Agnes Grey ~ Anne Brontë

Endelig har jeg lest Anne Brontës roman som er basert på hennes egne erfaringer som guvernante, og som Charlottes Jane Eyre, viser også Agens Grey hvilken vanskelig situasjon en guvernante hadde. Anne var den yngste av Brontë-søstrene, og boken er hennes første, utgitt i 1847. Året etter kom The Tenant of Wildfell Hall, som regnes for å være en av de første feministiske romaner. Å undervise var en av de få alternativene en fattig utdannet kvinne hadde for å forsørge seg selv på den tiden, og Anne begynte å arbeide som guvernante da hun var 19 år.

De første setningene i romanen sier mye: All true histories contain insturction; though, in some, the treasure may be hard to find, and when found, so trivial in quantity that the dry, shrivelled kernel scarely compensates for the trouble of cracking the nut. Whether this be the case with my history or not, I am hardly competent to judge; I somtimes think it might prove useful to some, and entertaining to others, but the world may judge for itself: shielded by my own obscurity, and by the lapse of years, and a few fictitious names, I do not fear to venture, and will candidly lay before the public what I would not disclose to the most intimate friend.

Agnes vokser opp sammen med sine foreldre og en eldre søster i en landsbygd nord i England. Søstrene lever et skjermet liv med svært lite omgang med andre mennesker. Faren er prest, og familien har det komfortabelt, men ikke mer. Moren kommer fra en velstående familie og er utdannet, så hun tar seg av døtrenes opplæring og utdanning. Søstrene Brontë fikk også mesteparten av sin utdanning hjemme, med unntak av korte opphold på skole. Faren forsøker å øke inntektene, men investeringene går tapt. For å hjelpe til, bestemmer Agnes seg for å finne arbeid som guvernante og får en stilling hos familien Bloomfield. Det blir en verre opplevelse enn hun hadde tenkt. Barna er bortskjemte og det Agnes gjør blir hele tiden kritisert. Ved hjelp fra moren får hun en ny stilling, denne gangen hos familien Murray. Her er forholdene bedre, men samtidig blir hun som guvernante ignorert og undervurdert. Hun er skvist mellom alle stoler, for hvilken status har en guvernante egentlig? Det kommer an på hvordan familien definerer den. Agnes har lite tid for seg selv for utover å undervise i fag, forventes det at hun også lærer barna hvordan de skal oppføre seg, noe som er vanskelig siden hun ikke har en tydelig autoritet. Men hos familien Murray får hun likevel en smule innflytelse fordi hun er likefrem og har et visst handlingsrom. Hun møter Mr. Edward Weston som hun får varme følelser for, men da han får arbeid et annet sted, sørger hun over at de ikke vil sees igjen. Etter at faren dør, åpner hun en skole for unge jenter sammen med moren, og finner glede og lykke i livet, spesielt etter at Mr. Edward Weston oppsøker henne og de gifter seg.

Anne Brontë skriver meget godt, det er en fryd å lese! Agnes Grey gir som nevnt innsikt i hvilken situasjon en guvernanter er i, og er i så måte en kritikk av datidens samfunnsstruktur på flere måter. Kvinners stilling er mest vektlagt, enten man er fattig eller rik. Når det gjelder ekteskapet har faktisk de mindre bemidlede større anledning til å velge partner. De velstående har status, arv og posisjon å tenke på, og selv om døtrene kan påvirke valg av ektemann vet de at de har tunge forventninger hengende over seg. I Agnes Grey ironiserer Anne Brontë over nettopp dette, og hva det gjør jenter og unge kvinner til i det de blir instruert i sine roller, noe Simone de Beauvoir senere skulle formulere i sine to hovedtanker, nemlig at man ikke fødes som kvinne, man blir det, og at kvinners oppdragelse påtvinger dem “kvinnelighet”. Men Anne Brontë tar også opp hvordan overklassen er medvirkende til å bryte ned sosiale verdier

Gjennom romanen er det flere likheter til Jane Eyre, eller egentlig mer det at det sees at søstrene deler mange like oppfatninger, ideer og verdier. Men romanene er ikke like, for Agnes Grey drives ikke fremover på samme måte som plottet i Jane Eyre. Både Jane Eyre og Wuthering Heights ble mer populære enn Agnes Grey, kanskje fordi sistnevnte ble overskygget av de dramatiske elementene i de to andre. Jeg liker Agnes Grey bedre, samt The Tenant of Wildfell Hall, nettopp fordi disse bøkene ikke inneholder de dramatiske hendelsene, men følger en ordinær kvinne i hennes ordinære liv. 

Agnes Grey av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del III]

Så - siste og avsluttende innlegg om Gaskells biografi av Charlotte Brontës liv. Les første (her) og andre (her) del før dette :)

Vi har nå kommet til volum II i The Life of Charlotte Brontë, og søstrene har omsider fått utgitt sin diktsamling, under pseudonymene Currer (Charlotte), Ellis (Emily) og Acton (Anne) Bell, men kun to utgaver ble solgt. Charlottes litterære håp var avtagende gjennom sommeren 1846, men alle tre fortsatte å skrive med publisering som mål, og romanene Wuthering Heights, Agnes Grey og The Professor ble sendt til ulike forlag bare for å bli returnert, og i en nedstemt og deprimert tilstand begynte Charlotte å skrive en ny roman; Jane Eyre.

De tre søstrene fortsatte med sin vane å legge bort arbeidet klokken ni om kvelden og hadde samtaler om det de hadde skrevet. Charlotte fortalte Gaskell at det var i en av disse stundene hun bestemte seg for å gjøre sin heltinne helt enkel og lite attraktiv. På denne tiden hadde faren en operasjon mot grå stær, og selv om det kom et tilbud om å åpne en skole, besluttet hun at hun skulle være hjemme for å være til hjelp og trøst. Men lite skjedde i livet, humøret var omskiftelig og selv om hun har mye å være takknemlig for, føltes det som om livet forsvant.

Det gikk likevel fremover skrivingen, The Professor gikk fra forlegger til forlegger, Wuthering Heights og Agnes Grey ble akseptert (om enn med en dårlig avtale). Mange skuffelser skulle komme, men i oktober ble Jane Eyre publisert, og gjorde Charlotte til den første av søstrene som fikk en roman utgitt. Romanen ble for det meste godt mottatt, men fikk også negativ kritikk. Søstrene oppmuntret henne til å fortelle faren om suksessen, som ble overveldet, men glad. Etter publiseringen var hele England nysgjerrig på den ukjente forfatteren, og anmeldelsene var "full of praise of this great, unknown genius." Som suksessen med Jane Eyre begynte å bli større, planla Charlotte noen hyggelige opplevelser for lillesøsteren, deres "little one", men Annes helse var så svak at hun knapt orket å ta en liten spasertur.

Charlotte korresponderte med flere forfattere og filosofer, blant annet G. H. Lewes, som var en av de hun søkte råd hos uten å føle seg forpliktet til å følge dem. Endelig, i desember 1847 ble Wuthering Heights og Agnes Grey publisert, og romanene ble møtt både positivt og negativt. Gaskell sier at Charlottes liv ble todelt; forfatteren Currer Bell, og kvinnen Charlotte Brontë. Her snakker Gaskell om forskjellen mellom å være forfatter som mann og som kvinne, der en mann enkelt og greit skifter yrke, mens det står ingen klar for å overta daglige plikter for en kvinne.

Jeg visste fra før at Charlotte ikke akkurat beundret Jane Austen, og Gaskrll viser et utdrag hvor hun kritiserte Lewes' beundring for. Etter hans anbefaling leste hun Pride and Prejudice etter hans anbefaling, "and what did I find? An accurate, daguerreotyped portrait of a commonplace face; a carefully-fenced, high-cultivated garden with neat borders and delicate flowers; but no glance of a bright, vivid physiognomy, no open country, no fresh air, no blue hill, no bonny beck. I should hardly like to live with her ladies and gentlemen in their elegant but confined houses.”

Vinteren ble hard, med mye sykdom som spesielt gikk utover Anne som var svak fra før. Motløs skriver Charlotte da hun fylte trettito skriver at "youth is gone - gone, - and will never come back; can't help it... It seems to me, that sorrow must come some time to everybody, and those who scarcely taste it in their youth, often have a more brimming and bitter cup to drain in after life; whereas, those who exhaust the dregs early, who drink the lees before the wine, may reasonably hope for more palatable droughts to succeed." Anne hadde skrevet på The Tenant of Wildfell Hall, og om sommeren reiste de to søstrene til London hvor forleggeren (Mr. Smith) først ikke klarte å tro at disse to kvinnene var forfatterne, men inviterte dem med i operaen, på utstilling og middag med familien. Boken ble utgitt i 1848.

Med Branwell gikk det ikke så bra, og familien hadde mye sorg på grunn av ham; "he sleeps most of the day, and consequently will lie awake at night. But has not every house its trial?" Han døde i september 1848, da var han trettien år. Gaskell er sterkt dømmende ovenfor kvinnen som hun mener forårsaket hans sykdom og død. Mer sorg var ventende; Emily var på denne tiden svært syk, og døde i desember samme år, tretti år gammel. Det er hjerteskjærende å lese brevene fra Charlotte om dette, og hverken faren eller Anne var ved god helse. Hvordan skulle det gå?

Annes tilstand ble ikke forandret, hverken til det bedre eller verre. Charlotte selv opplevde smerter i bryst og rygg, og skriver "I avoid looking forward or backward, and try to keep looking upward. This is not the time to regret, dread, or weep. What I have and ought to do is very distinctly laid out for me; what I want, and pray for, is strength to perform it. The days pass in a slow, dark march; the nights are the test; the sudden wakings from restless sleep, the revived knowledge that one lies in her grave, and another not at my side, but in a separate and sick bed. However, God is over all."

I mars 1849 ble Annes tilstand mye verre, og Ellens familie inviterte dem til Scarborough for at Anne skulle få en luftforandring. Etter mye frem og tilbake, og brevene er full av omsorg for søsteren, reiste de 24. mai, men Anne døde den 28. Da Charlotte kom tilbake til Haworth følte hun ingen glede over å være hjemme, slik hun alltid ellers gjorde, forståelig nok. "I don not know how life will pass, but I certainly do feel confidence in Him who has upheld me hitherto. Solitude may be cheered, and made endurable beyong what I can believe. The great trial is when evening closes and night approaches. At that hour, we used to assemble in the dining-room - we used to talk. Now I sit by myself - necessarily I am silent. I cannot help thinking of their last days, remembering their sufferings, and what they said and did, and how they looked in mortal affliction. Perhaps this will become less poignant in time."

"My life is what I expected it to be. Sometimes when I wake in the morning, and know that Solitude, Remembrance, and Longing are to be almost my sole companions all day through - that at night I shall go to bed with them, that they will long keep me sleepless - that next morning I shall wake to them again, - sometimes, Nell, I have a heavy heart of it. But crushed I am not, yet; nor robbed of elasticity, nor of hope, nor quite of endeavour. I have some strength to fight the battle of life. I am aware, and can acknowledge, I have many comforts, many mercies. Still I can get on. But I do hope and pray, that never may you, or any one I love, be placed as I am. To sit in a lonely room - the clock ticking loud through a still house - and have open before the mind's eye the record of the last year, with its shocks, sufferings, losses - is a trial."

Charlotte hadde begynt å skrive på Shirley like etter publiseringen av Jane Eyre, og selv om livet var vanskelig, fortsatte hun arbeidet, og manuskriptet ble akseptert og publisert i oktober 1849. I november reiste hun til London, "the big Babylon", hvor hun møtte Mr. Thackeray for første gang, en forfatter hun beundret og dedikerte andre utgave av Jane Eyre til, men hvis møte ble en skuffelse. Som hennes helt mente hun at han hadde en spesiell misjon med sitt forfatterskap, og at dette ikke stod til forventningene. Tilbake i Haworth var livet "so unvaried that the postman's call was the event of her day." Men hun leser og skriver, hva skulle hun gjort uten bøkene! Hennes identitet begynte å bli mer og mer kjent, men Charlotte var urolig for hvordan det ville påvirke andres syn på bøkene hennes, spesielt at forfatteren er en kvinne. Utover i 1850 kom folk reisende til Haworth for å se stedet som var beskrevet i Shirley, og blant disse var Sir James og Lady Kay Shuttleworth, som overtalte Charlotte til å bli med dem videre til sitt hus Gawthorpe Hall, og senere til London. Hun ønsket ikke å reise fra sin syke far, og tok bøkene og the moors til trøst, og hun skrev brev. I juni reiste hun likevel, og forleggeren fikk ordnet det berømte portrettet gjort med kritt av George Richmond. I august reiste Charlotte til Kay-Shuttleworths sommerhus, og da var også Gaskell invitert. Etter dette første møtet, ble de gode venner.

Mange utdrag fra Charlottes brev er viet til kritisk og litterære emner, som var hennes hovedinteresse på den tiden, sammen med redigeringen av søstrenes arbeider og skriving av små memoarer om dem. Og hun gikk mye oppe på heiene, og hun leste. 10. desember kommer den andre utgaven av Wuthering Heights ut, og like etter besøker hun Miss Martineau, et besøk som gjorde henne godt, "and gave her a stock of pleasant recollections, and fresh interests, to dwell upon in her solitary life." I brevene finnes det mange referanser til Miss Martineau's karakter og vennlighet. Charlotte var imponert over hennes intellekt og "moral powers", og selv om hun hadde sine feil "to me they appear very trivial weighed in the balance against her excellences."

Charlotte hadde en tid skrevet på Villette, men opplevde stadig at hun ikke klarte å skrive og var "both grieved and angry with herself for her inability." I mellomtiden var hun foruroliget og trist over Miss Martineau's nyeste arbeid, skrevet sammen med Henry George Atkinson; Letters on the Nature and Development of Man (1851), som var "the first exposition of avowed atheism and materialism" hun noensinne hadde lest. Denne våren var spesielt vanskelig for Charlotte, "the depression of spirits to which she was subject began to grasp her again, and 'to crush her with a day- and night-mare,' og for å unngå å synke like dypt som om høsten, inviterte hun sin gamle venn til Haworth noen uker i mars. Besøket gjorde henne ytterst godt, og ved denne anledning sa hun at det "will not do to get into the habit of running away from home, and thus temporarily evading an oppression instead of facing, wrestling with and conquering it, or being conquered by it."

Videre gir Gaskell et utdrag fra ett av Charlottes brev; "I quote it because it relates to a third offer of marriage which she had, and because I find that some are apt to imagine, from the extraordinary power with which she represented the passion of love in her novels, that she herself was easily susceptible of it." Dette er det tredje frieriet hun mottok og avviste.

Ifølge Gaskell hadde Charlotte alltid farens helse i tankene, noe som vises i brevene, hvor hun nevner det på en eller annen måte. Da Ellen var på besøk ble faren forkjølet, men på bedringens vei bestemte Charlotte seg for å benytte seg av en invitasjon til et besøk i London. Dette året ble Verdensutstillingen (The Great Exhibition of the Works of Industry of All Nations) holdt i Hyde Park, men Charlotte hadde ingen intensjoner om å bli der lenge og avtalte med sine venner om at hennes opphold skulle være stille og rolig. Hun skriver i juni at hun hadde deltatt på Thackerays andre foredrag, som var "a genuine treat to me," og deretter på the Crystal Palace, "a marvellous, stirring, bewildering sight - a mixture of a genii palace, and a mighty bazaar, but it is not much in my way; I liked the lecture better." Under forelesningen hadde hun stor oppmerksomhet rettet mot sin person, "in order to look at the author of Jane Eyre." Denne sommeren var hun i London en hel måned, og på veien hjem besøkte hun Elizabeth Gaskell. I et brev skriver hun at faren og tjenestefolkene synes hun så bedre ut enn da hun reiste, så det må ha gjort henne godt og hun kjennte selv at både humør og helse kjennes bedre.

Utover høsten dette året oppstod de vanlige virkningene av hennes isolerte liv å vise seg; hodeverk, og elendige våkenetter, men "as to running away from home every time I have a battle of this sort to fight, it would not do," og hun takket nei til invitasjoner. Et besøk av Miss Wooler gjorde henne likevel godt, men hun hadde fortsatt vansker med å skrive på Villette. Heldigvis ble hun bedre, og i februar 1852 skrev hun i brevform en kritikk av Thackerays nyeste bok, The History of Henry Esmond, som hun fant fornøyelig, men likevel ikke ville hun ikke rose hverken forfatteren eller boken spesielt fordi hun synes han som vanlig var "unjust to women."

Arbeidet med Villette stod stille, og om våren ønsket hun å være hjemme da en tåkeleggende hodepine gjorde situasjonen svært krevende for henne. Men så bestemte hun seg for å reise til Filey, en liten fiskerlandsby og feriested  i North Yorkshire, samme sted som hun hadde vært med Ellen noen år tidligere. Sent i mai reiste hun alene, for å komme til krefter etter sykdom og depresjon. Vel hjemme igjen klarte hun å skrive videre, og i oktober nærmet slutten seg for Villette. Innimellom hadde hun besøk, men "work first, then pleasure."

I november fullførte hun Villette, og sendte den til forleggeren (den ble publisert i 1853). Nå kunne hun unne seg en forandring, og forandring ble det! Gaskell skriver om hvordan Arthur Bell Nicholls (1818-1906), som hadde arbeidet som farens kirkeadjutant siden mai 1845, fridde til Charlotte i desember 1852. Charlotte snakket med faren, som var sterkt imot, og hun sa nei til ekteskapet. Dermed sa Nicholls opp jobben hos faren, og Charlotte takket ja til invitasjonen fra Mrs. Smith om et besøk i London, som ble det siste. 

Vinteren 1852-3 ble mye bedre for Charlotte enn den foregående, men det kom til en uoverensstemmelse mellom henne og Miss Martineau, som hadde såret henne dypt både i en artikkel om Villette og i et personlig brev, og Charlotte mente Miss Martineau hadde gjort en feilbedømmelse, ikke bare med tanke på henne som forfatter, men som karakter. I mars begynte anmeldere å finne feil ved Villette, og Charlotte gjorde sitt beste for å tilbakevise kritikken mot karakterene i boken.

På denne tiden var det en del besøk, Charlotte reiste til nære venner og de kom til henne. Gaskell skriver om åpenhjertige diskusjoner om litteratur og politikk, og selv om Charlotte kunne fremstå som stille og sjenert, ble hun livligere når det ble snakk om emner som interesserte henne. 

Med tiden forsonte Charlottes far seg med tanken på datterens ekteskap, og tillot i april 1854 at Mr. Nicholls fikk besøke datteren. Ekteskap ble akseptert og det ble bestemt at Mr. Nicholls skulle ha tilbake stillingen som kirkeadjutant. Charlotte begynte å gjøre de nødvendige forberedelser, blant annet for å supplere garderoben, oppussing i prestegården, innkjøp av brudekjole. Bryllupet skulle stå 29. juni, og Ellen og Miss Wooler kom dagen før for å hjelpe til med de siste forberedelser. Om kvelden kunngjorde faren at han ikke hadde helse til å gå til kirken og dermed ikke kunne gi sin datter bort. Miss Wooler kom til unnsetning, og ville gjerne gi sin gamle elev bort. Selv om det var få inviterte, hadde nyheten spredt seg og mange kom for å overvære bryllupet, "seeing her 'like a snow-drop,' as they said." Etter vielsen dro brudeparet til Irland for å besøke Mr. Nicholls familie og venner. Det ble en lykkelig tid, men nå har hun en å ta hensyn til; "time is not my own now; somebody else wants a good portion of it [...]."

Tidlig i 1855 ble Charlotte overfalt av ubrutt kraftig kvalme, og stadig tilbakevendende svakhet. Da en lege ble tilkalt, sa han at det hadde naturlige årsaker og ville bli bedre med tiden. Men det ble bare verre, og hun klarte til slutt ikke å ta til seg mat. Hun døde 31. mars 1855. 

Heddas innlegg om søstrene (HER) anbefales.

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del II]

Denne boken holdt jeg på med lenge, mest på grunn av andre bøker som dukket opp underveis (slik det gjerne gjør med bøker), og det er en stund siden jeg ble ferdig med den. Jeg har skrevet et innledende innlegg om Gaskells motiver for å skrive boken, som er første del av denne anmeldelsen, og hennes utvalg som har ført til det mange karakteriserer som the myth of the Brontës. Elisabeth Jay omtaler den i introduksjonen, og det er også skrevet en bok om nettopp dette, som jeg ble nysgjerrig på.

Elizabeth Cleghorn Gaskell (1810-1865) var en britisk forfatter som skrev romaner og noveller. Hun er kjent for blant annet romanene Mary Barton (1848), Cranford (1851-53), North and South (1854-55) og Wives and daughters (1866). The Life of Charlotte Brontë ble utgitt i 1857, og utpekt i 2017 av The Guardian som en av de 100 beste "nonfiction books of all time". Dette med the myth of the Brontës hang jeg meg opp i under lesingen av boken. Jay sier at Gaskell arrangerte kjente fakta om Charlottes liv, ispedd brev og anekdoter, og presenterte en overbevisende tolkning slik hun ønsket at hun skulle bli husket. Selv om dette er tilfelle, og jeg hadde det i bakhodet hele tiden, var selve biografien utrolig spennende å lese. Innlegget er derfor langt, del to av tre - og kanskje mest aktuelt for spesielt interesserte. Historien er jo kjent; søstrene Brontë som levde isolert på en prestegård under oppsyn av faren, og som produserte romaner som i ettertiden er blitt for klassikere å regne, men under lesingen av denne biografien har jeg virkelig fått et mye større og bedre innblikk i deres liv, og selvfølgelig Charlottes, og derfor har jeg lyst til å dele noe av det her. Det synes jeg både Charlotte og Gaskell fortjener.

Gaskell starter The Life of Charlotte Brontë med en beskrivelse av området omkring Haworth, slik det fremtrer for henne på reisen fra Keighley. Landsbyen Haworth ligger på kanten av Penninene i West Yorkshire, England. Omgivelsene, men også utviklingen av stedet, blir beskrevet detaljert helt frem til prestegården og en veggtavle med familien Brontës inngraverte navn. Innbyggerne presenteres for å få en bedre forståelse av livet til Gaskells "dear friend", og det var artig å lese om disse særegne folkene; hardføre, viljesterke og med respekt for praktiske kvaliteter, et robust folk som er vant til å klare seg selv. Det var lite kommunikasjon mellom landsbyene, spesielt på grunn av dårlige veier, og Gaskell sier det er tydelig i Wuthering Heights og The Tenant of Wildfell Hall at forfatterne er kjent med "the tales of positive violence and crime that have occurred in these isolated dwellings."

Til dette stedet ankom presten Patrick Brontë med sin kone, Maria, og deres to døtre, Maria og Elizabeth. 21. april 1816 ble Charlotte født, og like etter Patrick Branwell, Emily Jane og Anne. Morens helse begynte å skrante, og Gaskell skriver en del om oppveksten for de små mens moren ble dårligere. Det må ha vært hardt å ta seg av så mange små, og samtidig husholdet! Den eldste, Maria, fikk nok ingen barndom, men ble morens ledsager og hjelper. Mr. Brontë var opptatt av sine studier, og dessuten lite glad for at barna både stjal styrken fra hustruen kone og forstyrret det bekvemmelige hjemmet. Mrs. Brontë døde i september 1821, "and the lives of those quiet children must have become quieter and lonelier still." Selv om de hadde noe sosialt samvær med menneskene i nabolaget, synes det som om deres eget selskap var nok. Det var tydeligvis begavede barn, og om Charlotte sa faren at han kunne føre samtaler med henne om hvilke tema som helst med like mye frihet og glede som med en voksen.

Noen år etter at Mrs. Brontë døde, kom hennes søster for å ta seg av hus og barn, og det ble bestemt at barna skulle få skolegang. I 1824 ble Maria, Elizabeth, Charlotte og Emily sendt til Cowan's Bridge. Denne skolen ble modell for Lowood i Jane Eyre, for det gjorde dypt inntrykk på Charlotte at de to eldste søstrene døde som følge av skolens dårlige forhold. Gaskell sier at Charlotte angret på beskrivelsene ettersom det ble sammenlignet med Cowan's Bridge. Etter å ha besøkt stedet, og snakket med blant annet tidligere elever, argumenterer Gaskell for at bevisene mot skolen tydelig viser at forholdene var så dårlige at man ble syke av det. Av denne grunn ble jentene sent hjem høsten 1825, da var Charlotte litt mer enn ni år gammel.

På denne tiden kom en eldre kvinne, Tabby, fra landsbyen for å være hushjelp i prestegården. Hun ble værende i over tretti år og hadde utallige historier som hun fortalte barna. Tanten underviste dem til regelmessige tider hver dag så godt hun kunne, og farens interesse for nyheter, retorikk og politikk ga dem mulighet til å utvikle tanker og meninger. Deres eneste bror, kalt Branwell av familien, var "a boy of remarkable promise, and, in some ways, of extraordinary precocity of talent," og fikk undervisning av faren noen timer for dagen, men resten av tiden ble han overlatt til seg selv og tilbrakte mye tid med kamerater fra landsbyen. Søsknene skrev skuespill av intellektuell karakter, og intrikate, fantasifulle historier, som oftest ført i penn av Charlotte, og både valg av karakterer og innhold var ikke akkurat slikt barn vanligvis ville vært interessert i. Gaskell gjengir en liste datert frem til august 1830, og den er ganske imponerende. Noen av skriveriene er sitert, og bemerkelsesverdige med tanke på hvor tidlig de ble skrevet, og viser at søstrene var opptatt av blant annet politikk og kunst. I Charlottes tidlige litterære arbeid fremstår en fantasifull og kreativ person med et godt utviklet språk, bare 13-14 år gammel. Men hennes plikter var ikke bare å lære lekser, lese et visst antall sider og tilegne seg bestemte ideer, men også å rengjøre rom, gjøre ærend, hjelpe til med matlaging, være lekekamerat for sine yngre søsken og å studere økonomi sammen med tanten.

I januar 1831 ble Charlotte sendt på skole igjen, denne gangen til the Miss Wooler's School ved Roe Head. Skolen var på alle måter det motsatte av Cowan's Bridge, og Charlotte var en utrettelig student som konstant leste og tilegnet seg kunnskap. Hun dro hjem igjen i 1832, "having won the affectionate regard both of her teacher and her school-fellows, and having formed there the two fast friendships which lasted her whole life long;" Ellen Nussey og Mary Taylor, som hun fra da av brevvekslet med. Mary hadde ikke tatt vare på brevene, men Ellens brev fra Charlotte kan fortelle om rolige dager hvor det skjedde lite å skrive om, og at hun begynte å analysere bøker. Etter forespørsel anbefaler hun også bøker til Ellen, og det er en lang liste over klassikere, med kommentarer.

Sommeren 1835 var hele familien opptatt av å finne et yrke for attenåringen Branwell, og ettersom de alle var interesserte i tegning og maling, syntes det som hans talent ga en opplagt retning; the Royal Academy. Emily ble sendt til Roe Head som elev, og nittenåringen Charlotte begynte der som lærer etter tilbud fra Miss Wooler. Emily klarte ikke å trives på grunn av voldsom hjemlengsel og reiste hjem etter tre måneder, men Charlotte hadde en lykkelig tid. Lønnen var så lav at hun knapt kunne spare noe slik hun håpet, og pliktene tynget, selv om hun gjorde dem med helhjertet innsats, og hun hadde alltid en venn i Miss Wooler. I brev fra 1836 skrev hun til Ellen at hun følte seg "as wretched and hopeless as ever", en slags "nervous disturbance", som Gaskell mener er en midlertidig lidelse. I et brev fra oktober 1836 skriver Charlotte at Emily har dratt til Halifax som lærer, og hun frykter for helsen hennes under forhold hun kaller slaveri. Så da søstrene møttes hjemme i juleferiene, snakket de om livene sine, og de følte at det var deres plikt å hjelpe og understøtte faren. Denne julen var ikke uten håp, kanskje de kunne utvikle skrivingen de pleide å "pusle" med? Charlotte skrev brev til Robert Southey for å be om hans mening om diktene. Han svarer at "literature cannot be the business of a woman's life, and ought not to be," men oppfordrer henne til å fortsette å skrive ettersom hun har talent. Brevet fikk henne til å legge alle tanker om litterær virksomhet. Men ut i 1837 føler hun seg ambivalent ovenfor hvordan man bør leve, og ovenfor Gud. Tankene er syndige, og hun skriver at "my theory is right, my practice horribly wrong."

Søstrenes helse virker å være svak, og Charlotte var bekymret for Anne. "Stung by anxiety for this little sister" fastslo hun at de ikke skulle tilbake til Roe Head. Emily kom også hjem, etter seks måneder som lærer. Stillheten hjemme gjorde godt, sammen med selskap av søsknene og sine få venner, og hun kom til krefter igjen.

So, as One higher then she had over-ruled that for a time she might relax her strain, she returned to Haworth; and after a season of utter quit, her father sought for her the enlivening society of her two friends, Mary and Martha T. At the conclusion of the following letter, there is, I think, as pretty a glimpse of a merry group of young people as need be; and like all descriptions of doing, as distinct from thinking or feeling, in letters, it saddens one in proportions to the vivacity of the picture of what was once, and is now utterly swept away."

Gaskell, s. 125

Hun opplever sitt første frieri i 1839, og skriver at "I had a kindly leaning towards him, because he is an amiable and well-disposed man. Yes I had not, and could not have, that intense attachment which would make me willing to die for him; and if ever I marry, it must be in that light of adoration that I will regard my husband"

Hun funderte på i hvilken retning hun skulle sette inn kreftene. Nå var de alle sterke igjen, én måtte være hjemme med faren, og Charlotte og Anne måtte "put their shoulders to the wheel." Anne var først ut, så Charlotte, som guvernanter. Det ble en opplevelse av tyranni, å bli sett ned på og ellers oversett, noe Agnes Grey er en beskrivelse av, ifølge Gaskell. I et brev til Emily sier hun at en governess har ingen eksistens. Arbeidsforholdet ble avsluttet juli samme år, 1839. Hun opplever et nytt frieri, og det er artig å lese hva hun skriver om det, hun hadde virkelig humor! Innimellom er det gleder, blant annet sammen med sine få venner, men også med søstrene. Noen reiser ble det også, og i 1840 var alle hjemme, bortsett fra Anne. Charlotte er lykkelig, men vet at hun må se seg om etter en stilling som guvernante. Branwell ble likevel ikke sendt til the Royal Academy, Gaskell er ikke kjent med omstendighetene rundt dette, og sier han må ha vært skuffet for han hadde stort talent. Han hadde nok gjort noen feil gjennom årene, noe faren og søstrene nok var blindet av kjærlighet til å se. Han hadde også en lidenskap for litteratur, og bortsett fra å male skrev han også dikt.

Om kveldene skrittet søstrene frem og tilbake i stuen, snakket om planer og prosjekter, og om fremtiden. På denne tiden var favorittemnet å starte en skole. Å undervise virket som det eneste yrket som var åpent for dem, men hvordan skulle de skaffe penger? Om vinteren skrev hun en historie, (denne er blitt rekonstruert fra fragmentene som fantes, som Ashworth: An Unfinished Novel by Charlotte Brontë, men Charlotte selv forkastet manuskriptet). I brev skrev hun om blant annet politikk og kjærlighet:

Hun så det som sin plikt å lette byrden for faren, og satte ivrig igang med å finne en post. I mars 1841 lykkes hun, og det ble hennes andre, og siste, stilling som guvernante. Denne gangen var det en "kind-hearted and friendly" familie, men det ble forventet mye mer av henne enn å undervise barna, og selv om hun har det bra, og hun led under hjemlengsel og bekymring for sine søstre.

Tanten tilbydde å låne dem penger for å starte en skole, men i forhold til profesjonelle lærere hadde de ikke nok kunnskap til å undervise. På denne tiden vurderte Miss Wooler å la Brontë-søstrene overta skolen sin, og Charlotte planla å reise sammen med Emily til Brussel for å lære mer, spesielt språk. Ved juletider sluttet hun i sin stilling, og de to søstrene reiste i januar 1842 til Brussel og Pensionnat Héger, eid av Madame Héger. Her fikk de undervisning av hennes mann, Mr. Héger, som så deres litterære talent og oppmuntret og veiledet dem i skriveferdighetene. Gaskell skriver om byen, med historiske fakta, og om skolebygget som har en fascinerende bakgrunn. Hun møtte ekteparet, som kunne fortelle om søstrene. Mr. Héger mente at Emilys talent var hakket høyere enn søsterens, "she should have been a man," har han uttalt, "her powerful reason would hav deduced new spheres of discovery from the knowledge of the old; and her strong, imperious will would never have been daunted by opposition or difficulty; never have given way but with life." Men også at hun virket egoistisk og krevende i forhold til Charlotte, som alltid var oppofrende.

Charlotte var nå 26, og selv om planen var at de skulle være der i seks måneder, ble oppholdet forlenget. De lærte mye, og fikk tilbud av Madame Héger om å undervise. Men så ble tanten syk og dør, og de bestemte seg for å reise hjem. Etter det første sjokket, kunne søstrene glede seg over å være sammen igjen, men det blir bestemt at Charlotte skal retunere til Brussel og hun reiser i januar 1843. Hun fortsatte sine studier, og hver søndag spaserte hun til det engelske kapellet. Hun skrev til Ellen at hun også gir Mr. Héger undervisning i engelsk, men det skinner gjennom at hun hele tiden led av angst, depresjon og fysiske plager. "There are privations and humiliations to submit to; there is monotony and uniformity of life; and, above all, there is a constant sense of solitude in the midst of numbers. The Protestant, the foreigner, is a solitary being, whether as teacher or pupil." Likevel, hun var takknemlig for mulighetene hun har fått, og skrev videre at hun fryktet sommerferien, da alle drar for å more seg, og hun ble igjen alene. Det var også uoverensstemmelser mellom henne og Madame Héger, det var særlig det at engelske protestanter mislikte romersk katolisisme, og Madame Héger mente at enhver kritikk mot hennes kirke var å regne som blasfemi. Hennes forandring i holdning vet vi mer om i dag, og er noe av det Gaskell ville skjule, nemlig det faktum at Charlotte var forelsket i Mr. Héger (dette kommer ikke frem i boken). Charlotte var av den grunn usikker på hvor lenge hun ble værende, hun følte seg alene, men heldigvis mindre deprimert. Mot slutten av 1843 får hun en følelse av at hun må dra hjem, og forklaringen om farens gradvise blindhet blir godtatt av ekteparet Héger. Andre januar ankom hun Haworth, og skrev i slutten av måneden at "I suffered much before I left Brussels. I think, however long I live, I shall never forget what the parting with Mr. Héger cost me. It grieved me so much to grieve him who has been so true, kind, and disinterested a friend."

Denne våren var 'the moors' en stor ressurs for Emily og Charlotte som vandret, "to the great damage of our shoes, but, I hope, to the benefit of our health." Den gamle drømmen om en skole ble stadig diskutert, og de besluttet å ha skole hjemme. Dessverre er det vanskelig å finne elever, og til syvende og sist var de glade for i det hele tatt å ha gjort et forsøk. Og så er det broren, som var i et merkelig humør. Gaskell sier at "the story must be told", og fortsetter med at Branwell hadde en stund vært privatlærer, et forhold som tok slutt da det ble oppdaget at han hadde en affære med fruen i huset. Charlotte og søstrene mistet alt håp for hans fremtidige karriere, og han var ikke lenger familiens stolthet. I mars 1845 skriver Charlotte at "I can hardly tell you how time gets on at Haworth. There is no event whatever to mark its progress. One day resembles another; and all have heavy, lifeless physiognomies. Sunday, baking-day, and Saturday, are the only ones that have any distinctive mark. Meantime, life wears away. I shall soon be thirty; and I have done nothing yet. Sometimes I get melancholy at the prospect before and behind me. Undoubtedly, my duty directs me to stay at home for the present. There was a time when Haworth was a very pleasant place to me; it is not so now. I feel as if we were all buried here. I long to travel; to work; to live a life of action."

Om sommeren kommer alle "the disgraceful details" om Branwell ut, og Gaskell sier han led voldsomt av kjærlighetssorg, og mener at den aktuelle fruen er ansvarlig for hans tidlige død. De tre siste årene hadde han regelmessig brukt opium og alkohol, og etter ett forsøk, var familien redd han skulle klare å begå selvmord. I denne triste høsten i 1845, bestemte søstrene seg for å utgi noen av diktene sine, under pseudonymene Currer, Ellis og Acton Bell, og i mai 1846 blir diktsamlingen publisert.

The book was printed; it is scarcely known, and all of it that merits to be known are the poems of Ellis Bell. The fixed conviction I held, and hold, of the worth of these poems, has not, indeed, received the confirmation of much favorable criticism; but I must retain it notwithstanding."
s. 226, end of vol. I 

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

Washington Black ~ Esi Edugyan

Dette er første bok jeg bevisst leser fordi den er med på listen til Bookerprisen, altså langlisten. Det blir spennende å se om den kommer videre til kortlisten, noe jeg absolutt synes den bør. Men - jeg har ikke lest flere av bøkene, så jeg kan ikke gjøre noen sammenligninger. Jeg har akkurat startet på The Overstory, og den er jeg svært spent på. Men altså - Washington Black!

Boken er delt inn i fire deler, og handlingen foregår tidlig på attenhundretallet. I første del beskrives en sukkerplantasje på øyen Barbados, 1830. Det vil si, det er George Washington Black som gir beskrivelsene, i retrospektiv, og forteller om årene på plantasjen Faith. Fra hans perspektiv får vi kjennskap til forholdene der og hvordan Wash, som han blir kalt, og de andre slavene har det. I oppveksten har han kun hatt Big Kit, som har tatt seg av ham siden han var fem. Hun forteller ham at døden er en dør videre. Til friheten. Det er kommet en ny master på plantasjen, som er temmelig streng og Wash, som er tolv år, blir en dag kalt inn for å servere ved middagen sammen med Big Kit. Her sitter the master, Erasmus Wilde og broren, Christopher som blir kalt Titch. De er temmelig forskjellige og med ulikt syn på verden. Det er en brutal hverdag for slavene, men Titch ønsker at Wash skal være hans assistent i byggingen av en luftballong og ellers i hans forskning, noe som blir springbrettet for Wash på veien mot frihet da det viser seg at han har et stort talent for tegning.

Boken minner litt om Cry, the Beloved Country, skjønt den er fra en senere periode (1948), men tematikken er den samme: frihet. Big Kit snakker mye om frihet, og Wash bærer med seg det hun lærer ham. Titch viser ham veien, og fra å vokse opp til å adlyde uten å stille spørsmål utvikler Wash seg til å bli en reflektert ung mann. Men det koster, og det er mildt sagt en humpete vei. Det er interessant at Edugyan fikk ideen fra the Tichborne claimant trial; en sann historie i Viktoriatiden hvor en mann ble antatt død etter et skipsforlis. Hans mor klamret seg seg til at han fremdeles var i live og sendte en tidligere slave til Australia da hun hørte om en mann som påstod at han var sønnen. Edugyan ønsket å utforske hvordan det kunne være for denne tidligere slaven å tre inn i et nytt samfunn som en svart mann, og hvordan noen kan ta eierskap og ansvar over eget liv etter å ha vokst opp i et undertrykkende system.

Etter min mening har Edugyan klart dette godt, og selv om historien på sett og vis kan virke urealistisk er det tross alt fiksjon og da kan alt skje. Også at en hvit mann og en svart gutt reiser avgårde med The Cloud Cutter, havner i Amerika, drar til Arktis og den svarte gutten blir til ung mann i området Nova Scotia og foretar flere reiser utover dette. Han forsøker å frigjøre seg fra sin fortid, men den henger ved ham som en lenke. I fjerde og siste del innser han at det er han selv som holder lenken, og klarer å bryte den. Avslutningen er utrolig fin, det er bare å glede seg! Washington Black handler ikke bare om frihet, eller - jeg vil si den handler om frihet på flere plan. En slaves ønske om å være en fri mann, en gutt som ønsker å frigjøre seg fra sin "omsorgsperson", frihet til å kunne mene og si det høyt. Med friheten kommer også ansvar for eget liv, og dette er vanskelig for Wash å begripe. Men på sin ferd innser han at selv om livet er hardt er mye opp til ham selv.

Smussomslaget er nydelig! Forstørr gjerne bildet for bedre å se detaljene.

Washington Black av Esi Edugyan
Serpent’s Tail Books, 2018
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

Bror din på prærien ~ Edvard Hoem

Bror din på prærien er andre boken i slektshistorien til Edvard Hoem. Den første, Slåttekar i himmelen, handlet mye om Hoems oldefar, Nesje, og etterhvert om de som reiste til Amerika for å bygge seg et nytt og (håpet de) bedre liv. I Bror din på prærien blir vi kjent med Eilert Knudson, en av sønnene til Nesje som reiste over bare seksten og et halvt år gammel. Først oppholder han seg hos tanten, Gjertine. Han oppholdt seg i USA i tolv år før han dro videre til Alberta-prærien i Canada.

Dette er enda en fin og lettlest bok med mye interessant informasjon om de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. Likevel blir det innimellom for mye. For mye om det samme, og jeg detter av midt under lesingen og finner meg selv skumlesende på sidene. Men ettersom jeg i det store og det hele liker denne historien, skal jeg ikke bruke mer plass til å snakke om det negative.

Som nevnt i forhold til Slåttekar i himmelen, er enkelte skeptiske til fremdikting slik Hoem har gjort det, men jeg synes det fungerer svært bra. Virkelighetsdebatten som pågår, om hvor mye skjønnlitterære forfattere kan skrive om andre mennesker i bøker, ønsker ikke Hoem å gå for hardt inn i. Han er enig med dem som sier at det ikke kan være regler for skjønnlitteratur. Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før ligner på menneskene nå, og selv om navn og datoer er korrekte, er det tanker, følelser og replikker oppdiktede i disse romanene.

Da Eilert kjøper seg jord på Alberte-prærien og stifter familie, er det ikke bar hus de må bygge. Alt må bygges, lages, legges til rette. Et helt samfunn må etableres, med kirker, skoler, veier. Som Hoem selv har beskrevet det i en tale:

Eilert Knudtson, min grandonkel, gav store bidrag og var ein leiande talsmann for Bibel-instituttet i Camrose frå 1932, og da han døde, kom det talsmenn for instituttet for å helse i gravferda.

Å skapa trygge, kristne skular der den oppveksande slekt kunne få den utdanninga pionerane sjølve ikkje fekk, var like viktig som å bygge opp nybyggarsamfunn med vegar og kyrkjer og etter kvart med telefon og elektrisitet. Det var i neste omgang ikkje merkeleg at mange av desse pionerbarna og barnebarna utdanna seg til prestar og misjonærar. Dei var oppvaksne og opplærte i eit miljø der ein på ingen måte kunne få det ein peika på eller lengta etter, men dei fekk ei sjølvforståing som hadde røter i den haugi-anske oppfatninga av at alle menneske, same kva yrke dei tilhøyrer, er like for Gud. Den som køyrer møkk, utfører eit like heilagt arbeid som presten som står på preikestolen. Kvinner og menn er likeverdige, sjølv om dei er tiltenkte ulike oppgåver. Barn er like viktige som vaksne, dei gamle like viktige som dei unge og sterke. Det tok mange år før eg sjølv var klar over at dette var ein viktig del av den haugianske arven i mitt eige oppvekstmiljø. Når ein i min syskenflokk ytra ei oppfatning om det eine og det andre, stansa far og mor nesten alltid opp for å lytte. Det hadde ikkje noko med nokon forkvakla filosofi å gjera, som at barna skulle bestemme over dei vaksne, men at barna skulle kjenne seg verdsette og sette, og at vi alle for Gud var like og like viktige.

Det er absolutt et godt utgangspunkt, særlig når hverdagen ble lang og tung med hardt arbeid og vansker med å livberge seg. Nesje skjønner fremdeles ikke hvorfor folk reiser avgårde, for det skjer store ting i Molde og i landet forøvrig! Er det bare han som ser det? På Alberte-prærien ønsker Eilert seg en stor barneflokk, han har hørt at det øker sjansene for å klare seg ettersom de da er flere om å arbeide. Men han tenker ikke på faren og moren som går hjemme i Norge og ikke har noen til å hjelpe seg. De er blitt gamle og helsen skranter. Da Nesje ligger for døden er det en setning han forsøker å si til sin yngste sønn, Anton Edvard, men kommer ikke lengre enn til: "Bror din på prærien..." 

Tredje bok, Land ingen har sett, står klar i bokhyllen og skal ikke stå der for lenge ulest. Først har jeg et par andre bøker som må leses, så blir det gjensyn med personene fra Hoems slektshistorie.

Bror din på prærien av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2015
Norsk, nynorsk
466 sider
Pocket, kjøpt