Dager i stillhetens historie ~ Merethe Lindstrøm

Da jeg i fjor leste at boken ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris 2012 og at den hadde fått Kritikerprisen året før ble jeg nysgjerrig da jeg leste det som stod i begrunnelsen: ”i en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet”. Dette måtte jo være en bra bok! Og det kan jeg si først som sist: det er den.

Dager i stillhetens historie handler om et eldre ektepar som stilltiende er blitt enige om å ikke snakke om sin fortid. Men fortiden lar seg ikke overse og den dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden.

Fortellerstemmen er Eva. Hun har alltid hatt en følelse av å være utenfor, av å stå på utsiden og hun ønsker å være del av noe. Dagene endret seg så brått, eller kanskje det hadde vært der hele tiden. Tausheten. Eva forteller om hvordan ektemannen, Simon, blir mer og mer taus. Lindstrøm lar Evas tanker være det som driver fortellingen, og det som gir innblikk i hvordan en slik er forandringer mulig. Simon trekker seg innover i seg selv og det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lengre; det er følelsen av at hun selv ikke er det. Simons fortid innhenter ham, han forteller om hendelser og opplevelser, dette opptar mye av tankene hos Eva. Den underliggende følelsen av å ha gjort urett ved ikke å fortelle døtrene om farens bakgrunn er hele tiden til stede og Lindstrøm skriver vakkert, enkelt og hverdagslig. Men intenst på en måte som får historien og lesingen til å flyte avgårde, sidene ble raskt bladd om og mange følelser og tanker oppstod underveis. Mange opplever boken som litt for stillestående, men jeg synes intensiteten i tankene og følelsene som beskrives gjør historien og leseopplevelsen alt annet enn stillestående.

Vaskehjelpen som ekteparet etter hvert blir så godt kjent med blir plutselig blir sagt opp. Er det sammenheng mellom Simons taushet og hennes fravær? Det er ihvertfall en sammenheng mellom henne og Simons fortid. Bakgrunnen hans som ingen andre vet om. Som skaper en avstand, også mellom Eva og Simon. Samtidig som Eva funderer mye på Simons stillhet, blir det hennes egen taushet som for henne selv skaper avstand til andre.

Lindstrøm har uttalt i et intervju at hun synes det med taushet i nære relasjoner er interessant, og hvordan man kan se fra forskjellige vinkler. Og: stillhet kan også være en samtale. For hvem er man egentlig? Kjenner man virkelig et menneske selv om man har bodd sammen et helt liv? Kan det hende vi definerer andre ut fra hvordan man ønsker de skal være? Det hender at vi oppdager et trekk, en holdning, noe vi ikke visste var der fra før av. Det kan ha utviklet seg over tid eller det kan ha vært der hele tiden. Det kan være noe positivt, men også noe vi ser på som en mangel. "Vi klarte ikke godta det. Denne manglende evnen til å godta noe vesentlig ved hverandre. Min manglende evne til å erkjenne sorgen hans, og han som ikke kunne akseptere mitt fravær av sorg, anger".

Omslaget er et bilde malt av Ida Lorentzen fikk jeg opplyst av Bjørg Nina, som samtidig nevnte at det var en av hennes favoritter på malerfronten. En link til en artikkel fikk jeg også, den handler om Lorentzens interiørmalerier i et kunsthistorisk perspektiv. Det som er spennende er at "det mest fremtredende ved bildene hennes er stillheten i de øde rommene", men også at forsiden viser at det er lys i mørket. Eva tenker om det Simon forteller fra barndommen før han blir taus at "det var akkurat som han hadde fått tilgang til et annet rom, han gikk inn, kom ut igjen, han gikk inn og ut mellom fortiden og nåtiden".

Jeg tenker at bokens begynnelse har direkte sammenheng med slutten. Den starter dramatisk med en inntrenger i huset, dette refererer Eva senere til som "episoden". Episoden som åpner en revne hvor det kom noe frem som ikke skal være synlig; hennes sorg og anger over noe som skjedde i ungdomstiden. Og til slutt lyset som kommer gjennom revnen, åpningen til det som er lukket og kanskje kan hun endelig oppleve å være del av noe, slippe å stå på utsiden. For det er aldri for sent.

Nå er jeg spent på hva Hedda synes om boken, vi har nemlig vært enige om flere andre bøker som vi har lest. Dette er derimot første gangen med samlesing :)

Oppdatering 15. juli: Hedda sin omtale her. 

Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm
Aschehoug, 2011
Norsk, bokmål
215 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lest sammen med Hedda

En smakebit på søndag [dager i stillhetens historie]

Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm har jeg hatt på vent en stund, og som jeg endelig har startet på. Jeg lånte den på biblioteket og leser den sammen med Hedda. Boken handler om et eldre ektepar som har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Men fortiden lar seg ikke overse og den dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden.

Jeg har aldri likt å bli tatt bilde av, men jeg husker spesielt godt et fotografi som ble tatt med denne boksen. Jeg har det fremdeles, jeg ser mitt eget ansikt på det fotografiet, det halvlange blonde håret som jeg klippet selv med kjøkkensaksen i pussige ujevne etasjer. Jeg trekker meg bakover for å unngå nærheten, hvorfor gjør jeg det, det er et bindeledd mellom redselen og samtidig tilfredsheten i uttrykket mitt, som gjengis nærmest perfekt i dette fotografiet. Det er en ting med denne unge jenta som jeg ser på bildet av meg selv, noe som alltid forundrer meg: det virker ikke som hun lar seg merke av tiden. I dette øyeblikket, i motivet, finnes det heller ikke noen fortid, tenker jeg. Ikke når du er så ung, ikke når der er ung som på bildet. Mellom alt som har skjedd og alt som skjer, går et skille, tydelig og definert, som en mur, og på baksiden holder fortiden til, stengt av, glemt.

s. 62

Boktema [in my mailbox]

In My Mailbox

For tiden er det ingen bøker jeg venter på. Eller, det vil si - jeg skal jo begynne på førskolelærerutdanningen i neste uke og det er mye litteratur som skal skaffes, jeg har skrevet ut en lang liste som skal gjennomgås nå i helgen! Utenom det har jeg en del bøker som ønskes bestilt, flere på listen over bøker å lese, og jeg tenker disse vil være de første som detter ned i postkassen:

Song for Eirabu av Kristine Tofte har lagt en stund på listen min over bøker å lese og jeg postet også den som fremtidige favoritter. Ser virkelig frem til dennne historien!

Ein spådom om verdas undergang gjør at den eldste volva og den eldste av gudane avlar fram dei tre systrene Ragna, Berghitte og Runa. Dei er utstyrte med vilje og krefter dei sjølve er uvitande om. Det første verset av songen om Eirabu pregast av spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane, hug og lengt etter makt, og eigne val mot gamle spådomar. 

Første bok av A song of ice and fire: Long ago, in a time forgotten, a preternatural event threw the seasons out of balance. In a land where summers can last decades and winters a lifetime, trouble is brewing. The cold is returning, and in the frozen wastes to the north of Winterfell, sinister and supernatural forces are massing beyond the kingdom’s protective Wall. At the center of the conflict lie the Starks of Winterfell, a family as harsh and unyielding as the land they were born to. Sweeping from a land of brutal cold to a distant summertime kingdom of epicurean plenty, here is a tale of lords and ladies, soldiers and sorcerers, assassins and bastards, who come together in a time of grim omens.

Here an enigmatic band of warriors bear swords of no human metal; a tribe of fierce wildlings carry men off into madness; a cruel young dragon prince barters his sister to win back his throne; and a determined woman undertakes the most treacherous of journeys. Amid plots and counterplots, tragedy and betrayal, victory and terror, the fate of the Starks, their allies, and their enemies hangs perilously in the balance, as each endeavors to win that deadliest of conflicts: the game of thrones.

Löwensköld-trilogien av Selma Lagerlöf, her står folket mot overklassen, kvinner mot menn, lidenskapen i ren form mot alle slags forvrengninger. Det er en slektskrønike som strekker seg fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet.

Trilogien, består av romanene Löwenskölds ring og Charlotte Löwenskiöld (begge utkom i 1925), og Anna Svärd (1928). Opptakten er Löwenskölds ring, en spøkelsesfortelling og skjebnehistorie om forbannelsen som skulle ligge over den fornemme familien i generasjoner. Begge de neste bøkene får tittelen fra de sterke, men svært forskjellige kvinnene som står i sentrum i romanene - Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. Den livsglade, stolte og rettskafne Charlotte Löwensköld elsket den nevrotiske og begavete teologiske kandidaten Karl-Artur Ekenstedt hun var forlovet med, men mistet ham. Etter et oppgjør, bestemte han seg for å gifte seg med den første kvinnen som kom i hans vei - og det ble Anna Svärd. I romanen Anna Svärd tar den praktisk anlagte kvinnen fra Dalarna over som fortellingens sentrum. Den fanatiske og stadig mer forstyrrede presten Karl-Artur har valgt henne, og nå er det Anna og ikke den mer aristokratisk anlagte Charlotte som skal håndtere ham - og de ti foreldreløse barna han har tatt til seg. Men klokkerens kone Thea Sundler, som alltid har elsket Karl-Artur, klarer nok en gang å få makt over ham. Sammen begir de seg av gårde som omstreifende predikanter for fattigfolk de møter på sin vei.


Tilbake til Riverton.

Jeg ble veldig begeistret for de to andre bøkene av Kate Morton, og har også lyst til å lese debutromanen hennes:

To søstre blir vitner til at en ung poet tar livet av seg på en sosietetsfest i 1924. Den nittiåtte år gamle Grace Bradley, som en gang var hushjelp på Riverton, husker sin egen del av historien, en hemmelighet hun har holdt på lenge. Da en ung produsent kommer til henne for å lage film av hendelsen forteller hun hva som skjedde den sommeren i 1924, i etterkant av den første verdenskrig og i de glamorøse 20-årene.

Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm, en bok jeg skrev om på tirsdag til Boken på vent:

Et eldre ektepar har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten. Hvem var hushjelpen de begge ble så sterkt knyttet til i en periode, men som de brått sa opp?
Merethe Lindstrøm skriver fram et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden.

Boken på vent [dager i stillhetens historie]

Dager i stillhetens historie av den norske forfatteren Merethe Lindstrøm er en bok jeg leste om i lokalavisen da den ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris 2012 og Kritikerprisen, og la den straks til på listen over bøker å lese. 

I begrunnelsen for tildelingen heter det blant annet at ”i en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet.”

Merethe Lindstrøm er født i 1963 i Bergen. Hun debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. Karakteristisk for forfatterskapet er Merethe Lindstrøms fokus på moderne menneskers søken etter andre og etter mening. For novellesamlingen "Gjestene" (2007) var hun innstilt til Nordisk råds litteraturpris 2008.

Et eldre ektepar har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten. Hvem var hushjelpen de begge ble så sterkt knyttet til i en periode, men som de brått sa opp?
Merethe Lindstrøm skriver fram et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden.

 

[Tirsdagspalte hos Beathe]