Song til mor ~ Margreth Olin

 

Baksideteksten:

Margreth Olins mor har aldri vore som andre mødrer. Kanskje skulle ho ha vore kunstnar sjølv. Ho arbeidde på handelslaget, det var ein kunst, det òg. Ho var fylt av song og kjærleik.

Etter tretti år som filmskapar vert Margreth overmanna av livet og veit ikkje korleis ho skal takle det. Som alltid reiser ho heim for å søkje råd hos foreldra sine. Resultatet er filmen Fedrelandet, men slutten blir ikkje som ho hadde tenkt. Natta etter premiereframsyninga i Oldendalen blir Margreth Olins mor brått sjuk. Ho døyr to døgn seinare.

Song til mor skriv seg fram frå sorga. Dette er ei øm forteljing om livslang kjærleik - til naturen, til kunsten, til mor og far.

For en perle av en bok! Poesi fra første til siste side. Sangen fra breen som hun hører fra hun er liten jente. Som binder henne til faren og moren. Til dalen og naturen rundt. Til breen som har gravd ut Oldendalen.

Er det slik at heime ikkje er knytt til ein stad, men til menneske?

s. 11 

Jeg så Fedrelandet da den kom på kino. Den ga et sterkt inntrykk og berørte meg på flere måter. Det samme gjorde denne boken Olin skrev mens hun holdt på med filmen, som var en hyllest til faren. Med Song til mor har hun skrevet om sin kjærlighet til moren. Men den handler like mye om Margreth selv. Hennes minner, lengsel, kjærlighet til den mektige naturen. Innsikten hun får der hun går etter faren på stier formet av generasjoner. Frykten hun kjenner som løser seg opp og blir til aksept og takknemlighet. Det å oppleve foreldrenes kjærlighet til hverandre, å se det som er mellom dem som hun alltid har beundret. Om å være hverandre sitt menneske.

Kjærleik er eit val. Eit arbeid.

Det er menneska sitt finaste arbeid. Å ha eit bilete av nokon som den andre kan vekse inn i, eit rom å falle og reise seg i, endre seg i. Eit rom å vere liten i, eit rom å vere stor i. Eit rom å sole seg i og verte elska i. Dei fekk det med heimanfrå. 

s. 108

Spørsmålene hun stiller seg, som hvem hun er uten moren, og hvem var moren før henne? De er gjenkjennelige. Og livsvisdommen fra faren som forteller henne at det å tenke over livet sitt, hva som kan gjøres bedre, kan føre til at de rundt har det godt. Meningen med det hele er å være, vi må huske å stoppe opp litt og bare nyte tilværelsen. Jeg grein flere ganger. Fordi Olin setter ord på så mange tanker og følelser, hun gjør det med korte setninger og få ord, og utbroderer ikke i det vide og breie. Akkurat det gjør det så virkningsfullt. Noen ganger føler jeg meg som en inntrenger i alle minnene, følelsene og tankene - i Olins opplevelse av at foreldrene nærmer seg døden. Men likevel, det er så fint å få være med på denne hyllesten. Og hvordan hun aksepterer og klarer å gi slipp.

Song til mor av Margreth Olin
Forlaget Oktober, 2024
Norsk, nynorsk
172 sider
Innbundet, kjøpt

Dukkefabrikken ~ Ronnie Sørlie

Dukkefabrikken er forfatterens debutroman og ble lansert september i fjor. Jeg fikk boken tilsendt og har nå lest den, faktisk i et jafs. Skikkelig spennende, medrivende og tankevekkende! 

Fra forlaget:

På Senja finner den pensjonerte brannmannen Gustav Lien, en bevistløs ung kvinne i havet. Kvinnen viser seg å være fotbundet etter gammel kinesisk tradisjon. Jenta forteller om dukkefabrikken som skaper sine ofre om til dukker, på bestilling av velstående kriminelle.

Jentas eier finner snart ut at dukken hans ikke har druknet og Gustavs familie blir ufrivillig innblandet i et kappløp om å få jenta tilbake til foreldrene før menneskehandlerne finner dem.

Spenningsromanens handling kretser rundt menneskehandel, samt identitetsforvandling og skildrer en global kriminell organisasjon, som kidnapper kvinner og forvandler dem til dukker.

At menneskehandel er et tema som engasjerer Ronnie Sørlie er lett å merke i teksten. Han mener at slaveri og menneskehandel er et større problem i dagens samfunn enn vi kanskje tror. Han har en interesse for historie og for noen år siden begynte han å lese om "moderne slaveri" og sier at FN anser menneskehandel som verdens nest største illegale industri. Han vil ha den opp på den politiske agendaen, da dette i aller høyeste grad er brudd på menneskerettighetene. Dette ble jeg også engasjert i! Selv om det ikke snakkes mye om menneskehandel har det ikke vært til å unngå å få med seg at det skjer, og jeg har mange ganger tenkt på hvordan det går med de som er fanget inn i slaveriet, enten det er ved prostitusjon, tvangsarbeid, barnearbeid, tvangsekteskap eller tvangsrekruttering av barn som soldater. 

Slaveri er altså ikke noe som hendte for lenge siden. Ifølge FN er det omkring 50 millioner kvinner, menn og barn i verden nå som er offer for morderne slaveri. Lesingen av Dukkefabrikken førte til at jeg nå har lest en del på nettet om temaet, og fant også at det er en internasjonal dag mot slaveri (2. desember). "Dagen markeres for å engasjere verdenssamfunnet til å utrydde moderne former for slaveri, som menneskehandel, seksuell utnyttelse, barnearbeid, tvangsekteskap og tvangsrekruttering av barn til bruk i væpnet konflikt."

Nå ble det mye om temaet og mindre om selve boken, men den kan absolutt anbefales! Historien er som sagt utrolig spennende og den er godt skrevet selv om det innimellom er litt mye formidling. Når karakterene forklarer noe og det går over flere sider er det ingen samtale, men mer foredrag-lignende monolog. Uansett, hele tiden driver historien fremover og spenningen over hvordan det kommer til å gå med den kinesiske jenten er konstant i bakhodet mitt. Slutten var noe brå, jeg kunne godt tenke meg en mer utfyllende avrunding. Persongalleriet likte jeg godt. Fint at det var helt vanlige folk og ikke en privatetterforsker. 

Dukkefabrikken av Ronnie Sørlie
Calidris forlag, 2024
Norsk, bokmål
419 sider
Innbundet, fått av forfatteren

Leve Posthornet! ~ Vigdis Hjorth

Tilbake til gjentakelser og Søren Kierkegaard, en av Hjorths favorittfilosofer. Epigrafen i starten av boken er et sitat fra Kierkegaards Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (1843) hvor hun har hentet tittelen til denne boken. 

Omtale

Fra forlaget:

Ellinor, en kommunikasjonsrågiver i tredveårene, kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. At livet hennes er for banalt for fortvilelsen hun føler. Da en kollega forsvinner, må hun overta jobben fra Postkom som han sto midt oppe i. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal hun bistå dem i arbeidet mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011.

Livets betydning

Leve Posthornet! starter med at Ellinor leser dagboken fra 2000. Det hun har skrevet er fullt av overfladiskhet som gjør henne kvalm - er dette livet hennes? Hun savner sammenheng, bevegelse, alvor og glede. Fortvilelsen øker for Ellinor, hun kjenner på en eksistensiell krise. Hjort klarer å formidle denne fortvilelsen slik at jeg som leser kjenner på den også. Romanen handler mye om kommunikasjon og hvordan vi kommuniserer med verden rundt oss. Det er så bra! Jeg bøyer meg i støvet og blir enda mer nysgjerrig på eksistensialismen. Og kommunikasjon. Ettersom alt er kommunikasjon, hva gjør den med oss? Er det mulig å kommunisere slik at andre faktisk forstår eller oppfatter hva som er meg? Mange spørsmål.

Gjentakelser

Og så er det opplevelsene fra barndommen. Hjort skriver mye om hvordan de former oss som mennesker. Det at de ikke forsvinner, men ligger der under overflaten og kommer opp når vi minst venter det. Eller når vi sover, i nattkinoen. Igjen og igjen. Gjentakelse. Hvordan blir vi fri? 

Nå var Kierkegaard en troende mann som "mente at sannheten kan bli funnet ved å se på hvordan et individ forstår sin egen eksistens. Han mente også at tro var en måte å finne sannhet på, og at den hjalp folk til å forstå seg selv bedre." 

Å leve og å være
Gjentakelser og erindringer. Som ateist kan jeg ikke svelge at en gud skal hjelpe til med å forstå meg selv, men det filosofiske ved vår eksistens som blant andre Simone de Beauvoir har skrevet mye om kjenner jeg at jeg har lyst til å dykke dypere ned i. Litt på siden av en bokanmeldelse, men jeg kan i alle fall anbefale Vigdis Hjorts forfatterskap på det varmeste :)

Leve Posthornet! av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2012
Norsk, bokmål
184 sider
Innbundet, kjøpt

Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket 

Femten år. Den revolusjonære våren ~ Vigdis Hjorth

Med Femten år. Den revolusjonære våren kan jeg føye til enda en Vigdis Hjorth-bok til leste-bøker-listen. Flere skal det bli, for jeg liker måten Hjorth skriver på. Denne boken egner seg særlig godt for unge da den kan bidra til å lette egne opplevelser av identitetsutvikling og det å få større bevissthet om sin søken etter en egen livsretning. Den kan gi innsikt og forståelse. For meg ble det mye gjenkjennelse og dessuten ga lesingen et innblikk i hvordan et barn kan oppleve sine omsorgspersoner og sine omgivelser.

Romanen handler om Paula som lever et trygt og godt liv sammen med mor, far, storesøster og lillebror. "Det var en rytme i tilværelsen. Det hadde det antagelig alltid vært, men først da hun var ti-elleve, ble hun bevisst om den og følte trygghet ved den, at dagene i hovedsak var forutsigelige." Det at ting ikke forandret seg var så fint. Men selvfølgelig forandrer det seg likevel. 

For å få frem Paulas gryende fremmedfølelse og oppvåkning har Hjort tatt i bruk kontraster. Som Karen, bestevennen hennes. De har det ganske ulikt hjemme og hun merker stadig oftere at forskjellen på dem er at Karen ikke "har den tyngden, det loddet i hjertet som hun." Det er som om hun har en vulkan i kroppen. En utålmodighet og en uro som ikke forsvinner. Karen er derimot mer tilfreds og virker lykkelig med en større ro. Hjemme hos henne er det helt legitimt å ikke få gode karakterer og å kunne si det man tenker, i motsetning til hos Paula. Karen gir henne andre perspektiver.

Paula har sine metoder for å kvitte seg med tyngden. Hun går ut i naturen, sitter under en diger gran, skriver. Moren og barna tilbringer somrene i Østfold hos farmor og farfar, eller hos mormoren på Vestlandet. Besteforeldrene har sterk autoritet. Så sterk at foreldrene later som om tilværelsen er annerledes enn den er. De setter opp en fasade for å vise en mer vellykket utgave av familien. Og når Paula oppdager at moren skriver direkte usannheter til mormoren, begynner hun å tenke over hvordan livet egentlig er og essensielle spørsmål dukker opp. Vigdis Hjort skriver slik at jeg nærmest kan kjenne spenningen i familien dirre. Paula observerer moren, observerer faren, observerer søsteren, observerer lillebroren. Hun ser at de også har mer på innsiden som ikke kommer ut, men blir fortiet og fortrengt. 

Noen ganger frykter hun at vulkanen inni henne skal få utbrudd. Familiens rytme er brutt, Paulas rytme i familien er brutt. Det er både sårt og fint å lese hvordan den unge Paula strever med sine tanker og prøver å få innsikt i en verden som fortoner seg falsk og løgnaktig, men samtidig vakker og innbydende. Dette avsnittet illustrerer akkurat dette, hvor sikker hun blir på sin beslutning om å bryte ut:

Når hun streifet omkring i skogene over Tovevann i lange og lyse sensommerettermiddager, kjente hun at noe løste seg opp i henne samtidig som noe sterkt og vondt og rått vokste fram, og hun tenkte at om hun bare lot det vokse, ville hun få krefter nok. Og familien forstod ikke hva som løste seg opp og i hvert fall ikke hva som vokste fram i deres egen midte, i den ustadige, for det var utenkelig for dem. Men begge prosessene, oppløsningen og veksten, var smertefulle og krevende, så hun gjemte seg i skogene for å skrike av smerte som kattene som fødte i mørket på den fuktige jorda under hagens stikkelsbærbusker, hun var i ferd med å føde seg selv og ønsket sitt nye jeg velkommen, og det var vondt, men hun tålte det på hemmelige glenner i skogen hun fant fordi hun tillot seg å gå vil. Og hun ropte på seg selv liggende på marken, ropte navnet sitt, først hviskende, Paula, men så høyere og til slutt som om hun ropte på en hund som hadde rømt og som hun håpet skulle komme tilbake, og etter en stund var det som om hun ikke ropte, men jorda. 

s. 129-130

Hvor vanskelig er ikke denne tiden! Det å være ung, finne sin egen retning og identitet. Paulas utvikling, fra den trygge rammen i barndommen til opprøret, skildres helt nydelig. Langsomt, for Hjort bruker tid, noe som er flott med tanke på denne utviklingens forløp som rett og slett tar tid. Jeg kjenner nærmest på kroppen hvor sorgfullt og vondt det er, og befriende.

Femten år. Den revolusjonære våren av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2022
Norsk, bokmål
192 sider
Innbundet, kjøpt

Mitt menneske ~ Herbjørg Wassmo

Mitt menneske er en oppfølger til romanen Det sjuende møte (2000), noe jeg ikke ble jeg ikke klar over før boken var ferdiglest. Det står for så vidt i baksideteksten at den er en frittstående oppfølger, men står godt alene (jeg opplevde ikke at jeg gikk glipp av noe).

Forlagets omtale av boken:

Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. I denne romanen utforsker Wassmo videre noen av de temaene som har preget forfatterskapet: det avgjørende opprøret mot vilkårene livet byr deg, og de omkostningene dette opprøret har for en selv og omgivelsene. Men først og fremst handler det om det brennende behovet for å møte det mennesket i livet som du kan kalle ditt.

Mitt menneske på fjellet.

Jeg likte denne boken godt, og synes jeg fant tilbake til Wassmo slik jeg leste Dina-trilogien. Handlingen spenner over tidsrommet 1984-2019, og gjennom romanen veksler Gorm og Rut som fortellerstemme. Nå som de har funnet hverandre igjen, skriver han i notatboken sin, den han tyr til for å sortere tankene; "For hun er hans menneske. Ikke for at han skal eie henne. Men for at han skal møte henne med kjærlighet." Og det er jo nydelig, å elske noen betingelsesløst. Men klarer de å håndtere dette største av alt, gjennom alle problemene som dukker opp?

Wassmo har sagt at det var mannen, hennes menneske, som utfordret henne til å skrive om å møte mennesket i sitt liv og å tørre å skrive om det som kan blir banalt - "for kjærligheten er jo banal for alle andre enn de det gjelder". Wassmos fortellerkunst gjør lesingen både spennende og interessant, og hun skriver om vanlige liv. Kjærligheten er ikke banal, men noe vakkert som skjer mellom to mennesker. Om Rut sitt nye, frie liv som hun undrer på om hun har kompetanse for å klare. Gorm som innser at han må ta tak i sjelelivet sitt. Begge har mye bagasje med inn i forholdet, og det er mye som går dem imot. Likevel klarer de å holde fast. På kjærligheten, og på søken etter en dypere personlig mening. For det er ikke utelukkende forholdet deres boken handler om, men like mye Gorm og Rut som individer og deres individuelle utvikling. Kunst har en sentral rolle, der Rut er maler, og Gorm utdanner seg innen litteraturvitenskap og blir forfatter. Wassmo har lagt inn mange referanser til både billedkunst og litteratur, og Gorms lesing av Trolldomsfjellet går igjen som en rød tråd i hans utvikling. 

Selv om forutsetningene deres kan virke ulike, har Wassmo lagt til rette for at det skal være enklere for dem å holde fast. Som Marta Norheim sier, hjelper det at hun har gjort karakterene symmetriske. Særlig det at begge har skyldfølelse for et søsken som døde, de har barn de ikke har fulgt opp, de sliter med dårlige relasjoner til enkelte i familien, og begge er kunstnere. Men absolutt en troverdig roman som skildrer livets turbulens, og Wassmo klarer å få frem at kjærligheten er verdt å ta var på til tross for problemer og dramatiske hendelser. Om det å satse på det mennesket du vil ha nær. 

Virkeligheten finnes i menneskesinnet, og ingen andre steder.

George Orwell, 1984

(sitat i starten av boken)

Mitt menneske av Herbjørg Wassmo
Gyldendal, 2021
Norsk
464 sider
Innbundet, kjøpt

Jente, 1983 ~ Linn Ullmann

 

Første bok som jeg har lest av Linn Ullmann, og jeg kommer utvilsomt til å lese noen av de andre romanene hennes. Jeg likte skrivestilen, hvordan hun får meg engasjert i denne historien, for "gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig" (s. 75-76).

Karin er seksten år og bor i New York sammen med sin mor. Hun skulker skolen, drikker seg full, og er i det hele tatt på søken etter sin egen identitet, sin vei. Hun treffer en motefotograf som inviterer henne til Paris for å bli modell. Han er førtifire, de har sex, han tar bilder av henne, men hva mer har de sammen? Som voksen prøver Karin å finne ut av minnene sine, og å forstå den unge jenten.

Linn Ullmann skriver om sin egen opplevelse den gangen i 1983, hun sier selv at "historien har hengt over meg" og at hun "har prøvd å skrive denne boken siden [hun] begynte som forfatter i 1998". Jente, 1983 er tenkt som del av en trilogi, hvor De urolige (2015) er den første. Her er det ett hovedtema i hver bok; minner, begjær og raseri.

Det kan argumenteres for at selvbiografiske bøker som dette er unødvendige, i alle fall for offentligheten. Ville boken blitt like godt mottatt om det var jeg som hadde skrevet den? Retorisk, kanskje, men like fullt et betimelig spørsmål. Når vi skal fortelle historiene om våre liv er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på. Vi husker så forskjellig, og dermed blir minnene ulike. Ullmann er opptatt av hukommelse, men sier at glemselen er vel så viktig fordi den åpner for forestillingsevnen. En klisterhjerne har ikke rom for diktning, da kan man ikke forestille seg hva som skjedde eller hva som kan ha skjedd. 

Når jeg skriver i notatboken min, vet jeg at det ikke skal publiseres og jeg trenger ikke å forme det, selv om det er en fin øvelse å gi erfaringene og tankene form. Men det er positivt at forfattere deler sine opplevelser og hvordan det har påvirket livene deres. En jeg snakket med om Jente, 1983, stilte spørsmålet: trenger vi virkelig bøker som dette, som graver i fortiden og utleverer både seg selv og andre? Ja, sa jeg, det trenger vi. For det er fint å vite at andre også går rundt med opplevelser de ikke blir ferdig med, som har vært med på å forme dem som mennesker, selv om disse opplevelsene ikke er sensasjonelle eller unike. Men for personen selv er de unike og de har betydning for forståelse av en selv. Og Linn Ullmann har en gripende skrivemåte, det er besettende og tankevekkende. 

Så ja, jeg vil absolutt anbefale denne boken, for akkurat som med Arv og miljø, kan det handle om å bli fri. Å forstå, akseptere og tilgi seg selv, og på den måten frigjøre seg.

Jente, 1983 av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2021
Norsk
261 sider
Innbundet, kjøpt

Lyst mørke ~ Geir Jacobsen

Endelig har jeg også fått lest Lyst mørke, en nydelig debut av Geir Jacobsen som har gitt meg en fin leseopplevelse, og jeg er glad for at forfatteren gjorde alvor av lysten til å skrive bøker. Forhåpentligvis kommer det mer fra den kanten. 

Baksideteksten:

Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv."

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

I Lyst mørke skriver Jacobsen lett og fengslende om et alvorlig tema. Det er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Historien er sett fra den 13-årige jeg-fortellerens synsvinkel, hvordan det oppleves at faren blir syk og dør, samt tiden etterpå. Gjennom romanen får vi også innblikk i oppveksten og i hvor stor grad faren har hatt innvirkning på utviklingen av den unges tanker og følelser, "jeg skrudde tiden tilbake...". Sånn sett er det tre ulike tidsperioder; jeg-fortellerens nåtid, tiden da faren var syk og oppveksten. En yngre søster, Siri, og moren er også sentrale karakterer i romanen. De er familie, de er fire. Når faren dør, må de lære seg å være tre, og samtidig leve med savnet etter den fjerde. Som fortelleren sier, har de en ny tidsregning; før og etter. Fortelleren balanserer på kanten av lys og mørke, med mange mørke tanker og det er flere ganger på nippet at balansen tipper over til det mørkeste mørke.  

Det er artig å lese en roman fra åttitallet, med fotball, musikk og annet som hører den perioden til. Faren hadde kunnskap om alt, og mye av det fant han på selv. Han sa aldri "vet ikke", da improviserte han i stedet. En ganske ukonvensjonell far, med en vidunderlig fantasi, livshistorie og hvordan han viser sine barn verden.  

Slutten er åpen og ganske overraskende. Ikke at jeg forstår det slik at det kommer en oppfølger, men at leseren selv kan gjøre seg sine tanker om veien videre, som er positiv og lys. Anbefales!

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Forlagshuset Publica, 2021

Norsk

300 sider

Innbundet, lese-eksemplar

Livet - illustrert ~ Lisa Aisato

 

Hin dagen kikket jeg i bokhyllen for å lete etter en bok, og oppdaget (går det virkelig an!) Livet av Lisa Aisato. Ja, den var ulest (det går tydeligvis an). Jeg hadde jo gledet meg til den, og så har den på en eller annen måte blitt glemt innimellom andre leste og uleste bøker og annet som befinner seg i bokhyllen min. Men den er ikke ulest lengre, og godt er det! En bok som dette skal ikke være ulest, den skal blas i fremover og bakover, den skal ligge fremme slik at man kan ta den frem når som helst, til ettertanke eller bare for å beundre bildene.

Aisato skriver på omslaget at hun lenge har hatt en drøm om å utgi en samlebok med et utvalg av sine beste illustrasjoner. Da hun gikk gjennom samlingen, innså hun at det rett og slett var livet som lå illustrert fremfor henne, og med klassikere og nye tegninger ble ikke bare samleboken en realitet, den ble også en hyllet til livet, med opp- og nedturer. I boken følger vi livet fra barndom til alderdom, kjærlighet, sorg, tvil og glede. Illustrasjonene beskriver virkelig godt alle disse fasene vi er innom, enten det er slik eller slik. For Aisato skiller ikke mellom kjønn eller hudfarge, men ser på livet slik det kan fortone seg for alle og enhver. Jeg er fristet til å si helt politisk korrekt. Det er det eneste ankepunktet, men som kulturanmelder Gry Elise Jacobsen sier det, så tar Lisa Aisatos ingenting for gitt. Noen mener at Aisatos bilder er kitsch, men illustrasjonene er både originale og oppriktige slik jeg ser det, og om de er bredt omfavnet handler det om at de treffer noe hos svært mange. Og akkurat det er viktig, for bildene er virkelig fulle av uttrykk og får frem akkurat den stemningen som teksten forteller om. Teksten er kort, kun en setning til hvert oppslag, og gir dermed stort rom for å ta inn over seg bildene.

Boken anbefales varmt!

Livet - illustrert av Lisa Aisato
Kagge Forlag, 2019
Norsk, bokmål
190 sider
Innbundet, gave

Bak skapet står øksen ~ Torborg Nedreaas

Som jeg satt og leste årets første nyhetsbrev fra Torborg Nedreaasselskapet som kom i slutten av juni, og forfatter og litteraturprofessor Willy Dahls tanker om Nedreaas, ble jeg oppmerksom på at jeg ennå hadde mer å lese fra denne bergenske forfatteren. Dahl sier at kravet hun satte til seg selv, at det kunstneriske uttrykket måtte være ekte - bare da kunne det være sant, ga ham assosiasjoner til dagens virkelighetslitteratur. Verdt å lese! Så jeg klikket meg inn på nettsiden og Nedreaas sin første publikasjon, nemlig Bak skapet står øksen. Det er link til boken hos Nasjonalbiblioteket, så jeg begynte å lese. Og kunne ikke stoppe. 

Torborg Nedreaas er mest kjent for fortellingene om Herdis; Trylleglasset (1950), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971), og romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947), hvor hun skriver om tabubelagte tema som kvinners seksuelle begjær og abort. 

Bak skapet står øksen er en novellesamling utgitt høsten 1945, som skildrer forholdene i Norge under den tyske okkupasjonen. Novellene er sterk lesing, og gjorde dypt inntrykk på meg. Til tider var fortellingene rett og slett ubehagelige. Fortellingene er et forsvar for tyskerjentene, altså de norske kvinnene som var sammen med tyske soldater. Disse kvinnene har fått liten plass i skjønnlitteraturen, og den dag i dag er deres historier blitt mindre undersøkt enn andre deler av krigshistorien. Benedicte Jensen Araldsen skriver i sin masteroppgave at hun "har til gode å lese annen skjønnlitteratur som har et så nyansert syn på tyskerjentene så tett opptil krigen", og hun har rett. For novellene tar også for seg livet til småkårsfolk generelt, der krigen i sin unntakstilstand satte hele det hverdagslige livet på hodet. Tyskerjente eller tyskertøs, bare ordet gir negative assosiasjoner! Og Nedreaas skrev så modig om disse kvinnene rett etter krigens slutt, da folk flest så på dem som de verste svikerne. 

Og det er nettopp dette som kommer frem i novellene. Ved å velge å være sammen med "fienden" utfordret de konvensjonene, og selve begrepet "tyskerjente" viser at de ble sett på som styrt av sine drifter, at de var uansvarlige og lite selvstendige individer. Det nyanserte ved novellene er også at mennene, barna og andre stemmer kommer frem, og gir leseren innblikk i hvordan det kunne være å leve slik, midt i unntakstilstanden og den usikre tiden. Mye fortvilelse kommer frem! Men også hvordan en ung jente kunne ta det skritt å være sammen med en tysker. Det kunne være forelskelse. Eller at hun kom fra fattige kår og krigen muliggjorde et bedre liv. Omsorgssvikt er et annet tema Nedreaas bringer opp. Og begjær. Uten å bryte en nedskrevet lov, ble kvinnene som var sammen med tyske soldater utsatt for psykiske og fysiske overgrep. Jeg har selv en i familien som var sammen med en tysk soldat, de var forelsket og det var ikke enkelt for dem. Etter krigen flyttet de til Tyskland, og han ønsket aldri å besøke Norge igjen.

Romantikken og erotikken er sterk, og den kjenner ingen nasjonale grenser, skriver Araldsen, og sier videre at novellene hovedsaklig formidler "poenget om at tyskerjenter ikke kan dømmes likt og kjapt – uten å ta hensyn til de store individuelle forskjellene." Novellene kan gi bevissthet og refleksjon om at ingen må være for snare til å dømme andre. Torborg Nedreaas var en av dem som høsten 1945 tok til orde mot en statlig kommisjon som foreslo å "løse problemet" med tyskerjentenes barn med å sende dem ut av landet. Hun skrev i kommunistavisen Arbeidet i Bergen og spurte ironisk, men med stort sinne, hva som hadde skjedd: Hadde norske myndigheter brukt krigen til å lære det nazistene visste, at uønskede mennesker kunne deporteres og dermed forsvinne?

Bak skapet står øksen av Torborg Nedreaas
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1975
Utgitt første gang: 1945
Norsk, bokmål
136 sider
Nasjonalbiblioteket