The Master of Petersburg ~ J. M. Coetzee

Så er andre 1001-boken lest i år, og med mange spennende på listen kan jeg tilgi The Master of Petersburg for å være en smule søkt. Ja, rett og slett anstrengt og til tider fjern. Fjern i den forstand at den var litt vanskelig å få ordentlig tak på. Likevel, jeg likte boken. Den handler om Fjodor Dostojevskij og da er det ikke så rart at Coetzee har skrevet en såpass alvorstung roman, og en ganske annerledes bok enn de jeg tidligere har lest av ham. 

En mann i slutten av førtiårene ankommer St. Petersburg i en hestedrosje. Det er høsten 1869 og mannen er Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij som har kommet for å hente tingene til sin nylig døde sønn, Pavel Alexandrovich Isaev, som har bodd i et leid rom hos Anna Sergeyevna Kolenkina i St. Petersburg. Pavel er egentlig sønnen til hans første kone og som han har tatt seg ansvarsfullt av etter de giftet seg og siden etter hun døde. Dostojevskij er full av sorg, men også skyldfølelse. Han flytter inn på sønnens rom, tar på seg klærne hans, leser i dagboken hans og prøver å finne ut av dødsfallet. En digresjon: i virkeligheten døde ikke Pavel før i år 1900, så kanskje Coetzee fant at dette passet bra inn i denne fortellingen om Dostojevskij. Nå har det seg slik at jeg ikke har lest mye av Dostojevskij. Faktisk, når jeg tenker meg om, ingenting. Jeg har Idioten stående i bokhyllen, og jeg startet en gang på Forbrytelse og straff. Så før jeg åpnet permene til The Master of Petersburg gjorde jeg litt research for å forstå litt av intertekstualiteten i romanen. 

Jeg fant ut at det særlig er De besatte (utgitt i 1873), "en kritisk fremstilling av et knippe rådende ideologier i dikterens samtid" og en av Dostojevskijs mest kjente romaner, som Coetzee har brukt i The Master of Petersburg, og dette prøvde jeg å ha i bakhodet under lesingen. Men, uten å bli for opphengt i det, for jeg ville ha min egen opplevelse av boken. På mange måter er The Master of Petersburg en dialog med Dostojevskijs liv og arbeid, men boken er altså ikke biografisk korrekt. Det som er interessant med Dostojevskij er at alle de store romanene hans kan sees på "som én fortelling, ett stort prosjekt, og De besatte kan leses som et nytt kapittel i verket han hadde skissert allerede som 18-åring: utforskningen av mennesket." De besatte er den mest politiske av Dostojevskijs romaner, som "har en undertone av religiøs diskusjon, brutt gjennom nihilismen, hvor han også viser "hvordan det går i praksis når man oppkaster seg til Gud"". Nihilismen var "en viktig politisk kraft i Russland på 1800-tallet da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå." Og kanskje Coetzee med The Master of Petersburg får frem sin egen motstand mot nettopp nihilisme. 

Dette synes jeg ga nok bakgrunnsinformasjon til å lese The Master of Petersburg. Men kanskje kjedelig for deg å lese, så jeg skal heller si noe om min opplevelse av boken. Altså, Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij møter byråkratisk motstand hos politiet når han skal hente Pavlovs ting. Det viser seg at etterforskningslederen Maximov mener han har bevis for at Pavlov var involvert med revolusjonæren Netsjajev, som var med i nihilist-bevegelsen og kjent for å kjempe med alle tilgjengelige midler. Netsjajev er en sentral karakter i romanen og Dostojevskij møter ham ved flere anledninger. Underveis blir han bedre kjent med Anna Sergeyevna Kolenkina, ja rett og slett forelsket. Han sier til seg selv at sorgen gjør at han ikke vil reise hjem, men vet innerst inne at det er løgn. Etter hvert viser det seg at Pavel hadde en liste som Maximov hevder er navn på personer som skal myrdes, og slites mellom det som kommer fra og sin egen versjon. 

Når vi vet at Dostojevskijs karakterer ofte befinner seg "i en psykologisk spenning som utløser alle motstridende krefter i deres ubevisste sjelsliv," er det spennende å følge forfatterens (altså Dostojevskij) grubling over filosofiske spørsmål, og hvordan dette gjør ham temmelig desillusjonert. Selv om The Master of Petersburg til tider er langdryg, er den ikke kjedelig. Det er bare mye å ta inn og mye å tenke over. Slik jeg ser det, har Coetzee klart å få frem det Dostojevskijske ved å la Dostojevskij være hovedperson i sin egen roman, akkurat slik jeg forestiller meg en av hans romaner er.

Vel verdt tiden!

The Master of Petersburg av J. M. Coetzee
Vintage, 2004

Første gang publisert, 1994
Engelsk
250 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Heart of Redness ~ Zakes Mda

The Heart of Redness har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker. Zakes Mda er en sørafrikansk forfatter, akademiker og maler som, ifølge snl, har arbeidet innenfor mange sjangere. Han er mest kjent som romanforfatter og romanene karakteriseres som magisk realisme, "der han ofte tar utgangspunkt i konkrete historiske hendelser som han så bearbeider for å vise sammenhengen mellom historie og samtid og hvordan historien til Sør-Afrikas mange kulturer står i konflikt med og gjensidig avhengighet til hverandre."

Romanen minner litt om Petals of Blood, som tar for seg Kenyas historie, samt politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England, uten sammenligninger for øvrig. Men også Cry, the Beloved Country (1948) ga meg bedre innsikt i sørafrikansk historie.

I The Heart of Redness blir vi kjent med hendelser fra det nittende århundre som følger menneskene inn i den nye tiden. Tenåringsjenten Nongqawuse fikk i 1856 et syn som førte til at xhosaene drepte kveget sitt. Dette fordi åndene skulle til gjengjeld kaste de britiske nybyggerne på sjøen, fylle opp kornlagrene og gi folket flottere og friskere kveg.  Men profetien mislykkes og splittet xhosaene i to grupperinger; Believers og Unbelievers. Nå er det 150 år senere, og de to gruppene er fremdeles i konflikt med hverandre.   

Det er en del mennesker i romanen, men hovedpersonen er Camagu, som er kommet tilbake til Johannesburg etter å ha vært mange år i Amerika under apartheid. I Sør-Afrika opplever Camagu å bli temmelig desillusjonert, spesielt fordi han oppdager at ting fungerer annerledes enn i Amerika og hans utdanning, erfaring og kunnskap ikke betyr noe uten nettverksbygging og lobbyvirksomhet. Han havner i Qolorha hvor han inngår forbindelser med begge de rivaliserende gruppene og følger en pågående konflikt angående planer om å bygge et stort kasino og turist resort i landsbyen. Han dras inn i deres fortid og fremtid, og samtidig i et merkelig kjærlighetsforhold med Xoliswa Ximiya på den ene siden og Qukezwa på den andre. De to kvinnene står for to ulike perspektiver, både for leseren og for Camagu. Xoliswa Ximiya er symbolet på den nye tiden, mens Qukezwa står med begge føttene plantet i den gamle. 

She played the umrhubhe, the musical instrument that sounded like the lonely voice of mountain spirits. She sang of the void that the demise of Gxagxa, Twin's brown-and-white horse, had left in their lives. She cursed the lungsickness that had taken him away. She spat at those who had brought it into the land.
[...]

Through the voice of the umrhubhe she saw the new people riding on the waves, racing back according to the prophecies, and led by none other than Gxagxa and the headless patriarch. 

  
The song of the umrhubhe creates a world of dreams.

s. 154

Zakes Mda skriver levende og innsiktsfullt, og fletter inn historiske begivenheter på en fin måte, men det kan noen ganger være en smule komplisert å følge med på da det er mange navn og hendelser å holde rede på. Med denne romanen retter han søkelys på den vanskelige situasjonen til det fattige og undertrykte folket i Sør-Afrika som et resultat av kolonialiseringen, apartheid, og det å skulle forholde seg til den nye tiden.

Som smussomslaget sier, er The Heart of Redness "a seamless weave of history, myth, and realist fiction. It is, arguably, the first great novel of the new South Africa - a triumph of imaginative and historical writing." Og det er grunn nok til å lese den!

The Heart of Redness av Zakes Mda
Farrar, Straus and Giroux, 2002
Utgitt første gang, 2000
Engelsk
278 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

The Childhood of Jesus ~ J. M. Coetzee

Min tredje bok av Coetzee, og som de to andre merkverdig, noe jeg også skrev om I det mørke landet. Det er på samme tid vanskelig og enkelt å beskrive.

The Childhood of Jesus går rett på sak og åpner slik; "The man at the gate points them towards a low, sprawling building in the middle distance. 'If you hurry, 'you can check in before they close their doors for the day.' They hurry." Hovedkarakterene, som har fått navnene Simón og David, blir vi kjent med etterhvert. De er kommet til et helt nytt land, "washed clean of old ties", uten minner om fortiden. På dette stedet må de lære et nytt språk, gjøre seg kjent med nye skikker, regler og lover. Det eneste de har med seg er det faktum at David har kommet bort fra sin mor, og Simón har satt seg fore å finne henne slik at de kan gjenforenes. David er en ekstraordinær gutt som ser verden fra et annet perspektiv enn de fleste andre, slik som Don Quixote, og Simón forsøker så godt han kan å gi ham sammenheng i sine tolkninger. Tittelen kan virke misvisende, men Simon er et navn på en av Jesu disipler, han som er mest kjent som Peter. Simon er hebraisk, og betyr en som hører etter eller lytter, men kan også bety disippel. David er gjetergutten som etter mange dramatiske hendelser blir idealkongen, og han er på mange måter idealet i Bibelen, både som konge og som menneske. Med dette i tankene kan vi følge Simón og David i letingen etter moren, og deres søken etter en ny verden. Som David på et tidspunkt sier; “But after we find her,” David asks, “what are we here for?” Simón ser en kvinne som han føler på seg er moren til David, og hun påtar seg rollen. Boken slutter med at de drar til et nytt sted for å finne en ny verden, et nytt liv, og som Jesus inviterer David med de som kommer deres vei.

Om romananalyser leste jeg et sted at et viktig spørsmål å stille seg var hvilken innsikt teksten gir, og hvilke virkemidler tar den i bruk for å gi denne innsikten? Denne romanen er både merkverdig og interessant, og mye blir opp til leseren å finne ut av. For eksempel sies det lite om stedet de er kommet til, men Simón blir konfrontert med andre skikker og tankemåter og fordi David er såpass annerledes blir han den som bidrar til at Simón tenker i nye baner. Men han utfordrer også det samfunnet de er kommet til ved å stille spørsmål ved hvordan ting blir gjort, og ved normer og regler. Parallellen til Jesus er kanskje det mest merkverdige; har Coetzee ment at leseren skal tenke på David som en Messias som skal skape en ny verden? Jesus engasjerte seg i diskusjoner om det bestående samfunn, og slik sett er boken ytterst allegorisk, og stiller mange essensielle spørsmål. For meg ble lesingen av The Childhood of Jesus nettopp en opplevelse av hvordan en ny verden kan bli etablert, og etter min mening lykkes Coetzee svært godt fordi tankene mine vandrer mot det å se verden med nytt blikk og tenke annerledes om samfunnet slik vi kjenner det. Likevel, Coetzee gir ingen oppskrift, ingen svar på hvordan, bortsett fra det å våge å stille spørsmål ved det grunnleggende, og våge å gå sin egen vei.

The Childhood of Jesus av J.M. Coetzee
Vintage, 2014
Utgitt første gang, 2013
Engelsk
329 sider
Pocket

Cry, the Beloved Country ~ Alan Paton

Enda en bok jeg er glad for å ha lest! Ikke bare på grunn av innholdet, men også måten forfatteren har klart å fremstille temaet fra flere perspektiv. Cry, the Beloved Country fra 1948 gjorde Alan Paton internasjonalt kjent, og var et av de første vitnesbyrdene på apartheidstatens rasediskriminering som gikk ut i verden. Den er oversatt til norsk med tittelen Gråt, mitt elskede land (Wikipedia). Boken kjøpte jeg på Boksalongen mot slutten av fjoråret, og hadde den med på sommerens ferie til Gran Canaria hvor den for det meste ble lest på Amadores-stranden.

Alan Paton (1903-1988) var en sørafrikansk forfatter, liberaler og antiapartheidaktivist som jeg ikke hadde hørt om før. Jeg kan godt forstå at denne boken har havnet på 1001 bøker å lese-listen, spesielt med tanke på det jeg skrev innledningsvis. Først i boken har forfatteren skrevet et notat hvor han redegjør for bokens tilblivelse. Litt artig at han startet å skrive den i Trondheim! Det var i september 1946, og avsluttet i San Francisco julaften samme år. Cry, the Beloved Country handler i utgangspunktet om en far som drar for å lete etter sin sønn som ikke har gitt livstegn fra seg. Presten Stephen Kumalo mottar et brev underskrevet Msimangu, også prest, som forteller om Kumalos søster, Gertrude, som er syk, og videre at han ønsker at Kumalo skal komme til Sophiatown (en forstad til Johannesburg).

Kumalo looked at his letter. It was dirty, especially about the stamp. It had been in many hands, no doubt. It came from Johannesburg; now there in Johannesburg were many of his own people. His brother John, who was a carpenter, had gone there, and had a business of his own in Sophiatown, Johannesburg. His sister Gertrude, twenty-five years younger than he, and the child of his parent's age, had gone there with her small son to look for the husband who had never come back from the mines. His only child Absalom had gone there, to look for his aunt Gertrude, and ha had never returned. And indeed many other relatives were there, though none so near as these.

s. 9

All roads leads to Johannesburg

Sør-Afrika. Johannesburg. Det er her det skjer. Stephen Kumalo reiser til den store byen for å hjelpe søsteren, og kanskje finne sønnen. Stephen Kumalo og hustruen har kun ett barn; sønnen Absalom. I denne søken oppdager han en ny verden. Han blir møtt av Msimangu, og får bo hos en kristen kvinne som har et kall for å hjelpe andre mennesker. Når han møter søsteren er hun ikke syk i den forstand han først trodde, men i psykisk nød fremtvunget av pengemangel og fortvilelse. Dette har ledet henne ut i prostitusjon og fremstilling av ulovlig brennevin, og Kumalo får vite at mange driver med dette. Hun vil gjerne være med tilbake til landsbyen, og broren får henne innkvartert hos Mrs Lithebe, sammen med sin lille sønn. Så møter han broren sin, som er annerledes enn han husker. Istedenfor å arbeide som snekker, er han nå politisk aktiv og sier han er mer fri fordi han er sin egen herre med eget foretak. Sammen med Msimangu drar Kumalo rundt på leting etter sønnen, og underveis får han kunnskap om mye av det som skjer i storbyen og i folks bevissthet. Dette skildrer Paton på en fantastisk måte, uten å moralisere i selve teksten. Men han beskriver de faktiske hendelsene og ved at karakterene snakker om det, får vi innblikk i de sosiale forholdene i datidens Sør-Afrika, altså rett før innføringen av apartheidsystemet. Selv om systemet ennå ikke var gjeldene, var samfunnet gjennomsyret av diskriminering av den svarte befolkningen.

The white man has broken the tribe. And it is my belief—and again I ask your pardon—that it cannot be mended again. But the house that is broken, and the man that falls apart when the house is broken, these are the tragic things. That is why children break the law, and old white people are robbed and beaten.

s. 25

Msimangu har en drøm om at alle en dag skal bli forenet, både svarte og hvite. Han og Kumalo snakker mye sammen om forholdene i samfunnet. De følger sporene etter Kumalos sønn, som til slutt ender med mord. Absalom har sammen med to andre brutt seg inn i et hus i en hvit bydel for å stjele, men blir overrasket av eieren, Arthur Jarvis, som blir skutt. Det er Absalom som trykker på avtrekkeren. Arthur var en kjent ingeniør som var opptatt av sosiale problemer og for sin innsats for den ikke-europeiske befolkningen. 

Det er her jeg mener at Paton har fremstilt temaet fra flere perspektiv på en glimrende måte. Han skildrer Kumalos søken og hvordan han får kunnskap om de sosiale problemene underveis. Samtidig får vi høre om hvordan den faren til Arthur, James, opplever sønnens død. Først med sinne og fortvilelse, men når de to møtes, oppdager de blant annet at de kommer fra samme sted. De to historiene sammenflettes, og begge får en ny innsikt; i hverandres situasjon og i samfunnets. På denne måten viser Paton samfunnet fra begge sider, og menneskene som er involvert blir fremstilt levende og dynamiske. Det fine med boken er nettopp at begge sider blir beskrevet uten å være formanende, men likevel får forfatteren frem sitt budskap om hvordan diskriminering fører til at familier blir splittet og at de som diskrimineres utvikler hat mot overmakten. Og om hvordan mennesker fra den hvite befolkningen enten mener de har full rett til makten, har sympati med den svarte befolkningen, eller også forsøker å gjøre endringer. Men som oftest skjer det hver for seg. Om de hadde gått sammen ville apartheid kanskje vært mulig å unngå.

Nå føler jeg at jeg har gjentatt meg selv flere ganger, og skal ikke si mer enn at de to mennenes historier er viktige vitnesbyrd om forholdene like før apartheidsystemet ble innført, sammen med folks historier, tanker og følelser som spesielt Kumalo møter. Det er virkelig bra skrevet og interessant å lese, samt at man får en god innsikt i hvilken innvirkning dette hadde for menneskene som ble berørt. Også  J.M. Coetzee skriver også om hvordan det systemet skapte og befestet sosiale og mentale mønstre hos folk, om enn på ulik måte enn Paton.

Landet mitt er rikt på mineraler og edelstener som ligger under bakken, men jeg har alltid visst at landets største rikdom er folket, finere og mer ekte enn de reneste diamanter.

Nelson Mandela, Veien til frihet, 1994

Denne boken har jeg forøvrig ulest i bokhyllen, den bør jo ikke være ulest så veldig lenge!

Cry, the Beloved Country av Alan Paton
Vintage Publishing, 2002
Engelsk
240 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

I det mørke landet ~ J.M. Coetzee

I det mørke landet er en av J.M. Coetzees tidlige bøker;
den andre, og ble publisert i 1977. Det er en merkverdig roman som minner meg litt om Toni Morrisons bøker. Romanen handler om Magda, en ung kvinne boende på en farm i Karoo ørkenen i Sør-Afrika. Helt i starten av romanen kommer det frem at historien er et produkt av hennes fantasi. Men det er hun som forteller, så det er kanskje nettopp det det er; en fortelling utifra hennes fantasifulle tankevirksomhet. Tankevirksomhet er det i alle fall ikke mangel på, om det enn er mangel på andre ting. Som kjærlighet, venner, mening med livet. Hun bor sammen med faren, moren døde tidlig, og faren har aldri vist henne oppmerksomhet eller kjærlighet. Det blir ikke konkret sagt, men jeg skjønner at fortellingen er lagt til begynnelsen av det 20. århundre.

Det er vanskelig å gi en oppsummering av handlingen, spesielt uten å gå i dybden og dermed spoile en eventuell lesing for andre. Dette er en roman som må leses - ja, jeg anbefaler den i all sin merkverdighet. For meg ble det helt naturlig at Magda utviklet sin fantasi på den avsidesliggende farmen, uten kontakt med andre enn sin mutte og dystre far samt deres tjenere. Hun har sterkt behov for at noen trenger henne, det er snakk om grunnleggende behov som ikke har blitt og heller ikke på noe tidspunkt blir dekket.

En gang i fremtiden vil en forsker slå fast at uret er den oppfinnelsen som har temmet villmarken. Men vil han noensinne fornemme trøstesløsheten når siestatimen kimer i svale, grønne, høyloftede hus, hvor koloniens døtre ligger og teller med lukkede øyne? Landet er fullt av melankolske gamle jomfruer som jeg, tapt for historien, bedrøvelige som kakerlakker i hjemmene vi har arvet efter forfedrene, og hvor vi holder kobberet blankt og hermetiserer frukt og bær.

s. 7-8

Språket! Det er dette som minner om Toni Morrison, og det er ikke helt enkelt å forklare, men det beskriver historien slik at jeg blir helt bergtatt. Og jeg tenker at utifra dette er et eksempel på hvordan et individ formes i møte med sine omgivelser, der det å bli sett er grunnleggende.

Jeg leste et sted at tittelen (den originale) hentyder på flere mulige betydninger. For det første er Magdas situasjon den arketypiske Cape Dutch/Afrikaans posisjonen. På samme tid antyder ordet "hjerte" en fokusering på følelse; Magda forteller om det som muligens vil være den emosjonelle opplevelsen for en isolert kvinne på landet. Og fordi frasen "in the heart of the country" ofte blir brukt for å vise det sentimentale ved det landlige livet, blir det temmelig ironisk her ettersom romanen langt i fra er sentimental. 


I det mørke landet av J.M. Coetzee
Originaltittel: In the Heart of the Country
Cappelens Forlag AS, 1985
Norsk, bokmål
160 sider
Pocket, lånt på biblioteket
1001 bøker