Surfacing ~ Margaret Atwood

Surfacing er Atwoods andre roman, utgitt i 1972, og handler om en ung kvinne som drar for å lete etter sin far på en fjerntliggende øy nord i Quebec. Det er her hun har vokst opp sammen med sine foreldre og en eldre bror. Moren og broren er døde, og faren har nå forsvunnet på mystisk vis. I denne boken kan jeg se at allerede i Atwoods tidlige forfatterskap finnes hennes særegne måte å flette inn opplysninger i teksten uten å gi det til leseren kronologisk eller i tydelige formuleringer, men lar det dukke opp i opplevelser og tanker som (den ikke navngitte) kvinnen i Surfacing har. Dette gir en ekstra dybde i lesingen, noe jeg liker godt.

Sammen med kjæresten, Joe, og to venner, ekteparet Anna og David, drar hun fra byen til barndomshuset i ødemarken hvor hun gjenopplever hendelser og følelser mens hun forsøker å finne spor etter faren. Etter hvert innhentes hun av fortiden som hun iherdig har forsøkt å holde på avstand. 

Men det er lenge siden hun har vært der, ingenting er som det var og hun husker ikke en gang veien ordentlig. En stund har hun rett og slett lyst til å snu. Hun liker følgesvennene, men de kommer ikke til å forstå hvis hun forteller om familien sin. Om barndommen. Det ville gjort dem brydd hvis hun fortalte årsaken til reisen.  

Det er juli og varmt. Jeg liker godt stemningen, og det som kommer frem i tankene hennes. Om hva som har vært medvirkende til at hun dro og ikke ønsket å returnere. Men det er ikke alltid hun kan stole på sine egne minner. Som det Linn Ullmann sier om fortellingen om våre egne historier så er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på.  

I have to be more careful about my memories. I have to be sure they're my own and not the memories of other people telling me what I felt, how I acted, what I said.

Letingen etter faren blir mer en leting etter seg selv. Hun har undertrykt barndommen og fortiden fra hjemstedet, men tar nå mer og mer avstand fra samfunnet hun har prøvd å innordne seg i og det er dette hun slites mellom. Måten Atwood linker tittelen til opplevelsen av å leve akkurat i overflaten, holde seg flytende og at det kvinnen har med seg i "bagasjen" hele tiden har vært nedsenket og nå kommer opp til overflaten, er rett og slett en skikkelig god leseopplevelse! Heia Atwood!

Margaret Atwood skriver ofte om kvinners liv og hvordan kvinner blir diskriminert, og i Surfacing kan man si at hennes ikke-navngitte hovedperson står for kvinner generelt. Hun føler seg fremmedgjort, noe de fleste kvinner har opplevd, også i dagens samfunn. Boken ble utgitt i 1972 og mye av det som Atwood tar opp var mer fremtredende og kjentes sterkere for flere enn det gjør i dag. Heldigvis har vi kommet lengre. Men resultatet for hovedpersonen er psykose og tilbaketrekking fra verden rundt seg. 

Romanen tar opp et viktig tema, nemlig at dypene som finnes under overflaten er nødvendige å utforske for å bli kjent med og leve i balanse med seg selv. Uten å avsløre for mye, vil jeg nevne at hovedpersonen tar et oppgjør med sitt liv hvor fortiden har holdt henne fastlåst og gjør seg klar for et nytt kapittel i livet. Jeg gleder meg allerede til neste Atwood-bok!

Surfacing av Margaret Atwood
Virago, 2022
Første gang publisert, 1972
Engelsk
251 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Testaments ~ Margaret Atwood

 

Nok en Atwood-bok er lest, denne gangen sammen med Hedda, og begge har vi storkost oss med denne avsluttende fortellingen fra Gilead. Når jeg leser eller hører om ting som skjer her hjemme eller der ute i verden, i totalitære regimer, uttalelser fra ekstremistiske grupperinger eller kvinnefiendtlige lover som blir vedtatt, refererer jeg gjerne til The Handmaid's Tale og det faktum at den ble publisert i 1985. Så lett det er å tenke at det ikke kan skje her, og nå! Men under de rette forutsetningene kan det faktisk skje uansett tid og sted. Det Margaret Atwood skriver om i disse bøkene har skjedd, skjer eller holder på å skje ett eller annet sted. Atwood har også forklart hva som gjør The Handmaid's Tale enda mer relevant nå i Trump-tiden. Hovedgrunnen til at hun ikke har skrevet en oppfølger før nå, er at "for a long time we were going away from Gilead and then we turned around and started going back towards Gilead." The Handmaid's Tale ble påbegynt i Vest-Berlin 1984 og var en respons til de som ønsket å reversere rettighetene som kvinnene hadde oppnådd i 70-årende. Den gang hadde de ikke makt til å gjøre det, det har de nå.

I The Testaments følger vi hovedsakelig tre kvinner; Aunt Lydia, Agnes som vokste opp i Gilead og Daisy som rømte til Canada sammen med moren da hun var baby. Teksten veksler mellom disse tre stemmene, og historiene som rulles opp gir mening i forhold til den første boken. Aunt Lydia, som vi kjenner fra The Handmaid's Tale, har gjennom årene fått stor makt, hun har kunnskap om alt som skjer i Gilead og har en finger med i det meste. Hennes motto har vært "kunnskap er makt", noe hun har brukt til sin ubetingede fordel. Skjønt, det viser seg etter hvert at hun bruker denne makten til noe mer. Både Agnes og Daisy får betydelige roller i utviklingen. Sammen med tre andre kvinner fikk Aunt Lydia laget et fristed for kvinner i Gileads oppstart, Aruda Hall, hvor kvinner får tillatelse til å lære å lese og skrive, noe de ellers ikke har da det vil gi dem ideer. The Aunts kunne ikke gifte seg, "that's why they could have writing and books." 

Det er mange regler og påbud for en jente som vokser opp i Gilead, og frihet er et gjennomgående tema hos Atwood. Frihet til og frihet fra. Så kan det diskuteres hva frihet er, men sitert fra The Handmaid's Tale: "Freedom, like everything else, is relative." I Gilead handler det i aller høyeste grad om å være hindret, kontrollert, tvunget eller hersket over, og etter regimets syn har det gitt jenter og kvinner det privilegiet det er å ha frihet fra. Spesielt fra å bli utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Hvis vi ser på romanen The Robber Bride er krigen mellom kjønnene en rød tråd, og Hedda påpekte at det er interessant hvordan dette med kjønnsproblematikk er en rød tråd i hele forfatterskapet til Atwood, og hvordan problematiseringen utvikler seg i takt med at tidene forandrer seg. Og det er nettopp det, når rettigheter blir innskrenket eller tatt bort, når neste generasjon vokser opp uten å vite om at slike rettigheter er mulig, at bildet blir skremmende. For det er bare å se seg rundt, det finnes mange krefter som ønsker å innskrenke oppnådde rettigheter. Vi kan ikke ta rettighetene for gitt!

Jeg likte boken veldig godt, og det overraskende elementet med Aunt Lydias rolle gir mening etter hvert som de tre kvinnenes historier kommer frem. Når det gjelder ekteskap har man gått tilbake til de arrangerte, og jentene skulle giftes tidlig for å forhindre "any chance encounter with an unsuitable man might occur that would lead to what used to be called falling in love or, worse, to loss of virginity. This latter disgrace was to be avoided at all costs, as the consequences could be severe. Death by stoning was not a fate anyone wanted for their children, and the stain of it on a family could be next to indelible." Skolene er kjønnsdelte, og jentene lærer å bli gode husmødre. Det hevdes at samfunnet er best tjent med separate sfærer for menn og kvinner, og Aunt Lydia ble tilbudt å være en lederskikkelse i den kvinnelige sfæren for å veilede jenter og kvinner i sine plikter. Aruda Hall blir etter hvert det fristedet jeg nevnte over, i alle fall for noen. Og det er her Lydia spinner sine nett av innblandinger i det meste som foregår, og som viser seg å ha mye med hvordan det går med regimet. 

Med boken får vi også innsyn i hva en person er i stand til å gjøre for å overleve, hvordan er det for eksempel mulig å gå i mot sin egen overbevisning, sin tro og sitt hjerte, og gjøre det andre pålegger en, uansett hvor grusomt det er? Det er et tema som utforskes mer grundig i The Testaments, og er, som med de andre temaene, både tankevekkende og forståelig. Vi liker å tenke at heltene aldri gir etter, at de gir sine liv for sitt syn, men i bunn og grunn er de i mindretall. Her kommer Atwood inn på det med frihet til å velge, for et valg har man alltids, selv om det ikke alltid kan kalles å ha frihet. 

Margaret Atwood har sagt at spørsmålet om hvordan det gikk med Offred og det totalitære Gilead har opptatt leserne i alle disse årene, og at The Testaments er hennes svar. Som med lesingen av The Handmaid's Tale er det fremdeles skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Svært tankevekkende! Som dystopi har fortellingene fra Gilead sammenheng med dagens samfunn, men oppfølgeren bærer med seg håp, noe som også sees i MaddAddam, som kan sies å ha en annerledes vinkling, men likevel med de samme temaene; frihet og hvordan samfunnet kan utvikle seg. Det at Atwood utfordrer oss til å tenke over dette er bra, særlig nå som nasjonalkonservative krefter kan få større påvirkningskraft også her i landet.

The Testaments av Margaret Atwood
Nan A. Talese/Doubleday - Penguin, 2019
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

The Robber Bride ~ Margaret Atwood

 

Årets første bok lest, og første ut i lesesirkelen 1001 bøker med kategorien 'bok utgitt mellom 1961 og listens ende'. The Robber Bride ble utgitt i 1993, men mye av det Margaret Atwood skriver om kunne like gjerne vært hentet fra nåtiden. Jeg leste ut boken 27. januar, og nå kommer en liten anmeldelse. Boken anbefales varmt!

Handlingen utspiller seg i Toronto, Kanada på begynnelsen av 1990-tallet. Tony, Roz og Charis møtes til lunsj, slik de har gjort månedlig de siste 4 årene etter at Zenia døde. De tre er ganske ulike, men de har det til felles at de har latt seg lure av sistnevnte.   

Krigen mellom kjønnene er en rød tråd gjennom boken, og blir materialisert ved Zenia. Som historiker opplever Tony at mannlige kollegaer mener hun invaderer deres område som er krigs- og militærhistorie, og at hun heller burde skrive sosialhistorie. Kvinnelige historikere mener hun svikter kvinnene og at hun burde studere fødsler istedenfor død. Roz er en kvinne med makt, noe som gjør at hun må justere seg i forhold til ektemannen, dempe seg og gjør seg mer tilbakeholden. Charis har opplevd seksuelle overgrep gjennom mange år, og har holdt seg unna menn inntil Billy dukker opp. Og Zenia? Hun bruker alle midler for å oppnå sine mål, inkludert å stikke av med andres menn. Skjønt, det er ikke alltid hun har et mål. De tre kvinnene er enige om at Zenia var giftig, hun tok for seg av det hun ville ha, sannelig godt hun er død!

Mens de er på restauranten, betimelig nok er navnet The Toxique, dukker Zenia plutselig opp. Er det en ond ånd? Er hun ikke død likevel? Hver av de tre kvinnenes historier blir fortalt, men på ingen måte kronologisk. Litt etter litt får jeg som leser innblikk i hvordan deres liv har blitt formet og hvordan de lot seg bli offer for Zenias utnyttelse. På den ene siden blir man sint og heier på Tony, Roz og Charis når de prøver å finne løsninger for å bli kvitt dette kvinnemennesket, men på den annen side kommer krigen mellom kjønnene ekstra godt frem. For slik Zenia driver på, kunne ikke en mann gjort det samme og sluppet unna med det? Man forventer ikke slikt av en kvinne, og spesielt ikke en som, tilsynelatende, er en venn. 

Selv om romanen er lang med sine 602 sider er det ingen kjedelige passasjer, og jeg sier nok en gang: bravo for Atwood! Det som er så spennende med bøkene hennes er at det ligger mye mellom linjene, og at leseren ikke får servert alt rett i fanget. Og hun skriver strålende!

Edit: Glemte å ta med at boken er inspirert av brødrene Grimms eventyr The Robber Bridegroom, som handler om en ond brudgom som lurer unge jomfruer til sin hule og sluker dem en etter en.

The Robber Bride av Margaret Atwood

McClelland & Stewart - Penguin, 2019

Utgitt første gang, 1993

Engelsk

602 sider

Pocket, gave

Lesesirkel 1001 bøker

The Blind Assassin ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood, en av mine yndlingsforfattere! The Blind Assassin fikk jeg tilsendt fra en venn i hennes hjemland og betyr litt ekstra for meg på grunn av det. Av kritikere er noen skuffet og andre begeistret, selv heller jeg mer til å være begeistret med fire stjerner på Goodreads. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes innlegg finner du her. Vi leste den for en tid tilbake, faktisk ble den siste siden bladd om den andre januar, og nå har vi begge fått somlet oss til å skrive om den.

Boken starter med at jeg-personen, Iris, forteller om søsteren, Laura, som døde i en bilulykke tjuefem år gammel. Eller var det selvmord? Dette skjedde i mai 1945. Så er det bildet, omtrent det eneste hun har av ham, omhyggelig beskrevet slik at jeg fikk en inntrengende følelse av hvor viktig dette bildet var for henne. Hvem han er kommer frem etterhvert. I god Atwood-stil hopper historien i tid, der Iris er gammel og ser tilbake på livet, eller rettere sagt skriver ned for at barnebarnet, Sabrina, skal få en forståelse av hvorfor ting ble som de ble. Men i historien er det også en annen fortelling, nemlig den om den blinde morderen som et forelsket par dikter sammen under sine hemmelige møter. Dette inngår som utdrag fra boken som ble publisert etter Lauras død, i hennes navn, som The Blind Assassin. Teksten i romanen er ispedd avisutklipp med hendelser vedrørende familien, da denne er celebriteter og byens midtpunkt (søstrenes bestefar var byens store grunder, og faren overtar). På denne måten får leseren innblikk i episoder som har betydning for livshistorien Iris forteller, uten at Atwood trenger å la karakteren komme med fakta. Disse fungerer godt som frempek, og forstås etterhvert når Iris utdyper historien.

De to søstrene vokser opp i en canadisk småby i 1920-30- årene, et skjermet liv i materiell velstand i familiens herskapshus. Vi følger den historiske utviklingen i landet, og barnas oppvekst som innebærer lite kontakt med andre. Iris og Laura blir svært knyttet til hverandre. Men ting skjer. Søstrenes mor dør tidlig, bestefarens fabrikk går konkurs, og faren bukker også under. For å overleve og for å kunne gi søsteren et anstendig liv, gifter Iris seg med den rike forretningsmannen Richard. Det blir et utilfredsstillende liv. Tidligere, mens faren fremdeles levde, ble søstrene kjent med den unge radikaleren Alex. Selv om han, tilsynelatende, forsvinner, er han med som en rød tråd i livene deres og hans betydning blir mer enn en tidlig forelskelse fra begges side. Det kommer spesielt frem mot slutten, men jeg skal ikke røpe noe mer om det. Det handler om hevn, og etter endt lesing tenker jeg at tittelen egentlig henspeiler mot Iris selv. Det handler også om forsoning. Iris har levd et langt liv, og det er mye hun angrer på. I alle fall ønsker hun at barnebarnet skal få vite sannheten, og at hun selv får fred med seg selv.

En utrolig spennende historie, godt skrevet og fordi det er en sammensatt tekst kan det ta litt tid å komme inn i da det skjer mye. Mye av det som skjer er på det kognitive og emosjonelle planet. Historien tar form på en stillferdig måte, etterhvert som Iris forteller, og Atwood gjemmer det beste til slutt. Skjønt, det er som om det brer seg ut mens man leser. Lenge lurte jeg på hva hun ville med den historien til de to elskende som møtes i hemmelighet, hvilken betydning hadde den? Når man leser Atwood er det alltid mellom linjene at det viktigste skjer, og det er dette som var det spennende elementet, når alt faller på plass. Bør du lese boken? Ja, absolutt!

The Blind Assassin av Margaret Atwood
Anchor Books, 2001
Engelsk
521 sider
Pocket, gave

En smakebit på søndag: The Blind Assassin av Margaret Atwood

Forrige uke startet jeg sammen med Ina på The Blind Assassin av Margaret Atwood. Det er hennes første Atwood, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å like denne da jeg har jo Atwood som en favoritt.

Fra baksideteksten:

In The Blind Assassin, Margaret Atwood weaves together stands of gothic suspense, romance, and science fiction into one utterly spellbinding narrative. The novel begins with the mysterious death - a possible suicide - of a young woman named Laura Chase in 1945. Decades later, Laura's sister, Iris, recounts her memories of their childhood and the dramatic deaths that have punctuated their wealthy, eccentric family's history. Intertwined with Iris's account are chapters from the scandalous novel that made Laura famous, in which two illicit lovers amuse each other by spinning a tale of a blind killer on a distant planet. These richly layered stories-within-stories gradually illuminate the secrets tat have long haunted the Chase family, coming together in a brilliant and astonishing final twist. 

For whom am I writing this? For myself? I think not. I have no picture of myself reading it over at a later time, later time having become problematical. For some stranger, in the future, after I'm dead? I hve no such ambition, or no such hope.

Perhaps I write for no one. Perhaps for the same person children are writing for, when they scrawl their names in the snow.

I'm not as swift as I was. My fingers are stiff and clumsy, the pen wavers and rables, it takes me a long time to form the words. And yet I persist, hunched over as if sewing by moonlight.

s. 43

Hekseyngel ~ Margaret Atwood

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde, og i den forbindelse har Hogarth Press (forlaget som ble startet av Virginia and Leonard Woolf i 1917) lansert The Hogarth Shakespeare project hvor forfattere gir en moderne versjon av Shakespeares skuespill. Av disse har jeg nå lest Hekseyngel av Margaret Atwood, og jeg har skaffet meg Jo Nesbøs versjon av Macbeth. Stormen (engelsk originaltittel: The Tempest) er antatt å være William Shakespeares siste skuespill, sannsynligvis skrevet i 1611, i alle fall ble den første kjente oppførelsen funnet sted 1. november 1611 på Whitehall Palace i London. Det er en eventyrkomedie med filosofisk grunntone: Vismannen Prospero er fordrevet fra sitt hertugdømme, men lærer seg magiske kunster og tar luftånden Ariel og den dyriske Caliban i sin tjeneste. Ved hjelp av en storm bringer han sine fiender til sin øde øy, avslører deres ondskap og forsoner seg med dem. Stykket rommer også en romantisk kjærlighetshistorie (snl).

Felix er på høyden av sin karriere som leder for Makeshiweg teaterfestival. Oppsetningene hans vekker både undring og forbløffelse. Nå skal han sette opp Shakespeares Stormen på en helt ny måte. Ikke bare vil det styrke hans omdømme, det vil også lege hans indre smerte. Det var i hvertfall planen. Men etter å ha blitt utsatt for et grovt svik, trekker Felix seg tilbake i en avsidesliggende hytte. Han hjemsøkes av minnene om sin høyt elskede datter Miranda. Og han planlegger hevn.

Det Atwood har gjort, er å overføre historien til dagens samfunn, og det fungerer fantastisk godt! Her er faktisk tre historier i én; Shakespeares skuespill Stormen, Felix' oppsetning og Felix' egen gjennomføring av sin private storm. Det er jo genialt å la hovedkarakteren sette opp et skuespill i romanen som er basert på det samme skuespillet! Jeg hadde litt kunnskap om Stormen fra The Stranger Diaries som jeg leste for en stund siden, hvor det var mange referanser og sitat fra Stormen som ga meg et innblikk i historien. Miranda var med der også, i form av en tenkt datter til en gotisk forfatter. Men hele handlingen var det nok meningen av man skulle ha kjennskap til i forkant, og det ble ikke lagt mer vekt på det. Etter å ha lest Hekseyngel har jeg fått større innsikt i handlingsforløpet, og Atwood har fått med seg både drama og humor.

Det finnes en Readers guide i forbindelse med utgivelsen av Hekseyngel, som skal gi tankevekkende spørsmål for å nå frem til viktige aspekter av romanen, og jeg har tenkt litt over noen av dem. For eksempel ble jeg noe overrasket over Atwoods tilnærmelse. Å skulle gjenfortelle skuespillet i en moderne vri forekom meg å måtte være vanskelig, spesielt balansen i tid - mellom det dagsaktuelle og renessansen. Men så er Shakespeare uansett aktuell nå til dags, mye på grunn av de evige spørsmål og universelle følelser som vi kan kjenne oss igjen i. Umiddelbart tenker jeg på Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord som Undset avslutter med: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Siden jeg ikke har lest det originale skuespillet, ante jeg lite om hva jeg hadde i vente, men så snart likhetstrekk mellom Felix og Prospero. Dette blir mer og mer tydelig jo lengre ut i romanen jeg leste, fordi Atwood gjennom boken gir en innføring i Stormen og tolkninger av karakterene. Felix er tørstig etter hevn, og trenger penger for å gjennomføre den. Han får jobb som engelsklærer i et fengsel for å øke lese- og skriveferdighetene hos de innsatte. Metoden hans blir å sette opp Shakespeares stykker. Det blir en suksess, og lese- og skriveferdighetene forbedres slik at det går gjetord langt utenfor fengselsmurene. De innsatte respekterer ham, og gjør sitt beste, blant annet fordi han gir dem lov til å banne - men kun i Shakespeares ånd, må vite! Og etter visningene smugler han inn sigaretter. Fengslet har en symbolsk betydning, noe Atwood formidler ved at Felix sier til de innsatte at det er et av hovedtemaet i Stormen. De får i oppgave å finne alle fengslene i stykket, og etterpå diskuterer de funnene inngående.

Vi blir nok aldri ferdig med Shakespeare, og jeg tror han vil bli tolket og modernisert i lang tid fremover. På Shakespeares tid var det vanlig å låne stoff fra eldre kilder, og Shakespeare gjordet det lånte stoffet til sitt eget og preget det med sitt geni. På samme måte har Atwood brukt Shakespeares Stormen til å lage sin egen historie, skildret karakterene og handlingen med sitt eget språk, og fremviser sin egen evne til å beskrive menneskesinnet med "dets voldsomme lidenskaper, og vare stemninger, og ikke minst dets moralske og følelsesmessige ambivalens."

Romanen er skikkelig atwoodsk, i Shakespeares ånd - en genistrek!

Hekseyngel av Margaret Atwood
Originaltittel: Hag-Seed, 2016
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug & Co., 2016
Norsk, bokmål
298 sider
Innbundet, kjøpt

Frankenstein ~ Mary Wollstonecraft Shelley

Frankenstein or, The Modern Prometheus er en roman jeg lenge har hatt lyst til å lese, og da med spørsmålet i bakhodet; er den slik som Ringeren i Notre Dame, hvor den opprinnelige fortellingen har lite til felles med Disney-versjonen? Uansett, beretningen om romanens tilblivelse er minst like spennende som selve boken, og om dette skriver Mary Shelley (1797-1851) i forordet. Boken ble utgitt i 1818, og introduksjonen skrev hun in 1831 på oppfordring om å si noe om opphavet til historien. Ettersom hun var datter av to kjente forfattere (Mary Wollstonecraft og William Godwin), mener hun at det ikke var besynderlig at hun tidlig tenkte på skriving selv. Sommeren 1816 tilbrakte hun og ektemannen, den kjente poeten Percy Bysshe Shelley, i Sveits hvor de ble kjent med Lord Byron. På grunn av dårlig vær, oppholdt de seg mye innendørs (les gjerne mer i i dette innlegget), hvor de leste spøkelseshistorier som de mente var altfor lite skremmende. Lord Byron foreslo at de skulle skrive hver sin skrekkhistorie, og etter et mareritt en natt visste Mary nøyaktig hva hennes historie skulle handle om. "What terrified me will terrify others; and I need only describe the spectre which had haunted my midnight pillow."

Og som vi vet ble skrekkhistorien hennes umåtelig populær, og regnes i dag som den første science fiction-romanen og som en av de tre store grøsserromanene ved siden av Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Dracula. Veddemålet innbefattet fire personer; Mary Shelley, hennes ektemann Percy Bysshe Shelley, Lord Byron og John Polidori. Sistnevntes The Vampyre er i ettertid blitt kjent og han regnes ofte som de moderne vampyrfortellingenes stamfar.

Romanen Frankenstein starter med brev fra Robert Walton til sin søster i London hvor han forteller om forberedelsene til en ekspedisjon nordover. En slik ferd har vært hans drøm siden han var barn, og nå er det gått seks år siden han besluttet å foreta reisen til områder som ikke tidligere er utforsket. Det første brevet er preget av entusiasme, men med innsikt i farene ved en slik ekspedisjon. For selv om han forgjeves forsøker å overbevise seg selv om at Nordpolen består utelukkende av is, frost og tomhet, så tenker han om det at "it ever presents itself to my imagination as the region of beauty and delight. There, Margaret, the sun is for ever visible, its broad disk just skirting the horizon, and diffusing a perpetual splendour." Mary Shelley beskriver hans intense ønske om å gjøre noe ingen andre har gjort før ham og bli berømt for det, på en fantastisk måte. Skjønt, skrivemåten er svært gammeldags sett med våre moderne øyne, med mange ord og uttrykk som man ikke finner i det engelske språket i dag. Teksten er ikke slik at leseren skal tolke eller lese noe mellom linjene, og handlingen er kronologisk fortalt etterhvert som fortellingen glir fremover og ender med en uventet avslutning.

Brevene er datert 17-, så handlingen er lagt til en eller annen gang på 1700-tallet. I neste brev er Robert Walton fremdeles full av entusiasme og pågangsmot, men han savner en venn å dele en (eventuell) suksess med, og forteller at selv om han skriver ned sine tanker, er det ikke det samme som å ha en følelsesmessig kommunikasjon. Det første brevet er fra desember, og i august skriver han om en merkelig hendelse hvor han og mannskapet på båten har observert en hundeslede i rask fremgang bortover isen. Deretter drar de opp en forfrossen mann, og det er ikke den samme de så forsvinne i horisonten. Etterhvert som han kommer til live, utvikles et vennskap mellom de to mennene, og Walton ser på ham som vennen han har savnet. Men når Walton forteller om ekspedisjonen sin, blir han advart på det sterkeste, og gjesten forteller sin historie slik at den andre skal forstå hvilken galskap det kan være å følge én kurs for å søke kunnskap, visdom og suksess. Som sagt har Walton mål om å være først til Nordpolen, slik Victor Frankenstein ønsket å være først med å skape det perfekte menneske.

Heretter er boken delt inn i kapitler, hvor vennen forteller sin historie. Han ble født i Genève, Sveits, og heter Victor Frankenstein. Handlingen er forsåvidt godt kjent; han forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men ender opp med å skape et monster som fører til stor ulykke. Mer skal jeg ikke si om handlingen, den må leses og oppleves! Men det er klart at det var mange strømninger i tiden som gjorde at blant andre Mary Shelley så sitt snitt til å advare menneskeheten. Mot et jag etter suksess, mot konsekvensene ved å tukle med naturen, og i vårt moderne samfunn kan det advares mot blant annet genteknologien. Det er interessant å merke seg ulike dystopier som er kommet opp gjennom årene, det være seg bøker eller filmer. For eksempel holder jeg på å se serien Westworld på HBO, som er basert på spillefilmen Westworld fra 1973. Den handler om underholdning i fremtiden, hvor man betaler en formue for å få ethvert ønske og begjær oppfylt i en fornøyelsespark med menneskelignende roboter. Temaet i originalfilmen var hvordan verden kollapser når vi tukler med vitenskapen: En elektronisk feil i datasentralen gjør at robotene begynner å styre seg selv. Det oppstår kaos når de inntar en fiendtlig holdning til stedets gjester.

I don't want to play cowboys and Indians anymore, Bernard! I want their world. The one they've denied us!

- Dolores Abernathy

Skapningen til Frankenstein ønsker også en del av verden. Noen å snakke med, dele tanker med og ha omsorg for. Stifte familie og han noen å dele gleder og sorger.

Undertittelen, The Modern Prometheus, henviser sannsynligvis til den greske guden Prometevs, som skapte de første menneskene av leire. Men som jeg leste i neste åndedrag, var denne referansen vanlig i Storbritannia på den tiden når når det var snakk om at vitenskap og teknologi kunne ha dyptgripende innvirkning for menneskene, og var nok ikke myntet spesifikt på Frankenstein. Til spørsmålet innledningsvis må jeg si at ja, romanen var helt annerledes enn filmer jeg har sett og annerledes enn den historien om Frankenstein jeg vanligvis har assosiert tittelen med. Og mange tror faktisk at det er monsteret som har fått navnet Frankenstein. Jeg skal ikke begi meg ut på analyser av romanen, da jeg ikke har forutsetninger i så henseende, men en inngående artikkel her har mange interessante betraktninger (NB! spoilere!). Romanen inneholder mange referanser til andre bøker og tekster som utvider handlingen på en god måte.

Om du ikke har lest Frankenstein, er det bare å hive seg rundt og starte! Jeg ble forbauset over dens imponerende dybde, og mener det er mesterlig skrevet. Spesielt beundringsverdig er det å tenke på at Shelley kun var atten år da hun begynte å skrive den. Nå har jeg jo en forkjærlighet for dystopier og fantastisk litteratur, og må absolutt trekke frem Margaret Atwood som er en mester i å skissere foruroligende scenarioer om hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. Selv om romanen Frankenstein er gammel, er den fortsatt aktuell og relevant til dagens forskning. Boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den her.

Jeg sier bare: skynd deg å les!

Frankenstein or, The Modern Prometheus av Mary Wollstonecraft Shelley
Penguin Clothbound Classics, 1985 (2013, denne utgaven)
352 sider
Engelsk
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

The Heart Goes Last ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood hevder at "any fiction that shows a society which is worse than your own is dystopian", og at hun skriver virkeligheten slik den folder seg ut. The Heart Goes Last starter i alle fall i en nær fremtid hvor ekteparet Charmaine og Stan bor i bilen sin etter at samfunnet har kollapset på grunn av økonomisk krise. Noe lignende har allerede skjedd i virkeligheten, nemlig under finanskrisen i 2008 som førte til at mange folk måtte bo på gaten eller i bilene sine. For å unnslippe en virkelighet hvor det ikke finnes et eneste lys i tunnelen, melder ekteparet seg på the Positron Project etter at Charmaine har sett en tv-reklame om dette.

Dystopisk virkelighetsnært

"Tired of living in your car?" he says to her. Really, straight to her! It can’t be, because how would he even know she exists, but it feels like that. He smiles, such an understanding smile. "Of course you are! You didn’t sign up for this. You had other dreams. You deserve better." Oh yes, breathes Charmaine. "Better! It’s everything she feels.

s. 30

Bokens baksidetekst kan leses her, og det er et foruroligende scenario Atwood skisserer, i likhet med MaddAddam og The Handmaid's Tale, men med en lettere tone. Temaet er alvorlig nok, men Atwood skriver med mørk humor og tørrvittige pasjer akkurat slik jeg liker. Som med begge de nevnte romanene inneholder også The Heart Goes Last elementer som allerede finnes, er under utvikling, eller er teoretisk sannsynlige. Atwood er som vanlig full av håp, takk og pris!  I forbindelse med sitt bidrag til the Future Library, et prosjekt her i Norge hvor forfattere donerer tekster de neste hundre årene for at de skal leses om hundre år, sier Atwood at hun er med fordi det er et håpefullt prosjekt, og om man ikke skal være håpefull ender det med at man blir deprimert. Skjønt, håp alene vil ikke endre noe, men inspirere til handling. Nettopp.

The Positron Project foregår i den lukkede byen Consilience hvor Charmaine og Stan er vanlige mennesker og selv om det er noen gnisninger mellom dem (hvilke par opplever vel ikke det), så har de det generelt bra sammen. I denne mulige (og sannsynlige) verden bytter de frihet mot trygghet. Tror de ihvertfall. Prosjektet er et eksperiment hvor deltakerne skal ha hvert sitt hus og en jobb i én måned, og deretter blir det en måneds opphold i fengsel uten partneren. Slik går årene, helt til en dag noe utenom det vanlige skjer. Underveis har de, spesielt Stan, vært litt tvilrådig til hele opplegget, men hvem vil ikke ha et meningsfullt liv med jobb, trygghet og hus!

Midt oppi den dystopiske og mørke fremtiden, utforsker Atwood også seksualitet og parforhold, frihetsbegrepet og spørsmålet om hva man er villig til å gjøre så lenge hensikten (tilsynelatende) er god. Som Atwood selv har sagt det: "For once I managed to write a kind of romantic comedy, though admittedly a somewhat screwed-up one". For selv om de har mer sex enn da de bodde i bilen, ønsker Stan en sex hvor han ikke kan styre seg. Ikke slik Charmaine utfører den, som yoga med forsiktig pustekontroll. Margaret Atwood reiser spørsmål om hvorvidt mennesket egentlig er monogame, for begge parter har seksuelle lyster som den andre ikke kan tilfredsstille. Eller de har laget seg forestillinger om den andre som forhindrer tilfredsstillelse. Så er det hva man må gjøre for å overleve; "something you didn't want that had to be accepted because of something you did want" (s. 246).

Mens Stan og Charmaine er opptatt med sine egne liv, skjer det ting i kulissene, og før de vet ordet av det er de uten å ville det involvert og skjønner at alt ikke er som det ser ut til og tilværelsen er ikke lengre trygg. De innser at enkelte etiske og moralske aspekter må revurderes for å overleve. Dette er et tema som Atwood ofte har vært innom i sine fremtidsromaner; hva er man villig til å gjøre for å overleve, hvor langt er man villig til å gå? I slike situasjoner får sannelig menneskerettigheter en ny betydning!

Som jeg har nevnt før liker jeg Atwood sin måte å fortelle på, hun har en fornøyelig skrivestil hvor ulike perspektiver presenteres, og karakterenes indre liv utforskes. Det ytre miljøet er ikke viet like mye oppmerksomhet, noe som tvinger leseren til å lage egne bilder. Det at historien tar en overraskende vending synes jeg er et særdeles godt fortellergrep, og etterhvert som Charmaine og Stan oppdager hverandre på nytt, tenker jeg på det Atwood har sagt om håp. Men kanskje viktigst; de ser seg selv i nytt lys. Spesielt Charmaine som virkelig må klare seg på egen hånd og kun har seg selv å stole på.

Anbefales!

The heart goes last av Margaret Atwood
Emblem paperback, Penguin Random House Canada, 2016
Først utgitt, 2015
Engelsk
382 sider
Pocket, gave

En smakebit på søndag: The Heart Goes Last

Stan and Charmaine, a young urban couple, have been hit by job loss and bankruptcy in the midst of nationwide economic collapse. Forced to live in their third-hand Honda, where they are vulnerable to roving gangs, they think the gated community of Consilience may be the answer to their prayers. If they sign a life contract, they'll get a job and a lovely house... for six months out of the year. On alternating months, residents must leave their homes and serve as inmates in the Positron prison system. At first, this seems worth it: they will have a roof over their heads and food on the table. But when a series of troubling events unfolds, Positron begins to look less like a prayer answered and more like a chilling prophecy fulfilled.

Slik står det å lese bakpå The Heart Goes Last av Margaret Atwood. Jeg har kommet til side 120 og liker historien så langt. Her er smakebiten:

Stan is trimming the hedge, making an effort to appear not only useful but also cheerful. The hedge doesn't need trimming - it's the first of January, it's winter, despite the lack of snow - but he finds the activity calming for the same reason nail biting is calming: it's repetitive, it imitates meaningful activity, and it's violent. the hedge trimmer emits an menacing whine, like a wasp's nest. The sound gives him an illusion of power that dulls his sense of panic. Panic of a rat in a cage, with ample food and drink and even sex, though with no way out and the suspicion that it's part of an experiment that is sure to be painful.

s. 113 

The Handmaid's Tale in the Age of Trump

Hin dagen kom jeg over en interessant artikkel i The New York Times hvor Margaret Atwood stiller spørsmål ved hvorvidt tema fra The Handmaid’s Tale har betydning i det hun kaller "the Age of Trump".

Atwood begynte å skrive på The Handmaid's Tale i 1984 da hun bodde i Vest-Berlin, som var inngjerdet av Berlinmuren. Hun fikk virkelig kjenne hvordan det var å måtte være forsiktig, følelsen av å bli spionert på, tausheten, skift av samtaleemner, måten folk utvekslet informasjon på og de ombygde bygningene som pleide å tilhøre folk som hadde forsvunnet.

Ifølge Atwood har det oppstått frykt og uro etter presidentvalget i USA. Både grunnleggende menneskerettigheter og rettigheter kvinner har oppnådd er truet. I dette splittede klimaet, hvor det ser ut til at hat er økende hos mange grupper og alle typer ekstremister uttrykker forakt for demokratiske institusjoner, mener Atwood at det er opplagt at noen skriver ned hva som skjer slik det blir opplevd. Eller de vil huske, og skrive det senere. Hennes spørsmål er: Vil deres budskap bli undertrykt, forbudt og gjemt? Vil de bli funnet århundrer senere, i et gammelt hus, bak en vegg?

Let us hope it doesn’t come to that. I trust it will not.

Cat's Eye ~ Margaret Atwood

Cat's Eye ble utgitt i 1988 og er Atwoods syvende roman. Den handler om maleren Elaine Risley som er tilbake i Toronto hvor hun vokste opp og nå skal ha en retrospektiv utstilling av sine tidligere malerier. I sine romaner er Atwood opptatt av hvordan kvinner føler, tenker og handler. Cat's Eye er intet unntak, og som i andre av hennes bøker som jeg har lest er det særlig kvinnelig identitetsutvikling som utforskes. Boken ble jeg ferdig med 20. september, men har altså ikke rukket å skrive om den før nå.

Time is not a line but a dimension, like the dimensions of space. If you can bend space you can bend time also, and if you knew enough and could move faster than light you could travel backward in time and exist in two places at once. [...] ''You don't look back along time but down through it, like water. Sometimes this comes to the surface, sometimes that, sometimes nothing. Nothing goes away.''

s. 3

Elaine er altså tilbake i byen hun vokste opp i. Skjønt, sine første åtte år tilbrakte hun sammen med moren, faren og broren, Stephen, "on the road" fordi faren arbeidet som entomolog og samlet inn kunnskap om insekter. De kjørte rundt og bodde i telt eller på motell, men da faren ansettes som professor ved universitetet i Toronto anskaffet de sitt første (ordentlige) hus og Elaine og broren begynte på skolen. Så spennende å endelig skulle leve normalt, å få andre venner enn broren, jentevenner! Men det går ikke som hun ser for seg.

Bakerst i boken er gjengitt et intervju hvor Margaret Atwood redegjør for bokens tema. Hun sier den handler om hvordan barndommens traumer forfølger oss i voksen alder. Jenter har en kultur med hemmeligheter og skiftende allianser som kan forårsake mye vonde følelser og angst. Hun som var din venn i går er det ikke i da, og du aner ikke hvorfor. Disse stridighetene farger vennskap mellom kvinner. Atwood har spurt kvinner om de frykter kritikk mer fra menn eller kvinner, og det overveldende svaret var: "Fra kvinner".

Why do we remember the past, and not the future?
~ Stephen W. Hawking, A Brief History of Time

Og slik skrider handlingen frem. Elaine i Toronto, med sine bekymringer for alderen, hun er i femtiårene, og minnene fra barndommen som dukker så levende opp. Fordi hun er vant til gutters måte å være på forstår hun ikke jentene og deres signaler. Hun blir et lett offer for mobbing. Det skjer i det skjulte og ingen ville på noen måte stusset på vennskapet mellom Elaine og de andre jentene, og da særlig Cordelia som er hennes beste venn.

Jeg fant boken litt langsom til å begynne med, men etterhvert gjorde det ingenting. Cat's Eye er ikke drevet frem med et plot hvor spenningskurven stadig stiger for så å kulminere i et klimaks og avslutning. Konflikten består i det at barndommens hendelser fremdeles påvirker Elaines valg og levemåte, hennes tanker og samhandling med andre. Dette får leseren innblikk i via tilbakeblikk, og hennes retrospektive utstilling blir en retrospeksjon av livet. Atwood skriver så utrolig bra, det er en fornøyelse å dvele ved språket, og det gjør historien spennende og interessant.

Anbefales!

Cat's Eye av Margaret Atwood
Seal Books, 1999
Engelsk
578 sider
Paperback, gave
Lesesirkel 1001-bøker 

En smakebit på søndag: Cat's Eye

For tiden leser jeg Cat's Eye av Margaret Atwood, og følgende setning satt seg da jeg leste den:

“Another belief of mine: that everyone else my age is an adult, whereas I am merely in disguise.” (s. 17)

Boken handler om den suksessrike maleren Elaine som kommer fra Vancouver for å overvære åpningen av sin retrospektive utstilling i Toronto,der hun vokste opp. Gjensynet med byen vekker mange konfliktfylte minner i henne. Særlig dukker etterkrigstidens skoledager og barndomsvenninnen Cordelia opp i hennes tanker. Atwoods skildring av venninneforhold og maktkonstellasjoner småjenter imellom overgår i grusomhet og rystende, stillferdig styrke det meste man har lest om barns hemmelige liv. Parallelt løper skildringen av Elaines liv i familien og hennes uuttalte ømhet og respekt for foreldrene og broren.

Høstens planlagte lesing

Når det gjelder antall bøker lest har dette økt betydelig etter at jeg ble ferdig med studiene sammenlignet med 2015 og denne våren. Skjønnlitteratur altså. Nå skulle jeg gjerne ha lest mer, men livet kan være hektisk og til tider er det annet som spiser av tiden. Det kan hjelpe å lage en plan og jeg har foreløbig denne:

Cat's Eye av Margaret Atwood.

Den suksessrike maleren Elaine kommer fra Vancouver for å overvære åpningen av sin retrospektive utstilling i Toronto,der hun vokste opp. Gjensynet med byen vekker mange konfliktfylte minner i henne. Særlig dukker etterkrigstidens skoledager og barndomsvenninnen Cordelia opp i hennes tanker. Atwoods skildring av venninneforhold og maktkonstellasjoner småjenter imellom overgår i grusomhet og rystende, stillferdig styrke det meste man har lest om barns hemmelige liv. Parallelt løper skildringen av Elaines liv i familien og hennes uuttalte ømhet og respekt for foreldrene og broren.

Denne boken holder jeg på med nå, sammen med serien Det mørke tårn.

Det mørke tårn av Stephen King.

En bokserie som har elementer fra flere sjangere; fantasy, science fiction, horror og western. Serien beskriver en revolvermann og hans leting etter Det mørke tårn, som både er fysisk og billedlig. Jeg leser disse bøkene sammen med Ina.

Første bok har jeg skrevet om her:

Revolvermannen

Anna Svärd av Selma Lagerlöf.

Siste bok i Löwensköld-trilogien som jeg skal lese i forbindelse med bokhyllelesing-utfordringen. Her står folket mot overklassen, kvinner mot menn, lidenskapen i ren form mot alle slags forvrengninger. Det er en slektskrønike som strekker seg fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet.

Trilogien består av romanene Löwenskölds ring og Charlotte Löwenskiöld (begge utkom i 1925), og Anna Svärd (1928). Opptakten er Löwenskölds ring, en spøkelsesfortelling og skjebnehistorie om forbannelsen som skulle ligge over den fornemme familien i generasjoner. Begge de neste bøkene får tittelen fra de sterke, men svært forskjellige kvinnene som står i sentrum i romanene - Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. Den livsglade, stolte og rettskafne Charlotte Löwensköld elsket den nevrotiske og begavete teologiske kandidaten Karl-Artur Ekenstedt hun var forlovet med, men mistet ham. Etter et oppgjør, bestemte han seg for å gifte seg med den første kvinnen som kom i hans vei - og det ble Anna Svärd. I romanen Anna Svärd tar den praktisk anlagte kvinnen fra Dalarna over som fortellingens sentrum. Den fanatiske og stadig mer forstyrrede presten Karl-Artur har valgt henne, og nå er det Anna og ikke den mer aristokratisk anlagte Charlotte som skal håndtere ham - og de ti foreldreløse barna han har tatt til seg. Men klokkerens kone Thea Sundler, som alltid har elsket Karl-Artur, klarer nok en gang å få makt over ham. Sammen begir de seg av gårde som omstreifende predikanter for fattigfolk de møter på sin vei.

De to første bøkene har jeg skrevet om her:

Löwenskölds ring

Charlotte Löwenskiöld

Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe.

Halvdokumentarisk roman om forfatteren Ragnhild Jølsens (1875-1908) liv, hennes liv og diktning. Vi er ved århundreskiftet 1900-2000 - ved brytningen mellom to forskjellige tidsaldre: mellom myter og mystikk og den nye, opplyste tid, mellom kvinnefrigjøring og bohemtilværelse, mellom nød og opprør, mellom religiøsitet og politisk bevisstgjøring. Ragnhild blir selv stående som en kraftfull motpol til den nye tiden som gjør sitt inntog på dette tidspunktet.

Drømmen og hjulet er et sentralt verk i Bjørneboes forfatterskap og et av de mest personlige kvinne- og kunstnerportretter i nyere norsk litteratur.

Denne boken skal jeg lese sammen med Hedda i høst. Vi har tidligere lest Fernanda Mona og Hollases krønike av Jølsen. Her har jeg skrevet om Jølsens bøker:

Rikka Gan

Fernanda Mona

Hollases krønike

Stone Mattress: nine wicked tales ~ Margaret Atwood

Denne boken har jeg holdt på med en stund, og endelig lest den ferdig. Bakpå boken står det at Stone Mattress "gives us nine unforgettable tales that reveal the grotesque, delightfully wicked facets of humanity", og sannelig gjør den det! Nyansene som Atwood trekker opp gir virkelig et innblikk i ulike perspektiver på livet og verden. Mørke perspektiver til tider. Og med mennesker som viser seg å ha lag på lag av levd liv, akkurat som tittelen. I fortellingen Stone mattress benytter Verna seg av en stromatolitt som drapsvåpen. "The word comes from the Greek stroma, a mattress, coupled with the root word for stone. Stone mattress: a fossilized cushion, formed by layer upon layer of blue-green algae building up into a mound or dome. It was this very same blue-green algae that created the oxygen they are now breathing. Isn't that astonishing?"

Det er i det hele tatt mye astonishing ved disse fortellingene, og Atwood fortsetter å begeistre meg. Det handler mye om eldre mennesker som i tilbakeblikk ser på deler av sine liv, og jeg tenker det er dette tittelen viser til. Mye ligger under lagene et menneske består av, og mye kan ligge der som ikke uten videre er synlig. På den måten var det en del overraskende elementer i fortellingene, lagene kommer frem etterhvert.

De tre første fortellingene handler om de samme menneskene, men fra tre ulike perspektiver. Enda en måte å få frem flere av et menneskets mange lag, glimrende utført av Atwood! Constance, forfatter av fantasyserien Alphinland, er ute og går i kraftig snøstorm. Hun tar seg i å sammenligne seg med folkene i Alphinland, serien befinner seg nå i datamaskinen hennes. Det er her hun har gamlekjæresten, poeten Gavin, stashed inside. Han får vi møte i Revenant, avhengig av sin yngre kone til å hjelpe seg på sine eldre dager. I det han dør, møter han igjen Constance, i Alphinland? Dark Lady forteller om et tvillingpar som stadig snakker om det som har vært, de har en pågående samtale hvor de stadig kommer tilbake til tidligere punkt i denne samtalen. Det virker nok litt kjedelig, men wow! for noen historier, og for en avslutning! Disse blir stående som de jeg likte best av disse ni fortellingene.

Lusus Naturae handler om en jente med en uvanlig sykdom som gjør at hun ikke kan leve slik som sine jevnaldrende. Ganske hjerteskjærende, familien arrangerer hennes begravelse og gjemmer henne så på et rom. I The Freeze-Dried Groom blir Sam kastet ut av sin kone, og finner til gjengjeld noe meget interessant. I Dream of Zenia with the Bright Red Teeth fant jeg ut er en oppfølger til en annen historie av Atwood som jeg ikke har lest; The Robber Bride. Tre eldre kvinner snakker om følgende av at Zenia la seg etter mennene deres, og det er tydelig at dette har påvirket dem svært mye. Ved at de snakker sammen om det kommer de til ny erkjennelse, både på godt og vondt. Så er det Jack som har skrevet en International Horror Classic, The Dead Hand Loves You. I utgangspunktet for å tjene penger som fattig student, med følger som å signere en kontrakt med sine tre venner slik at de skulle få prosenter av salget siden han skylte dem penger. Boken blir etterhvert en stor suksess, og en god inntektskilde. Men Jack er ikke særlig fornøyd med livet sitt, og bestemmer seg for å oppsøke de tidligere vennene angående kontrakten. Her får vi innblikk i menneskers handlinger med ulike intensjoner, temmelig interessant! Den nest siste fortellingen bærer tittelen til hele samlingen, The Stone Mattress. Verna er på cruise, og møter igjen mannen som hun klandrer for å være direkte årsak til at livet hennes har blitt ødelagt. Han voldtok henne brutalt som 14-åring, noe som ødela hennes evne til å få barn, og det ødela hennes tillit til andre mennesker. Hun tar revansj så det synger. Den siste fortellingen, Torching the Dusties, handler om Wilma som bor tilbaketrukket på i en privat omsorgsbolig. Hun har Charles Bonnet syndrom, som medfører blindhet og hallusinasjoner, men "the little people" som hun ser trives hun godt med. Når en gruppe aktivister samles ved porten fordi de ønsker at de eldre skal forsvinne og gi plass til de yngre, blir Wilma utfordret i sin virkelighetsoppfatning. Denne historien er også en favoritt.

Det tydelig at fortellingene ikke utelukkende er skrevet for å vise eldre menneskers liv, men at aldring handler om mye mer enn å sitte å se tilbake på et levd liv. Alle lagene som utgjør et menneske, med personlighet, erfaringer, opplevelser, kunnskap og selvinnsikt, kjærlighet, anger, hevn, misforståelser og mye mer er med på å gjøre et menneske til det det er. Disse fortellingene bidrar til å vise dette på en meget god måte - nettopp fordi livet ikke er en dans på roser, men også wicked. Både hvordan man er som menneske, men også det å balansere på kanten av liv og død. Anbefales!

Lesing ute i høstsolen.

Stone Mattress: Nine wicked tales av Margaret Atwood
Emblem Editions, McClelland & Stewart, a division of Random House of Canada     Limited, a Penguin Random House Company, 2015
Engelsk
289 sider
Paperback, gave

Margaret Atwood and the "cuteness" of an cat's eye

Mitt siste studieår blir virkelig litt av et hardkjør! 75% studie og 50% jobb og ekstreme mengder med oppgaver og gjøremål gir ytterst lite anledning til å lese skjønnlitteratur. Men innimellom får jeg lest litt, må lese rett og slett. Er man addicted så er man det. Fremdeles er det Kjerringer det går i, og denne uken påbegynte jeg en novellesamling av Margaret Atwood som jeg har fått tilsendt av en bekjent i Canada. Stone Mattress heter den, utgitt i 2014. Atwood beskriver den som "tales" heller enn noveller, "as they draw from the mythical and fantastical aspects associated with fables and fairy tales, rather than from conventional literary realism." Jeg er virkelig begeistret så lang! Se bare hva som står bakpå boken:

In this extraordinary collection, Margaret Atwood gives us nine unforgettable tales that reveal the grotesque, delightfully wicked facets of humanity. “Alphinland,” the first of three loosely linked tales, introduces us to a fantasy writer who is guided through a stormy winter evening by the voice of her late husband. In “Lusus Naturae,” a young woman, monstrously transformed by a genetic defect, is mistaken for a vampire. And in the title story, a woman who has killed four husbands discovers an opportunity to exact vengeance on the first man who ever wronged her.

By turns thrilling, funny, and thought-provoking, Stone Mattress affirms  Atwood as our greatest creator of worlds—and as an incisive chronicler of our darkest impulses.

Ellers har vi fått nytt familiemedlem da katten fikk fem skjønne små som fikk gode hjem, og den ene har vi beholdt. Første bilde er av broren, så er det min mister som gjør det svært vanskelig å arbeide foran pc-en.

MaddAddam ~ Margaret Atwood

MaddAddam er siste boken i en trilogi skrevet av Margaret Atwood. Den første, Oryx og Crake, introduserer Jimmy "Snømann" som tilsynelatende eneste overlevende etter en global katastrofe. Men det viser seg å være flere. I Flommens år blir vi kjent med Toby og Ren, også overbevist om at de er eneste overlevende. Denne siste boken er virkelig oppsummerende, samtidig som handlingen går fremover og vi kan ane en fremtid i en ny verden. I kjent Atwood stil er ikke fortellingen kronologisk, skjønt denne ganger synes jeg det retrospektive er mer glidende. Bakgrunnshistoriene blir beskrevet etterhvert, og de kommer som forventet, men selve historiene er langt fra som forventet. Det er hele tiden ting som er overraskende, men den røde tråden er der og slingrer seg mellom alt som skjer. Det er Atwood! Det er en dystopisk aktualitet! Det er fantastisk! Jeg kunne egentlig ha avsluttet anmeldelsen her og nå, men tenkte jeg skulle skrive litt mer utfyllende om trilogien. Det fortjener den.

Selv om MaddAddam er fiksjon, inneholder romanen ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige.

s. 523 (takk fra forfatteren)

Det har med håp å gjøre, noe som også blir holdt oppe i begge de foregående bøkene. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold - selv om det er uhyggelig, hardt og brutalt. På mange måter er vi oss selv lik uansett hva som skjer. I alle fall viser Atwood på en glimrende måte hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. De menneskelignende skapningene vi ble kjent med i Oryx og Crake, crakerene, er fremdeles tilstedeværende, og utvikler seg i takt med gruppen av mennesker vi følger i boken. Stemningen i boken ligger i at jeg ikke blir skremt eller deprimert over hva som kan skje, men snarere oppløftet for hva vi som mennesker kan utrette. Og da mener jeg ikke stort, men i det små. Å overleve, utføre daglige gjøremål, finne mat, beskyttelse. Løse konflikter, problemer. Likevel, det er alltid en fare liggende på lur. Det er her håpet ligger - kanskje vi kan gjøre det bedre neste gang?

MaddAddam er et nettverk av folk som protesterer, som forsøker å forberede seg til katastrofen. Det er fremdeles snakk om hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken. Som i de to foregående bøkene er også interessante spørsmål aktuelle her, se Oryx og Crake og Flommens år. Og menneskene er fremdeles opptatt av sitt eget.

Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer.

s. 30

MaddAddam handler mye om Toby. Sannsynligvis fordi hun har erfaring og kunnskap, og den som forsøker å holde en kronologi i hverdagen, føre en ny historie videre til de som kommer etter.

Nattsvermere flagret omkring faklene, over dem raslet løvet i kveldsbrisen. Hvor langt hadde de gått egentlig? Toby syntes de hadde gått i flere timer, men tiden blir diffus i måneskinn. De hadde kurs vestover, gjennom Heritage Park - bak dem fjernet lyden av bølgene seg. Selv om det var en sti der, var hun usikker på veien, men crakerne lot til å vite hvor de skulle.

Hun lyttet etter lyder lenger borte mellom trærne - trinn, en kvist som knakk, et grynt,  - holdt seg bakerst i følget med geværet parat. Det lød noen kvekk, et par skrik: noen amfibier, en fugl som rørte seg i natten. Hun var klar over hvordan mørket lukket seg bak henne: hvordan skyggen hennes ruvet og så ble oppslukt av skygger som var enda svartere.

s. 37

Mange doble betydninger underveis, noe av det jeg liker så godt ved Atwood. Toby er en karakter jeg fikk sansen for. Hun er i stand til å tilpasse seg den forandrede verden, og samtidig har hun hele tiden det kjente i tankene. Mye tar hun med seg videre, men synes det er vanskelig å forestille seg en fremtid. Hvordan ser den i så fall ut, og finnes det noen der som vil være interessert i historier hun forteller og skriver ned?

Vi har historien, og så har vi den virkelige historien, og så historien om hvordan det gikk til at historien ble fortalt. Så har vi det som utelates av historien. Som også er en del av historien.

s. 84

Gjennomgående i romanen er historier om tiden før, hvordan det ble som det ble, fortalt som livshistorier. Den røde tråden nøstes opp og settes sammen til en fascinerende fortelling som denne siste boken gir en eminent avslutning på. Anbefales på det varmeste!

Boken skulle jeg ha lest sammen med Hedda, men jeg har vært ufattelig treg med lesing i det siste så hun har nok lest den allerede :)

Har hatt disse to på leselisten lenge, nå fortsetter jeg med Helen Uri.

MaddAddam av Margaret Atwood
Originaltittel: MaddAddam

Oversatt av Inger Gjelsvik

Aschehoug forlag, 2015 - utkommet først i 2013 av O.W. Toad Ltd.

Norsk bokmål524 sider

Innbundet, frieksemplar

The flood is coming, but there is hope

Ettersom jeg venter på siste boken i MaddAddam er det interessant å følge med på hva Atwood uttaler seg om serien og temaet. Hun postet en link til et intervju som ble gjort i forbindelse med the Future Library project, et 100-års langt kunstprosjekt i Oslo. I intervjuet blir hun spurt om hvilket spørsmål hun ville stilt om fremtiden, og svarer: Will there be people in a hundred years?

Det henger sammen med hennes syn på endringene:

Screenshot fra denne siden.

Atwood sier at når folk tenker på klimaendringer, tror de at det kanskje kommer til å regne mer eller noe slikt, men det er mye mer omfattende enn som så fordi når en endrer hvor det regner, hvor mye eller hvor lite, så påvirkes omtrent alt ettersom vi er avhengige av vann og oksygen.

Planeten er i endring, vi trenger kreative, ambisiøse og noen sterke nye historier for å forstå hvordan vi kan endres med den. Men det er håp, ifølge Atwood er håpet innebygget: "I'm counting on it."

Alias Grace ~ Margaret Atwood

Til nå er det dystopier jeg har lest av Margaret Atwood: The Handmaid's Tale, Oryx og Crake og Flommens år. Alias Grace er ganske annerledes. Og likevel ganske lik. Uansett er det et ganske stort tidssprang i forhold til de nevnte romaner da den er basert på faktiske forhold som fant sted i 1840-årene, om en historisk skikkelse ved navn Grace Marks som ble beskyldt for og dømt til livsvarig fengsel for å ha drept sin arbeidsgiver og hans husholderske. Bokens baksidetekst kan du lese i et smakebit-innlegg jeg postet tidligere.

Historien fortelles ut fra flere perspektiv slik Atwood liker det, og som gjør romanene hennes så intrikate og spennende. Historien presenteres ikke kronologisk, men leseren må selv sette sammen trådene og i Alias Grace blir ikke alt oppklart til slutt. Den sanne historien om Grace Marks er at hun var 16 år da dommen falt og sendt i fengsel for å være delaktig i mordene, men hennes rolle ble aldri helt klargjort. Hennes medsammensvorne, James McDermott ble hengt 21. november 1843. Marks kom til Canada fra Irland sammen med familien, og fikk etterhvert arbeid som tjenestepike hos Thomas Kinnear. Han hadde et forhold til sin husholderske Nancy Montgomery, noe folk i området var klar over. Mordene fant sted 23. juli 1843, og Atwood skriver i etterordet at saken ble utførlig omtalt både i kanadiske, amerikanske og britiske aviser. Videre at detaljene var oppsiktsvekkende: Marks var ualminnelig vakker og særdeles ung, husholdersken hadde tidligere født et uekte barn, og var gravid da hun ble myrdet. Marks og Marks og McDermott rømte til USA og pressen tok det for gitt at de var elskere. "Blandingen av sex, vold og underklassens sørgelige oppsetsighet virket uhyre tiltrekkende på datidens journalister." I 1840-årene var Grace Marks en av Canadas mest beryktede kvinner, og det ble skrevet om henne utover i århundret mye fordi holdningene til henne viste tidens syn på kvinnens natur.

Grace Marks' historie fortelles av henne selv enten henvendt til leseren eller til den unge legen Simon Jordan som Atwood introduserer for å utforske Grace's ubevissthet. Det er mange hull i historien, forårsaket enten av hukommelsestap eller som bevisst middel for å bedre sin egen situasjon. På den tiden var det vanlig å leie ut fanger som dagarbeidere, og i boken er Grace tjenestepike hos fengselsdirektøren, men føres tilbake til fengselet om kvelden. I starten vet jeg ikke hva som har skjedd, noe som er litt forvirrende. Etterhvert som Grace forteller om sitt liv til dr. Simon Jordan utvikles sympati for henne, til tross for at jeg vet hun er dømt for et brutalt dobbeltmord. Spørsmålet dukker stadig opp, slik det må ha gjort for mange da dette faktisk skjedde, er hun skyldig eller ikke? Et spørsmål som Simon håper å få besvart ved å anvende psykologiske grep og ideer som på den tiden var nye og ble møtt både med nysgjerrighet og motstand. Han ønsker å dykke ned i ubevisstheten hennes for på den måten å hente frem informasjon om hva som hendte den dagen Kinnear og Montgomery ble drept, den dagen Grace sier hun husker svært lite av. I alle fall når det gjelder selve mordene, ellers har hun sylskarp hukommelse av detaljerte gjøremål, vær og annet som kan sees som irrelevant. På denne måten er det ikke bare det Grace er dømt for som utforskes i boken, men også kvinners situasjon og levekår. Noe av det som er likt til for eksempel The Handmaid's Tale er sosiale konvensjoner og undertrykkelse av kvinner. Atwoods dystopier tar for seg situasjoner som enten kan skje eller som faktisk allerede har skjedd. I det nittende århundret var man ekstremt opptatt av kvinners galskap. Kvinner var det svake kjønn, skrøpelige, dydig og slett ikke i stand til drap. Meningen med å være kvinne var giftermålet, som ble sett på som fullbyrdelsen av den kvinnelige natur. Fromhet, renhet, underdanighet og huslig var kvinnelige dyder som ble satt høyt, og de forstyrrede, hysteriske og tøylesløse kvinnene er sterkt representert i litteratur fra det nittende århundret.

Kapitlene har navn etter quilt (lappe)-mønstre, og kan symbolisere lagene av lapper i Grace's underbevissthet. Samtidig innledes kapitlene med utdrag fra dokumenter fra saken, men også dikt og sitater som fungere som symboler for selve historien. Slik kan det sies at selv om romanen ikke serverer en løsning på hva som skjedde morddagen, er den et lappeteppe av sann og oppdiktet historie som oppfordrer leseren til selv å tenke gjennom detaljene og hendelsene for å finne sin egen konklusjon. Som nevnt før er det nettopp dette som er så fascinerende med Atwoods forfatterskap, hun utforsker karakterenes indre liv på en elegant måte. Selv om fengsellivet arter seg temmelig monotont, skjer det desto mye på det indre plan hos Grace. Det tar tid før leseren fullt ut forstår hva romanen dreier seg om. Det som et puslespill hvor alle bitene ikke nødvendigvis er til stede, det er fantastisk, og jeg anbefaler boken på det varmeste.

Alias Grace av Margaret Atwood
Originaltittel: Alias Grace (1996)
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 1997
Norsk bokmål
568 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Alias Grace

Første smakebit i 2015! Jeg startet på Alias Grace av Margaret Atwood i desember som månedens 1001-bok, og er så langt kommet godt over halvveis, men det må altså bli et januar innlegg. Romanen er basert på faktiske hendelser fra 1800-tallet, baksideteksten forteller:

Hva er sann historie? Det er spørsmålet i denne fascinerende beretningen om Grace Marks fra forrige århundres Canada. Grace er seksten år gammel da hun blir dømt til livsvarig fengsel for det brutale drapet på sin arbeidsgiver, Thomas Kinnear og hans husholderske og elskerinne Nancy Montgomery. Hennes medsammensvorne, James McDermot blir hengt for drapene 21. november 1843. 

Men hvilken rolle spilte egentlig Grace i det grusomme dobbeltdrapet? Var hun en femme fatale som stod bak forbrytelsen og som manipulerte James McDermot slik noen av samtidens eksperter hevdet? Eller var hun tvert imot en vettskremt jentunge, som ble trukket inn i er drama hun ikke kunne ane rekkevidden av, slik de som arbeidet for benådning mente? 

Margaret Atwood lar henne møte legen Simon Jordan, en ung lovende psykiater, som interesserer seg for det ubevisste og som vil prøve å løse gåten ved å nå fram til Grace's ubevisste. Grace forteller ham villig om sitt liv, men får han vite sannheten om det som skjedde i Thomas Kinnears hjem?

Smakebiten er fra en formiddag Dr. Simon Jordan står foran speilet for å kytte sitt halsbind og ergrer seg over de stive og korrekte plaggene. Han undres over hvorfor den siviliserte mann finner det for godt "å martre sitt legeme ved å klemme det inn i det uklanderlige antrekks tvangstrøye.

Han er i det minste ikke kvinne, og derfor ikke nødt til å gå med korsett og snøre seg inn inntil det deformerte. Den utbredte oppfatning at kvinner av naturen er gelélignende skapninger uten ryggrad og ville sige sammen som smeltet ost hvis de ikke var surret inn, har ha bare forakt til overs for. Mens han studerte medisin, dissekerte han en god del kvinner - fra arbeiderklassen, naturligvis - og deres ryggrader og muskulatur var i det store og hele ikke svakere enn mennenes, selv om mange led av engelsk syke.

s. 94-95

Flommens år ~ Margaret Atwood

Flommens år av Margaret Atwood har jeg lest like intensivt som Oryx og Crake, skjønt jeg hadde et opphold i lesingen fordi hverken Hedda, som jeg leser trilogien sammen med, eller jeg selv hadde anledning til denne konsentrerte og spente lesingen med skolearbeid hengende over skuldrene. Nå er imidlertid skuldrenene senket og bøker er lest, ikke minst andre boken i MaddAddam-trilogien som ble utgitt første gang i 2009. Helt utrolig fantastisk lesing! Jeg slukte boken rått, men ikke så å forstå at det er en pageturner i den forstand at sidene flyr avgårde. Neida, en må tenke og lese nøye, men det er så ekstremt spennende at boken er umulig å legge fra seg!

Atwood foretrekker å karakterisere trilogien for "speculative fiction" fordi det betegner noe som er sannsynlig i fremtiden. Og sannsynlig er nettopp det som skjer i disse bøkene. Flommens år er en parallellroman til Oryx og Crake, og vi er tilbake i Nord-Amerika etter at en katastrofe har endret alt liv på jorden. Handlingen veksler mellom hovedpersonene Toby og Ren i år 25 (flommens år) og retrospeksjon frem til katastrofen. Både Toby og Ren har tidligere vært medlem av sekten Guds Gartnere og er blant de få som overlever, uten at de vet om hverandre, men lever fra dag til dag i håp om å oppdage andre overlevende.

I et landskap hvor alt vokser vilt, overgrodde blomsterbed og plener som har vokst til ugressjorder, biler som har krasjet og står forlatt, glimt av knokler, forsøker Toby å holde motet oppe. Men det er liv også: fugler kvitrer, hunder bjeffer, der er mus, frosk, lamøver - bare ikke tegn til andre mennesker.

Men noen må jo være igjen, hun kan ikke være den eneste på planeten. De må finnes andre. Men er de venner eller fiender? Hvordan skal hun kunne vite forskjellen hvis hun får øye på en?

s. 15

Ren er i en annen situasjon. Hun jobbet som nattklubbdanser hos et veldrevet etablissement hvor mennene fra topp-enklavene kom, og har overlevd fordi hun måtte i karantene da Den vannløse flommen kom. Hun fikk en rift i biohinne-drakten og måtte vente på testresultatene. Dessverre er det ingen som kan låse henne ut, men hun har tilgang på luft, vann og mat. Enn så lenge. 

Etterhvert som vi følger de to kvinnenes ensomme liv fortelles deres historie, av dem selv i tilbakeblikk, mens de holder på med sitt daglige, noe som er nøkternt beskrevet. Men historien er ikke fortalt etter strengt kronologisk mønster, og stadig kommer det overraskelser akkurat da jeg tror jeg har skjønt i hvilken retning handlingen tar. Mellom kapitlene om Toby og Ren er det innslag av prekener, talt av Adam En, en slags leder for sekten, til de andre gartnerne. Den første handler om Skapelsens dag, deretter om de ulike dagene som markerer minne om ulike helgener etterfulgt av sang fra gartnernes muntlige salmebok. Gartnerne beplantet hustak for å "frelse Guds Skaperverk fra det forfall og den ufruktbarhet som omgir oss", og disse hagene skaffet dem også mat som ikke var forurenset. De lagret også mat til å ha når Den vannløse flommen kom, dette var noe Adam En lenge hadde varslet ville skje og "da vil alt kjøp og salg opphøre, og vi vil være henvist til våre egne ressurser, midt i Guds gavmilde Hage." 

Guds befaling om å "oppfylle jorden" betydde ikke at vi skulle fylle den til trengsel med oss selv og dermed utslette alt annet.

Talt av Adam En, s. 65

Gjennom de to kvinnenes historier får vi også innblikk i hvordan andre havnet hos gartnerne og hvordan livet artet seg der. I et samfunn hvor sivilisasjonen er snudd på hodet og tilnærmet anarki hersker og "alle var i lommen på noen" må en stole på seg selv, men Gartnerne forsøker å holde sammen. Det er lett å skyve det som skjer bort, som når Toby tenker tilbake på oppveksten: "Jeg visste det var mye galt i verden, det ble omtalt, jeg hadde sett det på fjernsynsnyhetene. Men det som var galt, var galt et annet sted." Det er jo mørkt, dystert og pessimistisk, men Atwood er som nevnt en glimrende forteller og bruker språket praktfullt, både miljø- og personskildringene får frem budskapet godt, nemlig hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken? Det dystopiske ved å advare mot en negativ samfunnsutvikling blandes med en idealistisk tankegang hvor elementer fra Bibelen står sterkt. Hva kan skje når vi tukler for mye med naturen? Som Adam En sier: "Vi er alle i hendene på hverandre." Vi er avhengige av hverandre, men det vil alltid finnes drittsekker og Atwood beskriver vold, blod og sex i en verden som ikke lengre er slik vi kjenner den. Det er uhyggelig, hardt og brutalt. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold.

Historiene krysser hverandre på uventede og spennende måter, og både Snømann og Crake dukker opp som sentrale karakterer, samt andre fra Oryx og Crake opptrer i boken og binder sammen løse tråder slik at ubesvarte spørsmål får en oppklaring. Nå ser jeg frem til siste boken i denne fascinerende trilogien!

Hedda har skrevet om boken her :)

Flommens år av Margaret Atwood
Originaltittel: The Year of the Flood

Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2011
Norsk bokmål
447 sider
Innbundet, lånt på biblioteket