H is for Hawk ~ Helen MacDonald

For lesesirkelens kategorien Wild Card har jeg lest H is for Hawk av Helen MacDonald. Boken kom ut i 2014, og ligger på listen over 1001 bøker å lese før du dør. 

Baksideteksten:
As a child, Helen Macdonald was determined to become a falconer, learning the arcane terminology and reading all the classic books. Years later, when her father died and she was struck deeply by grief, she became obsessed with the idea of training her own goshawk. She bought Mabel for £800 on a Scottish quayside and took her home to Cambridge, ready to embark on the long, strange business of trying to train this wildest of animals.

H is for Hawk is an unflinchingly honest account of Macdonald's struggle with grief during the difficult process of the hawk's taming and her own untaming. This is a book about memory, nature and nation, and how it might be possible to reconcile death with life and love.

I et intervju med The Guardian fortalte Helen Macdonald at bokens kjerne er en personlig beretning fra året hun mistet sin far og samtidig trente en hauk. Men hun understreket at fortellingen rommer mer enn bare memoar. Den flettes sammen med en slags skyggebiografi av T.H. White, og dessuten med rikelige naturskildringer. Hensikten var å la disse ulike sjangrene møtes og spille mot hverandre (Wikipedia). T.H. White var forfatteren av The Goshawk (1951), der han skildrer sitt eget forsøk på å temme en hønsehauk.

Ved første øyekast kan H is for Hawk virke som en bok som ikke har så mye å si – kanskje til og med kjedelig. Men for en skatt! Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å lese denne nydelige boken, som handler om langt mer enn fugler. Parallelt med opptreningen av hauken gjennomgår Helen sorgen over farens død, og det er nettopp i dette samspillet mellom natur og menneskelig erfaring at boken får sin kraft. Hauken blir både et konkret vesen og et symbol på hennes indre kamp – vill, utemmet og speilende de mørke kreftene hun selv står overfor.

Jeg ble overrasket over hvor nært og intenst hun skriver. Det føles nesten som om man selv står ved siden av henne, ser hauken slå ut vingene og samtidig kjenner tyngden av sorgen hun bærer. Det er ikke bare en memoar, men også en refleksjon over hvordan vi mennesker finner trøst og mening i naturen. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var hvordan hun lar ulike sjangre flyte sammen: personlige minner, naturbeskrivelser og «skyggebiografien» av T.H. White. Denne blandingen gir teksten en dybde som gjør at den aldri blir ensidig, men stadig åpner nye rom for leseren.

H is for Hawk er en bok som minner oss om at sorg kan være både vill og utemmet, men også vakker når den får språk. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest noe helt unikt – en bok som både rører og utfordrer, og som jeg vil anbefale til alle som tror de ikke er interessert i fugler. For dette er egentlig en bok om livet selv.

Helen Macdonald er forfatter, poet, illustratør og vitenskapshistoriker ved University of Cambridge. Hun er naturforsker og vitenskapshistoriker. Med H is for Hawk vant hun en rekke prestisjetunge priser, fra Samuel Johnson Prize til Costa Book of the Year, og boken ble hyllet både i Frankrike og USA. Hun skriver jevnlig for The New York Times Magazine og bor i Suffolk

H is for Hawk av Helen MacDonald
Vintage, 2014
Engelsk
300 sider
Pocket, kjøpt

The Silent Companions ~ Laura Purcell

 

Ina og jeg har igjen lest en grøsser, The Silent Companions, en gotisk roman skrevet av Lura Purcell. Det overnaturlige i boken er tilstedeværende helt fra starten, men mer og mer creepy utover i historien. Her kan du lese hennes anmeldelse.  

Baksideteksten:

Newly married, newly widowed Elsie is sent to see out her pregnancy at her late husband's crumbling country estate, The Bridge.

With her new servants resentful and the local villagers actively hostile, Elsie only has her husband's awkward cousin for company. Or so she thinks. For inside her new home lies a locked room, and beyond that door lies a two-hundred-year-old diary and a deeply unsettling painted wooden figure - a Silent Companion - that bears a striking resemblance to Elsie herself...

Handlingen i The Silent Companions er satt til viktoriatiden, i året 1866. Elise er i fengsel, anklaget for å ha satt fyr på The Bridge. Omstendighetene rundt dette har gjort henne stum, hun er fullstendig taus etter traumatiske hendelser som vi etter hvert får innblikk i. På grunn av tausheten har hennes versjon ikke kommet frem, hun har også fortrengt sannheten for seg selv, for hvem vil tro henne? Men en ny lege ankommer for å finne ut av hvordan hun kan være den eneste overlevende, og med nye og moderne metoder prøver han å redde henne fra galgen.

Året før hadde hun kommet som enke til The Bridge sammen med mannens litt tafatte kusine, Sarah. Hun var stresset og i dårlig humør, tjenestefolket uflidd og uten dannelse, huset i dårlig forfatning - alt ser mørkt ut. Og det ville bli mørkere. Lyder fikk henne til å åpne en låst og barrikadert dør hvor noen svært livaktige trefigurer står. De blir kalt Silent Companions. Trefigurer er ikke noe å være redd for, eller? Det er bare det at disse flytter på seg. Og det er creepy! Purcell skriver slik at det går kaldt nedover ryggen, hvis det hadde vært en film ville jeg knepet øynene igjen. Hvem vet hva slike kan finne på...

En mystisk familiehistorie fra 1600-tallet brettes ut fra en gammel dagbok og sånn sett er dette tre historier i en, noe som kan være vanskelig å få til, men Purcell klarer det glimrende. The Silent Companions har det meste en bra gotisk roman skal ha: Det overnaturlige, hjemsøkte bygninger, død, galskap, arvelige forbannelser, lyn og torden, og en helt som står alene mot det som skjer. 

Ina har anbefalt The Shape of Darkness, som hun mener er hakket bedre enn The Silent Companions, så den skal jeg få med meg. Uansett er The Silent Companions et bra valg! 

Laura Purcell er en britisk forfatter av blant annet historisk skjønnlitteratur og horrorbøker. Hun bor i Colchester, den eldste registrerte byen i England, med sin mann og et marsvin. Den mørkere siden av kongelig historie er hun fascinert av og har skrevet to historiske romaner om Hannover-dynastiet.

The Silent Companions av Laura Purcell
Raven Books, Bloomsbury, 2018

Engelsk
371 sider
Pocket, kjøpt

The Toll House ~ Carly Reagon

Ina og jeg fortsetter å lese sammen og denne gangen falt valget på grøsseren The Toll House skrevet av Carly Reagon. Forfatteren bor i Wales og arbeider som universitetslektor på Cardiff University, og etter å ha gjennomført et seks måneders kurs ved Curtis Brown Creative ble hun kortlistet i 2019 for the Lucy Cavendish College Fiction Prize. 

Carly Reagon har alltid likt spøkelseshistorier og ønsket å skrive en selv. Resultatet er The Toll House, som er inspirert av en bomstasjon i hennes lokale museum og en dødsmaske som hun tilfeldig kom over på et skrivekurs. 

Fra smussomslaget: 

A house with history. That's how the estate agent described the old toll house on the edge of the town. For Kelda it's the perfect rural home for her young son Dylan after a difficult few years.

But when Kelda finds a death mask concealed behind one of the walls, everything changes. Inexplicable things happen in the house, Kelda cannot shake the feeling of being watched and Dylan is plagued by nightmares, convinced he can see figures in his room. As Dylan's behaviour becomes increasingly challenging, Kelda seeks answers in the house's mysterious past. But she's running out of time.

Because something has awoken.

And now it won't rest . . .

Handlingen har to ulike tidslinjer, og starter med at Kelda og sin seksårige sønn Dylan flytter inn i et hus som på 1800-tallet var en bomstasjon. Og ja, huset har en historie og de er ikke alene der. Dylan er redd og vil ikke sove på rommet sitt på grunn av det Kelda tenker er mareritt, og som hun prøver å berolige han med, men han sier han har vært våken og at han har sett en kvinne. Den andre tidslinjen strekker seg over to år, og gir oss innblikk i hendelser som fant sted i årene 1863 og 1864 da huset fungerte som bomstasjon. Det virker som en nydelig kjærlighet mellom to mennesker som elsket hverandre, men det er kun fra jeg-perspektivet som fortelles. 

Kelda sliter med dårlig samvittighet for at hun har liten tid til sønnen, at han må skifte sted og få nye venner. Etter hvert merker hun også at noe er merkelig i huset. Det er en følelse av å bli iakttatt, og hun prøver å finne ut hva som kan ha skjedd i huset. 

The feeling grew stronger. Not just a feeling, a presence. There was someone here [...]. Someone who wanted her, who wouldn't let her go. Inexplicably, she began to cry. She felt sorrow like she'd never felt before, like all the bad things that had ever happened to her rolled into one.

s. 106

Hva er det som lurer innenfor husets vegger? Historien beveger seg i sakte tempo, noe som gir en snikende stemning og vekslingen mellom tidslinjene gjør lesingen mer spennende på en nervepirrende måte. Andre karakterer bidrar til troverdighet i historien, både i det at noen er skeptiske mens andre har et åpent sinn. Uten å røpe mer av historien, for den må leses for å få atmosfæren under huden, må jeg likevel si at vendepunktet som kommer mot slutten er overraskende. 

Absolutt en bok jeg anbefaler! Det grøssende elementet er et godt plot, og samtidig synes jeg nærheten til hovedkarakteren er positivt. Også det at Keldas hverdagslige utfordringer tilsynelatende gir henne en følelse av at hjernen spiller henne et puss, samt at hun kommer nærmere de menneskene hun har behov for å ha tett. Godt sammenvevd!  

Inas innlegg kan du lese her :)

The Toll House av Carly Reagon
Sphere, 2022
Engelsk
341 sider
Innbundet, kjøpt

Agnes Grey ~ Anne Brontë

Endelig har jeg lest Anne Brontës roman som er basert på hennes egne erfaringer som guvernante, og som Charlottes Jane Eyre, viser også Agens Grey hvilken vanskelig situasjon en guvernante hadde. Anne var den yngste av Brontë-søstrene, og boken er hennes første, utgitt i 1847. Året etter kom The Tenant of Wildfell Hall, som regnes for å være en av de første feministiske romaner. Å undervise var en av de få alternativene en fattig utdannet kvinne hadde for å forsørge seg selv på den tiden, og Anne begynte å arbeide som guvernante da hun var 19 år.

De første setningene i romanen sier mye: All true histories contain insturction; though, in some, the treasure may be hard to find, and when found, so trivial in quantity that the dry, shrivelled kernel scarely compensates for the trouble of cracking the nut. Whether this be the case with my history or not, I am hardly competent to judge; I somtimes think it might prove useful to some, and entertaining to others, but the world may judge for itself: shielded by my own obscurity, and by the lapse of years, and a few fictitious names, I do not fear to venture, and will candidly lay before the public what I would not disclose to the most intimate friend.

Agnes vokser opp sammen med sine foreldre og en eldre søster i en landsbygd nord i England. Søstrene lever et skjermet liv med svært lite omgang med andre mennesker. Faren er prest, og familien har det komfortabelt, men ikke mer. Moren kommer fra en velstående familie og er utdannet, så hun tar seg av døtrenes opplæring og utdanning. Søstrene Brontë fikk også mesteparten av sin utdanning hjemme, med unntak av korte opphold på skole. Faren forsøker å øke inntektene, men investeringene går tapt. For å hjelpe til, bestemmer Agnes seg for å finne arbeid som guvernante og får en stilling hos familien Bloomfield. Det blir en verre opplevelse enn hun hadde tenkt. Barna er bortskjemte og det Agnes gjør blir hele tiden kritisert. Ved hjelp fra moren får hun en ny stilling, denne gangen hos familien Murray. Her er forholdene bedre, men samtidig blir hun som guvernante ignorert og undervurdert. Hun er skvist mellom alle stoler, for hvilken status har en guvernante egentlig? Det kommer an på hvordan familien definerer den. Agnes har lite tid for seg selv for utover å undervise i fag, forventes det at hun også lærer barna hvordan de skal oppføre seg, noe som er vanskelig siden hun ikke har en tydelig autoritet. Men hos familien Murray får hun likevel en smule innflytelse fordi hun er likefrem og har et visst handlingsrom. Hun møter Mr. Edward Weston som hun får varme følelser for, men da han får arbeid et annet sted, sørger hun over at de ikke vil sees igjen. Etter at faren dør, åpner hun en skole for unge jenter sammen med moren, og finner glede og lykke i livet, spesielt etter at Mr. Edward Weston oppsøker henne og de gifter seg.

Anne Brontë skriver meget godt, det er en fryd å lese! Agnes Grey gir som nevnt innsikt i hvilken situasjon en guvernanter er i, og er i så måte en kritikk av datidens samfunnsstruktur på flere måter. Kvinners stilling er mest vektlagt, enten man er fattig eller rik. Når det gjelder ekteskapet har faktisk de mindre bemidlede større anledning til å velge partner. De velstående har status, arv og posisjon å tenke på, og selv om døtrene kan påvirke valg av ektemann vet de at de har tunge forventninger hengende over seg. I Agnes Grey ironiserer Anne Brontë over nettopp dette, og hva det gjør jenter og unge kvinner til i det de blir instruert i sine roller, noe Simone de Beauvoir senere skulle formulere i sine to hovedtanker, nemlig at man ikke fødes som kvinne, man blir det, og at kvinners oppdragelse påtvinger dem “kvinnelighet”. Men Anne Brontë tar også opp hvordan overklassen er medvirkende til å bryte ned sosiale verdier

Gjennom romanen er det flere likheter til Jane Eyre, eller egentlig mer det at det sees at søstrene deler mange like oppfatninger, ideer og verdier. Men romanene er ikke like, for Agnes Grey drives ikke fremover på samme måte som plottet i Jane Eyre. Både Jane Eyre og Wuthering Heights ble mer populære enn Agnes Grey, kanskje fordi sistnevnte ble overskygget av de dramatiske elementene i de to andre. Jeg liker Agnes Grey bedre, samt The Tenant of Wildfell Hall, nettopp fordi disse bøkene ikke inneholder de dramatiske hendelsene, men følger en ordinær kvinne i hennes ordinære liv. 

Agnes Grey av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt
1001 bøker

H(A)PPY ~ Nicola Barker

 

Mitt valg i Lesesirkelen 1001 bøker for kategorien Bok utgitt mellom 1961 og listens ende ble H(A)PPY av Nicola Barker. En fascinerende historie!

-------------------------------------

Imagine a perfect world where everything is known, where everything is open, where there can be no doubt, no hatred, no poverty, no greed. Imagine a System which both nurtures and protects. A Community which nourishes and sustains. An infinite world. A world without sickness, without death. A world without God. A world without fear.

Could you...might you be happy there?

H(A)PPY is a post-post apocalyptic Alice in Wonderland, a story which tells itself and then consumes itself. It's a place where language glows, where words buzz and sparkle and finally implode. It's a novel which twists and writhes with all the terrifying precision of a tiny fish in an Escher lithograph – a book where the mere telling of a story is the end of certainty.

-------------------------------------

Jeg hadde kun lest baksideteksten da jeg startet på boken, og syntes den virket tankevekkende. Allerede fra første side ble jeg raskt sugd inn i handlingen om Mira A. Dette er hennes fortelling, hennes narrativ. I en postapokalyptisk fremtid har Mira A tilpasset seg den nye verden hvor alle skapninger er likeverdige. Hun forteller om The New Path, og det høres forlokkende ut. Tenk på en tilstand hvor vi kan starte på nytt, en helt ny verden hvor alt er mulig! Etter hvert blir det mer som et mantra. For i denne perfekte verden er det ikke rom for individualitet eller egne tanker. Det er egoistisk og vil skade det fellesskapet som er bygget opp rundt The Young, de som skal ta den nye verden videre. Selv om de blir oppmuntret til egne valg, vet de likevel hva som forventes og da blir valgene deretter. Og fremfor alt er det forbudt å fortelle historier.

Could you...might you be happy there?

Vi skjønner at boken ikke handler om å være lykkelig i dette samfunnet, i alle fall ikke hvis man begynner å stille spørsmål og lager seg narrativer. Det gjør Mira A. Et narrativ om seg selv, om den verden hun lever i. Og da går det galt. Det er nemlig nuet som er viktig, og for så vidt fremtiden for at Systemet skal bestå, det som har vært er det for all del ønskelig å holde i fortiden. Måten Barker bygget opp romanen, sammen med skrivestilen, gjør den utrolig spennende. Typografien bidrar til å holde på atmosfæren ved at den hele tiden viser sinnstilstanden til Mira A, slik den vises for henne fra sin personlige graf. Språk og musikk understreker stemningen. Særlig begeistret er jeg for språket. Historien i seg selv er kanskje ikke det mest interessante, men språket gjør at spenningene i plottet løfter det jeg tenker er budskapet. For hva vil forfatteren med denne boken? Innimellom kan jeg ikke la være å tenke på at det er noe satirisk ved den, nettopp på grunn av hvordan hun legger vekt på ord og språk. Og i disse dager med en pågående krig som gir et gufs av tankefrihet i lenker, uten sammenligning for øvrig, blir H(A)PPY en uhyggelig, men absolutt tankevekkende og interessant roman!

Nicola Barker ble født i Cambridgeshire, England 1966. Hun tilbrakte deler av oppveksten i Sør-Afrika. Hun har skrevet flere romaner og noveller, og har mottatt flere priser. H(A)PPY vant Goldsmiths-prisen i 2017 og kom på langlisten for Women's Prize for Fiction i 2018.

H(A)PPY av Nicola Barker

Penguin, 2017
Engelsk
284 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Jacob's Room ~ Virginia Woolf

Jacob's Room (1922) er Virginia Woolfs tredje roman, etter The Voyage Out (1915) og Night and Day (1919), og det er med denne at hun for alvor startet med teknikken og skrivemåten som videre med Mrs. Dalloway (1925) viser at hun var med på å fornye romanens form. På grunn av det eksperimentelle, som kom til å prege hennes senere arbeider, i Jacob's Room er den ansett som en viktig modernistisk tekst.

Boken er annerledes enn det jeg hadde sett for meg, mest fordi jeg antok at Jacobs historie ble fremstilt fra hans perspektiv. Men det er gjennom andre at karakteren Jacob trer frem, og det sånn sett flere fortellinger. Det har selvsagt vært skrevet mye om Virginia Woolf, og jeg har blitt virkelig glad bøkene hennes. Etter å ha lest Til Fyret, Orlando, The Waves, Mrs Dalloway, essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, og ikke minst Anka Ryall sin bok om forfatterskapet; Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, var det nå å ta for meg Jacob's Room.

Boken har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker i kategorien kvinnelig forfatter. Den åpner med at Betty Flanders er på stranden i Cornwall med sine barn, lille John, Jacob og Archer. Hun har vært enke i to år, og det er mye for henne uten hjelp av mannen. Helt fra starten er bevissthetsstrømmen tydelig, selv om romanen også har mange passasjer med direkte tale og beskrivelser. Betty har mye å tenke på, og selv om hun er sammen med barna, er hun mentalt fraværende. Romanen drives fremover i tid, men hovedkarakteren får vi ikke vite mye om. Ikke direkte, han er på en måte hele tiden i bakgrunnen. Woolf maler med pennen, og gir beskrivelser av personer nær ham, og personer som tilfeldig dukker opp. Landskapsbeskrivelsene er også nydelige, og på ingen måte klisjeaktige, men på Woolfs særegne måte. Slik følger vi livet til Jacob, fra han vokser opp, utdanner seg ved Cambridge, og til slutt hans brå død i krigen. Den første verdenskrig hører vi lite om, og avslutningsvis ved at moren går gjennom hans rotete rom, men den er der som et mørkt, ullent bakteppe.

Jacob's Room er ikke den boken av Woolf jeg har likt best, men ved å ha lest den, kan jeg se utviklingen til de neste romanene, fra svakt eksperimenterende til virkelig å bruke stream of consciousness som metode. Og det er spennende! Det kan også være krevende, for selv om denne boken er kort må man følge med hele tiden, og det er alltid en del mellom linjene. Den fraviker fra en vanlig oppbygging av plot eller en tradisjonell måte å fortelle en historie, så hva boken handler om blir ikke like enkelt å få tak på. Et annet viktig punkt er hva forfatteren vil med boken. Da jeg leste, kjente jeg på menneskenes strev med å få endene til å møtes, ensomhet og sorg, og det å finne en mening i tilværelsen. Alle har sitt, og det kan være en frustrerende, men også givende reise. I dette tilfellet fikk ikke Jacob oppleve voksenlivet, eller utfordringene menneskene rundt ham hadde, og hvordan det kunne være å finne ut av det. Alt dette skriver Woolf så utrolig godt om, selv den minste trivialitet blir interessant, jeg anbefaler virkelig å lese bøkene hennes!

 

Jacob's Room av Virginia Woolf

Utgitt første gang, 1922

Bibliotech Press, 2018

Engelsk
160 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

Årets siste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og jeg valgte meg Mrs Dalloway, en roman av Virginia Woolf som jeg skulle helst ha lest før Cunninghams The Hours. Boken er en av Woolf best kjente romaner, og et eksempel på stream of consciousness-teknikken som hun benyttet seg mye av for å skildre karakterenes indre liv og virkelighet. 

I denne romanen er handlingen konsentrert om en enkelt dag i Clarissa Dalloways liv, en junidag i 1923, og hun drar om morgenen for å kjøpe blomster til selskapet hun skal holde senere. Junimorgenens friske luft får henne til å tenke på tiden da hun var i familiens hus Bourton og var forelsket i Peter Walsh. Nå har hun bodd i Westminster i over tjue år. Clarissa elsker livet i London akkurat nå i midten av juni! Det kommer plutselig over henne, hva om Peter hadde vært her nå? Uten den gamle bitterheten kretser tankene rundt ham, også det at de er svært ulike og kranglet mye. 

Selv om Clarissa og Peter er hovedkarakterene, er det også andre stemmer, som Septimus. Clarissa kjenner ham ikke, og jeg oppfatter hans historie som det mørke som kan ligge i underbevisstheten vår. Han lider av posttraumatisk stresslidelse etter krigsopplevelser og det at hans beste venn døde. Septimus har trukket seg inn i sin egen verden, og truer med å ta selvmord. Å se verden fra hans perspektiv skiftevis med Clarissas' gir romanen en dybde som nok ikke ville vært der om alt var lyst og lett. Clarissa er glad i det vakre, og liker å holde selskaper, men hun grubler også over livet og døden. Og selv om hun utad virker selvsikker og rolig, er hun også full av tvil og ting hun er redd for. Det som Peter tenker om henne er ganske annerledes enn hva hun tenker om seg selv. Han har vært mange år i India, og hatt noen mislykkede kjærlighetsaffærer. Det kommer fort frem at han fremdeles er glad i Clarissa, selv om han knapt vil innrømme det for seg selv. 

Clarissa tenker stadig på hvordan livet hadde blitt hvis hun giftet seg med Peter, også når hun kommer hjem til Dalloway-huset. Selv om hun vet at valget var rett, tenker hun likevel på at de elsket hverandre, men hun hadde ikke fått det aristokratiske livet i the upper class miljøet som hun har nå, for dette er noe Peter ikke liker. Hun ønsket også at de skulle dele av seg selv, noe som er en av tingene hun frykter. Det å skulle dele tanker og følelser, å skulle si alt til en annen slipper med Mr Dalloway. Et slikt forhold har hun kun hatt med Sally, sin beste venninne i ungdomstiden, som hun også kysset en gang. Med Richard Dalloway har hun kunnet opprettholde livet i overklassen slik hun har vært vant til da hun vokste opp. 

Romanen har ikke en tradisjonell oppbygging med en begynnelse, midtdel og en avslutning, men Woolf lar karakterenes tanker gli frem og tilbake, mellom fortid og nåtid, og ved vekslende overganger fra den ene til den andre. Woolf gjør dette virkelig bra, og det blir portretter av mennesker med mange lag. Det er nok mye jeg går glipp av, for Virginia Woolf har en svært særegen stil. De store temaene som opptok Woolf var kjærlighet, døden og meningen med livet, noe hun absolutt utforsker i Mrs Dalloway. Jeg funderte litt over slutten, og gjør det ennå. Det er noe optimistisk ved den, og det at Clarissa tenker på den unge mannens (Septimus) sitt selvmord, forstår det og således velger å se på livet sitt på en ny måte. For meg ser det ut til at hun har utviklet en indre ro, i forhold til de intense følelsene hun viser gjennom boken, og hun overkommer sin største frykt, nemlig døden. 

Virginia Woolf viser oss kvinnenes situasjon på den tiden, hvor trivielle livene deres var på grunn av begrensningene i kjønnsrollene. Clarissa er blitt Mrs Dalloway, uten egen identitet. Jeg tror også at det var vanskeligere å forme seg en identitet når man hovedsakelig ble assosiert med ektemannen. Mener jeg leste et sted at dette er årsaken til at Woolf valgte tittelen, for å poengtere at kvinners muligheter var begrensede, og ved å gifte seg mistet de sin egen identitet.

She would have been, like Lady Bexborough, slow and stately; interested in politics like a man; with a country house; very dignified, very sincere. Instead of which she had a narrow pea-stick figure; a ridiculous little face beaked like a bird’s. But often now this body she wore (she stopped to look at a Dutch picture), this body, with all its capacities, seemed nothing—nothing at all. She had the oddest sense of being herself invisible, unseen; unknown; there being no more marrying, no more having of children now, but only this astonishing and rather solemn progress with the rest of them, up Bond Street, this being Mrs. Dalloway; not even Clarissa anymore; this being Mrs. Richard Dalloway.

s. 13

Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Penguin Classics, 1996
Utgitt første gang, 1925
Engelsk
213 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Mary Barton ~ Elizabeth Gaskell

 

Mary Barton satte jeg opp som oktoberboken i Lesesirkelen 1001-bøker, og jeg startet på den i oktober, men ble altså ikke ferdig før nå. Falt av lasset, det var det jeg gjorde. Men det er greit, lesing skal være en glede, ikke noe kappløp eller en konkurranse, og videre skal jeg si noe om denne klassikeren.

I følge snl var Elizabeth Gaskell (1810-1865) en av de mest kjente engelske forfatterne på midten av 1800-tallet. Hun skrev om sosiale ulikheter og kvinners kår, men også nostalgiske skildringer av et landsbyliv som var i ferd med å gå tapt under industrialiseringen. Hennes best kjente romaner er Cranford (1853), North and South (1855) og Wives and Daughters (1864-1866). Hun er også kjent for å ha skrevet den første biografien om Charlotte Brontë. 

Mary Barton ble utgitt i 1848 og handlingen er lagt til Manchester i 1830- og 1840-årene. Det var her hun og mannen William Gaskell bosatte seg etter at de giftet seg. Omgivelsene i industribyen ga inspirasjon til romanen, som har undertittelen A Tale of Manchester, og Elizabeth Gaskell viser ulikhetene i samfunnet. På denne tiden var det harde kår for de som ikke hadde så mye, noe Gaskell skildrer overbevisende. 

Som med Brontë-biografien, hvor Gaskell bevisst unnlot å ta med det som kunne virke pinlig og opprørende, er det også i Mary Barton spor av mangelfull eller feilaktig informasjon. I min utgave har Shirley Foster skrevet en introduksjon som jeg fant jeg svært nyttig. Foster sier at perioden da Gaskell skrev Mary Barton var en sosialt og politisk urolig tid, og Manchester var med sin enorme vekst gjenstand for mye bekymring. Og man fryktet at revolusjonen i Europa på slutten av 1840-årene skulle smitte over på Storbritannia. Så det var modig av Gaskell å beskrive ulikhetene og urettferdigheten i samfunnet, for det var ikke alle som var rede for verken sannheten eller endringer. Foster forteller også om kritikken som romanen mottok, som forståelig var delt, og sier en del om bakgrunnen for at Gaskell skrev som hun gjorde.

Men om romanen sammenligner situasjonen mellom fattig og rik, handler den, som tittelen sier, mer konkret om Mary Barton. Hun er 13 da moren dør under en fødsel, og må ta over mye av ansvaret i husholdningen. Hennes yngre bror døde tidlig, av underernæring, og hun ser at faren blir deprimert og involverer seg sterkt i fagforeningsbevegelsen. Når Mary er rundt 17 har hun arbeid hos en sydame, faren forbyr henne å jobbe på en fabrikk. Jem, som hun har kjent siden hun var liten, er forelsket i henne. Det er også Harry Carson, og det er ham hun dagdrømmer om. Eller, hun drømmer om livet hun kan få ved å gifte seg med ham siden han er sønn av en rik fabrikkeier. Hun ser for seg at hun kan gi faren et bedre liv. Men da hun sier nei til Jem, innser hun at det er ham hun faktisk elsker. Hun bestemmer seg for å unngå Harry, som konfronterer henne , men hun sier bestemt nei til hans tilbud om ekteskap. Videre byr ikke anledningen seg for at hun kan fortelle Jem om sine følelser, og en stund senere blir Harry skutt og dør av skadene. Alt peker mot Jem som blir arrestert og må belage seg på henging. Mary bestemmer seg for å finne ut av saken, og skaffe ham det nødvendige alibiet. 

Det er andre karakterer med også, som Marys venninne Margaret og bestefaren hennes Job, Will og Alice. Faren til Harry, Mr Carson, er viktig for å belyse den rike fabrikkeieren. J

eg må også nevne morens søster, Esther, som faren klandrer for at moren døde og ikke vil ha noe med å gjøre. Hun har på grunn av omstendighetene måttet livnære seg som prostituert, men har hele tiden Mary i tankene og vil gjøre sitt for at ikke hun skal ende i samme uføre som henne selv.

Jeg vil ikke si hvordan historien utvikler seg videre, i tilfelle du har tenkt å lese boken, og uansett finnes hele handlingen å finne på nettet. Men alt blir oppklart med en lykkelig slutt. Det som jeg likte med boken er hvordan Gaskell viser forholdene i samfunnet på den tiden. Hvor vanskelig det var for folk å klare seg i dårlige tider, og at fordelingen av gode var ytterst urettferdig. Gjennom karakterenes historier får vi dypere innblikk i situasjonen for de fattige, og med dette sier Gaskell mye om kvinnenes situasjon. Gaskell gir ingen konkret løsning på de sosiale ulikhetene, men som Foster sier så er det sentrale i reformvisjonen hennes er at man må lytte mer til hverandre og være mer generøse. Dette kan, som nevnt, komme av at det på den tiden var lite aksept for å skrive om den nedarvede forskjellen. Et motiv som Gaskell lar sine karakterer og det som skjer vitne om, er at konfliktene ikke vil bli løst før kvinner og menn, arbeidere og arbeidsgivere (masters), forstår og sympatiserer med hverandre. 

Mary Barton av Elizabeth Gaskell
Oxford World's Classics, 2008
Utgitt første gang, 1848
Engelsk
437 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

The Mysteries of Udolpho ~ Ann Radcliffe

Da jeg leste Northanger Abbey angret jeg på at jeg ikke hadde lest The Mysteries of Udolpho fordi det var mange referanser til boken der som jeg gjerne skulle hatt med meg. Boken hadde jeg kjøpt året før, så det var ingen unnskyldning, annet enn at den var tykk og virket kjedelig. Det at Austen parodierte tidens gotiske litteratur burde være nok, siden jeg liker godt Austens satiriske fremstilling av sin samtid. At Jane Austen gjør narr av den gotiske stilen og latterliggjør det å forveksle fantasi med virkeligheten, bidro til at jeg leste boken med ekstra interesse nå som jeg endelig fant den frem i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker og kategorien "bok utgitt mellom 1700 og 1800".

The Mysteries of Udolpho er en gotisk roman skrevet av Ann Radcliffe, publisert i 1794. Den var hennes fjerde roman og ble hennes mest populære, ofte sitert som den arketypiske gotiske roman. Til tross for kraftig kritikk for sin ekstravagante og overdramatiske skrivestil, er The Mysteries of Udolpho en av de første gotiske romaner som senere litteratur i sjangeren er tuftet på. Ann Radcliffe utviklet teknikken om det forklarte overnaturlige, hvor enhver overnaturlige hendelse har naturlige årsaker.

Handlingen starter i 1584. Unge Emily lever et lykkelig liv sammen med foreldrene i et fransk chateau, men lykken skal snart vise seg å slå sprekker. Moren blir syk og dør, noe som gjør at farens helse skranter av sorg og han bestemmer seg for å reise til kysten av Middelhavet for helbredelse. På veien møter han og Emily en annen reisende som de slår følge med, hans navn er Valancourt og han og Emily forelsker seg. Valancourt er en fin ung mann med gode, galante og noble egenskaper, og faren ser ham som et godt parti for datteren, selv om han ikke har noen formue.

Faren har gitt Emily god utdannelse og oppdragelse, for "a well-informed mind, [...] is the best security against the contagion of folly and of vice", noe som skal komme godt med for farene lurer i det vakre landskapet som er behørig beskrevet i poetiske ordelag. Og det er virkelig nydelig å lese, det er som om jeg ser det med egne øyne der jeg trasker omkring langs stier i dype skoger hvis omgivelser gir næring til melankolske tanker. Det er nemlig mye melankolsk her, og etterhvert kan jeg, med mitt moderne syn kanskje, skjønne hvorfor. Jeg leste et sted at The Mysteries of Udolpho ble Radcliffes mest populære roman da hun levde på grunn av dens “unprecedented ability to maintain suspense, teasing its readers with suggestions of the spectral, and its poetic descriptions of the picturesque and sublime scenery”, og at den “brought the Gothic romance into ascendancy and helped establish novel-writing as an acceptable and profitable occupation for women”. Men den er også relevant i det at Radcliffe brukte lange beskrivende avsnitt av landskapene for å fascinere leserne og for å henrykke dem inn i en tilstand av uvisshet og terror. Slike beskrivelser av naturlige scener er et viktig trekk i gotisk litteratur.

The Mysteries of Udolpho er en kjærlighetshistorie, noe jeg ikke var klar over på forhånd, og langs den vanskelige veien mot lykke må karakterene møte mørke sider både i seg selv og hos andre, og mange mysterier. Emilys far blir ikke bedre, men dør og Emily må flytte til sin følelseskalde og fjerne tante. Valancourt oppsøker Emily der og ettersom tanten ser familien hans som en potensiell nyttig forbindelse går hun med på at de kan gifte seg. Under bryllupsforberedelsene gifter tanten seg med Montoni, en særs hovmodig, listig og tyrannisk fyr som kun vil sko seg på tantens rikdom og eiendommer, og han bestemmer at Valancourt ikke er god nok for Emily. Der røk den lykken! Istedet prøver han å tvinge henne til å gifte seg med en greve som angivelig har stor formue.

Montonis lysskye affærer gjør at de en natt reiser til hans hjemland, Italia, i all hast, til et avsidesliggende gammelt slott; Udolpho. Her skjer en god del redselsfulle ting, og Emily skal mang en gang holde motet oppe ved å tenke på farens ord om ikke å gå i den emosjonelle fellen, men holde hodet kaldt. Ikke at han ville ødelegge følelsene hennes, men lære henne å kontrollere dem. Savnet etter Valancourt er stort, og hun tenker ofte på tiden før faren døde. Innimellom dikter hun poetiske linjer, og det er en del snakk om feer og mystikk. Og gjenferd så klart! Gamle slott er hjemsøkt, med mange ganger og rom, noen mørke, kalde og skremmende. Emilys følelsesmessige tilstand er hele tiden reflektert i landskapsbeskrivelsene, og vi ser etterhvert at hun har sterkere ryggrad enn det vi først trodde om henne, noe som kommer godt med i møte med andres mørke hemmeligheter.

Så klart, boken ble skrevet i en tid da kvinner generelt sett ikke hadde noen rettigheter, selv opplysningstiden bidro til store endringer i samfunnet var dette forbeholdt mennene. Arrangerte ekteskap gjorde mang en kvinne, men også menn, ulykkelige, og bidro til mye sorg, unødvendige følelsesmessige utfordringer, utroskap og mysterier. Elementer som dette bygger opp den uhyggelige atmosfæren, og de mystiske hendelsene gir teksten et sveip av overnaturlighet, men i og med at alt har en naturlig forklaring forårsaket det ingen gys hos meg. Hvert kapittel starter med et litterært sitat som passer til innholdet, men mye av de poetiske versene i teksten har ingen funksjon utover det å etablere atmosfæren og Emilys høviske karakter. Mange avsnitt drar virkelig ut i langdrag, og selv om jeg synes det var en spennende historie kunne jeg ikke tenke meg å lese den på nytt. Men glad for å ha kommet gjennom den, det er jeg, mest på grunn av de nevnte punktene over.

The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe
Penguin Books, 2010
Utgitt første gang, 1794
Engelsk
875 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen ~ George Eliot

Middlemarch. Det forekommer meg som en umulig oppgave å skulle beskrive dette verket! Så stort, så mye, så intens! Romanen er skrevet av Mary Ann (eller Marian) Evans (1819-1880), publisert under pseudonymet George Eliot på slutten av 1860-årene, og ble første gang utgitt i åtte deler i løpet av 1871 og 1872. Langholm skriver i forordet at Middlemarch er en realistisk roman i dens "balanse mellom interessen for de enkelte personenes utvikling, og interessen for den sosiale bakgrunnen."

Gjennom 944 sider (i mine eksemplarer inkluderer det forord, etterord, mottositater og noter) har Hedda og jeg storkost oss, ja, det har vært en sann fornøyelse å lese og vemodig å bla om siste side og lukke permen. Handlingen er lagt til den imaginære engelske småbyen Middlemarch fra september 1829 til like før reformlovgivningen i 1832. Dette danner bakteppe for et samfunn i endring. Blant de mange karakterene i romanen er Dorothea Brooke mest fremtredende, sammen med legen Tertius Lydgate. Men også Will Ladislaw, Fred Vincy og hans beiling til Mary Garth, Nicholas Bulstrodes skam og vanære, og Rosamond Vincy spiller viktige roller for handlingen. Dorothea og Celia Brooke er av svært god familie. Den nittenårige Dorothea er vakker og begavet med teoretiske anlegg, og "lengtet etter noe som kunne gi henne en dypere erkjennelse av verden," og hun har planer om gjøre noe stort og godt for andre, noen mener det grenset mot religiøs fanatisme. Nettopp dette fører henne inn i et ekteskap med en mye eldre prest og forsker, Mr. Causabon. Han er utrolig pedantisk, en stiv tørrpinn, men for Dorothea er han den mest interessante mannen hun har truffet, og hun tenker at han vil være den som skal veilede henne og vise henne den store sannheten, at de skal samarbeide om hans storverk; Nøkkelen til alle mytologier, og iverksette hennes planer om store og gode gjerninger. Men slik går det ikke.

Ganske snart viser det seg at Mr. Causabon ikke er interessert i at Dorothea skal ta del i hans arbeid, han ønsker ikke at hun ser på alle notatene som ligger usystematisk og usortert, ei heller hjelpe henne i å utvide sin intellektuelle horisont. Han er redd for at hun skal oppdage at storverket han har holdt på med i alle år er foreldet og umoderne, og uten verdi for samtiden. På bryllupsreisen er han mer opptatt av å samle materiale enn å være sammen med sin unge hustru, som på sin side utforsker Roma på egen hånd, og møter Will Ladislaw, en ung idealistisk mann som er i slekt med Mr. Causabon. Ganske snart forelsker han seg i Dorothea, som med sin naive, uselviske og altruistiske innstilling, ikke innser før senere hva hennes følelser for ham betyr.

Så er det Lydgate, også idealistisk og intelligent, dedikert til sin legegjerning og med planer om å revolusjonere legevitenskapen. Ettersom han er relativt fattig er han avenging av rike velgjørere, selv om han er fast bestemt på å forbli uavhengig av både politikk, andre personer og hva som er passende i samfunnet. Det skal vise seg å være et vanskelig forsett. Hans lidenskap tilhører forskningen, men gifter seg med Rosamond som viser seg å være ham en krevende hustru da hennes forventninger overstiger hans økonomiske kapasitet, og konfliktene mellom blir større og større.

Men han siktet ikke bare mot å bli en bedre lege enn det som var vanlig. Han ville oppnå noe mer; kanskje kunne hans arbeider og oppdagelser på anatomiens område føre til ny kunnskap og bli et ledd i en kjede av oppdagelser. Dette var hans mål, dette brant han for.

s. 165

Rosamonds bror, Fred, er forelsket i Mary, som ikke ønsker å gifte seg med en døgenikt. Han setter seg i gjeld for å kunne leve ut sine lyster som innbefatter hester og spill, og dermed må han gjennomføre farens krav om å bli prest, men da blir det ikke ekteskap med Mary, det er hun klinkende klar på. Hvis hun skal gifte seg, skal det bli med en mann som er tro mot seg selv. Denne utviklingen er spennende å følge med tanke på at den ordinære Mary på mange måter er den som har størst spillerom selv uten utsikter til formue av noe slag. 

Romanen kretser mest rundt Dorothea og Lydgate, og hvert kapittel innledes med et treffende sitat som passer til innholdet. Flere ganger måtte jeg si til meg selv at Eliot sannelig var i besittelse av en stor mengde kunnskap om forfattere, tenkere og ulike personer som har hatt noe å si for utviklingen av blant annet vitenskapen! Og alt er så fantastisk bra skrevet, det er ikke kjedelig et eneste sekund! Selv den allvitende fortellerstemmen er så godt skrevet inn at den i sin til tider moraliserende pekefinger gjør helheten til en av de beste leseopplevelsene mine. Endringene i samfunnet flettes sammen av denne fortellerstemmen, sammen med de hendelser som inntreffer og praten mellom middlemarcherne. Og spesielt dette med ekteskapet er jo interessant ettersom George Eliot selv levde sammen med en mann (George Henry Lewes) i mange år uten å være gift, og i romanen ligger det kritikk mot datidens ekteskapsinngåelser som vanligvis var arrangerte utifra fornuft. At Fred hadde tanker om å gifte seg med Mary var uhørt, det passet ikke det han hadde lært om at alt som betyr noe er penger, stand og status. 

George Eliot skrev med politisk skarpsindighet, hennes bøker er ikke ment som underholdningslitteratur, og noe av årsaken til pseudonymet var at hun ikke ønsket å bli assosiert med datidens triviallitteratur, eller den såkalte dameromanen. Middlemarch tar opp mange tema som var aktuelle, som idealisme, religion, utdanning og politiske reformer, og siden samfunnet var i en endringsprosess er romanen ekstra interessant, men jeg vil trekke frem kvinnespørsmålet. Eliot viser at kvinner absolutt kunne ha tanker og ideer om andre ting enn det som befant seg i de huslige sfærer, for eksempel ergret Dorothea seg over det at hun ikke hadde greie på sosialøkonomi alltid ble brukt mot henne, hennes tanker og ideer. Som kvinne hadde hun jo ikke fått anledning til å lære det, og må støtte seg på det andre, mannlige, personer har skrevet eller sagt. Hun vil gjerne være klok selv, og ikke bare nøye seg med en klok ektemann. Eliot skapte en roman som var annerledes enn det som var vanlig fra kvinnelige forfattere, og dermed bidro til å utvikle den moderne romanen. Slik tingene utvikler seg får Dorothea til slutt handlingsrom til å virkeliggjøre noen av sine idealer, og Eliot viser at et lykkelig ekteskap er de hvor partene får bestemme

Emily Dickinson skrev i et brev til sine kusiner Louse og Fannie Norcross: "What do I think of 'Middlemarch'?" What do I think of glory – except that in a few instances this "mortal has already put on immortality." George Eliot was one. The mysteries of human nature surpass the "mysteries of redemption," for the infinite we only suppose, while we see the finite.

Det er bare å applaudere, og mer skal leses av Eliot! Virkelig fascinerende hvordan Eliot makter å føye sammen så mye innhold i en sammenheng hvor man aldri mister tråden, men ser betydningen av hver enkelt relasjon mellom karakterene og det som skjer. Anbefales på det sterkeste!

Dette blir årets siste innlegg, og jeg benytter anledningen til å ønske alle et riktig godt nytt år :)

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen av George Eliot
Originaltittel: Middlemarch. A Study of Provincial Life (1871-1872)
Oversatt og med etterord av Mona Lyche Ramberg
De norske Bokklubbene A/S, 1996
Norsk, bokmål
Bind 1: 480 sider
Bind 2: 464 sider
Innbundet, kjøpt

Bleak House ~ Charles Dickens

Til leses lesesirkelen 1001 bøker i august og kategorien mannlig forfatter, falt valget på Bleak House av Charles Dickens. Dette er hans niende roman, og ble først publisert som en føljetong i tjue deler, fra mars 1852 til november 1853. Min utgave er på 1071 sider, en skikkelig murstein med andre ord!

Jeg likte romanen svært godt, og som Store forventninger, den eneste av Dickens jeg tidligere har lest, er Bleak House velskrevet og med skildringer i særklasse. I bokens åpningsscene befinner vi oss i London, og kanslerretten hvor arvesaken Jarndyce mot Jarndyce pågår og har pågått i mange år. "Ubønnhørlig novembervær," med gjørme, røyk fra skorsteinene, tåke og kulde, og "aldri vil det bli en tåke for tett, aldri vil det bli en gjørme for dyp til å kunne sammenlignes med hvor famlende og vaklende denne kanslerretten fremstår, den forferdeligste av urgamle syndere, her i dag, for alles åsyn i himmel og på jord." Det er lett å forestille seg både London-været og atmosfæren i retten, hvor det eneste gode som er kommet ut av saken Jarndyce mot Jarndyce er at den er blitt en vits slik den har trukket ut i langdrag uten noen som helst løsning, bortsett fra at arvemidlene er i ferd med å fordufte. I saken er det nå to unge mennesker som dommeren skal avgjøre hvorvidt de skal bo hos sin slektning eller ei.

Det blir et innblikk i livet til Sir Leicester Dedlock og Mylady, og deres advokat Mr. Tulkinghorn, som leseren blir bedre kjent med etterhvert, før den autorale fortelleren erstattes av en jeg-forteller. Det er Esther Summerson som skriver sin historie. Hun vokste opp hos sin gudmor og fikk ikke vite noe om hverken sine foreldre eller noe annet, bortsett fra at moren var en skam, og blir en ung jente med liten selvtillit og tanker om at hun ikke er verdt noens kjærlighet, men livet skal komme til å bli ganske annerledes enn hun kunne forestille seg. Da gudmoren dør, kommer et tilbud fra Mr. Jarndyce, det viser seg at han er hennes formynder, og hun reiser først for å få undervisning som skal gjøre henne skikket som guvernante. Men istedenfor møter hun Ada og Richard, som er slektninger av Mr. Jarndyce, og de flytter inn hos formynderen. Her ser vi at Esther er svært intelligent og fornuftig, og sammen med sine to venner opplever hun mangt og meget, og hun blir både elsket og satt pris på av flere mennesker. Hun har også evnen til å inngå dype relasjoner. Formynderen viser seg som en godhjertet mann, og gjennom deres bevegelser møter vi flere ulike karakterer, alle beskrevet levende og med en humoristisk snert. Det er Mrs. Jellyby, som virkelig er et kapittel for seg selv der hun er så sterkt opptatt av Afrika-saken at hun ikke ser sin egen familie, den sjarmerende Mr. Skimpole som avviser ethvert ansvar og følgelig slipper unna med det meste, og mange flere. Det handler også om kvinners situasjon på den tiden, hvor det å forelske seg under sin stand var utenkelig, og å få et barn utenfor ekteskap den verste skandale.

Richard mener at kanslerretten absolutt ikke skal få påvirke dem på noen negativ måte, men det er nettopp hva den gjør, og med sorgfulle følger. Det er vanskelig å skrive kort om denne omfattende boken, men jeg skal ikke si særlig mer om selve innholdet, du må simpelthen lese selv for å glede deg over både skildringene og Dickens innsikt menneskers personlighet! Det som er spennende, er at romanen ikke kan settes i en enkelt genre, den har elementer av flere typer; romantikk, krim, politikk, samfunnskritikk og vanlig hverdagsliv. Karakterene krysser hverandres veier på ulike måter, og det hele nøstes opp på en noe overraskende måte. Selvfølgelig kunne boken ha vært mye kortere, men det passende ved dens lengde er parallellen til Jarndyce mot Jarndyce-saken som dras ut i det uendelige. Dickens får på denne måten frem sin kritikk av rettsystemet som suger ut både energi og penger av de involverte, og romanen bidro til å reformere systemet på 1870-tallet.

Jeg anbefaler boken for alle som er interesserte i klassisk litteratur, historie eller rett og slett en fornøyelig fortelling som inneholder lag på lag av kuriositeter. Min leseopplevelse har virkelig vært positiv, og til tross for mangelfull omtale håper jeg at jeg har klart å vekke lysten hos andre til å begi seg i kast med denne mursteinen. Det er vel verdt det!

Charles Dickens (1812–1870) var en britisk forfatter, født i Portsmouth, men vokste opp i London under vanskelige forhold og fikk ikke ordentlig skolegang. På 1800-tallet var han en sentral skikkelse i britisk litteratur, og blant de mest kjente bøkene er Pickwick-klubben, Oliver Twist, den delvis selvbiografiske David Copperfield og Store forventninger. Kjent er også novellen om den gjerrige Ebenezer Scrooge, En julefortelling (kilde: snl).

Bleak House av Charles Dickens
Originaltittel: Bleak House (1852-1853)
Oversatt av Ragnhild Eikli
Aschehoug, 2012
Norsk, bokmål
1071 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del III]

Så - siste og avsluttende innlegg om Gaskells biografi av Charlotte Brontës liv. Les første (her) og andre (her) del før dette :)

Vi har nå kommet til volum II i The Life of Charlotte Brontë, og søstrene har omsider fått utgitt sin diktsamling, under pseudonymene Currer (Charlotte), Ellis (Emily) og Acton (Anne) Bell, men kun to utgaver ble solgt. Charlottes litterære håp var avtagende gjennom sommeren 1846, men alle tre fortsatte å skrive med publisering som mål, og romanene Wuthering Heights, Agnes Grey og The Professor ble sendt til ulike forlag bare for å bli returnert, og i en nedstemt og deprimert tilstand begynte Charlotte å skrive en ny roman; Jane Eyre.

De tre søstrene fortsatte med sin vane å legge bort arbeidet klokken ni om kvelden og hadde samtaler om det de hadde skrevet. Charlotte fortalte Gaskell at det var i en av disse stundene hun bestemte seg for å gjøre sin heltinne helt enkel og lite attraktiv. På denne tiden hadde faren en operasjon mot grå stær, og selv om det kom et tilbud om å åpne en skole, besluttet hun at hun skulle være hjemme for å være til hjelp og trøst. Men lite skjedde i livet, humøret var omskiftelig og selv om hun har mye å være takknemlig for, føltes det som om livet forsvant.

Det gikk likevel fremover skrivingen, The Professor gikk fra forlegger til forlegger, Wuthering Heights og Agnes Grey ble akseptert (om enn med en dårlig avtale). Mange skuffelser skulle komme, men i oktober ble Jane Eyre publisert, og gjorde Charlotte til den første av søstrene som fikk en roman utgitt. Romanen ble for det meste godt mottatt, men fikk også negativ kritikk. Søstrene oppmuntret henne til å fortelle faren om suksessen, som ble overveldet, men glad. Etter publiseringen var hele England nysgjerrig på den ukjente forfatteren, og anmeldelsene var "full of praise of this great, unknown genius." Som suksessen med Jane Eyre begynte å bli større, planla Charlotte noen hyggelige opplevelser for lillesøsteren, deres "little one", men Annes helse var så svak at hun knapt orket å ta en liten spasertur.

Charlotte korresponderte med flere forfattere og filosofer, blant annet G. H. Lewes, som var en av de hun søkte råd hos uten å føle seg forpliktet til å følge dem. Endelig, i desember 1847 ble Wuthering Heights og Agnes Grey publisert, og romanene ble møtt både positivt og negativt. Gaskell sier at Charlottes liv ble todelt; forfatteren Currer Bell, og kvinnen Charlotte Brontë. Her snakker Gaskell om forskjellen mellom å være forfatter som mann og som kvinne, der en mann enkelt og greit skifter yrke, mens det står ingen klar for å overta daglige plikter for en kvinne.

Jeg visste fra før at Charlotte ikke akkurat beundret Jane Austen, og Gaskrll viser et utdrag hvor hun kritiserte Lewes' beundring for. Etter hans anbefaling leste hun Pride and Prejudice etter hans anbefaling, "and what did I find? An accurate, daguerreotyped portrait of a commonplace face; a carefully-fenced, high-cultivated garden with neat borders and delicate flowers; but no glance of a bright, vivid physiognomy, no open country, no fresh air, no blue hill, no bonny beck. I should hardly like to live with her ladies and gentlemen in their elegant but confined houses.”

Vinteren ble hard, med mye sykdom som spesielt gikk utover Anne som var svak fra før. Motløs skriver Charlotte da hun fylte trettito skriver at "youth is gone - gone, - and will never come back; can't help it... It seems to me, that sorrow must come some time to everybody, and those who scarcely taste it in their youth, often have a more brimming and bitter cup to drain in after life; whereas, those who exhaust the dregs early, who drink the lees before the wine, may reasonably hope for more palatable droughts to succeed." Anne hadde skrevet på The Tenant of Wildfell Hall, og om sommeren reiste de to søstrene til London hvor forleggeren (Mr. Smith) først ikke klarte å tro at disse to kvinnene var forfatterne, men inviterte dem med i operaen, på utstilling og middag med familien. Boken ble utgitt i 1848.

Med Branwell gikk det ikke så bra, og familien hadde mye sorg på grunn av ham; "he sleeps most of the day, and consequently will lie awake at night. But has not every house its trial?" Han døde i september 1848, da var han trettien år. Gaskell er sterkt dømmende ovenfor kvinnen som hun mener forårsaket hans sykdom og død. Mer sorg var ventende; Emily var på denne tiden svært syk, og døde i desember samme år, tretti år gammel. Det er hjerteskjærende å lese brevene fra Charlotte om dette, og hverken faren eller Anne var ved god helse. Hvordan skulle det gå?

Annes tilstand ble ikke forandret, hverken til det bedre eller verre. Charlotte selv opplevde smerter i bryst og rygg, og skriver "I avoid looking forward or backward, and try to keep looking upward. This is not the time to regret, dread, or weep. What I have and ought to do is very distinctly laid out for me; what I want, and pray for, is strength to perform it. The days pass in a slow, dark march; the nights are the test; the sudden wakings from restless sleep, the revived knowledge that one lies in her grave, and another not at my side, but in a separate and sick bed. However, God is over all."

I mars 1849 ble Annes tilstand mye verre, og Ellens familie inviterte dem til Scarborough for at Anne skulle få en luftforandring. Etter mye frem og tilbake, og brevene er full av omsorg for søsteren, reiste de 24. mai, men Anne døde den 28. Da Charlotte kom tilbake til Haworth følte hun ingen glede over å være hjemme, slik hun alltid ellers gjorde, forståelig nok. "I don not know how life will pass, but I certainly do feel confidence in Him who has upheld me hitherto. Solitude may be cheered, and made endurable beyong what I can believe. The great trial is when evening closes and night approaches. At that hour, we used to assemble in the dining-room - we used to talk. Now I sit by myself - necessarily I am silent. I cannot help thinking of their last days, remembering their sufferings, and what they said and did, and how they looked in mortal affliction. Perhaps this will become less poignant in time."

"My life is what I expected it to be. Sometimes when I wake in the morning, and know that Solitude, Remembrance, and Longing are to be almost my sole companions all day through - that at night I shall go to bed with them, that they will long keep me sleepless - that next morning I shall wake to them again, - sometimes, Nell, I have a heavy heart of it. But crushed I am not, yet; nor robbed of elasticity, nor of hope, nor quite of endeavour. I have some strength to fight the battle of life. I am aware, and can acknowledge, I have many comforts, many mercies. Still I can get on. But I do hope and pray, that never may you, or any one I love, be placed as I am. To sit in a lonely room - the clock ticking loud through a still house - and have open before the mind's eye the record of the last year, with its shocks, sufferings, losses - is a trial."

Charlotte hadde begynt å skrive på Shirley like etter publiseringen av Jane Eyre, og selv om livet var vanskelig, fortsatte hun arbeidet, og manuskriptet ble akseptert og publisert i oktober 1849. I november reiste hun til London, "the big Babylon", hvor hun møtte Mr. Thackeray for første gang, en forfatter hun beundret og dedikerte andre utgave av Jane Eyre til, men hvis møte ble en skuffelse. Som hennes helt mente hun at han hadde en spesiell misjon med sitt forfatterskap, og at dette ikke stod til forventningene. Tilbake i Haworth var livet "so unvaried that the postman's call was the event of her day." Men hun leser og skriver, hva skulle hun gjort uten bøkene! Hennes identitet begynte å bli mer og mer kjent, men Charlotte var urolig for hvordan det ville påvirke andres syn på bøkene hennes, spesielt at forfatteren er en kvinne. Utover i 1850 kom folk reisende til Haworth for å se stedet som var beskrevet i Shirley, og blant disse var Sir James og Lady Kay Shuttleworth, som overtalte Charlotte til å bli med dem videre til sitt hus Gawthorpe Hall, og senere til London. Hun ønsket ikke å reise fra sin syke far, og tok bøkene og the moors til trøst, og hun skrev brev. I juni reiste hun likevel, og forleggeren fikk ordnet det berømte portrettet gjort med kritt av George Richmond. I august reiste Charlotte til Kay-Shuttleworths sommerhus, og da var også Gaskell invitert. Etter dette første møtet, ble de gode venner.

Mange utdrag fra Charlottes brev er viet til kritisk og litterære emner, som var hennes hovedinteresse på den tiden, sammen med redigeringen av søstrenes arbeider og skriving av små memoarer om dem. Og hun gikk mye oppe på heiene, og hun leste. 10. desember kommer den andre utgaven av Wuthering Heights ut, og like etter besøker hun Miss Martineau, et besøk som gjorde henne godt, "and gave her a stock of pleasant recollections, and fresh interests, to dwell upon in her solitary life." I brevene finnes det mange referanser til Miss Martineau's karakter og vennlighet. Charlotte var imponert over hennes intellekt og "moral powers", og selv om hun hadde sine feil "to me they appear very trivial weighed in the balance against her excellences."

Charlotte hadde en tid skrevet på Villette, men opplevde stadig at hun ikke klarte å skrive og var "both grieved and angry with herself for her inability." I mellomtiden var hun foruroliget og trist over Miss Martineau's nyeste arbeid, skrevet sammen med Henry George Atkinson; Letters on the Nature and Development of Man (1851), som var "the first exposition of avowed atheism and materialism" hun noensinne hadde lest. Denne våren var spesielt vanskelig for Charlotte, "the depression of spirits to which she was subject began to grasp her again, and 'to crush her with a day- and night-mare,' og for å unngå å synke like dypt som om høsten, inviterte hun sin gamle venn til Haworth noen uker i mars. Besøket gjorde henne ytterst godt, og ved denne anledning sa hun at det "will not do to get into the habit of running away from home, and thus temporarily evading an oppression instead of facing, wrestling with and conquering it, or being conquered by it."

Videre gir Gaskell et utdrag fra ett av Charlottes brev; "I quote it because it relates to a third offer of marriage which she had, and because I find that some are apt to imagine, from the extraordinary power with which she represented the passion of love in her novels, that she herself was easily susceptible of it." Dette er det tredje frieriet hun mottok og avviste.

Ifølge Gaskell hadde Charlotte alltid farens helse i tankene, noe som vises i brevene, hvor hun nevner det på en eller annen måte. Da Ellen var på besøk ble faren forkjølet, men på bedringens vei bestemte Charlotte seg for å benytte seg av en invitasjon til et besøk i London. Dette året ble Verdensutstillingen (The Great Exhibition of the Works of Industry of All Nations) holdt i Hyde Park, men Charlotte hadde ingen intensjoner om å bli der lenge og avtalte med sine venner om at hennes opphold skulle være stille og rolig. Hun skriver i juni at hun hadde deltatt på Thackerays andre foredrag, som var "a genuine treat to me," og deretter på the Crystal Palace, "a marvellous, stirring, bewildering sight - a mixture of a genii palace, and a mighty bazaar, but it is not much in my way; I liked the lecture better." Under forelesningen hadde hun stor oppmerksomhet rettet mot sin person, "in order to look at the author of Jane Eyre." Denne sommeren var hun i London en hel måned, og på veien hjem besøkte hun Elizabeth Gaskell. I et brev skriver hun at faren og tjenestefolkene synes hun så bedre ut enn da hun reiste, så det må ha gjort henne godt og hun kjennte selv at både humør og helse kjennes bedre.

Utover høsten dette året oppstod de vanlige virkningene av hennes isolerte liv å vise seg; hodeverk, og elendige våkenetter, men "as to running away from home every time I have a battle of this sort to fight, it would not do," og hun takket nei til invitasjoner. Et besøk av Miss Wooler gjorde henne likevel godt, men hun hadde fortsatt vansker med å skrive på Villette. Heldigvis ble hun bedre, og i februar 1852 skrev hun i brevform en kritikk av Thackerays nyeste bok, The History of Henry Esmond, som hun fant fornøyelig, men likevel ikke ville hun ikke rose hverken forfatteren eller boken spesielt fordi hun synes han som vanlig var "unjust to women."

Arbeidet med Villette stod stille, og om våren ønsket hun å være hjemme da en tåkeleggende hodepine gjorde situasjonen svært krevende for henne. Men så bestemte hun seg for å reise til Filey, en liten fiskerlandsby og feriested  i North Yorkshire, samme sted som hun hadde vært med Ellen noen år tidligere. Sent i mai reiste hun alene, for å komme til krefter etter sykdom og depresjon. Vel hjemme igjen klarte hun å skrive videre, og i oktober nærmet slutten seg for Villette. Innimellom hadde hun besøk, men "work first, then pleasure."

I november fullførte hun Villette, og sendte den til forleggeren (den ble publisert i 1853). Nå kunne hun unne seg en forandring, og forandring ble det! Gaskell skriver om hvordan Arthur Bell Nicholls (1818-1906), som hadde arbeidet som farens kirkeadjutant siden mai 1845, fridde til Charlotte i desember 1852. Charlotte snakket med faren, som var sterkt imot, og hun sa nei til ekteskapet. Dermed sa Nicholls opp jobben hos faren, og Charlotte takket ja til invitasjonen fra Mrs. Smith om et besøk i London, som ble det siste. 

Vinteren 1852-3 ble mye bedre for Charlotte enn den foregående, men det kom til en uoverensstemmelse mellom henne og Miss Martineau, som hadde såret henne dypt både i en artikkel om Villette og i et personlig brev, og Charlotte mente Miss Martineau hadde gjort en feilbedømmelse, ikke bare med tanke på henne som forfatter, men som karakter. I mars begynte anmeldere å finne feil ved Villette, og Charlotte gjorde sitt beste for å tilbakevise kritikken mot karakterene i boken.

På denne tiden var det en del besøk, Charlotte reiste til nære venner og de kom til henne. Gaskell skriver om åpenhjertige diskusjoner om litteratur og politikk, og selv om Charlotte kunne fremstå som stille og sjenert, ble hun livligere når det ble snakk om emner som interesserte henne. 

Med tiden forsonte Charlottes far seg med tanken på datterens ekteskap, og tillot i april 1854 at Mr. Nicholls fikk besøke datteren. Ekteskap ble akseptert og det ble bestemt at Mr. Nicholls skulle ha tilbake stillingen som kirkeadjutant. Charlotte begynte å gjøre de nødvendige forberedelser, blant annet for å supplere garderoben, oppussing i prestegården, innkjøp av brudekjole. Bryllupet skulle stå 29. juni, og Ellen og Miss Wooler kom dagen før for å hjelpe til med de siste forberedelser. Om kvelden kunngjorde faren at han ikke hadde helse til å gå til kirken og dermed ikke kunne gi sin datter bort. Miss Wooler kom til unnsetning, og ville gjerne gi sin gamle elev bort. Selv om det var få inviterte, hadde nyheten spredt seg og mange kom for å overvære bryllupet, "seeing her 'like a snow-drop,' as they said." Etter vielsen dro brudeparet til Irland for å besøke Mr. Nicholls familie og venner. Det ble en lykkelig tid, men nå har hun en å ta hensyn til; "time is not my own now; somebody else wants a good portion of it [...]."

Tidlig i 1855 ble Charlotte overfalt av ubrutt kraftig kvalme, og stadig tilbakevendende svakhet. Da en lege ble tilkalt, sa han at det hadde naturlige årsaker og ville bli bedre med tiden. Men det ble bare verre, og hun klarte til slutt ikke å ta til seg mat. Hun døde 31. mars 1855. 

Heddas innlegg om søstrene (HER) anbefales.

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

The Darkness Within ~ Lisa Stone

Lisa Stone er et nytt bekjentskap for meg, og det blir nok ikke siste gangen jeg leser en av bøkene hennes. The Darkness Within har et spennende tema som absolutt gjør den vel verdt lesingen, selv om selve historien er forutsigbar og til tider irriterende. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes anmeldelse finner du her.

Boken innledes med Shane, en sint ung mann som stadig havner i trøbbel uten at han på noen måte innser at han har skyld i det selv. Det er alltid andre som er problemet. Han er en skikkelig ubehøvlet bølle. Men en dag går det for langt, og han omkommer i en, selvpåført, trafikkulykke. Så er det Rosie, som kjenner lettelse over at Shane ikke kommer hjem og ser på hendelsen som en fluktrute vekk fra ham fordi hun er redd for ham. Hun får ikke vite at han dør, hun barrikaderer seg for alt som har med ham å gjøre og ser frem til et liv uten den voldelige, uforutsigbare fyren. Hun vet heller ikke at organene hans blir donert, og at hjertet blir transplantert til Jacob som er svært syk.

Jacob blir vi kjent med gjennom andre, især foreldrene og Rosie, for når han får nytt hjerte endrer han oppførsel og det er denne karakteren som trer frem.

You know your son better than anyone. Don’t you?

Når deres elskelige sønn forandrer seg mer og mer til å bli en respektløs, voldelig person med en særdeles stygg språkbruk, blir foreldrene er svært bekymret. Er det deres feil? Til å begynne med tenkte jeg at det var tåpelig at vi får vite donorens atferd, det er jo opplagt hva som forårsaker endringene hos Jacob. Men så er det atmosfæren som gjør det hele nifst, uten at det er overnaturlig. Moren tar opp personlighetsforandringen med legene, som avfeier det som sludder, og sier at personlighet og følelser ikke kan transplanteres.

Men, Jacob blir mer og mer fremmed, begynner med narkotika og stjeler penger for å få tak i det og for å se hardporno på internett. Moren må innrømme at han er blitt en "deceitful, sly, manipulative liar", men klandrer likevel seg selv. Hun har hatt for vane å stelle med ham, litt for mye, synes hennes mann. Derfor er han tvilende ovenfor hennes mistanker om årsaken til sønnens endringer. Ganske tidlig møter Jakob ingen andre enn ...Rosie, og blir sammen med henne, noe som jeg fant ganske irriterende med historien. Det er som om de trekkes mot hverandre, og selv om Rosie er tilbakeholden til å begynne med, sier hun ingenting når han en dag flytter inn. Men det bidrar til å forsterke det nifse ved historien, nemlig det moren undersøker på egen hånd; cellulær hukommelse. Hypotesen er at atferd og følelser kan overføres fra en organdonor til mottakeren gjennom minner som er lagret i organenes neuroner. Hun finner mange eksempler på slik overføring, og hun oppsporer donoren, og ting blir tydeligere for henne. Men spørsmålet er; enten har han blitt ond på grunn av cellulær hukommelse i sitt transplanterte hjerte, eller så er hun og faren ansvarlig på bakgrunn av oppveksten. Hva er verst? En dag skjer det en fæl forbrytelse i nabolaget, og de blir nødt til å møte sin verste frykt. Det må også Rosie.

Forfatteren skriver at "While this story is fiction, I find the subject matter of cellular memory fascinating, and also the fact that so many people experience inexplicable personality changes after a transplant." Og det er jeg enig i, det er et fascinerende tema, men langt ifra anerkjent vitenskapelig. Selv om det er langt mellom det man de siste årene omtaler som muskelhukommelse og denne type cellulær hukommelse, er det absolutt et fascinerende tema, om enn ikke vitenskapelig anerkjent. Lisa Stone viser et ytterpunkt for hva som teoretisk sett kan skje i et tilfelle hvor deler av personligheten blir "husket" av cellene og overført til mottakeren av organet. Spennende!

Lisa Stone bor i England, og har sin egen nettside her: Lisa Stone 

The Darkness Within av Lisa Stone
Avon/Harper Collins, 2017
Engelsk
363 sider
Pocket, kjøpt

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del II]

Denne boken holdt jeg på med lenge, mest på grunn av andre bøker som dukket opp underveis (slik det gjerne gjør med bøker), og det er en stund siden jeg ble ferdig med den. Jeg har skrevet et innledende innlegg om Gaskells motiver for å skrive boken, som er første del av denne anmeldelsen, og hennes utvalg som har ført til det mange karakteriserer som the myth of the Brontës. Elisabeth Jay omtaler den i introduksjonen, og det er også skrevet en bok om nettopp dette, som jeg ble nysgjerrig på.

Elizabeth Cleghorn Gaskell (1810-1865) var en britisk forfatter som skrev romaner og noveller. Hun er kjent for blant annet romanene Mary Barton (1848), Cranford (1851-53), North and South (1854-55) og Wives and daughters (1866). The Life of Charlotte Brontë ble utgitt i 1857, og utpekt i 2017 av The Guardian som en av de 100 beste "nonfiction books of all time". Dette med the myth of the Brontës hang jeg meg opp i under lesingen av boken. Jay sier at Gaskell arrangerte kjente fakta om Charlottes liv, ispedd brev og anekdoter, og presenterte en overbevisende tolkning slik hun ønsket at hun skulle bli husket. Selv om dette er tilfelle, og jeg hadde det i bakhodet hele tiden, var selve biografien utrolig spennende å lese. Innlegget er derfor langt, del to av tre - og kanskje mest aktuelt for spesielt interesserte. Historien er jo kjent; søstrene Brontë som levde isolert på en prestegård under oppsyn av faren, og som produserte romaner som i ettertiden er blitt for klassikere å regne, men under lesingen av denne biografien har jeg virkelig fått et mye større og bedre innblikk i deres liv, og selvfølgelig Charlottes, og derfor har jeg lyst til å dele noe av det her. Det synes jeg både Charlotte og Gaskell fortjener.

Gaskell starter The Life of Charlotte Brontë med en beskrivelse av området omkring Haworth, slik det fremtrer for henne på reisen fra Keighley. Landsbyen Haworth ligger på kanten av Penninene i West Yorkshire, England. Omgivelsene, men også utviklingen av stedet, blir beskrevet detaljert helt frem til prestegården og en veggtavle med familien Brontës inngraverte navn. Innbyggerne presenteres for å få en bedre forståelse av livet til Gaskells "dear friend", og det var artig å lese om disse særegne folkene; hardføre, viljesterke og med respekt for praktiske kvaliteter, et robust folk som er vant til å klare seg selv. Det var lite kommunikasjon mellom landsbyene, spesielt på grunn av dårlige veier, og Gaskell sier det er tydelig i Wuthering Heights og The Tenant of Wildfell Hall at forfatterne er kjent med "the tales of positive violence and crime that have occurred in these isolated dwellings."

Til dette stedet ankom presten Patrick Brontë med sin kone, Maria, og deres to døtre, Maria og Elizabeth. 21. april 1816 ble Charlotte født, og like etter Patrick Branwell, Emily Jane og Anne. Morens helse begynte å skrante, og Gaskell skriver en del om oppveksten for de små mens moren ble dårligere. Det må ha vært hardt å ta seg av så mange små, og samtidig husholdet! Den eldste, Maria, fikk nok ingen barndom, men ble morens ledsager og hjelper. Mr. Brontë var opptatt av sine studier, og dessuten lite glad for at barna både stjal styrken fra hustruen kone og forstyrret det bekvemmelige hjemmet. Mrs. Brontë døde i september 1821, "and the lives of those quiet children must have become quieter and lonelier still." Selv om de hadde noe sosialt samvær med menneskene i nabolaget, synes det som om deres eget selskap var nok. Det var tydeligvis begavede barn, og om Charlotte sa faren at han kunne føre samtaler med henne om hvilke tema som helst med like mye frihet og glede som med en voksen.

Noen år etter at Mrs. Brontë døde, kom hennes søster for å ta seg av hus og barn, og det ble bestemt at barna skulle få skolegang. I 1824 ble Maria, Elizabeth, Charlotte og Emily sendt til Cowan's Bridge. Denne skolen ble modell for Lowood i Jane Eyre, for det gjorde dypt inntrykk på Charlotte at de to eldste søstrene døde som følge av skolens dårlige forhold. Gaskell sier at Charlotte angret på beskrivelsene ettersom det ble sammenlignet med Cowan's Bridge. Etter å ha besøkt stedet, og snakket med blant annet tidligere elever, argumenterer Gaskell for at bevisene mot skolen tydelig viser at forholdene var så dårlige at man ble syke av det. Av denne grunn ble jentene sent hjem høsten 1825, da var Charlotte litt mer enn ni år gammel.

På denne tiden kom en eldre kvinne, Tabby, fra landsbyen for å være hushjelp i prestegården. Hun ble værende i over tretti år og hadde utallige historier som hun fortalte barna. Tanten underviste dem til regelmessige tider hver dag så godt hun kunne, og farens interesse for nyheter, retorikk og politikk ga dem mulighet til å utvikle tanker og meninger. Deres eneste bror, kalt Branwell av familien, var "a boy of remarkable promise, and, in some ways, of extraordinary precocity of talent," og fikk undervisning av faren noen timer for dagen, men resten av tiden ble han overlatt til seg selv og tilbrakte mye tid med kamerater fra landsbyen. Søsknene skrev skuespill av intellektuell karakter, og intrikate, fantasifulle historier, som oftest ført i penn av Charlotte, og både valg av karakterer og innhold var ikke akkurat slikt barn vanligvis ville vært interessert i. Gaskell gjengir en liste datert frem til august 1830, og den er ganske imponerende. Noen av skriveriene er sitert, og bemerkelsesverdige med tanke på hvor tidlig de ble skrevet, og viser at søstrene var opptatt av blant annet politikk og kunst. I Charlottes tidlige litterære arbeid fremstår en fantasifull og kreativ person med et godt utviklet språk, bare 13-14 år gammel. Men hennes plikter var ikke bare å lære lekser, lese et visst antall sider og tilegne seg bestemte ideer, men også å rengjøre rom, gjøre ærend, hjelpe til med matlaging, være lekekamerat for sine yngre søsken og å studere økonomi sammen med tanten.

I januar 1831 ble Charlotte sendt på skole igjen, denne gangen til the Miss Wooler's School ved Roe Head. Skolen var på alle måter det motsatte av Cowan's Bridge, og Charlotte var en utrettelig student som konstant leste og tilegnet seg kunnskap. Hun dro hjem igjen i 1832, "having won the affectionate regard both of her teacher and her school-fellows, and having formed there the two fast friendships which lasted her whole life long;" Ellen Nussey og Mary Taylor, som hun fra da av brevvekslet med. Mary hadde ikke tatt vare på brevene, men Ellens brev fra Charlotte kan fortelle om rolige dager hvor det skjedde lite å skrive om, og at hun begynte å analysere bøker. Etter forespørsel anbefaler hun også bøker til Ellen, og det er en lang liste over klassikere, med kommentarer.

Sommeren 1835 var hele familien opptatt av å finne et yrke for attenåringen Branwell, og ettersom de alle var interesserte i tegning og maling, syntes det som hans talent ga en opplagt retning; the Royal Academy. Emily ble sendt til Roe Head som elev, og nittenåringen Charlotte begynte der som lærer etter tilbud fra Miss Wooler. Emily klarte ikke å trives på grunn av voldsom hjemlengsel og reiste hjem etter tre måneder, men Charlotte hadde en lykkelig tid. Lønnen var så lav at hun knapt kunne spare noe slik hun håpet, og pliktene tynget, selv om hun gjorde dem med helhjertet innsats, og hun hadde alltid en venn i Miss Wooler. I brev fra 1836 skrev hun til Ellen at hun følte seg "as wretched and hopeless as ever", en slags "nervous disturbance", som Gaskell mener er en midlertidig lidelse. I et brev fra oktober 1836 skriver Charlotte at Emily har dratt til Halifax som lærer, og hun frykter for helsen hennes under forhold hun kaller slaveri. Så da søstrene møttes hjemme i juleferiene, snakket de om livene sine, og de følte at det var deres plikt å hjelpe og understøtte faren. Denne julen var ikke uten håp, kanskje de kunne utvikle skrivingen de pleide å "pusle" med? Charlotte skrev brev til Robert Southey for å be om hans mening om diktene. Han svarer at "literature cannot be the business of a woman's life, and ought not to be," men oppfordrer henne til å fortsette å skrive ettersom hun har talent. Brevet fikk henne til å legge alle tanker om litterær virksomhet. Men ut i 1837 føler hun seg ambivalent ovenfor hvordan man bør leve, og ovenfor Gud. Tankene er syndige, og hun skriver at "my theory is right, my practice horribly wrong."

Søstrenes helse virker å være svak, og Charlotte var bekymret for Anne. "Stung by anxiety for this little sister" fastslo hun at de ikke skulle tilbake til Roe Head. Emily kom også hjem, etter seks måneder som lærer. Stillheten hjemme gjorde godt, sammen med selskap av søsknene og sine få venner, og hun kom til krefter igjen.

So, as One higher then she had over-ruled that for a time she might relax her strain, she returned to Haworth; and after a season of utter quit, her father sought for her the enlivening society of her two friends, Mary and Martha T. At the conclusion of the following letter, there is, I think, as pretty a glimpse of a merry group of young people as need be; and like all descriptions of doing, as distinct from thinking or feeling, in letters, it saddens one in proportions to the vivacity of the picture of what was once, and is now utterly swept away."

Gaskell, s. 125

Hun opplever sitt første frieri i 1839, og skriver at "I had a kindly leaning towards him, because he is an amiable and well-disposed man. Yes I had not, and could not have, that intense attachment which would make me willing to die for him; and if ever I marry, it must be in that light of adoration that I will regard my husband"

Hun funderte på i hvilken retning hun skulle sette inn kreftene. Nå var de alle sterke igjen, én måtte være hjemme med faren, og Charlotte og Anne måtte "put their shoulders to the wheel." Anne var først ut, så Charlotte, som guvernanter. Det ble en opplevelse av tyranni, å bli sett ned på og ellers oversett, noe Agnes Grey er en beskrivelse av, ifølge Gaskell. I et brev til Emily sier hun at en governess har ingen eksistens. Arbeidsforholdet ble avsluttet juli samme år, 1839. Hun opplever et nytt frieri, og det er artig å lese hva hun skriver om det, hun hadde virkelig humor! Innimellom er det gleder, blant annet sammen med sine få venner, men også med søstrene. Noen reiser ble det også, og i 1840 var alle hjemme, bortsett fra Anne. Charlotte er lykkelig, men vet at hun må se seg om etter en stilling som guvernante. Branwell ble likevel ikke sendt til the Royal Academy, Gaskell er ikke kjent med omstendighetene rundt dette, og sier han må ha vært skuffet for han hadde stort talent. Han hadde nok gjort noen feil gjennom årene, noe faren og søstrene nok var blindet av kjærlighet til å se. Han hadde også en lidenskap for litteratur, og bortsett fra å male skrev han også dikt.

Om kveldene skrittet søstrene frem og tilbake i stuen, snakket om planer og prosjekter, og om fremtiden. På denne tiden var favorittemnet å starte en skole. Å undervise virket som det eneste yrket som var åpent for dem, men hvordan skulle de skaffe penger? Om vinteren skrev hun en historie, (denne er blitt rekonstruert fra fragmentene som fantes, som Ashworth: An Unfinished Novel by Charlotte Brontë, men Charlotte selv forkastet manuskriptet). I brev skrev hun om blant annet politikk og kjærlighet:

Hun så det som sin plikt å lette byrden for faren, og satte ivrig igang med å finne en post. I mars 1841 lykkes hun, og det ble hennes andre, og siste, stilling som guvernante. Denne gangen var det en "kind-hearted and friendly" familie, men det ble forventet mye mer av henne enn å undervise barna, og selv om hun har det bra, og hun led under hjemlengsel og bekymring for sine søstre.

Tanten tilbydde å låne dem penger for å starte en skole, men i forhold til profesjonelle lærere hadde de ikke nok kunnskap til å undervise. På denne tiden vurderte Miss Wooler å la Brontë-søstrene overta skolen sin, og Charlotte planla å reise sammen med Emily til Brussel for å lære mer, spesielt språk. Ved juletider sluttet hun i sin stilling, og de to søstrene reiste i januar 1842 til Brussel og Pensionnat Héger, eid av Madame Héger. Her fikk de undervisning av hennes mann, Mr. Héger, som så deres litterære talent og oppmuntret og veiledet dem i skriveferdighetene. Gaskell skriver om byen, med historiske fakta, og om skolebygget som har en fascinerende bakgrunn. Hun møtte ekteparet, som kunne fortelle om søstrene. Mr. Héger mente at Emilys talent var hakket høyere enn søsterens, "she should have been a man," har han uttalt, "her powerful reason would hav deduced new spheres of discovery from the knowledge of the old; and her strong, imperious will would never have been daunted by opposition or difficulty; never have given way but with life." Men også at hun virket egoistisk og krevende i forhold til Charlotte, som alltid var oppofrende.

Charlotte var nå 26, og selv om planen var at de skulle være der i seks måneder, ble oppholdet forlenget. De lærte mye, og fikk tilbud av Madame Héger om å undervise. Men så ble tanten syk og dør, og de bestemte seg for å reise hjem. Etter det første sjokket, kunne søstrene glede seg over å være sammen igjen, men det blir bestemt at Charlotte skal retunere til Brussel og hun reiser i januar 1843. Hun fortsatte sine studier, og hver søndag spaserte hun til det engelske kapellet. Hun skrev til Ellen at hun også gir Mr. Héger undervisning i engelsk, men det skinner gjennom at hun hele tiden led av angst, depresjon og fysiske plager. "There are privations and humiliations to submit to; there is monotony and uniformity of life; and, above all, there is a constant sense of solitude in the midst of numbers. The Protestant, the foreigner, is a solitary being, whether as teacher or pupil." Likevel, hun var takknemlig for mulighetene hun har fått, og skrev videre at hun fryktet sommerferien, da alle drar for å more seg, og hun ble igjen alene. Det var også uoverensstemmelser mellom henne og Madame Héger, det var særlig det at engelske protestanter mislikte romersk katolisisme, og Madame Héger mente at enhver kritikk mot hennes kirke var å regne som blasfemi. Hennes forandring i holdning vet vi mer om i dag, og er noe av det Gaskell ville skjule, nemlig det faktum at Charlotte var forelsket i Mr. Héger (dette kommer ikke frem i boken). Charlotte var av den grunn usikker på hvor lenge hun ble værende, hun følte seg alene, men heldigvis mindre deprimert. Mot slutten av 1843 får hun en følelse av at hun må dra hjem, og forklaringen om farens gradvise blindhet blir godtatt av ekteparet Héger. Andre januar ankom hun Haworth, og skrev i slutten av måneden at "I suffered much before I left Brussels. I think, however long I live, I shall never forget what the parting with Mr. Héger cost me. It grieved me so much to grieve him who has been so true, kind, and disinterested a friend."

Denne våren var 'the moors' en stor ressurs for Emily og Charlotte som vandret, "to the great damage of our shoes, but, I hope, to the benefit of our health." Den gamle drømmen om en skole ble stadig diskutert, og de besluttet å ha skole hjemme. Dessverre er det vanskelig å finne elever, og til syvende og sist var de glade for i det hele tatt å ha gjort et forsøk. Og så er det broren, som var i et merkelig humør. Gaskell sier at "the story must be told", og fortsetter med at Branwell hadde en stund vært privatlærer, et forhold som tok slutt da det ble oppdaget at han hadde en affære med fruen i huset. Charlotte og søstrene mistet alt håp for hans fremtidige karriere, og han var ikke lenger familiens stolthet. I mars 1845 skriver Charlotte at "I can hardly tell you how time gets on at Haworth. There is no event whatever to mark its progress. One day resembles another; and all have heavy, lifeless physiognomies. Sunday, baking-day, and Saturday, are the only ones that have any distinctive mark. Meantime, life wears away. I shall soon be thirty; and I have done nothing yet. Sometimes I get melancholy at the prospect before and behind me. Undoubtedly, my duty directs me to stay at home for the present. There was a time when Haworth was a very pleasant place to me; it is not so now. I feel as if we were all buried here. I long to travel; to work; to live a life of action."

Om sommeren kommer alle "the disgraceful details" om Branwell ut, og Gaskell sier han led voldsomt av kjærlighetssorg, og mener at den aktuelle fruen er ansvarlig for hans tidlige død. De tre siste årene hadde han regelmessig brukt opium og alkohol, og etter ett forsøk, var familien redd han skulle klare å begå selvmord. I denne triste høsten i 1845, bestemte søstrene seg for å utgi noen av diktene sine, under pseudonymene Currer, Ellis og Acton Bell, og i mai 1846 blir diktsamlingen publisert.

The book was printed; it is scarcely known, and all of it that merits to be known are the poems of Ellis Bell. The fixed conviction I held, and hold, of the worth of these poems, has not, indeed, received the confirmation of much favorable criticism; but I must retain it notwithstanding."
s. 226, end of vol. I 

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt