Land ingen har sett ~ Edvard Hoem

Nå er det snart ett år siden jeg begynte på serien om Hoem-slekten, og hvem vet når jeg blir ferdig! Den første, Slåttekar i himmelen, likte jeg godt. En fin og lettlest bok om om Edvard Hoems oldefar, Nesje, men også om landets historie på slutten av 1800-tallet. Den andre boken, Bror din på prærien, som handler hovedsaklig om en av sønnene til Nesje, Eilert Knudson, som reiste til USA, og om andre slektninger som reiste. Eilert dro videre til Alberta-prærien i Canada, hvor han bygde seg hus, sådde jord og stiftet familie. Nå har jeg altså lest den tredje boken, Land ingen har sett. Den handler mye om Anton Edvard, yngste sønn til Nesje som ble fostret bort til onkelen og tanten da han var syv år gammel. De var barnløse, og ønsket en arving til gården. Tjuefem år gammel ble han bonde på gården, og begynte en utstrakt modernisering av gårdsdriften, noe som satte ham i dyp gjeld.

Anton Edvard og Eilert skriver lange brev til hverandre om hvordan det går med dem og familiene, fra 1912 til 1927. Det er nok på bakgrunn av disse brevene Hoem har fått materiale til det meste av boken. På Alberta-prærien følger vi Eilert gjennom et hardt liv, og han begynner virkelig å merke hvordan kroppen reagerer på dette. Han ønsker å se igjen moren, men når første verdenskrig starter må han vente. Hoem skriver også om kvinnene, som ofte beskrives som sterke og med egne meninger. Det som opptar de to brødrene mest, er å bli gjeldfrie slik at de kan få en god alderdom og sikre etterfølgerne. Vi følger dem i deres strev og slit for å få endene til å møtes, og uten sine hustruer ville de nok aldri ha klart det like godt, for de er støttende og har ideer om såvel gårdsdrift som økonomi. Svangerskap er også et tema Hoem tar opp, for det satte sine spor å få det ene barnet etter det andre. Ikke var det lett å holde seg unna hverandre heller, for det er sterke følelser med i bildet. Og det går galt til slutt - Martha, dør i barselseng og Eilert blir enkemann med åtte barn. Han ser at livet kan ta plutselige vendinger og om han ikke reiser til Norge nå, kan det være for seint. Trettifire år siden han forlot landet, står han igjen på norsk jord.   

Som jeg nevnte i innlegget om Bror din på prærien, er det en spennende historie, og Hoem skriver virkelig godt. Men det blir litt i meste laget, og han dveler for mye ved detaljer og enkelthendelser. Boken kunne godt vært kortet ned, for jeg skumleste ganske mye uten å gå glipp av handlingen. Dette oppleves enda mer enn hva jeg gjorde i bok nummer to. Jeg vil likevel poengtere at jeg ikke ville vært foruten bøkene, det er som sagt spennende og dessuten mye interessant historie å lese om, og er en fin fortsettelse på slekthistorien. Det å lese om hvordan de små samfunnene (husklyngene) på prærien utvides, og at de forsøker å holde på sin norske kultur og språk - noe som ikke er enkelt, spesielt når barna vil bli mest mulig integrert i det nye landets språk og sammensmeltede kultur. Edvard Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før er lik menneskene nå, og at selv om personene han skriver om faktisk har levd, blir de mer og mer romanpersoner jo mer han skriver om dem. Forståelig nok; alle detaljene, tanker og følelser, er umulig å vite noe om, men når han har det utgangspunktet fungerer det helt utmerket.

Jeg kommer til å lese den fjerde boken, Liv andre har levd, skjønt hvem vet når det blir. I alle fall får Anton Edvard en sønn i denne tredje boken, som er Edard Hoems far. Og hans , så det blir spennende å følge denne historien videre.

Land ingen har sett av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2016
Norsk, bokmål
413 sider
Innbundet, kjøpt

Hvitt hav ~ Roy Jacobsen

Hvitt hav er fortsettelsen på De usynlige fra 2013, en roman som handler om livet på en øy ytterst i havgapet ved Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid. Her vokser Ingrid opp og må lære seg en god del om hvordan man overlever på en slik øy.

Å bo på en øy er å lete. Ingrid hadde lett siden hun ble født, etter bær, egg, dun, fisk,skjell, garnstein, skifter, sauer, blomster, kassebord, ris..., en øyboers øyne leter uansett hva hode og hender holder på med, rastløse blikk over øyer og hav som haker seg fast i den minste forandring, registrerer det mest ubetydelige tegn, ser våren før den kommer og snøen før den maler sine hvite strøk i grøfter og søkk, de oppdager dyrene før de dør og barna før de faller og ser den usynlige fisken i havet under svermer av hvite vinger, synet er øyboerens pumpende hjerte.

s. 25

I Hvitt hav er Ingrid blitt voksen. Året er 1944 og hun arbeider på et fiskebruk. Men hun tenker stadig på Barrøy, og beslutter dermed å dra tilbake. Vel fremme installerer hun seg, setter garn og gjør seg klar for vinteren. Etterhvert oppdager hun at hun ikke er alene. Hun finner døde soldater. Men også én som er i live. Såvidt. Og Ingrid pleier ham tilbake til livet. Til kjærligheten. Han heter Alexander, og vi får vite at det er senket et skip. Et skip vi etter historien vet er fangeskipet MS "Rigel" som ble bombet i november 1944, og over 2500 personer omkom, de fleste fanger fra Øst-Europa.

Det er en ganske intens leseopplevelse, både fordi tidsrommet er kort og det at det skjer mye på kort tid. Jacobsen setter også fokus på tvangsevakueringen av befolkningen i Finnmark. I oktober 1944 ble det bestemt at befolkningen skulle flyttes sørover, og da folk satte seg i mot det ble evakueringen gjennomført med tvang. Lengre sørover opplevde de gjestfrihet og at de fikk bo hos lokalbefolkningen. Også Ingrid hadde flyktninger på øyen. Tanten, Barbro, kommer til Barrøy etter et sykehusopphold, og til slutt også sønnen hennes, Lars, med sin familie. Ingrid føder en datter som får navnet Kaja, og Ingrid "kan se de umiskjennelige trekkene, det er russeren, og de fargeløse øynene til tusener av uskyldig drepte på slaveskipet Rigel som alle har glemt, også faren hennes er slått i hjel, Ingrid kan innse det nå, Kaja er Rigels barn."

Hvitt hav er en spennende oppfølger, en oppfølger jeg virkelig kan anbefale! Jeg har merket meg at en anmeldelse hevder boken overgår Wassmo, men det er jeg på ingen måte enig i. Jeg har ikke noe direkte negativt å si om disse to bøkene om Ingrid, men sammenlignet med Wassmo sine karakterer er de et stykke bak målstreken. Uansett, Hvitt hav er sterkt og intenst skrevet om livet ytterst i havgapet, og med krigen som bakteppe. Bøkene får meg til undres over om det ville vært mulig å bo slik i dagens samfunn, og jeg ser frem til den tredje boken, Rigels øyne.

Hvitt hav av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2015
Norsk, bokmål
235 sider
Pocket, kjøpt

Den som ser ~ Herbjørg Wassmo

Tyve år etter at siste bok i trilogien om Dina kom ut (Karnas arv, 1997), var Wassmo klar med enda en oppfølger om Dina Grønelv og familien. Denne gangen handler det mest om barnebarnet, Karna, men også sønnen, Benjamin, og hans kone, Anna. Jeg husker godt da jeg for mange år siden leste Dinas bok (1989), og deretter Lykkens sønn (1992). Før det hadde jeg ikke lest noe av Wassmo, men gikk straks i gang etter siste side i Lykkens sønn å låne bøkene hennes på biblioteket, før jeg kunne lese Karnas arv. Det var litt uvirkelig at det nå kom enda en bok. Jeg hadde slått meg til ro med at det var en trilogi. En trilogi som jeg gjerne kunne tenke meg å lese om igjen. Og så: pang! Der var det én til gitt! Jeg kjøpte den, men lot den ligge. Var jeg redd for at den ikke skulle holde mål? Den siste jeg leste var Disse øyeblikk, og den holdt mål som bare det. I anmeldelsen skrev jeg at Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv, og at "bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt." Det er nettopp derfor. Tenk om Wassmo har skrevet en krampaktig fortsettelse, bare for å skrive en fortsettelse? Herbjørg Wassmo har sagt i et intevju at Karna-skikkelsen forfulgte henne, etter at hun forlot henne i steinkirken for å vitne. Hun ble traumatisk, og prøvde å ta livet av seg. På grunn av dette fikk Wassmo en trang til å følge opp. Etterhvert dukket de andre personene også opp, som da fikk sin stemme. 

Den som ser starter med en begravelse. Året er 1890, Reinsnes hovedgård har brent ned og to mennesker er døde; Dina og Hanna. I talen har Karna vitnet om Dinas forbrytelser, slik farmoren ville at hun skulle. Etter det lukker hun seg inne i seg selv. Forsvinner fra omverdenen. Da bestemmer Anna seg for å ta henne med til et anerkjent mentalsykehus i København. Etterhvert kommer også Benjamin for å være i nærheten sin datter og kone. Jeg har ikke tenkt å si særlig mer om boken, annet enn at mens Karna behandles, tvinges Anna og Benjamin å se på ekteskapet sitt. Hver for seg reflekterer de over fortid og nåtid, og hvordan fremtiden kan bli. Anna på sin side, kjemper for frihet og det stilles spørsmål om hva frihet kan være. Herbjørg Wassmo skriver mesterlig om menneskers indre liv, og om de vanskelige mellommenneskelige forhold.   

Nå skal det sies at Herbjørg Wassmo har begeistret og irritert i snart førti år, og det er blitt hevdet at det er "Wassmos sterke kvinner som er problemet i Dina-romanene - heller enn å utfordre patriarkalske strukturer, bekrefter de dem på måter som tar oss to århundrer tilbake i tid." Joda, jeg ser den, men likevel hadde jeg ingen grunn til å grue meg til denne boken! Den holdt mål så det holder.

Jeg har kastet meg på BuJo-bølgen.
Spørsmålet er om det kommer til å gjøre meg mer organisert,
eller om det vil ta mer av tiden min!

Andre som har skrevet om boken: Åslaug, Tine, Anita, Berit. Er det flere som har lest den?

Den som ser av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017
Bokserie
Norsk, bokmål
474 sider
Innbundet, kjøpt