The Monk ~ M. G. Lewis

Matthew Gregory Lewis var en engelsk forfatter som skrev sitt mesterverk, The Monk, før han fylte tjue. Boken ble utgitt første gang i 1796 og er inspirert av tyske skrekkhistorier fra romantikken og Ann Radcliffes arbeid. Lewis var medlem av Underhuset da boken kom ut og han ble kalt både umoralsk og pervers.

Romanen starter i Madrid og Kapusinerkirken opplever at folk fra hele Madrid kommer for å høre den høyt respekterte munken Ambrosio, kjent som the "Man of Holines", tale. Som nyfødt ble Ambrosio funnet ved kirkedøren og blir av de andre munkene sett på som "a present from the Virgin".

Den vakre Antonia og tanten Leonella er nykommere i byen og møter Don Lorenzo og hans venn i kirken, hvor Don Lorenzo straks fatter interesse for den unge Antonia. Til tross for sin blyghet snakker Antonia med Lorenzo om munken og det som ligger foran ham; for etter å ha levd innenfor klosterets vegger er det nå han skal erfare livet utenfor, og ytterst få vender seirende tilbake etter prøvelsene ved å møte fristelsene. Ingen av dem tviler likevel på Ambrosios karakter og at han vil være blant disse få - det er sagt om Ambrosio at hans eneste feil er hans "too great severity".

Det blir dermed litt tragikomisk å lese om hvordan munken Ambrosio til de grader er seg bevisst disse prøvelsene og kampen for å vike unna fristeler. For eksempel når det gjelder Rosario, novisen som aldri viser sitt ansikt, men som dedikert og pliktoppfyllende gjør sine oppgaver; "he loved him with all the affection of a Father". Når Roasario klager over sitt liv, snakker Ambrosio om fordelene ved å tilhøre et klostersamfunn og hvordan fellesskapet skjermer mot umoralske handlinger.

Og hva skjer? Rosario viser seg å være en kvinne og ikke bare det: hun nærer en dyp kjærlighet til Ambrosio. Munken er overrasket, forvirret og harm, men føler også forfengelighet og stolthet. Smigret kjenner han en hemmelig glede over at en ung og vakker kvinne har forlatt verden for ham og ubevisst banker hjertet av begjær. Det blir en del frem og tilbake, til slutt bestemmer han seg for at hun skal få bli i klosteret. Tross alt, hun er en dødelig kvinne og ikke selveste djevelen!

"Ambrosio was yet to learn, that to an heart unacquainted with her, Vice is ever most dangerous when lurking behind the mask of Virtue".

s.74 

Rosarios egentlige navn er Matilda, hans beundrede Madonna, som han kaster sitt begjær med all sin tyngde over. Hun er ikke uvillig, tvert imot. Hun elsker ham jo! Ambrosio ser det annerledes; hun er en fristerinne.

Parallelt fortelles også historien om Lorenzo og Antonia, samt kjærligheten mellom Lorenzo's søster, Agnes, og Raymond. Raymonds historie er i seg selv utrolig, underveis begynner jeg å skjønne hva man mente med at Lewis parodierte sjangeren han selv skrev. Og kvinner er (fremdeles) fristerinner enten det er bevisst eller ubevisst. De som ikke er fristerinner er uskyldige, men likefullt vakre. Så har man de som tillater seg å føle noe for en mann som ikke gjengjelder det, og ikke er vakre. Synd for dem! De kan råtne hjemme i sin ensomhet, eller lage kvalme for sine mer "heldige" medsøstre.

Agnes setter all sin lit til Raymond for å bli fri fra sin skjebne, men etter romansen mellom dem vil hun ikke ha noe med ham å gjøre siden han forførte henne til tross for at han lovet å vente. Hun ønsker å bli værende i klosteret, men da hun oppdager at hun er gravid sender hun ham et brev hvor hun ber ham om hjelp til å rømme: "[...] I am now obliged by circumstances to chuse between death and perjury. Woman's timidity, and maternal affection, permit me not to balance in the choice".

Etter lidenskapens fysiske brunst er det selvfølgelig vanskelig for en munk å erkjenne det syndige i sine handlinger, "the pleasures which He had just tasted for the first time [...]", og Ambrosio roper til Mathilda: "Dangerous Woman!". Matilda gir ham leksen tilbake og jeg synes Lewis på mange måter har gjort henne mer veltalende og reflektert enn munken. Etterhvert begynner munken å se seg mett på Matilda. Han drives fremdeles mot henne, ikke av kjærlighet, men av "the cravings of brutal appetite"og med et sultent begjær betrakter han andre kvinner med stadig større grådighet.

Joda, jeg fikk nesten litt medlidenhet med munken ettersom han var opplært av de andre munkene til å se på medfølelse for andres feil som en forbrytelse. Hans naturlig gode kvaliteter viste seg av og til, men klosteret ga ikke rom for å oppdage dårlige egenskaper så andre lidenskaper lå i dvale til de våknet med voldsomhet. Likevel, medlidenhet? Neppe.

Ambrosio fortsetter å være Madrids idol, ivrig som han er etter å bevare sitt gode rykte, hvilket skal vise seg å bli vanskelig. Når han møter Antonia vokser hans begjær til uante høyder. Matilda tilbyr seg å hjelpe ham, hun kan nemlig svartekunstner som kan fikse det slik at Ambrosio får Antonia helt for seg selv. Men det går ikke helt som planlagt. Etter at munken har voldtatt henne føler Antonia føler seg totalt ødelagt for alltid og ønsker å dra hjem for å "weep unrestrained my shame and my affliction". Men det går ikke munken med på, han er redd for at verden skal få greie på hans ugjerninger.

"Here shall you stay, and witness my sufferings; witness what it is to die in the horrors of despondency, and breathe last groan in blasphemy and curses! And who am I to thank for this? What seduced me into crimes, whose bare remembrance makes med shudder? Fatal Witch! was it not thy beauty? Have you not plunged my soul into infamy? Have you not made me a perjured Hypocrite, a Ravisher, an Assassin!"

Romanen inneholder mange av de typiske trekkene for en gotisk roman. Her er mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og banditter. Det er snakk om tilværelsens gode og onde krefter.

Jeg leste et sted at The Monk er en voldelig fortelling om ambisjoner, mord og incest. Kampen mellom å fastholde ved klosterløftet og virkeliggjøre personlige ambisjoner leder hovedkarakteren, munken Ambrosio, inn i fristelse og brudd på sine løfter, deretter til seksuell besettelse og voldtekt, og til slutt mord for å skjule sin skyld. Men jeg må si at historien på mange måter også er en fortelling om kvinner og deres situasjon på den tiden. Jeg irriterte meg over at kvinnene absolutt skal fremstilles som de som leder menn inn i fristelse, og måtte minne meg selv på hvilken tid boken ble skrevet. Bortsett fra at Matilda får sin hevn er det likevel menn som er i fokus, og når det blir giftermål er det ikke for at kvinnene skal få et bedre liv. Ekteskapet er rett og slett uunngåelig.

Nå som jeg skriver dette har jeg levert boken tilbake til biblioteket, men jeg mener at det var i forordet at jeg leste følgende: Lewis lekte også med konvensjoner, alt fra grusom realisme til sosial komedie. Han parodierte til og med sjangeren han skrev. Moralen fra Lewis: mer skremmende enn fristelse og synd er den unike sannheten at alle mennesker har en demon i seg - men det er de som har til hensikt å være mest moralsk rettferdige som alltid er de mest ondsinnede og farligste.

Til tross for mine innvendinger synes jeg boken er leserverdig. Det har mye med selve språket å gjøre, men også det at den tar opp samfunnspolitiske forhold og retter kritikk mot religionen. Innenfor kirkesamfunn i dag er problemene med kyskhet blitt fremstilt som om det kun er de siste årene det har vært vansker, men et viktig moment fra Lewis er at han belyser at det allerede for 300 år siden var kjent som et gjennomgåene problem.

Boken lånte jeg som sagt på biblioteket og ble lest i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker.

Jane Eyre ~ Charlotte Brontë

Part fairy tale, part Gothic horror, part love story, Jane Eyre is the archetypal account of an orphan's progress through a confusing and often cruel world.

Jane Eyre har vært blant de mest populære og omtalte litterære klassikerne siden den kom ut i 1847. Romanen handler om foreldreløse Jane som vokser opp hos tanten. Tanten bryr seg mest om sine egne barn som hun gir mengder av ros og oppmerksomhet, men misliker Jane som hun ignorerer og straffer urettmessig. 

Jeg har kommet til s. 160 i boken og må si jeg setter språket høyt, selv om det er noe gammeldags, så mange nydelige beskrivelser og formuleringer! Så levende! Setningsoppbygningen er kompleks med stilfulle og forseggjorte ord og uttrykk, og starten av første kapittel viser med én gang Brontës elegante skrivemåte: 

"There was no possibility of taking a walk that day. We had been wandering, indeed, in the leafless shrubbery an hour in the morning; but since dinner (Mrs Reed, when there was no company, dined early) the cold winter wind had brought with it clouds so sombre, and a rain so penetrating, that further outdoor exercise was now out of the question."

s. 17

Historien fortelles i 1. person entall, dette er Janes beretnig. Som leser ble jeg godt kjent med Janes personlighet helt fra begynnelsen, og selvfølgelig varmer det mitt feministiske hjerte at hun ønsker selvstendighet og har tanker om likestilling. Hun har også en klar oppfatning av tantens urimelige oppførsel og hun nekter å la seg dominere av sin eldre fetter. Jane blir sendt til fattigskolen Lowood, en streng evangelisk skole hvor hun til tross for religiøs disiplin og beskjedne forhold møter elever og lærere som hjelper og oppmuntrer henne. 

Synet på barn i den tiden var helt annerledes enn i dag. Selv om dette ble radikalt endret i løpet av 1500- 1600-tallet, og oppfatningen av barn og barndom ble fornyet med Rousseaus Émilie, er det milevis fra dagens syn. Dette kommer godt frem i Jane Eyre, med Janes strenge og triste oppvekst. Jane får en venn på skolen, Helen Burns, som stadig blir straffet og irettesatt. Dette får Jane til å bli nysgjerrig på henne, for hun synes "the punishment seemed [...] in a high degree ignominious, especially for so great a girl" og Jane tenker om henne når de møtes for andre gang at hun vil vise tegn på bekymring, tristhet og skam. Men hun hverken gråter eller rødmer. I stedet sier hun nøkternt at hun er sendt til Lowood for å få en utdannelse, og da må hun bli der og gjøre det som kreves. 

"How can she bear it so quietly - so firmly?" I asked of myself. "Where I in her place, it seems to me I should wish the earth to open and swallow me up. She looks as if she were thinking of something beyond her punishment - beyond her situation: of something not round her nor before her."

s. 80

Helen er tålmodig og tar i mot straff med resignasjon. Hun har sterke religiøse overbevisninger og Jane lærer mye av henne selv om hun er mer opprørsk og ikke kan forstå ideen om at man skal vende det andre kinnet til i møtet med urettferdighet. De to blir etterhvert gode og nære venner til tross for motsetningene, disse er i stedet med på å bygge opp karakteren Jane. Helen dør senere av tyfus i likhet med mange andre av elevene, men Jane klarer seg og fortsetter på skolen. Etter noen år som elev og de to siste som lærer tar hun stillingen som guvernante på Thornfield Hall, et stort herskapshus på landet, for å undervise den franske jenten Adèle. Herskapshusets eier, Mr Rochester er hennes formynder, han er sjeldent hjemme på grunn av mye reising så Jane har ikke møtt ham ennå. 

Husholdersken, Mrs Fairfax, forteller om Mr Rochester at han har en gentlemans smak og vaner og at han forventer at ting gjøres i samsvar med det. Hans karakter er uklanderlig og hevet over enhver kritikk, skjønt han kan sies å være sær. Her referer Brontë til Shakespeares Macbeth: Jane tenker at møbler og gjenstander i tredje etasje får Thornfield Hall til å fremstå som "a home of the past: a shrine of memory" og da hun spør Mrs Fairfax om det spøker i huset, er svaret at hun ikke har hørt om noen. "And yet it is said the Rochesters have been rather violent than a quiet race in their time: perhaps, thought, that is the reason they rest tranquilly in their graves now." Jane svarer: "Yes - "after life's fitful fever they sleep well."

Mrs Fairfax inviterer Jane opp på loftet for å beundre utsikten, og som de er der høres en tydelig og dyster latter som Mrs Faifax bortforklarer med at det nok er en av tjenerne.

Les gjerne en smakebit i et tidligere innlegg, fra da Jane reiste fra Gateshead hvor hun bodde med tanten, fetteren og kusinen. Nå skal jeg sette meg i sofaen og lese mer, og kanskje kommer jeg til der hvor Jane møter husets herre!

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt hos Bokklubben.no

En dåre fri ~ Beate Grimsrud

En sterk bok om å leve med psykisk lidelse.

På forhånd hadde jeg hørt mye positivt om denne boken, blant annet at det skulle være sterk lesing, men mesterlig fortalt. Det sier jeg meg enig i.

Det er ikke alltid like enkelt å si noe om en bok. Aller minst skrive det ned. Dette er en slik bok. Jeg skal gjøre et forsøk:

Fra bokens bakside:

Dette er historien om Eli og stemmene hun har levd med hele livet. I barndommen dukker Espen, Erik og Emil opp, og i voksen alder, den stilige og dekadente kunstnerprinsen Eugen. Stemmene har i stor grad dominert hennes liv, hindret hennes livsutfoldelse og noen drevet henne ut i psykosen. Eli er forfatter, og selv om kunstneren noen ganger har gavn av stemmene, trenger Eli hjelp for å makte hverdagen og retten til å bestemme i eget liv. Med sitt magiske lysende språk åpner Beate Grimsrud døren til en fascinerende og dramatisk verden. En gripende roman om et menneskes kamp mellom styrke og skjørhet.

Beate Grimsrud, født 1963, er en norsk forfatter, dramatiker og regissør. Hun har bodd i Stockholm siden 1984. Grimsrud debuterte med novellesamlingen Det fins grenser for hva jeg ikke forstår i 1998 og har senere utgitt flere romaner, og mottatt flere priser.

Boken starter med en presentasjon, "Det er jeg som er Eli". Når hun som 6-åring være med i et skuespill har hun helst lyst til å spille Espen Askeladd og rope "Jeg fant, jeg fant!", men med sine lyse lange krøller og nydelige kjoler blir det bestemt at hun er perfekt for prinsesse-rollen. Da skjer det et bytte, og hun er med ett Askeladden. En stemme sier inne i hodet hennes: "Du er Espen. Du er ikke bare Eli. Du er Espen Askeladd på ordentlig. Og ikke alene i kroppen din." Eli blir målløs av en stemme i sitt eget hode, og jeg blir nesten målløs selv når jeg leser det.

Som voksen prøver Eli å lære seg å ikke la seg styre av stemmene, noe som ikke er enkelt. "Velkommen til virkeligheten" og "Velkommen til galskapen" blir samme sak. Innimellom klarer hun sammen med terapeuten å la være å høre på stemmene.

Det er mye positivt, som at hun vet tidlig at det er forfatter hun vil bli. Og så er det så mye smerte! Volds-fantasiene som får henne til å knuse ting.

"Det var Erik som ville ødelegge glassdøren [...] En knust glassdør skulle erstatte smerten. Det som er inni meg skulle strømme ut og fins i glasskårene. Det var sånn han hadde tenkt. Men nå er det jeg som har vondt i hele kroppen. Som har blitt ødelagt." 

Hun ser på alkohol og narkotika som selvmedisinering. 22 år gammel stiller hun seg spørsmålet om det er mulig å få hjelp til å bli kvitt stemmene, men det skal vise seg at hjelpen er vanskelig å få. Hun har for store bakenforliggende problemer, får hun vite.

En dag hun er ute og går dukker plutselig tittelen til den første boken opp: "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår", og hun tenker det kunne vært tittelen på hele livet sitt.

Å være dyslektiker og svaksynt har hele tiden bydd på mange problemer, men hos synssentralen får hun hjelpemidler som åpner opp en ny verden. Ikke minst er hun glad for lydbokspilleren som gir henne hele verdenslitteraturen.

Det er ikke slik at romanen ender med at Eli lever lykkelig resten av sine dager, men hun ser en åpning og blir klar på at hun ikke vil la sykdommen hindre henne i å gjøre ting. Det er sårt å lese om Elis kamp for sin tilværelse, hennes kamp mot stemmene, og som leser føler jeg har fått større innsikt i hvordan det er å leve med en sykdom som denne.

Noen utdrag:

"Jeg har med meg sykkelen inn på rommet og sykler i korridoren. Det er noe jeg vil ha sagt. Men kan bare si det gjennom å slå. Eller ved å miste taleevnen og ligge og skjelve. Jeg slår over i tøylesløse manier. Galskap og utallige ideer. Skriver jeg eller skriver jeg ikke? Lever jeg eller går jeg i søvne  Det dunker på innsiden. Jeg er innelåst i flere kropper, lag på lag med Eli og guttene. Vet ikke hvordan de prøver å hjelpe meg. Er det bare tiden? Bare å vente. Måneder går."

"Heller ikke presten ser med øyne som vil redde meg."

"Jeg husker ikke, men kan ikke glemme."

Prestens ord i farens begravelse: "Hvis man ser stort på det, og tar hele universet i betraktning, da er det et unntak, et gigantisk unntak: Å være i live."

"Jeg har et hull under meg. Et tomrom under gulvet, der alt bare er fremmed og tomt. Der svarene skulle vært, men ikke er. Er jeg fortsatt meg? [...] De har fortalt meg at jeg heter Eli. Hvem skal jeg stole på? Det er bare et smalt, smalt felt i hodet hvor jeg kan stole på noen. Det er ytterst lite som tilhører virkeligheten."

"Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal."

"Jeg blir fulgt tilbake til avdelingen. Går inn i spisesalen. Ingen der. Står foran vognen med kaffe og te, termoser og kavringer. Tenker på det varme vannet mot hånden da jeg var barn. Jeg slapp glasset uten å ville det. Det var en refleks. Bare farmor kunne straffe meg. Jeg tar termosen med kokvarmt tevann og heller det over hodet. Det svir i hodebunnen. Renner i ansiktet, ned på halsen, ned i nakken, ned på ryggen. Smerten vekker meg. Bare jeg kan straffe meg selv."

En smakebit fra s. 463 her.

Flere utdrag kan leses hos Cappelen.

Mange har lurt på om boken er selvbiografisk, men Grimsrud selv har uttalt at kun første kapittel er selvopplevd. Likevel; Elis ytre biografi er identisk med med forfatterens, og her er mange likheter og mot slutten står det at hun er redd for at familien skal lese boken.

Jeg hadde tenkt å gjøre en sammenligning mellom En dåre fri og Skuggen og dronninga, men det har andre gjort allerede her og her, så jeg skal ikke begi meg ut på noe sånt. I alle fall ga begge bøkene innsikt i det å leve med en psykisk lidelse, og jeg anbefaler dem begge!

Kritikerprisen 2010 for beste voksenbok.
Sveriges Radios Romanpris 2011.
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2011, både i Norge og Sverige.
Nominert til Brageprisen 2010. 

En dåre fri av Beate Grimsrud
Cappelen Damm, 2010
Mitt eksemplar: Pocket 2012, kjøpt
510 sider

Skuggen og dronninga ~ Lars Amund Vaage

En dramatisk og sterk historie fra slutten av 1950-tallet, om annerledeshet. Og om et mørkt kapittel i psykiatriens historie. 

Etter mange år i Oslo reiser Mikal tilbake til hjembygden på Vestlandet hvor han besøker bestemoren, Sara, som han hadde sluttet å besøke. Det var en frigjørende tanke han hadde kommet frem til. Etter at han flyttet fra bygden "hadde han ikkje funne nåde for hennar blikk".

Forandringen ved at han vokste og ikke lengre var en guttunge la ikke Sara merke til og hun mente han var en annen. Å plutselig bli avskåret og utestengt er uendelig sårt og forvirrende for et barn som ikke får vite noe om det som skjer. Bestemoren var den som forandret seg, en forandring som førte til at hun ble stemplet som "galen" og innlagt på sinnsykehuset. Det gjorde også sønnen hennes, Sam. "Som berre mangla ein K i namnet for å heita Skam".

Jeg skjønner fort at det har vært noe spesielt med denne bestemoren. Mennesket. Som var så annerledes enn de andre i bygden. Som kunne snakke om følelser der andre var tause. Etterhvert folder sidene seg ut for en annerledeshet som gjør vrangforestillingene sterkere og hun blir mer og mer uimottakelig for andre mennesker. Bortsett fra Sam. Når han blir borte bikker det over for henne. Hennes forestilling om at hun er adoptert og at hennes egentlige mor er dronningen av Arabia blir mer og mer levende for henne.

Historien veksler mellom fortid og nåtid, og rommer flere forteller-perspektiv. Det første er barnet Mikal. Han har vært i huset til bestemoren, bestefaren og Sam så lenge han kan huske og det er hans erindringer fra den tiden første del av boken handler om. Han går i fjerde klasse når Sam blir innlagt og like etterpå Sara, og han klarer ikke å holde seg borte fra huset selv om han har fått beskjed om det. Han lister seg inn i hagen og noen ganger ser han bevegelse, men det er aldri Sara eller Sam. Når Sara er "frisk" og kommer hjem, blir ingenting som før. Selvsagt. Hun er stemplet som galning og ser fortsatt syner og hører stemmer. Selv om det er mye hun har glemt etter alle elektrosjokkene er det andre ting hun husker. Som er verre og hun kjenner at hun er blitt mer ensom, "men hjarta var ikkje viska ut".

Vaage har uttalt at elektrosjokk ble brukt som straff, "de kalte det behandling, men jeg synes det er vanskelig å tro på at det går an å kombinere behandling og straff".

Både Saras og Sams stemme forteller deres historie på en annen måte enn barnet Mikal, og som leser får en innblikk i hvordan virkeligheten fortoner seg for dem. Om annerledesheten, hvordan den blir oppfattet og mottatt av omverden. Sterke og såre følelser formidles gjennom et poetisk språk, ved at det ikke blir hverdagslig og banalt og samtidig gir de hverdagslige ordene klarhet til språket.

Vaage fikk Melsom-prisen i 2011 for Skuggen og dronninga, en pris som skal fremme nynorsk. Begrunnelsen var blant annet at han har vært opptatt av de som skiller seg ut eller faller utenfor på ulike måter, og denne "utanforposisjonen" utforsker han med sitt "leitande, presise og musikalske språk".

Dette er en bok som festet seg og som gjorde det vanskelig å begynne på en ny. Jeg gjorde det likevel, det var nemlig En dåre fri, som omhandler det samme tema og kanskje på grunn av det ble det enklere å hoppe rett i ny lesing.

Skuggen og dronninga av Lars Amund Vaage
Forlaget Oktober, 2010
153 sider
Lånt på biblioteket 

Embroideries ~ Marjane Satrapi

I Embroideries er det som i Persepolis forfatteren selv som er jeg-fortelleren, i den samme tegnede utgaven. Teheran, tidlig på 1990-tallet; Marjane Satrapi, som er noen og tyve, lager til samovaren (tekoker). I denne skal teen koke fra tre kvarter til en time for at den skal nå sin rette styrke. Teen samler kvinnene for å vie seg til favorittaktiviteten, diskusjon. Marjanes bestemor definerer diskusjonens hensikt:

"To speak behind others' backs is the ventilator of the heart."

Dette er en kort fortelling om ekteskap, kjærlighet og sex. Vinklet humoristisk, med en alvorlig undertone. Marjane får høre forskjellige historier av de forskjellige kvinnene, og særlig underholdende fant jeg beretningen om hun som hadde gjort et grep da ektemannen begynte kikke på andre (yngre) kvinner. Hun fikk fett fjernet fra rumpen og satt inn i brystene, noe som gjorde at mannen var superfornøyd og hun fikk seg en god latter hver gang han kysset brystene hennes - som egentlig var rumpen...

Det er også råd å få, gjerne av den motsetningsfylte sorten for kvinnene har ulike meninger om både menn og hvordan en skal hengi seg til dem. Eller ikke. Uansett, i følge forlaget [...] deler kvinnene hemmeligheter, sorger, savn og ofte sjokkerende historier om, blant annet, hvordan "fake" jomfrudommen, hvordan unngå arrangert ekteskap, hvordan glede seg over plastisk kirurgi og fordelene av å være en elskerinne.

Embroideries henspeiler på slanguttrykket for embroidery, broderi, som betyr å får sin vagina sydd slik at det ikke skal merkes at hun ikke lengre er jomfru. En av kvinnene uttrykker det slik:

"Women's morals are relaxing! Today's grils are no longer virgins before marriage. They do everything like men and get sewn up again to get married! This way, everyone is happy!"

Den alvorlige undertonen ligger i seksualpolitikken etter revolusjonen, men Marjane Satrapi kommer ikke med direkte kritikk slik som i Persepolis, som er en mye mer politisk roman. Min feministiske overbevisning tilsier opprør, men måten Satrapi fremstiller omstendighetene på gjør meg mer engasjert enn opprørt. Mye er også gjenkjennelig og overførbart til vårt vestlige samfunn, det er ikke bare i undertrykte land kvinner snakker om disse tingene! Underliggende argumenterer Satrapi for et mer åpent syn på ekteskap, kjærlighet og sex. Eller man kan si kvinnesyn.

Embroideries av Marjane Satrapi

Pantheon Books, 2005

144 sider

Lånt på biblioteket

Persepolis ~ Marjane Satrapi

Persepolis er en selvbiografi i tegneserieform av Marjane Satrapi. Den ble utgitt første gang i Frankrike i 2000, da i fire deler, og samlet i 2002. På norsk utgitt av No Comprendo Press i 2005. Boken skrev jeg opp som en fremtidig favoritt, og det går jeg ikke tilbake på. Ikke bare er den super som roman, men i en historiesammenheng burde denne være obligatorisk i enhver undervisning. Denne boken burde vært med på 1001 listen!

Boken lånte jeg på biblioteket og til tross for at jeg på forhånd hadde hørt at den var tykk ble jeg overrasket over størrelsen. En tegneserie på 344 sider virket overveldende, men da jeg startet lesingen ble jeg umiddelbart fengslet.

De svart-hvite tegningene samsvarer godt med teksten og er til tross for sin enkelhet svært uttrykksfulle, noe som gjør lesingen av Marjanes oppvekst til en spenningsfylt og engasjerende opplevelse. Selv har forfatteren sagt at hun ikke lærte å tegne kropper på på kunstskolen i Iran fordi islam ikke tillot det, men hun utviklet sin egen stil. Med denne grafiske romanen er det ingen grunn til å ha negative holdninger ovenfor tegneserien som litteraturform!

Marjane Satrapi ble født i Iran (1969) og boken handler om hennes oppvekst i tiden etter den iranske revolusjonen da sjahen ble styrtet. Marjane forteller om hvordan det var å bo i Teheran under Irak-Iran krigen, til hun som fjortenåring reiser til Wien uten foreldrene. Etterhvert flytter hun tilbake til Iran og så til Paris hvor hun bor nå. Marjane er utdannet illustratør og har gitt ut flere barnebøker.

Hennes radikale foreldre var intellektuelle og politisk bevisste og følgelig i opposisjon til sjahens styre og etterhvert Ayatollah Kohmeini. Romanen starter da Marjane var ti år, i 1980 (her snublet jeg over en mulig faktafeil, for om hun er født 1969 er hun vel ikke ti i 1980?), året etter revolusjonen som senere ble kalt "Den islamske revolusjonen". For eksempel var forandringen svært markant i og med at den inntraff omtrent fra den ene dagen til den neste; det ene året går hun på en konfesjonsløs skole for så plutselig å skulle bære sjal og gå i kjønnsdelte klasser. Den iranske revolusjonen forandret Iran fra et autokratisk og vestlig orientert monarki til en islamsk teokratisk republikk, og Marjane blir etterhvert kjent med landets lange historie, samt at hun er oldebarn av en av Irans siste keisere.

Som barn ville Marjane bli profet: "Allerede som seksåring var jeg sikker på at jeg var den siste profeten" og hun hadde lange diskusjoner med Gud hver kveld (jeg har postet et innlegg om akkurat dette). Etterhvert mister hun Gud av syne, og føler hun mister alle holdepunkter når krigen mellom Iran og Irak starter.

For meg som er oppvokst med frihet til å velge, det være seg påkledning, politiske meninger, religiøs tro...you name it, er det opprørende å lese at det for eksempel ble lovfestet bruk av sjal for å beskytte kvinnene mot potensielle voldtektsforbrytere: "Kvinnens hår inneholder stråling som hisser opp mennene. Kvinnene må skjule det!" Marjane understreker likevel at det fantes en slags rettferdighet ved at det for mennene var forbudt å bruke slips - det ble sett på som vestens symbol, og menns bare armer hisset opp kvinner så kortermede skjorter var også forbudt.

På et tidspunkt viser Marjane sin motstand mot det hun kalte for morens hjemlige diktatur ved å røyke sigaretter i smug. Om dette sier hun at det brakte henne ut av barndommen for godt. Juli 1982 var den indre krigen blitt viktigere enn krigen mot Irak og alle som viste motstand mot regimet ble forfulgt. Marjane får høre mange historier om mennesker som arresteres og tortureres, og hun blir selv arrestert av De kvinnelige revolusjonsgardistene:

Etter å ha opplevd sin jødiske venninnes død var fjortenåringen Marjane i opprør og ikke redd for noenting. Hun opponerte på mange måter, men spesielt med påkledning og verbal argumentasjon, noe som førte henne opp i flere farlige situasjoner. Det ble bestemt at hun skulle dra til Østerrike, og november 1984 reiste hun alene til Wien. Her startet hun på veien mot det hun kalte "en selvstendig og frigjort iransk kvinne", men oppdaget at det var vanskelig å bli integrert. Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste at hennes første store skritt mot assimilasjon i den vestlige kulturen var seksuell frigjøring! 

Min datter på seksten leste boken parallelt med meg og innimellom hadde vi noen artige og interessante samtaler. For eksempel lurte hun på om det var noen sammenheng mellom Persepolis og Metropolis. Det finnes flere definisjoner på "metropolis", men grovt sett kan det sies å være en storby (også kalt en metropol). Metropolis er et gresk ord som betyr "moderby". Persepolis var en antikk hovedstad i det Persiske riket, nå lokalisert i Iran. Sammenhengen er rett og slett at polis er det greske navnet på by.

En aldri så liten digresjon. Vi har også snakket om religion og egyptere, men nok om det: Livet i Wien ble ikke som Marjane hadde tenkt og etter fire år reiste hun tilbake til Teheran, hvor hun umiddelbart merket den undertrykkende atmosfæren. Nå ville hun "sette strek over fortiden og se inn i fremtiden".

Derimot går hun inn i en dyp depresjon, mye fordi livet hennes ikke bedret seg etter at hun kom hjem og hun fikk vanskeligheter med å integreres tilbake til det iranske samfunnet. Hun prøvde å ta selvmord, men da det ikke fungerte fant hun ut at hun måtte ta seg sammen og ved å gripe tak i utseende ble hun en "sofistikert kvinne". 

"Og på denne måten, sterk og uovervinnelig, gikk jeg min nye skjebne i møte."

Forvandlingen ga livet en helt ny retning og på en fest i 1989 møtte hun Reza, mannen hun senere giftet seg med. Sammen startet de på Kunstakademiet og hun fant tilbake til sin stolthet og verdighet.

Kontrasten mellom offentlig og privat liv var totalt forskjellige, mellom det offisielle bildet av landet og folks virkelige liv som fant sted i lukkede rom (klikk på bildet til venstre for å lese teksten).

For Marjane krevde det å være "en gift kvinne" for mange kompromisser hun ikke kunne akseptere og hun angret på ekteskapet.

De ble enige om at skilsmisse er det beste og Marjane bestemte seg for å reise fra undertrykkelse til frihet i september 1994, denne gangen til Paris.

Persepolis er, som det står bakpå boken, både en politisk og en personlig historie, sterkt fortalt og fremstilt. Når jeg leverer inn boken til biblioteket skal jeg låne andre del. Det ser jeg frem til. Jeg ser også frem til Heidi sin omtale av boken, hun har nettopp lest denne og skal skrive om den i slutten av måneden. Bokens tykkelse kan forresten tydelig sees i et innlegg hun skrev. Jeg går utifra at bok nummer to er like tykk...

Satrapi har uttalt till det engelske forlaget: "Folk spør hele tiden hvorfor jeg ikke skrev en bok. Men det er akkurat hva Persepolis er; beslektede sider mellom permer. En grafisk roman er ikke tradisjonell litteratur, men det betyr ikke at den er annenrangs. Bilder er også en måte å skrive på".

Jeg har veldig lyst til å ta opp kvinners rettigheter og bruk av sjal/skaut, men det får være til en annen gang. Nå er det boken som er i fokus, og selv om historien er subjektiv føler jeg at som leser får jeg et nyansert bilde av landet og menneskene. For Marjane Satrapi var det å skrive Persepolis viktig fordi hun ikke ønsket at de som døde og led under forskjellige undertrykkende regimer skal glemmes.

"Jeg synes ikke at en hel nasjon skal dømmes etter de gale handlingene til noen få ekstremister."  - Marjane Satrapi

Edit 23.11.12: Heidi gjorde meg oppmerksom på at det ikke finnes en bok nummer to, det er den engelske utgaven som er i to deler og den norske er samlet i en. Og jeg som hadde gledet meg til å lese om livet i Paris! Vel, kanskje Satrapi skriver en toer en gang... 

The Forsyte Saga ~ John Galsworthy

The Man of Property 2 

Jeg klarte ikke å bli ferdig med The Man of Property i tide til bloggdatoen i november, men nå er det ferdiglest og andre del av omtalen er klar. Har du ikke lest første delen (med presentasjon av boken), kan du gjøre det her.

Sånn gikk det altså! Jeg var kommet til side 114 (av 247), og selv om jeg på forhånd i hovedtrekk visste hva som kom til å skje er det noe annet å lese det. Dessuten skal jeg lese de andre bøkene i serien samt se filmatiseringen og da blir jeg simpelthen nødt å lese videre. Ikke for at det var noe offer, jeg koste meg med denne historien! Og så liker jeg godt fortellerstilen og det engelske språket, som jeg hadde litt vanskeligheter med å komme inn i til å begynne med. 

Familien Forsyte begynner å rakne i skjøtene og det snakkes om en mulig skandale med tanke på Irene. Ordet "skandale" har de både vansker med å si høyt og å tenke, det må nærmest hviskes. Det er noe tragisk ved det hele, og noe Galsworthy ønsket å vise; samfunnets umenneskelige moral. 

Ekteskapet mellom Soames og Irene er ikke lykkelig. Irene var i utgangspunktet ikke interessert i å gifte seg med ham, og som nevnt bestemte Soames seg for å bygge et hus på landet og engasjerer en arkitekt, Philip Bosinney, som forelsker seg i Irene. Og hun i ham, hvorpå de innleder et forhold. Det hele ender med at Soames voldtar Irene i ren frustrasjon og hun flykter uten å ta med seg noe av det han har kjøpt til henne.

Jeg savner en mer inngående beskrivelse av Irene, det er som om jeg ikke helt blir kjent med denne karakteren og kun kan forestille meg hvordan hun har det på bakgrunn av tidligere lesing fra tidsperioden og kunnskaper om datidens oppbygging av samfunnet. Det handler mer om hvordan menn ser henne, og dette blir hennes bane for hun kan ikke hjelpe for at de finner henne attraktiv. I alle fall gjør hun ingenting for å være det, men har en naturlig intelligens, forstand og sensitivitet som ikke er forenelig med den typiske engelske overklassen. Soames virker som en lidenskapelig person, men aner ikke hvordan han skal uttrykke dette og kjærligheten vises ved eiertrang. Irene går med på å gifte seg på betingelsen av at Soames går med på å "sette henne fri" hvis ekteskapet ikke fungerer. Dette går Soames med på, men han kan ikke på noen måte ettergi dette kravet på det tidspunktet Irene ønsker det. Han er jo "a Man of Property"! Han er en samler, en samler av vakre ting og Irene er en av dem - som en vakker gjenstand han har kjøpt. 

Når det gjelder kjærligheten får unge Jolyon Forsyte i oppdrag av sin far å undersøke hvordan det har seg med Bosinney, siden June (barnebarn til den gamle Jolyon og datter av unge Jolyon) var forlovet med Bosinney og lider stor kjærlighetssorg. Den unge Jolyon ser at kjærligheten mellom Irene og Bosinney er "the real thing" - akkurat slik det hadde hendt ham selv...

Slutten på The Man of Property er åpen, det vil si - uten å røpe noe - at i utgangspunktet kan både det ene og det andre skje. Nå skal jeg lese The Monk, og dessuten har jeg lånt Persepolis på biblioteket så det blir ingen lesing av hvordan det går med Forsytene og de andre karakterene på en stund. Men det kommer!

~

The Man of Property del 1

Kilder:

Wikipedia

Scandalous Women

The Forsyte Saga ~ John Galsworthy

The Man of Property 1 

Boken var forbausende vanskelig å komme inn i og første siden ble lest flere ganger, og jeg er ikke helt sikker på årsaken for etterhvert gikk lesingen lettere og jeg trengte ikke slå opp ord hele tiden. Kanskje det bare var en kode jeg måtte knekke for å komme i gang, jeg skjønte rett og slett ikke hele innholdet av de første avsnittene. Selv om jeg oversatte ordene fikk jeg ingen sammenhengende betydning, noe som ble maktpåliggende for å fortsette - det var tross alt introduksjonen! Men som sagt, det gikk til slutt og jeg kunne starte lesingen av denne fascinerende historien, skjønt jeg er langt fra ferdig!

Familien Forsyte presenteres som en velstående familie i den øvre middelklassen på slutten av Victoriatiden, med problematiske forhold som skjules bak en vellykket fasade. Som hos alle familier med respekt for seg selv har Forsytene hemmeligheter (som alle vet om), for eksempel at Irene angrer på at hun giftet seg med Soames Forsyte. Hun har nemlig bedt om separate soverom, et rykte som når alles ører. Irene er blendende vakker og tiltrekker seg menns oppmerksomhet (og begjær), noe Soames er lite fornøyd med. Han liker ikke at Irene omgås andre mennesker, og spesielt ikke menn. Han ser at hun blomstrer og stråler i selskap med andre enn ham selv, og han kan ikke forstå den dype underliggende uviljen hun har mot ham.

The gods had give Irene dark brown eyes and golden hair, that strange combination, provocative of men's glances. The full soft pallor of her neck and shoulders, above a gold-colored frock, gave to her personality and alluring strangeness.

Søsknene som utgjør den eldre generasjon Forsyte lever i luksus arvet fra en suksessfull arbeidsmann, og de er hele tiden bevisst på sine posisjoner og eiendeler for de er fullstendig klar over at deres rikdom er av det "nye" slaget. The Man of Property handler hovedsaklig om Soames Forsyte fra den yngre generasjonen, en mann som har gjort det svært godt som sakfører og har samlet alt hva han kan ønske seg som en "Man of Property" - bortsett fra sin kones kjærlighet. For å gjøre noe med dette får han arkitekten Phillip Bosinney til å designe og bygge et praktfullt hus på landet. Bosinney er forlovet med datteren til Soames fetter, June, og blir møtt med mistro fra hennes familie ettersom han ikke har noen formue og mistenkes for å være ute etter Junes penger; hun er nemlig arvtaker etter gamle Jolyon Forsyte. Oppriktig misbilligelse og mistro hindrer ikke familiemedlemmene i å samles hos gamle Jolyon for å feire hans barnebarns forlovelse, det er den første sammenkomsten på tolv år og til tross for sine ulikheter har de nå gått sammen mot en felles fare; en inntrenger.

Feiringen presenterer Forsytene og som leser får jeg et godt inntrykk av de ulike karakterene, for eksempel er den eldste, tante Ann, en sterk personlighet som ser alle Forsyter som kjøtt og blod, ikke hvor mange penger de har. I alle fall på sine gamle dager holdt hun fast ved dette og skyver unna alt om deres små hemmeligheter og hvorvidt de tjente penger eller ei. Det er hennes verden, som hun i sin favorittnevø, Soames, ser en sikker verge av familieånden, men når hun spør ham hvordan det går med hans kone skjønner jeg at her er et forhold som ikke er det beste. Da hun dør er derimot denne familieånden også på vei nedover og utgjør Forsytenes fall ("Pride comes before a fall!").

Soames Forsyte fremstår som en frastøtende karakter der han ser på sine eiendeler som inkluderer sin kone. Han synes det er hardt for en mann å ikke få noe igjen etter å investert tid og penger, for "out of all his other property, out of all he had collected, his silver, his pictures, his houses, his investments, he got a secret and intimate feeling; out of her he got none."

He had married this woman, conquered her, made her his own, and it seemed to him contrary to the most fundamental of all laws, the law of possession, that he could do no more than own her body...

s. 50

En vårdag ved det uferdige huset minnes Soames første gangen han så Irene og opplevde "what novelists and old ladies call love at first sight". Irene bodde med sin stemor, faren var død, og stemoren ønsket å bli kvitt henne. Han erindrer alle gangene han fridde, men Irene avslo hver gang, inntil ett år senere hvor hun går med på å gifte seg med ham. Soames skjønte aldri hvorfor hun ombestemte seg og hun forble en gåte for ham.

Bosinney får etterhvert et godt øye til Irene, noe de andre Forsytene legger merke til. James, faren til Soames, drar for å se på huset og snakke med Bosinney, men nevner ikke dette til sin sønn. Han ser for seg en mulig skandale, noe som for all del ikke måtte skje!


Og det er omtrent hvor jeg er kommet, til side 114. Jeg hadde som mål å fullføre den første, men det var visst for ambisiøst oppi pensumlesingen! Jeg har likevel lyst til å lese ferdig The Man of Property, jeg vet strengt tatt hva som skjer; at Irene til slutt går fra Soames og det ikke blir noen lykkelig avslutning. Men jeg vil jo lese om det, hva som fører dit og hva de andre Forsytene foretar seg, og jeg ser det som en forutsetning for å kunne lese de neste bøkene i serien.

Jeg liker fortellerstilen og det engelske språket, men lar meg samtidig irritere over samfunnsnormerne som hindrer folk i å leve slik de ønsker. Den konservative Soames faller for eksempel mellom to stoler i sitt ønske om å opprettholde disse normene, men på den andre siden forsøker å passe inn i det moderne England. Det er interessant å lese om denne tidsepoken og karakterene som på mange måter ikke helt klarer å holde tritt med endringene i samfunnet. Irene klarer jeg ikke helt å finne ut av, men så har jeg jo noen sider igjen. Hun giftet seg med Soames utelukkende på grunn av penger og sosial status, men siden ekteskapet er alt annet enn lykkelig er jeg spent på om hun er en karakter som blir bedre beskrevet etterhvert. Hva fører til at de skiller lag? For hun kan ikke klare seg økonomisk utenfor ekteskapet, men så leste jeg et sted at hun gifter seg med en annen Forsyte. Nå har jeg veldig lyst til å se filmatiseringen, men først skal jeg lese ferdig boken!


The Forsyte Saga, utgitt mellom 1906 og 1921, består av tre bøker: The Man of Property, In Chancery og To Let (det er disse tre jeg har i en samlet utgave), samt to korte historier: Indian Summer of a Forsyte og Awakening. Historien fortsetter med A Comedy, The White Monkey, The Silver Spoon og Swan Song (1924-1929).

John Galsworthy (1867-1933) var en engelsk romanforfatter og dramatiker, mest kjent for romanserien The Forsyte Saga. Galsworthy skrev kritisk om de sosiale forholdene i England, spesielt klassesystemet og et tema som går igjen er kvinner i ulykkelige ekteskap. Selv var han født inn i den privilegerte overklassen som ble tema for det han skrev, for eksempel hindret de sosiale konvensjonene ham i å gifte seg med sin kjæreste. Forsytesagaen ble godt mottatt, til tross for tema som den erotiske lidenskapens makt og det umenneskelige i samfunnets moral. Den negative kritikken bestod i at han var for konservativ og snever i sitt syn på sosiale fenomen. I 1932 fikk John Galsworthy Nobelprisen i litteratur "for sin ypperlige fortellerkunst, som når sitt høyeste nivå i The Forsyte Saga". 

Boken leser jeg i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker, og jeg fikk den av Line etter at jeg ble trukket ut som månedens vinner i september.

~

The Man of Property del 2

Jakob og Neikob ~ Kari Stai

Bildeboken Jakob og Neikob av Kari Stai ble utgitt i 2008 av Det Norske Samlaget. Den er skrevet på nynorsk og handler om Jakob og Neikob som bor sammen i et hus på en bakketopp. De er gode venner selv om de er ganske forskjellige, den ene sier nemlig ja til alt og den andre sier nei til alt. Kan man bo sammen når en er så ulike? Og hvordan skal Jakob få Neikob med på biltur når han alltid sier nei? En dag tenker Jakob ut en plan som fører til at de drar avgårde, og på veien møter de flere utfordringer som gjør at Jakob blir glad for at Neikob er så flink til å si nei.

Boken har jeg lest i forbindelse med en oppgave som skal leveres inn på fredag, som den første etter studiestart. Det er en forprøve som må består for å bli meldt opp til eksamen, så jeg kjenner at jeg er spent! 

Kari Stai vant Kultur- og kirkedepartementets debutantpris for denne boken i 2009, og hun mottok også Inderøy Mållags målpris (2008). Hun er illustratør, grafisk designer og barnebokforfatter og har selv illustrert Jakob og Neikob med store og fremstående bilder i klare farger som fyller hele oppslagene. Geometriske former dominerer, og oppslagene har store fargeflater med lite tekst.

Tekst og bilde fungerer bra sammen i boken, de utfyller hverandre til en spennende helhet som gir flyt og harmoni til historien. Samspillet er lett å oppfatte og barn som blir lest for trenger ikke lure på hva som skjer når teksten blir lest. Stai har benyttet seg av den grunnleggende strukturen hjemme-ute-hjemme igjen ved at en konflikt mellom karakterene oppstår og fører til at de reiser ut i verden og når de er hjemme igjen karakteriseres det av en lykkelig slutt.

Fremside, tittel og bakside gir leseren et godt inntrykk av Jakob og Neikob som to motpoler. Ikke bare sier den ene ja og den andre nei, men også ansiktsuttrykk viser dette tydelig. Dette kommer også frem ved fargebruken; der den ene er rød, er den andre blå. Disse kontrastene er gjennomgående på alle oppslagene i boken, både i ord og bilde. Motsetningene er svært overdrevet, for hva er rett og hva er galt? Dette er noe av det jeg synes er kvalitativt bra med boken i forhold til masseproduserte bildebøker; leseren får møte en større verden og et språk som er annerledes enn hverdagsspråket. Jakob og Neikob har dessuten fått tilskudd fra Kulturdepartementet, noe som er positivt på den måten at boken på ingen måte er produsert utelukkende for profitt.

Det positive og det negative kan gi assosiasjoner til egne humørsvingninger ved at vi kan kjenne oss igjen i både det glade og det nedstemte. Vi kan ikke alltid være positive eller negative, det er snakk om en balansegang: å vite når det passer å si ja eller nei.  

Boken passer best for barn fra fire år og oppover, og egner seg godt som litterær samtale med barn. En herlig og humoristisk bok som gir mye å snakke om!

"Jakob seier JA til alt. Neikob seier NEI til alt. Slikt blir det trøbbel og krokodillemat av."

Jernet er ikke hardt ~ Sonja Nyegaard

Sonja Nyegaard debuterte med diktsamlingen Jernet er ikke hardt i 1994, utgitt på Aventura forlag. Hun er utdannet ved Statens Håndtverks- og kunstindustriskole, Forfatterstudiet i Bø og Forfatterskolen i København.

Det er noe litt nonchalant over diktene, på en dristig måte kan en kanskje si. Som forlaget Kolon skriver: "...[bildene] kolliderer og skaper nye og uventede betydninger." Her er altså ingen harmoni, men jeg skulle gjerne visst noe om hva hun mente når hun skrev disse diktene. Jeg har vridd og vendt på tekstene, men de poetiske metaforene glipper unna hver gang jeg mener å ha taket på dem.

Men siden det er lenge siden jeg både leste dikt og prøvde å forstå dem blir jeg nødt til å ta litt historie. Nyttig informasjon i denne forbindelse fant jeg i Gyldendals tidsskrift for litteratur, hos kritiker og universitetslektor i norsk (Helsingfors universitet) Hadle Oftedal Andersen. Ifølge ham er Nyegaard en av debutantene fra dette året (1994) som "stiller seg i ein intellektuell dialog med heile førestillinga om det postmoderne" og tar et oppgjør med 80-tallets kroppsmodernisme. Det nye i lyrikken utover 90-tallet er det naturlige og ikke-intellektuelle, en mer utvungen holdning til seg selv. Men Nyegaard har likevel elementer fra 80-tallets tenkemåte, hun er både innenfor og utenfor på en gang, som Andersen beskriver det.

I lys av dette blir diktingen hennes en smule mer forståelig. Kanskje.

Det glipper ut

det glipper ut

den ru heten blir til hud

det kan godt være

at du har okergult hav i natten

at ansiktet har flekker

som henter månen ut av tapetet

røyk i himlingen og

latter ved hjørnet

ansiktet blinker

det ligger aske i fortsettelsen

Elskede ~ Toni Morrison

Elskede av Toni Morrison er hennes femte roman, og den fikk Pulitzerprisen året etter den kom ut. Av de bøker jeg har lest av Morrison må jeg si dette den beste, en sterk og gripende historie!

Originalens tittel: Beloved (1987)
Oversetter: Mona Lange
Utgitt først gang: 1987, Aschenhoug & Co.
Min utgave: 1994, De norske Bokklubbene A/S
Sider: 288
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Gave
Lest i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker

Handlingen er lagt til tiden under og rett etter den amerikanske borgerkrigen på 1800-tallet med fokus på slaveriets grusomheter. Selv om det er flere stemmer i boken er det særlig historien til Sethe som blir fortalt. Sethe flykter fra farmen Sweet Home for å slutte seg til resten av familien som har reist til den frie staten Ohio. Hun er høygravid, og da hun møter igjen sin svigermor (Baby Suggs) og de andre barna sine er det med sin nyfødte datter (Denver) i armene. Uheldigvis blir tiden i frihet kort og hun blir innhentet av eierne. Dette fører til en desperat handling i sin kjærlighet til barna; hun slår i hel sin yngste datter og prøver å drepe de to guttene for å skåne dem fra et liv som slave i de hvites makt.

Romanen starter med å beskrive spøkelset som har bodd i huset i atten år: "124 var hatsk. Full av giften til en liten unge". Alle er enige i at spøkelset er Sethes døde datter, men som leser skjønner jeg fort at spøkelset ikke egentlig er ondt, bare trist. Skjønt, Denver mener den lille er ensom og avvist. På datterens gravstein står det "Elskede".

Paul D, en medslave fra Sweet Home, ankommer huset 124 og tvinger spøkelset ut: han får høre historien om treet på Sethes rygg og stående bak henne, rører han treet og gjør seg kjent med sorgen hennes, "dens røtter; den tjukke stammen og det fine nettverket av grener". Mens de står slik, og Sethe kjenner på følelsen av å overlate til en som tar i mot, begynner huset å riste, ting å fare gjennom luften og Paul D skriker, veiver og slår rundt seg til ristingen tar slutt. En stund ser det ut til at spøkelset er forsvunnet, men en dag finner de en ung jente sittende foran huset. Hun sier hun heter Elskede.

Det er Denver som er ensom. Ensom og trist. En gang oppdaget hun hva det vil si å leve, men en hendelse gjør at hun flykter fra livet og inn i sine egne hemmeligheter og til et lønnkammer i skogen hvor hun, "skjermet fra sårheten i en såret verden, skapte [...] fantasien sin egen sult og sin egen næring, som hun hungret etter fordi ensomheten slet henne ut". Med Elskedes entré blir hungeren holdt i sjakk.

Etter hendelsen for atten år siden blir 124 og dets beboere isolert fra omgivelsene, ingen ville ha noe med dem å gjøre.Å gå fra en tilhørighet til å bli utstøtt gjør noe med et menneske, det preger dem selv om de ikke vil vedkjenne seg det. Paul D er den eneste i nabolaget som ikke vet hva som skjedde den gangen, og som ikke vet årsaken til at ingen snakker med dem. Da han blir fortalt historien konfronterer han Sethe som bekrefter det han sier. Dette blir for mye for ham og han reiser. Nå forsvinner virkelighetsfølelsen for Sethe, som oppriktig tror at Elskede er hennes døde datter og skyldfølelsen får henne til å oppvarte og skjemme den unge jenten bort. Etterhvert mister Sethe jobben og når det minker på maten slutter hun å spise:

"jo større Elskede ble, desto mindre ble Sethe; jo mer det skinte av øynene til Elskede, desto mer ble de øynene som aldri pleide å se bort, til sprekker av søvnløshet. Sethe gredde ikke håret lenger eller vasket seg i ansiktet. Hun satt i stolen og vætet leppene som et tuktet barn, mens Elskede åt opp livet hennes, tok det, svulmet opp av det, ble høyere av det. Og den eldre kvinnene ga det fra seg uten å mukke". 

Til slutt ber Denver lokalsamfunnet om hjelp, men da de kommer er Elskede sporløst forsvunnet. Slik spøkelser har for vane? Eller var hun jenten som ble holdt fanget av en hvit mann den sommeren?

Denne boken leste jeg i 1994 da min mor fikk den fra Bokklubben, og er en av de bøker som har etterlatt seg et utslettelig inntrykk. Det er en følelse, en tristhetens stemning som henger igjen, men samtidig er det også det poetiske språket og beskrivelsene. Jeg er glad jeg nå har lest denne historien om kampen for å frigjøre seg fra fortiden om igjen.

Inspirasjonen til boken fikk Toni Morrison da hun kom over en historie om en mor, Margaret Garner, som flyktet fra en plantasje i Kentucky og da de ble innhentet av eieren og Margaret drepte sin 2-årige datter for å spare henne for å vokse opp som slave.

Elskede føles til tider som en utfordring, noen ganger lurte jeg på hva som er fortid før fortid og enkelte steder måtte jeg stoppe opp og tenke meg om før jeg kunne lese videre. Men det er noe av det spennende ved Morrisons fortellermåte og skrivestil; det blir en fantastisk og rystende leseropplevelse.

Mot slutten er det hjerteskjærende å lese om de tre kvinnenes syn og tanker, og når det gjelder Sethe og hennes grusomme handling den gangen for mange år siden gir det uante perspektiver til nyheter som for eksempel det jeg leste hin dagen om den tyske kvinnen som er anklaget for å ha drept fem av sine nyfødte barn. Skjønt, da jeg leste årsaken ble jeg betenkt. Hun var nemlig redd for at mannen skulle forlate henne. Han ønsket ikke flere barn. Sethe...vel, du blir bare nødt til å lese det selv. Hjertet mitt blør.

Også gjennom det Paul D forteller om livet sitt fra Sweet Home og årene etterpå får vi innblikk hva en slave måtte tåle. I etterordet skriver Hans H. Skei at romanen reiser spørsmål om hvor grensene for menneskelig fornedrelse går og fremstiller den mangedobbelte undertrykkelse og fornedrelse som en svart kvinne og mor utsettes for.

Vi vet alle at et system hvor mennesker står i eiendomsforhold til andre slik at de betingelsesløst kan utnyttes er forferdelig galt, og at slavene ikke ble sett på mennesker, men snarere dyr, for å lette (og rettferdiggjøre) den umenneskelige behandlingen av dem. Danmark var først ute med å oppheve slavehandelen i 1792, mens det i flere arabiske land ikke ble formelt avskaffet før i 1960-årene.

I lys av hva som dokumenteres av moderne slaveri, det være seg trafficking, barnearbeid, sexslaveri, gjeldsslaveri og tvangsarbeid (som er de mest utbredte formene for slaveri i våre dager) er det virkelig et tankekors at slaveri fortsatt eksisterer fremdeles selv om det er forbudt i alle land hvor det praktiseres. Hva er for eksempel en kvinne i stand til etter å ha blitt voldtatt av to politimenn mens den tredje holder hennes forlovede fast? Poenget mitt er at faktainformasjon om emnet er nødvendig, men kan aldri erstatte skjønnlitterær lesing som dette, om hvordan det føles på kropp og sjel å være en annens eiendom.

På bokens første side står teksten: 60 millioner og mer. Dette lurte jeg litt på, og slo det opp på nettet hvor jeg fant at researchen førte Morrison til Brasil. Her finnes historiske museer hvor slaveriet er dokumentert (med kjettinger, munnstykker (bissel) og torturinstrumenter) og hun undersøkte hvor mange som egentlig var involvert. Ett tall var 200 millioner, ett annet var 60 millioner. Dette utløste et ramaskrik i USA, som aldri har forholdt seg til slaveriet som folkemord.

Anbefales!

Smakebit fra begynnelsen av boken (s. 10) og en fra Sethes tanker om å være fri.

Kilder:
forfatterweb.dk
Store Norske Leksikon

Tilbake til Riverton ~ Kate Morton

Som nevnt i omtalen av Den glemte hagen ville jeg gjerne ha mer av Kate Morton og da jeg så Tilbake til Riverton i en bokhandel en stund senere, måtte jeg jo kjøpe den! Nittini kroner skulle de ha for den, det er jo ingenting for en fengslende og underholdende historie :)

Originalens tittel: The House of Riverton (2006)
Oversetter: Elisabet W. Middelton
Utgitt: 2008, Schibsted Forlag
Sider: 511
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Kjøpt

På samme måte som med Den glemte hagen og En svunnen tid ble jeg også denne gangen begeistret over Mortons verden som åpenbarer seg mellom permene. Boken leste jeg på en fin strand på Mallorca og ble sittende, og til tider liggende, med boken godt oppunder nesen (rart jeg ikke fikk blekt avtrykk av boken i ansiktet) hver dag. Jeg måtte ta et bad av og til siden det var så varmt, og jeg registrerte at lyden av brusende bølger var passende bakgrunnsmusikk til lesingen av denne boken; som glemte minner rullende innover en strand. Men la meg ikke bli sentimental, romanen ender på en god måte, om enn noe overraskende!

Tilbake til Riverton er Kate Mortons debutroman, og til forskjell fra de to som er kommet i ettertid har denne en annen innfallsvinkel: en nittini år gammel kvinne, Grace Bradley, får gamle spøkelser vekket til live og en hemmelighet hun har båret på i så mange år er i ferd med å slippe frem i lyset. Hemmeligheten har ligget i dvale i det herskapelige Riveton-huset, en hemmelighet med bunn i en skandale fra 1930-årene. Det som skjedde skal bli film og Grace blir oppsøkt av filmprodusenten som ønsker bakgrunnsmateriale om familien som bodde på Riveton på den tiden, hvor Grace var tjenestepike. 

Boken er lettlest så det er ikke noe problem at det er over fem hundre sider, de flyr avgårde som sandkorn i vinden. Side etter side, jeg bladde og bladde, fullstendig forgapt. Men, det må sies; ikke like oppslukt som i de to andre og for å si det slik synes jeg Den glemte hagen er best. Men absolutt perfekt strandlektyre og ellers for late sommerdager, den ble forresten kåret til årets sommerbok i England året etter den kom ut.

Vredens druer ~ John Steinbeck

Vredens druer er en roman fra 1939 av den amerikanske forfatteren John Steinbeck. På norsk kom den i 1940.

Originalens tittel: The Grapes of Wrath (1939)
Oversetter: Arthur Omre
Utgitt, denne utgaven: 1979, Gyldendal Norsk Forlag (innbundet)
Sider: 384
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Lånt på biblioteket

Fra bokomslaget: 

"Vredens druer" gir et mektig og rystende bilde av kriseårenes Amerika. I slutten av 1920-årene hadde banker og storspekulanter tatt jorden tilbake fra hundretusener av farmere i Oklahoma, og "okiene" ble hjemløse. Romanene gir oss historien om en av disse familiene - Joad'ene. De blir plutselig en dag satt på landeveien, de hører ikke lenger til noe sted. Lokket av løfter fra farmere i California begir de seg, i en gebrekkelig lastebil, mot vest. Mot det forjettede land, der ny elendighet venter dem.

Steinbeck delte kår med okiene under det lange trekket på Highway 66 og gjennom ørkenen; han kjente de dramatiske skjebnene han forteller om. "The Grapes of Wrath" gikk som en farsott over Statene, men den kom lenger. Hollywood kjøpte filmrettigheten, farmere i California brente den på bål, over hele verden fant lesere frem til dette eposet og ble betatt; av gru, av menneskelighet, av humor og skjønnhet.

Hva skriver man vel om en klassiker som denne! Ikke enkelt med en bok som regnes som et hovedverk i amerikansk litteratur, men her er mitt inntrykk av boken:

Vredens druer var sterkt medvirkende til at Steinbeck fikk Nobels litteraturpris i 1962. Komiteen slo fast at Steinbeck var en av mesterne i moderne amerikansk prosadikting og romanen står som et minnesmerke over depresjonens elendighet.

Det slo meg umiddelbart at romanen inneholdt svært gode beskrivelser; utrolig hvordan og hvor mye han får sagt om et tørt og solsvidd område! Boken har et regelmessig skifte av sjanger hvor annenhvert kapittel er fortellende, og annenhvert er essayistisk reflekterene (se wikipedia), noe jeg finner interessant fordi det gir innblikk i forfatterens syn på tiden. For eksempel kapittel 5 hvor bankenes vesen blir skildret, man får en aha-opplevelse av å lese om traktorens fremferd over jordene mens folkene blir overkjørt (billedlig talt, men etterhvert mer bokstavelig siden de får kjenne forandringene på kropp og sinn). 

Et eksempel: "Vi har ikke rå til å holde forpaktera, Og dem sier: Den parten som en forpakter får, er akkerat den profitten vi ikke har tåd til å miste. Og dem sier: Hvis vi slår sammen alle jordene til ett støkke, kan vi så vidt får det til å lønne seg. Så traktor-kjørte dem alle forpaktera vekk fra jorda." (s. 45)

I kapittel 11 blir traktorens fremferd skildret mer utførlig, menneskenes følelser for jordene. Som bestefaren som døde, "han tilhørte den jorda. Han kunne ikke forlate den"  - for bestefaren og plassen var akkurat det samme.

Det er forferdelig å lese om fluktens vei, Highway 66, og frykten de kjenner mellom byene hvis noe skulle svikte med bilene. På den strabasiøse reisen til California får familien høre fra flere hold at det forjettede land slett ikke er slik de forestilte seg. Når de endelig kommer frem blir de møtt med fiendtlighet og Tom sier til politiet: "Vi er ikke lasaroner...vi ser etter arbe. Vi tar all slags arbe." (s. 215) I møtet med kontraktører og politi blir de sett på på inntrengere og og annenrangs mennesker. Tom prøver å forklare for more at det ikke er loven politiet holder seg til, men at de prøver å ta motet fra dem. "Dem prøver på å knekke oss...dem tar fra oss alt, æra og alt sammen."

De gode og fine skildringen av landet de kommer til gjør dem alle fra seg av forventning og drømmen om et bedre liv blir klarere enn noensinne før:

"Våren er vidunderlig i California. Dalene der frukttrærne blomstrer er duftende lyserøde og hvite strømmer på et still hav. De første slyngtrådene snør seg fra gamle, knudrete vinstokker, henger i slør for å dekke stammene. De grønne åsene er runde og bløte som bryster. Og på flatlandet strekker rekker av blek, grønn salat og tynne små blomkålplanter seg milevis like ved uvirkelige grågrønne aritsjokk.planter."  

Familien kom omsider til den fine regjeringsleiren nær Weedpatch, men oppdaget at de til tross for alle fasiliteter måtte jobbe for en dollar og kjøpe mat for en dollar.

Til tross for vonde opplevelser finnes det også samhold og klokskap. "...en kar i fengslet prøvde å starte en forening. Men dem samme folka han prøvde å hjelpe, kasta han ut. Han sa: En må huske på at hver gang det går et skritt fremover, så glir det litt tilbake, men aldri helt tibake. Og det betydde at det ikke var å kaste bort tia, selv om det kunne se sånn ut." (s. 326).

Som når mennene i familien arbeider uvitende om at de er streikeforbrytere for fem cent og de streikende får 2,5. Denne lønnen holder ikke til mat, det oppstår slagsmål og Tom vil dra for å skåne familien. De får det til å virke så enkelt, samholdet, men i den nye verden holde det ikke. Samholdet i familien er spesielt, og hvordan de ser hverandre, og noe som er nødvendig når en arbeider tett sammen for å skaffe daglig innkomme. På reisen ser de at det slett ikke trenger å være slik, men jeg har en særlig godfølelse for moren som stort sett ordner opp og de andre tør ikke gjøre noe uten hennes bifall. Hun holder orden på familien og snakker om enn ikke i veldige vendinger så dypt nok. Dypt nok til at vi skjønner hun forstår dem alle.

Slutten er overraskende, men ikke mer enn at jeg som leser heller blir overrumplet. Om den uventede slutten tenker jeg at den var til ettertanke om forholdene under depresjonsårene.

På slutten av kapittel 25: "Og i folkets øyne står nederlaget skrevet. Og i de sultnes øyne vokser vreden. I menneskesjelene begynner vredens druer å svulme, og de blir tunge, tunge nok til å høstes."

"Det går ikke an å skremme en mann som også er sulten i de forpinte mavene til de små barna sine. Han har kjent en frykt som er større enn enhver annen."

s. 209

En smakebit fra s.183

Til slutt: Boken leste jeg i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker, og den ga meg en ytterst bra leseropplevelse som jeg anbefaler sterkt andre å lese og oppleve!

PS: Politiken.dk skriver (8/1-2013) at Steinbeck kun fikk nobelsprisen i 1962 fordi komiteen ikke kom til enighet. Dette skal være hemmeligstemplede dokumenter som nettopp er offentliggjorte, og en av komitémedlemmene skal ha uttalt at "de åpenlyse kandidater glimtet med sitt fravær".

The Hunger Games ~ Suzanne Collins

The Hunger Games er første bok i en trilogi skrevet av den amerikanske forfatteren Suzanne Collins.

Først utgitt: 2008
Utgitt, denne utgave: 2011, Scholastic (pocketutgave)
Sider: 454
Språk: Engelsk
Sjanger: Sci-Fi/dystopisk
Alder: Ungdom/YA
Kilde: Kjøpt

In a dark vision of the near future, twelve boys and twelve girls are forced to appear in a live TV show called the Hunger Games. 
There is only one rule: kill or be killed.

When sixteen-year-old Katniss Everdeen steps forward to take her sister's place in the games, she sees it as a death sentence. But Katniss has been close to death before. For her, survival is second nature.

I ruinene av det som en gang var Nord Amerika ligger nasjonen Panem, og den rike hovedstaden Capitol som er omkranset av tolv distrikter. En gang inntraff et opprør som resulterte i at det trettende distriktet ble ødelagt og realityprogrammet "The Hunger Games" (Dødslekene) blir siden avholdt som straff og fremtidig preventivt middel for ytterligere opprør.

Boken handler om 16-åringen Katniss Everdeen som bor i Distrikt 12, det fattigste av distriktene. Hun melder seg frivillig til de 74. dødslekende i stedet for lillesøsteren Primrose. Den andre deltakeren fra samme distrikt er Peeta Mellark, som sammen med Katniss vender hjem som vinnere etter å ha narret spillederne. For å dekke over at de lurte Capitol, later Katniss som om hennes handlinger var av kjærlighet til Peeta.

Winning will make you famous.
Losing means certain death.

Boken begynte jeg å lese da vi ventet på flyet hjem fra Gran Canaria tidligere i sommer, og jeg likte umiddelbart det jeg leste. Språket er ukomplisert og lettfattelig, jeg trengte ikke slå opp ett eneste ord (til forskjell fra The Moonstone) og her er ingen litterære krumspring. Og det er helt greit. Historien er uansett bra skrevet og det er noe med måten den er bygget opp på som fikk meg til å glemme tid og sted for denne fascinerende og samtidig dystre verden hvor kampen mellom det gode og det onde er i fokus. Oppi det vanskelige får leseren også en dose romantikk. Det er også helt greit.

Jeg fikk ikke overveldende følelse av boken var skrevet spesielt til ungdom, så det er godt å vite at det tilbys godt litteratur for ungdom og ikke bare bøker som er for...enkle. 

Fortellerstemmen er nøktern angående lekene som omtales som helt normalt. Brutale og bestialske, men helt normalt i dette totalitære samfunnet hvor informasjon blir sensurert. Katniss oppdager etterhvert at alt ikke er som det skal være i Capitol.

Utrolig spennende historie som jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg!

Søndag kveld så hele familien filmen, som også var bra, men det er jo noe med det når en leser boken først. For eksempel var jeg noe forutinntatt av at min datter allerede hadde sett filmen og syntes han som spilte Peeta slett ikke passet til rollen. Han ikke var den kjekkasen fra boken. Mente hun.

Brutaliteten i boken er helt bevisst fra forfatterens side: Suzanne Collins har uttalt at hun ikke skriver om ungdomstid, men om krig. For ungdom. Hun skal ha fått ideen etter å sett på tv, både realityprogrammer og om krigstilstandene rundt om i verden, og ville vise ungdom krigens realiteter. 

En smakebit fra s. 172

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Tenk deg en blodtørstig variant av Robinson-ekspedisjonen. En moderne gladiatorkamp i en høyteknologisk tidsalder. Dystopisk science fiction med samtidskritikk i framtidsklær. Og en gripende kjærlighetshistorie. Da har du Dødslekene.

(Gyldendal)