Mansfield Park ~ Jane Austen

Mansfield Park er månedens 1001-bok i Lines lesesirkel og handler om Fanny Price som ti år gammel flytter til sine rike slektninger på godset Mansfield Park fordi moren beslutter å la søsteren, Lady Bertram (som var så heldig å kapre den rike Sir Thomas Bertram) ta seg av henne sammen med sin andre søster, Mrs Norris, som bor like ved. Fannys egen familie er fattige, hun har mange søsken. På Mansfield Park vokser hun opp med sine to kusiner, Maria og Julia, og to fettere, Tom og Edmund, og hun får utdanning og mulighet til å bli introdusert "properly into the world". Fanny beskrives som en grå mus og det er en slående forskjell i forhold til søskenbarna. Det starter ikke helt som forventet: Fanny savner hjemmet sitt og selv om ingen akkurat er uvennlige, er det heller ingen som gjør noe for å trøste henne. Den eneste som viser henne omsorg og vennlighet er Edmund. "She felt that she had a friend, and the kindness of her cousin Edmund gave her better spirits with everybody else." Edmund ser at hun er smart, kvikk i oppfattelsen, har god forstand og en forkjærlighet for lesing. De andre, spesielt Mrs Norris, bruker enhver anledning til å rakke ned på Fanny og fortelle henne hvor hun kommer fra for at hun ikke skal glemme tanten og onkelens velgjerning og almisser.

Forrige gang jeg leste Mansfield Park lot jeg meg irritere over Fannys prinsippfaste karakter, hennes engstelse og naturlige anlegg for å opprettholde tradisjoner, samt hennes manglende vilje til å gjøre opprør. Det var ikke det at boken var dårlig eller at jeg ikke likte historien, men denne gangen har jeg gledet meg over så mye mer og irritert meg mindre. Kanskje fordi jeg nå leste den på originalspråket, men også pga en en avhandling jeg leste om hvor Marie Nedregotten Sørbø (en av Norges få Jane Austen-forskere) hevder at Austens romaner er sterkt farget av en ironisk fortellestemme, og en kritisk distanse til egen verden. Ironien rammer både foreldre og presteskap, kjønnsroller og klassesamfunn, samt ekteskapsmarkedet. Denne ironiske fortellerdistansen mener hun kommer lite frem i filmtolkningene. "Når bøkene til Jane Austen filmatiseres, minner de ofte mer om romansene hun parodierte." Sett i dette perspektivet blir bøkene mye mer forståelig der man gjerne tenker at de er romantiske, men Austen er usentimental og realistisk. Jeg fikk rett og slett en aha-opplevelse, for filmene jeg har sett har absolutt vært romantiske med klisjeen om den fullkomme kjærligheten og det er nettopp dette Austen parodierer.

Jane Austen levde i en brytningstid, og kvinnesynet ble også påvirket. Fra å være "aktivt deltakende i familiebedrifter, håndverk og handel", ble kvinnebildet fra midten av 1700-tallet "mer preget av hjemmesfæren; den borgerlige hustruen som syslet stillferdig innenfor husets fire vegger ble det nye idealet." (Elisabeth Aasen: Fra posisjon til avmakt: Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv). Da Austen levde var blant annet forholdet til seksualitet mer åpent, påpeker Nedregotten Sørbø. Hun var altså "ikke et barn av den snerpete viktoriatiden", men levde tidligere, "i en mer åpen periode i overgangen mellom klassisismen og romantikken." Hun hadde et kritisk blikk på "ekteskapsinngåelser av egoistiske hensyn, fasadepussing og menneskers amputerte evne til å kommunisere og elske", noe som var temmelig radikalt syn på den tiden. Ifølge Store norske leksikon tilhører Austen romantikken rent kronologisk, men romanene hennes viser mer klassisk balanse og nøkternhet enn romantisk uro og heftighet.

Sir Thomas reiser til Antigua for å ordne med forretninger og når det etter et år er usikkert om han i det hele tatt kommer hjem legger Mrs Norris planer om å få Maria "well married" og den rike Mr Rushworth kommer i søkelyset. Han er kanskje ikke så pen og "with not more than common sense", men han blir oppriktig forelsket i Maria, som på sin side kun tenker på utsiktene for en stor inntekt og kunne bo i Londons fasjonable verden. Edmund er den eneste som ser noe galt med dette; han synes det er synd at søsterens lykke skal sentreres rundt inntekt, men bryllup blir planlagt med Sir Thomas sin velsignelse. Når søskenparet Mary og Henry Crawford flytter inn like ved blir dagene atskillig mer muntre, og ikke minst er det duket for konflikter. Crawford-søskenparet er unge, pene, sjarmerende mennesker med formue og Edmund faller for Mary, skjønt han har betenkeligheter ovenfor en god del av det hun sier og står for, noe han diskuterer med Fanny. Blant annet snakker Mary svært nedlatende om presteyrket når hun får vite at han skal ordineres, og kommer ofte med sarkastiske kommentarer. Henry på sin side er en stor flørt, og oppvarter både Maria, selv om hun er forlovet, og Julia.

En venn av Tom, Mr Yates, kommer på besøk og foreslår at de skal sette opp et skuespill. Edmund er i mot, men Tom trumfer det gjennom. Fanny finner stykket høyst upassende, men ingen hører på henne. Det blir mye øving, krangling og flørting, men akkurat da de skal starte første prøvespilling kommer Sir Thomas uanmeldt hjem og setter en stopper for det. Etter all flørtingen venter Maria at Henry skal kunngjøre sin kjærlighet til henne, men når så ikke skjer gifter hun seg med Mr Rushwort og reiser til London sammen med ham og Julia. Dermed blir Fanny den eneste unge dame igjen på Mansfield Park og følgelig mer sett og det spørres etter hennes mening i situasjoner hvor hun tidligere har blitt oversett.

Fanny blir overrasket over at Sir Thomas nå ser henne som en voksen kvinne og er mer vennlig enn ellers ovenfor henne, men modnes også mer - særlig når Edmund støtter farens utsagn om at hun er blitt en vakker, ung dame. Hun blir også en velkommen og invitert gjest hos Mary Crawford, som gjerne snakker om sin usikre fremtid. Det skinner gjennom at Fanny har utviklet følelser for Edmund som er mer enn søskenkjærlighet, og hun lider ved å høre deres betroelser. Mary liker ikke det hun kaller det enkle landlivet og ved et tilfelle mens de tre går en tur sier hun at "a large income is the best recipe for happiness I ever heard of. It certainly may secure all the myrtle and turkey part of it." Dette gjør Edmund svært betenkt, men han har likevel planer om å fri til henne, skjønt han lar seg stanse av hennes nedlatenhet og meninger som han ikke kan akseptere.

Et vennskap utvikles mellom Fanny og Mary, men Fanny skjønner at Mary har en dobbel agenda, rask i oppfattelsen som hun er; for det første å komme nærmere Edmund, og deretter å hjelpe Henry frem til Fannys hjerte. Henry er nemlig blitt forelsket i henne og ønsker å gifte seg. Fanny sier nei, hun har aldri likt ham, ikke bare er han den største flørt som tenkes kan, men han lever utelukkende i nuet og ser ikke fremover. Alle de andre synes det er svært merkelig - tenk å avslå giftermål med en så rik mann, bare fordi hun ikke er forelsket i ham! Når Fannys reiser for å besøke foreldrene og sine søsken kommer Henry dit for å se henne, for så å reise igjen for å ordne med noen forretninger. Sier han - det kommer nemlig som et sjokk for alle at Maria og Henry har reist avgårde sammen og ingen vet hvor de er. Fanny ønskes tilbake til Mansfield Park så det ordnes slik at Edmund henter henne, sammen med søsteren Susan.

Austen henvender seg til gjerne til leseren i bøkene, som i siste kapittel:

Let other pens dwell on guilt and misery. I quit such odious subjects as soon as I can, impatient to restore everybody, not greatly in fault themselves, to tolerable comfort, and to have done with all the rest.

My Fanny indeed at this very time, I have the satisfaction of knowing, must have been happy in spite of everything. 

Og videre når Edmund er over kjærlighetssorgen og begynner å tenke at kanskje Fanny er nettopp den hustruen han noensinne kunne ønske seg:

I purposely abstain from dates on this occasion, that every one may be at liberty to fix their own, aware that the cure of unconquerable passions, and the transfer of unchanging attachments, must vary much as to time in different people. I only entreat every body to believe that exactly at the time when it was quite natural that it should be so, and not a week earlier, Edmund did cease to care about Miss Crawford, and became as anxious to marry Fanny as Fanny herself could desire.

Austens romaner ender alltid lykkelig for de som fortjener det, altså de med prinsipper. Mary og Henry Crawford viser at de mangler dette, og det samme gjør Maria. De får ikke oppleve å være en del av den lykkelige slutten. Og Fanny - hun er da slett ikke kjedelig! Hun har et rikt indre liv, er reflektert og gransker sine tanker og følelser. Når Sir Thomas kommer tilbake fra Antigua tar hun for eksempel opp spørsmål som slavehandel, men når ingen andre sier noe forfølger hun ikke emnet for hun vil ikke fremstå som om hun ønsker å sette seg foran kusinene "by showing a curiosity and pleasure in [Sir Thomas'] information which he must wish his own daughters to feel." Ikke minst står hun prinsippfast på sitt i en situasjon der alle mener hun bør gjøre annerledes, og Sir Thomas opplever henne slik han kunne ønske sine døtre var. 

De som lar seg forføre av lidenskapelige følelser går det galt for, mens de mer nøkterne får oppleve lykke og kjærlighet. Manfield Park byr på humor og underholdning, men som samfunnssatire ligger hele tiden alvoret under og får leseren til å tenke over hvor latterlige datidens idealer var. Og temaet i Jane Austens bøker er ikke romanse, har jeg skjønt nå - dermed ser jeg ekstra mye frem til neste Austen-bok! 

Mansfield Park av Jane Austen
Wordsworth Editions Limited, 2004
Engelsk
Pocket, gave
Lesesirkel 1001 bøkerMNSFIELD PARK