Maktens slør

Margaret Atwood er en interessant dame! Hun skriver romaner, dikt og artikler, er aktiv i sosiale medier og dessuten en svoren miljøaktivist. Dystopien Oryx and Crake har jeg planer om å lese på nyåret, kanskje jeg starter på den før for fremtidsverdenen er ikke helt ulik den i The Handmaid's Tale, som er en dystopi sett fra et kvinnelig synspunkt, i motsetning til de fleste andre dystopier fra tiden før boken kom ut.

Atwood skriver i en artikkel om The Handmaid's Tale at "the title has become a shorthand for repressive regimes against women", og at boken ofte blir omtalt som en feministdystopi, noe hun mener ikke er helt korrekt. I en ren feministdystopi vil mennene ha større rettigheter enn kvinnene, Atwood kaller det et tolags struktur; mennene i det øverste og kvinnene i det nederste. Gilead er derimot et vanlige diktatur, formet som en pyramide; menn og kvinner med mest makt øverst, men generelt rangeres menn og kvinner på samme nivå. Altså synkende nivå av makt og status med menn og kvinner i hvert, helt ned til bunnen hvor de ugifte mennene må tjenestegjøre i gradene før han blir tildelt en hustru.

The Handmaids (tjenerinnene) er en pariakaste innenfor pyramiden; verdsatt for det de kan være i stand til å gi  - sin fruktbarhet - men ellers forbudt å røre ved. Imidlertid gir det høy status å ha en Handmaid, slik det var å ha mange slaver eller et høyt antall tjenere. Siden regimet opererer under dekke av streng puritanisme, er ikke disse kvinnene å betrakte som et harem, deres funksjon er kun å føde barn.

Om Atwoods fremtidsverden er interessant, er det også tankevekkende at bruken av niqab har økt her i landet de siste to årene - plagg som dekker hode, ansikt, hals og med en glipe til øynene. Samtidig finnes det grupperinger som jobber for blant annet høyere status for menn og begrenset skilsmissetilgang for kvinner, motstykket til humanistiske verdier.

Bildet er fra en illustrert utgave.

Atwoods ustopiske verden

Det er bare å innrømme: noen morgener har jeg nesten kommet for sent på jobb på grunn av boken jeg leser. The Handmaid's Tale seiler glatt inn på favorittlisten min, enda jeg ikke er ferdig med den. Jeg har kommet omtrent halvveis og hadde nok lest den tidlig ut hvis det ikke hadde vært for nødvendig pensumlesing. I alle fall, jeg kom over en interessant artikkel som Margaret Atwood skrev i 2011 om årsaken til at hun ikke vil kalle bøkene sine science fiction. Mye har bakgrunn i at hun mener at alt som skjer i romanene kan skje eller kan allerede ha skjedd i virkeligheten, og science fiction er noe som ikke er mulig i dag. "Speculative fiction" en kategori hun heller vil bruke siden det betegner nettopp noe som er sannsynlig i fremtiden.

Grensene mellom sjangrene er diffuse, men Atwood sier at alt har samme opphav: tenkte verdener i en annen tid, en annen dimensjon, gjennom en døråpning til åndeverden eller på den andre siden av terskelen som skiller det kjente fra det ukjente. Science fiction, speculative fiction, fantasy, og slipstream fiction kan plasseres under den samlebetegnelsen "fantastiske fortellinger". "Fantastisk litteratur er en samlebetegnelse for litteratur som på ulike måter bryter med konvensjonelle oppfatninger av hva som er sannsynlig" (Litteraturvitenskapelig leksikon, 1997).

Ustopia er en verden bygget opp ved å kombinere utopia og dystopi - det forestilte perfekte samfunn og dets motsetning. Atwood mener at begge inneholder en latent versjon av det andre. The Handmaid's Tale var hennes første ustopia-bok, påbegynt i 1984 og hun bestemte seg for at det som skulle med i handlingen var noe menneskeheten allerede hadde gjort, et sted, en gang eller som den ikke allerede hadde verktøyene til. Ifølge Atwood inneholder dystopien et lite utopia og omvendt. I The Handmaid's Tale finnes to: fortiden (som er vår egen nåtid) og en fremtid utover hovedfortellingen.

Bekledning i ustopiene er interessante og klærne er som oftest sentrert om kvinnene - samfunn vil alltid blotte deler av kvinnekroppen og deretter dekke dem til, sier Atwood. Hun sier videre at klesplaggene i The Handmaid's Tale ikke er rettet mot noen religion, men inspirert av gamle nederlandske vaskemiddelbokser fra barndommen. De er også rett og slett gamle, fra midt-viktoriansk tid, med hatter og slør som skulle skjule ansiktene slik at fremmede menn ikke skulle se dem.  

Funnet her