1948 i Aldershot, England) er en engelsk forfatter av romaner og filmmanuskripter som i 2008 ble listet av The Times som en av "de femti største britiske forfattere siden 1945".

Atonement av Ian McEwan
Vintage, 2002
Første gang utgitt, 2001
Engelsk
372 sider
Pocket, kjøpt

Persuasion ~ Jane Austen

Jeg leser videre i Jane Austens samlede verker og i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker har jeg nå lest Persuasion, om enn noe seint i forhold til lesesirkelens plan. Men lest er lest, og jeg skal forsøke å si noe om boken som er den siste Jane Austen fullførte. Ifølge wikipedia startet hun på den like etter Emma (august 1815), og skrev den ferdig i august 1816. Romanen ble utgitt posthumt i desember samme år som Austen døde (1817), men ble datert til 1818.

Persuasion handler om Anne Elliott som åtte år tidligere er blitt overtalt til å takke nei til å gifte seg med den kjekke Captain Frederick Wentworth. Hun var dypt forelsket, og det var gjensidig, men selv om han åpenbart hadde mange gode egenskaper, var han fattig og kunne ikke forsørge henne. Sånn sett er romanen lite typisk Austen, fordi den starter der Anne som tjueåtteåring allerede har opplevd kjærligheten.

Min mister gjør det fremdeles vanskelig å lese!

Annes far, Sir Walter Elliott, er temmelig selvopptatt og leser stadig i boken The Baronetage of England, en liste over engelske baronetter, da han selv er baronnett og svært opptatt av egen status i samfunnet. Søsteren, Elizabeth deler hans interesse, men for Anne er boken en påminnelse om at hun er singel og at hun ifølge samfunnet burde gifte seg med en mann av tittel. Da familien får økonomiske problemer og må redusere utgiftene, leier de ut hjemmet sitt, Kellynch Hall, og bosetter seg i Bath for en periode. Anne er usikker på om hun vil trives i Bath og besøker sin andre søster, Mary, som er gift og bor like ved. De som har leid Kellynch Hall er ikke mindre enn Frederick Wentworths søster og mann, og selvfølgelig kommer Wentworth på besøk til søsteren. Snart krysser veiene til Anne og Frederick, med de følelser og komplikasjoner det medbringer.

Uansett; for faren er Anne bare Anne, det er lite han beundrer hos henne og han har ingen håp om å se hennes navn i sin favorittbok. Mary hadde tross alt giftet seg respektabelt, men det var Elizabeth han satte sin lit til og som får all hans oppmerksomhet. Det er sommer 1814, og Sir Walter er i dyp gjeld. Anne foreslår en omfattende innskrenking av utgiftene for å holde kreditorer på avstand, men faren og søsteren går ikke med på å oppgi komforten. Da vil de heller leie ut Kellynch Hall.

At hun lot seg overtale til å bryte forlovelsen til Wentworth har skygget for all glede siden, og "an early loss of bloom and spirits had been their lasting effects." Anne klandrer ikke andre for dette, ei heller seg selv, men angrer likevel på at hun lot seg overtale. Da familien skal reise til Bath, klager søsteren over helsen. Anne blir glad for å sees på som nyttig, og flytter inn hos søsteren for å hjelpe henne med hus og barn. Selv om det er mye som plager henne, bedrer humøret seg. Bare det å bli lyttet til er en fantastisk følelse! Etter noen uker får hun vite at Wentworth skal besøke sin søster, og når deres veier krysses oppdager begge at følelsene for hverandre fremdeles er sterke. Omstendighetene gjør det imidlertid vanskelig for dem, samt at de ikke helt kan stole på den andres følelser. Etter en tid reiser Anne til faren og søsteren i Bath.

Det er ikke slik at Anne mangler kavalerer. For eksempel er en slektning, William Elliott, interessert i henne, men hun føler det er noe som ikke stemmer med hans karakter. Ut fra samtaler og observasjoner ser hun at han er en overfladisk type som kun er ute etter penger og tittel. Jeg synes Anne har god dømmekraft, og det er irriterende å lese om faren og søsteren som ikke tar hensyn til hennes meninger og tanker. Da Wentworth kommer til Bath er det utelukkende for å møte Anne, og etter mye om og men snakker de ut og finner sammen.

You pierce my soul. I am half agony, half hope. Tell me not that I am too late, that such precious feelings are gone for ever. I offer myself to you again with a heart even more your own than when you almost broke it, eight and a half years ago. Dare not say that a man forgets sooner than woman, that his love has an earlier death. I have loved none but you. Unjust I may have been, weak and resentful I have been, but never inconstant.

Side 1370

Skrevet av Captain Wentworth i et brev til Anne Elliott

Det ender med lykke, selv om veien dit er kronglete. Som nevnt tidligere ender Austens romaner alltid lykkelig for de som fortjener det. Sånn sett er det ingen overraskelse; "who can doubt of what followed?" (s. 1377), men det er å lese hvordan det går til som er fornøyelig. Og spennende! Austens bøker er utrolig velskrevet, og selv om språket er gammeldags på mange måter kommer man fort inn i det. Hvilket yrke Frederick Wentworth har betyr ikke noe for Anne, men i og med at han er forfremmet til kaptein er han ikke lengre en "nobody" og kan aksepteres av faren som en respektabel ektemann for henne. Persuasion har ikke mye av det humoristiske elementet som i de andre romanene Jane Austen skrev, men samfunnssatiren er absolutt til stede. Og som i Mansfield Park viser Austen sin ironiske fortellerstemme som poengterer realiteter og ikke sentimentale romanser.

Persuasion av Jane Austen
Norsk tittel: Overtalelse
Wordsworth Editions Limited, 2004 (samleutgave)
Engelsk
157 sider
Pocket, gave
Lesesirkel 1001 bøker

Var Jane Austen en prippen frøken?

Om Jane Austens kjærlighetsliv er det skrevet en hel del, til tross for at vi ikke vet en døyt om det. Det vi har kjennskap til om hennes liv kommer fra romanene og brev, og etter å ha lest bøkene kan vi spekulere i hvordan hun levde. Ble hun forelsket? Opplevde hun en kjærlighet lik romansene hun skrev om? Mange har lansert teorier om nettopp dette, den vanlige er den om Tom Lefroy.

Fra brevveksling mellom Jane og søsteren Cassandra vet vi at Jane møtte Lefroy i 1796, og skrev til Cassandra at "He is a very gentlemanlike, good-looking, pleasant young man, I assure you". De danset og, angivelig, flørtet. Sommeren 1801 reiste familien Austen til Devon hvor Jane møtte en ung gentleman som tydeligvis ble tiltrukket av henne. Hans navn og yrke er ukjent, men han var pen, intelligent og sjarmerende. Jane likte ham svært godt, ifølge brevene. Etter noen uker måtte han reise, men skulle visstnok komme tilbake. Det gjorde han ikke. Mer vites ikke, for mange av brevene er forsvunnet etter dette, og vi vet at Cassandra brente en hel bråte med brev etter Jane's død. En teori er at dette var en Dr. Samuel Blackall. Ifølge brevene tyder det på at Jane sa ja til å gifte seg med Harris Bigg-Wither i 1802, og at hun forelsket seg i en som døde kort tid etter. Men vi vil aldri få vite for sikkert.

Bildet av Jane Austen som "den skikkelige, beskjedene, broderende tante" som skrev tekkelige og romantiske bøker kan vi avskaffe. Jeg tror snarere at hun slett ikke var en "prippen frøken". Hun hadde helt sikkert romanser, og både flørtet og hadde mye moro. Fra brevene kan vi se en livlig, munter og skarp Jane. Der mange hevder at kjærlighetssorg var drivkraften for å skrive, har jeg mye større tiltro til at ved å leve et stille liv på landet sammen med moren og søsteren bidro til at hun fikk frihet til å skrive. Tidens kvinneideal la vekt på at kvinnen skulle ta seg av hus og familie. Hun hadde ansvar for oppdragelse og reproduksjon, men ble ikke tiltrodd å ha fornuft eller intellekt. Et ideal som gjorde kvinnen avhengig av andre. Jane Austen parodierte datidens romantiske ideal, og ville nok ha syntes det var ironisk at vi i dag filmatiserer bøkene hennes som idylliske romanser.

En smakebit på søndag: Persuasion

Jeg leser fremdeles Persuasion av Jane Austen, men nå har jeg i alle fall anledning til å komme gjennom den ettersom jeg er ferdig med alle eksamener og nå med stolthet kan kalle meg førskolelærer. Fire år har det tatt, men endelig er jeg i mål! Nå ser jeg frem til å lese noe annet enn faglitteratur :)

En smakebit på søndag: Persuasion

Jeg har (endelig) startet på Persuasion av Jane Austen, som var 1001-lesesirkelbok i januar for ett år siden. Bedre sent enn aldri! Jane Austen døde før boken ble publisert, og det er sannsynlig at Austens bror, Henry, bestemte at den skulle hete Persuasion. Den ble utgitt samtidig med Northanger Abbey, og mange mener det også er broren som ga tittel til den. Temaet «overtalelse» går igjen i boken, men Austen selv snakket om den som The Elliots. I handlingen kommer det fort frem at Lady Russell har overtalt Anne Elliot til ikke å gifte seg med Captain Wentworth åtte år tidligere, og hun tror at hun har overbevist Anne om at det er hennes plikt ikke å gifte seg med en mann som ikke kan forsørge henne. Her er hva Lady Russell tenker om saken:

“Anne Elliot, with all her claims of birth, beauty, and mind, to throw herself away at nineteen; involve herself at nineteen in an engagement with a young man, who had nothing but himself to recommend him, and no hopes of attaining affluence, but in the chances of a most uncertain profession, and to no connections to secure even his farther rise in that profession; would be, indeed, a throwing away, which she grieved to think of! Anne Elliot, so young; known to so few, to be snatched off by a stranger without alliance or fortune; or rather sunk by him into a state of most wearing, anxious, youth-killing dependence! It must not be, if by any fair interference og friendship, any representations from one who had almost a mother's love, and mother's right, it would be prevented”

s. 1239

Fra min samleutgave.

Mansfield Park ~ Jane Austen

Mansfield Park er månedens 1001-bok i Lines lesesirkel og handler om Fanny Price som ti år gammel flytter til sine rike slektninger på godset Mansfield Park fordi moren beslutter å la søsteren, Lady Bertram (som var så heldig å kapre den rike Sir Thomas Bertram) ta seg av henne sammen med sin andre søster, Mrs Norris, som bor like ved. Fannys egen familie er fattige, hun har mange søsken. På Mansfield Park vokser hun opp med sine to kusiner, Maria og Julia, og to fettere, Tom og Edmund, og hun får utdanning og mulighet til å bli introdusert "properly into the world". Fanny beskrives som en grå mus og det er en slående forskjell i forhold til søskenbarna. Det starter ikke helt som forventet: Fanny savner hjemmet sitt og selv om ingen akkurat er uvennlige, er det heller ingen som gjør noe for å trøste henne. Den eneste som viser henne omsorg og vennlighet er Edmund. "She felt that she had a friend, and the kindness of her cousin Edmund gave her better spirits with everybody else." Edmund ser at hun er smart, kvikk i oppfattelsen, har god forstand og en forkjærlighet for lesing. De andre, spesielt Mrs Norris, bruker enhver anledning til å rakke ned på Fanny og fortelle henne hvor hun kommer fra for at hun ikke skal glemme tanten og onkelens velgjerning og almisser.

Forrige gang jeg leste Mansfield Park lot jeg meg irritere over Fannys prinsippfaste karakter, hennes engstelse og naturlige anlegg for å opprettholde tradisjoner, samt hennes manglende vilje til å gjøre opprør. Det var ikke det at boken var dårlig eller at jeg ikke likte historien, men denne gangen har jeg gledet meg over så mye mer og irritert meg mindre. Kanskje fordi jeg nå leste den på originalspråket, men også pga en en avhandling jeg leste om hvor Marie Nedregotten Sørbø (en av Norges få Jane Austen-forskere) hevder at Austens romaner er sterkt farget av en ironisk fortellestemme, og en kritisk distanse til egen verden. Ironien rammer både foreldre og presteskap, kjønnsroller og klassesamfunn, samt ekteskapsmarkedet. Denne ironiske fortellerdistansen mener hun kommer lite frem i filmtolkningene. "Når bøkene til Jane Austen filmatiseres, minner de ofte mer om romansene hun parodierte." Sett i dette perspektivet blir bøkene mye mer forståelig der man gjerne tenker at de er romantiske, men Austen er usentimental og realistisk. Jeg fikk rett og slett en aha-opplevelse, for filmene jeg har sett har absolutt vært romantiske med klisjeen om den fullkomme kjærligheten og det er nettopp dette Austen parodierer.

Jane Austen levde i en brytningstid, og kvinnesynet ble også påvirket. Fra å være "aktivt deltakende i familiebedrifter, håndverk og handel", ble kvinnebildet fra midten av 1700-tallet "mer preget av hjemmesfæren; den borgerlige hustruen som syslet stillferdig innenfor husets fire vegger ble det nye idealet." (Elisabeth Aasen: Fra posisjon til avmakt: Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv). Da Austen levde var blant annet forholdet til seksualitet mer åpent, påpeker Nedregotten Sørbø. Hun var altså "ikke et barn av den snerpete viktoriatiden", men levde tidligere, "i en mer åpen periode i overgangen mellom klassisismen og romantikken." Hun hadde et kritisk blikk på "ekteskapsinngåelser av egoistiske hensyn, fasadepussing og menneskers amputerte evne til å kommunisere og elske", noe som var temmelig radikalt syn på den tiden. Ifølge Store norske leksikon tilhører Austen romantikken rent kronologisk, men romanene hennes viser mer klassisk balanse og nøkternhet enn romantisk uro og heftighet.

Sir Thomas reiser til Antigua for å ordne med forretninger og når det etter et år er usikkert om han i det hele tatt kommer hjem legger Mrs Norris planer om å få Maria "well married" og den rike Mr Rushworth kommer i søkelyset. Han er kanskje ikke så pen og "with not more than common sense", men han blir oppriktig forelsket i Maria, som på sin side kun tenker på utsiktene for en stor inntekt og kunne bo i Londons fasjonable verden. Edmund er den eneste som ser noe galt med dette; han synes det er synd at søsterens lykke skal sentreres rundt inntekt, men bryllup blir planlagt med Sir Thomas sin velsignelse. Når søskenparet Mary og Henry Crawford flytter inn like ved blir dagene atskillig mer muntre, og ikke minst er det duket for konflikter. Crawford-søskenparet er unge, pene, sjarmerende mennesker med formue og Edmund faller for Mary, skjønt han har betenkeligheter ovenfor en god del av det hun sier og står for, noe han diskuterer med Fanny. Blant annet snakker Mary svært nedlatende om presteyrket når hun får vite at han skal ordineres, og kommer ofte med sarkastiske kommentarer. Henry på sin side er en stor flørt, og oppvarter både Maria, selv om hun er forlovet, og Julia.

En venn av Tom, Mr Yates, kommer på besøk og foreslår at de skal sette opp et skuespill. Edmund er i mot, men Tom trumfer det gjennom. Fanny finner stykket høyst upassende, men ingen hører på henne. Det blir mye øving, krangling og flørting, men akkurat da de skal starte første prøvespilling kommer Sir Thomas uanmeldt hjem og setter en stopper for det. Etter all flørtingen venter Maria at Henry skal kunngjøre sin kjærlighet til henne, men når så ikke skjer gifter hun seg med Mr Rushwort og reiser til London sammen med ham og Julia. Dermed blir Fanny den eneste unge dame igjen på Mansfield Park og følgelig mer sett og det spørres etter hennes mening i situasjoner hvor hun tidligere har blitt oversett.

Fanny blir overrasket over at Sir Thomas nå ser henne som en voksen kvinne og er mer vennlig enn ellers ovenfor henne, men modnes også mer - særlig når Edmund støtter farens utsagn om at hun er blitt en vakker, ung dame. Hun blir også en velkommen og invitert gjest hos Mary Crawford, som gjerne snakker om sin usikre fremtid. Det skinner gjennom at Fanny har utviklet følelser for Edmund som er mer enn søskenkjærlighet, og hun lider ved å høre deres betroelser. Mary liker ikke det hun kaller det enkle landlivet og ved et tilfelle mens de tre går en tur sier hun at "a large income is the best recipe for happiness I ever heard of. It certainly may secure all the myrtle and turkey part of it." Dette gjør Edmund svært betenkt, men han har likevel planer om å fri til henne, skjønt han lar seg stanse av hennes nedlatenhet og meninger som han ikke kan akseptere.

Et vennskap utvikles mellom Fanny og Mary, men Fanny skjønner at Mary har en dobbel agenda, rask i oppfattelsen som hun er; for det første å komme nærmere Edmund, og deretter å hjelpe Henry frem til Fannys hjerte. Henry er nemlig blitt forelsket i henne og ønsker å gifte seg. Fanny sier nei, hun har aldri likt ham, ikke bare er han den største flørt som tenkes kan, men han lever utelukkende i nuet og ser ikke fremover. Alle de andre synes det er svært merkelig - tenk å avslå giftermål med en så rik mann, bare fordi hun ikke er forelsket i ham! Når Fannys reiser for å besøke foreldrene og sine søsken kommer Henry dit for å se henne, for så å reise igjen for å ordne med noen forretninger. Sier han - det kommer nemlig som et sjokk for alle at Maria og Henry har reist avgårde sammen og ingen vet hvor de er. Fanny ønskes tilbake til Mansfield Park så det ordnes slik at Edmund henter henne, sammen med søsteren Susan.

Austen henvender seg til gjerne til leseren i bøkene, som i siste kapittel:

Let other pens dwell on guilt and misery. I quit such odious subjects as soon as I can, impatient to restore everybody, not greatly in fault themselves, to tolerable comfort, and to have done with all the rest.

My Fanny indeed at this very time, I have the satisfaction of knowing, must have been happy in spite of everything. 

Og videre når Edmund er over kjærlighetssorgen og begynner å tenke at kanskje Fanny er nettopp den hustruen han noensinne kunne ønske seg:

I purposely abstain from dates on this occasion, that every one may be at liberty to fix their own, aware that the cure of unconquerable passions, and the transfer of unchanging attachments, must vary much as to time in different people. I only entreat every body to believe that exactly at the time when it was quite natural that it should be so, and not a week earlier, Edmund did cease to care about Miss Crawford, and became as anxious to marry Fanny as Fanny herself could desire.

Austens romaner ender alltid lykkelig for de som fortjener det, altså de med prinsipper. Mary og Henry Crawford viser at de mangler dette, og det samme gjør Maria. De får ikke oppleve å være en del av den lykkelige slutten. Og Fanny - hun er da slett ikke kjedelig! Hun har et rikt indre liv, er reflektert og gransker sine tanker og følelser. Når Sir Thomas kommer tilbake fra Antigua tar hun for eksempel opp spørsmål som slavehandel, men når ingen andre sier noe forfølger hun ikke emnet for hun vil ikke fremstå som om hun ønsker å sette seg foran kusinene "by showing a curiosity and pleasure in [Sir Thomas'] information which he must wish his own daughters to feel." Ikke minst står hun prinsippfast på sitt i en situasjon der alle mener hun bør gjøre annerledes, og Sir Thomas opplever henne slik han kunne ønske sine døtre var. 

De som lar seg forføre av lidenskapelige følelser går det galt for, mens de mer nøkterne får oppleve lykke og kjærlighet. Manfield Park byr på humor og underholdning, men som samfunnssatire ligger hele tiden alvoret under og får leseren til å tenke over hvor latterlige datidens idealer var. Og temaet i Jane Austens bøker er ikke romanse, har jeg skjønt nå - dermed ser jeg ekstra mye frem til neste Austen-bok! 

Mansfield Park av Jane Austen
Wordsworth Editions Limited, 2004
Engelsk
Pocket, gave
Lesesirkel 1001 bøkerMNSFIELD PARK

Jane Austens daglige rutine

For lenge siden leste jeg en artikkel om hvilke daglige rutiner noen av de største innen litteratur og vitenskap har og hadde, basert på boken Daily Rituals: How Great Minds Make Time, Find Inspiration, and Get to Work: How Artists Work av Mason Currey. Jane Austen (1775-1817) er en av de som presenteres i artikkelen, og det fremkommer at hun aldri bodde alene og var lite alene i sitt daglige liv. Hennes siste hjem, et lite hus i landsbyen Chawton, var intet unntak; her bodde hun sammen med moren, søsteren Cassandra, en nær venn og tre tjenere, og det var alltid besøkende som kom innom.

Jane Austen skrev likevel mye, og i Chawton (hvor hun bodde mellom 1809 og 1817) reviderte hun tidligere utgaver av Sense and Sensibility og Pride and Prejudice for utgivelse, og hun skrev tre nye romaner; Mansfield Park, Emma og Persuasion. Hun skrev i familiens stue, og var nøye med å ikke avsløre ovenfor tjenerne, besøkende eller andre utenfor hennes indre familie hva hun holdt på med, og hun skrev på små ark som lett kunne legges bort, eller dekkes med et stykke trekkpapir. Mellom døren og kontorene var det en svingdør som knirken når den ble åpnet, og hun protesterte mot å ordne dette fordi det ga henne varsel når noen kom.

Før noen av de andre stod opp om morgenen, var Austen klar med pianospill, og ved nitiden organiserte hun frokost, som var hennes hovedoppgave i husarbeidet. Etter frokosten satte hun seg for å skrive, ofte med sin mor og søster sittende å sy i nærheten. Hvis det kom besøkende gjemte hun papirene og deltok med syarbeid. Middag ble servert 15.00 - 16.00, og etterpå var det samtale, kortspill og te. Kvelden ble brukt til å lese høyt fra romaner, og Austen leste sine work-in-progress arbeider for de andre kvinnene.

Selv om hun ikke hadde den uavhengigheten og privatliv som en moderne forfatter kan forvente, var Austen heldig med ordningen. Familien respekterte skrivingen, og Cassandra tok det meste av byrden med husholdningen, noe som var en stor lettelse for romanforfatteren som en gang skrev at "Composition seems to me impossible with a head full of joints of mutton & doses of rhubarb" (komposisjon virker for meg umulig med et hode fullt av fårekjøtt og biter av rabarbra).

På wikipedia leste jeg at huset i Chawton var en del av broren, Edward, sine eiendommer og at moren og søstrene ble tilbudt å bruke det. Her var livet roligere enn det hadde vært, og de hadde lite omgang med naboene. Austens niese, Anna, beskrev familiens liv som "et veldig rolig liv, i henhold til våre ideer, men de leste mye og i tillegg til husholdningen arbeidet de med fattige og underviste enkelte jenter og gutter for å lære dem å lese eller skrive." 

Jane Austen,
 malt med vannfarger av søsteren, Cassandra i 1804

En smakebit på søndag (mansfield park)

Mansfield Park er månedens 1001 bok og selv om jeg har lest den en gang før, tenkte jeg at det kunne være interessant å lese den på engelsk for jeg har nemlig Austens samlede verker som jeg vant i en give away for omtrent ett år siden.

Jeg hadde også med en smakebit den gang, jeg var ikke så veldig begeistret for boken, men nå som jeg har fått øynene opp for Austens satire er jeg spent på om jeg kommer til å mene annerledes, og ikke minst hvordan den er å lese på originalspråket. Denne gangen er smakebiten fra starten av boken ettersom jeg nettopp har begynt å lese den.

About thirty years ago, Miss Maria Ward of Huntingdon, with only seven thousand pounds, had the good luck to captivate Sir Thomas Bertram, of Mansfield Park, in the county of Northampton, and to be thereby raised to the rank of a baronet's lady, with all the comforts and consequences of a handsome house and large income.

s. 473

Northanger Abbey ~ Jane Austen

Northanger Abbey var den første romanen Jane Austen gjorde ferdig og klar for publisering, selv om hun tidligere hadde begynt på Pride and Prejudice og Sense and Sensibility. Likevel ble den ikke publisert før etter hennes død.

Jane Austen startet på boken, som hun først kalte Susan, høsten 1798 og skrev den ferdig i 1799. I 1803 solgte hun manuskriptet for £10 til Crosby & Co., en bokselger i London, som besluttet å ikke utgi den. I 1813 kjøpte Austen det tilbake for samme sum, og fleipet i et brev fra 1817 med at "Miss Catherine is put upon the Shelve for the present, and I do not know that she will ever come out."

Hovedkarakterens navn ble endret til Catherine, og tittelen på manuskriptet ble tilsvarende omgjort. Jane Austen døde i 1817 hvorpå hennes bror, Henry, fikk romanen publisert sammen med Persuasion i 1818. Da hadde han forandret tittelen til Northanger Abbey. Det er blitt antydet at endringen ble gjort fordi populære gotiske romaners titler ofte refererte til stedet hvor handlingen foregikk, og denne tittelen vil således gjøre leseren oppmerksom på hvilken sjangertype Austen satiriserer.

Som jeg nevnte da jeg startet på boken er dette en satirisk komedie. Satirisk i det den gjør narr av tidens samfunn og enkeltmenneskets skrøpeligheter. Sosial satire kan også brukes, men begrepet komedie referer til komedien som oppstod i antikken: et skuespill som i motsetning til tragedien har en lykkelig slutt. En litterær komedie er underholdning, men med kontroversielle tema til ettertanke for leseren.

Romanen er i to deler og starter med å beskrive, ganske så overdrevent (det var her jeg måtte sjekke ut bokens sjanger), Catherine Morland's oppvekst - fra barn til å skulle bli presentert for offentligheten som en ung kvinne:

But when a young lady is to be a heroine, the perverseness of forty surrounding families cannot prevent her. Something must and will happen to throw a hero in her way.

s. 11

Følgelig blir hun invitert av familiens velstående venner Mr og Mrs Allen til å tilbringe noen uker i Bath, og hun takker ja. Men det første ballet da! Jeg skrev på en postitlapp: Ballet var skuffende. Mange folk og C. fikk ikke danset, de kjente ingen der. Men hun hadde blitt sett, og to herrer hadde uttalt at hun var "pretty". C. fornøyd. På neste ball blir hun imidlertid presentert for en dansepartner (the hero!), Mr Henry Tilney, og jeg for ironien Austen benytter seg av. Under samtalen stiller Henry de sedvanlige spørsmålene om vær og vind og Catherine "turned away her head, not knowing whether she might venture to laugh" når han gir uttrykk for å gjøre narr av disse konvensjonene. Dessverre ser hun ham ikke igjen før senere, og i mellomtiden får hun en venn i Isabella Thorpe og en beundrer i broren hennes, James.

Northanger Abbey er også en oppvekstroman. Å gå fra barn til voksen er ingen enkel prosess, og dagens mellommenneskelige relasjoner har ikke forandret seg nevneverdig: vi kan gjerne le i ettertid av mye som skjedde i oppveksten, men da det sto på var det ikke særlig morsomt. Falske venner, baksnakking, misforståelser, finne sin egen identitet, you name it! Austen klarer å skildre disse opplevelsene på en humoristisk måte og det er nok dette som gjør Austen's bøker tidløs og aktuelle.

Catherines naivitet og uerfarenhet gjør at hun har vanskeligheter med å skjelne mellom det hun leser og det virkelige liv. For eksempel sammenligner hun menneskene rundt seg med karakterene fra bøkene hun leser, og får ikke med seg hva som faktisk skjer - noe som fører til misforståelser og problemer. For eksempel ser hun ikke James Thorpe's forsøk på å oppvarte henne og når hun uten å mene det gir ham falske forhåpninger om ekteskap skjønner hun ikke det spor av det når hun blir konfrontert med det. Hun er også blind for at Isabella slett ikke er den gode venninnen hun utgir seg for. Denne mangel på livserfaring gjør at hun heller ikke får med seg at sin egen bror og Isabella utvikler et romantisk forhold, ikke før hun får vite at de er forlovet.

Isabella blir raskt opptatt med å omgås og flørte med Catherines bror, John, som også er i Bath. Dermed bestemmer Catherine seg for å bli venner med Henrys søster, Eleanor (som, selvsagt, er rake motsetningen til Isabella). En dag dag tar hun en spasertur sammen med dem. Hun oppdager at begge er like glade i bøker som hun selv er, også Udolpho: "...now I shall never be ashamed of liking Udolpho myself."

Det morsomme er at Austen parodierer tidens gotisk litteratur, og da særlig The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe. Nå angrer jeg på at jeg hoppet over den boken! Catherine leser den med stor interesse og selv om Isabella også har lest boken i tillegg til mange andre populære romaner, er hun mer opptatt av å snakke om hva hun skal ha på seg og annet overfladisk snakk. Catherine er derimot typen til å fordype seg i Udolpho og bli "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". De gotiske romanene var delvis en reaksjon på opplysningstidens borgerlige, realistiske romaner og markerer overgangen til romantikken i europeisk kulturhistorie. Austen bruker de karakteristiske gotiske elementene på en svært humoristisk måte, og mange av disse romanene nevnes i Northanger Abbey med negativt fortegn. For eksempel når Catherine spør John Thorpe om han har lest Udolpho:

"Udolpho! Oh Lord! not I; I never read novels, I have something else to do".
Catherine, humbled and ashamed, was going to apologize for her question, but he prevented her by saying, "Novels are all so full of nonsense and stuff; there has not been a tolerably decent on come out since Tom Jones, except The Monk; I read that t'other day; but as for all the others, they are the stupidest things in creation".

s. 43

John Thorpe er arrogant og selvopptatt (ja, han er en tåpelig dust) og ikke en person hvis meninger man skal ta alvorlig. At Austen har lagt disse ordene i hans munn viser at hun mener The Monk er dårlig litterær smak.

I del 2 skjer det en utvikling hos Catherine, spesielt etter å ha reist fra Bath. Hun blir nemlig invitert til Northanger Abbey av General Tilney, og gleder seg til å utforske stedet med sine gotiske "briller". "Her passion for ancient edifices was next in degree to her passion for Henry Tilney", og hun forestiller seg lange, fuktige passasjer, smale rom og ødelagte kapell - og har et lite håp om å oppdage en mørk og dyster hemmelighet.

Henry fungerer som en korrigering på Catherines uvitenhet. Han har lengre livserfaring og som prest har han også mer erfaring med samspillet mellom mennesker, og selv om mye av ironien hans beror på dette er han også en omsorgsfull "gentleman". Han tiltrekkes av Catherines naive uerfarenhet, og noen ganger erter han henne for det, spesielt i første del av boken. Også i andre del ser vi en del av dette, for eksempel når Catherine sier da hun gjennomskuer Isabellas løgner at "I have never been so decived in any one's character in my life before", og Henry svarer: "Among all the great veriety that you have known and studied." Likevel; han er en sjarmerende gentleman.

Northanger Abbey viser seg å være alt annet enn hun hadde forestilt seg; innredningen er moderne, og selv om vinduene er bevart i gotisk stil, er glassene byttet ut med klare ruter. Likevel oppdager hun straks mysterier som må undersøkes, for eksempel en gammel kiste hun bruker mye energi og fantasi på å få åpnet. Det viser seg at den kun inneholder sengetepper. Hvor trivielt er ikke det! Og langt fra hva de gotiske romanene hun har lest! Hun innbiller seg at generalen har en hjerteløs personlighet og gjør ham til en ondsinnet karakter fra gotiske romaner, og spinner videre på historien sin helt til Henry viser henne hvor tåpelig det er at hun lager seg slike forestillinger. Fra da av oppfører hun seg slik en "novelistic character should", og "the anxieties of common life began soon to succeed to the alarms of romance". Hun modnes til en ung dame med livserfaring, klokere enn hva hun var i starten av romanen.

Hva med kjønn, er det et tema i boken? Tja, Northanger Abbey betraktes ikke som en feministisk roman, men ifølge brev Austen har skrevet kommer det frem at hun hadde et kvinnesyn som ikke var vanlig på den tiden, blant annet mente hun at kvinner bør handle rasjonelt for seg selv istedenfor å streve etter å imponere det motsatte kjønn. Men på den tiden var en kvinnes eneste utsikter til "inntekt" å gifte seg eller ved å arve, og en ugift kvinne var avhengig av sine slektninger (slik som Austens egen situasjon). I likhet med Mansfield Park snakkes det om hvorvidt ekteskapene er fordelaktige eller ikke, og da er det inntekt det går på. Spesielt i Mansfield Park kritiserer Austen det aristokratiske klassesystemet hvor den førstefødte sønn arver alt mens de yngre tvinges til å finne andre måter å tjene til livets opphold. Jentene ble sett på som finansielle eiendeler når de giftet seg og arvet kun hvis de ikke hadde brødre.

Single women have a dreadful propensity for being poor, which is one very strong argument in favour of matrimony.

Jane Austen (i et brev 13 mars 1816)

Ved å fremstille Catherine som en utypisk hovedkarakter parodierer hun gotiske romaner, men setter også spørsmålstegn ved tidens litterære kvinneideal. Catherine lar seg ikke pille på nesen, og mener for eksempel at det er galt å gifte seg for penger. Flere steder i boken viser hun at hun kan tenke selv og lar seg ikke presse av sosiale konvensjoner, hun handler rasjonelt for seg selv. Sitatet på side 104: "A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can" er et tydelig eksempel på hvordan Austen gjør narr av de som faktisk mente at det skulle være slik.

Northanger Abbey av Jane Austen
Barnes & Noble Books, 2005
Språk: Engelsk
236 sider
Kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Jane Austen

Den britiske forfatteren, Jane Austen, ble født 16 desember 1775 i Hampshire og var datter av presten George Austen og hans kone Cassandra. Hun vokste opp som syvende barn i en søskenflokk på åtte, og andre datter av to. Informasjon om Jane Austens liv er knapp. Hovedkilden er familiebrev, spesielt korrespondanse mellom Jane og søsteren, Cassandra, fra 1796 og fremover. Dette er supplert med familiehistorier som ble skrevet ned et halvt århundre etter Jane Austens død.

Utdanningen foregikk hovedsaklig hjemme hvor Austen leste bøker, instruert av faren og de eldre brødrene. På denne tiden fantes det ikke organisert statstøtte for utdanning, ihvertfall ikke for kvinner. Det fantes noen lokale veldedighetsskoler eller dagskoler arrangert av kirken, som den St. John Rivers får i stand i Charlotte Brontë's roman Jane Eyre - men det var ikke dette samfunnsnivået Jane Austen skrev om. For kvinner dreide det seg helst om å oppnå ferdigheter på områder som sying, musikk og språk. Et opphold utenom sfæren i hjemmet hadde Jane imidlertid da hun i 1783 ble sendt sammen med Cassandra til Oxford for å bli undervist av Mrs. Ann Cawley (søster av en onkel). Senere flyttet de med henne til Southampton, men et utbrudd av tyfus i byen gjorde at de begge smittet og Jane var døden nær, og de ble hentet hjem. I perioden 1785-1786 hadde Jane og Cassandra sin eneste utdanning utenfor familien da de var på en kostskole i Reading. Egentlig var Jane for ung til å ha noe utbytte av skolen, men det er blitt fortalt at moren skal ha sagt "if Cassandra's head had been going to be cut off, Jane would have had hers cut off too". De to søstrene stod hverandre nær og var venner gjennom hele livet, og i desember 1786 var søstrene hjemme igjen fordi foreldrene ikke hadde råd til å ha dem begge på skolen. Jenteskoler, av typen som Dickens satriserer i Store forventninger, var lite anerkjent, og Jane Austen skrev en replikk i sin Juvenilia (se lengre ned) at han "knew nothing more at the age of 18 than what a twopenny Dame's School in the village could teach him".

I følge en biograf var livet hos familien Austen i en "open, amused, easy intellectual atmosphere" hvor tanker og meninger om politikk og samfunn ble tatt opp og diskutert. Faren ga også døtrene sine kostbart papir og annet materiale slik at de kunne tegne og skrive, og Jane Austen var påvirket av Shakespeare og engelsk romankunst så vel som av samtidens skrekk- og triviallitteratur.

Det er antatt at Jane Austen allerede i 1787 begynte å skrive dikt, historier og skuespill for sin egen del og for familiens underholdning. Senere samlet Austen sammen 29 kopier av disse tidlige arbeidene i tre notatbøker, nå referert til som the Juvenilia, som inneholder segmenter skrevet mellom 1787 og 1793. Det finnes håndskrevne bevis på at Austen fortsatte å arbeide på disse segmentene så sent som i perioden 1809-1811, og niesen og nevøen, Anna og James Edward Austen, la til mer så sent som i 1814. Blant disse arbeidene finnes en satirisk roman i brevform kalt Love and Friendship hvor Jane Austen spotter populære sentimentale romaner. Et annet manuskript er The History of England; her parodierer Austen populære historiske verk. Interessant nok fant jeg en sammenligning ført av stipendiat Richard Jenkyns i det han mener tekstene i Juvenilia ofte er voldsomme og anarkistiske, og ser dem opp mot Laurence Sternes romaner på 1800-tallet og Monty Python i det tyvende.

Jane Austen leste mye, både tidens populærlitteratur og mer seriøs litteratur. Faren hadde et bibliotek med fem hundre bøker, og hun har skrevet at familien var "great novel readers, and not ashamed of being so". På den tiden ble romaner avskrevet som verdiløst og direkte ødeleggende for sinn og hjerne. I Northanger Abbey forsvarer hun romanene, selv om hun også gjør narr av at mange romaner var virkelighetsfjerne. Romaner hadde omtrent samme rykte den gangen som masseprodusert romantiske bøker har i dag.

Som voksen fortsatte hun å bo i foreldrenes hjem, sysselsatt med aktiviteter som var vanlig for kvinner på den tiden: øvde på klaveret, assisterte moren og søstrene med å føre tilsyn med tjenerne og være med på slektningers fødsler og dødsleie. Hun var stolt av sine ferdigheter som syerske, deltok regelmessig i kirken og sosialiserte seg med venner og naboer, noe som ofte betydde dansing. Broren, Henry, skal senere ha sagt at "Jane was fond of dancing, and excelled in it". Tidlige brev beskriver danser og selskap i Hampshire, samt turer til blant annet London, Bath og Southampton.

Det er lite som tyder på noen seriøs oppvarting av menn og det kan ha vært mange årsaker til det. En av dem er sannsynligvis at faren, som Mr. Bennet i Pride and Prejudice, hadde en respektabel inntekt, uten å være rik og dermed ikke kunne hatt mye å gi til døtrene i medgift. Fra desember 1795 til januar 1796, da Jane Austen var tyve, hadde hun en kort romanse med en nevø av sin nære venn Mrs. Anne Lefroy. Han het Thomas Lefroy, og Austens brev viser tydelig at de tilbrakte mye tid sammen. Til Cassandra skrev hun at "I am almost afraid to tell you how my Irish friend and I behaved. Imagine to yourself everything most profligate and shocking in the way of dancing and sitting down together", men ingen av dem hadde penger og ekteskap var dermed upraktisk. Forholdet mellom dem er hovedfokus i den biografiske filmen Becoming Jane. Da familien bodde i Bath oppstod et romantisk forhold mellom Jane og en mann, men det eneste man vet om det er hva Cassandra fortalte til ulike nieser mange år etter Jane Austen's død, og ingenting ble nedskrevet før mange år etter det igjen: Mens familien hadde et opphold et sted ved kysten, skal Jane ha møtt en ung mann som ble forelsket i henne og hun i ham. Da de skiltes skal han ha sagt at han ville komme tilbake, men kort etter fikk de beskjed om at han var død. Man kan ikke vite hvordan Austen reagerte på dette, men mange har fundert på om romanen Persuasion til en viss grad reflekterer denne hendelsen. En mer kjent hendelse er fra desember 1802 da Jane Austen ble fridd til av en seks år yngre mann. Hun aksepterte først, men trakk seg like etter. Ettersom ingen av hennes brev til Cassandra er bevart fra perioden juni 1801 til august 1804 kan ingen vite hvordan disse hendelsene påvirket henne.

De første 25 årene av sitt liv tilbrakte Jane Austen i Hampshire, men da faren pensjonerte seg solgte familien alt og flyttet til Bath i 1800. Jane var ikke særlig begeistret, og skrev lite i denne perioden. For det meste var det noen bearbeidelser av Susan (senere utgitt som Northanger Abbey) hun fikk gjort. Da de flyttet til Southampton i 1806, mimret hun tilbake to år senere i et brev til Cassandra at det var med "what happy feelings of Escape!" å forlate Bath. Etter farens død flyttet moren og Jane til brødrene, og bosatte seg i et lite hus i nærheten. Hun gjenopptok skrivingen rett etter å ha kommet tilbake til Hampshire, og bearbeidet Sense and Sensibility som ble akseptert av en redaktør enten sent i 1810 eller tidlig i 1811. Den fremstod anonymt i oktober 1811 med påskriften "By a Lady", og det var kun hennes nærmeste familie som visste hvem som hadde skrevet den. Det kom ihvertfall to gunstige anmeldelser av boken, og det første opplaget ga henne en profitt på £140.

Oppmuntret av suksessen begynte hun å bearbeide First Impressions som hun senere omdøpte til Pride and Prejudice. Årsaken til at hun ga den nytt navn var muligens for å unngå forvirring rundt andre bøker for i årene mellom avslutningen av First Impressions og omarbeidelsen til Pride and Prejudice var to andre verk publisert med samme navn. Boken ble solgt november 1812, og hennes "own darling child" publisert januar 1813. Jane Austen hadde allerede begynt på Mansfield Park i 1812 og fortsatte arbeidet utover i 1813. Dette året ble hennes forfatterskap kjent utenfor familien, og siden hun hadde solgt rettighetene til Pride and Prejudice fikk hun ingenting av profitten da andre opplag kom ut. Et opplag nummer to ble også samme år utgitt av Sense and Sensibility. I mai året etter ble Mansfield Park utgitt, og utsolgt i løpet av seks måneder. Da hadde hun allerede startet på Emma, som ble utgitt desember 1815. Et andre opplag av Mansfield Park kom ut februar 1816, men ble ingen suksess og pengene hun tapte spiste opp det meste av profitten på Emma. I august 1815 hadde hun begynt på Persuasion som ble ferdig skrevet et år senere, selv om hun var begynt å kjenne seg syk.

Tidlig i 1817 startet hun på en ny roman, Sanditon, men måtte oppgi prosjektet i mars. Hun skrev testamente i april og etterlot nesten alt til Cassandra. I mai flyttet hun til Winchester for medisinsk behandlig, og døde der 18 juli 1817, da var hun 41 år. Det er ikke kjent hva hun døde av, men sannsynligvis var det Addisons sykdom, men både brystkreft og tuberkulose er blitt foreslått. Hun ble begravet i Winchester Cathedral 24 juli 1817. Inskripsjonen på gravsteinen er de siste årene blitt beryktet for sitt trykk på hennes "sweetness" og kristne ydmykhet til tross for at det utifra bøkene er tydelig at Jane Austen ikke var noen Fanny Price. Imidlertid kan dette ha vært i tråd med tidens konvensjoner.

Romanene hennes regnes som ubestridte klassikere i britisk litteratur, og skildrer livet til engelsk overklasse på landet. De kretser alle rundt temaene kjærlighet, ekteskap og familieforhold, og er verdsatt for ironien og humoren, men også for de underliggende seriøse kvalitetene. Et gjennomgående tema er nødvendigheten av moralsk oppdragelse, og de lykkelige ekteskapene i romanene inngås mellom moralsk likeverdige partnere. De fleste hovedpersonene gjennomgår en utvikling, der de til slutt lærer seg selv og andre å kjenne i dypeste forstand. Deres historie frem til den lykkelige slutt skildres med stor psykologisk innsikt, ironisk sans for det absurde, og en stilsikkerhet i dialogene som gjør forfatteren til en av de helt store i britisk romankunst.

Av de seks store romanene ble fire publisert anonymt mens hun levde, med påskriften "By a Lady". Flere av romanene ble påbegynt lenge før de ble utgitt i omarbeidet form. Sense and Sensibility, Pride and Prejudice og Northanger Abbey ble påbegynt og arbeidet med fra 1795 til 1799 (titlene var da Elinor and Marianne, First Impressions og Susan). Lady Susan ble antagelig også skrevet i denne perioden. First Impressions/Pride and Prejudice ble tilbudt en redaktør av Jane Austens far, men denne ville ikke en gang se på manuskriptet.

Romanene Persuasion og Northanger Abbey ble bearbeidet for utgivelse av broren, Henry, og publisert posthumt i slutten av 1817 i en kombinert utgave i fire bind. Som med de tidligere romanene ble ikke navnet nevnt på tittelsiden, det stod kun "By the author of Pride and Prejudice, Mansfield Park, &c", men verket inneholdt en "Biographical Notice of the Author" av Henry og bekreftet for første gang Jane Austen som forfatteren.

Det finnes kun to autentisk bevarte portretter av Jane Austen, begge laget av søsteren Cassandra. Det ene er tegnet bakfra, og det andre er av ganske dårlig kvalitet (pluss at det er manipulert på en svært dårlig måte). En mer estetisk adapsjon, men ikke originalt, er brukt på siden jeg har konferert med. Bilde av familiens våpenskjold er tilgjengelig i både gråskala og farge, og det latinske mottoet kan oversettes med "Who(ever) envies (me) is lesser/smaller (than I)".

On my! Litt langt innlegg, men jeg bare måtte finne ut av denne kvinnens liv og gjøren :)

En smakebit på søndag [northanger abbey]

Jeg plukker opp tråden fra forrige søndag hvor jeg presenterte hovedkarakteren Catherine i Northanger Abbey. Hun er fremdeles ingen "heroine". Catherine sammenligner menneskene rundt seg med karakterene fra bøkene hun leser, noe som fører til misforståelser og problemer. Hun ser ikke hva som skjer mellom andre rundt seg, og ettersom hun har problemer med kommunikasjonen utad får hun ikke med seg at John Thorpe beiler til henne og fritter henne ut om ekteskap:

[...] she hurried away, leaving him to the undivided consciousness of his own happy address, and her explicit encouragement.

s. 116  

En smakebit på søndag [northanger abbey]

Stolthet og fordom. Jeg har lest boken. Jeg har sett filmen: "Jane Austens fantastiske verden fylt av romantikk, intelligens og sterke følelser tar ennå en gang plass på den hvite duken i en ny filmatisering av Stolthet og fordom". Etter de første sidene av Northanger Abbey lurte jeg på hvilken type bok jeg hadde i hendene:

No one who had ever seen Catherine Morland in her infancy, would have supposed her born to be an heroine.

s. 7

Jeg trodde dette var en type Stolthet og fordom, men etter som jeg fortsatte å lese de overdrevne beskrivelsene av miljø og personer måtte jeg på nettet for å undersøke boken nærmere og fant at de språklige virkemidlene er der utelukkende for å parodiere datidens samfunnsforhold, det er altså en satirisk komedie! 

Mansfield Park regnes som Austens mest ambisiøse roman, og hovedtemaet i alle bøkene hennes anses å være sosiale endringer, så jeg skal i tenkeboksen ovenfor Northanger Abbey. Den er ikke spennende å lese, men snarere interessant. Og det får meg til å tenke: vil noen om to hundre år sitte å analysere bøkene skrevet i tyvetretten og undres over våre sosiale strukturer?

Overveldet!

Husker dere min lucky day? Vel, jeg har visst en heldig måned for jeg vant også Jane Austens samlede verk hos Anja da hun feiret bloggens 2-årsdag, og så hos Anita som feiret over 20 000 besøkende hvor jeg vant debutboken til Fritz de Bourg, En kald død. Og i dag kom begge bokpakkene, snakk om påskelektyre! Jeg har kun noen få sider igjen av Mariannes give away bok, så det blir valgets kvaler for hva jeg skal starte på. Før Jane Austen skal jeg i alle fall gjøre meg ferdig med Jane Eyre, men krim er best i påsken sies det.

Et utrolig fint kort, Anja, tusen takk!

Det er i alle fall mange sider jeg har å lese i den mursteinen.

Og ivrig - det er sikkert og visst :)

Et fint kort fra Anita også :)

Samt to bokmerker. 

Det ene fikk jeg trettenåringen til å holde opp for at jeg skulle få tatt et bilde som viser forstørrelsesglasset. 

Nei, gudogfader -  no tar eg meg ett glass! 

God påske :)

Mansfield Park ~ Jane Austen

Mansfield Park er en roman skrevet av Jane Austen som hun startet på i 1811 og gjorde ferdig sommeren 1813. Romanen ble publisert i mai 1814 og var hennes tredje publiserte bok, men som med alle hennes romaner som ble publisert mens hun levde, ble også denne gitt ut anonymt, med påskriften "By a Lady".

"Fanny Price flytter fra enkle kår i Portsmouth til sine rike slektninger på det elegante godset Mansfield Park. Både på grunn av sin beskjedne bakgrunn og sitt stilferdige vesen blir hun en outsider i den fornemme familien Bertram. Familiefaren, Sir Thomas Bertram, er bortreist, og ungdommene rår grunnen alene. Mary Crawford og hennes bror Henry besøker godset. De bringer med seg en smak av storbylivet i London, av flørt og sanselighet som står i skarp kontrast til de solide verdier livet på Mansfield Park er tuftet på. Krisen uteblir da heller ikke, med dramatiske følger for flere av beboerne."

Som jeg har nevnt, ble boken stående lenge i bokhyllene etter at jeg hadde begynt på den og det til tross for at jeg hadde en del igjen å lese. Mest på grunn av andre bøker som var mer interessante. Fra før har jeg lest Stolhet og fordom og synes den var bra på den måten at den var vanskelig å legge fra seg. Motsatt er det med Mansfield Park, historien er rett og slett langdryg. Det kan også komme av at hovedpersonen, Fanny Price, er så annerledes enn Elizabeth Bennet. Fanny står fast ved sine prinsipper uansett hva som skjer og i alle anleggenheter, som visselig nok setter henne på prøve gang på gang, men det virker litt irriterende. Skjønt, i sin motsetning til andre litterære skikkelser er det greit å lese om en som er annerledes enn hva som forventes av en sentral karakter. Der andre helter har mye å lære har Fanny alle egenskapene fra naturens side som forventes av en lady i denne tidsperioden.

Mansfield Park regnes som Austens mest ambisiøse roman og hovedtemaet er som i alle hennes bøker ansett å være sosiale endringer. Selv om historiene hennes er underholdende er de samtidsromaner som påpeker kjønnsrollemønsteret og hva samfunnet forventer, det er dette som holder denne romanen oppe for å lese om de strenge kravene som møter spesielt kvinner er nyttig innblikk i datidens britiske samfunn. Austen kritiserer det aristokratiske klassesystemet hvor den førstefødte sønn arver alt mens de yngre tvinges til å finne andre måter å tjene til livets opphold. Jentene ble sett på som finansielle eiendeler når de giftet seg og arvet kun hvis de ikke hadde brødre, men i Mansfield Park får alle som de fortjener til slutt og godt er det!

"Mansfield Park står som Austens granskende blikk av politikk, hennes respons på datidens kriger og revolusjoner."

~ Amanda Claybaugh, engelsk litteraturkritiker

En smakebit på søndag [mansfield park]

De siste søndagene har jeg hatt utdrag fra bøkene Trainspotting og The Moonstone, men det gikk opp for meg at jeg faktisk leser i enda en bok og da er smakebiten hentet fra den. Det er en stund siden jeg har åpnet den, rett og slett fordi de andre bøkene har vært mer interessante.

Mansfiels Park av Jane Austen har faktisk blitt stående i bokhyllen og jeg var redd innholdet var gått tapt for meg, men nå som jeg hentet den frem og slo opp på siden jeg sist leste var det som om hele historien åpnet seg og heldigvis blir det ikke nødvendig å lese den om igjen.

Boken var bokmerket to sider ut i kapittel 35 og kapittelet starter med at den elegante og verdensvante Henry Crawford har fridd til hovedpersonen, Fanny Price, som har avslått. Dette skuffer slektningene hennes, som hun bor hos, de bettrakter det nemlig som et godt giftermål for en fattig jente som henne, men hun føler avsmak for Henrys upassende flørting med kusinene hennes og hun nærer dessuten en dyp kjærlighet til Edmund. Henry bestemmer seg imidlertid for å fortsatt gjøre kur til Fanny i håp om at hun vil skifte mening.

Fra side 345: "Edmund hadde bestemt at det måtte være opp til Fanny å velge hvorvidt forholdet mellom henne og Crawford skulle omtales dem imellom eller ei, og at han ikke ville berøre emnet med mindre hun kom inn på det; men etter et par dager med gjensidig forbeholdenhet fikk hans far ham til å ombestemme seg og prøve å gjøre sin innflytelse gjeldende til beste for sin venn."