Kjæresten ~ Karolina Ramqvist

Etter å ha lest Bjørnekvinnen, nevnte Ingun at Den hvite byen var verdt å lese. På biblioteket oppdaget jeg at boken er en frittstående oppfølger av Kjæresten (2009), og da ville jeg lese den først. Denne boken handler nettopp om det; å være kjæresten til en mann. Karin er kjæresten til John, en kriminell mann som kjøper et hus til henne hvor hun nærmest blir innestengt. Ikke at det er et krav, mer som en uuttalt forventning. Hun tenker umiddelbart på Karen Hill, som stadig dukker opp i tankene hennes og trekker paralleller til sitt eget liv. 

Handlingen utspilles over noen få dager der Karin går hjemme og venter på at John skal komme hjem fra jobb. Boken er lettlest, men med en ubehagelig og rå stemning som sitter lenge i. Beskrivelsene av det elegante og moderne huset hvor alt er nyvasket til enhver tid, alt er perfekt, også Karin. Hennes ambisjoner forsvant da hun møtte John, hun ville bare være kjæresten hans. Han er en type som får ting gjort og som ingen svikter. Hun har brutt med familie og venner, nå er det kun kjærestene til Johns gangstervenner hun har kontakt med. Moren skammer seg over valgene hennes, av at hun blir forsørget av en mann. Moren er feminist, og Karin spør retorisk, "Men mor, handlet ikke feminismen om å gjøre det man vil?" Her er den røde tråden, og gjennomgående i romanen er at Karins tanker stadig kretser omkring valget hun har gjort.

Når han er borte, er hun desperat etter livstegn. Han ville ta seg av henne, sa han, men "et eller annet sted i kjernen av å få det man alltid har hatt lyst på, var det en tomhet." Hun går rundt i huset, ligger seg på hans side i sengen, går inn på badet hans, har på seg t-skjorten hans - hun prøver å ikke tenke, men tankene kommer, de lar seg ikke tvinge så lett vekk. Den røde tråden er således synlig, i det at hun selv har valgt dette livet, hun får alt penger kan kjøpe, men likevel ønsker hun seg noe annet. Eller rettere sagt, hun ønsker at de to skal kunne leve et såkalt normalt liv. 

Måten Ramqvist skriver på gjør at Karins ørkesløse vandring i huset kommer under huden. Karins tanker og hva hun føler ovenfor sine egne valg - det kommer så tett på og gjør noe med meg som leser. Den røde tråden handler om hvilke valg vi tar, og hvordan leve med dem. Spørsmål dukker opp, som må vi forsvare våre valg? For hvem? Handler feminisme om å gjøre hva man vil? Hvem skal definere hva som er greit? Karin har aldri turt å gjøre det hun vil før hun møtte John, men når hun først gjør det, passer det ikke. Noe hun mener er hyklersk da feministene sier "vær deg selv, ta for deg og gjør det du vil - men du må gjøre det på vår måte."

Likevel trenger tanken frem om at dette ikke er bra for henne, at tomheten hun kjenner på er et signal på at hun må tenke seg om. Anbefales! 

Kjæresten av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Flickvännen, 2009
Gyldendal, 2010
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
264 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Wide Sargasso Sea ~ Jean Rhys

Wide Sargasso Sea er skrevet som en oppfølger til Jane Eyre, noe som er direkte årsak til at jeg la meg denne boken på minnet for mange år siden. Nå har jeg endelig lest den, og da sammen med Ina som har bokbloggen I Bokhylla. Vi har litt ulik oppfatning av boken, dels fordi Ina ikke har lest Jane Eyre, og dermed gikk glipp av den meningsfulle intertekstualiteten hvor dialogen mellom de to romanene gir interessante krysninger. Likevel, boken er i tre deler, og de to første gir ingen direkte koblinger til den nevnte teksten, men det er jo absolutt et pluss å ha lest Brontës kjente roman. Inas anmeldelse finner du her.

Handlingen i Wide Sargasso Sea er lagt til tiden før Jane forelsker seg i Edward Rochester, på øyen Dominica i Karibia, hvor Jean Rhys ble født i 1890 (hun døde i Exeter i Storbritannia i 1979). I Jane Eyre skriver Charlotte om det å kunne skape et liv for seg selv som kvinne, å være selvstendig uavhengig av ekteskap og samfunnets krav. Dette tar også Rhys opp i Wide Sargasso Sea, hvor hun poengterer den skjeve maktbalansen mellom menn og kvinner i ekteskapet. Hun skriver også om tema som rase, karibisk historie, slaveri og kolonialisme. 

Introduksjonen forteller at Sargassohavet er et vanskelig område å navigere i, lik situasjonen for romanes karakterer. I dette farvannet skal hovedkarakteren, Antoinette, bevege seg i. Det er for det meste fra hennes perspektiv romanen blir fortalt, men også ektemannens etter at hun giftet seg. Hans navn nevnes ikke, men ut fra hans forbindelser forstås det at han er den mannen Jane forelsker seg i senere, og dessuten nevnes Thornfield Hall mot slutten. Vi følger Antoinette gjennom oppveksten og frem til hun dør, og det spesielle med å lese boken er at jeg vet hva som skjer med henne. Gjennom det hun opplever og situasjonen hun er i, kan jeg se og forstå hva som fører henne frem til å bli The Madwoman in the Attic. I Jane Eyre representerer The Madwoman in the attic det gotiske elementet, mens i Wide Sargasso Sea kommer det mer indirekte til uttrykk ved at det skjulte aldri blir fullt avslørt. Og nettopp dette aspektet gjør romanen så utrolig spennende og interessant! Det at den mentalt syke, innesperret på et loft, får en stemme, opplevelser, følelser og rom for handling og virke. Boken anbefales varmt, spesielt for kvaliteten dens av menneskelig innsikt og hvordan Rhys belyser kvinners kamp for en selvstendig tilværelse.

Jean Rhys (født Ella Gwendolen Rees Williams) var en britisk forfatter, født på Dominica i Karibia. Hun er best kjent for Wide Sagrasso Sea, men har skrevet flere romaner og noveller. Hun debuterte med novellesamlingen The Left Bank i 1927, og er også kjent for romanene Voyage in the Dark (1934), Good Morning, Midnight (1939).

Wide Sargasso Sea av Jean Rhys
Penguin Classics, 1997
Utgitt første gang, 1966
Engelsk
151 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Bjørnekvinnen ~ Karolina Ramqvist

 

En dag i desember var jeg innom biblioteket, og ble gående mellom reolene med skjønnlitteratur, uten noe konkret mål. Hånden gled over bokryggene, og stoppet ved en med hvitt omslag og enkel svart skrift. Tittelen Bjørnekvinnen tiltalte meg. Den ble med meg hjem, og lest i løpet av kort tid. 

Baksideteksten:

I 1542 reiser den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Underveis oppstår en skandale, og som straff etterlater de henne på en øy. Hun overleverer de mest krevende forhold, og omsider vender hun tilbake til Frankrike.

I vår egen tid hører en forfatter den spektakulære historien hennes, og blir som besatt. Noe i adelskvinnens historie minner om forfatterens eget liv, og snart veves fortellingene deres sammen til en beretning om å skrive, om kvinners rolle i sin egen fortelling, om den forfatteren en gang var og hvem hun nå er blitt.

Karolina Ramqvist er en av de mest innflytelsesrike svenske forfattere og feminister i sin generasjon, og i Bjørnekvinnen skriver hun en altoppslukende metaroman om eksil, ensomhet og det å være kvinne.

Allerede i starten ble jeg nysgjerrig, da jeg-fortelleren (forfatter, kvinne) sier at det ikke finnes noen begynnelse eller slutt på denne historien. Og hva kan det faktisk slås fast som fakta om Marguerite? Svært lite, men bokens hovedperson graver og leter. Hun hørte fortellingen fra en venn for lenge siden, og siden har hun tenkt på henne konstant. Hvordan hun så ut, kledd i bjørneskinnene og istykkerslitt høyhalset kjole, eller naken med bloduttredelser, hva hun gjorde, hvordan hun overlevde. Men også hvordan hun gjorde seg klar til reisen, og rideturen til havnen, forholdene om bord på skipet og ilandsettelsen. Alle detaljene. Hovedkildene er Heptameron av dronning Margrete (Marguerite) av Navarra (1492–1549), og historier av François de Belleforest og André Thévet, samt Elizabeth Boyer som skrev mange bøker om historiske kvinner, blant annet Marguerite de la Rocque.

Skrivemåten er personlig og nær, sett fra jeg-fortellerens synsvinkel og leseren får hennes opplevelse av historien om Marguerite, hva hun finner ut og hvordan hun setter det inn i en sammenheng, men like mye er dette historien om henne selv. Det er det som er så spennende, og her har Karolina Ramqvist har virkelig skrevet en bok til ettertanke! Ikke minst handler det om skriving og fortellinger, og hvordan jeg-fortellerens historie flettes sammen med Marguerites, både i et historisk og et feministisk perspektiv. Det feministiske er ikke et høylytt rop, men kommer til uttrykk mer indirekte ved blant annet der jeg-fortelleren samtaler med og betrakter sin tenåringsdatter, hvor generasjonsforskjellene blir så tydelige etter hvert som hun forsker i historien fra 1500-tallet. Men også der Ramqvist spinner en rød tråd mellom alt dette og jeg-fortellerens liv, tanker og opplevelser. 

[...] Ved siden av meg på setet lå en pocketbok jeg skulle lese på flyet, det var et essay av en amerikansk journalist som hadde bekymret datteren min på grunn av sin tittel: Derfor er jeg ikke feminist. Et feministisk manifest (...)

Diskusjonene våre hadde i flere år handlet om identitet og identitetspolitikk i forskjellige former, og jeg hadde likt å få innblikk i tankene hennes og også gledet meg over hvordan teorier som jeg selv hadde interessert meg for mange år tidligere, da de ble ansett for å være verdensfjerne og irrelevante, nå synes å ha "sivet ut" på akkurat den måten man den gangen sa at de aldri kom til å gjøre.

s. 61

Det er mesterlig gjort, og jeg tror jeg har funnet en ny favorittforfatter. 

Ønsker alle leseglade et strålende 2022 :)

Bjørnekvinnen av Karolina Ramqvist

Originaltittel: Björnkvinnan, 2019
Gyldendal, 2020

Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
336 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

The Testaments ~ Margaret Atwood

 

Nok en Atwood-bok er lest, denne gangen sammen med Hedda, og begge har vi storkost oss med denne avsluttende fortellingen fra Gilead. Når jeg leser eller hører om ting som skjer her hjemme eller der ute i verden, i totalitære regimer, uttalelser fra ekstremistiske grupperinger eller kvinnefiendtlige lover som blir vedtatt, refererer jeg gjerne til The Handmaid's Tale og det faktum at den ble publisert i 1985. Så lett det er å tenke at det ikke kan skje her, og nå! Men under de rette forutsetningene kan det faktisk skje uansett tid og sted. Det Margaret Atwood skriver om i disse bøkene har skjedd, skjer eller holder på å skje ett eller annet sted. Atwood har også forklart hva som gjør The Handmaid's Tale enda mer relevant nå i Trump-tiden. Hovedgrunnen til at hun ikke har skrevet en oppfølger før nå, er at "for a long time we were going away from Gilead and then we turned around and started going back towards Gilead." The Handmaid's Tale ble påbegynt i Vest-Berlin 1984 og var en respons til de som ønsket å reversere rettighetene som kvinnene hadde oppnådd i 70-årende. Den gang hadde de ikke makt til å gjøre det, det har de nå.

I The Testaments følger vi hovedsakelig tre kvinner; Aunt Lydia, Agnes som vokste opp i Gilead og Daisy som rømte til Canada sammen med moren da hun var baby. Teksten veksler mellom disse tre stemmene, og historiene som rulles opp gir mening i forhold til den første boken. Aunt Lydia, som vi kjenner fra The Handmaid's Tale, har gjennom årene fått stor makt, hun har kunnskap om alt som skjer i Gilead og har en finger med i det meste. Hennes motto har vært "kunnskap er makt", noe hun har brukt til sin ubetingede fordel. Skjønt, det viser seg etter hvert at hun bruker denne makten til noe mer. Både Agnes og Daisy får betydelige roller i utviklingen. Sammen med tre andre kvinner fikk Aunt Lydia laget et fristed for kvinner i Gileads oppstart, Aruda Hall, hvor kvinner får tillatelse til å lære å lese og skrive, noe de ellers ikke har da det vil gi dem ideer. The Aunts kunne ikke gifte seg, "that's why they could have writing and books." 

Det er mange regler og påbud for en jente som vokser opp i Gilead, og frihet er et gjennomgående tema hos Atwood. Frihet til og frihet fra. Så kan det diskuteres hva frihet er, men sitert fra The Handmaid's Tale: "Freedom, like everything else, is relative." I Gilead handler det i aller høyeste grad om å være hindret, kontrollert, tvunget eller hersket over, og etter regimets syn har det gitt jenter og kvinner det privilegiet det er å ha frihet fra. Spesielt fra å bli utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Hvis vi ser på romanen The Robber Bride er krigen mellom kjønnene en rød tråd, og Hedda påpekte at det er interessant hvordan dette med kjønnsproblematikk er en rød tråd i hele forfatterskapet til Atwood, og hvordan problematiseringen utvikler seg i takt med at tidene forandrer seg. Og det er nettopp det, når rettigheter blir innskrenket eller tatt bort, når neste generasjon vokser opp uten å vite om at slike rettigheter er mulig, at bildet blir skremmende. For det er bare å se seg rundt, det finnes mange krefter som ønsker å innskrenke oppnådde rettigheter. Vi kan ikke ta rettighetene for gitt!

Jeg likte boken veldig godt, og det overraskende elementet med Aunt Lydias rolle gir mening etter hvert som de tre kvinnenes historier kommer frem. Når det gjelder ekteskap har man gått tilbake til de arrangerte, og jentene skulle giftes tidlig for å forhindre "any chance encounter with an unsuitable man might occur that would lead to what used to be called falling in love or, worse, to loss of virginity. This latter disgrace was to be avoided at all costs, as the consequences could be severe. Death by stoning was not a fate anyone wanted for their children, and the stain of it on a family could be next to indelible." Skolene er kjønnsdelte, og jentene lærer å bli gode husmødre. Det hevdes at samfunnet er best tjent med separate sfærer for menn og kvinner, og Aunt Lydia ble tilbudt å være en lederskikkelse i den kvinnelige sfæren for å veilede jenter og kvinner i sine plikter. Aruda Hall blir etter hvert det fristedet jeg nevnte over, i alle fall for noen. Og det er her Lydia spinner sine nett av innblandinger i det meste som foregår, og som viser seg å ha mye med hvordan det går med regimet. 

Med boken får vi også innsyn i hva en person er i stand til å gjøre for å overleve, hvordan er det for eksempel mulig å gå i mot sin egen overbevisning, sin tro og sitt hjerte, og gjøre det andre pålegger en, uansett hvor grusomt det er? Det er et tema som utforskes mer grundig i The Testaments, og er, som med de andre temaene, både tankevekkende og forståelig. Vi liker å tenke at heltene aldri gir etter, at de gir sine liv for sitt syn, men i bunn og grunn er de i mindretall. Her kommer Atwood inn på det med frihet til å velge, for et valg har man alltids, selv om det ikke alltid kan kalles å ha frihet. 

Margaret Atwood har sagt at spørsmålet om hvordan det gikk med Offred og det totalitære Gilead har opptatt leserne i alle disse årene, og at The Testaments er hennes svar. Som med lesingen av The Handmaid's Tale er det fremdeles skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Svært tankevekkende! Som dystopi har fortellingene fra Gilead sammenheng med dagens samfunn, men oppfølgeren bærer med seg håp, noe som også sees i MaddAddam, som kan sies å ha en annerledes vinkling, men likevel med de samme temaene; frihet og hvordan samfunnet kan utvikle seg. Det at Atwood utfordrer oss til å tenke over dette er bra, særlig nå som nasjonalkonservative krefter kan få større påvirkningskraft også her i landet.

The Testaments av Margaret Atwood
Nan A. Talese/Doubleday - Penguin, 2019
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

The Robber Bride ~ Margaret Atwood

 

Årets første bok lest, og første ut i lesesirkelen 1001 bøker med kategorien 'bok utgitt mellom 1961 og listens ende'. The Robber Bride ble utgitt i 1993, men mye av det Margaret Atwood skriver om kunne like gjerne vært hentet fra nåtiden. Jeg leste ut boken 27. januar, og nå kommer en liten anmeldelse. Boken anbefales varmt!

Handlingen utspiller seg i Toronto, Kanada på begynnelsen av 1990-tallet. Tony, Roz og Charis møtes til lunsj, slik de har gjort månedlig de siste 4 årene etter at Zenia døde. De tre er ganske ulike, men de har det til felles at de har latt seg lure av sistnevnte.   

Krigen mellom kjønnene er en rød tråd gjennom boken, og blir materialisert ved Zenia. Som historiker opplever Tony at mannlige kollegaer mener hun invaderer deres område som er krigs- og militærhistorie, og at hun heller burde skrive sosialhistorie. Kvinnelige historikere mener hun svikter kvinnene og at hun burde studere fødsler istedenfor død. Roz er en kvinne med makt, noe som gjør at hun må justere seg i forhold til ektemannen, dempe seg og gjør seg mer tilbakeholden. Charis har opplevd seksuelle overgrep gjennom mange år, og har holdt seg unna menn inntil Billy dukker opp. Og Zenia? Hun bruker alle midler for å oppnå sine mål, inkludert å stikke av med andres menn. Skjønt, det er ikke alltid hun har et mål. De tre kvinnene er enige om at Zenia var giftig, hun tok for seg av det hun ville ha, sannelig godt hun er død!

Mens de er på restauranten, betimelig nok er navnet The Toxique, dukker Zenia plutselig opp. Er det en ond ånd? Er hun ikke død likevel? Hver av de tre kvinnenes historier blir fortalt, men på ingen måte kronologisk. Litt etter litt får jeg som leser innblikk i hvordan deres liv har blitt formet og hvordan de lot seg bli offer for Zenias utnyttelse. På den ene siden blir man sint og heier på Tony, Roz og Charis når de prøver å finne løsninger for å bli kvitt dette kvinnemennesket, men på den annen side kommer krigen mellom kjønnene ekstra godt frem. For slik Zenia driver på, kunne ikke en mann gjort det samme og sluppet unna med det? Man forventer ikke slikt av en kvinne, og spesielt ikke en som, tilsynelatende, er en venn. 

Selv om romanen er lang med sine 602 sider er det ingen kjedelige passasjer, og jeg sier nok en gang: bravo for Atwood! Det som er så spennende med bøkene hennes er at det ligger mye mellom linjene, og at leseren ikke får servert alt rett i fanget. Og hun skriver strålende!

Edit: Glemte å ta med at boken er inspirert av brødrene Grimms eventyr The Robber Bridegroom, som handler om en ond brudgom som lurer unge jomfruer til sin hule og sluker dem en etter en.

The Robber Bride av Margaret Atwood

McClelland & Stewart - Penguin, 2019

Utgitt første gang, 1993

Engelsk

602 sider

Pocket, gave

Lesesirkel 1001 bøker

Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

Årets siste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og jeg valgte meg Mrs Dalloway, en roman av Virginia Woolf som jeg skulle helst ha lest før Cunninghams The Hours. Boken er en av Woolf best kjente romaner, og et eksempel på stream of consciousness-teknikken som hun benyttet seg mye av for å skildre karakterenes indre liv og virkelighet. 

I denne romanen er handlingen konsentrert om en enkelt dag i Clarissa Dalloways liv, en junidag i 1923, og hun drar om morgenen for å kjøpe blomster til selskapet hun skal holde senere. Junimorgenens friske luft får henne til å tenke på tiden da hun var i familiens hus Bourton og var forelsket i Peter Walsh. Nå har hun bodd i Westminster i over tjue år. Clarissa elsker livet i London akkurat nå i midten av juni! Det kommer plutselig over henne, hva om Peter hadde vært her nå? Uten den gamle bitterheten kretser tankene rundt ham, også det at de er svært ulike og kranglet mye. 

Selv om Clarissa og Peter er hovedkarakterene, er det også andre stemmer, som Septimus. Clarissa kjenner ham ikke, og jeg oppfatter hans historie som det mørke som kan ligge i underbevisstheten vår. Han lider av posttraumatisk stresslidelse etter krigsopplevelser og det at hans beste venn døde. Septimus har trukket seg inn i sin egen verden, og truer med å ta selvmord. Å se verden fra hans perspektiv skiftevis med Clarissas' gir romanen en dybde som nok ikke ville vært der om alt var lyst og lett. Clarissa er glad i det vakre, og liker å holde selskaper, men hun grubler også over livet og døden. Og selv om hun utad virker selvsikker og rolig, er hun også full av tvil og ting hun er redd for. Det som Peter tenker om henne er ganske annerledes enn hva hun tenker om seg selv. Han har vært mange år i India, og hatt noen mislykkede kjærlighetsaffærer. Det kommer fort frem at han fremdeles er glad i Clarissa, selv om han knapt vil innrømme det for seg selv. 

Clarissa tenker stadig på hvordan livet hadde blitt hvis hun giftet seg med Peter, også når hun kommer hjem til Dalloway-huset. Selv om hun vet at valget var rett, tenker hun likevel på at de elsket hverandre, men hun hadde ikke fått det aristokratiske livet i the upper class miljøet som hun har nå, for dette er noe Peter ikke liker. Hun ønsket også at de skulle dele av seg selv, noe som er en av tingene hun frykter. Det å skulle dele tanker og følelser, å skulle si alt til en annen slipper med Mr Dalloway. Et slikt forhold har hun kun hatt med Sally, sin beste venninne i ungdomstiden, som hun også kysset en gang. Med Richard Dalloway har hun kunnet opprettholde livet i overklassen slik hun har vært vant til da hun vokste opp. 

Romanen har ikke en tradisjonell oppbygging med en begynnelse, midtdel og en avslutning, men Woolf lar karakterenes tanker gli frem og tilbake, mellom fortid og nåtid, og ved vekslende overganger fra den ene til den andre. Woolf gjør dette virkelig bra, og det blir portretter av mennesker med mange lag. Det er nok mye jeg går glipp av, for Virginia Woolf har en svært særegen stil. De store temaene som opptok Woolf var kjærlighet, døden og meningen med livet, noe hun absolutt utforsker i Mrs Dalloway. Jeg funderte litt over slutten, og gjør det ennå. Det er noe optimistisk ved den, og det at Clarissa tenker på den unge mannens (Septimus) sitt selvmord, forstår det og således velger å se på livet sitt på en ny måte. For meg ser det ut til at hun har utviklet en indre ro, i forhold til de intense følelsene hun viser gjennom boken, og hun overkommer sin største frykt, nemlig døden. 

Virginia Woolf viser oss kvinnenes situasjon på den tiden, hvor trivielle livene deres var på grunn av begrensningene i kjønnsrollene. Clarissa er blitt Mrs Dalloway, uten egen identitet. Jeg tror også at det var vanskeligere å forme seg en identitet når man hovedsakelig ble assosiert med ektemannen. Mener jeg leste et sted at dette er årsaken til at Woolf valgte tittelen, for å poengtere at kvinners muligheter var begrensede, og ved å gifte seg mistet de sin egen identitet.

She would have been, like Lady Bexborough, slow and stately; interested in politics like a man; with a country house; very dignified, very sincere. Instead of which she had a narrow pea-stick figure; a ridiculous little face beaked like a bird’s. But often now this body she wore (she stopped to look at a Dutch picture), this body, with all its capacities, seemed nothing—nothing at all. She had the oddest sense of being herself invisible, unseen; unknown; there being no more marrying, no more having of children now, but only this astonishing and rather solemn progress with the rest of them, up Bond Street, this being Mrs. Dalloway; not even Clarissa anymore; this being Mrs. Richard Dalloway.

s. 13

Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Penguin Classics, 1996
Utgitt første gang, 1925
Engelsk
213 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del II

Så er hele den tykke boken lest og innlegg nummer to klart. Boken har jeg lest sammen med Hedda, og vi har begge storkost oss med den. I det første innlegget om boken skrev jeg at dette var et fantastisk verk, da hadde jeg bare lest omtrent en tredjedel. Hva skal jeg si om det resterende! Wow er rett og slett ikke nok. Bok II har fått tittelen Levd erfaring, og er om mulig enda mer ambisiøs enn første del, for "Hvordan lærer kvinnen om sin tilstand, hvordan føler hun den, i hvilket univers er hun lukket inne, hvordan kan hun bryte ut, [...]. Først med en slik tilnærming kan vi forstå hvilke problemer kvinnene stilles overfor når de forsøker å skape seg en ny fremtid, etter å ha arvet en tung fortid."

Simone de Beauvoir fremlegger to hovedtanker: 1) man fødes ikke som kvinne, man blir det; og 2) oppdragelsen påtvinger kvinnene "kvinnelighet", den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn.

For å bruke Beauvoir sin terminologi så har vi sett at det handler om å kunne realisere seg selv som menneske. Det er kvinnens biologiske skjebne som historisk sett har plassert henne som Den andre, men ettersom menneskene ikke utelukkende søker å bestå som art, men å nå ut over seg selv, er det altså ingen grunn til at ikke kvinnen i likhet med mannen skal kunne transcendere. Når dette oppnås, kan hun bli den hun er; et fritt og autonomt vesen. 

Det er altså samfunnet som former det som kalles kvinnelig. Beauvoir argumenterer for at den kvinnelige passiviteten blir utviklet fra fødselen, og at dette på ingen måte er en biologisk kjensgjerning slik det er hevdet, men at det er en skjebne som blir pålagt henne av oppdragerne og samfunnet. Hun viser hvordan gutter tidlig blir befridd fra småbarnsalderens narsissisme, mens jentene blir bekreftet av den ved å gjøre seg til objekt. Gutten blir oppmuntret til å skaffe seg en egen posisjon, han tar fatt på ting, han er oppfinnsom, våger og handler. Jenten opplever en konflikt mellom sin selvstendige eksistens og det at hun er Den andre; hun lærer at for å behage må hun anstrenge seg, hun må gjøre seg til objekt og dermed oppgi sin selvstendighet.

Kvinnesaken har gjort mye for å endre dette, sier Beauvoir, men oppdragelsen av gutter og jenter var i 1949 fremdeles ulik, og hun påpeker hvordan synet på kvinnens rolle som Den andre opprettholdes gjennom sosialiseringsprosessen. Hun henviser til spørreundersøkelser som viser at de fleste foreldre ønsker seg sønner fremfor døtre, de snakker og behandler dem forskjellig. Dette er fremdeles aktuelt, for eksempel viser studier at barnehageansatte i dag behandler gutter og jenter forskjellig. Jentene får tilbakemeldinger på klær og utseende, som at de er søte, yndige og fine, mens guttene får kommentarer på fysiske egenskaper, som at de er tøffe, sterke og kule. 

Det annet kjønn er et komplekst verk hvor Beauvoir virkelig dykker dypt ned i hva som gjør at kvinnen har blitt Den andre, hvorfor forskjellene er der og hva vi kan gjøre med det. Det er bare å applaudere, og det meste er fremdeles aktuelt! Hun går grundig gjennom forskjellene for å bygge sine argumenter, det er så spennende! Dilemmaet for kvinnen er at hun oppfatter seg selv som vesentlig, og dermed blir det vanskelig for henne å bli uvesentlig slik det kreves. Simone de Beauvoir skriver om at kvinnen er et eksisterende vesen som blir bedt om å gjøre seg til objekt, og på den måten viderefører sosialiseringen til omgivelsene og til sine egne barn. Det hele er et bedrag og en løgn. Det er mye kvinnen bebreides for, men det er et uttrykk for hennes situasjon.

Sett fra et et biologisk, sosialt og psykologisk synspunkt er situasjonen ganske så forskjellig for menn og kvinner, og Beauvoir viser hvordan asymmetrien skaper problemer så lenge det er kamp mellom dem. Det som skal til er gjensidighet. Er det virkelig slik ennå? Hun analyserer ekteskapet, fordi det fremstår som radikalt forskjellig for mannen og kvinnen, og det er den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen. Det tradisjonelle ekteskapet oppfordrer ikke kvinnen til å transcenderes sammen med mannen; det holder henne innelukket i immanensen. Men intet eksisterende vesen gir noen gang avkall på sin transcendens, selv når den fornektes hardnakket. 

Hun snakker om husarbeidet, hvor kvinnen virkeliggjorde seg som virksomhet, men det er en virksomhet som holder henne i immanensen, det er et ensomt og kjedelig arbeid, og det opptar tankene. Selv om vi i dag har hatt store fremskritt i likestillingen, er det fremdeles kvinnene som gjør mest husarbeid, og dessuten viser det seg at likestilling øker skilsmisserisiko. Allerede den gangen var den tradisjonelle formen for ekteskap i ferd med å forandres, men ifølge Beauvoir er det en illusjon så lenge mannen beholder det økonomiske ansvaret. Fordi begge kjønn undertrykkes i denne situasjonen, er det av felles interesse å forandre den. Likevel, fremdeles er det slik at kvinner leter etter eldre menn som kan trygge dem økonomisk, og menn vil ha yngre kvinner med et attraktivt, feminint utseende - verdier som ikke har forandret seg på 30 år, og forklares med evolusjonsteorien. 

Sikrere og praktiske prevensjonsmidler har vært til stor hjelp i kvinnens seksuelle frigjøring, men her er det hykleri ute å går. Beauvoir langer kraftig ut mot argumentene som benyttes mot å legalisere abort, hun mener de er absurde. Jeg må skyte inn at Torborg Nedreaas skrev om abort i 1947, og abortspørsmålet er stadig oppe til diskusjon. Flere amerikanske delstater har vedtatt mer restriktive abortlover den siste tiden, og Polen har innført forbud. Med tanke på at kvinner tvinges til å foreta farlige og ulovlige inngrep, er faktisk Nedreaas sin roman fortsatt aktuell i det at den minner oss på viktigheten av å kunne bestemme over egen kropp. "Det er bemerkelsesverdig at Kirken tillater drap på ferdiglagde mennesker når det passer, når det gjelder krig eller dødsdom, mens den påberoper seg en kompromissløs humanisme når det gjelder fosteret." 

Simone de Beauvoir skriver utførlig om rollen som mor og kvinne, det å skulle kombinere dette, om klær og kropp, og at påkledningen er ikke bare pynt; men et uttrykk for kvinnens sosiale situasjon i det at hun er et objekt. Det er et slaveri, det er dyrt, det tar tid og er en kamp mot tiden. Hun sier at kvinnen gjerne anklages for å velte seg i immanensen, men hennes atferd er ikke er diktert av hennes hormoner eller ligger forutbestemt i deler av hjernen, de er baksiden av hennes situasjon. Ut fra dette perspektivet får hun oss til å forstå det "evig kvinnelige" i alle dets økonomiske, sosiale og historiske betingelser. Manglene er et uttrykk for at horisonten er stengt for dem, men intet eksisterende vesen kan være tilfreds med en uvesentlig rolle. Det er jo et paradoks at kvinnen stenges inne i huset, og så er man forbauset over at hun har en begrenset horisont. Hun vingeklippes, og så klages det over at hun ikke kan fly. 

Men, det er ikke slik at kvinnen ikke protesterer! Selv om hun stort sett anerkjenner mennenes overlegenhet, godtar deres autoritet og dyrker deres idoler, protesterer hun rent generelt på deres herredømme; derav kommer den famøse "motsigelseslysten" som hun så ofte blir bebreidet for; fordi hun ikke har noe selvstendig område, kan hun ikke sette positive sannheter og verdier opp mot dem som mennene hevder, hun kan bare fornekte dem. Hun sperres inne i et dilemma, det hele blir en komedie, der mannen ønsker at kvinnen skal være Den andre, men siden de lurer hverandre, og kvinnen er ute av stand til å bygge opp et "mot-univers" som kan utfordre mennene. Hun forblir mannens vasall. 

Så - hele kvinnens "karakter", hennes overbevisninger, verdier, visdom, moral, smak og adferd kan forklares gjennom hennes situasjon. Hun nektes transcendens, og har derfor ikke adgang til de edleste menneskelig holdninger som heltemot, opprørskhet, upartiskhet, oppfinnsomhet og skaperkraft. Beauvoir er opptatt av frihet, og mener at kvinnene ikke har noen annen utvei enn å arbeide for sin frigjøring, for selv om ethvert individ har fullstendig frihet er det abstrakt, og kan bare ta den inn over seg ved å gjøre opprør. Denne frigjøringen kan bare være kollektiv, og den krever fremfor alt økonomisk selvstendighet. Men det er skremmende å ta styringen i sitt eget liv, dermed virker uavhengigheten lite tiltrekkende. Den ytterste seier er frihet, og for å vinne denne må kjønnene komme til en gjensidighet, de må bli likestilt på alle områder. 

Simone de Beauvoir ble selv anklaget for å være ukvinnelig, og ble sett på som Sartres vedheng, hans disippel og elskerinne. I 1948 ble hun omtalt som hans sekretær i det skjønnlitterære tidsskriftet Vinduet. Men, jeg støtter det Toril Moi sier om at Beauvoir er mer relevant enn noensinne, "hun skriver om kroppen som en konkret situasjon, om kvinner og frihet, om kampen for enhvers rett til å utfolde seg seksuelt på sine egne premisser, og hun viser hvordan sexistisk logikk fungerer." Fremfor alt skriver hun om bakgrunnen for at kvinnen er Den andre, og selv om det har skjedd mye siden 1949, er det likevel mange som hevder at forskjellene er biologiske. Og for en formidabel tenker! Dette har vært utrolig interessant lesing, og jeg ser frem til å lese romanene hennes! 

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Å lese Lolita i Teheran ~ Azar Nafisi

Å lese Lolita i Teheran: En historie om kjærlighet, bøker og revolusjon har stått lenge i bokhyllen min, og i en pustepause mellom andre bøker, hentet jeg den frem fordi jeg ved en tilfeldighet hadde lest noe om den. Jeg kan ikke huske hvor, men tittelen og en liten notis dukket opp et sted og jeg ble nysgjerrig på den siden den handler om litteratur.

Boken åpner med at Nafisi forteller om høsten 1995 da hun startet en studiegruppe hjemme hos seg med syv av sine beste og mest engasjerte studenter. Alle er kvinner, for det var for risikabelt med en blandingsklasse. Boken er i fire deler; Lolita i Teheran, Gatsby, James og Austen. Første del forklarer tittelen, og her må jeg si at jeg lærte noe nytt. Lolita er en bok på 1001-listen, og når man vet hva den handler om er det ikke gitt at man har lyst til å lese den. Den er skrevet av den russiske forfatteren Vladimir Nabokov og ble utgitt i 1955. I rommet hjemme hos Nafisi kan kvinnene kaste av seg kappe og sjal, uniformen, og bare være seg selv. Nafisi selv hadde sverget på å aldri ta på seg sjal, men måtte til slutt underkaste seg loven hun som alle andre. Likevel gjorde de opprør; neglelakk under hanskene, Reebok joggesko, jeans og fargeglade t-skjorter under kappen. Og diskusjonene! De ville blitt rapportert om noen visste.

Det er som sagt litteratur det dreier seg om, men vel så mye om livet i Iran etter revolusjonen i 1979 og fram til midten av 90-tallet. Og Lolita? For Nafisi er det dette litterære verket som svarer mest til livet under Irans Islamske Republikk. Diskusjonene og analysen av romanen er utrolig interessante, og det gir mening at det er en viktig bok.

For meg er litteraturen et magisk rom hvor politikk, nasjonalitet og språk ikke står i veien for noe. Litteratur er det som binder oss sammen. Den transcenderer alle kulturelle grenser av den enkle grunn at den gjør oss menneskelige.

Azar Nafisi

Nafisi skriver at hun er akademisk anlagt og derfor har vansker med å omforme sine erfaringer uten å dosere. Ja, det blir litt belæring innimellom, noen ganger som om det er en fagbok hun skriver, men det er helt i orden. Hun måtte kanskje ha skrevet en roman, og lagt sine doseringer i munnen på karakterene ellers. Uansett synes jeg det er interessant og engasjerende, og det er en handlingsmettet bok. Forfatteren hopper mye frem og tilbake i tid, noe som kan være forvirrende fordi det ikke alltid er klart hvilken periode hun snakker om. Men det kommer frem etterhvert i teksten, så det er bare å henge med. Sprangene mellom romanene de leser og egne liv er mange, for eksempel sammenlignes Invitasjon til halshugging med det totalitære regimes vilkårligheter. Slik flettes romanene de leser sammen med situasjonen i landet og sammen med livene deres.

Den store Gatsby er en annen bok som har fremtredende plass. Hun mener at verdiene i romanen var motsatte av det revolusjonen i Iran bygget på, og at det ironisk nok var disse som skulle triumfere. Det handler om drømmer, som Fitzgerald og andre skriver om på ulike måter, og som folket ønsker å realisere i en revolusjon. Som Mike Gold skriver; "Det gamle må dø..." og "La oss kaste alt det vi er, ned i revolusjonens heksegryte. For opp av vår død skal herlighet og ære stige." Setninger som kunne stått i en hvilken som helst avis i Iran. Men "det skulle vise seg at ved å bruke islam som middel til undertrykkelse, skadet den islamske revolusjonen islam mer enn noen fremmed makt noensinne kunne gjort."

Noen av studentene er så imot Gatsby at Nafisi lar seg provosere til å sette den på tiltalebenken, og lesingen av denne rettsaken er underholdende, men mest av alt virkningsfull med tanke på det som kommer ut av den. Staten hadde uansett stilt romaner for retten før, og mange ble bannlyst. Hva er moral i en roman? Skal romaner leses bokstavelig? Nafisi sier at man ikke leser Gatsby for å finne ut om utroskap er bra eller dårlig, men "for å lære noe om hvor kompliserte temaer som utroskap, trofasthet og ekteskap er. En stor roman skjerper våre sanser og vår sensibilitet for hvor sammensatt livet og individet er." Til felles med Fitzgerald, hadde de i Iran drømmen. Det ble en besettelse som overmannet virkeligheten. "Denne grusomme, vakre drømmen, umulig å sette ut i livet, skulle rettferdiggjøre og gi tilgivelse for all mulig vold." Deres deres skjebne var begynt å ligne Gatbys, som ønsket å oppfylle sin drøm gjennom å gjenta fortiden, og til slutt oppdaget han at fortiden var død, nåtiden humbug, og at det ikke fantes noen framtid. "Var det ikke det samme som med vår revolusjon, som hadde kommet i vår kollektive fortids navn og ødelagt livet vårt til fordel for en drøm?" Da ayatolla Khomeini døde i 1989 ble det tydelig hvilken bevisst myteskaper han hadde vært. Han hadde omskapt seg selv til en myte, og "som alle store myteskapere hadde han forsøkt å gjøre drømmen sin til virkelighet, og til slutt hadde han, som Humbert [Lolita], klart å ødelegge både virkeligheten og drømmen." Slik bruker Nafisi litteraturen for å belyse det som skjer; "i tillegg til forbrytelsene, som mordene og torturen, ble vi nå stilt overfor denne siste nedverdigelsen - mordet på våre drømmer. Men han hadde gjort det med vårt fulle samtykke. Vi hadde vært totalt ettergivende, vi hadde medvirket." De hadde støttet revolusjonen for å få flere rettigheter, ikke færre. Muligheter og frihet var noe alle ønsket, men så ble det alt annet enn det.

Henry James er en annen forfatter som blir omtalt, spesielt Daisy Miller. Jeg synes det er interessant å lese betraktningene om romaners karakterer og deres dypere betydninger. Blant annet om hvordan Daisy og Catherine (Washington Square) trosser konvensjonene, slik som også Elizabeth Bennet, Catherine Earnshaw og Jane Eyre nektet å føye seg. Nafisi bruker forfatterskapet til James til å illustrere dette på en god måte.

Og Jane Austen! Spesielt gir lesingen av Stolthet og fordom paralleller til deres egne personlige liv. De diskuterer kjærlighet, følelser, ekteskap og sex. Som en av studentene sier; "Det er en allment anerkjent sannhet at en muslimsk mann, uansett formue, nødvendigvis trenger en ni år gammel jomfrubrud." Han trenger også flere koner, og en løsning er midlertidige ekteskap. Erfaringene og tankene kvinnene i studiesirkelen deler gir meg assosiasjoner til Dødevaskeren, hvor Sara Omar retter hard kritikk mot kvinnefiendtlige tolkninger av islam. Det ble jo mye debatt rundt dette og rundt Omar som person etter at den ble utgitt i 2017. Men også Embroideries og Persepolis viser hvordan regimet undertrykker kvinnene. Der Austen snakket om individuell frihet, hvordan skulle de, som befant seg i slutten av et annet århundre, gjøre det samme? Nafisi argumenterer for at det i Austens romaner er rom for motsetninger, og for selvrefleksjon og selvkritikk, noe som skaper forandring. Ikke rart at Austen ble betraktet som farlig, når vi tenker på demokratiets kjerne: Retten til å velge!

Mellom disse ideologiske konfliktene, undertrykkelsen og utrenskningen, arrestasjoner og henrettelser, blir også kvinnenes liv og historier varmt beskrevet. Det er forferdelig å lese om hva kvinnene (og menn) kunne bli utsatt for av moralskvadronene og av regimet forøvrig. Mange begynte å snakke om å reise fra Iran. Kvinnene manglet ingenting hva intelligens og intellekt angår, men de manglet frihet. En av studentene stiller spørsmål om hvem som skal hjelpe til med å gjøre landet til noe hvis alle reiser. I 1997 reiste Nafisi med sin ektemann og to barn til USA, men sier at "Jeg forlot Iran, men Iran forlot ikke meg."

Jeg har begynt å tro at et virkelig demokrati ikke kan eksistere uten frihet til å drømme og frihet til å bruke diktverk uten restriksjoner. For å få et fullstendig liv, må man ha muligheten til offentlig å skape og gi uttrykk for private ord, drømmer, tanker og ønsker, til hele tiden å ha tilgang til dialog mellom den offentlige og den private verden. Hvordan kan vi ellers vite at vi har eksistert, følt, begjært, hatet, fryktet?

Jeg tenker dette sitatet sier noe om hovedessensen i boken, og grunnlaget for det glødende engasjementet for litteratur og i særlig grad de nevnte bøker. Nafisi har senere også skrevet en bok om sin egen oppvekst og Irans historie som hun har kalt Det jeg aldri snakket om, og The Republic of Imagination: America in Three Books; om viktigheten av litteratur i et demokratisk samfunn.

Å lese Lolita i Teheran: En historie om kjærlighet, bøker og revolusjon av Azar Nafisi
Originaltittel: Reading Lolita in Tehran. A memoir in books (2003)
Oversatt av Hilde Sophie Plau
Humanist forlag, 2007
Norsk, bokmål
401 sider
Pocket, gave

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del I

Wow! For et verk! Jeg skrev et lite innlegg som kan innlede denne anmeldelsen, det kan (og bør) du lese her. Anbefaler også innlegget om boken Det grådige hjerte av Hege Duckert, som inneholder noen tanker om Beauvoir (1908-86). Toril Moi har skrevet et innledende essay i Det annet kjønn hvor hun først redegjør for den store påvirkningen boken har hatt for henne personlig, og så litt om hvem denne kvinnen var, "som har inspirert generasjoner av unge kvinner." For min egen del har jeg vært litt redd for boken, litt redd for personen Simone de Beauvoir. Boken kjøpte jeg i 2013, men det har vært til hjelp å ha lest litt om henne på forhånd, spesielt Toril Mois bok om denne franske forfatter og filosof som skrev om frihet og ansvar, mål og middel, og ikke minst kvinnens stilling i samfunnet. Det hjalp også stort å lese den sammen med Hedda.

For hvem har vel ikke hørt om Simone de Beauvoir og Det annet kjønn? Jeg får en følelse av at jeg bør lese Toril Mois bok om henne om igjen. Tanken om at man ikke fødes som kvinne, man blir det, er virkelig aktuell i dag også. Beauvoir hevdet at kvinnen ble oppdratt til underdanighet, til å hele tiden se seg selv i forhold til mannen; som det andre kjønn. Frihet er et viktig begrep hos henne, og i Det annet kjønn forsøker hun å forstå hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn.

Hva er en kvinne?

Simone de Beauvoir skriver i innledningen om hvorfor hun har skrevet boken, og hva som gjør at hun mener den er viktig. For hva en en kvinne? "Bare det å ta opp problemet antyder straks første svar. Det er betegnende at det er jeg som tar det opp. En mann ville aldri ha kommet på den tanken å skrive en bok om hankjønnets spesielle situasjon blant menneskene". På latin betyr homo menneske, mann eller person. Mannen "oppfatter kroppen sin som et direkte og normalt forhold til verden." Aristoteles sa at "hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," og Thomas Aquinas erklærte at kvinnen er en "mislykket mann", i tråd med Skapelsesberetningen, der Eva blir skapt av et av Adams overflødige ribben. Menneskeheten er mannlig, og mannen definerer ikke kvinnen i seg selv, men sett i forhold til ham; hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen. Kvinnen er det mannen bestemmer, derfor blir hun kalt "kvinnekjønnet", hun er et kjønnsvesen. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlig. Han er Subjektet, hun er Objektet.

Begrepet Den andre er viktig, og Beauvoir bruker det for å forklare forskjellen mellom kjønnene, og sier at denne kategorien er like opprinnelig som som selve bevissthet. Hun snakker om en dualisme som alltid er til stede i de mest primitive samfunn og de eldste mytologier, men som til å begynne med ikke var inndelt i kjønn. "Intet fellesskap definerer seg noen gang som Den ene uten umiddelbart å sette opp Den andre overfor seg," (jf. Varuna-Mitra, Uranus-Zevs, Sol-Måne, Dag-Natt), annetheten er en grunnleggende kategori i den menneskelig tanke. Med Hegels syn på dette, at selve bevisstheten vil være fiendtlig innstilt til enhver annen bevissthet, og at subjektet hevder seg bare ved å stå i opposisjon ved å bekrefte seg selv som det vesentlige og gjøre den andre til det uvesentlige, kan vi se det tydeligere. Men, sier Beauvoir, den andre bevisstheten vil komme med et tilsvarende krav, så hva er det som gjør at gjensidigheten som oppstår blant individer og grupper ikke gjelder mellom kjønnene, men at en av termene er blitt bekreftet som den eneste vesentlige?

Hegel mente altså at det i alle sosiale sammenhenger utspiller seg en dialektikk mellom subjektet (Selvet eller Den første) og objektet (Den andre). Disse tankene utviklet Beauvoir videre da hun mente at det egentlig handler om dialektikk mellom mann og kvinne, og hun bruker teorien hans om herre og trell for å forklare hvordan undertrykkelsen oppstod. Hos Beauvoir står kvinnen utenfor denne dialektikken; mennene kjemper om anerkjennelse seg imellom og bekrefter seg som transcendens overfor hverandre, mens kvinnen har blitt lukket inne i immanensen og berøvet sin frihet og mulighet til å hevde seg som uavhengig, selvstendig bevissthet. Så hvorfor protesterer ikke kvinnene? Den andre har blitt definert av Den ene, fordi vedkommende hevder seg som Den ene. "Men for at Den andre ikke skal forandres til Den ene, må vedkommende underkaste seg denne fremmede synsvinkelen." Hvor kommer denne underkastelsen fra?

Hun går grundig gjennom sine tanker om Den andre, med fakta og eksempler, og hun gir gode sammenligninger og argumenter. Én sammenligning er der majoriteten har lykkes med å dominere et mindretall, men siden kvinnene ikke er et mindretall, er undertrykkelse av kvinnen noe annet enn at for eksempel at industriarbeidere eller etniske grupper (som de sorte i USA) blir undertrykt.

Men det som på en spesiell måtedefinerer kvinnens situasjon, er at hun, samtidig som hun er en selvstendig frihet, lik ethvert menneske, oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre: de vil gjøre henne til en stivnet gjenstand og dømme henne til immanens, fordi hennes transcendens stadig blir transcendendert av en annen vesentlig og herskende bevissthet.

s. 18

Transcendens og immanens, hva er det? Begrepene er av stor betydning. Innimellom bruker Beauvoir mange ord og lange setninger, noe som gjorde at jeg noen ganger måtte konsentrere meg ganske mye for å henge med, og hente informasjon fra andre kilder. Hvordan forklare dette enkelt? Det er nemlig i det ikke-gjensidige forholdet mellom kjønnene at vi kan finne en forklaring på ulikheten. Ved hjelp av wikipedia, denne artikkelen og denne fikk jeg en følelse av å ha grepet disse begrepene: Mannen bekrefter seg selv som et handlende subjekt, han utvikler seg og grenseoverskrider (transcenderer) seg selv i det han gjør. Han er det vesentlige, Den ene, som definerer hva et menneske er. Kvinnen er fastlåst i den rollen som er påtvunget henne, hun forblir i immanensen (der hun er) som objekt, som den absolutte Andre. Hun er det uvesentlige, hun stagnerer, ønsker ikke å gjøre noe risikabelt og utvider ikke sine grenser, hun har ingen vilje til å gå ut over seg selv.

Beauvoir mener at den menneskelige væren er transcendens, men hun trekker dette lengre enn for eksempel Sartre. Hun sier at det er en norm som må realiseres for at individet skal få virkeliggjort sin menneskelighet, og at det historisk sett er mannen som har definert seg som det absolutte transcenderende subjekt, mens kvinnen er blitt værende i immanens. Her ligger mer av svaret på underkastelsen: hvis kvinnen skulle nekte å være Den andre, ville det bety å gi avkall på alle de fordeler som fører med alliansen med mannen. Kvinnens situasjon er at hun er påtvunget rollen som Den andre, og dermed er hun ikke skyld i undertrykkelsen. Puh! Håper du som leser fant dette forståelig, for jeg har brukt litt tid på å nøste det sammen, til tross for at jeg lærte om Beauvoir, Sartre og eksistensialismen på høgskolen.

Skjebne, historie og myter

Det annet kjønn er i to bind, hvor den første boken er i tre deler og har tittelen Fakta og myter. Av disse til sammen 778 sidene, er bok I på 274 sider. Det er sannelig et stort prosjekt Simone de Beauvoir satte seg! Hvordan har skillet og alliansen oppstått, og hvilke fordeler og privilegier er det snakk om? Her sier Simone de Beauvoir at det finnes biologiske kjensgjerninger som er viktige fordi de spiller en fremtredende rolle i kvinnens historie, men hun avviser tanken på at de utgjør en fastlåst skjebne. Dette legger hun frem interessant og spennende dokumentasjon for. Hun skriver svært levende, og for eksempel etter en lang utlegning om arter og eksistens, sier hun: "men vi må stanse her, for......", og på denne måten blir dette mer enn en tørr vitenskapelig og filosofisk tekst, hun har enkelte saftige uttalelser som gir argumentasjonen et ekstra løft. Beauvoir trekker frem synsvinkler som er både for og imot, hun diskuterer både påstander som hun er enig og uenig i, og lister ikke bare opp fakta som kan støtte hennes egen mening. Hun bruker vel egentlig argumenter hun er uenig i til sin egen fordel.

Beauvoir sier som nevnt at verden alltid har tilhørt mennene. For å finne et svar på hvorfor kvinnen er Den andre, undersøker hun biologien, i den psykoanalytiske og den historiske materialismens synsvinkel, men finner at ingen av dem er tilstrekkelig. For når oppstod dette skillet? Hun sier: "Det er ved å ta opp igjen kjensgjerningene fra forhistorien og etnografien i lys av den eksistensielle filosofi at vi kan forstå hvordan kjønnenes hierarki har etablert seg". Dette viser hun oss utførlig, men sier at det er vanskelig å vite hvordan kvinnens stilling var i tiden før åkerbrukperioden. Sannsynligvis hadde mannen det privilegium å være fysisk sterkest, slik det ennå er. For kvinnen, uansett robusthet, ga "reproduksjonens harde nødvendigheter" et behov for beskyttelse i en fiendtlig verden. Mannen har anledning til å "forme verdens utseende, han skaper nye redskaper, han finner opp ting, han smir fremtiden, og etablerer seg som hersker. Kvinnen blir hans medhjelper, for hun er også et eksisterende vesen, og har i seg transcendensen.

Hunnen er, mer enn hannen, et bytte for arten; menneskeheten har alltid forsøkt å unnslippe sin spesifikke skjebne; ved oppfinnelsen av redskapet er opprettholdelsen av livet blitt en aktivitet og et prosjekt for mannen, mens kvinnen er forblitt uløselig bundet til sin kropp gjennom moderskapet, lik dyret.

s. 75

Videre argumenterer hun for at det er mennenes økonomiske privilegium, deres sosiale verdi, ekteskapets prestisje og nytten av mannlig støtte som gjør at kvinnene er deres medhjelpere, fordi det gir dem den nødvendige beskyttelsen, og at de fremdeles i det store og hele er i en vasallsituasjon (Hegel), og hun ser seg selv slik mannen definerer henne. Et viktig element er at Beauvoir påviser at patriarkatets seier ikke er en tilfeldighet eller resultatet av en voldsom revolusjon, slik mange (menn) ynder å hevde, men at det fra menneskehetens opprinnelse har vært mennenes privilegium å kunne bekrefte seg alene, som vesentlige subjekter, og dermed har kvinnen blitt dømt til å spille rollen som den uvesentlige Andre. Hvis det produktive arbeidet hadde svart til kvinnens krefter, hvis hun hadde blitt hans arbeidskamerat, ville hun kanskje virkeliggjort erobringen av naturen sammen med mannen, sier hun.

Beauvoir gjennomgår de ulike historiske periodene, med fremgang og tilbakeslag, for helt frem til våre dager (i hennes skrivende stund) er kvinnen underlagt mennenes vilje. I det 18. århundret ble det demokratiske og individualistiske idealet gunstig for kvinnene, og "de fleste av filosofene oppfatter dem som menneskelige vesener som er likeverdige med det sterke kjønn". Likevel gjorde heller ikke "Revolusjonen" kvinnenes situasjon bedre, og i det 19. århundre forsterkes de strenge lovene. Beauvoir viser hvordan tenkere og filosofer definerte familien og kjønnenes hierarki, og nevner flere. Men den reformistiske bevegelsen som utviklet seg var positive overfor kvinnebevegelsen, fordi den søkte "rettferdigheten i likeverdigheten." Det foregikk selvfølgelig teoretiske debatter for å rettferdigjorde undertrykkelsen, men så skjer den store revolusjonen som forandrer kvinnenes skjebne og åpner en ny æra for henne. Både Marx og Engels lover kvinnene en frigjøring lik proletariatets. Likevel tar det tid, for det var ingen umiddelbar solidaritet mellom proletariatets sak og kvinnenes sak. Det var først når kvinnene organiserte seg i fagforeningene at de kunne forsvare sine egne interesser.

Et av de mest grunnleggende problemene for kvinnen, sier Beauvoir, er å kunne forene sin reproduserende rolle med et produktivt arbeid. "Den egentlige grunnen, som i historiens begynnelse dømmer kvinnen til hjemmearbeid og forbyr henne å ta del i oppbyggingen av verden omkring, er at hun er slavebundet av reproduksjonsfunksjonen." Her trekker hun frem prevensjon- og aborthistorie, og det er mye interessant å lese! For eksempel visste jeg ikke at abort var tillat i tidlige sivilisasjoner (den orientalske og greske). At kvinnen nå kunne redusere antallet svangerskap og gjøre dem til del i sitt liv på en rasjonell måte, i stedet for å være slave av dem, har hatt stor betydning, og i løpet av det 19. århundre frigjør kvinnen seg fra naturen; hun får herredømme over sin egen kropp. Det er gjennom sammenfallet av disse to faktorene, deltakelse i produksjonen og frigjøring fra reproduksjonens slaveri, at utviklingen av kvinnenes stilling kan forklares. Likevel tar det tid før kvinnen får ta del i det politiske liv, stemmeretten lar vente på seg. Mange land var før Frankrike, som først i 1945 ga kvinner sine politiske rettigheter. 10. desember 1948 ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt i Paris, og med det kan det se ut som om slaget er vunnet - "fremtiden kan bare føre til at kvinnen likestilles stadig mer i det samfunnet som før var mannlig."

Men - hun ser at det ikke er likeverdighet mellom kjønnene, og skisserer opp samfunnets områder hvor mannen har større fordel enn kvinnen. Hun undersøker også argumenter mot kvinnesaken, og sier at det er en overgangsperiode fordi verden, "som alltid har tilhørt mennene, er fremdeles i deres hender; den patriarkalske sivilisasjonens institusjoner og verdier overlever for en stor del," og det "faktum som styrer dagens situasjon for kvinnen, er at de eldste tradisjoner overlever på en hardnakket måte i det nye samfunnet som er i ferd med å oppstå." For eksempel ville det være til stor hjelp at kvinnen kunne slippe "utmattende krumspring" for å forene familielivet med et yrke.

Så - historien viser oss at "mennene alltid har hatt all konkret makt," men hvordan skal vi snu dette, hvordan endre på det faktum at kvinnen fortsetter å være bare Den andre? I utgangspunktet har det ikke eksistert frigjorte kvinner som mennene har undertrykt, og kjønnsskillet har aldri dannet en oppdeling i kaster, og selv om det har fantes frie kvinner, har de godtatt mannens herredømme og han har ikke kjent seg truet at et opprør som i sin tur kunne forvandle ham til et objekt. På den måten fremsto kvinnen som det uvesentlige som aldri vender tilbake til det vesentlige, som den absolutte Andre, uten gjensidighet. Beauvoir mener at alle skapelsesmyter gir uttrykk for denne overbevisningen, og nevner som eksempel Skapelsesberetningen som fremstiller kvinnen som mannens privilegerte bytte, hans eiendel. Men, sier hun, man kan aldri egentlig eie noe eller noen, så for å bekrefte at en eiendel er min, er det sikrest å hindre at andre bruker den.

Paradokset er at kvinnen blir undertrykt, samtidig som hun blir elsket og respektert. Skal hun bryte ut og bli fri, har hun ingen annen skjebne enn den hun fritt skaper seg, og det er skremmende for mannen! Denne ambivalente situasjonen for kvinnen gjør at hun, ved å være Den andre også er en annen enn seg selv, en annen enn det som blir ventet av henne, og da kan hun aldri være det hun burde; men blir selve skuffelsen over eksistensen, den som aldri greier å nå seg selv, eller utover seg selv, hun stagnerer. Det er så mye som er verdt å lese, så du må rett og slett anskaffe boken og finne ut av det, for det er noe helt annet å lese hennes tankerekker og analyser som fører frem til hennes berømte hovedtanker.

Toril Moi skriver at selv om Beauvoirs analyse av kvinnenes skjebne, med vekt på kvinners historie, var nytt stoff da boken kom ut, er likevel hennes hovedtese (at kvinner ikke har hatt sin egen historie) like utfordrende i dag som i 1949. Innledningskapitlet presenterer alle hovedtankene i essayet, og er i seg selv et mesterverk i feministisk filosofi. Er ikke det spennende! Til tider er teksten vanskelig, det krever konsentrasjon og ingenting kan skummes gjennom, men den er ikke totalt utilgjengelig, og nå gleder jeg meg til å lese annet bind; Levd erfaring, og mer om hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn. Ikke minst gleder jeg meg til å lese Heddas tanker om boken.

Det finnes et godt prinsipp som har skapt orden, lyset og mannen, og et dårlig prinsipp som har skapt kaos, mørket og kvinnen.

- Pythagoras

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Min følgesvenns tempel ~ Alice Walker

I lesesirkelen 1001 bøker denne måneden bestemte jeg meg for Min følgesvenns tempel av Alice Walker, og siden jeg allerede holdt på med noen engelske bøker ville jeg lese denne på norsk. Det skulle vise seg å være vanskelig å få tak i den, ikke hadde de den på biblioteket og ikke i vanlige bokhandlere, men jeg fant heldigvis et brukt eksemplar på Bokloftet til slutt, kun 89 kroner. Forfatteren hadde jeg hørt om, og da Adichie nevnte henne i Americanah tenkte jeg at det ville være noe for meg. Jeg håper baksideteksten kan friste, for jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne beskrive boken:

"En romanse fra de siste 500 000 år." Slik beskriver Alice Walker selv denne frodige, innfallsrike kjærlighetsromanen som fører oss tilbake i tid og rom, helt til menneskenes urtid på jorden. I forgrunnen står tre par: Suwelo, en middelaldrende historielærer, tilhørende en generasjon av men som har "sviktet kvinner", og Fanny, hans tidligere kone som har en tendens til å bli forelsket i ånder. Arveyda, en berømt gitarist og komponist på søken etter sin fortid, og Carlotta, hans latinamerikanske kone som er en flyktning fra sin. Lissie, en kvinne med tusen fortider, og hennes malervenn Hal. Vi møter også Miss Celie og Miss Shug fra Fargen bortenfor. Disse fargerike kvinner og menn kommer vekselvis til orde og vever fortid og nåtid sammen. Her skildres undertrykkelse og opprør på flere plan, hat og kjærlighet, "åpne" ekteskap, sjalusi og kommunikasjonssvikt, ny innsikt og forsoning...

Det kan hevdes at mye stereotypt er blitt sagt og skrevet om afroamerikanske kvinner som viser deres undertrykkelse i USA, og blant andre Toni Morrison, Alice Walker og Chimamanda Ngozi Adichie har vist dette i sine romaner, essay og artikler. Ifølge wikipedia er Walker opphavet til begrepet Womanism, som byr på en positiv selvdefinisjon av den svarte kvinne i alle kontekster. Videre at hun "uttrykker vanskelighetene og kampen til afroamerikanere, særlig kvinner, og deres liv i et rasistisk, sexistisk og voldelig samfunn. Hennes forfatterskap fokuserer også på fargete kvinners rolle i kulturen og i historien. Walker er en respektert figur i den liberalpolitiske samfunnet for hennes prinsipielle støtte til ukonvensjonelle og upopulære syn og oppfatninger."

I Min følgesvenns tempel er det mye ukonvensjonelt, en del ville selv i dag resultert i mangt et hevet øyenbryn. Parene i romanen får frem hvordan livene til den svarte befolkningen i USA kan arte seg, men også andre som ikke tilhører den hvite majoriteten, spesielt i det at de tilhører forskjellige aldersgrupper og etnisitet. Det var interessant å lese boken samtidig som jeg holdt på med starten av Det annet kjønn, hvor Beauvoir ser på hva som førte til mennenes overherredømme. Ifølge henne er teorier om at det i primitive tider eksisterte et veritabelt kvinnestyre og at overgangen fra matriarkatet til patriarkatet var "kvinnekjønnets store historiske nederlag", bare en myte, noe hun understøtter med grundige undersøkelser. Alice Walker kommer med en alternativ historietime: Lissie er nemlig en forhistorisk gudinne som har vært inkarnert mangfoldige ganger, og med det hun forteller tar Walker oss tilbake til begynnelsen av menneskeheten (eller det J. M. Coetzee kaller (wo)mankind). Disse beretningene snur opp-ned på det vi har lært om historie (som jo er oppfunnet av menn), for opphavlig fantes det et matriarkat. Som en digresjon; Frida Kahlo brukte tehuana-drakter som ledd i sin selvskapelse som sagnomsust personlighet, hun valgte seg en ny identitet da hun tok på seg drakten. Kvinnene fra Tehuantepec er kjent for å være staselige, vakre, sensuelle, intelligente, modige og sterke, og samfunnet skal ifølge folketradisjonen ha vært et matriarkat. Jeg liker å tenke at Kahlo var en representant for womanism.

Det er kanskje litt vel mye av 1980-årenes New Age atmosfære i denne romanen, men likevel er mulighetene som fremlegges besnærende, selv om vi ser at mye av det som ble omtalt som alternativt den gangen, er mer vanlig i dag. Det jeg vil vektlegge i favør for Min følgesvenns tempel er det sterke ønsket om frihet. I dette ligger også religion, og når Walker utforsker vår fjerne fortid med at Lissie forteller om da dyr og mennesker levde sammen i fortrolighet, så er det dette som ligger til grunn for religionen. Paradiset vi higer etter har jo allerede vært, og det er disse fordekte drømmene om paradiset som har gjort at vi har innlemmet det i vår religion. Egentlig begynte alt i Afrika, fredfylt og paradisisk. Og vi kastet vrak på det. Alternativet er kanskje utopisk, men jammen er det godt å lese! Uansett er karakterenes frigjøring absolutt aktuell, der de gjennom selvransakelse og terapi, søken etter sitt Jeg, og boken anbefales varmt.

Min følgesvenns tempel av Alice Walker
Originaltittel: The Temple of My Familiar (1989)
Oversatt av Isak Rogde
Aschehoug, 1989
Norsk, bokmål
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist ~ Marta Breen

Dette var en perfekt bok å lese i mars, og en perfekt håndbok å ha på skrivebordet, stuebordet eller i bokhyllen! Marta Breen har tidlige skrevet flere bøker som er supre å ha, for eksempel Kvinner i kamp: 150 år med frihet, likhet, søsterskap og 60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, skrevet sammen med Jenny Jordahl. Førstnevnte utgitt på selve kvinnedagen for to år siden. Breen ble kjent da hun i 2006 skrev boken «Piker, vin og sang», der hun setter fokus på en del kvinnelige artister og musikkgrupper opp gjennom historien. Hun ville rette på skjevheten der det har etter hennes mening vært for lite fokus på jenter og jentegrupper i media opp gjennom historien.

I Hvordan bli (en skandinavisk) feminist har Marta Breen samlet trådene fra tidligere publikasjoner, oppsummert i tyve punkter. Hun tar for seg en del myter og misforståelser rundt den feministiske bevegelsen og gir en innføring i hva som kjennetegner "den fjerde feministiske bølgen", som hun mener vi er midt oppe i akkurat nå. Hun håper å gi både ferske og mer erfarne feminister håndfaste råd om hvordan man selv kan bidra på veien mot et postpatriarkalsk samfunn.

Har feminismen gått for langt?

Årets kvinnedagsmarkering var preget av usikkerhet rundt korona, men det det var stort oppmøte på Torgalmenningen og jeg var også der i regnet. Leder for Bergen Rødt, Sofie Marhaug, holdt den første appellen og snakket om at den internasjonale kvinnedagen handler om solidaritet, og at en streng og urettferdig innvandringspolitikk rammer kvinner. Hun kom med flere eksempler. Leder for AUF Vestland, Leonora Hjelle, tok opp abortsaken i sin appell, og Kadra Yusuf hold et innlegg om trakassering fra sinte menn på grunn av sine uttalelser, og mente at samfunnet må gjøre mer for å unngå at menn blir tapere; "Jeg er ikke fri før min søster er fri. Og hvis hun skal være fri, må også min bror være fri." Parolene viser at det fremdeles er en vei å gå når det gjelder likestilling; "Ja til heltid og faste stillinger!", "Lik lønn for likt arbeid!" Vi hører ofte, spesielt når det nærmer seg kvinnedagen, at feminismen har gått for langt, at vi har likestilling og ergo trenger vi ikke noen kvinnedag.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

Breens opplevelse etter å ha reist rundt både i Norge og andre land for å holde foredrag og snakke om feminisme, er at det er mye usikkerhet knyttet til begrepet, og at det her i Norge er stor kunnskapsløshet rundt det skandinaviske likestillingsprosjektet. "Folk vet generelt nokså lite om hvilke kamper som er blitt utkjempet og hvorfor, om hvem som har stått på barrikadene og ikke minst: Hvilke kamper som gjenstår." Dette mener jeg denne lille boken bidrar til å rette opp i.

Jeg har hørt mange si at de er for likestilling, men at de for alle del ikke er en feminist. Breen tar til orde for at feminisme ikke handler om en kjønnskamp, slik mange feilaktig tror, men at alle vinner på et mer likestilt samfunn. Det handler om frihet for begge kjønn. Definisjonen på feminisme i Store norske leksikon viser akkurat det; "Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn." Grunnen til parentesen i bokens tittel er at vi i Norden har oppnådd mange rettigheter og muligheter som kvinner i mange andre land bare kan drømme om, og derfor har vi "ansvar for å kjenne våre formødres historie, for å videreføre deres mange kamper - og samtidig støtte alle dem som nå seiler i motvind." Det er mye står på spill, og viser til utviklingen hvor autoritære ledere har tatt makten i flere land (for eksempel Ungarn, Polen, Tyrkia, USA, Brasil). Her er både ytringsfrihet og menneskerettigheter truet, og det synes som om de helst vil skru tiden tilbake til da "kvinner var kvinner og menn var menn." Gamle seiere er tydeligvis ikke hugget i stein! 

Feminismens historie omtales ofte i bølgemetaforer, og Marta Breen sier det er stor enighet om at vi befinner oss midt i en slik bølge. Skjønt, noen mener at det hadde vært bedre hvis feminismen gikk fremover istedenfor. Uansett, Breen nevner de tre foregående: Den organiserte feminismen som begynte med stemmerettsaksaktivistene rundt det forrige århundret, kvinnebevegelsen i 1970-årene og feminismens inntog i akademia i 1990-årene. Historien viser at det går an å forandre tingenes tilstand, men da må vi være radikale, åpne og nysgjerrige. Virginia Woolf påpekte allerede i 1929 at "historien om menns motstand mot kvinners frigjøring er kanskje enda mer interessant enn historien om selve frigjøringen." 

Marta Breen har en del oppfordringer til oss i boken, men poengterer at en feminist ikke skal kunne alt om emnet. Det er ikke slik at fordi vi kaller oss feminist kan svare på alt, og derfor er denne boken veldig grei å ha som oppslagsverk. Breen nevner aktuelle bevegelser og kampanjer, gir oss en innføring i likestillingspolitisk historie, og mener at vi også bør løfte frem menns utfordringer, for eksempel ved å markere den internasjonale mannsdagen. Økonomisk selvstendighet har vært en viktig kampsak i over hundre år, noe som (dessverre) fremdeles er en aktuell sak, spesielt globalt. I boken tar Breen også opp kvinnehat og prostitusjon, som hun mener er kvinneforakt satt i system.

For å vise hvorfor vi protesterer og demonstrerer mot fremmarsjen av reaksjonære krefter holder Breen frem The Handmaid's Tale som et eksempel, og det fungerer utrolig bra! Det er virkelig flott at boken fra 1985 nå er blitt en filmserie, for slik kan unge i dag se en tenkt, og mulig, utvikling. "Frihet er ferskvare," sier Breen, og hevder at det er viktigere enn noen gang at feminister står sammen på tvers av landegrensene.

Språk er makt, og ord og begreper kan hjelpe oss til å "kjenne igjen strukturer, normer og mekanismer på ulike områder i samfunnet." Patriarkat er ikke et utdatert begrep. Hun tar også opp begrepene biologisk og sosialt kjønn, samt mansplaining som Rebecca Solnit problematiserer i Menn forklarer meg ting. Nye ord og begreper er også med, forklart på en lettfattelig måte. Hersketeknikker og whataboutism er teknikker som er viktige å avsløre. Ikke minst oppfordrer hun oss til å ha det gøy underveis, og le av patriarkatet (det hater nemlig å bli ledd av). Og å våge å bli upopulær, for noen ganger må vi stå i det og ta kampen når vi brenner for en sak.

Det eneste jeg savnet med med boken var litt mer om hvordan unge i dag oppfatter feminismen og hvilke former den har tatt, men det er kanskje stoff til et kapittel i nest bok.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist av Marta Breen
Cappelen Damm, 2020
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, kjøpt

Smakebit: Det annet kjønn

Sammen med Hedda har jeg gått i gang med en skikkelig murstein, en bok vi lenge har snakket om, men ikke helt våget å gyve løs på; Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, som er på 778 sider og består av to bøker; den første heter Fakta og myter og den andre Levd erfaring. Toril Moi har skrevet et innledende essay, og beskriver hvor viktig denne boken har vært for henne. Det at en så eksepsjonell kvinne hadde påtatt seg arbeidet med å forklare hvorfor de fleste andre kvinner ikke hadde muligheter til å leve like fritt som henne selv, var for Moi noe av det store med boken:

Det annet kjønn (1949) er det 20. århundres viktigste feministiske tekst fordi den gir filosofisk dybde til kvinners dagligdagse erfaringer. Beauvoirs klarsynte forståelse av frihet, og hennes grunnleggende analyse av hvordan kvinner formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn, har inspirert kvinner over hele verden til å se sine egne erfaringer i et nytt lys. det eneste en trenger for å la seg inspirere av denne boken, er et dypt og brennende ønske om frihet. Dette er en tekst for forandrer liv. Jeg snakker om egen erfaring.

Simone de Beauvoir gjør rede for bokens bakgrunn i innledningen, og jeg fikk umiddelbart en følelse av at det er akkurat det samme vi snakker om i dag:

Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke nytt. Striden om kvinnesaken har fått nok blekk til å renn, nå er den nesten avsluttet; ikke la oss snakke mer om den. Men likevel gjør vi det. Og det virker ikke som om alle de dumhetene som har vært bragt til torgs i løpet av det siste århundret har bidratt noe særlig til å belyse problemet. Og er det forresten noe problem? Hva består det i så fall i? Finnes det i det hele tatt kvinner? 

The Water Cure ~ Sophie Mackintosh

The Water Cure er Sophie Mackintosh sin romandebut, men hun har tidligere skrevet flere noveller. Hun ble født i Sør-Wales i 1988, og bor for tiden i London. Boken leste jeg fordi den var på Bookerprisens langliste og det at den ble lansert som en feministisk dystopi gjorde meg svært nysgjerrig. I ettertid har jeg lest et intervju med Mackintosh hvor hun sier at hun kom over en artikkel som påstod at feministiske dystopier for tiden var en stor trend, og til dette uttaler hun at "dystopian feminism might be a trend, but it’s also our lives". Hun refererer til hendelser i nåtid, som #MeToo og folkeavstemning for eller imot abort, noe som viser at kvinners kropp fremdeles er oppe til debatt. Om dette skriver hun svært bra, og der finnes mange eksempler i vår egen hverdag her i Norge.

Søstrene Grace, Lia og Sky befinner seg på en isolert øy sammen med foreldrene, Mother og King, avsondret fra resten av verden. Ved første øyekast virker det som en god idé ettersom resten av verden er fylt av giftig luft, og etterhvert får jeg vite at det er mennene som sprer giften. Boken åpner med at faren forsvinner, og de antar han er død. Fortellerperspektivet skifter for det meste mellom Grace og Lia, innimellom alle tre som en enhet. Faren er den eneste mannen de kjenner, og han virker å være en varmere person enn den noe kjølige og distanserte moren.

Tittelen henviser til kurene som kvinnene må gjennomgå. Søstrene for å være trygge, og kvinnene som kommer til dem, til 'the promised place', for å bli kurert og renset etter at kroppen har blitt ødelagt. Historien veksler mellom nåtid og fortid. Tilbakeblikkene fungerer som refleksjoner over livet slik det har vært for søstrene å vokse opp uten kontakt med andre enn hverandre og foreldrene, og over hvordan situasjonen endrer seg. For etterhvert viser det seg at livene deres, og verden utenfor, er alt annet enn hva det ser ut som. Etter at faren dør blir dette mer og mer synlig for søstrene som er lært opp til å passe på hverandre. Å overleve er første prioritet. Og der rammen ser ut til å tilhøre kvinnesfæren, blir det tydelig at slik er det langt ifra. Det er fremdeles patriarkatet som gjelder, som har makten, og som gjør alt for å beholde makten. For det viser seg at den kjølige moren har sine matriarkalske motiver, men hva med det eksisterende maktforholdet? Slutten gir en pekepinn som var overraskende tatt i betraktning hoveddelens innhold. 

The Water Cure er på mange måter en saktegående roman, hvor livet på øyen beskrives uten de store hendelsene. Likevel er denne delen noe intens, for atmosfæren er uhyggelig og jeg har mange spørsmål underveis. Men ut i siste halvdel av boken akselerer spenningen og antall leste sider hver kveld. Selv om Mackintosh ikke hadde intensjon om å skrive en feministisk bok, sier hun at når en bok sirkler rundt kvinnelige stemmer og utforsker hva det betyr å være en kvinne, så er det vanskelig å ikke være feminist. Boken ble skrevet på en tid hvor verden var i endring, og det føltes vanskelig og til tider farlig å være kvinne. På Goodreads rangerte jeg boken med tre stjerner, fordi jeg mente at den på ingen måte kunne sidestilles med Atwood sine dystopier. Nå har jeg endret til fire stjerner, både fordi historien og måten Mackintosh beskriver søstrenes indre liv på, tiltaler meg i sterk grad. Men også fordi jeg tenker at det faktisk finnes bøker som kan være jevnbyrdige. Ja, denne boken kan jeg absolutt anbefale!

The Water Cure av Sophie Mackintosh
Hamish Hamilton/Penguin, 2018
Engelsk
249 sider
Innbundet, gave