Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det ~ Thomas Korsgaard

 

To av bøkene i trilogien om Tue er nå lest. Jeg registrerer at bøkene har fått strålende kritikker og selv om jeg ikke ville brukt superlativer som sensasjonelt sterk, så gjør historien absolutt inntrykk. Tue vokser opp på en gård i Nord-Jylland, "ved enden av verdens lengste grusvei." Baksideteksten forteller at det er en roman om fattigdommen i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å vokse opp i en familie uten overskudd og å være overlatt til seg selv. Men det er også en fortelling om en oppfinnsom og kreativ gutt som finner sin vei en vanskelig verden, uten noen gang å glemme hvor han kommer fra. 

Jeg kunne tenkt meg å kommet enda tettere på Tue. Hva han teker om seg selv, om moren og faren, og hva han føler om den vanskelige ungdomstiden. Det kommer frem til dels, men da beskrivende og ikke i form av hva som foregår på innsiden. Først når karakterenes indre liv trer frem synes jeg at en fortelling blir sterkere. Da lever jeg meg mer inn i hvordan deres liv er. Men det er virkelig sårt å lese hvordan gutten Tue blir møtt av sine foreldre. Noen ganger måtte jeg trekke pusten dypt og jeg er sikker på at leppene ubevisst formet seg til en smal strek av harme. Sånn sett fungerer beskrivelsene og den enkle fortellende stilen, og jeg ser frem til den siste boken i serien.

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard
Originaltittel: Hvis der skulle komme et menneske forbi (2017)/En dag vil vi grine af det (2018)
Bonnier, 2023
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Norsk, bokmål
281 sider
Innbundet, kjøpt

Jente, 1983 ~ Linn Ullmann

 

Første bok som jeg har lest av Linn Ullmann, og jeg kommer utvilsomt til å lese noen av de andre romanene hennes. Jeg likte skrivestilen, hvordan hun får meg engasjert i denne historien, for "gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig" (s. 75-76).

Karin er seksten år og bor i New York sammen med sin mor. Hun skulker skolen, drikker seg full, og er i det hele tatt på søken etter sin egen identitet, sin vei. Hun treffer en motefotograf som inviterer henne til Paris for å bli modell. Han er førtifire, de har sex, han tar bilder av henne, men hva mer har de sammen? Som voksen prøver Karin å finne ut av minnene sine, og å forstå den unge jenten.

Linn Ullmann skriver om sin egen opplevelse den gangen i 1983, hun sier selv at "historien har hengt over meg" og at hun "har prøvd å skrive denne boken siden [hun] begynte som forfatter i 1998". Jente, 1983 er tenkt som del av en trilogi, hvor De urolige (2015) er den første. Her er det ett hovedtema i hver bok; minner, begjær og raseri.

Det kan argumenteres for at selvbiografiske bøker som dette er unødvendige, i alle fall for offentligheten. Ville boken blitt like godt mottatt om det var jeg som hadde skrevet den? Retorisk, kanskje, men like fullt et betimelig spørsmål. Når vi skal fortelle historiene om våre liv er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på. Vi husker så forskjellig, og dermed blir minnene ulike. Ullmann er opptatt av hukommelse, men sier at glemselen er vel så viktig fordi den åpner for forestillingsevnen. En klisterhjerne har ikke rom for diktning, da kan man ikke forestille seg hva som skjedde eller hva som kan ha skjedd. 

Når jeg skriver i notatboken min, vet jeg at det ikke skal publiseres og jeg trenger ikke å forme det, selv om det er en fin øvelse å gi erfaringene og tankene form. Men det er positivt at forfattere deler sine opplevelser og hvordan det har påvirket livene deres. En jeg snakket med om Jente, 1983, stilte spørsmålet: trenger vi virkelig bøker som dette, som graver i fortiden og utleverer både seg selv og andre? Ja, sa jeg, det trenger vi. For det er fint å vite at andre også går rundt med opplevelser de ikke blir ferdig med, som har vært med på å forme dem som mennesker, selv om disse opplevelsene ikke er sensasjonelle eller unike. Men for personen selv er de unike og de har betydning for forståelse av en selv. Og Linn Ullmann har en gripende skrivemåte, det er besettende og tankevekkende. 

Så ja, jeg vil absolutt anbefale denne boken, for akkurat som med Arv og miljø, kan det handle om å bli fri. Å forstå, akseptere og tilgi seg selv, og på den måten frigjøre seg.

Jente, 1983 av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2021
Norsk
261 sider
Innbundet, kjøpt

Professorn ~ Charlotte Brontë

De tre Brontë-søstrene, Charlotte, Emily og Anne, utga en diktsamling (Poems) i 1845, og en stund senere sendte Charlotte sin første roman, The Professor, til ulike forlag uten den ønskede responsen. Dermed ble ikke romanen utgitt før i 1857, altså etter hennes død. I mellomtiden skrev hun romanene Jane Eyre (1847), Shirley (1849) og Villette (1851). Hittil har jeg lest Jane Eyre og Villette, og nå altså The Professor. På svensk. Her må jeg bare si at engelsk hadde vært bedre, jeg innbiller meg i alle fall at lesingen ville hatt lettere flyt og at teksten ville fortont seg mer troverdig ved å lese det på hennes språk slik hun selv skrev det. 

Uansett, det sies at boken er inspirert av Charlottes opphold ved skolen i Belgia og hennes vennskap med Constantin Heger. Hun og Emily ønsket nemlig å starte en landsbyskole i Haworth og for å få mer kunnskap i fremmedspråk reiste de til Hegers skole i Brussel. Charlotte fikk følelser for Heger, og sendte flere kjærlighetsbrev til Heger etter hun kom tilbake til England, som oftest uten å få svar, og dette ble inspirasjon også til de andre romanene. 

Litteraturforskeren Thomas Sjösvärd skriver i forordet at det er flere måter å lese romanen på, og at den ved første øyeblikk er uten skygger og overraskelser, men på nært hold vil man oppdage dybdene og at skyggene kommer frem. Han trekker tråder mellom tiden boken ble skrevet i, Victoriatiden med sin strenge form, og samtidens endringsvillige krefter og ikke minst mange forfatteres eksperimentering av måter å uttrykke seg på. Det er her, sier Sjösvärd, at vi ikke må overse dybden og skyggene hos Charlotte der hun uttrykker seg ledigere enn mange samtidige.

Jeg ble overrasket over at romanen er fortalt fra et mannlig perspektiv, nemlig William Crimsworth. Det tok litt tid før jeg ble vant til det, fordi jeg forventet en kvinnelig fortellerstemme. Men hvorfor ikke? Hvis Charlotte synes hun fikk uttrykt seg på denne måten, er jeg mer enn villig til å lytte. Og hun har selv sagt at "the middle and latter portion of The Professor is as good as I can write…It contains more pith, more substance, more reality, in my judgment, than much of Jane Eyre.” 

Vi møter William på et tidspunkt der han oppsummerer sitt liv frem mot sitt nåværende ståsted i livet. Han nevner oppveksten uten foreldre, begunstiget av rike slektninger og på grunn av dette et uuttalt krav om takknemlighet. Da han avslår onkelens tilbud om å bli prest, får han ikke mer hjelp fra den kanten, men etter å ha kontaktet broren, som er fabrikkeier, får han en stilling. Her får han absolutt ingen fordeler på grunn av slektskap, snarere tvert imot. Broren mener han må arbeide som andre, helst mer og med større engasjement, men William kjenner på det å bli ydmyket. Er broren sjalu på hans arbeidsinnsats og intellekt, eller er det statusen som gjør at han behandler William ovenfra og ned? William begynner å tvile på om dette er stedet for ham, han finner ikke tilhørighet og opplever en overfladisk livsholdning og tilværelse som han ikke ønsker å være en del av. 

Det som er så spennende med denne romanen, er at Charlotte beskriver helt vanlige folk og hverdagslige hendelser, og det er ingen hemmeligheter på loftet. William drar til Brussel for å undervise på en skole for gutter, og underveis dveler han ved moralske dilemma og tanker om hvordan han ønsker å leve livet sitt, og han finner vennskap og kjærlighet. Hva mer kan vi ønske oss?  

Charlotte brukte materialet fra The Professor i Villette, hvor Paul Emanuel er en forlengelse av karakteren William Crimsworth, og vi kan forstå Williams følelser og sinnstilstand uten at de store følelsesutbruddene dominerer. Men bare det at vi gjerne assosierer Charlotte Brontë utelukkende med Jane Eyre, er god nok grunn til å lese den. Jeg gledet meg i alle fall over å lese Charlottes første romanen, og anbefaler den varmt videre. 

Charlotte Brontë (1816-1855) var en engelsk forfatter, født i Thornton i Vest-Yorkshire. Hun hadde fem søsken, hvorav to av dem var forfatterne Emily og Anne. Flere av Charlottes romaner hører til den engelske litteraturens klassikere.

Romaner av Charlotte Brontë:

Jane Eyre (1847)
Shirley (1849)

Villette (1853)
The Professor (1857)

Professorn av Charlotte Brontë

Originaltittel: The Professor

Oversatt av Anna-Karin Malmström Ehrling og Per Ove Ehrling
Modernista, 2016
Utgitt første gang, 1857
Svensk
303 sider
Innbundet, kjøpt

The Robber Bride ~ Margaret Atwood

 

Årets første bok lest, og første ut i lesesirkelen 1001 bøker med kategorien 'bok utgitt mellom 1961 og listens ende'. The Robber Bride ble utgitt i 1993, men mye av det Margaret Atwood skriver om kunne like gjerne vært hentet fra nåtiden. Jeg leste ut boken 27. januar, og nå kommer en liten anmeldelse. Boken anbefales varmt!

Handlingen utspiller seg i Toronto, Kanada på begynnelsen av 1990-tallet. Tony, Roz og Charis møtes til lunsj, slik de har gjort månedlig de siste 4 årene etter at Zenia døde. De tre er ganske ulike, men de har det til felles at de har latt seg lure av sistnevnte.   

Krigen mellom kjønnene er en rød tråd gjennom boken, og blir materialisert ved Zenia. Som historiker opplever Tony at mannlige kollegaer mener hun invaderer deres område som er krigs- og militærhistorie, og at hun heller burde skrive sosialhistorie. Kvinnelige historikere mener hun svikter kvinnene og at hun burde studere fødsler istedenfor død. Roz er en kvinne med makt, noe som gjør at hun må justere seg i forhold til ektemannen, dempe seg og gjør seg mer tilbakeholden. Charis har opplevd seksuelle overgrep gjennom mange år, og har holdt seg unna menn inntil Billy dukker opp. Og Zenia? Hun bruker alle midler for å oppnå sine mål, inkludert å stikke av med andres menn. Skjønt, det er ikke alltid hun har et mål. De tre kvinnene er enige om at Zenia var giftig, hun tok for seg av det hun ville ha, sannelig godt hun er død!

Mens de er på restauranten, betimelig nok er navnet The Toxique, dukker Zenia plutselig opp. Er det en ond ånd? Er hun ikke død likevel? Hver av de tre kvinnenes historier blir fortalt, men på ingen måte kronologisk. Litt etter litt får jeg som leser innblikk i hvordan deres liv har blitt formet og hvordan de lot seg bli offer for Zenias utnyttelse. På den ene siden blir man sint og heier på Tony, Roz og Charis når de prøver å finne løsninger for å bli kvitt dette kvinnemennesket, men på den annen side kommer krigen mellom kjønnene ekstra godt frem. For slik Zenia driver på, kunne ikke en mann gjort det samme og sluppet unna med det? Man forventer ikke slikt av en kvinne, og spesielt ikke en som, tilsynelatende, er en venn. 

Selv om romanen er lang med sine 602 sider er det ingen kjedelige passasjer, og jeg sier nok en gang: bravo for Atwood! Det som er så spennende med bøkene hennes er at det ligger mye mellom linjene, og at leseren ikke får servert alt rett i fanget. Og hun skriver strålende!

Edit: Glemte å ta med at boken er inspirert av brødrene Grimms eventyr The Robber Bridegroom, som handler om en ond brudgom som lurer unge jomfruer til sin hule og sluker dem en etter en.

The Robber Bride av Margaret Atwood

McClelland & Stewart - Penguin, 2019

Utgitt første gang, 1993

Engelsk

602 sider

Pocket, gave

Lesesirkel 1001 bøker

Arv og miljø ~ Vigdis Hjorth

I løpet av de fjorten dagene i varmen leste jeg den kritikerroste romanen Arv og miljø av Vigdis Hjorth som kom ut i 2016. Januar er en fin tid å reise til Kanariøyene, bare slappe av på stranden med en bok, ta daglige spaserturer og lese litt mer om kvelden. Fantastisk! Arv og miljø ble en kveldsbok, det ble for tungt å holde den over hodet fra solsengen, så der ble det utelukkende lest pocketbøker. Bortsett fra Giovanni's Room, som til tross for sin innbinding veide lite med sine 159 sider.

Men altså, Arv og miljø. Litt artig, for på samme tid som jeg leste boken dukket den opp i nyhetene. Den Nationale Scene hadde nemlig satt opp et teaterstykke basert på boken, og familien til Vigdis Hjorth varslet søksmål fordi de mente seg krenket. Romanen fikk mye oppmerksomhet da den ble publisert, og søsteren Helga Hjorth mente at boken utleverte henne og familien, og utga et motsvar eller et forsvar med romanen Fri vilje.

Jeg har fått det for meg at jeg alltid har likt Vigdis Hjorth, men når jeg sjekker så har jeg kun lest Fransk åpning og Hva er det med mor tidligere. Kanskje det er personen Vigdis Hjorth jeg liker? Kanskje jeg blander henne sammen med Herbjørg Wassmo, for bøker som jeg visselig hadde lest fant jeg ikke i Hjorths bibliografi. Det viste seg at de befant seg i bibliografien til Wassmo. Men personen Vigdis Hjorth har jeg alltid likt. Hennes modige uttalelser og standpunkt, og det at hun kommer med analyser og beskrivelser av, som Store Norske Leksikon sier det, "radikale og velutdannede menneskers ofte vanskelige balanse mellom egen lykke og velment samfunnsengasjement." Nå har jeg skaffet meg hennes siste bok, Lærerinnens sang, som jeg ser frem til å lese. Og sant å si, Hjorth er ikke like melodramatisk som Wassmo.

Arv og miljø innledes med et epigraf som signaliserer hva romanen handler om: "Å gjøre som en villet handling det du må." Sitatet er fra filosofen Slavoj Žižek, og følger som en rød tråd gjennom handlingsforløpet. I alle fall jeg hang meg opp i dette og etter endt lesing slo jeg opp på denne siden igjen, og da forstod jeg hvorfor Hjorth har valgt nettopp dette sitatet. Romanen har en jeg-forteller, Bergljot, og det er hennes perspektiv som presenteres. At det også er Vigdis Hjorths egen fortelling er ikke til å komme utenom, selv om hun insisterer på at det er fiksjon og ikke en selvbiografi.

Bergljot forteller om et arveoppgjør som for det meste har pågått uten hennes delaktighet, men to så hadde hun støttet sin eldre bror, mot de to yngre søstrene. Det var to dager før faren døde. Men i utgangspunktet hadde hun brutt med familien mange år tidligere, for å overleve, og unngått kontakt med dem. Etterhvert kommer årsaken frem, hun er blitt seksuelt misbrukt av faren som liten jente, noe resten av familien ikke tror på. Det er dette som har utløst bruddet, for Bergljot klarer ikke å omgås dem når de ikke tar hensyn til hennes historie. Alle har sin egen oppfatning, sin egen opplevelse av ting, og alle har sin egen fortelling. Det som er virkelig for én, er ikke nødvendigvis virkelig for en annen. Da jeg leste boken kunne jeg ikke fri meg fra hvor skillet går mellom det som er selvopplevd og det som er fiksjon, for boken er vanskelig å lese uten å ha i bakhodet det jeg har skrevet tidligere i innlegget. Vigdis Hjorth har uttalt at Bergljot ikke er henne selv, og at hun ble overrasket over at det var det selvbiografiske som ble debatten rundt boken, for hun tar opp et stort, samfunnsmessig problem som hun mener fokus burde vært på istedenfor.

Jeg har ikke lyst til å si stort mer, annet enn at boken er vel verdt å lese. Forfatteren har et intenst språk som gjør at sidene snus i høyt tempo, det er engasjerende og utrolig godt beskrevet av et menneskets tenker og opplevelser sett fra innsiden. Det handler blant annet om kampen for å bli trodd, å bli anerkjent for sin egen opplevelse og de valg man tar. Enkelte ting må man gjøre, og kanskje man ikke hadde gjort akkurat det valget hvis situasjonen var annerledes. "Det å bestemme seg for likevel gjøre det som om det er noe man vil, i stedet for noe man må, gir mulighet til et skifte av perspektiv. En situasjon preget av tvang og fastlåste posisjoner kan forvandles til en situasjon med mer preg av frihet og bevegelse." På denne måten kan Bergljot bli fri.

Mange har lest og skrevet om boken, men her er noen bloggere som har omtalt den: Tine, Rose-Marie, Anita, Ellikken, Tone og Randi.

Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2016
Norsk, bokmål
352 sider
Innbundet, kjøpt

Everything Under ~ Daisy Johnson

Everything Under valgte jeg å lese i forbindelse med Bookerprisens langliste i år. Til min glede kom den også med på kortlisten, men fikk ikke prisen. Daisy Johnson er en britisk forfatter, og den yngste hittil (født i 1990) som har blitt nominert til prisen. Boken viste seg seg å være ganske annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Smussomslaget informerer om handlingen slik:

Words are important to Gretel, always have been. As a child, she lived on a canal boat with her mother, and together they invented a language that was just their own. She hasn't seen her mother since the age of sixteen, though – almost a lifetime ago – and those memories have faded. Now Gretel works as a lexicographer, updating dictionary entries, which suits her solitary nature. 

A phone call from the hospital interrupts Gretel's isolation and throws up questions from long ago. She begins to remember the private vocabulary of her childhood. She remembers other things, too: the wild years spent on the river; the strange, lonely boy who came to stay on the boat one winter; and the creature in the water – a canal thief? – swimming upstream, getting ever closer. In the end there will be nothing for Gretel to do but go back.

Det er to måneder siden jeg ble ferdig med boken, og jeg trodde at det å skrive om en bok såpass lenge etter skulle setter meg i en ufordelaktig situasjon. Spesielt siden jeg har klart å rote vekk notatene! Men nå som jeg tenker etter kommer handlingen til meg som om det var i går jeg lukket siste siden, så jeg skal forsøke å si noe vettugt.

Freud i moderne drakt  

Everything Under består av åtte deler, hvor underkapitlene for det meste veksler mellom The Cottage, The Hunt og The River. Innimellom er det noen få kapitler kalt Sarah. Sarah er Gretels mor som hun blir påminnet om etter en telefon fra sykehuset, og som gjør at hun begynner å huske barndommen, spesielt tiden hun og moren tilbrakte på kanalbåten i området Oxfordshire.

Boken er bygd opp ved at handlingen skjer i nåtid, og leseren får tidlig vite at etter å ha leitet i årevis, fant Gretel moren ved elven og tok henne med til huset hvor hun bor. Johnson svinger mellom nåtid og tilbakeblikk, og på denne måten går den røde tråden gjennom teksten og historien nøstes opp. Det er virkelig godt utført, og nysgjerrigheten for hva som skjedde i Gretels barndom holdes ved like hele tiden. Johnson har sagt at hun ventet på en anledning til å skrive om Ødipus-myten; “I loved the weird darkness of it, the blindings, the sense of rolling fate that carries you to the end of the myth.” Og det er en spesiell historie som overrasket meg, og som jeg absolutt kan anbefale!

Hukommelsen er kompleks, og Freud mente at store og viktige deler av personligheten er utilgjengelig for bevisstheten i det daglige. Da Gretel var seksten ble hun forlatt av moren, noe som har satt dype spor selv om hun i årenes løp ikke har villet vedkjenne seg det. Historien handler om moren og om hendelser i Gretels barndom, men mest av alt handler den om Gretel selv. Etterhvert som minnene flyter frem fra hukommelsen, kommer også de ambivalente følelsene for moren frem. Hun forsøker å finne ut av årsaken til at hun ble forlatt, men moren er aldrende med begynnende Alzheimer og det er vanskelig for Gretel å kommunisere med henne. Likevel, det hun finner ut og husker, er urovekkende, men hun klarer til slutt også å finne fred og akseptere det som har skjedd.

Jeg liker hvordan boken ender, den er tankevekkende på den måten at hele teksten fremstår som mye mer enn hva den gjør ved første øyekast. Fordi den handler om tilhørighet, det å bli sett og anerkjent, og hvor fortapt vi kan bli uten.

I morgen reiser jeg til Gran Canaria, to uker med sommer - herlig!
Dette bildet er fra sommerens tur :)

Everything Under av Daisy Johnson
Jonathan Cape/Penguin, 2018
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt

Tante Ulrikkes vei ~ Zeshan Shakar

Jeg kjøpte Tante Ulrikkes Vei en dag jeg var innom Norli og den var på salg, faktisk ekstra tilbud om man var medlem, så jeg meldte meg like godt inn for å få den til nittini kroner. Hun i kassen anbefalte boken sterkt, og jeg fortalte henne at jeg hadde lest rosende anmeldelser av boken. Og kanskje det var nettopp det. De svært overstrømmende lovordene gjorde at forventningene mine ble skrudd temmelig høyt opp. Det er absolutt ingen dårlig bok, det er ikke det. Og jeg sier meg enig i alle som mener den et et viktig bidrag til forståelse av og innsikt i hvordan det kan oppleves å vokse opp med innvandrer-bakgrunn i en drabantby utenfor Oslo sentrum.

Tante Ulrikkes Vei handler om to gutter, født i Norge av førstegenerasjons innvandrere. Det er via et forskningsprosjekt vi får høre guttenes historier, der de sender inn rapporter til en levekårsundersøkelse blant innvandrerungdommer fra 2001 til 2006. De to guttene har svært ulike stemmer og historier. Mo (Mohammed) er flink på skolen og kan nesten ikke vente til videregående er ferdig slik at han kan studere på universitetet, få seg en god jobb og et godt liv. Foreldrene er ambisiøse på hans vegne, og Mo kjenner på presset, men deres verdier, holdninger og normer er likevel internalisert. Ikke at han ønsker å gå en annen vei, for hva skulle det være? Jamal er rake motsetningen. Han bor sammen med sin psykisk syke mor og lillebroren, forstår lite av undervisningen på skolen og dropper ut på videregående. Han tar gjerne keef sammen med kompisene, og hører på ghetto-musikk.

Under lesingen tenker jeg på programmet hvor Leo Ajkic reiser til Malmø for å finne ut mer om vår frykt for "svenske tilstander". Bydelen Rosengård blir ofte omtalt i forbindelse med dette begrepet fordi det er kriminelt belastet, og har blitt mye debattert på grunn av den høye andelen beboere med utenlandsk opprinnelse. Og jeg tenker på diskusjonene jeg opplever angående innvandring; og spørsmålet; hva kan vi gjøre for å unngå "svenske tilstander". Likevel, mye av romanens innhold er slik at disse tankene ikke er overdøvende, nettopp fordi den dreier seg mest om guttenes hverdag. Deres tanker om skole, fritid, venner, kjærester, familie. Ja, om livet. Men de små tegnene på at guttene opplever stigmatisering utvides etterhvert, og får større betydning i livene deres. I utgangspunktet velger de løsninger som står langt fra hverandre, men som møtes mot slutten. Og det er da jeg undres - finnes det håp? De siste rapportene fra guttene gir et tynt håp, i alle fall om å skulle klare seg videre i livet uten å gå skikkelig på trynet. Karakterene er sympatiske, og som leser blir jeg godt kjent med dem, nok til at de fremstår realistiske. 

Boken minner meg om Pakkis, som jeg leste da den kom ut i 1986. Dette er den første boken som ble skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer, og fikk stor stor betydning for både norsk litteratur og norsk innvandrerungdom. Spesielt fordi den tok opp vanskeligheter med innvandring, sett fra en innvandrers eget ståsted (Wikipedia). Og det er klart det er viktig å få innsikt i! Det bare ble litt for langtekkelig å lese om over firehundreogtretti sider. Mye skumlesing, med andre ord. Enten det var de høye forventningene, eller språket, men det tok meg seks dager å lese boken, og jeg er en sakteleser. Uansett, Shakar viser en side ved det norske samfunnet som det nok finnes mindre kunnskap om. Han vokste selv opp på Stovner i Oslo, og sier at det ikke er mange skurker i romanen. Det er summen av de små tingene, men at den offentlige debatten kan sees på som uten evne til selvkritikk og at det er her det først og fremst trengs en opprydning. Stovner har vært mye i mediene på grunn av skudd som har blitt avfyrt, slåsskamper og narkotika. Her synes jeg forfatteren klarer å få frem nyanser der mediene viser et ensporet bilde, noe som er interessant, og ikke minst tankevekkende. Så at boken er viktig med et aktuelt tema er det ingen tvil om.

Det kan være greit å merke seg at Beathe har en samleside over hva bokbloggere mener om Tante Ulrikkes vei: Hva snakker vi om når vi snakker om T.U.V.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Gyldendal, 2017
Norsk, bokmål
430 sider
Innbundet, kjøpt

Bel Canto ~ Ann Patchett

Tidligere i år fikk jeg denne boken anbefalt av Ann Helen da vi hadde et tvangslesekafétreff i Boksalongen hvor vi ransaket hyllene for interessant lesestoff. Hun hadde lest den og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse etter å ha hørt hva den handlet om. Bel Canto er Ann Patchetts fjerde roman, utgitt i 2001. Den ble tildelt den britiske Orange Prize, som ved siden av Man Booker Prize og Costa Book Awards er den største heder en kvinnelig forfatter kan få i England. Den fikk også den anerkjente prisen PEN/Faulkner Award, og kom på flere topplister, inkludert Amazon's Best Books of the Year. I romanen er opera sentralt og tittelen henviser til et uttrykk innen opera som betyr "vakker sang", og i 2015 ble det laget en opera på bakgrunn av romanen.

Nok opplisting, nå til selve boken! I et fattig Sør-Amerikansk land blir det arrangert et bursdagsselskap for en mulig investor, Katsumi Hosokawa, som er styreleder for et stort japansk selskap. Han er operaentusiast og en kjent operasanger, Roxane Coss, er invitert for å synge. Selskapet holdes i visepresidentens hus, og mot slutten blir de avbrutt av terrorister som stormer bygningen og vil ta presidenten som gissel. Det viser seg at presidenten ikke er tilstede, han har meldt avbud i siste liten. Dermed blir hele selskapet tatt som gisler istedenfor. Ganske snart blir kvinner og syke satt fri, men Roxanne Coss blir som eneste kvinne igjen. Terroristene vil ikke sette flere fri før de har fått innvilget sine (nye) krav.

Ann Patchett ble inspirert av gisseltakingen i den japanske ambassaden i Peru i 1996, og har sagt at "I definitely have a theme running through all my novels, which is people are thrown together by circumstance and somehow form a family, a society. They group themselves together. So as I'm watching this on the news, it was as if I was watching one of my own novels unfold. I was immediately attracted to the story." 

Og det er nettopp dette det handler om. For når terroristene og gislene befinner seg i det samme huset over lang tid utvikles interaksjoner, det er tross alt mennesker det handler om. Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom Hosokawa og Cross, og mellom Hosokawas oversetter, Gen, og en ung terrorist som heter Carmen. Dette paret må, av opplagte grunner, holde sin kjærlighet hemmelig. Det er spesielt disse relasjonene som har hovedfokus i romanen, men vi får også innblikk i andre relasjoner og hvilke tanker enkelte av gislene gjør seg, både direkte og indirekte. 

Etterhvert er det flere som faktisk håper at de kan fortsette å være i huset, at de kan leve sammen i fordragelighet. Det er kanhende fordi livet er blitt satt på vent, ingen trenger å bekymre seg over dagligdagse saker annet enn det som er der og da, og dag for dag. Og dette skildres slik at jeg også håper det. Nesten. For det kan jo ikke vare, det må ta en slutt, selv om den ble brå og om enn ikke uventet, så kom den bardust. Men ved beskrivelsene av personenes håp, drømmer, deres fortid og hva de tenker om fremtiden, både terrorister og gisler, får jeg sympati for dem. Patchett skildrer dem dynamiske, og selv om noen av karakterene kan sies å være litt klisjéaktige, er ikke dette noen hindring for en god leseopplevelse. Musikk har som sagt en viktig rolle, og det er interessant hvordan denne kobler både terrorister og gisler sammen. Roxane synger, "as if she was saving the life of every person in the room." Helt til slutt ender boken med en epilog som var overraskende, men likevel ikke etter å ha tenkt meg om. Jeg vil ikke gi noen spoilere for dere som vil lese boken, og det håper jeg virkelig at mange gjør, for den ga meg noe å tenke på! 

Jeg leste at denne romanen kan kategoriseres under sjangeren magisk realisme. Da hevet jeg øyenbrynene, men det fantastiske med den er at terroristene gjør det operasangeren forlanger, og gislene oppdager et lykkelig fellesskap i fangenskapet. Dette tøyer sannelig reglene for hva som faktisk kan skje i virkeligheten. 

Bel Canto av Ann Patchett
Fourth Estate/ Harper Collins, 2002
Engelsk
318 sider
Pocket, kjøpt

Eva Trout ~ Elizabeth Bowen

Denne boken leste jeg helt uten forventninger ettersom jeg ikke visste noe om forfatteren eller bøkene hennes på forhånd. Grunnen til at jeg kjøpte boken var at den var månedens bok (mai) i 1001 Monthly Book Club i gruppen Boxall's 1001 Books You Must Read Before You Die på Goodreads. Elizabeth Bowen (1899-1973) var en irsk forfatter, som i dag regnes som et av 1900-tallets store navn i den engelske litteraturen. The Death of the Heart (1938) anses som en av hennes mest sentrale verk; en av de store romanene fra førkrigstidens England.

Jeg kan med én gang si at jeg likte boken svært godt! Den er annerledes enn noe annet jeg har lest, ganske atypisk for å være en roman. Som da jeg leste Til fyret, som var min første Virginia Woolf bok, også en atypisk roman som jeg likte særdeles godt. Til fyret bryter med den tradisjonelle måten å formidle en fortelling på, og har ikke et typisk plot, men følger karakterenes strøm av tanker.

Men tilbake til Eva Trout. Boken leste jeg for det meste på stranden, jeg hadde som sagt kun med meg pocketbøker bortsett fra Frankenstein og likevel hadde jeg overvekt på flyet! Eva Trout er Bowens sist skrevne bok, utgitt i 1968, og den kom på kortlisten til Bookerprisen i 1970. En introduksjon av Tessa Hadley forteller meg at etter at foreldrene døde, lærte Bowen seg å se det usedvanlige under overflaten av det som fremstår som høyst ordinært. Hun var, ifølge Hadley, opptatt av ulikhetene i folks liv, mer enn det de har til felles. Det atypiske er skrivemåten, og jeg skal forsøke å forklare det nærmere.

Eva er en karakter man ikke helt blir klok på. Det er kanskje ikke så rart, for hun blir ikke helt klok på seg selv. Hun er foreldreløs, da moren døde tidlig uten at hun fikk bli kjent med henne, og faren døde senere. Ingen har lært henne noe om livet og hvordan man takler det. Bowen skriver på ingen måte slik at man får forklart noe som helst, her kreves det sannelig sin leser! Jeg ble forbauset over hvor lite informasjon man får og samtidig er teksten spekket med nettopp informasjon. Det gjelder å lese mellom linjene, og å være oppmerksom hele tiden. Og da mener jeg absolutt hele tiden, for det nytter ikke med skumlesing.

Hvor vil forfatteren med denne teksten? Eva vokser opp avskjermet fra livet i sin helhet, og etter at faren dør er det hans elsker, Constantine, som er vergen hennes. Hun venter på sin millionarv som hun skal få når hun blir 25, som er neste bursdag. I mellomtiden bor hun hos the Arbles. Iseult Arble har vært hennes skolelærer, og de to utviklet et nært forhold. Nå er situasjonen ganske annerledes. Forholdet er forsåvidt fremdeles nært, men vi får vite svært lite om hva som gjorde at de stagnerte i dette forholdet. Det vil si, gjennom samtaler og tilbakeblikk gis det akkurat så mye opplysninger til at jeg som leser kan sette dem i sammenheng. For hvordan har det vært for Eva å ikke bli sett? Hun har ikke nok kunnskap eller erfaring til å oppføre seg som en voksen, eller til å klare seg i samspill med andre voksne uten å lage katastrofer. Det er en intrikat skrivestil, og det atypiske er som i Til fyret; ingen tråder nøstes opp slik at leseren får et oppklarende plot. Skjønt, slutten kan virke uunngåelig, men samtidig ble jeg nesten litt arg ettersom Eva endelig begynte å få nok erfaringer og erverve seg livskunnskap og modenhet til å være en selvstendig kvinne. Slik jeg oppfatter teksten, ønsker Bowen å skildre hvordan en mangelfull barndom fører til at et menneske blir ufullstendig i forhold til følelser og tanker.

Boken anbefales, det er interessant å lese bøker som krever såpass mye av leseren, og denne har satt seg godt fast. Jeg kommer til å sette opp flere av bøkene hennes på leselisten.

Amadores, Gran Canaria

Eva Trout av Elizabeth Bowen
Vintage Publishing, 1999
Engelsk
268 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Hestvik ~ Gerdur Kristny

Lettlest underholdning fra Island

Romanen Hestvik utspiller sin historie på Island, og handler om Elín. Hun arbeider som lærer og bor sammen med sønnen Dóri på 12 år. De to skal tilbringe litt tid sammen i sommerhuset hun har arvet etter foreldrene sine. Et sted hun som barn elsket å være, men for Dóri er det ikke helt det samme. Uten strøm og internet ville han heller vært på ferie med sin far. Plutselig står en liten jente utenfor døren, og det viser seg at faren hennes er klassens plageånd fra Elíns oppvekst. Utpå kvelden forsvinner datteren, og snart skjønner de at også Dóri er borte.

Det er en handlingstett historie, og det skjer mye både på det ytre og det indre plan. Likevel opplever jeg det som om at trådene blir for løse, de munner ikke ut i noe og som leser har jeg lite å holde fast ved. Dermed fremstår historien som som ufullstendig og lite troverdig. Der en roman kan ha løse tråder og meningen er at leseren skal bruke en åpen slutt til å trekke egne konklusjoner, blir denne historien for vag. Det er rett og slett for mange sidespor og for lite stoff til hvert av dem til å kunne trekke dem sammen til noe som helst. Enkelte frampek tyder på hva som vil skje, men det er ikke nok til å få en helhet.

Jeg likte hvordan forfatteren bruker tilbakeblikk for å bygge opp under karakteren Elín, og man kan tenke seg årsaker til hennes atferd og tankemønstre som voksen. Slutten leste jeg to ganger, for etter første tenkte jeg at det var bussturen som var trettende. Det var det ikke, for jeg var våken og oppegående da jeg leste den for andre gang. Eller, selvsagt, så er det at jeg generelt ikke er så oppegående som jeg liker å tro! Om jeg hadde skjønt mer av hva alle de løse trådene skal bety i forbindelse med handlingen så er det godt mulig at jeg ville likt boken bedre.

Gerdur Kristny (f. 1970) vant Islandsk litterære pris i 2010 for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har skrevet 30 bøker, inkludert novellesamlinger og romaner for voksne og for barn. Kristny er blitt tildelt en rekke priser for sitt forfatterskap, og er oversatt til flere språk (fra forlaget).

Beathe har skrevet mer utfyllende og sammenknyttende av løse tråder, jeg anbefaler å lese hennes innlegg. 

Hestvik av Gerdur Kristny
Oversatt av Tone Myklebost
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
157 sider
Innbundet, leseeksemplar

Gratis og uforpliktande verdivurdering ~ Marit Eikemo

Denne boken hadde jeg etterhvert hørt en del om, og strålende kritikker har den også fått. Lett underholdning, fort lest, fort glemt, var min umiddelbare konklusjon. Men hei! Ikke så fort glemt likevel, for selv om jeg leste den ut på to dager, det er nå åtte dager siden, så tenker jeg fremdeles på den. På følelsen av det å tenke at "bare når, så". Eikemo trekker dette helt til det ytterste, og min ambivalente reaksjon tilsier at jeg, på min avventende måte, må ta ett steg tilbake for å få overblikk.

Hanne og Andreas bor i en firemannsbolig sammen med sine to barn. Historien fortelles fra Hanne sitt perspektiv, og utifra bokomslaget skjønner vi at det handler om vurdering av verdier. Allerede på første side skjønner jeg at stedet jeg er kommet til trenger ekstrem oppussing. Men etterhvert går det opp for meg at det er ikke stedet, det er personene. I alle fall én av dem.

Hanne er intenst opptatt av å få et bedre liv for seg og familien, og tråler boligmarkedet. Meglerne er på fornavn, og hun vet nøyaktig hva som rører seg i markedet. Hanne og Andreas har et godt forhold som tåler det meste. Det vil si; om den andre bare visste! I retroperspektive blikk får vi noe kjennskap til Hannes barndom, og to pluss to blir fire ganske raskt selv om jeg som leser gjerne skulle visst mer. Det blir tydelig at forholdet mellom henne og Andreas ikke er helt som antatt. Hanne irriterer seg mye. For eksempel det å bli foreldre. Hun kjenner at det begynner å bli i seneste laget, men han har ingen hast. Det er mye med denne fyren som gjør at jeg godt kan forstå Hannes irritasjon, men samtidig synes jeg hun overdramatiserer det meste. Herregud! Kan hun ikke bare leve litt i nuet!

Hanne og Andreas legger inn bud på drømmehuset sitt, og ventetiden blir lang. Den blir navlebeskuende, og den blir rett og slett mer enn en ventetid til ny bolig. Det er her min ambivalens blir ekstra gjeldende, for når det gjelder Hannes valg; riktig eller galt? Og hvordan kan man vurdere verdier? I hovedsak gjelder min ambivalens dette bildet på hvordan dagens samfunn er. Javel, det er en satirisk beskrivelse, og jeg simpelthen elsker satirer! Noen mener romanen handler om svik, og selv om gresset ofte synes grønnere på den andre siden, tenker jeg at det handler om noe mer, og anbefaler anmeldelsen i Klassekampen - det er den som ligger nærmest min egen oppfatning av denne romanen.

Beathe, Tine og Anita har også skrevet om boken.

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo
Forlaget Det Norske Samlaget, 2018
Norsk, nynorsk
221 sider
Innbundet, gave

Sing, Unburied, Sing ~ Jesmyn Ward

"I like to think I know what death is. I like to think that it's something I could look at straight."

Slik åpner boken Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward, og døden er det gjennomgående temaet. Men historien handler også om forholdet mellom barn og foreldre, mellom søsken, mellom hvite og svarte. Det er mye, men mest av alt foregår handlingen på det individuelle planet. Denne boken er blitt sammenlignet med Elskede av Toni Morrison, og selv om boken en svært god har Morrison en sterk posisjon hos meg. Hun er rett og slett i en kategori for seg selv. Som i hennes bøker, handler det mye om karakterenes indre liv. Jeg kan se sammenligningen, men mener at Sing, Unburied, Sing står støtt alene og ikke har behov for sammenligninger. Boken har jeg lest i forbindelse med Labbens lesesirkel på Goodreads.

Sing, Unburied, Sing, er Jesmyn Wards tredje roman, og hun fikk sin andre National Book Awards for Fiction for den. Dermed er hun første kvinne til å vinne to slike priser, så det må absolutt være noe med denne romanen. Og det er det. Vi er i Mississippi, og sitatet innledningsvis kommer fra Jojo, som vi møter på sin trettenårsdag, og idet bestefaren viser ham hvordan en geit skal slaktes. De viktigste personene i hans liv er besteforeldrene, Mam og Pop. Og lillesøsteren, Kayla. Moren og faren er ikke spesielt tilstedeværende, og derfor vokser Jojo og Kayla opp sammen med Mam og Pop. For besteforeldrene er det viktig å leve forenelig med jordens sang - den som representerer ånden som er i alt på Jorden. Og dette forsøker de å formidle videre til sine barn og barnebarn, om balanse. Leonie, forsøker derimot å glemme det meste, og sønnen, Given, døde tidlig som følge av en "jaktulykke". Jojo derimot, han lytter.

Det er tre skiftende stemmer som fremtrer i handlingen og utgjør kapitlene; Jojo, Leonie og Richie. Jojo ser opp til Pop, liker alt ved ham og ønsker å være som ham. Mam har kreft og er stort sett sengeliggende, men sterkt tilstede i fortellingen likevel. Noe av det beste Jojo vet er når Pop forteller historier, og det er spesielt én som går igjen i boken. Det er den om bestefaren og Parchman fengsel. I dette fengselet var også Richie, en gutt på tolv år som kom til å se på Pop som en far.

Dette er tilbakeblikk. Det som skjer i nåtid er at faren, Michael, blir løslatt fra fengsel (Parchman) og han prøver å være en tilstedeværende far. Det vil si - når han og Leonie ikke ruser seg. Leonie ser sin døde bror når hun er høy, og på et tidspunkt kommer Richie til Jojo for at han skal få Pop til å fortelle hva som skjedde den gangen i fengselet. Hva som gjorde at han døde. Opplevelsene til disse menneskene er mer hjemsøkt enn gjenferdene! Det er fascinerende å lese om, og virkelig godt utført skrivekunst etter min mening. Sangen er viktig på mange måter, og da særlig med tanke på bokens tittel. De dødes sang som må synges, og deres historie som må fortelles før de kan gå over til den andre siden. Men også er sang viktig i den afrikansk-amerikanske kulturen.

Det er hjerteskjærende, det er tragisk. Men likevel øyner jeg et håp i denne teksten. Et håp om å leve videre uten å måtte glemme. Uten å måtte være sterkere enn man er. Et håp om kjærlighet. Anbefales på det varmeste!    

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Scribner, 2017
Engelsk
285 sider
Innbundet, kjøpt

Hvitt hav ~ Roy Jacobsen

Hvitt hav er fortsettelsen på De usynlige fra 2013, en roman som handler om livet på en øy ytterst i havgapet ved Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid. Her vokser Ingrid opp og må lære seg en god del om hvordan man overlever på en slik øy.

Å bo på en øy er å lete. Ingrid hadde lett siden hun ble født, etter bær, egg, dun, fisk,skjell, garnstein, skifter, sauer, blomster, kassebord, ris..., en øyboers øyne leter uansett hva hode og hender holder på med, rastløse blikk over øyer og hav som haker seg fast i den minste forandring, registrerer det mest ubetydelige tegn, ser våren før den kommer og snøen før den maler sine hvite strøk i grøfter og søkk, de oppdager dyrene før de dør og barna før de faller og ser den usynlige fisken i havet under svermer av hvite vinger, synet er øyboerens pumpende hjerte.

s. 25

I Hvitt hav er Ingrid blitt voksen. Året er 1944 og hun arbeider på et fiskebruk. Men hun tenker stadig på Barrøy, og beslutter dermed å dra tilbake. Vel fremme installerer hun seg, setter garn og gjør seg klar for vinteren. Etterhvert oppdager hun at hun ikke er alene. Hun finner døde soldater. Men også én som er i live. Såvidt. Og Ingrid pleier ham tilbake til livet. Til kjærligheten. Han heter Alexander, og vi får vite at det er senket et skip. Et skip vi etter historien vet er fangeskipet MS "Rigel" som ble bombet i november 1944, og over 2500 personer omkom, de fleste fanger fra Øst-Europa.

Det er en ganske intens leseopplevelse, både fordi tidsrommet er kort og det at det skjer mye på kort tid. Jacobsen setter også fokus på tvangsevakueringen av befolkningen i Finnmark. I oktober 1944 ble det bestemt at befolkningen skulle flyttes sørover, og da folk satte seg i mot det ble evakueringen gjennomført med tvang. Lengre sørover opplevde de gjestfrihet og at de fikk bo hos lokalbefolkningen. Også Ingrid hadde flyktninger på øyen. Tanten, Barbro, kommer til Barrøy etter et sykehusopphold, og til slutt også sønnen hennes, Lars, med sin familie. Ingrid føder en datter som får navnet Kaja, og Ingrid "kan se de umiskjennelige trekkene, det er russeren, og de fargeløse øynene til tusener av uskyldig drepte på slaveskipet Rigel som alle har glemt, også faren hennes er slått i hjel, Ingrid kan innse det nå, Kaja er Rigels barn."

Hvitt hav er en spennende oppfølger, en oppfølger jeg virkelig kan anbefale! Jeg har merket meg at en anmeldelse hevder boken overgår Wassmo, men det er jeg på ingen måte enig i. Jeg har ikke noe direkte negativt å si om disse to bøkene om Ingrid, men sammenlignet med Wassmo sine karakterer er de et stykke bak målstreken. Uansett, Hvitt hav er sterkt og intenst skrevet om livet ytterst i havgapet, og med krigen som bakteppe. Bøkene får meg til undres over om det ville vært mulig å bo slik i dagens samfunn, og jeg ser frem til den tredje boken, Rigels øyne.

Hvitt hav av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2015
Norsk, bokmål
235 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Atonement

Denne helgen har Ina og jeg startet å lese Atonement av Ian McEwan.

Et epigraf i starten av boken:

"Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?"

They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.

Jane Austen, Northanger Abbey

Forbløffet måtte jeg google - ian mcewan jane austen - og fant en god del antakelser og analyser, men de skal jeg verken lese eller gå inn på akkurat nå, men bakpå boken står det følgende:

On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge. 

By the end of that day, the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will ave crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.

Atonement ble publisert i 2001, og regnes som en av de beste McEwan har skrevet. Boken ble nominert til Bookerprisen, og filmen som kom i 2007 ble nominert til BAFTA Award og Oscar.

Bror din på prærien ~ Edvard Hoem

Bror din på prærien er andre boken i slektshistorien til Edvard Hoem. Den første, Slåttekar i himmelen, handlet mye om Hoems oldefar, Nesje, og etterhvert om de som reiste til Amerika for å bygge seg et nytt og (håpet de) bedre liv. I Bror din på prærien blir vi kjent med Eilert Knudson, en av sønnene til Nesje som reiste over bare seksten og et halvt år gammel. Først oppholder han seg hos tanten, Gjertine. Han oppholdt seg i USA i tolv år før han dro videre til Alberta-prærien i Canada.

Dette er enda en fin og lettlest bok med mye interessant informasjon om de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. Likevel blir det innimellom for mye. For mye om det samme, og jeg detter av midt under lesingen og finner meg selv skumlesende på sidene. Men ettersom jeg i det store og det hele liker denne historien, skal jeg ikke bruke mer plass til å snakke om det negative.

Som nevnt i forhold til Slåttekar i himmelen, er enkelte skeptiske til fremdikting slik Hoem har gjort det, men jeg synes det fungerer svært bra. Virkelighetsdebatten som pågår, om hvor mye skjønnlitterære forfattere kan skrive om andre mennesker i bøker, ønsker ikke Hoem å gå for hardt inn i. Han er enig med dem som sier at det ikke kan være regler for skjønnlitteratur. Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før ligner på menneskene nå, og selv om navn og datoer er korrekte, er det tanker, følelser og replikker oppdiktede i disse romanene.

Da Eilert kjøper seg jord på Alberte-prærien og stifter familie, er det ikke bar hus de må bygge. Alt må bygges, lages, legges til rette. Et helt samfunn må etableres, med kirker, skoler, veier. Som Hoem selv har beskrevet det i en tale:

Eilert Knudtson, min grandonkel, gav store bidrag og var ein leiande talsmann for Bibel-instituttet i Camrose frå 1932, og da han døde, kom det talsmenn for instituttet for å helse i gravferda.

Å skapa trygge, kristne skular der den oppveksande slekt kunne få den utdanninga pionerane sjølve ikkje fekk, var like viktig som å bygge opp nybyggarsamfunn med vegar og kyrkjer og etter kvart med telefon og elektrisitet. Det var i neste omgang ikkje merkeleg at mange av desse pionerbarna og barnebarna utdanna seg til prestar og misjonærar. Dei var oppvaksne og opplærte i eit miljø der ein på ingen måte kunne få det ein peika på eller lengta etter, men dei fekk ei sjølvforståing som hadde røter i den haugi-anske oppfatninga av at alle menneske, same kva yrke dei tilhøyrer, er like for Gud. Den som køyrer møkk, utfører eit like heilagt arbeid som presten som står på preikestolen. Kvinner og menn er likeverdige, sjølv om dei er tiltenkte ulike oppgåver. Barn er like viktige som vaksne, dei gamle like viktige som dei unge og sterke. Det tok mange år før eg sjølv var klar over at dette var ein viktig del av den haugianske arven i mitt eige oppvekstmiljø. Når ein i min syskenflokk ytra ei oppfatning om det eine og det andre, stansa far og mor nesten alltid opp for å lytte. Det hadde ikkje noko med nokon forkvakla filosofi å gjera, som at barna skulle bestemme over dei vaksne, men at barna skulle kjenne seg verdsette og sette, og at vi alle for Gud var like og like viktige.

Det er absolutt et godt utgangspunkt, særlig når hverdagen ble lang og tung med hardt arbeid og vansker med å livberge seg. Nesje skjønner fremdeles ikke hvorfor folk reiser avgårde, for det skjer store ting i Molde og i landet forøvrig! Er det bare han som ser det? På Alberte-prærien ønsker Eilert seg en stor barneflokk, han har hørt at det øker sjansene for å klare seg ettersom de da er flere om å arbeide. Men han tenker ikke på faren og moren som går hjemme i Norge og ikke har noen til å hjelpe seg. De er blitt gamle og helsen skranter. Da Nesje ligger for døden er det en setning han forsøker å si til sin yngste sønn, Anton Edvard, men kommer ikke lengre enn til: "Bror din på prærien..." 

Tredje bok, Land ingen har sett, står klar i bokhyllen og skal ikke stå der for lenge ulest. Først har jeg et par andre bøker som må leses, så blir det gjensyn med personene fra Hoems slektshistorie.

Bror din på prærien av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2015
Norsk, nynorsk
466 sider
Pocket, kjøpt

Olav Audunssøn og hans barn ~ Sigrid Undset

Bøkene om Olav Audunssøn har jeg holdt på med ganske lenge, og det å avslutte dem fortoner seg merkverdig. Sørgmodig, rett og slett. Å ikke lengre skulle følge Olav eller barna hans i deres liv. Deres tanker og grublerier. Hvordan det går videre med slekten. Kanhende jeg ser meg nødt for å lese Kristin Lavransdatter igjen. Bøkene har jeg lest sammen med Hedda, som ble ferdig langt raskere enn meg. Jeg står fast ved det at dette er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter.

Dette bindet er delt inn i fire deler; Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Olavs strid med Gud fortsetter i Olav Audunssøn og hans barn, men Olav har nå funnet ut at det ikke nytter å stride og velger å legge det vekk. Ikke tenke på det. For barnas skyld. Og det er likevel for sent. Gjennom hele romanen er ære fremtredende, det er nettopp dette som kolliderer så grunnleggende med hva som er Guds ord og ønsker.

Romanen starter om våren etter den vinteren Ingunn døde. Olav griper en sjanse til å komme seg bort, det er så mye som minner om Ingunn og han savner henne. Det er umulig å forestille seg hvordan det skal bli å leve der i Hestviken uten henne alle årene fremover. Sigrid Undset bruker ofte sammenligninger med naturen for å beskrive følelser og sinnstemninger. For eksempel det at Olav er fullstendig klar over at de fleste årene hadde vært gledesløse, men minnene om den lykke de hadde hatt sammen var sterke - "Når to trær er runnet opp sammen fra roten av, så blir løvkronene deres som en. Og faller den ene, så tykkes det som blir stående efter alene, se forvokst ut." Og slik kjenner Olav seg; blottet og skakkvokst. Ingenting kan nå holde ham hjemme, og han reiser til England i handels-øyemed.

I England blir det dårlig med handel, men Olav angrer ikke på reisen for han føler seg lykkelig og ung igjen. Han går til messe, og tenker mye på Gud, som han nå vet med hele seg at han aldri kan slutte å elske. Han tenker fremdeles på sin synd, men det forekommer ham at det ikke er så mye å si nei til likevel for å få fred med Gud. Hjemme hadde han grublet, taus og fortvilet - det var hans ære, hans velferd, hans liv. Dette er andre gangen Gud taler til hem, en sterk røst, men likevel svikter motet. Omsider skjønte han at valget stod mellom Gud og seg selv, og han forsøker å samle trådene i sitt livs ulykker. Denne første delen er virkelig selvransakende, og til slutt kommer Olav likevel tilbake til det han alltid har gjort; at han ikke handlet urett da han drepte Teit eller det at han og Ingunn begynte samlivet før de var rettmessig gifte. Vel hjemme "kjente han inn til røttene av sitt vesen at han var bundet til å være alene, like fast som om han hadde bundet seg selv med et munkeløfte - bare at det var ikke som om hans egen vilje hadde hatt noe å gjøre med det. Det skulle være slik, enten han ville eller ikke ville. Nu var hans liv blitt som å ta seg frem i en veiløs ødemark, han skimtet hverken råd eller sti, og han måtte ta seg frem alene."

I andre del, Ødemarken, er nettopp Olavs ensomme liv som han selv valgte ved veiskillet i sentrum. Han sier nei takk til lykken, han har valgt seg selv til tross for at han alltid hadde trodd at han skulle komme til forlik med Gud. Dermed mistet han selve kjærligheten til Gud, og også kjærligheten til alt annet han holdt dyrt og kjært her i livet.  

Selv om det er tydelig at Olav er glad i Eirik, nærer han en motvilje mot ham. Eirik på sin side opplever farens taushet og det at han aldri vet hvor han har ham, som utålelig. Det gir ham en angst, og han strever for å tekkes faren. Å bli sett av ham, og få hans anerkjennelse. Eirik har en fremtreden fantasi, og lager sine egne historier om hvordan tingene gikk for seg. Det er noe av dette som Olav irriterer seg over, for ellers gjorde gutten god nytte for seg. Men det uroer Olav også, og han forsøker å ta seg mer av ham. Eirik er ofte forbitret mot faren, men bare Olav sier et vennlig ord glemmer han all sin bitterhet. Han drømmer stadig om å gjøre noe som skal vinne farens velvilje.

Slik er situasjonen mellom far og sønn, og når Eirik er i sitt sekstende år tar han mot til seg og sier i fra til faren om hvor urimelig og urettferdig han er. Olav skjønner at han har rett, og da Eirik rømmer blir han fra seg av angst. Etter en tid får han vite at Eirik har søkt inn mot Oslo for å lære hærmannsferd og hovmannsseder. Årene går og Olav faller til ro. Det er velstand i Hestviken. Av og til hender det at han får et glimt at hun som er borte, hun hadde jo også lovet å komme tilbake om det var mulig. Olav er i det hele ganske selvsentrert i sine grublerier og levevis. For eksempel da han besøker Torhild for å se til sønnen, Bjørn. Han blir svært overrasket da hun forteller at hun har giftet seg, det var det eneste han ikke hadde tenkt på. For det det hadde vært som om han eide noe med det at han visste at hun gikk der...

Så skjer det at hertug Eirik stiller seg i åpen opposisjon til kong Håkon, og Olav blir med i opprøret mot hertugen. I slike lag føler han seg mest glad og i live, og som høvding for mennene fra Folden drar de sammen med bondehæren mot Oslo. Selv om han blir stygt såret kjenner han seg likevel glad for at motstanden ender med et positivt resultat. En erkjennelse kom ut av det også; at det som la lykken øde ikke nødvendigvis var at han led.

Tredje og lengste del, Vinteren, handler mer om Cecilia Olavsdatter som nå er femten år. Selv om vi aldri får hennes perspektiv direkte, blir vi bedre kjent med henne gjennom hennes valg og handlinger. Olav har tatt til seg en fosterdatter som blir gode venner med Cecilia, og når de rir til kirken blir Olav stum av glede - så vakre og vene er de. Valget han en gang hadde gjort, fører til at alt han utrettet var for de to unge og det var sjeldent han tenkte på Eirik. Så ser han at det skjer noe mellom Cecilia og Aslak, som er på gården for tiden. Dermed ordner han det slik at Aslak må reise, og motsetter seg et giftermål mellom dem selv om det er tydelig at de er forelsket.

Denne delen handler også mye om Eirik som plutselig kommer hjem sammen med en venn; Jørund. To ulike unge menn, og på sett og vis er Eirik med Jørund mest fordi den andre er populær. Cecilia er mye sammen med dem, og det tar ikke lang tid før spørsmålet om giftermål kommer opp. Olav er motvillig, men finner ut at Jørund og hans slekt er rike og godt likte. Han snakker ikke med datteren, men ilegger henne føleleser og gjør sine antakelser. Hvorom allting er så blir de gift, og Cecilia motsetter seg ikke. Skjønt, det synes ikke som om hun er overlykkelig heller. Cecilia er en sterk kvinneskikkelse, og når hun får husfruenøklene styrer hun som en dyktig kone.

Varme følelser vekkes i Eirik for fostersøsteren, Bothild, men han går for bryskt frem og ødelegger noe som kunne vært fint og vakkert. Da hun dør av en sykdom sliter Eirik med tanker rundt dette og bestemmer seg for å gå i kloster. Dette veller opp tanker og ambivalente følelser hos Olav, for det ville være en lykke for Eirik og Cecilia og han trengte ikke nages av tankene på den uekte arving som han hadde sveket inn i ætten. Olavs grublerier og tanker fortsatte å svinge frem og tilbake mellom hans valg og det som kunne vært. Når han gir bort Eirik til klosteret, kjenner han at det er sin egen sønn, og at kjærligheten til ham er stor. Ett år blir Eirik i klosteret før han kommer hjem igjen, noe Olav blir svært harm for. Fra Eiriks perspektiv fortonte det seg som en fornuftig avgjørelse, men Olav vil ikke høre. Etterhvert ser faren at sønnen har forandret seg den tiden han var i klosteret, og freden blir på et vis gjenopprettet.

Cecilia har vanskelige kår der hun bor hos Jørunds slekt, og det ender med at de flytter til Hestviken. Her blir de sammenvevde livene deres ikke helt som det var tenkt, og tiden blir mørkere og mørkere. Dystre tanker og grublerier, taushet og ulykker overskygger alt annet. Ættens ære krenkes, og det synes som om alle synker ned i sitt eget som forblir en eneste lang vinter.

Den siste delen, Hevnersønnen, er mye preget av glede og lykke! Man skulle gjerne tro at det er Eirik som hevner seg på Olav, og på sett og vis er det det - men altså ikke på den måten en kan tenke. Han har hver dag med seg i sin bønn om å få bære boten i sin fars sted. Og Olav, får han noensinne sluttet fred med sin Gud? Sigrid Undset var alltid opptatt av å skildre livet slik det er, og hun mente at den katolske tanken om Guds væren som absolutt og objektiv sannhet var løsning på mangelen på orientering i den moderne livsstilen. På denne måten blir Eirik Olavs frelse, og samtidig blir hans tanker om ære beholdt. De nye lovene skal gjelde som de rette, men blant folk flest er det fremdeles de gamle lovene som gjelder, og her har æren en dominerende posisjon.

Det hele er så vakkert skrevet! Les gjerne de andre innleggene om disse bøkene, der står det mer om hva som er så fantastisk bra med dette tobindsverket.

Den første boken har jeg skrevet om her:

Olav Audunssøn i Hestviken:

Del 1

Del 2

Her er innleggene til Hedda:

Olav Audunssøn i Hestviken:

Første del

Andre del

Tredje del

Olav Audunssøn og hans barn:

Første del

Andre del

Tredje del

Fjerde del

Olav Audunssøn og hans barn av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang, 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt

Skjøgens bok ~ Bergljot Hobæk Haff

Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff har jeg hatt stående i bokhyllen ganske lenge, sammen med Attentatet og Den evige jøde. Faktisk fikk jeg dem (bortsett fra sistnevnte) av Ellikken som hadde opprydning i bokhyllene sine for noen år siden. Hun fant da ut at hun hadde altfor mange bøker i forhold til plass, og bestemte seg for å gi dem bort. Skjøgens bok kom ut første gang i 1965, og her tar Hobæk Haff opp madonna- og skjøgemotivet. På en glitrende måte har hun skapt et ruvende kvinneportrett.

Jeg har tidligere skrevet at det var Skammen som gjorde at jeg fikk øynene opp for forfatteren, den gjorde et sterkt inntrykk! Fascinerende at det går an å skrive slik! Skjøgens bok er også skrevet i et gnistrende språk, det er en fryd å lese. Her er en smakebit, og jeg skulle gjerne hatt mange flere, men det er en bok som rett og slett må leses for å forstå fullt ut det litterære språket hos Hobæk Haff.

Skjøgen skammer seg ikke over sitt yrke, slik det er forventet av henne. Nei, det har derimot mangedoblet hennes innsikt i alt menneskelig og nettopp derfor er hun en elsket og aktet person for de fattige menneskene i gaten der hun bor. Hun er til stede for både barn og voksne. Fordi hun har vært utestengt fra livet, ser hun det derfor gjennom et opplyst vindu, noe som øker hennes innsikt og forståelse for andre. Mennene som kommer til henne kler seg nakne på mer enn én måte, og hun rommer dem alle. Hun fungerer som en sjelesørger eller psykolog, og gjennom hennes nedtegnelser, som denne boken er strukturert som, blir vi kjent med både menneskene i gaten og de som bor på den andre siden av broen. Det er varme og humor, men også tankevekkende. For eksempel hvordan vi mennesker har en tendens til å dømme og være nedlatende, og det at skjøgen har sin egen skjebne.

Det er absolutt en bok å få med seg! Jeg skal snarest gå i gang med en av de andre som venter i bokhyllen. Du kan lese litt om Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) her, og mer utfyllende på Norsk biografisk leksikon. 

Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1965
De norske Bokklubbene A/S 1999, for denne utgaven
Norsk, bokmål
Innbundet, gave

En smakebit på søndag: Skjøgens bok

I går leste jeg ut Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff. Denne boken kom ut første gang i 1965, og Hobæk Haff tar opp madonna- og skjøgemotivet. På en glitrende måte har hun skapt et ruvende kvinneportrett.

Litt fra teksten på omslaget: Skjøgen er et varmt og frodig menneske med favnen vid åpen på mer enn en måte. Vi møter hennes kunder, som er menn fra alle samfunnslag. For de fattige menneskene i gaten der hun bor, er hun en aktet og elsket person. Skjøgens omfangsrike, jordnære og generøse person forener det opphøyde og lave i menneskene.

Smakebiten er hentet fra begynnelsen av boken:

Som sagt, jeg er vel ikke nettopp noen skjønnhet, men en fryd for øyet er jeg da, det får jeg daglige beviser for. Og i min stilling er det kanskje nettopp en fordel å være så svær og uformelig, jeg kan slenge meg nedpå så de forslår og fylle hele madrassen med mitt hvite menneskekjøtt. Ja, jeg sier det likegodt rett ut som det er. Skal tro om det ikke er dette som gjør meg så meget søkt at jeg ikke vil ha noe utenomsnakk. Mennene er jo i det stor og hele som andre mennesker og har i det daglige bruk for omsvøp og forkledninger. Men her hos meg får de lov til å kle seg splitter nakne. Kanhende bærer de nag til meg for det i fullt dagslys, jeg vet ikke, men de kommer iallfall til meg om og om igjen og kler seg nakne i det røde lampelyset og er seg selv.

s. 5-6