En smakebit på søndag: Olav Audunssøn og hans barn

Nå som jeg holder på med bøkene om Olav Audunssøn og kommet såpass langt at jeg snart avslutter siste boken, passer det bra med en smakebit. Den er fra Olav Audunssøn og hans barn:

Det var en lang og tung vei han hadde vandret bort fra deres ungdom. Og når han nu tenkte efter, så var den tiden de hadde levd sitt liv sammen som mann og hustru her i viken, bare den minste delen - i tolv år hadde de bodd sammen, men hans utlegdsår i ungdommen hadde vart i bortimot ti, og nu var det over tretten år siden hun døde. Aldri før hadde han kommet til å tenke på det - den tiden da hadde kunnet leve sammen som gifte folk, hadde vært kort i grunnen. Det hadde stått for ham som de hadde hørt til hinannen fra det første han kunne huske, og det sluttet ikke med hennes død. Det var først da hans eget liv tok til å tørke opp og visne, som et tre blir gammelt, hult og fausket med færre og færre grener som spretter i løv hver vår, at han holdt opp å kjenne de var bundet sammen, meget dypere og videre enn han selv noensinne hadde kunnet se - men de korte tidene de hadde kunnet nyte hinannens elskov, på Frettastein den høsten og de første årene her i Hestviken, de hadde bare vært som synlige tegn på den hemmelige samhørighet mellom dem.

s. 350