Esther Greenwood tenker tilbake til da hun som nittenåring tilbrakte sommeren i New York sammen med elleve andre jenter på samme alder. Oppholdet er premien hun har vunnet en konkurranse ved å skrive essay, historier og dikt. Meningen var å ha en opplevelse for livet, men overgangen til voksenlivet er turbulent. Men det er mer enn det; det handler både om tilhørelse og om å bli sett for den man er. Esther ønsker ikke et tradisjonelt liv som hjemmeværende husmor, eller å være gift med en mann som ser verden på den tradisjonelle måten. Samtidig er det ikke enkelt, for det var forventet at en ung kvinne giftet seg, fikk barn og stelte huset. Hun er opptatt av kjønnsforskjellene, av det at det er andre forventninger til kvinner enn til menn: "I hated the idea of serving men in any way" (s. 72). Esther kan ikke fordra det overfladiske med oppholdet, og når hun kommer tilbake til Boston kommer hun ikke inn på studiet hun søkte. Hun legger planer, men plan etter plan begynner å hoppe ut av hodet "like a family og scatty rabbits", og hun ser sine nitten år som telefonstolper langs en vei, koblet sammen av ledninger. I horisonten kan hun ikke se en eneste stolpe, ledningene henger i luften, og en frykt kommer snikende. Frykten for livet, for innholdet, og for at det vil fortone seg som en endeløs linje uten mening.
Det er etter min mening en realistisk fremstilling av psykisk lidelse, og depresjonen beskrives som en følelse av å være fanget under en glassklokke, hivende etter pusten. Siden romanen er skrevet som tilbakeblikk med refleksjoner underveis, vet vi at det gikk bra for Esther. Etter flere selvmordsforsøk blir hun innlagt på psykiatrisk klinikk. Hun blir gradvis bedre, og kan se tilbake på denne tiden med et annet perspektiv, spesielt siden hun nå har et lite barn. Sylvia Plath klarte til slutt å gjøre slutt på livet, og et av hennes dikt gir innblikk i hennes selvmordsforsøk; Poppies in October. Likevel, jeg leste at det først og fremst er en hyllest til de strålende røde blomstene. Uansett, det får meg til å tenke på hvordan det må være å ønske seg bort fra livet:
Poppies in October
Even the sun-clouds this morning cannot manage such skirts.
Nor the woman in the ambulance
Whose red heart blooms through her coat so astoundingly –
A gift, a love gift
Utterly unasked for
By a sky
Palely and flamily
Igniting its carbon monoxides, by eyes
Dulled to a halt under bowlers.
Oh my God, what am I
That these late mouths should cry open
In a forest of frosts, in a dawn of cornflowers.
~ Sylvia Plath (27 October 1962)
The Bell Jar er en sterk historie som jeg absolutt anbefaler!
The Bell Jar av Sylvia Plath
Faber and Faber, 2013
Engelsk
234 sider
Pocket, kjøpt
Hei, leste anmeldelsen tidligere i dag, men glemte av å legge igjen en kommentar. =)
SvarSlettMeget bra som alltid og er enig at i at det er en svært realistisk roman.
Og vakker anmeldelse. =)
Det er lett for, jeg gjør også det :)
SlettTakk for fine ord, Ina! Kjempegøy å lese sammen med deg :))
Åh, denne har eg hatt ståande i hylla mi veldig lenge. Takk for påminninga om å lese den.
SvarSlettHåper du leser den, absolutt en bok jeg kan anbefale :)
SlettDet er mange år sidan eg las denne boka. Boka gjorde eit sterkt inntrykk på meg, sjølv om eg ikkje hugsar så mykje av handlinga. Eg hugsar den klaustrofobiske kjensla eg fekk. Fantastisk bok.
SvarSlettJa, jeg kjenner igjen den klaustrofobiske følelsen du nevner! Virkelig en bra bok :)
Slett