Den afrikanske farm: del II ~ Karen Blixen

Del I av min Blixen-lesing finnes her, jeg kom ikke lengre enn til side 61 før bloggdato i bokhyllelesingen, men nå har jeg lest hele boken og skal forsøke å komme med en helhetlig oppdatering. Den afrikanske farm handler om Karen Blixens 17 år i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika), fra 1914 til 1931, hvor hun sammen med sin mann, Bror von Blixen-Finecke, kjøpte en farm hvor de dyrket kaffe. Boken handler stort sett om hennes egne memoarer fra disse årene og mannen blir kun vagt nevnt én gang så vidt jeg fikk med meg. Dette er Karens betraktninger, og etter det jeg husker fra filmen Mitt Afrika var ikke de to særlig lykkelige sammen. Jeg må si jeg så frem til skildringene av forholdet med Denys Finch-Hatton som er spesielt vektlagt i filmen, men der måtte jeg se meg skuffet. Hun snakker om ham som en venn, og langt ut i boken om at de hadde lange samtaler sammen samt hva hun gjorde for ham etter at han døde i et fly-krasj. Romansen mellom dem sies det ingenting om.

Altså er ikke boken slik den kjente Mitt Afrika-filmen viser, men snarere en samling historier fra tiden hennes der. Ikke at jeg ble skuffet i helhetsbildet, men sånn kan en film med Robert Redford gjøre med en. Nå i ettertid leser jeg at filmen også er basert på brev og andre verk Karen Blixen skrev. Men boken Den afrikanske farm er mer hennes erindringer fra tiden da hun drev farmen og som hun skrev etter at hun var flyttet tilbake til Danmark og ble utgitt i 1937. 

I heftet som fulgte med boken står det at broren, Thomas Dinesen, stod henne nær og det var til ham Karen Blixen per brev betrodde sine innerste følelser. Han har også skrevet bøker, blant annet en om sin søster hvor han sier at hun hadde en enestående "evne til å gi et betagende billede af alt hva hun traf på i sit liv - mennesker og natur, henrykkelse og fortvilelse - til tider kan kunstneren rives så meget med af sit billede, at selv hans nærmeste venner kan komme i tvivl om ægtheden, sandheden i dets skabelse." I Den afrikanske farm så Thomas Dinesen at hun hadde fordreid virkeligheten slik at den skulle passe inn slik hun ønsket den skulle ha vært. Det var ikke negativt, han mente ikke hun var en løgner, men rett og slett en dikter.  

I Den afrikanske farm er Karen Blixsens kjærlighet til stedet til å ta og føle på, og hun sier i starten av boken at farmen lå for høyt for kaffedyrking og at det var vanskelig å få driften til å lønne seg. Dette kommer hun også tilbake til mot slutten, da hun blir nødt til å selge alt og flytte til Danmark.

Foran meg lå en veldig strekning av åpent, bølgende land, en ridetur på halvt hundre mil. Her fantes det ikke et eneste gjerde eller en eneste grøft, ingen veier og ingen menneskelige boliger bortsett fra masaienes landsbyer, som de kaller manyattaer og som står tomme halve året når de store vandrerne tar med seg kvegflokkene sine til nye beiter. Lave, gamle tornetrær stod spredt ut over sletten. Her var lange, dype dalfører og elveleier med store flate steiner, hvor man måtte følge et dyretråkk for å komme over.

Etter en stund merket man hvor stille det var her ute. Når jeg nå ser tilbake på mitt liv i Afrika, synes jeg det er livet til et menneske som er kommet ut av en støyende og urolig verden og inn i et stille land.

s. 80

I heftet påpekes det at det var vanlig at kolonistene betraktet afrikanerne som dyr eller barn, og at de burde være takknemlige for den utviklingen Europa bidro med. Selv om Karen Blixen var påvirket av denne holdningen leser jeg i boken at hun fikk en forståelse for at de faktisk var mennesker. Blant annet ved at hun reflekterer rundt det at rettferdighetsbegrepene hos de to verdensdelene var så forskjellige. Hun forsøkte å sette seg inn i andre folkeslags levevis, og ikke bare avfeie dem etter europeisk normer. Også masaienes skjebne ser hun på med en viss vemodighet; "Fra farmen kunne jeg år for år følge skjebnen til det døende masaifolket på den andre siden av elven. De var krigere som var blitt forbudt å føre krig. Stammen var nå en gammel løve med klørne klippet, en kastrert nasjon." Somalikvinnene beskriver hun på en fantastisk måte, og selv om vi i dag betrakter Somalia blant de fem verste land å leve i som kvinne, levner Blixen ingen tvil om at det inne i den avstengte kvinneverden som hersket hos somalikvinnene som bodde på farmen merket hun "at et sterkt og mektig ideal var usynlig til stede, og uten dette kunne ikke besetningen ha holdt ut så heltemodig: Tanken om et tusenårsrike hvor kvinnene skulle regjere verden." Om de to rasene skriver hun at forholdet på mange måter minner om det mellom de to kjønn, for hvis en av dem fikk vite at de ikke betydde mer i den andres liv enn hva den andre betyr i deres eget ville de bli forarget og ikke tro det. "Under gjensidig illusjon gikk samværet mellom hvite og svarte sin jevne gang."

Selv om det kunne være ensomt på farmen, var det alltid mye å gjøre og hendelser som måtte følges opp. Det kom også mange gjester på besøk. "En gjest er alltid velkommen. Han hadde jo nytt å fortelle, og enten det er dårlig eller godt, er det brød for sjelen for mennesker som lever et ensformig liv i et avsidesliggende hus." Spesielt nevnes Denys Finch-Hatton og Berkley Cole ofte. Førstnevnte "var så hissig på samtaler og diskusjon" når han kom tilbake fra jaktekspedisjonene at de to ble sittende og snakke til langt på natt. Karen Blixen så på seg selv som en storyteller, og diktet mange eventyr og historier hun kunne fortelle til Denys Finch-Hatton når han kom.

Denys ville heller høre på en historie enn å lese den. [...] Når han kom til farmen, spurte han meg om jeg hadde noen nye historie å fortelle ham. [...] Om kvelden gjorde han det behagelig på gulvet foran kaminen med alle husets puter spredt rundt seg. Jeg satt med bena over kors ved siden av ham, som selve Sheherazade. Han hørte oppmerksomt på en lang historie helt til siste slutt.

s. 177

Den største gleden hun opplevde var å fly med Denys Finch-Hatton over Afrika, og skildringene fra turene er så levende at jeg har ingen problemer med å se dem for meg. En annen fantastisk skildring er fra en safari hun dro på inn til Masai-reservatet hvor hun beskriver opplevelsen av landskapet, løvejakt og naturen. I boken er det også mange historier om mennesker hun møter som ofte er svært underholdende og usedvanlig godt skrevet.

Karen Blixens kaffefarm M’Bogani i Kenya.

Siste kapittel heter "Farvel til farmen" og Karen Blixen tar for seg hvordan farmen bukket under for tørke, lave kaffepriser og manglende kapital som til slutt førte til at farmen måtte selges, og hun måtte reise tilbake til Danmark. Den afrikanske farm likte jeg svært godt og kommer garantert til å lese mer av Karen Blixen! 

Den afrikanske farm av Karen Blixen
Originaltittel: Out of Africa og Den afrikanske farmGyldendal Norsk Forlag, 1948
De norske Bokklubbene AS, 2001, for denne utgaven
Norsk, bokmål
303 sider
Innbundet, gave

Bokhyllelesing