Det var en lettelse å være ferdig med norskeksamen i forrige uke, skuldrene senket seg og jeg kunne rydde bort alle pensumbøkene for det faget. Neste eksamen, og semesterets siste, er på tirsdag om en uke og vi får utlevert oppgavene i morgen. Det er en lederprøve i musikk og altså ikke noe å lese til. Så det er herlig å lese noe annet med god samvittighet! Som på mandag. Jeg tok frem
Innlandshete som
jeg vant hos Beathe tidligere denne måneden og gjorde noe som det er lenge siden jeg har gjort; leste boken fra perm til perm, kun avbrutt av en kort handletur, middagslaging, litt blogging og til og fra kjøkkenet for å hente te eller kaffe. Og vann. Til kvelds hadde jeg jordbær og blåbærskyr - det passet godt i varmen!
Jeg var litt usikker på denne romanen.
Presentasjonen på baksidepermen får den til å fremstå som en nervepirrende thriller, eller krim, men det er det ikke. Eller det er det likevel. Når det ramses opp hvordan karakterene har forestilt seg noen dagers rolig ferie, men støter på merkelige mennesker og før de vet ordet av det er toåringen sporløst forsvunnet og marerittet begynner- ja, så forventer jeg at det skal skje det fortløpende. Handlingen starter på mandag, og etter 85 sider er det onsdag uten at noe slikt har skjedd. Det er sikkert bare meg, men førforståelsen min var altså annerledes enn hva lesingen tilsa. Ikke at boken er dårlig av den grunn!
Neida, det er full spenning helt fra starten, in medias res. Julie og Petter har leid et sommerhus på en øy i Danmark hvor de skal feriere noen dager sammen med datteren, Mina, på to år. Fortellerstemmen er hovedkarakteren, Julie, og det som skjer er sett fra hennes perspektiv. Det antydes allerede på bokomslaget at "innlandshete" ikke er noe positivt, og et frempek om dette kommer tidlig da de kjører i et flatt og endeløst landskap, og Julie håper det ikke er langt til sjøen - hun kan ikke utstå innlandshete.
I retrospektiv får jeg som leser innblikk i en vanskelig barndom som litt etter litt kaster lys over Julies personlighet og beveggrunner. For det er tydelig at forholdet mellom henne og Petter er raknende, og Julie tenker mye på før og nå, og hvor ulike de to har blitt. Fremmende for hverandre. For eksempel kommer det frem under en krangel at Julie trodde meningen med ferien var at de skulle være sammen som en familie, mens han trodde det var for at de skulle forsøke å være venner. Før og etter Mina. Ulike behov, ulike måter å håndtere livet på. Og Julie irriterer seg. Hun irriterer seg så kraftig at hun får kvelningsfornemmelser og må pålegge seg selv å ta det rolig. Hun må ha kontroll. På alt. Det er som i seriestripen jeg leste i avisen i går:
Det er ikke før mot slutten av Mina forsvinner, men marerittet startet lenge før første side. Det er barndommen og forholdet til foreldrene som stadig bringes frem som årsak til Julies aversjon mot heten i innlandet, og etter hvert også hvilken betydning det har for hennes eget parforhold. Hun har gjort alt for å unngå å bli som moren, men erkjenner til slutt at likevel er lik henne. Hun hakker på alt Petter foretar seg eller sier, det blir en evig krangling om tema de aldri blir ferdig med. Denne kranglingen og irritasjonen ligger hele tiden og ulmer. Sammen med heten, de mørke skyene som siger mot dem og den klamme luften. Ikke minst de mystiske naboene som trenger seg ubehagelig på. Det blir heseblesende lesing, men det illustrerer også hvordan forholdet som kan sammenlignes med armbåndet Julie kjøpte til Petter; trådene som holder det sammen er i ferd med å slites i stykker. Rutiner og spontanitet, ting de gjorde sammen som bare visnet vekk av seg selv.
Jeg skulle ønske det fantes en fasit, sier jeg [...], - da jeg spurte foreldrene mine om de hadde det bra, sa de alltid at de hadde det bra nok. Hva betyr det? Hva er bra nok? Eller er det bare noe de har bestemt seg for?
s. 309
Det er nesten så jeg irriterer meg over Julie som ikke kan slappe av og la være å tenke på mulige farer og mistanker mot naboene som selv om det viser seg at hun til syvende og sist har rett gjør at hun fremstår som hysterisk. Hun holder på å tippe over. Og er det virkelig slik at
men og kvinner er fra to ulike planeter? Er vi så grunnleggende forskjellige at det eneste som kan få et parforhold til å fungere er kurs for å forstå partnerens kommunikasjonsform og følelsesmessige behov?
Henningsen selv har uttalt at boken
kan betraktes som en samlivsthriller, og at hun håper å bli nominert til Rivertonprisen. Oppbyggingen er definitivt karakteristisk krim, og spenningen er hele tiden tilstedeværende, i en vid definisjon av krimbegrepet passer boken inn. Men som thriller helt perfekt, det er en "
svært spennende historie"! Du kan
lese begynnelsen her og se om det frister. Jeg anbefaler ihvertfall boken, lett og grei lesing og med noen tankekors underveis.
- Hjelp! -
Kristine Storli Henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og har skrevet serieromanen
Sofia på Måkøya og debuterte skjønnlitterært i fjor med
I skyggen av store trær.
Innlandshete av Kristine Storli Henningsen
Gyldendal Norsk Forlag, 2013
Innbundet
Norsk, bokmål
317 sider
Gave
I skyggen av store trær er Henningsens skjønnlitterære debut, den kom ut i 2012 og min utgave som er en pocket ble utgitt i år. Det er en fin underholdningsroman som jeg leste søndag formiddag og handler om hvilke konsekvenser det får for menneskers valg å vokse opp med dominerende omsorgspersoner, i dette tilfellet mødre (derav tittelen). Én måte er å oppleve kjærligheten som krav, en annen er å bli møtt med mer eller mindre åpne krav. Romanen handler også om hvordan vi gjør ting som føles riktig, men som likevel blir galt.
