Good Omens for spring

Det har vært lite aktivitet her på bloggen i det siste, noe som skyldes manglende lesing. Jeg startet jo på Good Omens av Neil Gaiman for lenge siden og har forsøkt å lese innimellom slik jeg pleier når det er mye pensum som skal konsumeres samtidig, men har gitt opp. Boken fenger ikke og det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er, men jeg kjeder meg rett og slett. Hver gang jeg har åpnet (og jeg har faktisk kommet omtrent halvveis) legger jeg den raskt fra meg igjen. Så i helgen plukket jeg opp en annen bok som da ble ferdiglest på noen timer. Nå skal det sies at den var svært lettlest, men uansett: jeg avslutter lesingen av Good Omens, setter den på bero til et senere tidspunkt og kaster meg over noe annet.

Bilder tatt ved Troldhaugen i dag.

En smakebit på søndag: Good Omens

Lesemål og lesemål. Allerede første måned gikk planen rett ad undas! Men jeg er i alle fall ferdig med Alias Grace, fascinerende lesing forresten, og har startet på Good Omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman sammen med Ina og Marianne.

Good Omens er humoristisk fantasy, og baksideteksten forteller:

According to The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch - the world's only completely accurate book of prophecies, written in 1655, before she exploded - the world will end on a Saturday. Next Saturday, in fact. Just after tea...

People have been predicting the end of the world almost from its very beginning, som it's only natural to be sceptical when a new date is set for Judgemnet Day. This time though, the armies of Good and Evil really do appear to be massing. The four Bikers of the Apocalypse are hitting the road. But both angels and demons - well, one fast-living demond and a somewhat fussy angel - would quite like the Rapture not to happen.

And someone seems to have misplaced the Antichrist...

Jeg har kun lest forordet, og smakebiten er derfra:

People say: What was it like writing Good Omens?
And we say: We were just a couple of guys, okay?
We still are. It was a summer job.We had a great time doing it, we split the money in half, and we swore never to do it again. We didn't think it was important.

s. 11

Boken på vent: The Jungle Book

I The Graveyard Book skriver Neil Gaiman at den er inspirert av Rudyard Kiplings The Jungle Book, og siden Rufsetufsa og jeg leste boken sammen fant vi ut at Jungelboken også burde leses. Den ble lånt på biblioteket for en stund siden, men kommer ikke til å være en bok på vent lenge for lesingen skal starte til helgen. Blir spennende å se hvor annerledes den er fra Disney sin versjon, og ikke minst hvordan Gaiman fant sin inspirasjon!

In The Jungle Book Kipling has drawn on his deep knowledge of India and the people and animals of the jungle to tell stories that have delighted innumerable readers. The best known are thos about Mowgli, the wolf boy, and the animals who live in the jungle with him: Akela the lone wolf, Bagheera the black panther, Baloo the brown bear, and many more. But there are also tales of seals in the distant Bering strait, and of Rikki-Tikki-Tavi, the mongoose with a way with snakes. There is also a fine study of the baggage animals that constitute 'Her Majesty's Servants'.

The Graveyard Book ~ Neil Gaiman

Det har vært så som så med lesing i det siste, men nå er jeg ferdig med The Graveyard Book av Neil Gaiman, en bok jeg har lest sammen med Rufsetufsa. Boken kom ut første gang i 2008 (på norsk i 2010) og er Gaimans mestselgende barnebok som også er tildelt flere priser.

Jeg likte The Ocean At The End of The Lane, men synes The Graveyard Book er hakket bedre, noe som kan komme av at førstnevnte ble lansert for voksne mens jeg synes det er lite som skiller de to bøkene sådan. Den kunne like gjerne vært en barnebok og jeg kunne ønske jeg hadde oppdaget Gaiman da ungene mine var yngre. Uansett, jeg har kost meg med The Graveyard Book, som handler om Nobody (Bod) Owens, en gutt som vokser opp på en kirkegård etter at familien hans blir myrdet av en mann ved navn Jack. Gutten på atten måneder våknet den natten av lyder, klatret ut av sengen og stabbet ut av huset og videre opp bakken til kirkegården. Ekteparet Owens (gift i 250 år) finner ham og blir straks henrykte, de har nemlig aldri hatt barn. Guttens familie viser seg, og moren ber Owens innstendig om å beskytte ham fra mannen kalt Jack, som fremdeles er etter ham. På kirkegården møter han derimot motstand og må dra med uforrettet sak. Den lille gutten får bo hos ekteparet på kirkegården, de kaller ham Nobody Owens (forkortet til Bod) ettersom han ligner på "nobody but himself". En av beboerne, Silas, går med på å være hans verge og han får the Freedom of the Graveyard som betyr at han kan gjøre mye av det de døde kan, blant annet å se i mørket, gjøre seg usynlig og gå steder levende ikke kan. Silas er hverken død eller levende og kan forlate kirkegården for å skaffe mat til Bod. Han lærer også Bod blant annet å lese, men flere spøkelsene har andre kunnskaper de lærer bort til gutten. For eksempel overtar Miss Lupescu når Silas er borte og hun har viktig lærdom til Bod. Det skal komme godt med!

Hvert kapittel er viet hendelser i Bods liv etterhvert som han vokser opp, det er både farlig og utviklende, og ikke helt enkelt å balansere på grensen mellom de dødes og de levendes verden. Mannen kalt Jack er fremdeles på jakt etter ham for å avslutte det han startet. Det viser seg at Bod er den som kan forandre alt, han er midtpunktet for kampen mellom det gode og det onde som blant annet Silas og Miss Lupescu har kjempen i årtusener.

Fantasy er en sjanger jeg har likt siden jeg selv kunne gå på biblioteket og låne bøker, det var da jeg oppdaget de spennende bøkene. The Graveyard Book er ingen kosebok for små barn. Her er drap, skremmende vesener, død og ondskap. Men Bods utvikling mot ungdom byr også på visdom og vennskap. Det er uendelig fint, og samtidig litt trist. Bod kan ikke bli værende på kirkegården, hos sin familie som har tatt seg av ham fra han var bitteliten. Han må gå sine egne veier, sette spor etter seg i den levende verden. Han har steder å besøke, ting å gjøre: “Face your life, its pain, its pleasure, leave no path untaken.” (s. 288).

The Graveyard Book kan jeg varmt anbefale, og har du barn vil dette være boken å finne frem sammen hvis de for eksempel liker Harry Potter. Eller kanskje de ennå ikke har oppdaget fascinasjonen som ligger i fantasiunivers som det Gaiman her tryller frem? Da har mange noe virkelig spennende i vente.

You're always you, and that don't change, and you're always changing, and there's nothing you can do about it.

s. 280

Edit: Rufsetufsa har skrevet begeistret om boken (her) og gitt den terningkast 6 :)

The Graveyard Book av Neil Gaiman (2008)
Illustratør: Chris Riddell
Bloomsbury Publishing, 2009 - min utgave, 2001
Engelsk
289 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag (the graveyard book)

Etter at jeg leste The Ocean At The End of The Lane fikk jeg lyst til å lese mer av Neil Gaiman og har startet på The Graveyard Book sammen med Rufsetufsa. Bakpå boken står det:

Nobody Owens, known to his friends as Bod, is a normal boy. He would be completely normal if he didn't live in a graveyard, being raised and educated by ghosts.

There are dangers and adventures for Bod in the graveyard. But it is in the land of the living that real danger lurks for it is there that the man Jack lives and he has already killed Bod's family.

For good or for evil - and I firmly believe that it is for good - Mrs Owens and her husband have taken this child under their protection. It is going to take more than just a couple of good-hearted souls to rais this child. It will [...] take a graveyard.

s. 17

The Ocean At The End of The Lane ~ Neil Gaiman

Neil Gaiman har jeg vært nysgjerrig på en stund og har fra før kun lest barneboken Coraline, en bok jeg leste for ungene mine da de var mindre og som vi likte godt - etterpå koste vi oss med filmen. Det er delte meninger om Gaimans bøker, men han er kjent for sine verker innen science fiction og fantastisk litteratur og har mottatt mange internasjonale priser. Nå har jeg lest The Ocean At The End of The Lane sammen med Rufsetufsa som også hadde lyst til å lese mer av Gaiman. Hun ble ikke like begeistret som meg, selv om hun liker andre av bøkene hans. The Ocean At The End of The Lane har jeg lest mange rosende anmeldelser av, blant annet har Astrid Terese skrevet et fin innlegg som var delaktig i at jeg ønsket å lese boken. Boken er Gaimans første for voksne siden 2005.

En mann har vært i begravelse og kjører til det som en gang var barndomshjemmet, "it felt like I had driven back in time." I enden av veien ligger Hempstock-gården hvor han stopper. Han snakker med Mrs Hempstock og går så til dammen som ligger like ved. Etterhvert dukker minnene opp. Minner han trodde for lengst var glemt. Han husker elleveåringen Lettie Hempstock som bodde der sammen med sin mor og bestemor. Han husker alt. Så sitter han der ved dammen som Lettie hadde overbevist ham om var et hav. Han husker syvårsdagen sin, bursdagsbesøket hvor ingen kom, og hvor glad han var i å lese. Han husker hendelsen som brakte skrekken gjennom fra en annen verden, og kun Hempstock-kvinnene kunne hjelpe. Han husker hvor fint det var å ha en venn. Sammen med Lettie må han bekjempe skrekken og sende monsteret tilbake dit det kom fra - det blir en farefylt og skremmende ferd.

Det overnaturlige i boken er spennende, men det er også nostalgiske innslag i det at den middelaldrende mannen husker tilbake på hendelser som preget barndommen hans. Foreldrene tror ikke på ham når det gjelder monsteret, det er i det hele tatt mye som han ikke forteller dem fordi de ikke ville tro ham. I dette ligger en maktesløshet ovenfor de voksne som definerer sannheten og virkeligheten, som bagatelliserer barnets frykt.

Adults follow paths. Children explore. Adults are content to walk the same way, hundreds of times, or thousands; perhaps it never occurs to adults to step off the paths, to creep beneath rhododendrons, to find the spaces between fences.

s. 76

En dør åpnes til en annen virkelighet og det som kommer kan ødelegge den verden syvåringen kjenner, men gamle Mrs Hempstock som husker The Big Bang, Lettie og moren har evner han ikke ante fantes. Som fantasy er dette en dramatisk, utrolig og eventyrlig historie som jeg anbefaler også til de som ikke er fan av sjangeren for boken kan også leses som et barns utvikling og møte med voksenlivet. Det å oppdage at foreldrene ikke alltid er den stødige klippen de skal være. Kanskje vi alle skulle forsøke å ta barns perspektiv oftere - jeg har i alle fall fått et godt inntrykk av Neil Gaiman, og hvis de andre bøkene hans er som denne har jeg virkelig noe å se frem til!

The Ocean At The End of The Lane av Neil Gaiman
Headline Publishing Group, 2013
Engelsk
248 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag (the ocean at the end of the lane)

I går startet jeg på The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman og leste 33 sider fortløpende før det var på tide å se en serie på HBO. Romanen er Gaimans første for voksne siden 2005, og for ham selv var den en fantastisk overraskelse. Boken åpner med et sitat av Maurice Sendak, en amerikansk illustratør og barnebokforfatter. Det var han som skrev Til huttetuenes land, en bok jeg elsket som barn og som jeg ofte leste for mine egne barn da de var små.

I remember my own childhood vividly...I knew terrible things. But I knew I mustn't let adults know I knew. It would scare them.

Tegneserie og grafisk roman

Finnes det et skille mellom tegneserier og grafiske romaner? 

Hva består det i så fall i?

Dette ble jeg nysgjerrig på i forbindelse med lesingen av Persepolis, og siden Berit har lurt på det samme surfet jeg litt rundt på nettet og fant følgende:

En tegneserie er rekker av bilder som står i en innbyrdes sammenheng og som regel fremstiller et handlingsforløp (snl.no). Det er en egen kunstform og kan deles inn i flere sjangere, blant annet grafiske romaner, etter egelsk graphic novel - en lengre tegnet serie i bokform.

I følge en dansk artikkel brukes begrepet til å skille mellom den mer litterære tegneserie og den alminnelige tegneserie. Begrepet grafisk roman ble utbredt etter at den amerikanske tegneserieskaperen Will Eisner hadde "a graphic novel" som undertittel på fremsiden av En kontrakt med Gud (1979). I den nevnte artikkelen sies det også at begrunnelsen for en ny genre visstnok ligger i den engelske betegnelsen for tegneserie "comic"; Eisners tegneserie var på ingen måte ment som humoristisk underholdning.

En grafisk roman har gjerne en historie fra begynnelse til slutt, i motsetning til den tradisjonelle tegneserien som ofte avslutter med en cliffhanger. I en tradisjonell roman må dessuten bildene forestilles i eget hode. Da jeg leste koblingen til det forhistoriske mennesket og hvordan de fortalte historier ved hjelp av bilder innså jeg at tegneserier slett ikke er noe nytt!

Nå har jeg lyst til å lese The Sandman av Neil Gaiman, en tegneserie som regnes som en av de viktigste i moderne tid og representerer gjennombruddet for forfatteren. Den får bli en bok på vent :)

Locks ~ Neil Gaiman

Locks

 av Neil Gaiman

We owe it to each other to tell stories,

as people simply, not as father and daughter. 

I tell it to you for the hundredth time:

"There was a little girl, called Loldilocks,

for her heit was long and golden,

and she was walking in the Wood and she saw -"

"- cows." You say it with certainty,

remembering the strayed heifers we saw in the woods

behind the house, last month. 

"Well, yes, perhaps she saw cows,

but also she saw a house."

"- a great big house," you tell me.

"No, a little house, all painted, neat and tidy."

"A great big house."

You have the conviction of all two-year-olds.

I wish I had such certitude.

"Ah. Yes. A great big house.

And she went in..."

~

PS: Diktet i sin helhet kan leses på Endicott Studio. 

Jeg ville gjerne ha med hele diktet, men ble plutselig usikker da jeg leste:

"Copyright ©1999 by Neil Gaiman. 

It may not be reproduced in any form without the author's express written permission."

Så selv om et helt verk kan publiseres som sitat når det er snakk om et lite omfang, 

for eksempel helt korte dikt i sin helhet tar jeg ingen sjanser. 

Men det er heller ikke nødvendig, jeg kom over dette diktet da jeg jobbet med forprøven i norsk og i forbindelse med høytlesningsituasjoner. I Bok i bruk i barnehagen fra Lesesenteret fant jeg dette utdraget (på norsk) som en illustrasjon på hvordan lese for og med barn.

Solen er på vei ned etter en kald og vindfull, men ellers fin dag denne uken :)