søndag 19. juli 2020

Stillitsen ~ Donna Tartt

Stillitsen har stått i bokhyllen min siden 2014, og med sine 841 sider passet det utmerket å lese den i månedens 1001-bok som skulle være en på 500 sider eller mer. Jeg har irritert meg, jeg har grublet og tenkt, jeg har vært oppgitt og frustrert, men mest av alt har jeg likt denne historien om Theo. Tartt har gitt stemmen til Theo, som skriver denne historien for å forstå, men samtidig ønsker han ikke å forstå, fordi det vil innebære å svike faktum. På slutten kommer han til en innsikt: 

SPOILER! Hopp over skriften i kursiv, den avslører ikke så mye, men det kan være nok :)

Han snakker om en mellomsone, den som er mellom virkeligheten på den ene siden og punktet der bevisstheten treffer virkeligheten, en regnbueende, der skjønnheten blir til, der to helt forskjellige flater blandes og flyter sammen for å tilgodese oss med det livet ikke gir oss; og det er her, i dette rommet, all kunst eksisterer, og all magi.

Og - vil jeg også hevde - all kjærlighet. [...] Og på samme måte som musikk befinner seg i rommet mellom notene, på samme måte som stjernene er vakre takket være verdensrommet rundt, på samme måte som solen treffer regndråper i en viss vinkel og kaster et prisme av farger over himmelen - slik er rommet der jeg eksisterer, og ønsker å fortsette å eksistere, og som jeg, skal jeg være helt ærlig, håper jeg dør i, nettopp denne mellomstrekningen: der fortvilelsen traff ren annerledeshet og skapte noe sublimt.

Og det er derfor jeg har valgt å skrive disse sidene slik jeg har skrevet dem. For bare ved å gå inn i mellomsonen, i den mangefargede randsonen mellom sannhet og usannhet, er det mulig å holde ut å være her og skrive alt sammen.

Så, jeg startet med slutten. Men hele historien kulminerer med denne innsikten Theo gradvis erkjenner for seg selv og sitt liv, og det starter da han som trettenåring opplever at moren dør i en eksplosjon på et av New Yorks kunstmuseum. I forvirringen som oppstår, får han med seg et maleri; Stillitsen (The Goldfinch) av Carel Fabritius fra 1654. Tartt har sagt at kunstverket er spesielt, siden fuglen er både fanget og fri, noe som jeg synes er et sentralt tema i romanen. 

Mange mener boken er for lang, og at de siste 400 sidene er skuffende. Ikke hør på dem! Ja, den er lang, men på en positiv måte. Hvordan skal man kunne si noe om sitt liv uten å bruke mye plass? Når moren dør flytter Theo inn hos familien til en skolekamerat hvor han bor til faren plutselig annonserer at han kommer for å ta ham med seg til Las Vegas. Tiden her blir avgjørende for livet hans videre; hans valg, mangel på handling, forelskelse og kjærlighet, vennskap. Underveis er Tartt innom store spørsmål som hva er sannhet, hvordan kan man gjenkjenne skjønnhet, og finnes udødelighet? Theo sliter med identiteten, å finne seg selv i denne til tider vanskelige verden, men det er så fint å lese om prosessen og hvordan han kommer frem til en erkjennelse for seg selv. 

Stephen King sier at dette er en "rarity that comes along perhaps half a dozen times per decade, a smartly written literary novel that connects with the heart as well as the mind." Han har mye rett i det, og bildet som Theo har med seg blir et symbol på det som er vakkert og ekte. Stillitsen kan jeg absolutt anbefale, den ga meg mye å tenke på og Tartt har en svært god skrivestil som uten å være belærende gir næring til tankevirksomhet og nye perspektiver. 



Stillitsen av Donna Tartt
Originaltittel: The Goldfinch (2013)
Oversatt av Hilde Lyng
Tiden Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
841 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

3 kommentarer:

  1. Tak fordi du fortæller om Stillitsen - den må jeg absolut læse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra du ble inspirert! Håper du leser den :)

      Slett
  2. Denne har jeg lest. Den første delen likte jeg svært godt. Din opplevelse av at boken ikke var for lang gjenkjenner jeg, ikke når det gjelder stillitsen, men en annen amerikansk murstein (Hanya Yanagihara: Et lite liv) som jeg mener ikke hadde et komma for mye.
    Så jeg tror dette handler om tid og sted og person.
    Fortsatt god lesesommer

    SvarSlett