Et innlegg om sommerferiens bøker

Ferien ble tilbrakt høyt til fjells og av fem medbrakte bøker ble tre lest og én påbegynt.

Vår av Ali Smith

Som jeg skrev i en smakebit på boken, er dette tredje del i Smiths romantetralogi. "En umulig fortelling om en umulig tid, " sier forlaget. Og det kan de ha rett i, for Smiths bøker er ganske umulige. I alle fall ved første øyekast. Jeg liker å referere til foredraget av oversetteren Merete Alfsen når jeg skriver om Ali Smith, hvor hun blant annet sier at bøkene ble skrevet fortløpende fordi de skal handle om nå, samtidig som de griper tilbake i tiden. 

Første side kaster meg inn i noe som ligner en tirade, en anklage mot dagens samfunn. Men våren er tid for nytt liv, renselse, vekst, og den første stemmen er... våren, som sier klart i fra om at "kødd med klimaet mitt, så gjør jeg livet surt for dere." Deretter er det Richard, tv- og filmregissør, som står på jernbaneperrongen et sted i Nord-Skottland en tirsdag morgen i oktober 2018. Egentlig bor han i London, men på impuls har han tatt toget nordover, han har forlatt livet sitt. Hans gode venn og kollega, Paddy, er død. Hun beriket livet hans. Og hun hadde kunnskaper om så mangt. 

Mye av teksten handler om Katherine Mansfield og Rainer Maria Rilke, og jeg fikk virkelig lyst til å lese noe av disse to forfatterne ("det de skriver, det forandrer alt. De bryter mønsteret. De er moderne. [...] de to store, hjemløse forfatterne, de store outsiderne."), spesielt Mansfield som også Simone de Beauvoir tidvis henviser til. Men uansett, det er ikke alltid lett å henge med i Smiths romaner. 

I boken tar Smith opp politikk (toryene ved makta igjen, folk på gata igjen), Brexit, #metoo, klimaendringene. Både Trump og andre får passet sitt påskrevet. Fjell har også en fremtredende betydning. Og snøskred. Richard forlot livet sitt, tilsynelatende av ulike grunner, men til syvende og sist på grunn av forandringer. Forandringer som tar fra ham meningen med livet. Han legger seg på togskinnene; for en lettelse å være ferdig med alt sammen! Det er Brit som stanser ham.

Starten på del to er nesten som en dystopisk skrekkfilm, men er i aller høyeste grad her og nå. En annen viktig karakter er jentungen som får til det umulige, som å spasere rett inn i forvaringssenteret hvor Brit arbeider, og får ledelsen til å vaske toalettene. Brits stemme viser en annen side av verden, men samtidig mye av det samme som Richard. "Moren trodde alltid at nyhetene var viktig. Nå for tiden visste alle at det ikke var det man så på for å finne ut hva som virkelig foregikk. Bortsett fra moren. Hun trodde fremdeles på tv. Gamle folk gjorde det." Disse setningene måtte jeg sende på familysnappen, for vi gamle får stadig høre at nyhetene ikke MÅ må sees klokken syv på nrk :D

Måten Smith legger ordene i munnen på sine karakterer minner litt om Atwood. Og det at alt ikke blir fortalt med én gang eller kronologisk, men ting blir klarere etterhvert, og til slutt har man oversikten. I historien er det altså et barn som skaper forandringer, og andre følger henne som en Messias. Det er kanskje det som skal til for å stanse skredet. Man får øye på håpet om en ny og bedre verden. 

Jeg ser allerede etter vårtegn.

~ Katherine Mansfield

Vår av Ali Smith

Originaltittel: Spring, 2019

Oversatt av Merete Alfsen

Forlaget Oktober, 2020
Norsk, bokmål
302 sider

Innbundet, kjøpt

Skyggedanseren av Sara Omar

I juni hørte jeg en direktesending fra Litteraturhuset med Sara Omar og Hilde Sandvik i samtale om æreskultur, sosial kontroll, islam og feminisme; Med pennen som våpen og livet som innsats. Her snakker hun om den nye boken som ble utgitt tidligere i år, og er en fortsettels på historien om Frmesk fra debutboken Dødevaskeren. Vi får høre om oppveksten i Kurdistan på 1990-tallet, og om hennes nye liv i Danmark og Tyskland på 2000-tallet, samt hva som skjedde før Frmesk kom til Danmark. 

Boken har en annen tematikk enn Dødevaskeren, nemlig barneprostitusjon og utnyttelse av barn, og Sara Omar sier den er en slags vasking av de mange jentene som har mistet livet i undertrykkelsen. I Skyggedanseren vises grusomhetene enda verre enn i den foregående boken. Omar forteller at hun har sett og vært vitne til utnyttelse av barn, og at hun i boken åpnet døren til et muslimsk hjem og viser hvordan det kan være. Så er det opp til folk å tenke over det, men at hun ikke skriver noe som ikke har skjedd. Men boken handler også om de unge mennene. Mange ber om råd for hvordan de kan leve annerledes, hvordan de kan slippe å være slik som sin far. Omar kaller det for en bevegelse, en stille revolusjon.

Hilde Sandvik spurte om hvordan det er å utsette seg for fare slik Omar har gjort, og hun svarte: "Jeg er klar over at det er en risiko hver gang jeg snakker om det og skriver om det, for en kvinne med min bakgrunn skal ikke det.", men legger til at mange som har vært kritiske, har etter å ha lest boken og hørt henne snakke om dette, skjønt at det er i orden å stille spørsmål. 

Omar fortalte om den rystende historien om mannen som i februar drepte sin kone og deres åtte år gamle sønn, og mener den danske stat burde brukt pengene for å få døtrene til Danmark for å hindre at de blir utsatt for utnyttelse. 

I Skyggedanseren tar Sara Omar opp den særdeles ubehagelige muligheten til å gifte seg i et såkalt "gledesekteskap". Her er hva jeg noterte av det hun sa om dette:

• gledesekteskap: en imam vier et barn (9-14 år) til en voksen mann
• jeg kaller det for prostitusjon
• imamen tjener penger, jentene er dem det går utover
• når mannen er ferdig med dem, kan han bare gå
• mannen får beskjed om ikke penetrere vaginalt, kun analt, i tilfelle hun skal giftes senere
• det finnes ingen alder hvor kvinnen er gifteklar, hun er klar når familien mener hun er klar
• gledesekteskap er nevnt i hadith

Boken er forferdelig lesing, skikkelig grusomt! Men absolutt nødvendig. Om Frmesk har Sara Omar sagt at "jeg skriver ingenting jeg ikke har opplevd, sett eller hørt. Men om det er meg eller mennesker jeg kjenner jeg skriver om, er egentlig likegyldig. Frmesk er over alt."

Som stein døde jeg og reiste meg igjen som en plante

Som plante døde jeg og reiste meg igjen som et dyr

Som dyr døde jeg og reiste meg igjen som et menneske

Hva her jeg å frykte? Hva her jeg mistet ved døden?

~ Rumi

En må-lese-bok!

Skyggedanseren av Sara Omar
Først utgitt i Danmark, 2020
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Aschehoug, 2020
Norsk, bokmål
440 sider
Innbundet, kjøpt

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff

Jeg har likt de bøkene jeg har lest av Bergljot Hobæk Haff, og denne føyer seg inn i rekken, og som er en historisk roman om attentatet mot den russiske keiser Aleksander II i 1881. Den minner meg bittelitt om Jeg, Bakunin som er "en psykologisk studie av det revolusjonære menneskes indre liv, fremført av den russiske anarkisten Bakunins selvbekjennelse."

Baksideteksten:

«Terrorisme er krig, bare i mindre målestokk.» Replikken er lagt i munnen på Andrej Zjeljabov, som i 1881 ble dømt til døden for medvirkning til drapet på tsar Aleksander 2. Sammen med ham ble også Sofia Perovskaja dømt og henrettet. Med stor dikterisk kraft tegner Bergljot Hobæk Haff disse to livsskjebnene. Andrej og Sofia er medlemmer i en bevegelse som arbeider for frigjøring av den russiske allmuen. Så driver det undertrykkende tsarregimet dem gradvis over mot terrorvirksomhet, en vei som kulminerer med sprengningen av Vinterpalasset og attentatet mot tsaren. Attentatet er en roman om troskap mot idéer og mennesker, om ordenes styrke og vilje til å skape forandring. Romanen retter søkelyset mot maktmisbruk og en motstandskamp som til sist munner ut i terror, med fortvilte paralleller til vår egen tid.

I romanen følger vi Sofia og Andrej gjennom barndom og frem til dødsstraffen for å ha vært med på attentatet mot keiseren. Hun er fra aristokratiet, han er sønn av livegne bønder, og de møtes som unge aktivister. Hobæk Haff gir et interessant bilde av hvordan de, fra å være fredelige aktivister, blir radikale og tyr til vold for å fremme saken og få slutt på undertrykkingen av folket. Romanen er ikke tørr og kjedelig slik den ved første øyekast kan virke, men er virkelig spennende lesing! 

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004
Norsk, bokmål

257 sider
Innbundet, gave

Winter ~ Ali Smith

Winter valgte jeg for mars i lesesirkelen 1001 bøker og kategorien kvinnelig forfatter, og etter Autumn må jeg si at jeg har blitt fascinert av Ali Smith. Winter er fortsettelsen på en serie med fire bøker, publisert i 2017, men det er andre karakterer og andre historier. Likevel med samme tema, selv om denne boken var noe mer vrien å få tak i når det gjelder å kunne peke på hva forfatteren ønsker å formidle. Autumn hadde et tydeligere budskap, nemlig et samfunnskritisk blikk på en splittet nasjon. Også Winter har et innhold som er kritisk til endringene i verdensbildet, men som ofte i romaner finnes ikke et direkte og entydig budskap.

Sophia, en pensjonert suksessfull forretningskvinne, blir fulgt rundt i huset av et svevende hode. Et barnehode. Sophia opplever det ikke som skremmende, for hodet er "sweet, and bashful in its ceremoniousness." Beathe skriver i sin omtale at starten på boken er en gjendikting av A Christmas Carol, noe jeg ikke var klar over, men når jeg leste begynnelsen av kortromanen skjønner jeg hvorfor. Sånn sett er kanhende Sophia hjemsøkt av sine egne spøkelser, men det kan også være noe helt annet. Kortromanen har jo også undertittelen Ghost Story of Christmas. Så er det Arthur, kalt Art, som er Sophias sønn. Han skal feire jul hos moren i hennes store hus, og har med seg samboeren. Det vil si, han har kranglet med samboeren, og de har gått fra hverandre. Dermed betaler han en tilfeldig kvinne (Lux) for å late som hun er samboeren. Også morens søster, Iris, kommer. De to har ikke hatt kontakt på mange år, men Arthur har tekstet mye med tanten.

Romanen har mange aspekter og lag, og en del av henvisningene gikk meg hus forbi. Underveis i lesingen har jeg noen steder notert spørsmålet; hvor vil Smith med dette? Som i Autumn, peker hun på ulike endringer i samfunnet. Trolig for å sette ting i perspektiv, for jeg oppfatter det ikke som sentimental nostalgi. Foruten Dickens, preger også Shakespeare Winter. Jeg har lite kunnskap om Shakespeare, men skuespillet Cymbeline spiller en viktig rolle i romanen, og karakterene har ulike oppfatninger av det. Lux sier at "it's like the people in the play are living in the same world but separately from each other, like their worlds have somehow become disjointed or broken off each other's worlds." Med tanke på at Dickens skrev A Christmas Carol i en tid da britene gjennomgikk tidligere juletradisjoner for mulige endringer, kan absolutt ha noe med at Smith valgte akkurat denne fortellingen. Sammen med jul og vinter, selvsagt. Når jeg ser i notatene mine nevner hun kortromanen på side nittifem, som et ledd i sine ordspill.

Det er ikke bare Sophia som ser ting ingen andre ser. “Art is seeing things,” sier Lux. “That’s a great description of what art is,” sier Iris. “Where would we be without our ability to see beyond what it is we’re supposed to be seeing?” Hodet som Sophia ser endrer seg hele tiden, og til slutt forvandles det til en stein, lik hullet i en av Hepworths skulpturer. Dette får meg til å tenke på at man kan se ting på ulike måter, og ha ulike perspektiver på verden. Og slik naturen er omskiftelig, endrer seg hele tiden, slik gjør vi det også. Og endrer samfunnet, verden, underveis. Det gjelder å kunne se både fra innsiden og utsiden, og protestere når man er uenig.

Når de fire personene er sammen for å feire jul, bruker Smith tilbakeblikk for å nøste opp i personenes væremåte og forhold til andre og seg selv. De oppdager nye sider ved seg selv, eller snarere utvikler dem. Sophia for eksempel, som er svært konvensjonell og avskyr søsterens aktivistiske liv, finner på en måte seg selv. Slik hun var som barn, da hun og Iris hadde tettere bånd. Alle personene representerer det jeg oppfatter at Smith mener er alvorlig med endringene; klimaendringene, de politiske endringene, nasjonalismen, brexit. Ved å legge atferd og språk til karakterene får hun frem sitt standpunkt, og med sitt særpregede språk må leseren virkelig tenke og stille spørsmål selv. 

Det er helt forståelig at Merete Alfsen synes Ali Smith kan være vanskelig å oversette, og hun sier også at Smith er en arvtager etter Virginia Woolf og Jane Austen. Det er ikke småtteri! Jeg skrev i anmeldelsen av Autumn at språket er nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Dette gjenkjenner jeg i Winter, og ser at hun nok kan bli en ny favorittforfatter for meg. Alfsen mener at det er "ordspillene, språkbehandlingen". Ja, ordspillene er mange og måten hun leker med språket er fantastisk. Spennende bok, men slett ikke enkel å følge alltid. Som med Autumn satt jeg igjen med en følelse av å ikke ha fått med meg alt. Ordspillene, referansene, betydningene. Men uansett har jeg hatt et svært positivt møte med Smith, og likte begge bøkene. Det er som med Woolf - "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Winter av Ali Smith
Hamish Hamilton, 2017
Engelsk
322 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Autumn ~ Ali Smith

Som ledd i lesesirkelen 1001 bøker ville jeg lese Winter av Ali Smith i kategorien kvinnelig forfatter, men oppdaget jo at romanen er andre bok i en tetralogi og den første er altså Autumn. Med denne boken ble Ali Smith nominert til Man Booker-prisen i 2017, og Winter havnet på 1001 bøker listen. Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, men har fått med meg at Autumn ble utropt til den store brexit-romanen.

Handlingen i Autumn er lagt til 2016, like etter at et flertall i folkeavstemningen om utmeldelse av EU har vunnet frem. I denne kaotiske atmosfæren besøker Elisabeth den 101 år gamle Daniel, det er sekstini år mellom dem, og Elisabeth besøker ham på aldershjemmet, hvor han ligger for døden. Hun leser Huxley, Shakespeare, og Dickens for ham. De møttes første gang da hun var åtte år, og siden utviklet de et livslangt vennskap. "What you reading?" spurte Daniel hver gang de så hverandre, "always be reading something, [...] even when we're not physically reading. How else will we read the world?" Om vennskap mellom to med såpass stor aldersforskjell har Smith uttalt at "our young lives and our old lives are umbilically connected. It's all always a matter of birth and rebirth."

Mitt første møte med Ali Smith har vært positivt - språket er så nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Å bli oppslukt av å finne ut hva forfatteren mener om brexit i hvert avsnitt var lite nyttig for leseopplevelsen, for Smith tar det for det meste opp implisitt og dermed oppga jeg det raskt til fordel for språket og handlingen. Men selvfølgelig er det også tydelige referanser til motsetningene folkeavstemningen førte med seg, for eksempel er det gjennomgående at folk "All across the country" følte seg avmektige og splittet. Elisabeth og Daniel prater mye om ord, litteratur, kunst, fiksjon og fakta - ja, om livet, og for Elisabeth åpnes nye perspektiver. Mesteparten av handlingen foregår på innsiden av de to hovedpersonene ved Elisabeths tilbakeblikk og tanker, og Daniels drømmer, noe som utgjør romanens kompleksitet og bidrar til min positive oppfatning av boken.   

Smith har også fokusert en del på før og nå, hvordan nyhetene har forandret seg, klimaet, demokratiet og menneskerettigheter. En viktig del av romanen er historien om den britiske kunstneren Pauline Boty, som Elisabeth skriver avhandling om. Hvilken rolle dette har i romanen er jeg usikker på, men gjennom hennes undersøkelser og tanker får Smith frem at i en uforutsigbar verden er det opp til enhver å konstruere sitt eget liv, og å bryte ned murene som står i veien for friheten.

Det er alltid interessant å lese epigrafer da disse gir signal om romanens innhold, eller sitatet kan være et motto eller en dedikasjon. I Autumn har Ali Smith flere; Shakespeare, Clark, Keats, Graham og ett fra Guardian. For eksempel styrker sitatet fra the Guardian min forståelse av at Smith har en oppfordring eller appell; at vi må lære å se det som skjer rett foran øynene våre: "At current rates of soil erosion, Britain has just 100 harvests left" (Guardian, 2016).

Autumn av Ali Smith
Pantheon Books, 2016
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt