Atwoods ustopiske verden

Det er bare å innrømme: noen morgener har jeg nesten kommet for sent på jobb på grunn av boken jeg leser. The Handmaid's Tale seiler glatt inn på favorittlisten min, enda jeg ikke er ferdig med den. Jeg har kommet omtrent halvveis og hadde nok lest den tidlig ut hvis det ikke hadde vært for nødvendig pensumlesing. I alle fall, jeg kom over en interessant artikkel som Margaret Atwood skrev i 2011 om årsaken til at hun ikke vil kalle bøkene sine science fiction. Mye har bakgrunn i at hun mener at alt som skjer i romanene kan skje eller kan allerede ha skjedd i virkeligheten, og science fiction er noe som ikke er mulig i dag. "Speculative fiction" en kategori hun heller vil bruke siden det betegner nettopp noe som er sannsynlig i fremtiden.

Grensene mellom sjangrene er diffuse, men Atwood sier at alt har samme opphav: tenkte verdener i en annen tid, en annen dimensjon, gjennom en døråpning til åndeverden eller på den andre siden av terskelen som skiller det kjente fra det ukjente. Science fiction, speculative fiction, fantasy, og slipstream fiction kan plasseres under den samlebetegnelsen "fantastiske fortellinger". "Fantastisk litteratur er en samlebetegnelse for litteratur som på ulike måter bryter med konvensjonelle oppfatninger av hva som er sannsynlig" (Litteraturvitenskapelig leksikon, 1997).

Ustopia er en verden bygget opp ved å kombinere utopia og dystopi - det forestilte perfekte samfunn og dets motsetning. Atwood mener at begge inneholder en latent versjon av det andre. The Handmaid's Tale var hennes første ustopia-bok, påbegynt i 1984 og hun bestemte seg for at det som skulle med i handlingen var noe menneskeheten allerede hadde gjort, et sted, en gang eller som den ikke allerede hadde verktøyene til. Ifølge Atwood inneholder dystopien et lite utopia og omvendt. I The Handmaid's Tale finnes to: fortiden (som er vår egen nåtid) og en fremtid utover hovedfortellingen.

Bekledning i ustopiene er interessante og klærne er som oftest sentrert om kvinnene - samfunn vil alltid blotte deler av kvinnekroppen og deretter dekke dem til, sier Atwood. Hun sier videre at klesplaggene i The Handmaid's Tale ikke er rettet mot noen religion, men inspirert av gamle nederlandske vaskemiddelbokser fra barndommen. De er også rett og slett gamle, fra midt-viktoriansk tid, med hatter og slør som skulle skjule ansiktene slik at fremmede menn ikke skulle se dem.  

Funnet her