Kain ~ José Saramago

Kain kom ut i 2009 og er José Saramagos siste bok; han døde 18. juni 2010, 87 år gammel. Saramago regnes som den mest betydeligste nyere portugisiske romanforfatter og selv om skrivestilen kan være krevende og temaene kontroversielle har han oppnådd en stor leserkrets. Bøkene er oversatt til nærmere tretti språk, og i 1998 ble han tildelt Nobels litteraturpris med begrunnelsen: "Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig virkelighet". Ja, det må jeg si at han gjør! Dette var fornøyelig lesing! Samtidig har hans ironiske blikk på det gamle testamentet også en alvorlig undertone.

Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham.

Den bibelske historien fra 1. Mosebok om Kain og Abel er egentlig ganske kort, men en av de mest kjente i Det gamle testamentet. Boken starter med at Adam og Eva blir forvist fra Edens hage, det var slutten på det gode liv. De slår seg ned et sted utenfor og får to sønner, Kain og Abel . Kain ble bonde og Abel sauegjeter. De er bestevenner, helt til de skal bære frem et offer for Herren som tar i mot Abels offer, men ikke Kains. Kain blir misunnelig og sjalu, og kan ikke forstå hvorfor Gud ikke vil ta i mot hans offer. Han dreper broren og utfører dermed det første drapet i Bibelen. Gud dømmer Kain til å være en fredløs flyktning, og setter samtidig et merke i pannen hans for at ingen som møter ham skal drepe ham. "Slik gikk det til at han flakket omkring".

Bibelen forteller at Kain vandret til han kom til landet Nod, øst for Eden, hvor han slo seg ned og giftet seg. Med sin kone fikk han sønn, Hanok, og Kain bygget en by som fikk navn etter sønnen. Saramago lar oss istedet følge Kain på sin vandring gjennom flere bibelske hendelser og setter spørsmålstegn ved dem. Gjennom Kain fikk jeg et høyst bemerkelsesverdig perspektiv på det gamle testamentet. Alle grusomhetene satt i sving av Herren selv får Kain til å utbryte "at vår gud, himmelens og jordens skaper, er splitter pine gal", fordi "bare en gal mann uten noen bevissthet om hva han gjør, ville være ved at han var direkte skyld i at hundretusener var døde, for etterpå å oppføre seg som om ingenting hadde hendt, hvis det da ikke er snakk om galskap, en ufrivillig, uforfalsket galskap, men ren og skjær ondskap". Til slutt møter han Herren og får sagt ham noen sannhetens ord.

Som nevnt er dette mitt første møte med en forfatter som er kjent for å fremstille historiske begivenheter i nye perspektiver. Han brukte også lange setninger med en ukorrekt tegnsetting, for eksempel komma der det ville vært naturlig å bruke punktum. I begynnelse var det litt heseblesende, som om det ikke fantes pauser slik det ville vært med flere punktum, men jeg kom fort inn i det og oppdaget en glimrende forteller! Blandingen av vittig ironi og alvorlig undertone fungerer så godt at jeg ser frem til å lese Klosterkrønike, som var blant bøkene jeg fikk av min mor i høst.

Kain av José Saramago
Originaltittel: Caim
Oversatt av Kjell Risvik
Cappelen Damm, 2012
Norsk, bokmål
152 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag (kain)

Kain er januarboken i lesesirkelen 1001 bøker og et spennende møte med en forfatter som er kjent for å fremstille historiske begivenheter i nye perspektiver. Boken leste jeg ut i går. Den er kort, men likevel ikke en bok man blir ferdig med etter siste side. Smakebiten er fra begynnelsen av boken, etter at herren har installert adam og eva på jorden hvorpå Saramago beskriver hans sporadiske besøk. Det tredje for å gi beskjed om at han skulle ta seg en runde til de andre paradisene i himmelrommet. Sitatet viser hvordan Saramago brukte tegnsetting på en vanligvis ukorrekt måte. For eksempel brukte han komma der det ville vært naturlig med punktum, og mange av setningene kan dermed være på en side eller lengre.  

Faktisk skulle han først dukke opp langt senere, på et tidspunkt som ikke er nedtegnet, for å fordrive det ulykkelige paret fra edens hage for den skjendige forbrytelsen å ha spist av treet som ga kunnskap om godt og ondt. Denne episoden, som var opphavet til den første definisjonen av den til da ukjente arvesynden, er aldri blitt ordentlig forklart. For det første fordi selv den mest rudimentære forstand ikke ville ha noen vanskeligheter med å forstå at å være informert alltid er å foretrekke fremfor å være uvitende, især i så kinkige saker som spørsmålet om godt og ondt, hvor enhver uforvarende risikerer å dømmes for evig tid til et helvete som på den tiden ennå ikke var oppfunnet.

s. 12