Jærtegn ~ Vera Henriksen

Jærtegn er andre bok i Vera Henriksens trilogi om Sigrid, og fortsettelsen av Sølvhammeren. Denne serien leser jeg sammen med Hedda, og Berit har også slengt seg med.

Det er uår i Trondheimen og Olav Haraldsson har styrt landet med hard hånd i fem år. Han har reist rundt i landet for å spre den nye læren, med vold og makt. Hvis noen nektet å la seg døpe, tok han gårdene deres og lot dem lemleste eller drepe. Dette får Sigrid etterhvert stifte nærmere bekjentskap med.

I Sølvhammeren forlot vi Sigrid idet hun gjorde korstegn da hun følte at skogens tusser og troll, dauinger og vetter ville ta henne, og at det vonde slipper taket ved denne handlingen. Nå har Sigrid og Olve fått fire barn: Grjotgard (eldst med sine tolv år), Tore, Gudrun og Trond (tre år). I bygden snakkes det om Ragnarok, folk ser skrømt, det hender merkelige ting og farsotten kommer. Ettersom Kong Olav ønsker å kristne landet vil han blotingen til livs, men stormennene i Inn-Trondheimen fortsetter med blot på Mærin, noe som gjør kongen mektig forbannet. Til våren er det Olve sin tur å holde gildet, men han vil ikke blote ettersom han har tatt kristendommen til seg. Sigrid vet ikke helt hva hun skal tro på, og ber både til de norrøne gudene og kristendommens gud hvis hun trenger hjelp eller er i fare. Farsotten krever sine ofte, blant annet de to yngste barna. I sorgen kommer Sigrid og Olve enda nærmere hverandre, og Olve snakker om 'agape' slik han hadde gjort en gang for lenge siden; en kjærlighet som er uselvisk, en kjærlighet som ikke forventer noe til gjengjeld. Her lar Henriksen Olve være talerør for hvorfor man burde følge kristendommen, og gir et innblikk i hvordan det kan ha seg at kong Olav fôr frem på en slik brutal måte. Det er ikke alt Sigrid forstår, men hun aner "en kjærlighet som strakte seg oppover og som var annerledes enn noe annet hun hadde drømt om."

Ved gildet på Mærin spares det ikke på noe, men andre natten omringes de og Olve blir drept. Det er kong Olav som er kommet, og flere blir drept eller lemlestet før han drar tilbake til Nidaros. Kongen bestemmer at Sigrid skal gifte seg med Kalv Arnesson, en av hans menn, noe hun aksepterer etter en del veiing frem og tilbake. Hun trenger en til å verne seg, hun har sønnene sine å tenke på, og hun er gravid. Kongen sier også at hun skal døpes så fort som mulig, og undervises i kristendommens lære.

For en underlig ting liver er, tenkte hun. Og selv om den enkelte måtte bukke under til slutt, rullet det frem, bølge på bølge, slektledd på slektledd. Men på samme tid var det så skrøpelig skjørt.

s. 53

Sigrid skjønner at Kalv er snill, men det er vanskelig å forestille seg livet sammen med ham som kongens lendmann på Egge. Og som husbond i Olves sted. Det blir heller ikke enkelt. Folk i bygden vender henne ryggen, og det blir til at hun slutter hun seg nærmere Kalv, men tenker samtidig mye på sitt samliv med Olve, som hun sårt savner. Hennes bror, Tore, blir gode venner med Kalv, noe Sigrid synes er bittert. Etter en samtale med ham føler hun seg likevel nærmere ham, selv om ting er vanskelige. Om vinteren føder hun en gutt, og hun visste "endelig at hun hadde handlet riktig da hun giftet seg med Kalv Arnesson [...], hun hadde gitt gutten en fosterfar som ville verne ham og hjelpe ham frem." Det er i det hele tatt mye Sigrid tenker på, for eksempel den nye læren som både var tvetydig og vanskelig å forstå, og dessuten den gamle som fremdeles har feste.

Sigrid irriterer seg over Kalv. Han er streng, men rettferdig som lendmann, og omtenksom og snill ovenfor henne. Men hun synes ikke han duger til å lede henne, for hun kan som oftest få ham til å gi seg og det gjør at forakten for ham får grobunn.

Det gikk opp for henne med ett at hun ikke bare hadde latt andre bestemme for seg alltid, hun hadde latt dem tenke for seg også; først hadde det vært Tore og siden Olve. Og så lenge Olve levde, hadde det ikke falt henne inn at det kunne være på annen måte. Men nå, med Kalv, var det en annen sak. Selv om det han sa lød riktig på sin måte, visste hun at tingene kunne ses annerledes enn han så dem.

s. 121

Som høvding for hele Inn-Trondheimene har Kalv stor makt, og Sigrid sitter som den fremste kvinnen i bygden. Hun blander seg ikke i styre og stell som er ansvarsområder tilhørende Kalv, men hun liker den nye makten hun har til å lede Kalv inn på de veier hun mener er riktige. Og han virker "tergende tilfreds" med tingenes tilstand, noe som gjør Sigrid svært irritert. Hun vet hele tiden hva hun kan forvente av ham, men alle hennes forsøk på rokke ham ut av den stødige klippen som han er faller på steingrunn og hun gir opp. Der hun stadig sammenligner ham med Olve kommer han til kort. Sigrid søker etter fred og forståelse i det nye hun har fått et glimt av; kristendommens kjærlighet og lys, og hun har lange samtaler med Anund prest, hun stiller spørsmål og går til messe og skrifte. Hun er ikke sikker på om hun forstår alt. Hun har ventet på en følelse av Guds nærhet eller et tegn på at han har tatt henne imot, men presten sier at hun skal gi av seg selv uten å vente noe igjen. Det faller henne tungt å skulle tilgi for eksempel kongen som hun hater, særlig siden hun går med hevntanker over uretten han har gjort henne. Sønnene ønsker også hevn, og Sigrid tenker på Kalv som en brikke i utførelsen av hevnen.

Etter Mærin har ikke Kalv samme tillit til kongen som før, han føler seg mer som trøndernes høvding enn som kongens lendmann. Det er mange som er misfornøyd med styret til kong Olav og hans voldsomme fremferd. Da danekongen, Knut, benytter seg av dette for å overta landet er det flere som sverger troskap til ham. For Sigrid blir det en sorgtung høst, begge sønnene blir drept da de er med på et forsøk på å styrte kongen. I denne tiden er Kalv borte i to år i forbindelse med dette forsøket, og da han kommer hjem ser Sigrid glimt av mannen han er; høvdingen som mange frykter, som er aktet og som kan vinne menns troskap. De har det bedre sammen enn noen gang, men etterhvert faller alt tilbake til det gamle og Sigrids bitterhet flammer opp igjen. Om det er hatet mot kongen eller bitterheten mot Kalv som driver henne vet hun knapt selv. Hun maser om hevn for sønnene, men da han lover å slutte seg til de som ønsker død over kong Olav, finner hun andre ting å mase om.

I denne tiden grubler hun mye og snakker en del med presten. Han mener det er blitt gjort stor skade ved at kristendommen er innført med vold og grusomhet, og at man ikke kan forvente av folk som har sett frender og venner lemlestet eller drept for lærens skyld skal forstå budskapet om godhet og kjærlighet. Sigrid synes det lysner for henne da hun hører presten snakke om hvordan man skal elske vår neste, uten å måtte like vedkommende, og hatet til kongen blir ikke lenger noe skille mellom henne og kristendommen.

En stor hær samles i Trondheimen, anført av av stormenn som Kalv og Tore Hund. Det kommer til et slag ved Stiklestad, og bondehæren seirer. Kong Olav er død. Dette skulle bli starten på en rekke undere som førte til at Olav Haraldsson fikk status som helgen. For Sigrid blir det annerledes enn hun hadde forestilt seg. Dette øyeblikket har hun ventet på i over ni år, men det gir ikke noen glede. Det hjelper jo ikke at kongen er død, hverken Olve eller sønnene kommer noensinne tilbake. Til slutt ikke bare aner hun, men føler lyset som er Guds kjærlighet, og hun kan endelig ta i mot den nye læren og samtidig se Kalv som han er uten å sammenligne ham med Olve. Også Kalv vender seg mot Gud i denne tiden, han har selv sett hvordan kongen døde og tegnene på Guds tilstedeværelse. Mot slutten av boken oppstår en solformørkelse som blir sett på som et varsel fra Gud idet Han viser sin harme over bøndene som drepte kong Olav som hadde kristnet landet. Dermed blir Stiklestad-slaget et minne som nevnes med med frykt.

I Jærtegn følger vi Sigrid i hennes utvikling mot en mer mode kvinne. Hun har en lang vei å gå. Foruten den tidløse søken etter lykke og kjærlighet, beskrivelser av hverdagslivets gleder og sorger, viser også Henriksen hvor vanskelig det må ha vært å godta en ny lære. Det er interessant å lese om denne brytningstiden, og særlig det at vi får et annet perspektiv enn hva sagaene og historien ellers har å by på. Som Berit sier er ikke Sigrid Toresdatter nevnt mer enn et par ganger av Snorre, de andre sagaene er tause, og det er spennende å tenke hvordan det kan ha artet seg for andre personer enn de som skildres i sagaene. Hedda nevner at Sølvhammeren bærer preg av amerikansk underholdningslitteratur i forhold til det norske middelalderskildringer gjør (for eksempel Sigrid Undset), noe jeg er enig i. Jærtegn viser derimot en forfatters utvikling mot et mer levende språk, og en større innlevelse i karakterene. Jeg synes å komme nærmere inn på Sigrid, som strever med sine tanker og grublerier, sine feil og og sitt hovmod. Nå er jeg spent på hvordan Sigrid takler den nye tiden, og siste bok er allerede påbegynt.

Jærtegn av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1962
Norsk, bokmål
252 sider
Innbundet, gave