søndag 1. februar 2015

Alias Grace ~ Margaret Atwood

Til nå er det dystopier jeg har lest av Margaret Atwood: The Handmaid's Tale, Oryx og Crake og Flommens år. Alias Grace er ganske annerledes. Og likevel ganske lik. Uansett er det et ganske stort tidssprang i forhold til de nevnte romaner da den er basert på faktiske forhold som fant sted i 1840-årene, om en historisk skikkelse ved navn Grace Marks som ble beskyldt for og dømt til livsvarig fengsel for å ha drept sin arbeidsgiver og hans husholderske. Bokens baksidetekst kan du lese i et smakebit-innlegg jeg postet tidligere.

Margaret Atwood

Historien fortelles ut fra flere perspektiv slik Atwood liker det, og som gjør romanene hennes så intrikate og spennende. Historien presenteres ikke kronologisk, men leseren må selv sette sammen trådene og i Alias Grace blir ikke alt oppklart til slutt. Den sanne historien om Grace Marks er at hun var 16 år da dommen falt og sendt i fengsel for å være delaktig i mordene, men hennes rolle ble aldri helt klargjort. Hennes medsammensvorne, James McDermott ble hengt 21. november 1843. Marks kom til Canada fra Irland sammen med familien, og fikk etterhvert arbeid som tjenestepike hos Thomas Kinnear. Han hadde et forhold til sin husholderske Nancy Montgomery, noe folk i området var klar over. Mordene fant sted 23. juli 1843, og Atwood skriver i etterordet at saken ble utførlig omtalt både i kanadiske, amerikanske og britiske aviser. Videre at detaljene var oppsiktsvekkende: Marks var ualminnelig vakker og særdeles ung, husholdersken hadde tidligere født et uekte barn, og var gravid da hun ble myrdet. Marks og Marks og McDermott rømte til USA og pressen tok det for gitt at de var elskere. "Blandingen av sex, vold og underklassens sørgelige oppsetsighet virket uhyre tiltrekkende på datidens journalister." I 1840-årene var Grace Marks en av Canadas mest beryktede kvinner, og det ble skrevet om henne utover i århundret mye fordi holdningene til henne viste tidens syn på kvinnens natur.

Grace Marks' historie fortelles av henne selv enten henvendt til leseren eller til den unge legen Simon Jordan som Atwood introduserer for å utforske Grace's ubevissthet. Det er mange hull i historien, forårsaket enten av hukommelsestap eller som bevisst middel for å bedre sin egen situasjon. På den tiden var det vanlig å leie ut fanger som dagarbeidere, og i boken er Grace tjenestepike hos fengselsdirektøren, men føres tilbake til fengselet om kvelden. I starten vet jeg ikke hva som har skjedd, noe som er litt forvirrende. Etterhvert som Grace forteller om sitt liv til dr. Simon Jordan utvikles sympati for henne, til tross for at jeg vet hun er dømt for et brutalt dobbeltmord. Spørsmålet dukker stadig opp, slik det må ha gjort for mange da dette faktisk skjedde, er hun skyldig eller ikke? Et spørsmål som Simon håper å få besvart ved å anvende psykologiske grep og ideer som på den tiden var nye og ble møtt både med nysgjerrighet og motstand. Han ønsker å dykke ned i ubevisstheten hennes for på den måten å hente frem informasjon om hva som hendte den dagen Kinnear og Montgomery ble drept, den dagen Grace sier hun husker svært lite av. I alle fall når det gjelder selve mordene, ellers har hun sylskarp hukommelse av detaljerte gjøremål, vær og annet som kan sees som irrelevant. På denne måten er det ikke bare det Grace er dømt for som utforskes i boken, men også kvinners situasjon og levekår. Noe av det som er likt til for eksempel The Handmaid's Tale er sosiale konvensjoner og undertrykkelse av kvinner. Atwoods dystopier tar for seg situasjoner som enten kan skje eller som faktisk allerede har skjedd. I det nittende århundret var man ekstremt opptatt av kvinners galskap. Kvinner var det svake kjønn, skrøpelige, dydig og slett ikke i stand til drap. Meningen med å være kvinne var giftermålet, som ble sett på som fullbyrdelsen av den kvinnelige natur. Fromhet, renhet, underdanighet og huslig var kvinnelige dyder som ble satt høyt, og de forstyrrede, hysteriske og tøylesløse kvinnene er sterkt representert i litteratur fra det nittende århundret.

Kapitlene har navn etter quilt (lappe)-mønstre, og kan symbolisere lagene av lapper i Grace's underbevissthet. Samtidig innledes kapitlene med utdrag fra dokumenter fra saken, men også dikt og sitater som fungere som symboler for selve historien. Slik kan det sies at selv om romanen ikke serverer en løsning på hva som skjedde morddagen, er den et lappeteppe av sann og oppdiktet historie som oppfordrer leseren til selv å tenke gjennom detaljene og hendelsene for å finne sin egen konklusjon. Som nevnt før er det nettopp dette som er så fascinerende med Atwoods forfatterskap, hun utforsker karakterenes indre liv på en elegant måte. Selv om fengsellivet arter seg temmelig monotont, skjer det desto mye på det indre plan hos Grace. Det tar tid før leseren fullt ut forstår hva romanen dreier seg om. Det som et puslespill hvor alle bitene ikke nødvendigvis er til stede, det er fantastisk, og jeg anbefaler boken på det varmeste.

Alias Grace av Margaret Atwood
Originaltittel: Alias Grace (1996)
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 1997
Norsk bokmål
568 sider
Innbundet, kjøpt

14 kommentarer:

  1. Jeg må lese Atwood snart.. Hun skal til Lillehammer og jeg føler jeg bør lese meg opp. Har lyst å lese den siste trilogien hennes.. Takk for flott innlegg.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Anbefaler virkelig Atwood, hun skriver fantastisk! Skulle gjerne vært i Lillehammer, det må jeg sannelig sjekke ut. Takk for fin kommentar :-)

      Slett
  2. For en flott omtale, den kom som bestilt, for denne boken har jeg lånt men levert tilbake ulest, noe jeg har angret på. Så mange bøker, så lite tid... Høres ut som en bok jeg ville ha slitt med, siden leseren må finne ut av mye selv. Veldig greit å vite hva boken handler om :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Tine! Ja, det er utrolig mange bøker som forblir ulest, men Atwood bør ikke være blant dem. Synes jeg da :) Hun skriver slik at det er mye opp til leseren, men de røde trådene nøstes stort sett opp til slutt :-)

      Slett
  3. Kjempefin omtale, har denne stående i hylla og gleder meg til å begynne på den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fin kommentar! Så gøy at du skal i gang med denne boken, blir spennende å høre hva du synes :-)

      Slett
  4. Det virker som om jeg er den eneste som ikke har lest noe av henne ... har sett hun er populær blant mange bokbloggere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hun fascinerer i alle fall meg, og selvsagt anbefaler jeg alle å lese bøkene, men det er jo svært subjektivt :-) Uansett, hun skriver utrolig bra!

      Slett
  5. Fin omtale, takk.

    Har lest romanen, men det er en del år siden så jeg husker ikke detaljer. Likte den.

    Har flere av henne i bokhyllen, men ikke dystopiene (med et unntak). Har også et par novellesamlinger og en diktsamling. Leste den første romanen av henne tidlig på 80-tallet. Så ja, hun falt i smak.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! At du likte den sier sitt :)
      Etter den siste boken i MaddAddam tenker jeg å lese noveller og dikt hun har skrevet, det ser jeg frem til. Håper du kan anbefale noen.

      Slett
  6. Denne har jeg faktisk nettopp lyttet til nå i mars, men har ikke klart å skrive noen omtale. Kanskje jeg rett og slett skal linke til din :-) Jeg innså en times tid inn i lytteopplevelsen at jeg satt og lyttet til en abridged/forkortet versjon. Skikkelig irriterende, men jeg orket ikke starte på ny så jeg fullførte. Jeg ser jeg har fått med meg det vesentlige, men duverden så mye som er utelatt !!! Jeg likte boka utrolig godt, og har enda et par Atwood-bøker på vent - papirformat...

    SvarSlett
    Svar
    1. En forkortet versjon! Så utrolig kjedelig! Selv om det vesentlige er der er det alltid så mye annet omkring situasjoner eller personer som er viktig. Jaja, sånn er livet :)
      Du kan godt linke til min :-))

      Slett
    2. Ja, det var utrolig kjipt. Jeg har linket til bloggen din i tillegg til min kortere omtale i samleinnlegget mitt. Boka fortjente så absolutt noen flere velvalgte ord :-) Er nå igang med Oryx and Crake. Startet på den igår kveld. Virker veldig annerledes enn både The Handmaids Tale og Alias Grace ja. Men allerede nå, kun 6% uti boka, så har jeg fått Atwood-stemningen. Helt spesielt, og det er sålangt kun Jane Austen som har klart å skape sitt eget rom i hodet mitt. Og nå Atwood. Jeg porsjonerer ut Jane Austen bøkene, og nå Atwood bøkene. Liker å ha dem å se fram til innimellom dersom jeg leser meg inn i en krok. Jeg har alltid klart å finne fram lesegleden når jeg går løs på ei av bøkene deres.

      Slett
    3. Jeg så linken, takk for det, Marianne! Gleder meg til å høre hva du synes om MaddAddam. Jeg har siste boken igjen å lese, tenkte å vente til den kom på norsk siden jeg leste de to andre på norsk. Flott at du har fått Atwood-stemningen, det er absolutt noe helt spesielt med bøkene hennes! Austen, ja - der har jeg mye igjen å lese, mye å se frem til. Smart strategi å ha disse innen rekkevidde :-))

      Slett