Jeg som aldri har kjent menn ~ Jacqueline Harpman

 

Det er alltid noe eget ved å oppdage en forfatter man aldri har hørt om før. Jacqueline Harpman var helt ukjent for meg, helt til jeg kom over en anmeldelse på NRK hvor Jeg som aldri har kjent menn fikk en femmer. Det var nok til å vekke nysgjerrigheten min - og det skulle vise seg å være et lite funn. Boken har jeg lest sammen med Ina.

Romanen kom ut på fransk i 1995, og ble oversatt til engelsk to år senere, men forsvant stille ut av bokverdenen, slik bøker noen ganger gjør, selv når de fortjener mer. Men så ble den hentet fram igjen, løftet opp og relansert som en slags «The Handmaid’s Tale for generasjon Z». På TikTok ble den en av de mest omtalte titlene, og lesere over hele verden begynte å oppdage den på nytt. Nå utgis den i nærmere førti land - og endelig også på norsk.

Baksideteksten

I lang tid var den ene dagen nøyaktig lik den neste. Men så begynte jeg å tenke, og alt endret seg.

Dypt under jorden holdes trettini kvinner fanget i en bunker. Kvinnene husker ikke hvordan eller hvorfor de havnet der, og de har bare vage minner om livet de en gang levde.

En ung jente - den førtiende fangen betrakter de andre. Hun er den eneste av kvinnene som ikke kjenner livet utenfor fangenskap, og hun er intenst og altoppslukende nysgjerrig. Snart vil pågangsmotet og livsviljen hennes bli avgjørende for kvinnenes overlevelse i den fremmede verdenen som venter dem der oppe.

En fortelling som kryper inn under huden

Fra første side kjente jeg en blanding av uro og ømhet. Fortelleren, denne unge jenten som aldri har kjent noe annet enn fangenskap, er både fremmed og nær. Hun har ingen minner, ingen fortid, ingen identitet slik vi vanligvis forstår det. Og likevel er det noe i henne som speiler noe dypt menneskelig - en stille lengsel etter å forstå, etter å høre til, etter å være.

Det er en bok der stillheten nesten blir en egen karakter. Når kvinnene kommer ut i verden over bakken, er det som om Harpman lar landskapet speile alt som mangler inni dem. Og inni oss. Jeg kjente på en eksistensiell ensomhet mens jeg leste, men også en merkelig ro. Som om romanen inviterte meg til å sitte i det tomme rommet sammen med fortelleren, uten å fylle det med unødvendige forklaringer. Denne stillheten som traff meg mest gjennom lesingen.

Språket er enkelt, men det gjør vondt på en god måte. Harpman skriver med en nøktern, nesten klinisk klarhet som gjør inntrykket enda sterkere. Setningene er rene, nakne, uten pynt. Det gjør at alt som ligger mellom linjene blir desto sterkere, og førte til at jeg kjente etter på mine egne tanker om identitet, frihet og menneskelighet.

Og så kom slutten

Jeg var ikke forberedt på hvor sårt det skulle føles. Ikke dramatisk, ikke sentimentalt - bare stille og uunngåelig. En sånn slutt som legger seg som en liten stein i brystet. En påminnelse om hvor alene et menneske kan være, og hvor sterkt vi lengter etter mening, selv når alt rundt oss er borte.

Etter siste side ble jeg sittende med boken i hendene, bare satt helt stille. Ikke fordi jeg var tom, men fordi jeg var full av noe jeg ikke helt hadde ord for. For meg ble dette en leseropplevelse som var både sår og vakker. En roman som ikke slipper taket, som får deg til å se på verden - og deg selv - med litt andre øyne. Den etterlot meg med en følelse av både tap og klarhet. Og kanskje er det nettopp derfor den traff så sterkt.

Jeg som aldri har kjent menn av Jacqueline Harpman
Originaltittel: Moi qui n'ai pas connu les hommes, 1995
Oktober, 2026
Oversatt av Gøril Eldøen
Norsk, bokmål
104 sider
Innbundet, kjøpt