Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del II

Så er hele den tykke boken lest og innlegg nummer to klart. Boken har jeg lest sammen med Hedda, og vi har begge storkost oss med den. I det første innlegget om boken skrev jeg at dette var et fantastisk verk, da hadde jeg bare lest omtrent en tredjedel. Hva skal jeg si om det resterende! Wow er rett og slett ikke nok. Bok II har fått tittelen Levd erfaring, og er om mulig enda mer ambisiøs enn første del, for "Hvordan lærer kvinnen om sin tilstand, hvordan føler hun den, i hvilket univers er hun lukket inne, hvordan kan hun bryte ut, [...]. Først med en slik tilnærming kan vi forstå hvilke problemer kvinnene stilles overfor når de forsøker å skape seg en ny fremtid, etter å ha arvet en tung fortid."

Simone de Beauvoir fremlegger to hovedtanker: 1) man fødes ikke som kvinne, man blir det; og 2) oppdragelsen påtvinger kvinnene "kvinnelighet", den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn.

For å bruke Beauvoir sin terminologi så har vi sett at det handler om å kunne realisere seg selv som menneske. Det er kvinnens biologiske skjebne som historisk sett har plassert henne som Den andre, men ettersom menneskene ikke utelukkende søker å bestå som art, men å nå ut over seg selv, er det altså ingen grunn til at ikke kvinnen i likhet med mannen skal kunne transcendere. Når dette oppnås, kan hun bli den hun er; et fritt og autonomt vesen. 

Det er altså samfunnet som former det som kalles kvinnelig. Beauvoir argumenterer for at den kvinnelige passiviteten blir utviklet fra fødselen, og at dette på ingen måte er en biologisk kjensgjerning slik det er hevdet, men at det er en skjebne som blir pålagt henne av oppdragerne og samfunnet. Hun viser hvordan gutter tidlig blir befridd fra småbarnsalderens narsissisme, mens jentene blir bekreftet av den ved å gjøre seg til objekt. Gutten blir oppmuntret til å skaffe seg en egen posisjon, han tar fatt på ting, han er oppfinnsom, våger og handler. Jenten opplever en konflikt mellom sin selvstendige eksistens og det at hun er Den andre; hun lærer at for å behage må hun anstrenge seg, hun må gjøre seg til objekt og dermed oppgi sin selvstendighet.

Kvinnesaken har gjort mye for å endre dette, sier Beauvoir, men oppdragelsen av gutter og jenter var i 1949 fremdeles ulik, og hun påpeker hvordan synet på kvinnens rolle som Den andre opprettholdes gjennom sosialiseringsprosessen. Hun henviser til spørreundersøkelser som viser at de fleste foreldre ønsker seg sønner fremfor døtre, de snakker og behandler dem forskjellig. Dette er fremdeles aktuelt, for eksempel viser studier at barnehageansatte i dag behandler gutter og jenter forskjellig. Jentene får tilbakemeldinger på klær og utseende, som at de er søte, yndige og fine, mens guttene får kommentarer på fysiske egenskaper, som at de er tøffe, sterke og kule. 

Det annet kjønn er et komplekst verk hvor Beauvoir virkelig dykker dypt ned i hva som gjør at kvinnen har blitt Den andre, hvorfor forskjellene er der og hva vi kan gjøre med det. Det er bare å applaudere, og det meste er fremdeles aktuelt! Hun går grundig gjennom forskjellene for å bygge sine argumenter, det er så spennende! Dilemmaet for kvinnen er at hun oppfatter seg selv som vesentlig, og dermed blir det vanskelig for henne å bli uvesentlig slik det kreves. Simone de Beauvoir skriver om at kvinnen er et eksisterende vesen som blir bedt om å gjøre seg til objekt, og på den måten viderefører sosialiseringen til omgivelsene og til sine egne barn. Det hele er et bedrag og en løgn. Det er mye kvinnen bebreides for, men det er et uttrykk for hennes situasjon.

Sett fra et et biologisk, sosialt og psykologisk synspunkt er situasjonen ganske så forskjellig for menn og kvinner, og Beauvoir viser hvordan asymmetrien skaper problemer så lenge det er kamp mellom dem. Det som skal til er gjensidighet. Er det virkelig slik ennå? Hun analyserer ekteskapet, fordi det fremstår som radikalt forskjellig for mannen og kvinnen, og det er den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen. Det tradisjonelle ekteskapet oppfordrer ikke kvinnen til å transcenderes sammen med mannen; det holder henne innelukket i immanensen. Men intet eksisterende vesen gir noen gang avkall på sin transcendens, selv når den fornektes hardnakket. 

Hun snakker om husarbeidet, hvor kvinnen virkeliggjorde seg som virksomhet, men det er en virksomhet som holder henne i immanensen, det er et ensomt og kjedelig arbeid, og det opptar tankene. Selv om vi i dag har hatt store fremskritt i likestillingen, er det fremdeles kvinnene som gjør mest husarbeid, og dessuten viser det seg at likestilling øker skilsmisserisiko. Allerede den gangen var den tradisjonelle formen for ekteskap i ferd med å forandres, men ifølge Beauvoir er det en illusjon så lenge mannen beholder det økonomiske ansvaret. Fordi begge kjønn undertrykkes i denne situasjonen, er det av felles interesse å forandre den. Likevel, fremdeles er det slik at kvinner leter etter eldre menn som kan trygge dem økonomisk, og menn vil ha yngre kvinner med et attraktivt, feminint utseende - verdier som ikke har forandret seg på 30 år, og forklares med evolusjonsteorien. 

Sikrere og praktiske prevensjonsmidler har vært til stor hjelp i kvinnens seksuelle frigjøring, men her er det hykleri ute å går. Beauvoir langer kraftig ut mot argumentene som benyttes mot å legalisere abort, hun mener de er absurde. Jeg må skyte inn at Torborg Nedreaas skrev om abort i 1947, og abortspørsmålet er stadig oppe til diskusjon. Flere amerikanske delstater har vedtatt mer restriktive abortlover den siste tiden, og Polen har innført forbud. Med tanke på at kvinner tvinges til å foreta farlige og ulovlige inngrep, er faktisk Nedreaas sin roman fortsatt aktuell i det at den minner oss på viktigheten av å kunne bestemme over egen kropp. "Det er bemerkelsesverdig at Kirken tillater drap på ferdiglagde mennesker når det passer, når det gjelder krig eller dødsdom, mens den påberoper seg en kompromissløs humanisme når det gjelder fosteret." 

Simone de Beauvoir skriver utførlig om rollen som mor og kvinne, det å skulle kombinere dette, om klær og kropp, og at påkledningen er ikke bare pynt; men et uttrykk for kvinnens sosiale situasjon i det at hun er et objekt. Det er et slaveri, det er dyrt, det tar tid og er en kamp mot tiden. Hun sier at kvinnen gjerne anklages for å velte seg i immanensen, men hennes atferd er ikke er diktert av hennes hormoner eller ligger forutbestemt i deler av hjernen, de er baksiden av hennes situasjon. Ut fra dette perspektivet får hun oss til å forstå det "evig kvinnelige" i alle dets økonomiske, sosiale og historiske betingelser. Manglene er et uttrykk for at horisonten er stengt for dem, men intet eksisterende vesen kan være tilfreds med en uvesentlig rolle. Det er jo et paradoks at kvinnen stenges inne i huset, og så er man forbauset over at hun har en begrenset horisont. Hun vingeklippes, og så klages det over at hun ikke kan fly. 

Men, det er ikke slik at kvinnen ikke protesterer! Selv om hun stort sett anerkjenner mennenes overlegenhet, godtar deres autoritet og dyrker deres idoler, protesterer hun rent generelt på deres herredømme; derav kommer den famøse "motsigelseslysten" som hun så ofte blir bebreidet for; fordi hun ikke har noe selvstendig område, kan hun ikke sette positive sannheter og verdier opp mot dem som mennene hevder, hun kan bare fornekte dem. Hun sperres inne i et dilemma, det hele blir en komedie, der mannen ønsker at kvinnen skal være Den andre, men siden de lurer hverandre, og kvinnen er ute av stand til å bygge opp et "mot-univers" som kan utfordre mennene. Hun forblir mannens vasall. 

Så - hele kvinnens "karakter", hennes overbevisninger, verdier, visdom, moral, smak og adferd kan forklares gjennom hennes situasjon. Hun nektes transcendens, og har derfor ikke adgang til de edleste menneskelig holdninger som heltemot, opprørskhet, upartiskhet, oppfinnsomhet og skaperkraft. Beauvoir er opptatt av frihet, og mener at kvinnene ikke har noen annen utvei enn å arbeide for sin frigjøring, for selv om ethvert individ har fullstendig frihet er det abstrakt, og kan bare ta den inn over seg ved å gjøre opprør. Denne frigjøringen kan bare være kollektiv, og den krever fremfor alt økonomisk selvstendighet. Men det er skremmende å ta styringen i sitt eget liv, dermed virker uavhengigheten lite tiltrekkende. Den ytterste seier er frihet, og for å vinne denne må kjønnene komme til en gjensidighet, de må bli likestilt på alle områder. 

Simone de Beauvoir ble selv anklaget for å være ukvinnelig, og ble sett på som Sartres vedheng, hans disippel og elskerinne. I 1948 ble hun omtalt som hans sekretær i det skjønnlitterære tidsskriftet Vinduet. Men, jeg støtter det Toril Moi sier om at Beauvoir er mer relevant enn noensinne, "hun skriver om kroppen som en konkret situasjon, om kvinner og frihet, om kampen for enhvers rett til å utfolde seg seksuelt på sine egne premisser, og hun viser hvordan sexistisk logikk fungerer." Fremfor alt skriver hun om bakgrunnen for at kvinnen er Den andre, og selv om det har skjedd mye siden 1949, er det likevel mange som hevder at forskjellene er biologiske. Og for en formidabel tenker! Dette har vært utrolig interessant lesing, og jeg ser frem til å lese romanene hennes! 

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Cat's Eye ~ Margaret Atwood

Cat's Eye ble utgitt i 1988 og er Atwoods syvende roman. Den handler om maleren Elaine Risley som er tilbake i Toronto hvor hun vokste opp og nå skal ha en retrospektiv utstilling av sine tidligere malerier. I sine romaner er Atwood opptatt av hvordan kvinner føler, tenker og handler. Cat's Eye er intet unntak, og som i andre av hennes bøker som jeg har lest er det særlig kvinnelig identitetsutvikling som utforskes. Boken ble jeg ferdig med 20. september, men har altså ikke rukket å skrive om den før nå.

Time is not a line but a dimension, like the dimensions of space. If you can bend space you can bend time also, and if you knew enough and could move faster than light you could travel backward in time and exist in two places at once. [...] ''You don't look back along time but down through it, like water. Sometimes this comes to the surface, sometimes that, sometimes nothing. Nothing goes away.''

s. 3

Elaine er altså tilbake i byen hun vokste opp i. Skjønt, sine første åtte år tilbrakte hun sammen med moren, faren og broren, Stephen, "on the road" fordi faren arbeidet som entomolog og samlet inn kunnskap om insekter. De kjørte rundt og bodde i telt eller på motell, men da faren ansettes som professor ved universitetet i Toronto anskaffet de sitt første (ordentlige) hus og Elaine og broren begynte på skolen. Så spennende å endelig skulle leve normalt, å få andre venner enn broren, jentevenner! Men det går ikke som hun ser for seg.

Bakerst i boken er gjengitt et intervju hvor Margaret Atwood redegjør for bokens tema. Hun sier den handler om hvordan barndommens traumer forfølger oss i voksen alder. Jenter har en kultur med hemmeligheter og skiftende allianser som kan forårsake mye vonde følelser og angst. Hun som var din venn i går er det ikke i da, og du aner ikke hvorfor. Disse stridighetene farger vennskap mellom kvinner. Atwood har spurt kvinner om de frykter kritikk mer fra menn eller kvinner, og det overveldende svaret var: "Fra kvinner".

Why do we remember the past, and not the future?
~ Stephen W. Hawking, A Brief History of Time

Og slik skrider handlingen frem. Elaine i Toronto, med sine bekymringer for alderen, hun er i femtiårene, og minnene fra barndommen som dukker så levende opp. Fordi hun er vant til gutters måte å være på forstår hun ikke jentene og deres signaler. Hun blir et lett offer for mobbing. Det skjer i det skjulte og ingen ville på noen måte stusset på vennskapet mellom Elaine og de andre jentene, og da særlig Cordelia som er hennes beste venn.

Jeg fant boken litt langsom til å begynne med, men etterhvert gjorde det ingenting. Cat's Eye er ikke drevet frem med et plot hvor spenningskurven stadig stiger for så å kulminere i et klimaks og avslutning. Konflikten består i det at barndommens hendelser fremdeles påvirker Elaines valg og levemåte, hennes tanker og samhandling med andre. Dette får leseren innblikk i via tilbakeblikk, og hennes retrospektive utstilling blir en retrospeksjon av livet. Atwood skriver så utrolig bra, det er en fornøyelse å dvele ved språket, og det gjør historien spennende og interessant.

Anbefales!

Cat's Eye av Margaret Atwood
Seal Books, 1999
Engelsk
578 sider
Paperback, gave
Lesesirkel 1001-bøker 

Om kjærlighet og skygge ~ Isabel Allende

Da var det tid for innlegg i Bjørgs Bokhylle-lesesirkel og siden oppfordringen var å lese en bok som opprinnelig er skrevet på spansk valgte jeg Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende som lenge har stått ulest. Hennes første roman Åndenes hus kom i 1982 og er en slektskrønike med mange selvbiografiske trekk og mye mystikk. Om kjærlighet og skygge er den andre romanen hennes (1984) og har også et sterkt preg av det overnaturlige. Den er basert på en sann historie: om oppdagelsen av femten lik i en forlatt gruve, ofre for politisk forfølgelse. Boken kan sies å være både en kjærlighetsroman, kriminalroman og en dokumentarisk reportasje med bakgrunn i Pinochets terrorregime i Chile.

Handlingen er satt til 1970-årenes Chile og er delt inn i tre deler. I den første "En ny vår" blir vi kjent med to unge mennesker og miljøet rundt dem. Irene arbeider som journalist for et moteblad og er ofte på oppdrag sammen med fotografen Francisco. Francisco er utdannet psykolog, men har måttet finne jobb utenfor sitt fagområde fordi hans private praksis alltid stod tomt og psykologistudiet var stengt. Det var som fotograf han møtte Irene, som er forlovet med en offiser. Francisco jobber også i det hemmelige motstandsarbeidet og sammen med broren på hans legekontor i et fattigkvarter, som var en slående kontrast til "damebladets flitterstas og lettsindighet".

En dag drar de for å intervjue en slags helgen som ble sagt å kunne utrette mirakler. Evangelina får stadige anfall, alltid til samme tid på døgnet - anfall som lignet epilepsi uten å være det. Da de ankommer huset hvor Evangelina bor dukker mange ulike mennesker opp for å bivåne anfallet. Nøyaktig klokken tolv blir de vitne til noe usedvanlig; ikke bare har Evangelina anfall, men en vaktstyrke kommer kjørende og styrter bevæpnet inn i huset. Da løytnanten skal arrestere henne sleper den spinkle og spede skikkelsen ham med ut og kaster ham noen meter bortover.

Dette blir opptakten til et brutalt møte med virkeligheten for Irene. Hun hadde levd i uskyld, men det var ikke av sløvhet eller dumhet - det var normen i hennes miljø og hun var oppdratt til å fornekte alle negative kjensgjerninger. Senere når Francisco setter Irene av utenfor hjemmet sitt har han vanskelig for å legge bånd på seg ovenfor hvordan hun tar episoden, det er som hun ikke aner hvilken fare de var i: "Hvorfor tar du sånn på vei, Francisco? Det gikk jo bra, bare noen kuler i luften og en død høne, det var det hele, lo hun da de skilte lag." Og Francisco som lenge har prøvd å holde henne utenfor all elendigheten, uretten og undertrykkelsen han daglig var vitne til, synes det er forbløffende at hun kan "seile så uskyldig over det opprørte havet som skyllet sine flodbølger inn over landet". Men idet han skal til å riste henne skjønner han at hun ikke er skapt for de skitne realitetene og "ønsket lidenskapelig at han kunne være hos henne til evig tid for å beskytte henne mot skyggene."

I del to, "Skyggene", blir Evangelina tatt til fange og ingen får vite noe om hvor hun er eller hva som har skjedd. Irene og Francisco bestemmer seg for å lete etter henne, og slik får Irene kjennskap til hvor mange som leter etter sine savnede og til diktaturets brede spekter av redsler. Men hun opplever også en oppvåkning, blant annet tør hun å kjenne på sine følelser for Francisco og innser at hun aldri har elsket sin forlovede.

Del tre, "Mitt elskede land", fører letingen dem til en nedlagt gruve hvor de finner ikke bare Evangelina, men også flere andre lik. Det blir svært farlig, og fordi de forsøker å oppnå rettferdighet og de ansvarlige dømt, må de til slutt flykte fra landet og skyggenes redsler.

Innimellom denne rammen har Allende flettet flere ulike historier, blant annet om familiene til Irene og Francisco, personene rundt Evangelina. Allendes personer trer frem etterhvert, og stadig nye historier fortelles. Helheten viser hvordan folk levde under diktaturet og hvordan de forsøkte å overleve i de vanskelige tidene til tross for omveltningene. Om usikkerhet og mistenksomhet, blandet sammen med religiøse og overnaturlige elementer. Og blandet sammen med politikk og kjærlighet får jeg i denne boken, som i alle hennes bøker, god innsikt i hvordan det var å leve under militærjuntaen, og jeg synes Allende fletter de ulike historiene godt sammen uten å miste helheten av syne. Dessuten liker jeg godt utviklingen til de to hovedpersonene, det at de er så fast bestemte på å søke rettferdighet og jo mer de involverer seg i saken, jo mer involverte blir de i hverandre.

Romanen er også filmatisert, den kan jeg godt tenke meg å se.

Isabel Allende er født i 1942, Peru, men vokste opp i Santiago, Chile. Hun arbeidet som journalist og lærere på 1960- og 70- årene, mens hun publiserte fortellinger for barn og og skrev dramatikk. Det var først i 1982 Allende slo igjenom for forfatter med romanen Åndenes hus som kom på norsk i 1984. Bøkene hennes er oversatt til nesten 30 språk. I 1975 dro hun i eksil etter at hennes onkel, daværende presiden Salvador Allende, ble styrtet og drept i et voldelig kupp ledet av Augusto Pinochet. For tiden bor hun i San Rafael, California.

Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende
Originaltittel: De amor y de sombra (1984)
Gyldendal Norsk Forlag, 1986
Norsk, bokmål
257 sider
Innbundet, kjøpt
Bokhyllelesing

Den ensomme polygamisten ~ Brady Udall

I november 2012 leste jeg et innlegg av Maria Harstad, pocketredaktør hos Cappelen Damm, på Forlagsliv.no, som umiddelbart vekket nysgjerrigheten min:

Polygami – en fristende tanke?

Møt familien Richards – en mann, fire koner, tjueåtte barn.

Maria hadde et par eksemplarer å gi bort og jeg sendte sporenstreks en epost og mottok Den ensomme polygamisten snart etter. Boken ble satt i hyllen til anledningen bød seg, og faktisk bød den seg ikke før nå, egentlig takket være Bjørg og hennes Bokhyllelesing.

Boken handler om Golden Richard, en mann med stor familie, et vaklende entreprenørfirma og noen hemmeligheter. En av dem er at han bygger et bordell, en annen at han begjærer en kvinne som ikke er hans kone. Historien starter med Goldens bekymringer over at løgnene hans skal komme frem i lyset. Siden han for tiden arbeider på en byggeplass langt unna er han stort sett hjemme i helgene og hver gang han kommer inn i et av husene sine føler han seg som en fremmed, en utlending ukjent med stedets skikker. Det er alltid mye som står på, og han må hele tiden hente seg inn for hver gang han er borte. Konene og barna virker så sammensveiset, mens Golden er mer på utsiden; "Sannheten var at han aldri visste hvem det var meningen at han skulle være hos om natten."

Det hele er jo komisk: det lages ukeplaner og oversikter, men konflikter og uoverensstemmelser florerer og likevel kjenner Golden for først gang på lenge noe som minner om håp og at alt kanskje kom til å ordne seg. Men bekymringene vokser seg stadig større og Golden har ikke kontroll over livet sitt. "Hvordan blir en sjenert, ensom gutt fra Louisianas bakevje en Guds apostel, ektemann til fire koner, far til 28 barn? Lettere enn man skulle tro."

Udall balanserer historien på en glimrende måte ved å skifte perspektiv og ved å skyte inn tilbakeblikk fra de personene som er i fokus. Selv om det er Golden romanen handler om, blir leseren også nærmere kjent med Trish (kone nr. 4) og Rusty (sønn nr. 5). Denne vekslingen gir et godt innblikk i hvordan det kan oppleves å leve i og vokse opp i en så stor familie. Helt siden Golden var barn har alle valg blitt tatt for ham, noe som har ført til en ubesluttsom karakter. Fire koner krever Goldens tid og tilstedeværelse, men familien holder på å gå i oppløsning og Golden har ingen formening om hva han skal gjøre med det. Konene begynner å bli utålmodige, de forventer at han skal være mer handlekraftig. Det går også gjerne uker før en av dem er alene med ham, og da er det ikke greit å være kvinne som skal leve etter Guds prinsipp, som blant annet innebærer å sette barn inn i familien.

Rusty, tjukkasen med de rotete tankene, oversett, forbigått, sint, er konstant på jakt etter oppmerksomhet fra foreldrene. Å vokse opp i en så stor familie kan lett gjøre at en forsvinner i mengden, som individ blir det vanskelig å eksistere, det er som gruppe de står sammen. Som Rusty tenkte på det: "det var som om alle var bundet sammen av en usynlig tråd", et nett det var umulig å komme ut av. Han legger planer som kan gi ham en normal familie, hvor han kan få den oppmerksomheten han har behov for. Det er lett å fascineres av hvordan livet i en storfamilie som polygame familier er, men hvordan barna har det kan komme i bakgrunnen. Udall har selv erfaring med å være barn i en slik mengde hvor det er lett å bli oversett, men selv om han hadde sine problemer gikk det greit. Rusty er barnet han kunne blitt dersom han hadde blitt ignorert.

Å være polygamist virker til tider komplisert, men å være en uærlig polygamist, det "var en usedvanlig krevende øvelse". Golden klarer til slutt å mobilisere styrke til å ta en avgjørelse, til å handle, for at familien skal holde sammen. Det krever en god porsjon selvransakelse og en del hendelser som tvinger ham til å se livet i et nytt perspektiv.

Den ensomme polygamisten overrasket meg; jeg tenkte på den som en bok å lese når det ikke var andre i nærheten, men fant en interessant og humoristisk historie, med en god porsjon elementer til ettertanke. Blant annet om polygami i seg selv. Som Udall sier, fascinasjonen hos folk ligger i sex, men det er mer i det enn som så. I sin research oppdaget Udall at polygamister stort sett var som folk flest, bortsett fra at de hadde seks koner og trettiseks barn. Mange han snakker med blir frastøtt av polygami, fornærmet av selv ideen om det; det er motbydelig, bakstreversk, sjåvinistisk, merkelig. Selv sier han at det kan være alt dette, men i teorien, og i praksis, avviker det ikke så mye fra våre kulturelle tradisjoner.

Years ago a grizzled polygamist asked me why it was socially acceptable for Hugh Hefner to keep a harem of nubile hotties--all young enough to be his granddaughters--while he was considered a criminal under the law for formally marrying and committing himself to his three wives for life. I had no answer for him.

Brady Udall vokste opp i en stor mormonerfamilie i Arizona, og underviser i skrivekunst ved Boise State University i Idaho. Han debuterte med en novellesamling i 1998 og ga ut sin første roman i 2001. Den ensomme polygamisten er hans andre og kom ut i 2010. Udall har sagt om årsaken til å skrive om polygami er at hans tippoldefar var polygamist, og hans tippoldemor var andrekonen, og hadde det ikke vært for polygami, ville ikke han selv eksistert. Dermed føltes det riktig å skrive en roman om emnet.

Den ensomme polygamisten av Brady Udall
Originaltittel: The Lonely Polygamist
Cappelen Damm, 2012
Norsk, bokmål
538 sider
Pocket, gave
Bokhyllelesing

Den afrikanske farm: del II ~ Karen Blixen

Del I av min Blixen-lesing finnes her, jeg kom ikke lengre enn til side 61 før bloggdato i bokhyllelesingen, men nå har jeg lest hele boken og skal forsøke å komme med en helhetlig oppdatering. Den afrikanske farm handler om Karen Blixens 17 år i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika), fra 1914 til 1931, hvor hun sammen med sin mann, Bror von Blixen-Finecke, kjøpte en farm hvor de dyrket kaffe. Boken handler stort sett om hennes egne memoarer fra disse årene og mannen blir kun vagt nevnt én gang så vidt jeg fikk med meg. Dette er Karens betraktninger, og etter det jeg husker fra filmen Mitt Afrika var ikke de to særlig lykkelige sammen. Jeg må si jeg så frem til skildringene av forholdet med Denys Finch-Hatton som er spesielt vektlagt i filmen, men der måtte jeg se meg skuffet. Hun snakker om ham som en venn, og langt ut i boken om at de hadde lange samtaler sammen samt hva hun gjorde for ham etter at han døde i et fly-krasj. Romansen mellom dem sies det ingenting om.

Altså er ikke boken slik den kjente Mitt Afrika-filmen viser, men snarere en samling historier fra tiden hennes der. Ikke at jeg ble skuffet i helhetsbildet, men sånn kan en film med Robert Redford gjøre med en. Nå i ettertid leser jeg at filmen også er basert på brev og andre verk Karen Blixen skrev. Men boken Den afrikanske farm er mer hennes erindringer fra tiden da hun drev farmen og som hun skrev etter at hun var flyttet tilbake til Danmark og ble utgitt i 1937. 

I heftet som fulgte med boken står det at broren, Thomas Dinesen, stod henne nær og det var til ham Karen Blixen per brev betrodde sine innerste følelser. Han har også skrevet bøker, blant annet en om sin søster hvor han sier at hun hadde en enestående "evne til å gi et betagende billede af alt hva hun traf på i sit liv - mennesker og natur, henrykkelse og fortvilelse - til tider kan kunstneren rives så meget med af sit billede, at selv hans nærmeste venner kan komme i tvivl om ægtheden, sandheden i dets skabelse." I Den afrikanske farm så Thomas Dinesen at hun hadde fordreid virkeligheten slik at den skulle passe inn slik hun ønsket den skulle ha vært. Det var ikke negativt, han mente ikke hun var en løgner, men rett og slett en dikter.  

I Den afrikanske farm er Karen Blixsens kjærlighet til stedet til å ta og føle på, og hun sier i starten av boken at farmen lå for høyt for kaffedyrking og at det var vanskelig å få driften til å lønne seg. Dette kommer hun også tilbake til mot slutten, da hun blir nødt til å selge alt og flytte til Danmark.

Foran meg lå en veldig strekning av åpent, bølgende land, en ridetur på halvt hundre mil. Her fantes det ikke et eneste gjerde eller en eneste grøft, ingen veier og ingen menneskelige boliger bortsett fra masaienes landsbyer, som de kaller manyattaer og som står tomme halve året når de store vandrerne tar med seg kvegflokkene sine til nye beiter. Lave, gamle tornetrær stod spredt ut over sletten. Her var lange, dype dalfører og elveleier med store flate steiner, hvor man måtte følge et dyretråkk for å komme over.

Etter en stund merket man hvor stille det var her ute. Når jeg nå ser tilbake på mitt liv i Afrika, synes jeg det er livet til et menneske som er kommet ut av en støyende og urolig verden og inn i et stille land.

s. 80

I heftet påpekes det at det var vanlig at kolonistene betraktet afrikanerne som dyr eller barn, og at de burde være takknemlige for den utviklingen Europa bidro med. Selv om Karen Blixen var påvirket av denne holdningen leser jeg i boken at hun fikk en forståelse for at de faktisk var mennesker. Blant annet ved at hun reflekterer rundt det at rettferdighetsbegrepene hos de to verdensdelene var så forskjellige. Hun forsøkte å sette seg inn i andre folkeslags levevis, og ikke bare avfeie dem etter europeisk normer. Også masaienes skjebne ser hun på med en viss vemodighet; "Fra farmen kunne jeg år for år følge skjebnen til det døende masaifolket på den andre siden av elven. De var krigere som var blitt forbudt å føre krig. Stammen var nå en gammel løve med klørne klippet, en kastrert nasjon." Somalikvinnene beskriver hun på en fantastisk måte, og selv om vi i dag betrakter Somalia blant de fem verste land å leve i som kvinne, levner Blixen ingen tvil om at det inne i den avstengte kvinneverden som hersket hos somalikvinnene som bodde på farmen merket hun "at et sterkt og mektig ideal var usynlig til stede, og uten dette kunne ikke besetningen ha holdt ut så heltemodig: Tanken om et tusenårsrike hvor kvinnene skulle regjere verden." Om de to rasene skriver hun at forholdet på mange måter minner om det mellom de to kjønn, for hvis en av dem fikk vite at de ikke betydde mer i den andres liv enn hva den andre betyr i deres eget ville de bli forarget og ikke tro det. "Under gjensidig illusjon gikk samværet mellom hvite og svarte sin jevne gang."

Selv om det kunne være ensomt på farmen, var det alltid mye å gjøre og hendelser som måtte følges opp. Det kom også mange gjester på besøk. "En gjest er alltid velkommen. Han hadde jo nytt å fortelle, og enten det er dårlig eller godt, er det brød for sjelen for mennesker som lever et ensformig liv i et avsidesliggende hus." Spesielt nevnes Denys Finch-Hatton og Berkley Cole ofte. Førstnevnte "var så hissig på samtaler og diskusjon" når han kom tilbake fra jaktekspedisjonene at de to ble sittende og snakke til langt på natt. Karen Blixen så på seg selv som en storyteller, og diktet mange eventyr og historier hun kunne fortelle til Denys Finch-Hatton når han kom.

Denys ville heller høre på en historie enn å lese den. [...] Når han kom til farmen, spurte han meg om jeg hadde noen nye historie å fortelle ham. [...] Om kvelden gjorde han det behagelig på gulvet foran kaminen med alle husets puter spredt rundt seg. Jeg satt med bena over kors ved siden av ham, som selve Sheherazade. Han hørte oppmerksomt på en lang historie helt til siste slutt.

s. 177

Den største gleden hun opplevde var å fly med Denys Finch-Hatton over Afrika, og skildringene fra turene er så levende at jeg har ingen problemer med å se dem for meg. En annen fantastisk skildring er fra en safari hun dro på inn til Masai-reservatet hvor hun beskriver opplevelsen av landskapet, løvejakt og naturen. I boken er det også mange historier om mennesker hun møter som ofte er svært underholdende og usedvanlig godt skrevet.

Karen Blixens kaffefarm M’Bogani i Kenya.

Siste kapittel heter "Farvel til farmen" og Karen Blixen tar for seg hvordan farmen bukket under for tørke, lave kaffepriser og manglende kapital som til slutt førte til at farmen måtte selges, og hun måtte reise tilbake til Danmark. Den afrikanske farm likte jeg svært godt og kommer garantert til å lese mer av Karen Blixen! 

Den afrikanske farm av Karen Blixen
Originaltittel: Out of Africa og Den afrikanske farmGyldendal Norsk Forlag, 1948
De norske Bokklubbene AS, 2001, for denne utgaven
Norsk, bokmål
303 sider
Innbundet, gave

Bokhyllelesing

En smakebit på søndag (den ensomme polygamisten)

Den ensomme polygamisten har stått i bokhyllen min siden desember 2012 og selv om jeg har hatt lyst til å lese den har det hele tiden trengt seg frem andre bøker, men nå er planen å lese den i forbindelse med bokhyllelesing-prosjektet. Boken handler om Golden Richards, en polygam mormon med fire koner og tjueåtte barn, et vaklende entreprenørfirma og en og annen hemmelighet. Det virker som en artig historie, men helt sikkert også med noen poeng til ettertanke. Det blir interessant å finne ut!

For å si det så enkelt som mulig: Dette er historien om en polygamist som har et sidesprang. Men det handler naturligvis om mye mer enn det, for en polygamists liv er alt annet enn enkelt, selv når det ikke kompliseres av løgner og hemmeligheter og utroskap. Ta, for eksempel, den fredagskvelden tidlig på våren da Golden Richards kom tilbake til Storhuset - et av tre hus han regnet som hjemme - etter en uke bortreist på jobb. Det burde ha vært den fineste, sunneste av huslige scener: en far kommer hjem og blir overøst med kjærlig oppmerksomhet fra koner og barn. Men da han svingte inn på den lange, gruslagte oppkjørselen, gikk det opp for Golden at det som snart skulle utspille seg i huset ikke ville være sunt eller fint, eller engang i nærheten av noen av delene.

s. 13

Den afrikanske farm ~ Karen Blixen

Jeg leser Den afrikanske farm i forbindelse med bokhyllelesingen og boken skulle vært blogget om allerede, men har kun kommet til side 61. Karen Blixen (1885-1962) bodde i perioden 14. januare 1914 til 14. juli 1931 i Britisk Øst-Afrika (i dag Kenya), hvor hun eide og drev en kaffeplantasje. Hun flyttet dit sammen med sin mann, Bror von Blixen-Finecke, og de startet sammen Karen Coffee Company Ltd.

Boken skrev hun etter at hun var flyttet tilbake til Danmark og er hennes andre og mest kjente. Den ble gitt ut i 1937 og handler om hennes opplevelser i Afrika. Med de kjente ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong" starter Blixen med å fortelle om farmen og dens beliggenhet. Det er landskapet som er i fokus og som leser fornemmer jeg hennes kjærlighet til stedet. På farmen ble det dyrket kaffe, selv om distriktet lå litt for høyt for kaffe (400 meter høyere enn hovedstaden Nairobi), og det var vanskelig å få driften til å lønne seg.

"Vi var aldri rike på farmen. Men kaffeplantasje er en virksomhet som folk blir grepet av når de først begynner med det, og de blir aldri kurert."

s. 10

De innfødte var det ikke så lett å bli kjent med, de var meget vare og sky, men Blixen ble etter hvert bedre kjent med dem og selv om det av og til var ensomt, følte hun "at de innfødtes tause, overskyggete tilværelse løp parallelt" med sin egen. Fra ni til ti om morgenen var hun doktor for folkene på farmen; "som kvakksalvere flest hadde jeg stor søkning". Hun traff gutten Kamante som var svært syk, og hun ba ham komme til huset dagen etter. Da hun ikke kunne kurere ham sendte hun ham til det skotske misjonshospitalet, og etter et tre måneders opphold ble ble han værende i Karen Blixens tjeneste til hun reiste fra Afrika.

I de siste månedene før regnet kom, ble hele verden hetere og tørrere for hver dag som gikk. Man gispet. Det var som om også naturen hadde feber.
[...]
Om kvelden like før solnedgang kom landskapet rundt oss plutselig nærmere. Åsene trådte tett inn til huset og var så levende og kraftige med sine mørke grønne og blå farver. Noen timer etter gikk jeg ut igjen og så at stjernene hadde trukket seg inn  i himmeldypet. Jeg følte at natteluften var dyp og full av løfter.

Når det sterke suset kom vandrende over hodet på meg, var det vinden i de høye trærne i skogen og ikke regnet. Når det løp langs jorden, var det vinden i buskene og det høye gresset og ikke regnet. Når det raslet og hvislet tett ved bakken, var det vinden i maisåkrene og ikke regnet. Men det lød grangivelig som regn. Gang på gang lot man seg narre, og man lyttet jo med en viss glede. Det var som om en begivenhet man lengtet etter, ble spilt på scenen.

Men når jorden svarte, liksom en sangbunn, med et dypt, frodig, voksende brøl og hele verden rundt meg sang i alle toneleier og styrkegrader, da var det regnet. Det var som å komme tilbake til havet etter å ha vært lenge borte fra det. Det var som en elskers omfavnelse.

Et år kom ikke det store regnet, og for å samle seg om noe under ventingen begynte hun å skrive historier og eventyr som "kunne føre tankene mine langt avsted til andre land og andre tider". Det er en fryd å lese naturskildringene og beskrivelsene av folkeslag og opplevelser, og jeg ser frem til å lese videre!

En smakebit på søndag [den afrikanske farm]

Jeg holder fremdeles på med de samme bøkene som forrige uke og har ikke lyst å ha smakebit fra dem, men så kom jeg på at denne månedens bokhyllelesing for mitt vedkommende er Den afrikanske farm av Karen Blixen som jeg har hatt på vent lenge, og jeg fikk boken av Ellikken som hadde opprydning i bokhyllen sin for over ett år siden. Den afrikanske farm handler om forfatterens år på en farm i Kenya, og hun så disse årene som de rikeste i sitt liv. Hun var betatt av dyreverdenen, av kontakten med lokalbefolkningen og hun dyrket forholdet til Denys Finch-Hatton.

Det fulgte med et hefte som omhandler Blixens liv, skrevet av Karsten Alnæs.

På første side er et bilde av Karen Blixen og et sitat,

det er smakebiten min denne søndagen: 

Charlotte Löwensköld ~ Selma Lagerlöf

I forbindelse med lesesirkelen, Bokhyllelesing, som Bjørg har arrangert skulle det leses en skandinavisk bok fra 1900-tallet og skrive om den i løpet av denne uken. Jeg valgte å lese bind 2 og 3 av Löwensköld-trilogien skrevet av Selma Lagerlöf. Første boken, Löwenskölds ring, leste jeg i fjor og den andre, Charlotte Löwensköld, gjorde jeg ferdig på søndag, og var spent på om jeg klarte å lese ut den tredje boken, Anna Svärd, på noen få dager. For å si det rett ut så har jeg ikke startet på den ennå, men det skal jeg for som jeg skrev etter å ha lest Löwenskölds ring og et godt stykke inn i Charlotte Löwensköld var jeg spent på hvordan historien utviklet seg -  plutselig kan historien ta en annen retning enn det først ser ut som, Lagerlöf hadde en stor porsjon fantasi!

Charlotte Löwensköld begynner slik: "En gang i tiden var det en oberstinne i Karlstad som het Beate Ekenstedt". Oberstinnen er en Löwensköld, og om henne er det mye å fortelle, blant annet var hun så fin og trivelig at alle svermet for henne. Døtrene og mannen kom i skyggen, men sønnen trakk hun frem i lyset ved enhver anledning. Som mor har hun høye forventninger til Karl-Artur, fordi hun setter ham høyere enn alle andre levende vesener. Hun ønsker at han skal bli en berømt professor og han drar til Uppsala for å bli student ved universitetet. Brev sender han hjem hver uke, brev som moren har god grunn til å være stolt over. "Akk, akk, aldri får man slik oppvartning som ved fantasiens taffel!"

Det er hundre år siden generalens død og ringens forbannelse er kun et svakt minne, spøkelsene er stort sett tanker og følelser som sniker seg inn og endrer livene til folk. Likevel, oberstinnen er religiøs, som de fleste folk, men Karl-Artur lar seg påvirke av en pietist og bestemmer seg for å bli prest. Slik havner han på Korskyrka prostegård som kapellan hvor han blir han forlovet med Charlotte, en "kvikk og munter og frittalende" ung dame som var en frisk vind gjennom hele huset fra den dagen hun satte foten innenfor døren på prostegården. Hun er også et ledd av Löwensköld-slekten, og den som hjalp Karl-Artur til rette da han fem år tidligere kom dit som nylig prestevigslet uten å ane en døyt om hvordan han skulle skjøtte sitt embede. Så kommer Schagerström, en rik verkseier, og frir til henne. Fordi Karl-Artur ikke har noen utsikter til å kunne gifte seg med Charlotte på sin luselønn har de vært forlovet i hele fem år. Men ikke tro at Charlotte lar seg friste av rikdom og materielle goder! Neida, hun avviser frieriet til verkseieren.

Skjebnen vil at datteren av husholderskeren på Hedeby den gangen generalen spøkte som verst, hun som var ansvarlig for å gi ham hvile, hun er den som ødelegger Charlottes kjærlighet. Eller er det så? Lagerlöf skriver så feiende bra at etterhvert som jeg leser blir hver side snudd heftig og utålmodig. Hun skriver om følelser og hvordan kjærlighet gjør blind, både på godt og vondt. Når alt ser som mørkest ut, snus historien, ikke til en solskinnshistorie, til det var Lagerlöf for intelligent, men til et utfall som i utgangspunktet kun er formet av fornuften. Når alt kommer til alt er det sladder og religiøs tilbedelse, Karl-Artur tviler på Charlotte og låner heller øre til baktalelse og bygdesnakk. Han tror hun trakter etter verdslige fordeler, forlovelsen blir opphevet og han legger alt i Guds hender som sender den rette bruden hans vei, nemlig Anna Svärd.

Charlotte slutter ikke å elske ham av den grunn, men ser etterhvert hans trangsyn og fanatisme. Hun sitter ikke på baken og tørker sine tårer i et lommetørkle - nei, hun vet hun må selv skaffe seg rettferdighet og mot mangler det ikke på. Charlotte viser innsikt og refleksjon, og verkseieren tenker om henne at hun har karakter. Lagerlöf får frem hvordan de ulike personene tenker og hvordan deres handlinger får konsekvenser både for dem selv og andre. Hendelser som tilsynelatende er tilfeldige, men som er del i rekken av det som skjer og blir meningsfulle sammentreff. Lagerlöf viser at som mennesker kan vi selv påvirke våre liv, det er ikke tilfeldig hvilken vei vi velger, og uansett hvordan vi velger får det en eller annen konsekvens. Bevisst eller ubevisst påvirker vi omgivelsene.

Til slutt sier Charlotte ja til tilbudet om giftermål med den rike Schagerström. Hans historie er forresten elegant flettet inn, og jeg får godt innblikk i hvorfor han tenker og handler som han gjør. Romanen handler om kjærlighet, men også om vennskap og hvordan to mennesker utfyller hverandre. For eksempel synes jeg forholdet til prosten og prostinnen er rørende beskrevet. Mest av alt fikk jeg sympati for Charlotte som er så livsglad, stolt og frittalende. Selma Lagerlöf var sterkt engasjert i kampen om kvinners stemmerett, og med Charlotte gir hun stemme til en sterk kvinneskikkelse og dessuten skildrer hun urettferdigheten i kjønnsskillet i samfunnet ved å peke på kvinners livsvilkår. Når August Strindberg trekkes frem som svensk litteraturs store fornyer har Lagerlöf kommet i skyggen, men bøkene hennes har hatt stor betydning for utviklingen av moderne svensk fortellerstil.

Jeg har bare én ting igjen å si: les Selma Lagerlöf!

Selma Lagerlöf fotografert i 1928

Trilogien består av:

Löwenskölds ring

Charlotte Löwensköld

Anna Svärd

Charlotte Löwensköld av Selma Lagerlöf
Originaltittel: Charlotte Löwensköld i bindet Löwenskölds-trilogien
Oversatt av Per Qvale
De norske Bokklubbene as, 2012 for denne utgaven
Norsk, bokmål
661 sider
Innbundet, kjøpt
Bokhyllelesing

Bokhyllelesing

Mitt forsøk på å lese bøker fra bokhyllen ble totalt mislykket. Jeg tok Off the Shelf-utfordringen med fem bøker og kun én er lest. Derfor gjør jeg et nytt forsøk og har meldt meg på lesesirkelen til Bjørg, det er så mye gøyere å lese sammen med andre.

2014:

1. Les en skandinavisk bok fra 1900-tallet (3.-9. februar): Löwenskiold-trilogien av Selma Lagerlöf
2. Les en bok fra Afrika (17.-23. mars): Den afrikanske farm del I og Del II av Karen Blixen.
3. Les en europeisk klassiker (28. april-4. mai):
4. Les en bok av en forfatter som skriver på engelsk (9.-15. juni): Den ensomme polygamisten av Brady Udall
5. Les en bok som opprinnelig er skrevet på spansk (21.-27. juli): Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende

~ ~ ~

Oppdatering:

Hedda fortsetter Bokhylle-lesesirkelen :)